«Hvis EU skal overleve, må makt føres tilbake til folket.» («Economist»)
- Ved EU-valget 25.mai stemte bare hver fjerde velger på partier som vil at EU skal drive på som til nå. Men var det det disse velgerne også ville? Eller stemte de uten å ane «hva EU vil»?
- Bare hver åttende velger stemte på partier som media så lettvint kaller «høyre-ekstreme». Var det så mange at vi bør bli skremt? Og var de velgerne som stemte på «høyre-ekstreme» partier, sjøl virkelig «høyre-ekstreme» - alle sammen?
- Over halvparten av velgerne stemte ikke ved EU-valget 25. mai. Likna de mest på de velgerne som syns at EU er greitt nok – eller på dem som stemte på et «høyre-ekstremt» parti?
Dette er noen av de spørsmåla vi burde visst svara på for å skjønne hva valget til EU-parlamentet 25. mai bør oppfattes som – og kan føre til.
De fleste profesjonelle kommentatorer både her hjemme og ellers i Europa tolker valget som en kraftig velgerprotest – både fra dem som ikke stemte og fra dem som stemte på nei-partier. De fleste kommentarene kan sammenfattes slik: Nå henger ikke velgerne med lenger. EU endres for fort, tar over for mye makt eller bruker makta feil.
Dette kan det sikkert være noe i, men da skal velgeren være blant dem som følger godt med på hvordan EU utvikler seg. Det er det få velgere som makter, og de får lite hjelp av media til å forstå hva som foregår inne i det uoversiktlige EU-maskineriet.
Det er også sånn at de organiserte protestene på gater og torg retter seg like mye mot egne regjeringer som mot Brussel. Slik er det også ved valgene til EU-parlamentet.
I nesten alle EU-land dreide valgkampen seg også denne gang mest om nasjonale stridsspørsmål. Det var derfor velgerne så gjennomgående brukte EU-valget til å straffe sine egne regjeringer, straffe dem for arbeidsløsheten og for alt mulig annet som regjeringen oppfattes som ansvarlig for.
Det var noen tilløp til felles EU-valgkamp fordi de store EU-partiene for første gang også stilte liste på EU-nivå, og siden førstekandidatene på disse listene møttes til noen TV-overførte debatter.
Men også ved dette valget besto valgkampen av 28 nasjonale valgkamper uten særlig sammenheng med hverandre. Skulle det vært en felles EU-valgkamp måtte f.eks. den krisepolitikken som EU har påtvunget de fleste EU-land, vært det sjølsagte utgangspunktet for debatt. Men denne krisepolitikken har de tre største partigruppene i EU-parlamentet stått sammen om.
Dette skjer sjøl om medlemsstatene i stadig større grad formes av EUs traktater, av EUs lovvedtak og av EUs overvåking av at regelverket følges. EU innebærer nettopp at beslutninger av vidtrekkende betydning for samfunnsutviklingen er løfta ut av de nasjonale rammene og over på EU-nivå. Da blir det påfallende – og ille for utviklingen i EU – at valget til EU-parlamentet ikke handler om de politiske hovedlinjene for EU-politikken.
Det kan være mange grunner til at det ender slik. Når beslutninger flyttes langt nok vekk, hjelper det ikke om nasjonale politikere har plass ved det bordet der beslutningene tas. Avstanden til velgerne blir rett og slett for stor.
Det gjør ikke saken bedre at beslutningene tas på så utilgjengelig vis at media ikke finner det umaken verdt å informere om det som skjer. Dessuten: Når statsrådene møtes i EU-rådet for å fatte vedtaka sine, er det i omstridte spørsmål snakk om kompromiss som få av dem vil snakke med begeistring om etterpå. Da er det like greitt at velgerne er opptatt av noe annet.
Denne situasjonen har ført til at det rundt om i EU har oppstått EU-debatter av det slaget vi kjenner så godt i Norge: Er det egentlig så lurt å overføre så mange viktige beslutninger fra nasjonale parlamenter til overnasjonale organ i EU?
Debatter er oppstått i Storbritannia, i Nederland og i en del partier som ikke har vært i nærheten av slike debatter inntil nylig. Både i Storbritannia og Nederland har regjeringene tatt initiativ til å reise slike debatter.
Det interessante er at mange av de «EU-skeptiske» partiene som media stempler som «høyre-ekstreme», også er på dette sporet: Mange av dem sier ikke nei til valutaunionen, og de fleste sier heller ikke «ut av EU!» Det er debatten om en nedbygging av EU, om tilbakeføring av politikkområder til nasjonale parlamenter, som reises også av de fleste «EU-skeptiske» partiene.
Dette kravet er krystallklart uttrykt av ukeavisa «Economist», den mest prinsippfaste forkjemperen for markedsløsninger i Europa, i en lederkommentar uka før EU-valget. Heretter er sitatene fra Economist:
«Hvis EU skal skaffe seg demokratisk legitimitet, kan det ikke skje gjennom EU-parlamentet, men gjennom de nasjonale parlamentene. Det må bety å gi makt tilbake til disse parlamentene der hvor det bare er mulig (wherever possible).»
Economist nevner spesielt at det må bety større handlefrihet over statsbudsjettene og mer nasjonal kontroll over sosialpolitikk og sysselsettingsregler.
"Det må også bety at nasjonale ledere må ta ansvar for den økonomiske politikken og ikke unnskylde seg med «at smertefulle valg påtvinges dem av onde mennesker i Brussel og Berlin».
«Det så en gang ut til at EU ubønnhørlig utvikla seg mot en «stadig tettere union», og mange føderaliser håpte at eurokrisa skulle føre EU enda et skritt forover. Men den ødemarka som krisa etterlater seg, gjør ikke Europas forente stater til noen fristende visjon.»
«I stedet for å utvide rollen til EU sine institusjoner, ville det være bedre å styrke nasjonalstatene der legitimitetene ligger. De strategiske avgjørelsene må tas av regjeringene, ikke av EU-kommisjonen. EU-parlamentet må nedgraderes, og mer demokratisk kontroll må gis de nasjonale parlamentene. Hvis EU skal overleve, må makt føres tilbake til folket.»
Når sto dette i Economist? Sjølsagt på 200-årsdagen for den norske Grunnloven, 17. mai 2014.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. juni 2014)
mandag 30. juni 2014
Når EU er det ekstreme
Det mest brennende spørsmålet: Er det velgerne som er håpløse, eller er det EU?
Valget til EU-parlamentet gikk som media hadde spådd: I tre land stemte hver fjerde velger på partier fra det ytterste høyre. Slik gikk det i Frankrike (Front National 25 %). Storbritannia (UKIP 27 %) og Danmark (Dansk folkeparti 27 %). Nynazister kom inn i EU-parlamentet fra Ungarn (Jobbik 15 %), Hellas (Gyllent Daggry 9 %) og Tyskland (NPD 1 %).
Hvem er så disse velgerne som gikk så langt til høyre? Og hvorfor vendte de ryggen til de «anstendige» partiene?
Med få unntak forteller media oss at det ikke er mennesker vi skal ha særlig respekt for. Om ikke alle velgerne til det ytterste høyre er rasister, så er de i det minste innbitte nasjonalister som har falt for den enkleste av alle forklaringer: det er de andre, «de som ikke hører til hos oss», som er problemet. Det er de «fremmede» som er syndebukkene – og løsningen er den enkleste av alle løsninger: jag de «fremmede» vekk!
For noen er syndebukkene innvandrere fra andre verdensdeler og med andre hodeplagg og religioner, for andre er det nok at de kommer fra fattigere land øst i Europa. Når arbeidsløsheten er høy, er det alltid kort vei fra fremmedfrykt til aggressiv rasisme.
Derfor er det viktigste spørsmålet: Ville protestpartiene på ytterste høyre fløy ha samla like mange velgere hvis arbeidsløsheten var lav, så lav at den som mista jobben sin, lett kunne finne en ny?
Sånn er det ikke i dagens EU. Der går 26 millioner uten arbeid. Samtidig presses inntektene for de lavest lønte ubønnhørlig nedover – dels av kampen alle mot alle om de alt for få jobbene - dels av den krisepolitikken som målbevisst bygger på at lavere lønn er veien ut av krisa.
Er det da velgerne eller krisepolitikken det er noe vi veien med når velgerne reagerer? Kunne vi bli kvitt oppslutningen om det ekstreme høyre ved å kvitte oss med arbeidsløsheten?
Men foreløpig er «ansvarlige» politikere og like «ansvarlige» media enige om at det er velgerne det er noe i veien med. Det er verken arbeidsløsheten eller krisepolitikken som er ekstrem, bare velgerne. Det er det mest ekstreme ved valget 25. mai.
170 millioner stemte ved dette EU-valget. 230 millioner lot være å stemme. Særlig få fant veien til valgurnene i Polen, Tsjekkia og Slovakia. Der var oppmøtet henholdsvis 23, 19 og 13 prosent.
Hvorfor stemte bare 43 prosent av velgerne? Er det dristig å tro at hjemmesitterne ikke skjønte vitsen ved å stemme? At de opplever EU som noe som ikke har med deres egen hverdag å gjøre?
Kan det også ha noe med at det knapt er noen forskjell på EU-politikken til de tre største partigruppene i EU-parlamentet, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale?
Disse tre partigruppene har i alle år dominert EU-parlamentet både tallmessig og politisk. De har stått sammen bak den valutaunionen som kan sprenge mye EU-samarbeid hvis den ender med å sprenge seg sjøl. De har stått sammen bak den krisepolitikken som berger banker og kaster mennesker ut i arbeidsløshet og ut av boligene sine. De har stått sammen om å gjøre EU-institusjonene i Brussel og Frankfurt enda mektigere og mer utilgjengelige enn før.
Det er da flere velgere enn før går til høyre eller venstre. Men er det like ekstremt å gå til venstre som å gå til høyre i dagens EU?
I måneder har media over hele Europa fortalt at ekstrem-høyre og ekstrem-venstre kan bli vinnerne ved EU-valget. Vår egen EØS/EU-minister, Vidar Helgesen, sa det slik: «Ytterliggående partier ble størst i Danmark, Storbritannia, Frankrike og Hellas.»
Men hva er «ytterliggående» ved Syriza? Det er et parti som vil holde Hellas i EU, og som vil beholde valutaunionen – sjøl om mange greske velgere vil ut av begge deler. Syrizas viktigste krav er at den sosialt brutale kuttpolitikken må snus. Men det er ikke mer ytterliggående enn at ILO og mange andre instanser utafor Hellas også har krevd det.
Like lite «ytterliggående» er nesten alle de 18 partiene til venstre for sosialdemokratene som kom inn i EU-parlamentet ved dette valget. Med to unntak, det greske kommunistpartiet KKE og det svenske søsterpartiet til SV, Vänsterpartiet, er de så lite ekstreme at de er for medlemskapet i EU. Men de vil ha et EU som er mer demokratisk og et EU der faglige rettigheter ikke må vike for markedsfrihetene. Det siste er ikke mer ekstremt enn at siste LO-kongress enstemmig gikk inn for det samme.
De samme partiene er også for at EU skal ha en valutaunion, men ikke bygd opp slik dagens union er. De vil for eksempel ha en sentralbank som ikke skal ha som eneste oppgave å sørge for lav inflasjon, men også for lav arbeidsløshet. Mer ekstreme er de ikke.
Ved alle EU-valg har nasjonale saker vært de viktige, ofte de eneste. Verken sosialdemokrater, kristendemokrater eller liberale har kjørt valgkamper på EU-politiske tema som kunne skille dem fra hverandre. Ingen av dem har vågd seg på EU-kritikk, og ingen av dem har foreslått andre «EU-reformer» enn de som de to andre partigruppene også har gått inn for. Hvorfor da stemme?
Slik var det også ved dette valget sjøl om den sosialdemokratiske spisskandidaten, tyskeren Martin Schultz, la inn noen generelt formulerte reformkrav som ingen av de nasjonale sosialdemokratiene har stått for i praksis.
Det var partiene til venstre for sosialdemokratene som hadde arbeidsløshet, fattigdom og krisepolitikk som offensive kampsaker ved EU-valget. Det ga Syriza 27 prosent i Hellas, Akel 27 prosent på Kypros, de to partilistene til venstre for sosialdemokratene 18 prosent i Spania og 17 prosent i Portugal og Sinn Fein 17 prosent i Irland og 25 prosent i Nord-Irland.
Det er oppmuntrende tall, men for lite til å mildne den sosiale katastrofen som hersker i dagens EU. Slik vil det være så lenge de sosialdemokratiske partiene er så markedsfrelste som de fortsatt er. Men sosialdemokratene settes i hvert fall i en del land under et større press fra venstre enn før dette valget.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mai 2014)
Valget til EU-parlamentet gikk som media hadde spådd: I tre land stemte hver fjerde velger på partier fra det ytterste høyre. Slik gikk det i Frankrike (Front National 25 %). Storbritannia (UKIP 27 %) og Danmark (Dansk folkeparti 27 %). Nynazister kom inn i EU-parlamentet fra Ungarn (Jobbik 15 %), Hellas (Gyllent Daggry 9 %) og Tyskland (NPD 1 %).
Hvem er så disse velgerne som gikk så langt til høyre? Og hvorfor vendte de ryggen til de «anstendige» partiene?
Med få unntak forteller media oss at det ikke er mennesker vi skal ha særlig respekt for. Om ikke alle velgerne til det ytterste høyre er rasister, så er de i det minste innbitte nasjonalister som har falt for den enkleste av alle forklaringer: det er de andre, «de som ikke hører til hos oss», som er problemet. Det er de «fremmede» som er syndebukkene – og løsningen er den enkleste av alle løsninger: jag de «fremmede» vekk!
For noen er syndebukkene innvandrere fra andre verdensdeler og med andre hodeplagg og religioner, for andre er det nok at de kommer fra fattigere land øst i Europa. Når arbeidsløsheten er høy, er det alltid kort vei fra fremmedfrykt til aggressiv rasisme.
Derfor er det viktigste spørsmålet: Ville protestpartiene på ytterste høyre fløy ha samla like mange velgere hvis arbeidsløsheten var lav, så lav at den som mista jobben sin, lett kunne finne en ny?
Sånn er det ikke i dagens EU. Der går 26 millioner uten arbeid. Samtidig presses inntektene for de lavest lønte ubønnhørlig nedover – dels av kampen alle mot alle om de alt for få jobbene - dels av den krisepolitikken som målbevisst bygger på at lavere lønn er veien ut av krisa.
Er det da velgerne eller krisepolitikken det er noe vi veien med når velgerne reagerer? Kunne vi bli kvitt oppslutningen om det ekstreme høyre ved å kvitte oss med arbeidsløsheten?
Men foreløpig er «ansvarlige» politikere og like «ansvarlige» media enige om at det er velgerne det er noe i veien med. Det er verken arbeidsløsheten eller krisepolitikken som er ekstrem, bare velgerne. Det er det mest ekstreme ved valget 25. mai.
170 millioner stemte ved dette EU-valget. 230 millioner lot være å stemme. Særlig få fant veien til valgurnene i Polen, Tsjekkia og Slovakia. Der var oppmøtet henholdsvis 23, 19 og 13 prosent.
Hvorfor stemte bare 43 prosent av velgerne? Er det dristig å tro at hjemmesitterne ikke skjønte vitsen ved å stemme? At de opplever EU som noe som ikke har med deres egen hverdag å gjøre?
Kan det også ha noe med at det knapt er noen forskjell på EU-politikken til de tre største partigruppene i EU-parlamentet, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale?
Disse tre partigruppene har i alle år dominert EU-parlamentet både tallmessig og politisk. De har stått sammen bak den valutaunionen som kan sprenge mye EU-samarbeid hvis den ender med å sprenge seg sjøl. De har stått sammen bak den krisepolitikken som berger banker og kaster mennesker ut i arbeidsløshet og ut av boligene sine. De har stått sammen om å gjøre EU-institusjonene i Brussel og Frankfurt enda mektigere og mer utilgjengelige enn før.
Det er da flere velgere enn før går til høyre eller venstre. Men er det like ekstremt å gå til venstre som å gå til høyre i dagens EU?
I måneder har media over hele Europa fortalt at ekstrem-høyre og ekstrem-venstre kan bli vinnerne ved EU-valget. Vår egen EØS/EU-minister, Vidar Helgesen, sa det slik: «Ytterliggående partier ble størst i Danmark, Storbritannia, Frankrike og Hellas.»
Men hva er «ytterliggående» ved Syriza? Det er et parti som vil holde Hellas i EU, og som vil beholde valutaunionen – sjøl om mange greske velgere vil ut av begge deler. Syrizas viktigste krav er at den sosialt brutale kuttpolitikken må snus. Men det er ikke mer ytterliggående enn at ILO og mange andre instanser utafor Hellas også har krevd det.
Like lite «ytterliggående» er nesten alle de 18 partiene til venstre for sosialdemokratene som kom inn i EU-parlamentet ved dette valget. Med to unntak, det greske kommunistpartiet KKE og det svenske søsterpartiet til SV, Vänsterpartiet, er de så lite ekstreme at de er for medlemskapet i EU. Men de vil ha et EU som er mer demokratisk og et EU der faglige rettigheter ikke må vike for markedsfrihetene. Det siste er ikke mer ekstremt enn at siste LO-kongress enstemmig gikk inn for det samme.
De samme partiene er også for at EU skal ha en valutaunion, men ikke bygd opp slik dagens union er. De vil for eksempel ha en sentralbank som ikke skal ha som eneste oppgave å sørge for lav inflasjon, men også for lav arbeidsløshet. Mer ekstreme er de ikke.
Ved alle EU-valg har nasjonale saker vært de viktige, ofte de eneste. Verken sosialdemokrater, kristendemokrater eller liberale har kjørt valgkamper på EU-politiske tema som kunne skille dem fra hverandre. Ingen av dem har vågd seg på EU-kritikk, og ingen av dem har foreslått andre «EU-reformer» enn de som de to andre partigruppene også har gått inn for. Hvorfor da stemme?
Slik var det også ved dette valget sjøl om den sosialdemokratiske spisskandidaten, tyskeren Martin Schultz, la inn noen generelt formulerte reformkrav som ingen av de nasjonale sosialdemokratiene har stått for i praksis.
Det var partiene til venstre for sosialdemokratene som hadde arbeidsløshet, fattigdom og krisepolitikk som offensive kampsaker ved EU-valget. Det ga Syriza 27 prosent i Hellas, Akel 27 prosent på Kypros, de to partilistene til venstre for sosialdemokratene 18 prosent i Spania og 17 prosent i Portugal og Sinn Fein 17 prosent i Irland og 25 prosent i Nord-Irland.
Det er oppmuntrende tall, men for lite til å mildne den sosiale katastrofen som hersker i dagens EU. Slik vil det være så lenge de sosialdemokratiske partiene er så markedsfrelste som de fortsatt er. Men sosialdemokratene settes i hvert fall i en del land under et større press fra venstre enn før dette valget.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mai 2014)
Ute av krisa - kanskje
… men omgitt av sosiale branntomter som europeiske land må slite med i lang tid framover
Overskrifter og ingresser forteller at nå lysner det rundt om i Europa. Irland trenger ikke IMF mer. Det gjør heller ikke Portugal. Det er glemt at regjeringene både i Irland og Portugal gjorde alt de kunne for å slippe «hjelpen» fra IMF.
For det var hjelp på helt bestemte vilkår: at offentlige budsjetter skulle barberes, at ansatte skulle sies opp, at lønninger og velferdsytelser skulle kuttes – slik at millioner av mennesker ble slengt ut i en sosial nød som ingen hadde spådd var mulig i dagens Europa.
Men nå, etter mer enn fem uutholdelige kriseår, går det endelig rett vei – kanskje. Veksten er tilbake - såvidt, og arbeidsløsheten kryper sakte nedover. Det forteller media, og det framgår også av tre fyldige oversikter som er lagt fram de siste ukene, én fra EU-kommisjonen, én fra OECD og én fra ILO.
Den viktigste forskjellen er at ILO-rapporten avviker fra de to andre på ett punkt: Den får fram at krisa etterlater seg sosiale branntomter som kan komme til å svi i årtier framover.
Alle tre rapportene er enige om at det kan se ut som at Europa er på vei ut av krisa. Men det går langsomt, og det kan være langt fram. Produksjonen av varer og tjenester er fortsatt langt lavere enn for seks år sia i de fleste land.
EU-kommisjonen regner med at bruttonasjonalproduktet (bnp) i EU vil øke med 1,6 prosent i år og med 2,0 prosent i 2015. Det omtales – dristig - som «genuine tegn på en mer varig forbedring».
Men det er en vekst så svak at det er så vidt tallet på jobber øker. I EU var arbeidsløsheten i februar 2014 nede på 10,6 prosent, 0,3 prosentpoeng lavere enn toppen i 2013. OECD-rapporten minner om at 30 prosent av de arbeidsløse i EU har gått uten arbeid i mer enn ett år. Når kommer de i jobb igjen?
Arbeidsløsheten blant ungdom i EU, de fra 15 til 24 år, kom ned i 23.5 prosent i februar 2015 – etter en topp på 24 prosent i fjor. Det er fortsatt nesten hver fjerde ungdom. Det har vært mindre oppmerksomhet om at i mange land er stadig flere «unge voksne», de mellom 25 og 34 år, heller ikke i jobb. Den erfaringen kan bli vond å vende til noe godt både for de yngste og for de unge voksne. Det kan fort bli mange små og store branntomter av slikt..
Mange økonomer har spådd at en langvarig stagnasjon venter oss her i Europa, en stagnasjon med fortsatt høy arbeidsløshet i mange år framover. Det er få tegn til at flere kommer i jobb sjøl når det blir litt mer fart over den økonomiske aktiviteten.
OECD understreker at i 25 av EUs 28 medlemsland er investeringene fortsatt langt lavere enn før 2008. Siden mange mennesker ikke har penger til å kjøpe like mye varer og tjenester som før krisa slo til, vil bedriftsledere verken investere eller ansette. De bruker heller driftsoverskuddet til å kjøpe opp bedriftens egne aksjer eller til å øke utbyttet for aksjeeierne.
Noe av det mest provoserende ved dagens krise er at profitten og aksjekursene øker kraftig sjøl om alt annet i økonomien halter. En stort anlagt undersøkelse viste at i løpet av året 2013 økte den samlede aksjeverdien i 7.200 børsnoterte selskap fra 47 land mer enn 18 prosent. Alt i følge ILO.
Det var ikke mye annet her i verden som nærma seg tiendeparten av den veksten i løpet av fjoråret. Midt i krisa går profitten i været mens tallet på jobber knapt rører på seg, og mange må tåle at lønna fortsatt skrumper.
De siste kriseåra har så godt som samtlige regjeringer i EU satt i gang med det som i den økonomiske nytalen kaller «finansiell konsolidering». Da kuttes det i velferdsordninger og andre offentlige ytelser. Det rammer hardest alle som av ulike grunner står utafor arbeidslivet, de som livberger seg med svart arbeid, enslige forsørgere, pensjonister, sårbare etniske mindretall.
ILO-rapporten fastslår at krisa har gjort arbeidslivet tøffere for folk i de fleste land i Europa. Det er mer ufrivillig deltids- og midlertidig arbeid, mer svart arbeid, større polarisering av lønns- og arbeidsvilkår, større inntektsforskjeller og flere «working poor», mennesker som ikke kan forsørge seg sjøl om de er i fullt arbeid.
Denne politikken slår negativt ut for samholdet i samfunnet – og øker det som ILO kaller «risiko for sosial uro». Denne risikoen har økt kraftig under krisa – har ILO målt seg fram til. Det kan også bli ei av branntomtene etter denne krisa.
Når mange går uten jobb, påfører det samfunnet kostnader både på kort og lang sikt. I et kriseland som Spania, der regjeringen gjør alt den kan for å kutte offentlige utgifter, økte utgiftene til dagpenger og førtidspensjonering av arbeidsløse fra 1,5 prosent av bnp i 2007 til 2,9 prosent av bnp i 2011. Det bidro til å øke den statsgjelda som regjeringen skulle få ned ved å gjennomføre den harde kuttpolitikken.
Men de varige sosiale branntomtene er virkningene på lang sikt av at hver fjerde spanjol går uten arbeid, mange i årevis, - og av at nærmere 60 prosent av ungdommen i Spania og Hellas står uten erfaring fra det ordinære arbeidslivet.
Langvarig arbeidsløshet svekker yrkesevnen til den enkelte, bidrar til å rive mennesker ut av viktige sosiale sammenhenger, svekker det sosiale samholdet i nærmiljøet og tilliten til storsamfunnet. Det viser utallige undersøkelser både fra kriseåra i mellomkrigstida og fra perioder med massearbeidsløshet nærmere vår egen tid.
I land etter land retter den sosiale aggressiviteten seg i stigende grad mot arbeidsinnvandrere som tar til takke med elendige lønns- og arbeidsvilkår - og ikke mot de arbeidsgiverne som utnytter den enorme arbeidsløsheten til å tvinge på dem slike vilkår.
I land etter land øker oppslutningen om innvandringsfiendtlige partier. Dette forpester samfunnsdebatten og truer med å bli den største sosiale branntomta i Europa i dag.
Viktigste kilder:
European Economic Forecast. Spring 2014. European Commission
OECD Economic Outlook. Volume 2014/1
Global Employment Trends 2014. ILO
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. mai 2014)
Overskrifter og ingresser forteller at nå lysner det rundt om i Europa. Irland trenger ikke IMF mer. Det gjør heller ikke Portugal. Det er glemt at regjeringene både i Irland og Portugal gjorde alt de kunne for å slippe «hjelpen» fra IMF.
For det var hjelp på helt bestemte vilkår: at offentlige budsjetter skulle barberes, at ansatte skulle sies opp, at lønninger og velferdsytelser skulle kuttes – slik at millioner av mennesker ble slengt ut i en sosial nød som ingen hadde spådd var mulig i dagens Europa.
Men nå, etter mer enn fem uutholdelige kriseår, går det endelig rett vei – kanskje. Veksten er tilbake - såvidt, og arbeidsløsheten kryper sakte nedover. Det forteller media, og det framgår også av tre fyldige oversikter som er lagt fram de siste ukene, én fra EU-kommisjonen, én fra OECD og én fra ILO.
Den viktigste forskjellen er at ILO-rapporten avviker fra de to andre på ett punkt: Den får fram at krisa etterlater seg sosiale branntomter som kan komme til å svi i årtier framover.
Alle tre rapportene er enige om at det kan se ut som at Europa er på vei ut av krisa. Men det går langsomt, og det kan være langt fram. Produksjonen av varer og tjenester er fortsatt langt lavere enn for seks år sia i de fleste land.
EU-kommisjonen regner med at bruttonasjonalproduktet (bnp) i EU vil øke med 1,6 prosent i år og med 2,0 prosent i 2015. Det omtales – dristig - som «genuine tegn på en mer varig forbedring».
Men det er en vekst så svak at det er så vidt tallet på jobber øker. I EU var arbeidsløsheten i februar 2014 nede på 10,6 prosent, 0,3 prosentpoeng lavere enn toppen i 2013. OECD-rapporten minner om at 30 prosent av de arbeidsløse i EU har gått uten arbeid i mer enn ett år. Når kommer de i jobb igjen?
Arbeidsløsheten blant ungdom i EU, de fra 15 til 24 år, kom ned i 23.5 prosent i februar 2015 – etter en topp på 24 prosent i fjor. Det er fortsatt nesten hver fjerde ungdom. Det har vært mindre oppmerksomhet om at i mange land er stadig flere «unge voksne», de mellom 25 og 34 år, heller ikke i jobb. Den erfaringen kan bli vond å vende til noe godt både for de yngste og for de unge voksne. Det kan fort bli mange små og store branntomter av slikt..
Mange økonomer har spådd at en langvarig stagnasjon venter oss her i Europa, en stagnasjon med fortsatt høy arbeidsløshet i mange år framover. Det er få tegn til at flere kommer i jobb sjøl når det blir litt mer fart over den økonomiske aktiviteten.
OECD understreker at i 25 av EUs 28 medlemsland er investeringene fortsatt langt lavere enn før 2008. Siden mange mennesker ikke har penger til å kjøpe like mye varer og tjenester som før krisa slo til, vil bedriftsledere verken investere eller ansette. De bruker heller driftsoverskuddet til å kjøpe opp bedriftens egne aksjer eller til å øke utbyttet for aksjeeierne.
Noe av det mest provoserende ved dagens krise er at profitten og aksjekursene øker kraftig sjøl om alt annet i økonomien halter. En stort anlagt undersøkelse viste at i løpet av året 2013 økte den samlede aksjeverdien i 7.200 børsnoterte selskap fra 47 land mer enn 18 prosent. Alt i følge ILO.
Det var ikke mye annet her i verden som nærma seg tiendeparten av den veksten i løpet av fjoråret. Midt i krisa går profitten i været mens tallet på jobber knapt rører på seg, og mange må tåle at lønna fortsatt skrumper.
De siste kriseåra har så godt som samtlige regjeringer i EU satt i gang med det som i den økonomiske nytalen kaller «finansiell konsolidering». Da kuttes det i velferdsordninger og andre offentlige ytelser. Det rammer hardest alle som av ulike grunner står utafor arbeidslivet, de som livberger seg med svart arbeid, enslige forsørgere, pensjonister, sårbare etniske mindretall.
ILO-rapporten fastslår at krisa har gjort arbeidslivet tøffere for folk i de fleste land i Europa. Det er mer ufrivillig deltids- og midlertidig arbeid, mer svart arbeid, større polarisering av lønns- og arbeidsvilkår, større inntektsforskjeller og flere «working poor», mennesker som ikke kan forsørge seg sjøl om de er i fullt arbeid.
Denne politikken slår negativt ut for samholdet i samfunnet – og øker det som ILO kaller «risiko for sosial uro». Denne risikoen har økt kraftig under krisa – har ILO målt seg fram til. Det kan også bli ei av branntomtene etter denne krisa.
Når mange går uten jobb, påfører det samfunnet kostnader både på kort og lang sikt. I et kriseland som Spania, der regjeringen gjør alt den kan for å kutte offentlige utgifter, økte utgiftene til dagpenger og førtidspensjonering av arbeidsløse fra 1,5 prosent av bnp i 2007 til 2,9 prosent av bnp i 2011. Det bidro til å øke den statsgjelda som regjeringen skulle få ned ved å gjennomføre den harde kuttpolitikken.
Men de varige sosiale branntomtene er virkningene på lang sikt av at hver fjerde spanjol går uten arbeid, mange i årevis, - og av at nærmere 60 prosent av ungdommen i Spania og Hellas står uten erfaring fra det ordinære arbeidslivet.
Langvarig arbeidsløshet svekker yrkesevnen til den enkelte, bidrar til å rive mennesker ut av viktige sosiale sammenhenger, svekker det sosiale samholdet i nærmiljøet og tilliten til storsamfunnet. Det viser utallige undersøkelser både fra kriseåra i mellomkrigstida og fra perioder med massearbeidsløshet nærmere vår egen tid.
I land etter land retter den sosiale aggressiviteten seg i stigende grad mot arbeidsinnvandrere som tar til takke med elendige lønns- og arbeidsvilkår - og ikke mot de arbeidsgiverne som utnytter den enorme arbeidsløsheten til å tvinge på dem slike vilkår.
I land etter land øker oppslutningen om innvandringsfiendtlige partier. Dette forpester samfunnsdebatten og truer med å bli den største sosiale branntomta i Europa i dag.
Viktigste kilder:
European Economic Forecast. Spring 2014. European Commission
OECD Economic Outlook. Volume 2014/1
Global Employment Trends 2014. ILO
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. mai 2014)
torsdag 17. april 2014
Den beste nyheten i vår
EU-land vil ta dramatiske regler for vern av investeringer ut av handelsavtalen med USA
På tvers av Atlanterhavet forhandles det for tida om en handelsavtale som la opp til å overføre makt fra regjeringer til storkonsern og undergrave det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder. Den oppsiktsvekkende nyheten er at slik går det kanskje ikke.
Forhandlingene mellom EU og USA har dreid seg om å få til en handelsavtale med det storslagne navnet Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership. Forkortelsen er TTIP. Det er investeringsdelen av avtalen som ville gripe inn mot maktforholda både i verdensøkonomien og i de enkelte samfunn.
Det provoserende ved de tusenvis av tosidige investeringsavtaler som er inngått det siste tiåret, er de såkalte investor-stat-reglene. De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.
Slike krav avgjøres ikke ved nasjonale domstoler. De avgjøres av tre handelsjurister i egne, private tvisteløsningsorgan der stater dømmes til å betale erstatninger som provoserer stadig flere regjeringer.
Hundrevis av slike tosidige investeringsavtaler ble inngått uten at regjeringene var klar over hva disse tvisteløsningsreglene innebar. Det er de mange eksemplene på hårreisende erstatningskrav som skremmer. Og enda mer skremmer det at selskaper ofte vinner fram med krava sine.
Her er to eksempler blant mange, mange:
- Etter den katastrofale krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som «tapte framtidig fortjeneste» på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt som del av en større kriseløsning. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
• Equador ble i 2012 dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA for et «kontraktbrudd». Det er foreløpig den største erstatningen som noe land er dømt til å betale. Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.
Mange u-land har etter hvert reagert på dette systemet. Equador var det første landet som begynte å si opp investeringsavtaler med andre land.
Regjeringen i Indonesia opplevde at et britisk selskap, Churchill Mining (bare navnet er til å bli skremt av), krevde erstatning for at lokalregjeringen i Øst-Kalimantan hadde sagt opp en avtale med selskapet.
Erstatningskravet var på mellom en og to milliarder dollar med henvisning til investeringsavtalen mellom Indonesia og Storbritannia. Indonesia har inngått 67 slike investeringsavtaler og vil nå si dem opp.
Sør-Afrika er foran i løypa. Der hadde et britisk gruveselskap stilt krav om erstatning for tapte inntekter fordi regjeringen hadde innført regler som skulle gi økonomisk støtte til afrikanere som ville ha kompensasjon for urett begått under apartheid-regimet. Nå skal investeringsavtalene sies opp.
India vurderer for tida også investeringsavtalene landet har inngått. Bakgrunnen er at mange selskap har fremma erstatningskrav etter at den indiske høyesterett har trukket tilbake mobiltelefonlisenser på grunn av en stor korrupsjonsskandale knytta til lisenstildelingene.
Det nye er at det ikke bare er u-land som rygger i forhold til slike investeringsavtaler. Nå reagerer også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. De reagerer på at handelsavtalen TTIP etter forutsetningene skal innføre det samme investeringsvernet som har blitt det vanlige i tosidige investeringsavtaler.
Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omspenner hele verden i dag . Ved å etablere filialer i andre land kan et konsern utnytte investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til. Det er denne muligheten som har skremt regjeringer i EU til å gå mot investeringsdelen av TTIP.
Via sine datterselskaper i USA ville selskap i EU gjennom TTIP få rettigheter i hjemlandet som langt overstiger de rettighetene de har i henhold til EUs eget regelverk. Tilsvarende ville selskap i USA kunne påberope seg investorrettigheter i TTIP som går langt utover hva de har i amerikansk lovgivning - hvis investeringene skjer fra en filial i EU.
Via filialer i andre land kan konsern dermed bruke investor-stat-reglene som brekkjern mot den nasjonale lovgivningen, en lovgivning som de ikke kan utfordre innen rammen av den enkelte stat.
Tyskland har meldt fra til EU-kommisjonen at TTIP ikke må omfatte et slikt investeringsvern. Økonomiministeren sa i Forbundsdagen at «USAs investorer har tilstrekkelig juridisk beskyttelse hos de nasjonale domstolene».
Den franske handelsministeren har også gått ut mot tvisteløsningsopplegget i TTIP, og den britiske regjeringen har bestilt en utredning som peker på problemene ved at erstatningskrav blir avgjort i et organ som verken den britiske regjering eller noen annen regjering har lagd reglene for.
På grunn av protestene, også fra mange europeiske organisasjoner, har EU-kommisjonen midlertidig stoppa forhandlingene om ISDS-reglene med USA og har lagt opp til en 90 dagers rådspørring «med offentligheten», hva nå det måtte bety.
Det pinlige for regjeringene i Tyskland og andre europeiske land er sjølsagt at de aldri har reagert på det investeringsvernet de, på vegne av egne konsern, har krevd å få inn i investeringsavtalene med land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De fleste av erstatningskrava har da også blitt retta mot utviklingsland, og det er uhyre sjelden at selskap i andre verdensdeler har reist erstatningskrav mot europeiske land.
Men nå er det USA det gjelder. Der er det hundrevis av selskap som vil få rettigheter i EU-land som langt overstiger det investeringsvernet som EU-land gir investorer i eget land eller i andre EU-land.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. april 2014)
På tvers av Atlanterhavet forhandles det for tida om en handelsavtale som la opp til å overføre makt fra regjeringer til storkonsern og undergrave det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder. Den oppsiktsvekkende nyheten er at slik går det kanskje ikke.
Forhandlingene mellom EU og USA har dreid seg om å få til en handelsavtale med det storslagne navnet Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership. Forkortelsen er TTIP. Det er investeringsdelen av avtalen som ville gripe inn mot maktforholda både i verdensøkonomien og i de enkelte samfunn.
Det provoserende ved de tusenvis av tosidige investeringsavtaler som er inngått det siste tiåret, er de såkalte investor-stat-reglene. De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.
Slike krav avgjøres ikke ved nasjonale domstoler. De avgjøres av tre handelsjurister i egne, private tvisteløsningsorgan der stater dømmes til å betale erstatninger som provoserer stadig flere regjeringer.
Hundrevis av slike tosidige investeringsavtaler ble inngått uten at regjeringene var klar over hva disse tvisteløsningsreglene innebar. Det er de mange eksemplene på hårreisende erstatningskrav som skremmer. Og enda mer skremmer det at selskaper ofte vinner fram med krava sine.
Her er to eksempler blant mange, mange:
- Etter den katastrofale krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som «tapte framtidig fortjeneste» på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt som del av en større kriseløsning. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
• Equador ble i 2012 dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA for et «kontraktbrudd». Det er foreløpig den største erstatningen som noe land er dømt til å betale. Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.
Mange u-land har etter hvert reagert på dette systemet. Equador var det første landet som begynte å si opp investeringsavtaler med andre land.
Regjeringen i Indonesia opplevde at et britisk selskap, Churchill Mining (bare navnet er til å bli skremt av), krevde erstatning for at lokalregjeringen i Øst-Kalimantan hadde sagt opp en avtale med selskapet.
Erstatningskravet var på mellom en og to milliarder dollar med henvisning til investeringsavtalen mellom Indonesia og Storbritannia. Indonesia har inngått 67 slike investeringsavtaler og vil nå si dem opp.
Sør-Afrika er foran i løypa. Der hadde et britisk gruveselskap stilt krav om erstatning for tapte inntekter fordi regjeringen hadde innført regler som skulle gi økonomisk støtte til afrikanere som ville ha kompensasjon for urett begått under apartheid-regimet. Nå skal investeringsavtalene sies opp.
India vurderer for tida også investeringsavtalene landet har inngått. Bakgrunnen er at mange selskap har fremma erstatningskrav etter at den indiske høyesterett har trukket tilbake mobiltelefonlisenser på grunn av en stor korrupsjonsskandale knytta til lisenstildelingene.
Det nye er at det ikke bare er u-land som rygger i forhold til slike investeringsavtaler. Nå reagerer også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. De reagerer på at handelsavtalen TTIP etter forutsetningene skal innføre det samme investeringsvernet som har blitt det vanlige i tosidige investeringsavtaler.
Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omspenner hele verden i dag . Ved å etablere filialer i andre land kan et konsern utnytte investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til. Det er denne muligheten som har skremt regjeringer i EU til å gå mot investeringsdelen av TTIP.
Via sine datterselskaper i USA ville selskap i EU gjennom TTIP få rettigheter i hjemlandet som langt overstiger de rettighetene de har i henhold til EUs eget regelverk. Tilsvarende ville selskap i USA kunne påberope seg investorrettigheter i TTIP som går langt utover hva de har i amerikansk lovgivning - hvis investeringene skjer fra en filial i EU.
Via filialer i andre land kan konsern dermed bruke investor-stat-reglene som brekkjern mot den nasjonale lovgivningen, en lovgivning som de ikke kan utfordre innen rammen av den enkelte stat.
Tyskland har meldt fra til EU-kommisjonen at TTIP ikke må omfatte et slikt investeringsvern. Økonomiministeren sa i Forbundsdagen at «USAs investorer har tilstrekkelig juridisk beskyttelse hos de nasjonale domstolene».
Den franske handelsministeren har også gått ut mot tvisteløsningsopplegget i TTIP, og den britiske regjeringen har bestilt en utredning som peker på problemene ved at erstatningskrav blir avgjort i et organ som verken den britiske regjering eller noen annen regjering har lagd reglene for.
På grunn av protestene, også fra mange europeiske organisasjoner, har EU-kommisjonen midlertidig stoppa forhandlingene om ISDS-reglene med USA og har lagt opp til en 90 dagers rådspørring «med offentligheten», hva nå det måtte bety.
Det pinlige for regjeringene i Tyskland og andre europeiske land er sjølsagt at de aldri har reagert på det investeringsvernet de, på vegne av egne konsern, har krevd å få inn i investeringsavtalene med land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De fleste av erstatningskrava har da også blitt retta mot utviklingsland, og det er uhyre sjelden at selskap i andre verdensdeler har reist erstatningskrav mot europeiske land.
Men nå er det USA det gjelder. Der er det hundrevis av selskap som vil få rettigheter i EU-land som langt overstiger det investeringsvernet som EU-land gir investorer i eget land eller i andre EU-land.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. april 2014)
Et sosialdemokratisk EU?
Før eller seinere må EU snus til venstre, men lett blir det ikke
I februar viste meningsmålinger at sosialdemokratene kunne få stor nok framgang til å bli største partigruppe i EU-parlamentet etter valget i mai. Samtidig lå partiene til venstre for sosialdemokratene an til å øke fra under fem til åtte prosent.
Siste måling tyder heller på dødt løp mellom sosialdemokratene og det store høyrepartiet EPP, det europeiske folkepartiet. Men hva hjelper det med sosialdemokrater i EU?
I siste halvdel av 1990-tallet var det noen år med helt usedvanlige styrkeforhold i EU. 11 av 15 EU-regjeringer var dominert av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - satt reine høyre-regjeringer ved makta.
Sosialdemokratiske regjeringer hadde nok stemmer til at de hadde kvalifisert flertall i Rådet, EUs viktigste beslutningsorgan. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet. Kunne sosialdemokrater endelig få vist at det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg?
Det er synd å si. Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at sosialdemokrater styrte – eller tok sikte på å styre - EU i nye retninger.
Det var sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom programmet for det indre markedet fra 1986.
Hvorfor ble det gjort så lite for å vri EU til venstre i denne perioden?
En kan finne årsaker på mange plan. Mange sosialdemokratiske partier var i sin praktiske politikk til forveksling lik sine borgerlige konkurrenter. Tony Blair, Gerhard Schröder og Felipe Gonzales befesta hver i sitt land det liberaliseringsprosjektet som har rulla fram i EU i snart tretti år.
Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene fastlagt i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle 28 medlemsland er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innebygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering. EU-traktaten kan knapt leses på annen måte enn at EUs markedsliberalisme skal vare evig.
EU-systemets innebygde treghet kan også forklare at det ikke skjedde noen viktige endringer de åra det var et stort sosialdemokratisk flertall i Rådet. Det var ikke noe tilsvarende venstreflertall i Parlamentet eller i Kommisjonen. I EU er det bare Kommisjonen som kan fremme lovforslag, og EU-domstolen har en politisk makt som overgår alt som fins av nasjonale domstoler i Europa.
EU-domstolen dømmer på basis av en EU-traktat som fastslår at markedsliberalisme er det grunnleggende styringsprinsippet for samfunnsutviklingen. Domstolen har i stigende grad tolka EU-traktatene slik at den har som sin hovedoppgave å sikre at EU drives i markedsliberal retning.
EU er kort og godt et enormt maskineri som det skal stor styrke og lang tid for å snu. Skal en utvikle EU i retning venstre, må det være venstreflertall i Rådet, Kommisjonen og Parlamentet samtidig – og flertallet må vare lenge nok til at en rekker å endre traktatgrunnlaget slik at EU-domstolen ikke blokkerer vedtak som gjøres. Men enhver traktatendring krever at alle regjeringene er enige om det. Én stridbar høyreregjering kan stoppe alt – i hvert fall hvis det er en regjering i et større EU-land.
Hvis det likevel skulle komme et lovforslag fra EU-kommisjonen med venstreprofil, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre at et lovforslag vedtas.
I praksis er det heller ikke nok med et vanlig venstreflertall i EU-parlamentet. Både lovvedtak og budsjettvedtak krever at minst halvparten av medlemmene stemmer for vedtaket, for tida minst 384 av de 766 representantene. EU-parlamentet opererer ikke med vararepresentanter, og det fører ofte til at 100-200 av representantene ikke er til stede når det voteres. Det betyr at venstreflertallet må være stort for at en skal være garantert 384 stemmer ved voteringene.
Å avliberalisere det indre markedet er derfor ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen kan oppfattes som å tukle med markedsfriheter, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold.
Alt dette må det gjøres noe med. Men av sosialdemokrater?
Thorbjørn Jagland har riktignok sagt at jo mer det er å utsette på EU, jo viktigere er det at norske sosialdemokrater får sitte ved bord i Brussel. Men til nå har EU vært et system som kvister sosialdemokrater for all styringsvilje. Kan det endre seg? Det skal EU-velgerne fundere på fram til slutten av mai.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. april 2014)
I februar viste meningsmålinger at sosialdemokratene kunne få stor nok framgang til å bli største partigruppe i EU-parlamentet etter valget i mai. Samtidig lå partiene til venstre for sosialdemokratene an til å øke fra under fem til åtte prosent.
Siste måling tyder heller på dødt løp mellom sosialdemokratene og det store høyrepartiet EPP, det europeiske folkepartiet. Men hva hjelper det med sosialdemokrater i EU?
I siste halvdel av 1990-tallet var det noen år med helt usedvanlige styrkeforhold i EU. 11 av 15 EU-regjeringer var dominert av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - satt reine høyre-regjeringer ved makta.
Sosialdemokratiske regjeringer hadde nok stemmer til at de hadde kvalifisert flertall i Rådet, EUs viktigste beslutningsorgan. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet. Kunne sosialdemokrater endelig få vist at det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg?
Det er synd å si. Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at sosialdemokrater styrte – eller tok sikte på å styre - EU i nye retninger.
Det var sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom programmet for det indre markedet fra 1986.
Hvorfor ble det gjort så lite for å vri EU til venstre i denne perioden?
En kan finne årsaker på mange plan. Mange sosialdemokratiske partier var i sin praktiske politikk til forveksling lik sine borgerlige konkurrenter. Tony Blair, Gerhard Schröder og Felipe Gonzales befesta hver i sitt land det liberaliseringsprosjektet som har rulla fram i EU i snart tretti år.
Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene fastlagt i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle 28 medlemsland er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innebygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering. EU-traktaten kan knapt leses på annen måte enn at EUs markedsliberalisme skal vare evig.
EU-systemets innebygde treghet kan også forklare at det ikke skjedde noen viktige endringer de åra det var et stort sosialdemokratisk flertall i Rådet. Det var ikke noe tilsvarende venstreflertall i Parlamentet eller i Kommisjonen. I EU er det bare Kommisjonen som kan fremme lovforslag, og EU-domstolen har en politisk makt som overgår alt som fins av nasjonale domstoler i Europa.
EU-domstolen dømmer på basis av en EU-traktat som fastslår at markedsliberalisme er det grunnleggende styringsprinsippet for samfunnsutviklingen. Domstolen har i stigende grad tolka EU-traktatene slik at den har som sin hovedoppgave å sikre at EU drives i markedsliberal retning.
EU er kort og godt et enormt maskineri som det skal stor styrke og lang tid for å snu. Skal en utvikle EU i retning venstre, må det være venstreflertall i Rådet, Kommisjonen og Parlamentet samtidig – og flertallet må vare lenge nok til at en rekker å endre traktatgrunnlaget slik at EU-domstolen ikke blokkerer vedtak som gjøres. Men enhver traktatendring krever at alle regjeringene er enige om det. Én stridbar høyreregjering kan stoppe alt – i hvert fall hvis det er en regjering i et større EU-land.
Hvis det likevel skulle komme et lovforslag fra EU-kommisjonen med venstreprofil, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre at et lovforslag vedtas.
I praksis er det heller ikke nok med et vanlig venstreflertall i EU-parlamentet. Både lovvedtak og budsjettvedtak krever at minst halvparten av medlemmene stemmer for vedtaket, for tida minst 384 av de 766 representantene. EU-parlamentet opererer ikke med vararepresentanter, og det fører ofte til at 100-200 av representantene ikke er til stede når det voteres. Det betyr at venstreflertallet må være stort for at en skal være garantert 384 stemmer ved voteringene.
Å avliberalisere det indre markedet er derfor ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen kan oppfattes som å tukle med markedsfriheter, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold.
Alt dette må det gjøres noe med. Men av sosialdemokrater?
Thorbjørn Jagland har riktignok sagt at jo mer det er å utsette på EU, jo viktigere er det at norske sosialdemokrater får sitte ved bord i Brussel. Men til nå har EU vært et system som kvister sosialdemokrater for all styringsvilje. Kan det endre seg? Det skal EU-velgerne fundere på fram til slutten av mai.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. april 2014)
Protestvalg, og så …?
Ikke en eneste EU-regjering har stilt spørsmål ved det markedsliberale grunnlaget for EU.
22-25. mai skal det velges nytt EU-parlament. Uro og bekymring dominerer kommentarene i media og fra regjerende politikere. Det skremmes med at «ekstreme ytterfløyer» kan bli så store at de kan lamme parlamentet og etter hvert hele EU-systemet.
Den faren kan vi se bort fra. Meningsmålinger tyder riktig nok på at partiene på ytterste høyre fløy kan få langt flere plasser i EU-parlamentet. De kan øke fra dagens 4 prosent og kanskje til 12-15 prosent. Partiene til venstre for sosialdemokratene kan øke fra dagens 4,6 prosent til 7-8 prosent. Men de to store partiene, Det europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, vil sammen med de liberale og et par mindre høyregrupper dominere EU-parlamentet like sikkert som i dag.
Til nå har EPP og sosialdemokratene i EU stått sammen i de aller fleste spørsmål som betyr noe for utviklingen av EU. De har vært enige i den krisepolitikken som legger all belastning på dem som tåler det minst. Og de er like enige om å ta lange skritt mot et mer sentralstyrt EU fjernt fra all demokratisk medvirkning
Mer enn noen gang trengs det ei sterk venstreside i Europa. Det er det lett å ønske seg, atskillig verre å oppnå. Det er ingen tegn til en venstredreining innen de sosialdemokratiske partiene. I tillegg er det grunnleggende trekk ved EU-systemet som legger flere hindringer for folkelig motmakt enn det har vært i nasjonalstatene.
Nasjonalt har alliansen mellom fagforeninger og partier vært viktig for å utvikle mer solidariske samfunnsforhold. Fagforeningene fikk innflytelse via partier og folkevalgte organ, og arbeiderbevegelsens partier rekrutterte medlemmer og aktivister fra fagbevegelsen.
Gjennomslagskraften til arbeiderbevegelsen lå i kampevnen utafor parlamentene. Faglige kampmidler kunne gi arbeiderbevegelsen en styrke som også borgerlige regjeringer måtte ta hensyn til. En slik strategisk allianse mellom venstrepartier og fagbevegelse fins foreløpig ikke på europeisk nivå.
For arbeiderbevegelsen er det avgjørende å bygge opp motmakt mot markedstvang og konsernmakt. Der hvor det lyktes best, ble motmakt bygd opp på mange måter:
• En sterk offentlig sektor ble bygd opp. Den la grunnlaget for sosial utjamning og demokratiserte retten til utdanning og helsetjenester. Den store offentlige sektoren skjøv profittinteresser vekk fra sentrale deler av samfunnsøkonomien.
• I mange land ble høy sysselsetting et sentralt mål for den økonomiske politikken. Den som bare trenger å gå over gata for å få seg nytt arbeid, har en samfunnsmakt som arbeidsløse bare kan fable om.
• Offentlig eie av naturressurser og basisnæringer var en tredje hovedlinje. Kommunikasjoner og annen infrastruktur ble utvikla i offentlig regi. Konsesjonslover og andre former for reguleringer satte grenser for profittinteressene.
• Lovgivningen for arbeidslivet, tvistelovgivning og arbeidsmiljølover, ble bygd opp slik at den kunne oppheve lønnstakernes grunnleggende avmakt på et uregulert arbeidsmarked.
De grunnleggende forutsetningene som kunne utnyttes på det nasjonale nivået, er langt svakere til stede i EU. Den faglige innflytelsen på venstrepartiene blir stadig mindre, og i mange EU-land er det ikke lenger tette band mellom partiene og fagbevegelsen. I vest gjelder det store land som Storbritannia, Spania, Italia og Frankrike - og det gjelder alle EUs medlemsstater i øst. Det er fortsatt på det nasjonale og lokale nivået at effektive faglige aksjoner lettest kan gjennomføres.
Den politikken som har prega EU i mer enn tretti år, er også med på å undergrave maktgrunnlaget til arbeiderbevegelsen. Det samme gjør vedvarende høy arbeidsløshet og økende sosiale forskjeller. Offentlig sektor settes under hardt press både av valutaunionen til EU og av den krisepolitikken som dominerer i EU. Den avregulering og privatisering som tvinges igjennom på EUs indre marked, gjør rommet for politisk styring stadig mindre
Det politiske grunnlaget for unionen er markedsliberalt og ligger fastlåst i traktatteksten. Ikke en eneste EU-regjering har noen gang stilt spørsmål ved dette markedsliberale fundamentet. EU-systemet former politikken til venstreregjeringer, ikke omvendt. Når en gir opp gamle midler, ender en fort med å gi opp også grunnleggende mål for hvilket samfunn en vil jobbe for.
Kunne det som arbeiderbevegelsen bygde opp innen nasjonalstaten, likevel bygges opp også innen EU?
Da er det et sørgelig faktum at venstresidas EU-tilhengere ikke har noen strategi for hvordan en skal dreie EU til venstre.
På venstresida i EU fins i hovedsak tre grupperinger som ser EU som et mulig radikalt redskap. En stor del av sosialdemokratene er sjøl markedsliberalister som aktivt bidrar til dagens EU-politikk. De ser ingen betenkeligheter ved å øke EUs makt sjøl om den markedsliberale politikken ligger fast. De kan bruke venstreretorikk for å begrunne at EU må gis mer makt, men de støtter i praksis den liberalisering og avregulering som kommer fra Brussel.
Andre på venstresida er prinsipielle tilhengere av et sterkt EU – men uenig i den politikken EU faktisk fører på viktige områder. Det gjelder en del sosialdemokrater, en god del fra de grønne , men også de fleste partiene til venstre for sosialdemokratene.
- De er f.eks. for en felles valuta, men mot måten EUs pengeunion er bygd opp på- og mot den økonomiske politikken som Sentralbanken fører.
- De er for en felles sikkerhetspolitikk, men mot militariseringen av EU.
- De er for at EU skal utvikle seg mot en europeisk storstat, men mot den storstaten som utvikler seg nå.
Det fins også ei EU-kritisk venstreside som ikke vil fram til en føderal stat i Europa - og som angriper både mangelen på demokrati og det markedsliberale grunnlaget for EU. Men de er foreløpig få, og i EU-parlamentet er de ekstra få – antakelig også etter valget i mai. Men den som gir seg, har i hvert fall tapt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. mars 2014)
22-25. mai skal det velges nytt EU-parlament. Uro og bekymring dominerer kommentarene i media og fra regjerende politikere. Det skremmes med at «ekstreme ytterfløyer» kan bli så store at de kan lamme parlamentet og etter hvert hele EU-systemet.
Den faren kan vi se bort fra. Meningsmålinger tyder riktig nok på at partiene på ytterste høyre fløy kan få langt flere plasser i EU-parlamentet. De kan øke fra dagens 4 prosent og kanskje til 12-15 prosent. Partiene til venstre for sosialdemokratene kan øke fra dagens 4,6 prosent til 7-8 prosent. Men de to store partiene, Det europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, vil sammen med de liberale og et par mindre høyregrupper dominere EU-parlamentet like sikkert som i dag.
Til nå har EPP og sosialdemokratene i EU stått sammen i de aller fleste spørsmål som betyr noe for utviklingen av EU. De har vært enige i den krisepolitikken som legger all belastning på dem som tåler det minst. Og de er like enige om å ta lange skritt mot et mer sentralstyrt EU fjernt fra all demokratisk medvirkning
Mer enn noen gang trengs det ei sterk venstreside i Europa. Det er det lett å ønske seg, atskillig verre å oppnå. Det er ingen tegn til en venstredreining innen de sosialdemokratiske partiene. I tillegg er det grunnleggende trekk ved EU-systemet som legger flere hindringer for folkelig motmakt enn det har vært i nasjonalstatene.
Nasjonalt har alliansen mellom fagforeninger og partier vært viktig for å utvikle mer solidariske samfunnsforhold. Fagforeningene fikk innflytelse via partier og folkevalgte organ, og arbeiderbevegelsens partier rekrutterte medlemmer og aktivister fra fagbevegelsen.
Gjennomslagskraften til arbeiderbevegelsen lå i kampevnen utafor parlamentene. Faglige kampmidler kunne gi arbeiderbevegelsen en styrke som også borgerlige regjeringer måtte ta hensyn til. En slik strategisk allianse mellom venstrepartier og fagbevegelse fins foreløpig ikke på europeisk nivå.
For arbeiderbevegelsen er det avgjørende å bygge opp motmakt mot markedstvang og konsernmakt. Der hvor det lyktes best, ble motmakt bygd opp på mange måter:
• En sterk offentlig sektor ble bygd opp. Den la grunnlaget for sosial utjamning og demokratiserte retten til utdanning og helsetjenester. Den store offentlige sektoren skjøv profittinteresser vekk fra sentrale deler av samfunnsøkonomien.
• I mange land ble høy sysselsetting et sentralt mål for den økonomiske politikken. Den som bare trenger å gå over gata for å få seg nytt arbeid, har en samfunnsmakt som arbeidsløse bare kan fable om.
• Offentlig eie av naturressurser og basisnæringer var en tredje hovedlinje. Kommunikasjoner og annen infrastruktur ble utvikla i offentlig regi. Konsesjonslover og andre former for reguleringer satte grenser for profittinteressene.
• Lovgivningen for arbeidslivet, tvistelovgivning og arbeidsmiljølover, ble bygd opp slik at den kunne oppheve lønnstakernes grunnleggende avmakt på et uregulert arbeidsmarked.
De grunnleggende forutsetningene som kunne utnyttes på det nasjonale nivået, er langt svakere til stede i EU. Den faglige innflytelsen på venstrepartiene blir stadig mindre, og i mange EU-land er det ikke lenger tette band mellom partiene og fagbevegelsen. I vest gjelder det store land som Storbritannia, Spania, Italia og Frankrike - og det gjelder alle EUs medlemsstater i øst. Det er fortsatt på det nasjonale og lokale nivået at effektive faglige aksjoner lettest kan gjennomføres.
Den politikken som har prega EU i mer enn tretti år, er også med på å undergrave maktgrunnlaget til arbeiderbevegelsen. Det samme gjør vedvarende høy arbeidsløshet og økende sosiale forskjeller. Offentlig sektor settes under hardt press både av valutaunionen til EU og av den krisepolitikken som dominerer i EU. Den avregulering og privatisering som tvinges igjennom på EUs indre marked, gjør rommet for politisk styring stadig mindre
Det politiske grunnlaget for unionen er markedsliberalt og ligger fastlåst i traktatteksten. Ikke en eneste EU-regjering har noen gang stilt spørsmål ved dette markedsliberale fundamentet. EU-systemet former politikken til venstreregjeringer, ikke omvendt. Når en gir opp gamle midler, ender en fort med å gi opp også grunnleggende mål for hvilket samfunn en vil jobbe for.
Kunne det som arbeiderbevegelsen bygde opp innen nasjonalstaten, likevel bygges opp også innen EU?
Da er det et sørgelig faktum at venstresidas EU-tilhengere ikke har noen strategi for hvordan en skal dreie EU til venstre.
På venstresida i EU fins i hovedsak tre grupperinger som ser EU som et mulig radikalt redskap. En stor del av sosialdemokratene er sjøl markedsliberalister som aktivt bidrar til dagens EU-politikk. De ser ingen betenkeligheter ved å øke EUs makt sjøl om den markedsliberale politikken ligger fast. De kan bruke venstreretorikk for å begrunne at EU må gis mer makt, men de støtter i praksis den liberalisering og avregulering som kommer fra Brussel.
Andre på venstresida er prinsipielle tilhengere av et sterkt EU – men uenig i den politikken EU faktisk fører på viktige områder. Det gjelder en del sosialdemokrater, en god del fra de grønne , men også de fleste partiene til venstre for sosialdemokratene.
- De er f.eks. for en felles valuta, men mot måten EUs pengeunion er bygd opp på- og mot den økonomiske politikken som Sentralbanken fører.
- De er for en felles sikkerhetspolitikk, men mot militariseringen av EU.
- De er for at EU skal utvikle seg mot en europeisk storstat, men mot den storstaten som utvikler seg nå.
Det fins også ei EU-kritisk venstreside som ikke vil fram til en føderal stat i Europa - og som angriper både mangelen på demokrati og det markedsliberale grunnlaget for EU. Men de er foreløpig få, og i EU-parlamentet er de ekstra få – antakelig også etter valget i mai. Men den som gir seg, har i hvert fall tapt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. mars 2014)
Håndhevingsdirektivet
Direktivet som skal forklare hvordan utstasjoneringsdirektivet er å forstå
EU er i ferd med å vedta et håndhevingsdirektiv som skal avklare hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås etter at EU-domstolen snudde dette direktivet opp-ned. Det som hadde vært et gulv for hva staten kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kan kreves.
Denne rettstilstanden har bidratt til en situasjon som EFBWW, Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen, skildrer slik:
«Hver dag utnyttes tusenvis av utstasjonerte arbeidere som moderne slaver. De er ansatt uten (eller med elendig) sosialforsikring, har skandaløst lav lønn (2 eller 3 euro i timen er ingen unntak), de arbeider til alle døgnets tider med liten kompensasjon, de bor i brakker, karavaner eller nedslitte bygninger.»
Det har vært lange dragkamper etter at EU-kommisjonen la fram forslag til et slikt håndhevingsdirektiv. Det har vært skarp uenighet både mellom regjeringene og mellom partigruppene i EU-parlamentet. Det førte til såkalte «trilog»-forhandlinger mellom forhandlere fra EU-kommisjonen, Rådet (der regjeringene møtes) og EU-parlamentet.
Forhandlingene førte fram til et felles forslag som nå legges fram for Rådet (allerede 18. mars) og for EU-parlamentet (i april). Går det uendra i gjennom begge steder, er direktivet vedtatt. EU forutsetter at direktivet skal inn i EØS-avtalen.
To punkter i direktivet har det vært særlig stor strid om, artikkel 9 om hvilke tiltak mot sosial dumping som kan tillates og artikkel 12 om solidaransvar.
EU-kommisjonen la i artikkel 9 fram ei liste over tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. Denne lista skulle være uttømmende - eller «lukket» som den er kalt i debatten. Det skulle ikke være adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.
Det var et forslag som mange regjeringer reagerte på. Lista godkjente ikke tiltak som alt var i bruk – og satte bom for nye tiltak som kunne bli nødvendige for å få kontroll over utviklingen av sosial dumping. En god del regjeringer ville derfor ha ei «åpen liste» i motsetning til den «lukkede lista» til EU-kommisjonen.
Forslaget fra EU-kommisjonen kunne føre til at enkelte norske tiltak mot sosial dumping ville være i fare. Samtidig kunne det nye direktivet hindre oss i å innføre nye og mer effektive tiltak mot sosial dumping enn vi har brukt til nå.
