EØS vokser – men hvordan?

   

I 1992 sa Gro: Vi kan trygt godta EØS-avtalen fordi den gir oss en reservasjonsrett som er til for å brukes.

 

EØS-avtalen er et tryllespill. På papiret kan det se ut som om Norge har fullt herredømme over norske lover og forskrifter. Det er riktig at ingen norsk lov endres – og ingen ny norsk lov blir til – uten at Stortinget vedtar det.  Og ingen forskrift endres eller innføres uten at et norsk departement tar slike avgjørelser.

Samtidig er meningen med EØS-avtalen at ingen norsk lov eller forskrift skal være i strid med regelverket i EU. Hvordan går det til?

Det skjer slik:

Nye EU-regler blir lagt fram for Stortingets Europautvalg dersom reglene defineres som EØS-relevante. EU oppfatter alt som har med markedsforhold, konkurranseregler, statsstøtte og regionalpolitikk som EØS-relevant lovgivning.

Noen EU-regler endrer eller utvider det norske lovverket, andre endrer forskrifter eller forutsetter at nye forskrifter vedtas – med mindre Norge bruker den retten som EØS-avtalen gir oss til å reservere oss mot en ny EU-rettsakt. Det har vi gjort én gang på de 21 åra som er gått siden EØS-avtalen tok til å gjelde i januar 1994.

Stortingets Europautvalg møtes 8-9 ganger i året for å gi regjeringen råd om hvilke nye EU-rettsakter vi bør godta – og hvilke den bør reservere seg mot. Flertallet i utvalget har som sagt bare én gang anbefalt at regjeringen bør reservere seg. Det var mot EUs tredje postdirektiv, det som innfører konkurranse om postombæring også for brev under 50 gram. Det er den reservasjonen dagens regjering vil trekke tilbake.

Europautvalget består av medlemmene i Stortingets utenriks- og forsvarskomité og av Stortingets EFTA/EØS-komité – i alt 23 stortingsrepresentanter.

Siste møte var 10. desember.  Da var det 73 rettsakter å ta standpunkt til.

·         Tre av dem falt i kategorien «rettsakter som krever lov eller budsjettendring samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.

·         60 rettsakter falt i kategorien «rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet.

·         Ti rettsakter falt i kategorien «rettsakter som ikke har konsekvenser for norsk lovgivning».

De tre rettsaktene som ville endre norsk handlefrihet mest, var

-          En forordning om å endre forordning (EU) nr. 260/2012 med hensyn til omstillingen til unionsomfattende kredittoverføringer og direkte debiteringer.

-          En forordning om markedsføring og bruk av stoffer og stoffblandinger som kan brukes til framstilling av eksplosive varer. (Er det Breivik som skal stoppes noen år for seint?)

-          Et direktiv om beskyttelse av dyr brukt til vitenskapelige formål. (Dette direktivet krever ingen lovendring, bare endringer av norske forskrifter.)

De sju direktivene som sto først på lista over rettsakter som EU vil ha inn i det norske regelverket, var:

-          Direktiv om sprøytemiddelmaskiner som endrer direktiv 2006/42/EF om maskiner.

-          Forordning om endring av forordning (EF) nr. 1126/2008 om vedtak av visse internasjonale regnskapsstandarder.

-          Forordning om endring av forordning (EU) nr. 141/200 om folkehelse og helse og sikkerhet på arbeidsplassen, når det gjelder statistikk basert på den europeiske helseundersøkelsen (EHIS), i anledning Kroatias tiltredelse til Den europeiske union

-          Forordning om standard for datautveksling om det europeiske nasjonal- og regionalregnskapssystem

-          Forordning om bruk av polyvinylpyrrolidone-vinylacetatkopolymer til heltrukne kosttilskudd og nye spesifikasjoner for polyvinylpyrrolidone-vinylacetatkopolymer.

-          Forordning om bruken av advantam som søtstoff.

-          Forordning om bruk av karamell (E 150a-d) som fargestoff i øl og malt drikkevarer.

 

Flere rettsakter blir det ikke plass til på den sida jeg har til rådighet i Klassekampen. Men det var altså 73 rettsakter i alt. Hvis du vil se oversikten over alle rettsaktene, kan du google «EU-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 12. desember 2014». (I EØS-komiteen møtes EØS-ambassadørene til Norge, Island og Liechtenstein med folk fra EU-kommisjonen når nye EØS-regler skal inn i EØS.)

 

Som EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe er det min jobb å gå i gjennom disse rettsaktene med sikte på å finne ut om SV skal gå inn for at regjeringen reserverer seg mot noen av dem. På lista til møtet 12. desember fant jeg ikke noen slike rettsakter.  På møtet 10. desember var det ingen av medlemmene i Europautvalget som hadde noen kommentarer eller innvendinger til noen av de 73 rettsaktene som var til behandling. Den delen av møtet tok derfor under ett minutt.

 

Nesten alle rettsaktene dreide seg om forhold som reguleres gjennom forskrifter, og de aller fleste fører til forskrifter som departementene våre ville ha innført i alle fall, kanskje med litt annen ordlyd og mer direkte tilpassa norske forhold.

I løpet av et år tar Stortingets Europautvalg standpunkt til 5-600 slike rettsakter. SV og Senterpartiet er vanligvis de eneste partiene som vil bruke reservasjonsretten.  Noen år kan det dreie seg om 2-3-4 rettsakter, andre år er det ingen.

 

Men de rettsaktene SV og Senterpartiet har krevd reservasjon mot, er rettsakter som endrer det norske samfunnet på skadelig måte.  Eksempler på det er gassmarkedsdirektivet, matsminkedirektivene, barnematdirektivene, tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet – i tillegg til databehandlingsdirektivet som Høyre måtte binde gruppa si for å berge og postdirektivet som fikk et flertall på Stortinget mot seg.

Men de reglene som rammer oss hardest i EØS, er likevel sjølve kjernen i EU-retten, den som har vært fastlagt i alle EU-traktatene fra Roma-traktaten i 1957 til Lisboa-traktaten i 2009. Det er de fire markedsfrihetene som er denne kjernen, prinsippene om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft slik de tvinges i gjennom så markedsliberalt som mulig av EU-kommisjonen og EU-domstolen.

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. januar 2015)