Når britisk streik gir nytt liv til norsk debatt om tjenestedirektivet
Midt i voldsomme snøstormer gikk britiske anleggsarbeidere streikevakt mot at de skulle fortrenges av italienere og portugisere. De havna i en like voldsom storm av anklager om fremmedfrykt og nasjonalisme.
Det gjorde ikke situasjonen enklere at det nynazistiske British National Party tok protestene til inntekt for seg og fylte nettsida si med meldinger om at det var deres aktivister som hadde fått anleggsarbeidere til å streike fra landsende til landsende. Blikkfanget på nettsida er ” British jobs for British workers!” Ingen parole fenger bedre hvis britiske arbeidere mister jobben fordi de underbys av utlendinger.
Fem britiske og to utenlandske selskap la inn tilbud da et stort ombyggingsprosjekt ble lagt ut på anbud ved et britisk oljeraffineri på østkysten av England, Lindsey Oil Refinery. Det italienske selskapet IREM fikk tilslaget og la opp til at deres italienske og portugisiske ansatte skulle gjøre jobben.
Dette utløste streik ved flere britiske raffinerier og hissige protestmøter mange steder i Storbritannia.
Gemyttene kom i kok fordi så mange store anleggsprosjekt hadde gått til utenlandske selskap med egne ansatte.
Streikene og protestmøtene fikk stor dekning i media. Noen ga full støtte til de streikende. Daily Mail mente det var nødvendig å kontrollere grensene, ikke bare bankene. Utenlands var forståelsen mindre. Der var det enklere å se protestene som utslag av aggressiv britisk nasjonalisme med overslag til rasisme.
Situasjonen var ekstra vanskelig for statsminister Gordon Brown. På Labour-landsmøtet i 2007 løfta han parolen ”britiske jobber for britiske arbeidere” så høyt at han nå strever med å forklare hva han egentlig mente.
Etter noen døgns harde forhandlinger gikk fagforeningene med på en avtale om at halvparten av jobbene (102 av 195) ved ombyggingsprosjektet skal tilbys britiske arbeidere for en periode på ni uker. Nynazistene fordømte ledelsen for Unite, det største britiske fagforbundet, for å være ”slanger som stikker kniver i ryggen på streikende arbeidere”.
EUs felles arbeidsmarked er lagd for økonomiske godværstider. Så lenge ingen brite mister jobben fordi om arbeidsinnvandrere strømmer til landet, slik det har vært under flere år med høykonjunktur, ulmer den latente fremmedfrykten bare under overflaten.
Det som da provoserer, er de lønns- og arbeidsforhold som alt for mange arbeidsinnvandrere må finne seg i. Arbeidet for å organisere dem er overalt det viktigste mottiltaket.
I økonomiske uværstider kan et felles arbeidsmarked fungere helt annerledes destruktivt. Da kan idyllen sprenges av konflikter med klare nasjonalistiske over- og undertoner både fra innenlandske og utenlandske arbeidstakere. Mister du jobben fordi arbeidsinnvandrere underbyr deg, er faren stor for at du retter aggresjonen mot arbeidsinnvandreren og ikke mot arbeidsgiveren.
I Lindsey kom protestene så raskt at ingen utenlandsk arbeidstaker måtte gå fra jobben på grunn av den avtalen som ble inngått. Men et hundretall italienere/portugisere kan ha vært forespeila at det var en jobb for dem i England. I hjemlandet er det for tida ikke opplagt at de har jobber å gå til. Hva de da tenker, og hvordan de etter hvert vil reagere på liknende avslag, avhenger av hvor djup og langvarig sysselsettingskrisa vil bli.
Avtalen om å øremerke halvparten av jobbene for briter utfordrer naturligvis overvåkerne i Brussel. EUs felles arbeidsmarked bygger på at ingen skal få jobb på grunn av (riktig) nasjonalitet – og ingen skal miste jobben på grunn av (feil) nasjonalitet.
Det er ingen tvil om at avtalen skyver et hundretall italienere og portugisere til side til fordel for briter – fordi de er briter. Det er ikke meningen med EUs felles arbeidsmarked.
Det hjelper litt at det er en avtale mellom private instanser, uten noen offentlig medvirkning eller godkjenning. Men hjelper det nok for å unngå reaksjoner fra Brussel?
Så langt virker det som om overvåkerne i Brussel har lagt seg lavt. For i dagens sosiale terreng kan mange sovende bjørner tirres.
De siste månedene har mange faglige miljøer reagert på hvordan EU setter stadig strammere rammer rundt den hardt tilkjempede handlefriheten til fagbevegelsen. Euro-LO og mange nasjonale fagforbund har krevd at EU-regler enten i EU-traktaten eller i utstasjoneringsdirektivet må endres for å hindre at EF-domstolen fortsetter med dommer som systematisk flytter makt fra arbeidstakere til arbeidsgivere.
Da EU-kommisjonen nylig kategorisk avviste enhver endring av EUs regelverk, var reaksjonene særlig kraftige. Styrken i protestene har åpenbart skremt – i hvert fall deler av EU-kommisjonen. Mens den i forrige uke arrogant avviste alle krav om å endre regelendringene, viser den nå tegn til å være på gli.
Sist onsdag fortalte Vladimir Spidla, EU-kommisjonens ansvarlige for arbeidslivsspørsmål, at han hadde bestilt en serie med utredninger ”for å forstå virkningen av direktivet (utstasjoneringsdirektivet) og konsekvensene av dommene til EF-domstolen bedre”.
Financial Times melder at kilder nær EU-kommisjonen ikke regner det som sannsynlig at utstasjoneringsdirektivet vil endres, men derimot at medlemsstatene kan ”påvirkes til å tolke lovene på en måte som er gunstigere (more favourable) for lokale arbeidstakere”.
Dette spiller rett inn i den norske debatten om tjenestedirektivet. Der har det vært et viktig krav nettopp at implementeringen av utstasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene til EF-domstolen.
La den rødgrønne regjeringen merke hva det må bety her i Norge at Brussel er på gli!
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. februar 2009)
søndag 15. februar 2009
søndag 1. februar 2009
- En ödesfråga for EU
EU-kommisjonen: Rett til lønnsdumping er viktigere enn lik lønn for samme arbeid
- Balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikles til et skjebnespørsmål for EU, sier lederen for Euro-LO, Wanja Lundby Wedin etter at det i forrige uke (22. januar) ble klart at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i EUs regelverk for å forebygge at EF-domstolen fortsetter å ramme faglige handlefrihet med dommene sine.
Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Viking Line- og Laval-dommen satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler som finsk og svensk lov ga full adgang til. Rüffert-dommen nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag, mens dommen over Luxemburg sa nei til en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.
Som svar på disse dommene har Euro-LO og store deler av fagbevegelsen i Europa reist to krav:
Det må inn et tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke er underordna de fire markedsfrihetene. Samtidig må utstasjoneringsdirektivet endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet.
I forrige uke fastslo Vladimir Spidla, kommisjonær med ansvar for det indre markedet, at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i utstasjoneringsdirektivet og heller ikke gå inn for andre endringer i EUs regelverk.
Faglige miljøer rundt om i Europa og venstresida i EU-parlamentet er i opprør. Det er alt klart at dette kan bli den store kampsaken ved valget til EU-parlamentet i juni.
- Det må kreves av alle som stiller til valg at de ikke støtter en EU-kommisjon som motsetter seg endringer i utstsjoneringsdirektivet, sier Wanja Lundby-Wedin.
Dette får konsekvenser for Barrosos muligheter til å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, er reaksjonen til nestlederen for den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet, Harlem Desir.
Reaksjonen er ekstra sterk fordi EU-parlamentet i oktober (28.10) kom med et kraftig utspill mot de fire dommene til EF-domstolen. Parlamentet vedtok med overraskende stort flertall at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.
474 stemte for vedtaket, 106 stemte mot og 93 avsto fra å stemme. De fleste fra de store høyrepartiet EPP, Det europeiske folkepartiet, stemte for vedtaket. Mange av dem som avsto, syntes ikke vedtaket var radikalt nok.
Vedtaket slår fast at utstasjoneringsdirektivet må tolkes som et minimumsdirektiv slik at medlemsland har rett til å stille strengere krav til lønn og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere enn det som følger av minstereglene i direktivet.
Det må også settes ei grense for hvor lenge en arbeidstaker kan regnes som utstasjonert. Etter det skal den utstasjonerte defineres som arbeidstaker på linje med enhver annen arbeidstaker og med samme rettigheter som dem.
Parlamentet vil ha en sosial protokoll knytta til EU-traktaten som sikrer at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft. EUs lovgivning må heller ikke være i strid med ILO-konvensjoner, spesielt ikke mot ILO-konvensjon 94 som sier at medlemsland kan kreve at det ved offentlige oppdrag gjelder den lønna som er vanlig på stedet.
Hvis EU-parlamentet hadde hatt samme rett til å gi lover som nasjonale parlament, hadde saken vært grei. Men i EU er det bare EU-kommisjonen som kan ta initiativ til nye lover og til å foreslå lovendringer. Lover og lovendringer må så vedtas både av EU-parlamentet og av Ministerrådet, der statsråder fra de 27 medlemsstatene møtes. I Ministerrådet kreves det såkalt kvalifisert flertall, for tida minst 74 prosent av stemmene.
Business Europe, det europeiske arbeidsgiverforbundet, er svært fornøyd med dommene til EF-domstolen og ser ingen grunn til å endre noe på regelverket. Det er NHO også. Arbeidsgiverne i Europa kan dessuten leve i trygg forvissning om at det blir ingen endring av utstasjoneringsdirektivet og ingen bindende sosialprokoll knytta til EU-traktaten – så lenge høyreregjeringer dominerer EUs Ministerråd.
Seks regjeringer sendte inn støtteerklæringer for Laval i konflikten med Sverige da EF-domstolen behandla Laval-saken. Det var i tillegg til Latvia regjeringene i Storbritannia, Polen, Tsjekkia, Estland og Litauen.
Til sammen har disse statene 83 stemmer i Ministerrådet. For å hindre vedtak i Ministerrådet, for eksempel for å hindre at utstasjoneringsdirektivet endres, trengs det 91 stemmer. De andre fem statene i Sentral- og Øst-Europa har til sammen 47 stemmer, og flere av regjeringene der kan være enig i Laval-dommen. Muligheten for å kunne endre utstasjoneringsdirektivet slik Euro-LO og fagbevegelsen i Danmark og Sverige ønsker, er derfor liten.
Det er unnskyldningen til den svenske arbeidsministeren Sven Otto Littorin for ikke gjøre noe med utstasjoneringsdirektivet. ”Med tanke på hvordan EUs sammensetning har endret seg etter utvidelsen er risikoen stor for at resultatet skulle gå i en helt annen retning enn den som fagbevegelsen ønsker seg.” (Dagens Nyheter 19.8.09)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31.1.09)
- Balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikles til et skjebnespørsmål for EU, sier lederen for Euro-LO, Wanja Lundby Wedin etter at det i forrige uke (22. januar) ble klart at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i EUs regelverk for å forebygge at EF-domstolen fortsetter å ramme faglige handlefrihet med dommene sine.
Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Viking Line- og Laval-dommen satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler som finsk og svensk lov ga full adgang til. Rüffert-dommen nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag, mens dommen over Luxemburg sa nei til en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.
Som svar på disse dommene har Euro-LO og store deler av fagbevegelsen i Europa reist to krav:
Det må inn et tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke er underordna de fire markedsfrihetene. Samtidig må utstasjoneringsdirektivet endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet.
I forrige uke fastslo Vladimir Spidla, kommisjonær med ansvar for det indre markedet, at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i utstasjoneringsdirektivet og heller ikke gå inn for andre endringer i EUs regelverk.
Faglige miljøer rundt om i Europa og venstresida i EU-parlamentet er i opprør. Det er alt klart at dette kan bli den store kampsaken ved valget til EU-parlamentet i juni.
- Det må kreves av alle som stiller til valg at de ikke støtter en EU-kommisjon som motsetter seg endringer i utstsjoneringsdirektivet, sier Wanja Lundby-Wedin.
Dette får konsekvenser for Barrosos muligheter til å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, er reaksjonen til nestlederen for den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet, Harlem Desir.
Reaksjonen er ekstra sterk fordi EU-parlamentet i oktober (28.10) kom med et kraftig utspill mot de fire dommene til EF-domstolen. Parlamentet vedtok med overraskende stort flertall at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.
474 stemte for vedtaket, 106 stemte mot og 93 avsto fra å stemme. De fleste fra de store høyrepartiet EPP, Det europeiske folkepartiet, stemte for vedtaket. Mange av dem som avsto, syntes ikke vedtaket var radikalt nok.
Vedtaket slår fast at utstasjoneringsdirektivet må tolkes som et minimumsdirektiv slik at medlemsland har rett til å stille strengere krav til lønn og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere enn det som følger av minstereglene i direktivet.
Det må også settes ei grense for hvor lenge en arbeidstaker kan regnes som utstasjonert. Etter det skal den utstasjonerte defineres som arbeidstaker på linje med enhver annen arbeidstaker og med samme rettigheter som dem.
Parlamentet vil ha en sosial protokoll knytta til EU-traktaten som sikrer at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft. EUs lovgivning må heller ikke være i strid med ILO-konvensjoner, spesielt ikke mot ILO-konvensjon 94 som sier at medlemsland kan kreve at det ved offentlige oppdrag gjelder den lønna som er vanlig på stedet.
Hvis EU-parlamentet hadde hatt samme rett til å gi lover som nasjonale parlament, hadde saken vært grei. Men i EU er det bare EU-kommisjonen som kan ta initiativ til nye lover og til å foreslå lovendringer. Lover og lovendringer må så vedtas både av EU-parlamentet og av Ministerrådet, der statsråder fra de 27 medlemsstatene møtes. I Ministerrådet kreves det såkalt kvalifisert flertall, for tida minst 74 prosent av stemmene.
Business Europe, det europeiske arbeidsgiverforbundet, er svært fornøyd med dommene til EF-domstolen og ser ingen grunn til å endre noe på regelverket. Det er NHO også. Arbeidsgiverne i Europa kan dessuten leve i trygg forvissning om at det blir ingen endring av utstasjoneringsdirektivet og ingen bindende sosialprokoll knytta til EU-traktaten – så lenge høyreregjeringer dominerer EUs Ministerråd.
Seks regjeringer sendte inn støtteerklæringer for Laval i konflikten med Sverige da EF-domstolen behandla Laval-saken. Det var i tillegg til Latvia regjeringene i Storbritannia, Polen, Tsjekkia, Estland og Litauen.
Til sammen har disse statene 83 stemmer i Ministerrådet. For å hindre vedtak i Ministerrådet, for eksempel for å hindre at utstasjoneringsdirektivet endres, trengs det 91 stemmer. De andre fem statene i Sentral- og Øst-Europa har til sammen 47 stemmer, og flere av regjeringene der kan være enig i Laval-dommen. Muligheten for å kunne endre utstasjoneringsdirektivet slik Euro-LO og fagbevegelsen i Danmark og Sverige ønsker, er derfor liten.
Det er unnskyldningen til den svenske arbeidsministeren Sven Otto Littorin for ikke gjøre noe med utstasjoneringsdirektivet. ”Med tanke på hvordan EUs sammensetning har endret seg etter utvidelsen er risikoen stor for at resultatet skulle gå i en helt annen retning enn den som fagbevegelsen ønsker seg.” (Dagens Nyheter 19.8.09)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31.1.09)
Med euro som halmstrå
Overgang til euro er ingen snarvei til balanse i islandsk økonomi
- Siden den islandske krona ikke er noe verdt, la oss gå over til euro raskest mulig.