Det var bakgrunnen for at LO-kongressen i mai 2013 vedtok: «Dersom håndhevingsdirektivet krever fjerning av tiltak mot sosial dumping må reservasjonsmuligheten benyttes.»
Det nye forslaget kan se ut som et lite skritt i riktig retning. Lista over godkjente tiltak mot sosial dumping er ikke helt «lukket». Det enkelte land kan ta i bruk tiltak som ikke står på lista i direktivet, men bare hvis de er «legitime, nødvendige og proporsjonale». Alle nye tiltak skal meldes inn til EU-kommisjonen – men det står utrykkelig at en slik innmelding ikke innebærer noen forhåndsgodkjenning.
Det betyr at noen må avgjøre om de virkelig er legitime, nødvendige og proporsjonale. Det er det ikke regjeringene som bestemmer. Slike avgjørelser er det opp til EU-kommisjonen, og i siste instans EU-domstolen, å ta.
At tiltaka må være «proporsjonale» i EU-rettslig forstand, åpner for aller mest skjønn. Det betyr at et tiltak må være egna til å nå målet det retter seg mot (å redusere sosial dumping) samtidig som dette målet ikke kan nås med tiltak som er mindre inngripende mot andre forhold som godkjennes i EU-retten (som f.eks. styringsretten til arbeidsgivere og de ulike markedsfrihetene).
Det nye forslaget legger fram et kompromiss også for artikkel 12 om solidaransvar. En hovedarbeidsgiver står ansvarlig for lønns- og arbeidsforholda hos en underentreprenør, men bare for det øverste leddet i kontraktkjeden. Det åpner for at billig-løsningene som rammer arbeidstakerne, skyves nedover i kjeden – og dermed ut av kontroll.
Det norske solidaransvaret gjør hovedarbeidsgiveren ansvarlig for hele kjeden av underentreprenører. Det har også hele tida vært kravet til Euro-LO.
En annen begrensning er at ordningen med solidaransvar bare skal gjelde for bygg- og anleggsbransjen. Det var vært et faglig krav – både her i landet og fra Euro-LO – at solidaransvar må kunne innføres i alle bransjer der en finner det nødvendig og effektivt.
Bygningsarbeiderføderasjonen EFBWW gir ikke mye for dette kompromisset: «Når solidaransvaret stopper ved første ledd i kjeden av underentreprenører, er det fritt fram for å skjule den faktiske kjeden med postkasse-selskap og andre fiktive selskapsdannelser. Det er heller ingen grunn til å tru at den slags svindel bare forekommer i byggebransjen og ikke i kjøttbransjen, transporten og i cateringvirksomhet.» Det virker heller ikke betryggende at hele solidaransvaret kan fravikes hvis hovedarbeidsgiveren har vist «rimelig iver» (due diligence) overfor underentreprenøren.
Motparten innen byggebransjen, FIEC, er derimot såre fornøyd, og avslutter pressemeldinga si med advarselen: « Det vil bli et ytterst negativt signal» foran valget til EU-parlamentet om direktivet nå ikke blir vedtatt.»
Euro-LO er helt uenig: det forslaget som foreligger «kan knapt styrke beskyttelsen av utstasjonerte arbeidstakere og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår». Å godta direktivet er også et signal.
Uansett om direktivet kommer til å se vakrere ut når det er endelig vedtatt, taler mye for at reservasjonsretten bør brukes mot håndhevingsdirektivet. Direktivteksten er full av uklarheter. Godkjennes direktivet, er det overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen og domstolene (EFTA-domstolen og EU-domstolen) som avgjør hvordan utstasjoneringsdirektivet skal håndheves også her i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mars)
EU er i ferd med å vedta et håndhevingsdirektiv som skal avklare hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås etter at EU-domstolen snudde dette direktivet opp-ned. Det som hadde vært et gulv for hva staten kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kan kreves.
Denne rettstilstanden har bidratt til en situasjon som EFBWW, Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen, skildrer slik:
«Hver dag utnyttes tusenvis av utstasjonerte arbeidere som moderne slaver. De er ansatt uten (eller med elendig) sosialforsikring, har skandaløst lav lønn (2 eller 3 euro i timen er ingen unntak), de arbeider til alle døgnets tider med liten kompensasjon, de bor i brakker, karavaner eller nedslitte bygninger.»
Det har vært lange dragkamper etter at EU-kommisjonen la fram forslag til et slikt håndhevingsdirektiv. Det har vært skarp uenighet både mellom regjeringene og mellom partigruppene i EU-parlamentet. Det førte til såkalte «trilog»-forhandlinger mellom forhandlere fra EU-kommisjonen, Rådet (der regjeringene møtes) og EU-parlamentet.
Forhandlingene førte fram til et felles forslag som nå legges fram for Rådet (allerede 18. mars) og for EU-parlamentet (i april). Går det uendra i gjennom begge steder, er direktivet vedtatt. EU forutsetter at direktivet skal inn i EØS-avtalen.
To punkter i direktivet har det vært særlig stor strid om, artikkel 9 om hvilke tiltak mot sosial dumping som kan tillates og artikkel 12 om solidaransvar.
EU-kommisjonen la i artikkel 9 fram ei liste over tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. Denne lista skulle være uttømmende - eller «lukket» som den er kalt i debatten. Det skulle ikke være adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.
Det var et forslag som mange regjeringer reagerte på. Lista godkjente ikke tiltak som alt var i bruk – og satte bom for nye tiltak som kunne bli nødvendige for å få kontroll over utviklingen av sosial dumping. En god del regjeringer ville derfor ha ei «åpen liste» i motsetning til den «lukkede lista» til EU-kommisjonen.
Forslaget fra EU-kommisjonen kunne føre til at enkelte norske tiltak mot sosial dumping ville være i fare. Samtidig kunne det nye direktivet hindre oss i å innføre nye og mer effektive tiltak mot sosial dumping enn vi har brukt til nå.
Det var bakgrunnen for at LO-kongressen i mai 2013 vedtok: «Dersom håndhevingsdirektivet krever fjerning av tiltak mot sosial dumping må reservasjonsmuligheten benyttes.»
Det nye forslaget kan se ut som et lite skritt i riktig retning. Lista over godkjente tiltak mot sosial dumping er ikke helt «lukket». Det enkelte land kan ta i bruk tiltak som ikke står på lista i direktivet, men bare hvis de er «legitime, nødvendige og proporsjonale». Alle nye tiltak skal meldes inn til EU-kommisjonen – men det står utrykkelig at en slik innmelding ikke innebærer noen forhåndsgodkjenning.
Det betyr at noen må avgjøre om de virkelig er legitime, nødvendige og proporsjonale. Det er det ikke regjeringene som bestemmer. Slike avgjørelser er det opp til EU-kommisjonen, og i siste instans EU-domstolen, å ta.
At tiltaka må være «proporsjonale» i EU-rettslig forstand, åpner for aller mest skjønn. Det betyr at et tiltak må være egna til å nå målet det retter seg mot (å redusere sosial dumping) samtidig som dette målet ikke kan nås med tiltak som er mindre inngripende mot andre forhold som godkjennes i EU-retten (som f.eks. styringsretten til arbeidsgivere og de ulike markedsfrihetene).
Det nye forslaget legger fram et kompromiss også for artikkel 12 om solidaransvar. En hovedarbeidsgiver står ansvarlig for lønns- og arbeidsforholda hos en underentreprenør, men bare for det øverste leddet i kontraktkjeden. Det åpner for at billig-løsningene som rammer arbeidstakerne, skyves nedover i kjeden – og dermed ut av kontroll.
Det norske solidaransvaret gjør hovedarbeidsgiveren ansvarlig for hele kjeden av underentreprenører. Det har også hele tida vært kravet til Euro-LO.
En annen begrensning er at ordningen med solidaransvar bare skal gjelde for bygg- og anleggsbransjen. Det var vært et faglig krav – både her i landet og fra Euro-LO – at solidaransvar må kunne innføres i alle bransjer der en finner det nødvendig og effektivt.
Bygningsarbeiderføderasjonen EFBWW gir ikke mye for dette kompromisset: «Når solidaransvaret stopper ved første ledd i kjeden av underentreprenører, er det fritt fram for å skjule den faktiske kjeden med postkasse-selskap og andre fiktive selskapsdannelser. Det er heller ingen grunn til å tru at den slags svindel bare forekommer i byggebransjen og ikke i kjøttbransjen, transporten og i cateringvirksomhet.» Det virker heller ikke betryggende at hele solidaransvaret kan fravikes hvis hovedarbeidsgiveren har vist «rimelig iver» (due diligence) overfor underentreprenøren.
Motparten innen byggebransjen, FIEC, er derimot såre fornøyd, og avslutter pressemeldinga si med advarselen: « Det vil bli et ytterst negativt signal» foran valget til EU-parlamentet om direktivet nå ikke blir vedtatt.»
Euro-LO er helt uenig: det forslaget som foreligger «kan knapt styrke beskyttelsen av utstasjonerte arbeidstakere og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår». Å godta direktivet er også et signal.
Uansett om direktivet kommer til å se vakrere ut når det er endelig vedtatt, taler mye for at reservasjonsretten bør brukes mot håndhevingsdirektivet. Direktivteksten er full av uklarheter. Godkjennes direktivet, er det overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen og domstolene (EFTA-domstolen og EU-domstolen) som avgjør hvordan utstasjoneringsdirektivet skal håndheves også her i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mars)
Abonner på:
Innlegg (Atom)