onsdag 26. november 2014

Vidåpen for konsernmakt


 Den nye EU-kommisjonen blir en klubb for private næringsinteresser.

EU-kommisjonen har helt fra starten hatt åpne dører for de tyngst organiserte næringsinteressene – og har mest for syns skyld lytta til det som fins av organiserte motkrefter i det europeiske sivilsamfunnet. Slik var det i de kommisjonene som portugiseren Barroso har leda i to perioder fra 2004 til nå. Slik blir det åpenbart også i den nye kommisjonen som Jean-Claude Juncker skal lede.
 
Briten Jonathan Hill skal være visepresident med overordna ansvar for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen». Det er en provokasjon i en situasjon der EU sliter for å overvinne ei krise utløst av fristilte finansmarkeder. For hva har Jonathan Hill holdt på med til nå?

Oppe i mye annet har han vært med på å stifte lobbyfirmaet Quiller Consultants. Hill nekter å fortelle hvem han sjøl har vært konsulent for, men det har vist seg at det i hvert fall er fem store banker som har bidratt til at finanslivet gikk amok i tiåret før 2008. På nettsida til Quiller Consultants står det så stolt: «Siden 1998 har Quiller gitt råd til klienter … med å få gjennomslag mest mulig effektivt, men også gitt råd til dem som ønsker å slippe unna publisitet og mediegranskning

Valdis Dombrowski, tidligere statsminister i Latvia, skal som visepresident ha det overordna ansvaret for økonomi- og valutaunionen og for den «sosiale dialogen», det som på EU-språket betyr forholdet til partene i arbeidslivet. Som statsminister drev han i gjennom en særlig kraftig kuttpolitikk, men verre for tilliten som visepresident i EU-kommisjonen er det at ektefellen hans og hans juridiske rådgiver fra statsministertida er under etterforskning for inhabilitet og korrupsjon.

Den foreløpig mest omstridte utnevnelsen er å gi Miguel Arias Cañete ansvaret for energi- og klimapolitikken. I mer enn 30 år har han vært aktiv i spansk politikk og har stadig vært anklagd for å blande forretningsinteresser med offentlige posisjoner. Han har hatt store eierinteresser i bygge- og eiendomsbransjen og har vært i kraftig konflikt med europeiske miljøorganisasjoner om måten spanskekysten er bygd ned på. De siste åra har to nevøer og en svoger tatt over eierskapet hans i denne bransjen. Mest tvilsomt for troverdigheten hans i klimapolitikken er det at han har vært president for to spanske oljeselskaper, og det hjelper ikke stort at han har overlatt disse posisjonene til svigersønnen når familien til Cañete fortsatt eier tre fjerdedeler av aksjene i disse selskapene.

Tsjekkiske Vera Jourová har fått ansvaret for «justispolitikk, forbrukerspørsmål og likestilling». Mest problematisk for henne er det tette samrøret hun har med oligarken Andrej Babisj som nå er tsjekkisk finansminister. Han eier det fjerdestørste konsernet i Tsjekkia, et mat-, kjemikalie- og mediekonsern som har over 200 datterselskap rundt omkring i Europa. Jourová er nestleder for den politiske bevegelsen som Babisj leder, en bevegelse som har slagordet «run the state like a business».

Carlos Moedas fra Portugal skal ha ansvaret for «forskning og utvikling». Han har jobba for storkonsernet Suez-Lyonnaise des Eaux og for oppkjøps- og fusjonsavdelingen til Goldman Sachs, blant annet med oppdrag for Lehman Brothers. I 2008 stifta han investeringsselskapet Crimson Investment Management der han hadde aksjeflertallet - inntil han i 2011 overførte alt til kona. Dette selskapet har som hovedkunde Carlyle Group, ett av verdens største finansfond. Som kommisjonær for forskning og utvikling rår Moedas over store budsjettmidler som skal fordeles. Men til hvem?

Karmenu Vella fra Malta er gitt ansvaret for «miljøpolitikk, maritim politikk og fiskeripolitikk». Han har vært i ledelsen for et turistselskap og et gamblingselskap som har lobba aktivt i Brussel.

Og slik kunne vi fortsette, men la oss gå tilbake til det som er den mest følsomste utnevnelsen – og den som kan bli den mest problematiske for kommisjonspresident Juncker. Det er å gi Jonathan Hill ansvaret for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen».

Hill ble foreslått av den britiske regjeringen som det britiske medlemmet av EU-kommisjonen, men det er Juncker som har valgt ut ansvarsområdet hans. Planen til Juncker har åpenbart vært å gi Hill en sentral plass i kommisjonen på et område der den britiske regjeringen har særlig store og aktive interesser.

Britiske regjeringer har i alle år vokta over alt som kunne begrense handlefriheten til finansmakta i City of London. Når EU prøver å vise handlekraft for å unngå nye finanskriser, har britene holdt igjen så godt som de har kunnet.

Med Hill som finanspolisk ansvarlig er det sendt et signal til regjeringen i London. Hold dere i EU, så skal dere få styre finanspolitikken! Men fallhøyden for Juncker er stor: Det politiske presset for å dempe uregjerlige finanssvingninger kan bli så stort at Hill må kaste korta. Da kan det ende med det som har fått kortnavnet «Brexit», britisk exit fra EU. Men ingen skal kunne si at ikke Juncker har gjort sitt beste for å holde finansbritene ombord.

Og hva med Juncker sjøl? Han er nok like inhabil i dragkampene om finanspolitikken som i mange andre EU-spill. Juncker har vært statsminister i skatteparadiset Luxemburg i atten år – før han kasta seg inn i karrierekampen i EU. Det er et skatteparadis som er blitt lite populært blant de fleste EU-regjeringene, og som for lengst kunne vært en saga blott hvis ikke Juncker i alle år fikk gjemt lille Luxemburg bak Storbritannia og den britiske forkjærligheten for skatteparadis på øyer langt utafor rekkevidden til politikere i Brussel.

De siste avsløringene om at konsern fra mange EU-land – i all hemmelighet – har betalt så lite som ti prosent i selskapsskatt i Luxemburg, er forhold som Juncker ganske sikkert både visste om og godkjente i sin tid som statsminister. Det gjaldt nok både skattesatsen og hemmeligholdet.


Viktigste kilde: Corporate Europe Observatory (www.corporateeurope.org)
 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. november 2014)

 

Ingen kommentarer: