EU-motstanden inne i EU

«Hvis EU skal overleve, må makt føres tilbake til folket.» («Economist»)

- Ved EU-valget 25.mai stemte bare hver fjerde velger på partier som vil at EU skal drive på som til nå. Men var det det disse velgerne også ville? Eller stemte de uten å ane «hva EU vil»?

- Bare hver åttende velger stemte på partier som media så lettvint kaller «høyre-ekstreme». Var det så mange at vi bør bli skremt? Og var de velgerne som stemte på «høyre-ekstreme» partier, sjøl virkelig «høyre-ekstreme» - alle sammen?

- Over halvparten av velgerne stemte ikke ved EU-valget 25. mai. Likna de mest på de velgerne som syns at EU er greitt nok – eller på dem som stemte på et «høyre-ekstremt» parti?

Dette er noen av de spørsmåla vi burde visst svara på for å skjønne hva valget til EU-parlamentet 25. mai bør oppfattes som – og kan føre til.

De fleste profesjonelle kommentatorer både her hjemme og ellers i Europa tolker valget som en kraftig velgerprotest – både fra dem som ikke stemte og fra dem som stemte på nei-partier. De fleste kommentarene kan sammenfattes slik: Nå henger ikke velgerne med lenger. EU endres for fort, tar over for mye makt eller bruker makta feil.

Dette kan det sikkert være noe i, men da skal velgeren være blant dem som følger godt med på hvordan EU utvikler seg. Det er det få velgere som makter, og de får lite hjelp av media til å forstå hva som foregår inne i det uoversiktlige EU-maskineriet.

Det er også sånn at de organiserte protestene på gater og torg retter seg like mye mot egne regjeringer som mot Brussel. Slik er det også ved valgene til EU-parlamentet.

I nesten alle EU-land dreide valgkampen seg også denne gang mest om nasjonale stridsspørsmål. Det var derfor velgerne så gjennomgående brukte EU-valget til å straffe sine egne regjeringer, straffe dem for arbeidsløsheten og for alt mulig annet som regjeringen oppfattes som ansvarlig for.

Det var noen tilløp til felles EU-valgkamp fordi de store EU-partiene for første gang også stilte liste på EU-nivå, og siden førstekandidatene på disse listene møttes til noen TV-overførte debatter.

Men også ved dette valget besto valgkampen av 28 nasjonale valgkamper uten særlig sammenheng med hverandre. Skulle det vært en felles EU-valgkamp måtte f.eks. den krisepolitikken som EU har påtvunget de fleste EU-land, vært det sjølsagte utgangspunktet for debatt. Men denne krisepolitikken har de tre største partigruppene i EU-parlamentet stått sammen om.

Dette skjer sjøl om medlemsstatene i stadig større grad formes av EUs traktater, av EUs lovvedtak og av EUs overvåking av at regelverket følges. EU innebærer nettopp at beslutninger av vidtrekkende betydning for samfunnsutviklingen er løfta ut av de nasjonale rammene og over på EU-nivå. Da blir det påfallende – og ille for utviklingen i EU – at valget til EU-parlamentet ikke handler om de politiske hovedlinjene for EU-politikken.

Det kan være mange grunner til at det ender slik. Når beslutninger flyttes langt nok vekk, hjelper det ikke om nasjonale politikere har plass ved det bordet der beslutningene tas. Avstanden til velgerne blir rett og slett for stor.

Det gjør ikke saken bedre at beslutningene tas på så utilgjengelig vis at media ikke finner det umaken verdt å informere om det som skjer. Dessuten: Når statsrådene møtes i EU-rådet for å fatte vedtaka sine, er det i omstridte spørsmål snakk om kompromiss som få av dem vil snakke med begeistring om etterpå. Da er det like greitt at velgerne er opptatt av noe annet.

Denne situasjonen har ført til at det rundt om i EU har oppstått EU-debatter av det slaget vi kjenner så godt i Norge: Er det egentlig så lurt å overføre så mange viktige beslutninger fra nasjonale parlamenter til overnasjonale organ i EU?

Debatter er oppstått i Storbritannia, i Nederland og i en del partier som ikke har vært i nærheten av slike debatter inntil nylig. Både i Storbritannia og Nederland har regjeringene tatt initiativ til å reise slike debatter.

Det interessante er at mange av de «EU-skeptiske» partiene som media stempler som «høyre-ekstreme», også er på dette sporet: Mange av dem sier ikke nei til valutaunionen, og de fleste sier heller ikke «ut av EU!» Det er debatten om en nedbygging av EU, om tilbakeføring av politikkområder til nasjonale parlamenter, som reises også av de fleste «EU-skeptiske» partiene.

Dette kravet er krystallklart uttrykt av ukeavisa «Economist», den mest prinsippfaste forkjemperen for markedsløsninger i Europa, i en lederkommentar uka før EU-valget. Heretter er sitatene fra Economist:

«Hvis EU skal skaffe seg demokratisk legitimitet, kan det ikke skje gjennom EU-parlamentet, men gjennom de nasjonale parlamentene. Det må bety å gi makt tilbake til disse parlamentene der hvor det bare er mulig (wherever possible).»

Economist nevner spesielt at det må bety større handlefrihet over statsbudsjettene og mer nasjonal kontroll over sosialpolitikk og sysselsettingsregler.

"Det må også bety at nasjonale ledere må ta ansvar for den økonomiske politikken og ikke unnskylde seg med «at smertefulle valg påtvinges dem av onde mennesker i Brussel og Berlin».

«Det så en gang ut til at EU ubønnhørlig utvikla seg mot en «stadig tettere union», og mange føderaliser håpte at eurokrisa skulle føre EU enda et skritt forover. Men den ødemarka som krisa etterlater seg, gjør ikke Europas forente stater til noen fristende visjon.»

«I stedet for å utvide rollen til EU sine institusjoner, ville det være bedre å styrke nasjonalstatene der legitimitetene ligger. De strategiske avgjørelsene må tas av regjeringene, ikke av EU-kommisjonen. EU-parlamentet må nedgraderes, og mer demokratisk kontroll må gis de nasjonale parlamentene. Hvis EU skal overleve, må makt føres tilbake til folket.»

Når sto dette i Economist? Sjølsagt på 200-årsdagen for den norske Grunnloven, 17. mai 2014.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. juni 2014)