Dette er for tida åpenbart en besnærende tanke både for islandske politikere som vil gi kjappe svar til rasende demonstranter - og for dem som sitter i bunnløs gjeld fordi de har finansiert boligen sin med valutalån utenlands.
Forslag om å knytte den islandske krona til andre valutaer vrimler i debatten på Island. Med så løsslupne valutamarkeder som vi har i dag, hevder mange at det kan være vanskelig for et så lite land som Island å leve trygt med en egen valuta.
Men det er mange grunner til å tenke seg om før en gjør noe sånt. Det er for eksempel slett ikke sikkert at verdensøkonomien kommer ut av denne finanskrisa uten at det gjennomføres grunnleggende endringer både i det internasjonale valutasystemet og i det frislipp av pengeflytting som har eksplodert de siste tiåra.
En verdensomspennende Tobinskatt, en avgift på valutahandel, kombinert med tilsvarende nasjonale avgifter på aksjehandel er bare starten på slike endringer. Men slike avgifter vil i hvert fall dempe den spekulasjonsøkonomien som truer små valutaer som den islandske særlig sterkt.
Skulle Island likevel satse på euro-sporet, er overgang til euro ikke noe som kan skje raskt og uten smertefulle omstillinger. Overgangen kan i prinsippet tas på to måter. Enten ved at Island blir medlem i EUs valutaunion – eller ved at islendingene bestemmer å ta i bruk euro som eneste betalingsmiddel på Island.
Nå er det slik at bare medlemmer av EU kan bli medlem av EUs valutaunion. Det vil ta tid å bli medlem av EU – og enda lengre tid å bli medlem av valutaunionen. Island må løse de ekstreme balanseproblemene i islandsk økonomi lenger før landet kan komme inn i EUs valutaunion.
Det kan bli flertall på Alltinget for medlemskap i EU alt i vinter, men kompromisset mellom ja- og nei-partier kan bli at det først skal holdes en folkeavstemning om det skal sendes en søknad til Brussel.
Så skal det forhandles. Det kan ta tid sjøl om alt som hører til under EØS-avtalen, på en måte er ferdigforhandla. Men forhandlingene om en fiskeriløsning som islendingene kan godta, kan bli både harde og langvarige.
Hvis forhandlingene fører fram til et resultat som regjeringen anbefaler, trengs det en folkeavstemning for å finne ut om det er flertall for å melde Island inn i EU. Innmelding i EU krever dessuten at den islandske grunnloven endres. Den kan bare endres ved at endringen vedtas av Alltinget to ganger, både før og etter et valg.
Som medlem av EU kommer Island på ingen måte automatisk inn i EUs valutaunion. EU stiller såkalte ”konvergenskrav” til et land som skal inn i valutaunionen. Det kreves at renta er lav nok i forhold til rentenivået ellers i EU, at inflasjonen er lav nok i forhold til inflasjonen ellers i EU, at statsgjelden er under 60 prosent av Islands bnp, at underskuddet på årlige statsbudsjett er under 3 prosent av bnp - og at den islandske krona har vært stabil nok lenge nok til at den kan erstattes av euro.
Island er i dag svært langt unna alle disse konvergenskrava – og det vil kreve harde innstrammingstiltak i islandsk økonomi og ta mange år før krava kan bli oppfylt.
Forestillingen om at overgang til euro kan redde islandsk økonomi skjuler derfor et grunnleggende paradoks: Det er først når Island ved tøff omstilling klarer å gjenopprette balansen i økonomien, at Island kan bli medlem av valutaunionen. Men da er det ikke overgangen til euro som har løst problemene.
Tvert imot: hvis islandske regjeringer – og jeg er redd det kan bli mange av dem før problemene er løst – setter alt inn på rask tilnærming til det rentenivået, det inflasjonsnivået og den balansen i statsbudsjettet som EU krever for opptak i valutaunionen, vil det bli en hestekur som savner sidestykke i Europa.
