torsdag 17. april 2014

Den beste nyheten i vår

EU-land vil ta dramatiske regler for vern av investeringer ut av handelsavtalen med USA


På tvers av Atlanterhavet forhandles det for tida om en handelsavtale som la opp til å overføre makt fra regjeringer til storkonsern og undergrave det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder. Den oppsiktsvekkende nyheten er at slik går det kanskje ikke.

Forhandlingene mellom EU og USA har dreid seg om å få til en handelsavtale med det storslagne navnet Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership. Forkortelsen er TTIP. Det er investeringsdelen av avtalen som ville gripe inn mot maktforholda både i verdensøkonomien og i de enkelte samfunn.

Det provoserende ved de tusenvis av tosidige investeringsavtaler som er inngått det siste tiåret, er de såkalte investor-stat-reglene. De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.

Slike krav avgjøres ikke ved nasjonale domstoler. De avgjøres av tre handelsjurister i egne, private tvisteløsningsorgan der stater dømmes til å betale erstatninger som provoserer stadig flere regjeringer.

Hundrevis av slike tosidige investeringsavtaler ble inngått uten at regjeringene var klar over hva disse tvisteløsningsreglene innebar. Det er de mange eksemplene på hårreisende erstatningskrav som skremmer. Og enda mer skremmer det at selskaper ofte vinner fram med krava sine.

Her er to eksempler blant mange, mange:
- Etter den katastrofale krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som «tapte framtidig fortjeneste» på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt som del av en større kriseløsning. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
• Equador ble i 2012 dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA for et «kontraktbrudd». Det er foreløpig den største erstatningen som noe land er dømt til å betale. Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.

Mange u-land har etter hvert reagert på dette systemet. Equador var det første landet som begynte å si opp investeringsavtaler med andre land.

Regjeringen i Indonesia opplevde at et britisk selskap, Churchill Mining (bare navnet er til å bli skremt av), krevde erstatning for at lokalregjeringen i Øst-Kalimantan hadde sagt opp en avtale med selskapet.

Erstatningskravet var på mellom en og to milliarder dollar med henvisning til investeringsavtalen mellom Indonesia og Storbritannia. Indonesia har inngått 67 slike investeringsavtaler og vil nå si dem opp.

Sør-Afrika er foran i løypa. Der hadde et britisk gruveselskap stilt krav om erstatning for tapte inntekter fordi regjeringen hadde innført regler som skulle gi økonomisk støtte til afrikanere som ville ha kompensasjon for urett begått under apartheid-regimet. Nå skal investeringsavtalene sies opp.

India vurderer for tida også investeringsavtalene landet har inngått. Bakgrunnen er at mange selskap har fremma erstatningskrav etter at den indiske høyesterett har trukket tilbake mobiltelefonlisenser på grunn av en stor korrupsjonsskandale knytta til lisenstildelingene.

Det nye er at det ikke bare er u-land som rygger i forhold til slike investeringsavtaler. Nå reagerer også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. De reagerer på at handelsavtalen TTIP etter forutsetningene skal innføre det samme investeringsvernet som har blitt det vanlige i tosidige investeringsavtaler.

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omspenner hele verden i dag . Ved å etablere filialer i andre land kan et konsern utnytte investor-stat-reglene i investeringsavtaler til å kreve erstatning i hjemlandet som hjemlandets lover ikke gir adgang til. Det er denne muligheten som har skremt regjeringer i EU til å gå mot investeringsdelen av TTIP.

Via sine datterselskaper i USA ville selskap i EU gjennom TTIP få rettigheter i hjemlandet som langt overstiger de rettighetene de har i henhold til EUs eget regelverk. Tilsvarende ville selskap i USA kunne påberope seg investorrettigheter i TTIP som går langt utover hva de har i amerikansk lovgivning - hvis investeringene skjer fra en filial i EU.

Via filialer i andre land kan konsern dermed bruke investor-stat-reglene som brekkjern mot den nasjonale lovgivningen, en lovgivning som de ikke kan utfordre innen rammen av den enkelte stat.

Tyskland har meldt fra til EU-kommisjonen at TTIP ikke må omfatte et slikt investeringsvern. Økonomiministeren sa i Forbundsdagen at «USAs investorer har tilstrekkelig juridisk beskyttelse hos de nasjonale domstolene».

Den franske handelsministeren har også gått ut mot tvisteløsningsopplegget i TTIP, og den britiske regjeringen har bestilt en utredning som peker på problemene ved at erstatningskrav blir avgjort i et organ som verken den britiske regjering eller noen annen regjering har lagd reglene for.

På grunn av protestene, også fra mange europeiske organisasjoner, har EU-kommisjonen midlertidig stoppa forhandlingene om ISDS-reglene med USA og har lagt opp til en 90 dagers rådspørring «med offentligheten», hva nå det måtte bety.

Det pinlige for regjeringene i Tyskland og andre europeiske land er sjølsagt at de aldri har reagert på det investeringsvernet de, på vegne av egne konsern, har krevd å få inn i investeringsavtalene med land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De fleste av erstatningskrava har da også blitt retta mot utviklingsland, og det er uhyre sjelden at selskap i andre verdensdeler har reist erstatningskrav mot europeiske land.

Men nå er det USA det gjelder. Der er det hundrevis av selskap som vil få rettigheter i EU-land som langt overstiger det investeringsvernet som EU-land gir investorer i eget land eller i andre EU-land.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. april 2014)

Ingen kommentarer: