I tre ekstreme
kriseland er sosialdemokratiske partier gjort til politiske blindspor
Halvor Fjermeros,
journalist og bystyremedlem for Rødt i Kristiansand, skildrer i boka «Uro i Euroland» de katastrofale
krisevirkningene i Europa. Undertittelen er talende: «Faglig avmakt og sosial
motstand i EUs nye arbeidsliv.»
Med støtte fra
norske heismontører, transportarbeidere og fra Fagforbundet har Fjermeros reist
rundt i Europa for å fange opp hva som fins av sosiale opprør og organisert
motmakt i den krisa som så brutalt knuser livsutsiktene til millioner
mennesker.
Han har reist i
ekstreme kriseland som Hellas, Spania, Italia og Irland, men også i Tyskland og
Storbritannia der krisa bryter ned samfunnsforhold på andre måter. Særlig
oppmerksomhet retter han mot fagbevegelsen: Hvordan forsvarer foreninger og
forbund medlemmene mot oppsigelser og brutaliserte arbeidsvilkår og mot stadige
kutt i lønn, pensjoner og offentlige tjenester?
Det sosiale
opprøret har vært synlig nok: «Det har ikke manglet på protester og aksjoner,
generalstreiker og okkupasjoner av plasser og torg.» Men det var lettere å
finne eksempler på faglig avmakt enn på virkningsfull faglig motmakt.
Fjermeros får godt
fram hvordan og hvorfor arbeidslivet i land etter land sønderrives under de
seks eviglange kriseåra etter at finanskrisa slo ut i 2008. I tillegg til
millionene av arbeidsløse må innpå en fjerdedel av dem som ennå er i jobb, ta
til takke med lønns-, arbeids- og avmaktsvilkår som var utenkelige så nylig som
for tjue år sia.
I Spania har
regjeringene på ensidig basis satt inngåtte tariffavtaler til side, svekka
oppsigelsesvernet, senka lønna for offentlig ansatte og gjort midlertidige
ansettelser til det normale for ungdom – hvis de overhodet har en jobb. Tilsvarende
historier legger Fjermeros fram om Hellas, Italia, Irland, Portugal, ja også om
Tyskland.
I Hellas og
Spania er mer enn annenhver ungdom uten arbeid. I Italia og Portugal er den
offisielle arbeidsløsheten blant ungdom rundt 40 prosent. Slik har det vært i
årevis. Fatter vi hva slike tall innebærer – for den enkelte og for det
samfunnet de skulle vært en meningsfull del av – spør Fjermeros.
Da er det ekstra
tragisk at fagbevegelsen i Hellas og Spania er gjennomsyra av korrupsjon og
medløperi med den krisepolitikken som tvinges i gjennom. Det hjelper lite at
det samme også gjelder styre og stell helt til topps i samfunnet. De greske og
spanske fagorganisasjonene har – i følge Fjermeros - endt som «avmektige og
byråkratiske organisasjonsskall».
I denne
situasjonen må folk greie seg sjøl «i et vitalt virvar av sosiale bevegelser
som former nye mønstre for samhandling og motstand, skaper nye markeder og nye
måter å ta vare på hverandre i ruinene av kuste velferdsordninger».
I Hellas begynte
det med poteter. Mange produsenter leverer nå matvarer som mel, olje, linser,
bønner og ris direkte til forbrukerne og kutter ut fordyrende mellomledd.
Leger, sjukepleiere og psykologer jobber enkelte steder gratis i
solidaritetsklinikker for dem som er uten inntekt i krisekaoset.
Det slår
Fjermeros at det er nesten ingen diskusjon av det økonomiske systemet som har
skapt krisa. Derimot er det nok av moralsk fordømmelse av «uansvarlige» land
som det – bortsett fra Hellas - ikke er noe faktisk grunnlag for. Kriseland som
Spania, Portugal, Irland og Italia hadde før finanskrisa bedre styring med den
offentlige økonomien sin enn land som Tyskland og Frankrike.
Fjermeros
avslutter boka med å distansere seg fra det globaliseringskritiske «En annen
verden er mulig» og stiller det opp imot parolen «En annen kapitalisme er
umulig».
Men slagordet «En
annen verden er mulig» oppsto ikke i Europa. Det er tvert om en sammenfatning
av utallige kamper mot konsernstyrt globalisering i Asia, Latin-Amerika og
Afrika.
De globale
sosialforumene har vært møtestedet for jordløse som slåss for retten til jord i
Brasil som i India, for dem som slåss mot privatising av vannforsyning til
storbyer i Sør-Afrika som i Bolivia, for kampene om råderetten over det
biologiske mangfoldet og mot vestlig patentrett som hindrer billigproduksjon av
livsviktige medisiner – og mye, mye annet.
Enten de er
spontane eller godt organiserte styrker disse motstandskampene hverandre
gjensidig. Hva enten de er mislykte eller vellykte, kan kamperfaringene
oppleves av stadig flere som frontavsnitt i samme kamp. Det er denne kampen som
gir innhold til parolen «En annen verden er mulig» - hvis en virkelig slåss.
Marx sin analyse var
tro mot den kartleggingen av sosiale elendighet som Engels kunne dokumentere så
rystende grundig i 1844 (The
Condition of the Working Class in England). Fjermeros får på samme måte godt
fram den sosiale elendigheten som brer seg i europeiske land i dag – og at mye
faglig og politisk avmakt omgir denne elendigheten.
Fjermeros kan
ikke peke på mange folkelige seire fra denne siste krisetida. Og han har
åpenbart leita iherdig. Men de lokale seirene fins og beskrives - og har alltid
sin spesielle bakgrunn og sine særegne forutsetninger. Det er likevel ingen
tilfeldighet at i tre ekstreme kriseland har partier og bevegelser fra det ytre
venstre gjort sosialdemokratiske partier til politiske blindspor. Det gjelder
Syriza i Hellas, Sinn Fein i Irland og Podemos i Spania.
Men
kriseutfordringene er enorme, og mye kan gå galt om protestene er aldri så
sterke – og viljen er aldri så god. Fjermeros sprer ingen illusjoner om kampen
for et mer menneskeverdig Europa. Men han får godt fram at den er nødvendig.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. desember 2014)