På kne for EU-domstolen

Dumpinglønn i seks måneder for arbeidsinnvandrere? Det er ikke en gang et kompromiss.

Bør arbeidsinnvandrere jobbe for dumpinglønn det første halve året? Det diskuteres nå for ramme alvor innad i europeisk fagbevegelse.

To linjer står mot hverandre. De nordiske fagbevegelsene står fast på kravet om at utstasjonerte arbeidsinnvandrere skal ha samme lønn og arbeidsvilkår som innenlandske – uansett hvilket land de kommer fra.

Mange i ledelsen for Euro-LO er villige til å komme EU-domstolen og EU-kommisjonen i møte med et forslag om at utstasjonerte arbeidsinnvandrere det første halve året bare har krav på den minstelønna som EU-domstolen vil gi dem – slik domstolen tolker det såkalte utstasjoneringsdirektivet.

Forslaget lanseres som et kompromiss, men det er det knapt. Alle arbeidsgivere som vil utnytte arbeidsinnvandring til å dumpe lønninger, får det som de vil. I stedet for å betale den utstasjonerte arbeidsstokken full lønn etter et halvt år, er det penger å spare på å hente nye arbeidstakere som også kan jobbe for lavere lønn.


Bakgrunnen for denne situasjonen er slik: EU-domstolen har med en serie dommer åpna for at utstasjonerte arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa skal ha lavere lønn enn innenlandske arbeidstakere. Det skyldes at domstolen tolker det såkalte utstasjoneringsdirektivet helt annerledes enn før.

Utstasjoneringsdirektivet fra 1996 har – fra alle hold – blitt framholdt som garantien for at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt.

I de nordiske land har dette blitt oppfatta som at utstasjonerte arbeidsinnvandrere har krav på lønn etter den tariffavtalen som gjelder på arbeidsplassen. Her i Norge kan det da bli nødvendig å få allmenngjort tariffavtalen for at den skal gjelde arbeidsinnvandrere som ikke er medlem av norsk fagforening.


EU-domstolen har gjennom en serie dommer (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) snudd opp ned på hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås. Utstasjonerte arbeidsinnvandrere kan ikke sikres lønn som går utover det som domstolen kaller direktivets ”harde kjerne”. Denne kjernen definerer et lønnsnivå som kan ligge langt under gjeldende tariff.

Laval-dommen fra desember fastslo at fagbevegelsen i Sverige ikke kunne gå til faglig aksjon for å få et latvisk selskap til å inngå en svensk tariffavtale for sine ansatte. Rüffert-dommen fra mai 2008 fastslo at den tyske delstaten Niedersachsen ikke kunne kreve at utstasjonerte polakker skulle betales tysk tarifflønn ved et offentlig byggeoppdrag.


Dissse dommene har rysta fagbevegelsen og den politiske venstresida i mange land. Til tross for det tilpasser en seg i stedet til den nye rettstilstanden ved å gi opp eller endre nasjonale lover som en antar at EU-domstolen ikke vil godta. Det har skjedd både i Sverige og Danmark, de land som rammes hardest av dommene til EU-domstolen.


Svensk lov endres slik at fagforeninger og fagforbund må finne seg i at utenlandske tariffavtaler skal gjelde for arbeidsinnvandrere som er utstasjonert i Sverige for en periode på inntil ett år. Det betyr at utenlandske arbeidstakere vil kunne jobbe på vilkår som svenske ikke kan konkurrere med.

Også muntlige avtaler kan godtas. En forening eller et forbund kan derfor i praksis ikke gå til arbeidskonflikt mot en utenlandsk arbeidsgiver som påstår at det er inngått en tariffavtale med sine ansatte.

Utstasjonerte arbeidstakere får heller ikke samme vern som svenske. De svenske reglene om nattarbeid skal ikke gjelde utlendingene, og en kan ikke kreve at de forsikres mot arbeidsulykker.


Danmark har også valgt å endre utstasjoneringsloven, den som omgjør utstasjoneringsdirektivet til dansk lov.

Den danske løsningen er å godta at utstasjonerte arbeidstakere bare har krav på minstelønna i landsomfattende tariffavtaler. Til gjengjeld gir loven en frisk tolkning av hva minstelønna skal omfatte:
- Tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, skal omregnes til lønn og inngå i minstelønna.
- Akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet og tillegg for ubekvem arbeidstid skal også innregnes i minstelønna.

Fagforeninger og fagforbund har på dette grunnlaget rett til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.

Dette er en dårlig løsning i de bransjene der store deler av lønnsfastsettelsen skjer ved lokale eller regionale forhandlinger. Slike lønnsavtaler har utstasjonerte arbeidsinnvandrere ingen glede av. Det er bare minstelønna i landsomfattende avtaler de har krav på.

Den danske løsningen er likevel dristigere enn den svenske. Det ubesvarte spørsmålet er sjølsagt om dette blir godtatt av EU-domstolen.


Euro-LO har brukt store ord om å endre EUs regelverk slik at EU-domstolen ikke kan fatte dommer som griper inn i den nasjonale arbeidsretten. Fagbevegelsen vant en overraskende seier da et stort flertall i EU-parlamentet i oktober 2008 vedtok at retten til å inngå tariffavtaler og til arbeidskonflikt ikke må underordnes den frie flyten av arbeidskraft.

EU-kommisjonen avviste kontant å følge opp vedtaket til EU-parlamentet, men har seinere uttrykt seg mer forsiktig. I krisetider med sterkt økende arbeidsløshet kan det være greitt å være på talefot med fagbevegelsen.

Kommisjonspresident Barroso stiller til gjenvalg og har sagt noe om at en må kunne se nærmere på hvordan utstasjoneringsdirektivet fungerer. Et par av de påtroppende medlemmene av den nye EU-kommisjonen har uttalt seg i samme retning. Da blir det meningsløst om europeisk fagbevegelse avblåser kampen om utstasjoneringsdirektivet med forslag som legger EU-domstolens rettsoppfatning til grunn.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. januar 2010)