Taleretten utafor EU

Når små land kan vise mer solidaritet enn store


”Regjeringen legger vekt på at Norge utenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i særskilte sammenhenger har muligheter til å ta initiativ der EU-landene er bundet av felles posisjoner”, mente Stoltenberg I-regjeringen i den såkalte Europameldingen, St.meld.nr. 12 (2000-2001).

I mange internasjonale sammenhenger er Norge og Island eneste nordiske land med tale- og forslagsrett på linje med alle land utafor EU – fordi vi ikke er medlem av EU. Det gjelder alle sammenhenger der EU representerer EU-landene utad.

Denne tale- og forslagsretten er en uvurderlig del av handlefriheten utafor EU. Den kan naturligvis brukes langt mer aktivt enn norske regjeringer har gjort til nå. Det gjør den politiske kampen i Norge til et meningsfullt prosjekt for langt flere mennesker enn om regjeringene våre – kanskje, kanskje ikke – skulle prøve å fremme tilsvarende synspunkter djupt inne i EUs uoversiktlige irrganger.

På møtene i WTO slåss Norge som regel for snevre nasjonale interesser, uten sideblikk til hva det betyr for u-land og miljø. På de internasjonale miljømøtene bryter Norge derimot ofte ut av rikmannsblokken, går i allianse med land fra den tredje verden og tar tøffe konfrontasjoner med USA og EU. Det skjedde for eksempel i dragkampene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000), om frøavtalen (Roma 2001), for å hindre at prinsippet om ”patent på liv” blir innført i WTO - og for å hindre at miljøavtaler skulle underordnes WTO-reglene for handel (Johannesburg 2002).

Stoltenberg I-regjeringen sa det slik stortingsmeldingen fra 2001: ”I flere situasjoner har Norge hatt mulighet til å ta initiativer som ikke uten videre kan tas av EU-land, da disse kan være avhengige av omforente posisjoner innenfor gruppen. Et eksempel er politikkutforming i det kontroversielle skjæringspunktet mellom biomangfold og biopatentering.”


Disse eksemplene gjør det viktig å forstå hvorfor Norge av og til står fram med en mer aktiv solidarisk profil enn EU-land.

Når Norge til nå har støtta u-land når EU og USA vil bruke WTO til å styrke patentrettighetene til vestlige storkonsern, er det ikke fordi våre myndigheter ”er spesielt solidariske”. Bakgrunnen er nok heller at vi ikke har like mange og mektige konsern som stiller krav om slike patentrettigheter som hva EU og USA har.

Av samme grunn har Norge sammen med de fleste u-land gått imot å innføre ”patenter på liv” i WTO. Vår biotekniske industri er ikke en like sterk pressgruppe som den samme industrien i EU og USA.

Når Norge kunne være pådriver for en biotrygghetsprotokoll som ga hver stat rett til å begrense import av genprodukter på fritt grunnlag, var årsaken den samme: Vi eksporterer ikke slike produkter og har ingen næringsinteresser som presser oss til å kreve fri eksport av genprodukter

Svaret er altså såre enkelt: Overfor u-land har Norge et begrensa antall såkalte ”offensive næringsinteresser” sammenlikna med EU og USA. Store land har vanligvis offensive interesser på mye breiere front rett og slett fordi de er større.

Store økonomiske blokker som EU har økonomiske interesser i alle retninger. Britene vil selge finanstjenester, franske bønder korn og kjøtt, tyskerne teknisk utstyr, danskene flesk og melkepulver, Spanjolene vil verne ris-, oliven- og appelsindyrkere, italienerne vinprodusenter og grekerne tobakksbønder.

Ingen ting tyder på at Norge hevder sine offensive næringsinteresser med mindre nidkjærhet enn EU og USA. Vi slåss for rederne våre, for fiskeeksporten, for Statoil, Telenor og entreprenørselskap som vil bygge kraftverk og veier.

Men fordi de norske interessene er færre og smalere, har norske myndigheter et større handlingsrom i internasjonale forhandlinger. Det betyr at de på en del områder kan være lydhøre for overordnede solidaritetshensyn – og særlig hvis det fins en norsk opinion som presser på den veien.

Ved internasjonale forhandlinger er det ofte vanskelig for en regjering å skyve klare næringsinteresser til side. Det er langt lettere å slåss for global solidaritet på områder der næringsinteresser ikke trekker i motsatt retning.

Det er derfor et grunnleggende strukturtrekk at et lite land som Norge har mulighet for å innta en mer solidarisk rolle enn EU og USA. At vi har mulighet for det, er ikke det samme som at vi gjør det – ofte nok.

Men når vi først bruker den muligheten, kan vi - sjøl med under en promille av verdens befolkning - av og til innta rollen som pådriver for en mer solidarisk verden.

Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land som ikke er der ved forhandlinger innad i EU. Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land langt større oppmerksomhet enn om uenigheten utspilles ved forhandlinger i lukkede rom.

Ved forhandlinger innad i EU ville vi også lett bli feid av banen med argumentet: Det er lett for dere i Norge å vise solidaritet på et område der dere ikke har næringsinteresser som rammes. Men det argumentet kan ikke EU bruke mot Norge utad!

Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU. Hvis vi er mange nok som vil et slikt Norge – og stiller krav til regjeringer om å bruke handlingsrommet for internasjonal solidaritet systematisk og aktivt.

Men ett vilkår er helt nødvendig for at noe slikt skal skje: En konsekvent solidaritetslinje fra en norsk regjering krever en innenlandsk mobilisering til støtte for en slik solidaritet. Den kommer ikke av seg sjøl, særlig ikke hvis den må kjempes fram på tvers av ”offensive næringsinteresser”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. januar 2010)