tirsdag 5. juli 2011

Står EØS over ILO?

Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at regjeringen står fast på ILO 94.

Overvåkingsorganet ESA fastslo på onsdag at det ikke kan kreves tarifflønn ved offentlige oppdrag – hvis ikke tariffavtalen er allmenngjort. Slike avtaler blir det færre og færre av.

Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å ”fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”.

Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.

Dette fastslås i en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.

ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EU-domstolen som begrunnelse for å avvise den norske forskriften. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at det må betales lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. Tarifflønn kan bare kreves hvis avtalene er allmenngjort på en måte som EU-domstolen godkjenner.


ESA reagerer på at den norske forskriften bare stiller krav ved oppdrag for det offentlige, ikke ved oppdrag for private oppdragsgivere.

Dette er et provoserende standpunkt av to grunner:
- EU har aldri stilt noe krav om at private oppdragsgivere skal legge oppdrag ut på anbud. Det kravet stiller EU bare til offentlige oppdragsgivere.
- Hvis den norske forskriften skal gjelde også for private oppdragsgivere, vil det endre noe så grunnleggende som lønnsdannelsen i Norge.

Som følge av en lang historisk utvikling er tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet grunnlaget både for lønnsdannelsen og for samarbeidskulturen i på norske arbeidsplasser. Vinner ESA fram, tas det et langt skritt mot offentlige minstelønninger i Norge samtidig som det undergraver det samarbeidet mellom partene i arbeidslivet som mer enn noe annet har bidratt til at norsk arbeidsliv er så konkurransedyktig som det er.


ESA gir regjeringen to måneder til å trekke tilbake den omstridte forskriften. Hvis det ikke skjer, fører ESA saken videre til EFTA-domstolen. Skulle EFTA-domstolen komme til samme konklusjon som ESA, er det juridiske slaget tapt. Det fins ingen ankeinstans.

EFTA-domstolen har til oppgave håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

Derfor må det settes inn politisk innsats de nærmeste ukene og månedene for å hindre at EØS-retten går foran ILO-konvensjoner. Utgangspunket skulle være godt: 11 EU-land har ratifisert ILO 94.

En viktig del av den politiske innsatsen må derfor rettes mot å få flest mulige EU-land til å kreve ILO-konvensjon 94 ivaretatt. Politiske partier må få sine søsterpartier i EU-land til å gå inn for et slikt krav. Fagforbund må kontakte sine samarbeidsforbund i EU-land om det samme. KS, fylkeskommuner og kommuner må ta saken opp i sine europeiske samarbeidsorgan. Og regjeringen vår må søke samarbeid med andre regjeringer som vil at ILO-konvensjon 94 skal gjelde.


Det politiske klimaet for slik innsats burde være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen etter Rüffert-dommen fra mai 2008, den dommen som ESA legger til grunn for å avvise den norske forskriften.

I mange land har fagbevegelsen reagert kraftig på denne dommen, blant annet med krav om at det såkalte utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det ikke kan tolkes slik som EU-domstolen gjorde i Rüffert-dommen. Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 for å hindre at arbeidsinnvandrere skulle utsettes for lønnsdumping. Med Rüffert-dommen snudde EU-domstolen direktivet opp-ned slik at det snarere oppmuntrer til lønnsdumping.

Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen for tida ekstra følsomt nå som alle belastningene etter finanskrisa i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for lønnsdumping er større enn noen gang.

Da er det bekymringsfullt at ikke alle politiske miljøer i Norge vil gå med liv og sjel inn i et slikt arbeid. NHO vil ikke være med på noe slikt, og talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité har gått sterkt ut med støtte til ESAs holdning og mot den aktuelle forskriften. Det betyr at det blir viktig med rødgrønt flertall også etter 2013.


Et tegn på at kampen om ILO-konvensjon 94 på ingen måte er avgjort, er at EUs viktigste organ, Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet gang på gang har vedtatt at alle ”oppdaterte ILO-konvensjoner” må ratifiseres av alle EU-land. ILO-konvensjon 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner.

EU-kommisjonen fastslo i juli 2008, etter Rüffert-dommen: ”Det er viktig at alle EUs medlemsland ratifiserer og anvender de konvensjonene som ILO har klassifisert som oppdaterte.” (Uthevelsen er EU-kommisjonens.)

På aller høyeste EU-nivå, da regjeringssjefene i EU møttes på EU-toppmøte i september 2009, vedtok de at ”respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes”.

EU-parlamentet vedtok i november 2009 med stort flertall at EU-kommisjonen og EU-rådets president må sette inn ”nye anstrengelser for ratifisering og implementering av ILO-konvensjoner som ILO klassifiserer som oppdaterte”.

Det er ingen grunn til at den rødgrønne regjeringen skal bøye unna for juristene i ESA. Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at den står fast på ILO 94.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. juli 2011)

Kampen om Arktis

Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.


Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.

Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.

De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.

Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.

Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”

Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.

Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.


De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.

Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.

Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.

Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.

Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.

For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.

Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.

Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.

I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..

Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.



Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.

Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.

Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)