Den nye EU-kommisjonen blir
en klubb for private næringsinteresser.
EU-kommisjonen har helt fra
starten hatt åpne dører for de tyngst organiserte næringsinteressene – og har mest
for syns skyld lytta til det som fins av organiserte motkrefter i det
europeiske sivilsamfunnet. Slik var det i de kommisjonene som portugiseren
Barroso har leda i to perioder fra 2004 til nå. Slik blir det åpenbart også i
den nye kommisjonen som Jean-Claude Juncker skal lede.
Oppe i mye annet har han vært
med på å stifte lobbyfirmaet Quiller Consultants. Hill nekter å fortelle hvem
han sjøl har vært konsulent for, men det har vist seg at det i hvert fall er fem
store banker som har bidratt til at finanslivet gikk amok i tiåret før 2008. På
nettsida til Quiller Consultants står det så stolt: «Siden 1998 har Quiller
gitt råd til klienter … med å få gjennomslag mest mulig effektivt, men også gitt
råd til dem som ønsker å slippe unna publisitet og mediegranskning.»
Valdis Dombrowski, tidligere statsminister i Latvia, skal som
visepresident ha det overordna ansvaret for økonomi- og valutaunionen og for
den «sosiale dialogen», det som på EU-språket betyr forholdet til partene i
arbeidslivet. Som statsminister drev han i gjennom en særlig kraftig
kuttpolitikk, men verre for tilliten som visepresident i EU-kommisjonen er det
at ektefellen hans og hans juridiske rådgiver fra statsministertida er under
etterforskning for inhabilitet og korrupsjon.
Den foreløpig mest omstridte
utnevnelsen er å gi Miguel Arias Cañete ansvaret for energi- og
klimapolitikken. I mer enn 30 år har han vært aktiv i spansk politikk og har
stadig vært anklagd for å blande forretningsinteresser med offentlige posisjoner.
Han har hatt store eierinteresser i bygge- og eiendomsbransjen og har vært i
kraftig konflikt med europeiske miljøorganisasjoner om måten spanskekysten er
bygd ned på. De siste åra har to nevøer og en svoger tatt over eierskapet hans i
denne bransjen. Mest tvilsomt for troverdigheten hans i klimapolitikken er det
at han har vært president for to spanske oljeselskaper, og det hjelper ikke
stort at han har overlatt disse posisjonene til svigersønnen når familien til
Cañete fortsatt eier tre fjerdedeler av aksjene i disse selskapene.
Tsjekkiske Vera Jourová har
fått ansvaret for «justispolitikk, forbrukerspørsmål og likestilling». Mest
problematisk for henne er det tette samrøret hun har med oligarken Andrej
Babisj som nå er tsjekkisk finansminister. Han eier det fjerdestørste konsernet
i Tsjekkia, et mat-, kjemikalie- og mediekonsern som har over 200 datterselskap
rundt omkring i Europa. Jourová er nestleder for den politiske bevegelsen som
Babisj leder, en bevegelse som har slagordet «run the state like a business».
Carlos Moedas fra Portugal skal ha ansvaret for «forskning og
utvikling». Han har jobba for storkonsernet Suez-Lyonnaise des Eaux og for
oppkjøps- og fusjonsavdelingen til Goldman Sachs, blant annet med oppdrag for
Lehman Brothers. I 2008 stifta han investeringsselskapet Crimson Investment
Management der han hadde aksjeflertallet - inntil han i 2011 overførte alt til
kona. Dette selskapet har som hovedkunde Carlyle Group, ett av verdens største
finansfond. Som kommisjonær for forskning og utvikling rår Moedas over store
budsjettmidler som skal fordeles. Men til hvem?
Karmenu Vella fra Malta er gitt ansvaret for «miljøpolitikk,
maritim politikk og fiskeripolitikk». Han har vært i ledelsen for et
turistselskap og et gamblingselskap som har lobba aktivt i Brussel.
Og slik kunne vi fortsette,
men la oss gå tilbake til det som er den mest følsomste utnevnelsen – og den
som kan bli den mest problematiske for kommisjonspresident Juncker. Det er å gi
Jonathan Hill ansvaret for «finansiell stabilitet, finanstjenester og
kapitalmarkedsunionen».
Hill ble foreslått av den
britiske regjeringen som det britiske medlemmet av EU-kommisjonen, men det er
Juncker som har valgt ut ansvarsområdet hans. Planen til Juncker har åpenbart
vært å gi Hill en sentral plass i kommisjonen på et område der den britiske
regjeringen har særlig store og aktive interesser.
Britiske regjeringer har i
alle år vokta over alt som kunne begrense handlefriheten til finansmakta i City
of London. Når EU prøver å vise handlekraft for å unngå nye finanskriser, har
britene holdt igjen så godt som de har kunnet.
Med Hill som finanspolisk
ansvarlig er det sendt et signal til regjeringen i London. Hold dere i EU, så
skal dere få styre finanspolitikken! Men fallhøyden for Juncker er stor: Det
politiske presset for å dempe uregjerlige finanssvingninger kan bli så stort at
Hill må kaste korta. Da kan det ende med det som har fått kortnavnet «Brexit», britisk
exit fra EU. Men ingen skal kunne si at ikke Juncker har gjort sitt beste for å
holde finansbritene ombord.
Og hva med Juncker sjøl? Han
er nok like inhabil i dragkampene om finanspolitikken som i mange andre
EU-spill. Juncker har vært statsminister i skatteparadiset Luxemburg i atten år
– før han kasta seg inn i karrierekampen i EU. Det er et skatteparadis som er blitt
lite populært blant de fleste EU-regjeringene, og som for lengst kunne vært en
saga blott hvis ikke Juncker i alle år fikk gjemt lille Luxemburg bak
Storbritannia og den britiske forkjærligheten for skatteparadis på øyer langt
utafor rekkevidden til politikere i Brussel.
De siste avsløringene om at
konsern fra mange EU-land – i all hemmelighet – har betalt så lite som ti
prosent i selskapsskatt i Luxemburg, er forhold som Juncker ganske sikkert både
visste om og godkjente i sin tid som statsminister. Det gjaldt nok både
skattesatsen og hemmeligholdet.
Viktigste kilde: Corporate
Europe Observatory (www.corporateeurope.org)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. november 2014)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar