Står EØS over ILO?

Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at regjeringen står fast på ILO 94.

Overvåkingsorganet ESA fastslo på onsdag at det ikke kan kreves tarifflønn ved offentlige oppdrag – hvis ikke tariffavtalen er allmenngjort. Slike avtaler blir det færre og færre av.

Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å ”fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”.

Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.

Dette fastslås i en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.

ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EU-domstolen som begrunnelse for å avvise den norske forskriften. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at det må betales lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. Tarifflønn kan bare kreves hvis avtalene er allmenngjort på en måte som EU-domstolen godkjenner.


ESA reagerer på at den norske forskriften bare stiller krav ved oppdrag for det offentlige, ikke ved oppdrag for private oppdragsgivere.

Dette er et provoserende standpunkt av to grunner:
- EU har aldri stilt noe krav om at private oppdragsgivere skal legge oppdrag ut på anbud. Det kravet stiller EU bare til offentlige oppdragsgivere.
- Hvis den norske forskriften skal gjelde også for private oppdragsgivere, vil det endre noe så grunnleggende som lønnsdannelsen i Norge.

Som følge av en lang historisk utvikling er tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet grunnlaget både for lønnsdannelsen og for samarbeidskulturen i på norske arbeidsplasser. Vinner ESA fram, tas det et langt skritt mot offentlige minstelønninger i Norge samtidig som det undergraver det samarbeidet mellom partene i arbeidslivet som mer enn noe annet har bidratt til at norsk arbeidsliv er så konkurransedyktig som det er.


ESA gir regjeringen to måneder til å trekke tilbake den omstridte forskriften. Hvis det ikke skjer, fører ESA saken videre til EFTA-domstolen. Skulle EFTA-domstolen komme til samme konklusjon som ESA, er det juridiske slaget tapt. Det fins ingen ankeinstans.

EFTA-domstolen har til oppgave håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

Derfor må det settes inn politisk innsats de nærmeste ukene og månedene for å hindre at EØS-retten går foran ILO-konvensjoner. Utgangspunket skulle være godt: 11 EU-land har ratifisert ILO 94.

En viktig del av den politiske innsatsen må derfor rettes mot å få flest mulige EU-land til å kreve ILO-konvensjon 94 ivaretatt. Politiske partier må få sine søsterpartier i EU-land til å gå inn for et slikt krav. Fagforbund må kontakte sine samarbeidsforbund i EU-land om det samme. KS, fylkeskommuner og kommuner må ta saken opp i sine europeiske samarbeidsorgan. Og regjeringen vår må søke samarbeid med andre regjeringer som vil at ILO-konvensjon 94 skal gjelde.


Det politiske klimaet for slik innsats burde være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen etter Rüffert-dommen fra mai 2008, den dommen som ESA legger til grunn for å avvise den norske forskriften.

I mange land har fagbevegelsen reagert kraftig på denne dommen, blant annet med krav om at det såkalte utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det ikke kan tolkes slik som EU-domstolen gjorde i Rüffert-dommen. Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 for å hindre at arbeidsinnvandrere skulle utsettes for lønnsdumping. Med Rüffert-dommen snudde EU-domstolen direktivet opp-ned slik at det snarere oppmuntrer til lønnsdumping.

Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen for tida ekstra følsomt nå som alle belastningene etter finanskrisa i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for lønnsdumping er større enn noen gang.

Da er det bekymringsfullt at ikke alle politiske miljøer i Norge vil gå med liv og sjel inn i et slikt arbeid. NHO vil ikke være med på noe slikt, og talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité har gått sterkt ut med støtte til ESAs holdning og mot den aktuelle forskriften. Det betyr at det blir viktig med rødgrønt flertall også etter 2013.


Et tegn på at kampen om ILO-konvensjon 94 på ingen måte er avgjort, er at EUs viktigste organ, Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet gang på gang har vedtatt at alle ”oppdaterte ILO-konvensjoner” må ratifiseres av alle EU-land. ILO-konvensjon 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner.

EU-kommisjonen fastslo i juli 2008, etter Rüffert-dommen: ”Det er viktig at alle EUs medlemsland ratifiserer og anvender de konvensjonene som ILO har klassifisert som oppdaterte.” (Uthevelsen er EU-kommisjonens.)

På aller høyeste EU-nivå, da regjeringssjefene i EU møttes på EU-toppmøte i september 2009, vedtok de at ”respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes”.

EU-parlamentet vedtok i november 2009 med stort flertall at EU-kommisjonen og EU-rådets president må sette inn ”nye anstrengelser for ratifisering og implementering av ILO-konvensjoner som ILO klassifiserer som oppdaterte”.

Det er ingen grunn til at den rødgrønne regjeringen skal bøye unna for juristene i ESA. Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at den står fast på ILO 94.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. juli 2011)