Sprekker grunnfjellet?

     

Nordiske land blir mer og mer lik andre land i det krisevridde Europa.

• Hvis ulikhetene i Norden øker i samme fart som de har gjort de siste åra, vil Norden i 2030 ha like stor ulikhet som Frankrike
• Hvis ulikhetene i Norden øker i samme fart som i Sverige de siste åra, vil Norden i 2030 ha like stor ulikhet som Italia.

Dette fikk de sosialdemokratiske lederne og LO-lederne i Norden midt i fleisen da et stort nordisk forskningsarbeid (Nordmod 2030) ble lagt fram på Sørmarka 11.november. FAFO har vært sentral organisator av dette samarbeidet.

Forskningsmiljøer i fem nordiske land sender et kraftig varsko til alle som har trodd at nordiske samfunn lett kan ta vare på særtrekk som små forskjeller på folk, arbeid til nesten alle og et oversiktlig organisert arbeidsliv.

 Slik er det ikke lenger. Forskjellene øker, flere av oss går uten arbeid og av dem som har en jobb å gå til, har stadig færre det som kan kalles «ordna lønns- og arbeidsforhold».

Og enda verre: Motkreftene til denne utviklingen kan komme til å svekkes og utmanøvreres så raskt at de ikke kan hindre at det ender med et ras som på kort tid endrer nordiske samfunn til det ugjenkjennelige.

Det er særlig fem forhold som Nordmod-forskerne følger med særlig oppmerksomhet og stigende bekymring:

• Andelen i jobb avtar. I 1990 hadde 78 prosent av alle i yrkesfør alder en jobb å gå til. I 2012 var det under 74 prosent som var i jobb. Arbeidsløsheten i Norden er høyere enn i Tyskland og Storbritannia.
• Organisasjonsgraden i Norden synker: En stadig mindre del av arbeidstakerne er medlem av en fagforening.
• Tariffdekningen synker også. En stadig mindre del av arbeidstakerne får sine lønns- og arbeidsvilkår bestemt av en tariffavtale.
• Ulikhetene i samfunnet øker. De rikeste rykker fra i toppen, og de fattigste blir fattigere. Mange innvandrere er blant dem som i dag faller i gruppa «fattige».
• Godt etablerte, universelle velferdsordninger viser tegn til å flises opp og erstattes av behovsprøvde

Norden har fortsatt de minste ulikhetene i Europa. Det skyldes mange forhold: at så mange er i jobb, at så mange har tilgang til arbeidsrelevant utdanning, det tette samarbeidet innen fagbevegelsen om hvordan lønnskampen skal føres og om hvilke lønnskrav som stilles, at arbeidsgiverne trass i alle sine motforestillinger fortsatt stiller opp som motpart i tarifforhandlinger - og at skatter og overføringer til en viss grad jamner ut de største sosiale forskjellene.

 Men mye av dette er svekka de siste tiåra, faktisk så mye at ulikhetene i nordiske land øker raskere enn i de fleste andre land i Vest-Europa. Norden er derfor mer lik andre europeiske land enn for 25 år sia.

I sluttrapporten prøver forskerne å si noe om mulige årsaker bak denne utviklingen.

·         At økt arbeidsmigrasjon og lavlønnskonkurranse har forsterka tendenser til å omgå avtalesystemet og til å uthule det lokale partssamarbeidet i en del bransjer.

·         At rettsliggjøring og konflikter med EU-retten erstatter innsats for å finne fram til gode kompromisser.

·         At myndighetene ved flere høve har gjennomført tiltak som svekker vitsen med samarbeid og forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.

Disse konklusjonene konkretiseres slik - og alle sitater er direkte fra sluttrapporten til Nordmod:

"I fagbevegelsen er det et «inntrykk av at krefter på arbeidsgiversiden og i de borgerlige partiene  … ikke bare ser den økte arbeids- og tjenestemigrasjonen som en kjærkommen mulighet til å spare lønnskostnader, men også som en anledning til å svekke fagbevegelsen og avtaleverkets stilling i arbeidslivet. Det kan være «tilstrekkelig å … la markedet gjøre jobben under beskyttelse av EU-domstolen.»

 «Dette er langt på vei det som skjedde i Tyskland, da gjenforeningen i 90-årene skapte grunnlag for framvekst av et stort lavlønnsmarked, avtaledekningen sank kraftig og organisasjonsgraden ble nesten halvert.»

«Uroen i fagbevegelsen har også fått næring av at de nye indre-høyre-alliansene i Norden … har gjennomført reformer som … har svekket fagbevegelsen og forrykket maktforholdene i arbeidsgivernes favør.»

«Man kan spørre om deler av arbeidsgiverne og de borgerlige partiene har tatt tilstrekkelig innover seg hvilke grunnleggende endringer som er i gang i de åpne, nordiske arbeidsmarkedene. Man bør ikke undervurdere hva som skal til for å hindre at avtale- og samarbeidsmodellen i arbeidslivet forvitrer, og hvilke utilsiktete konsekvenser det kan ha å rokke ved maktbalansen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i en slik sårbar, labil situasjon. Tillitsbaserte samarbeidssystemer tar lang tid å bygge opp, men kan ta kort tid å rive ned – slik man så ved forvitringen av avtalesystemet i England i 80-årene og delvis i Tyskland i 90-årene.»

«Striden om tiltak for å motvirke lavlønnskonkurranse har tydeliggjort den økte betydningen av EU-retten i de nordiske arbeidslivsregimene. Avgjørelser i prominente nordiske tvistesaker i EU-domstolen … har ikke bare understreket hvor integrert de nordiske systemene er blitt i EU-regimet, men har også bidratt til rettsliggjøring av saker som tidligere gjerne ble løst forhandlingsveien eller gjennom politiske kanaler.»

«Dette har innsnevret handlingsrommet for nasjonale fagbevegelser og myndigheter, men økt bedriftenes handlefrihet og dermed hatt en asymmetrisk innvirkning på styrkeforholdene mellom aktørene. Siden arbeidsgiverne har kunnet påkalle EU-retten for å fremme sine interesser i tvister med fagbevegelsen, har forholdet til EU-retten blitt en økt kilde til konflikt mellom partene. Samtidig har EU-skepsisen vokst blant medlemmene i fagbevegelsene.»

Nå gjenstår det bare for FAFO og de samarbeidende forskningsmiljøene i Norden å vise med konkrete eksempler hvordan «handlingsrommet i mange saker er begrenset av EU-regler», hvilke regler det dreier seg om, hva det betyr at handlingsrommet begrenses – og hvordan en kan gjøre noe med det.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. desember)