Euro er altså ingen snarvei til balanse i islandsk økonomi, sjøl om overgang til euro skulle være en brukbar løsning for Island på lang sikt.
Men heller ikke det er opplagt. Island har et næringsliv der fisk og aluminium er de viktigste eksportnæringene. Med et så smalt spektrum av eksportnæringer må Island regne med at eksportinntektene – og dermed handelsbalansen - vil svinge mer enn i andre land. Den smidigste måten å møte slike svingninger på, er nettopp å ha en flytende valutakurs i forhold til andre valutaer – altså å ha en egen valuta.
Når eksportinntektene er lave, vil det med egen valuta slå ut i at den islandske krona synker i verdi. Det styrker konkurranseevnen for all eksport fra Island. Det gjør alle importvarer dyrere, og det svekker kjøpekraften til alle islendinger uten at det krever politiske vedtak i Alltinget eller forhandlinger om å redusere tariffbestemte lønninger.
Ulempen er at det gjør islandske levekår til støtpute hver gang eksporten svikter alvorlig. Men det er en ulempe som vil slå ut også om Island skulle ha euro som sin valuta. Da vil støtputa være sysselsettinga – først i eksportnæringene og deretter gjennom ringvirkningene til andre næringer (transport, varehandel).
Men kan ikke islendingene bare begynne å ta i bruk euro uten å be om medlemskap i valutaunionen?
Det står dem fritt å gjøre. Men i praksis løser det ingen problemer. Det blir som et forsøk på å ”løfte seg sjøl etter håret”.
Det første som da små skje, er å skaffe seg nok euro til å erstatte alle de islandske kronene som er i omløp. De euroene må enten lånes eller kjøpes – og betales med islandske kroner. Omfanget av innlån eller innkjøp vil være så stort at det på kort sikt vil svekke islandske kroner ytterligere. Det er knapt noen kriseløsning.
Når euroene så er på plass, vil det meste være som før. Hvis noen på Island skulle komme bedre ut ved å erstatte islandske kroner med euro, så er det fordi noen andre kommer dårligere ut.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4.1.09)
- Siden den islandske krona ikke er noe verdt, la oss gå over til euro raskest mulig.
Dette er for tida åpenbart en besnærende tanke både for islandske politikere som vil gi kjappe svar til rasende demonstranter - og for dem som sitter i bunnløs gjeld fordi de har finansiert boligen sin med valutalån utenlands.
Forslag om å knytte den islandske krona til andre valutaer vrimler i debatten på Island. Med så løsslupne valutamarkeder som vi har i dag, hevder mange at det kan være vanskelig for et så lite land som Island å leve trygt med en egen valuta.
Men det er mange grunner til å tenke seg om før en gjør noe sånt. Det er for eksempel slett ikke sikkert at verdensøkonomien kommer ut av denne finanskrisa uten at det gjennomføres grunnleggende endringer både i det internasjonale valutasystemet og i det frislipp av pengeflytting som har eksplodert de siste tiåra.
En verdensomspennende Tobinskatt, en avgift på valutahandel, kombinert med tilsvarende nasjonale avgifter på aksjehandel er bare starten på slike endringer. Men slike avgifter vil i hvert fall dempe den spekulasjonsøkonomien som truer små valutaer som den islandske særlig sterkt.
Skulle Island likevel satse på euro-sporet, er overgang til euro ikke noe som kan skje raskt og uten smertefulle omstillinger. Overgangen kan i prinsippet tas på to måter. Enten ved at Island blir medlem i EUs valutaunion – eller ved at islendingene bestemmer å ta i bruk euro som eneste betalingsmiddel på Island.
Nå er det slik at bare medlemmer av EU kan bli medlem av EUs valutaunion. Det vil ta tid å bli medlem av EU – og enda lengre tid å bli medlem av valutaunionen. Island må løse de ekstreme balanseproblemene i islandsk økonomi lenger før landet kan komme inn i EUs valutaunion.
Det kan bli flertall på Alltinget for medlemskap i EU alt i vinter, men kompromisset mellom ja- og nei-partier kan bli at det først skal holdes en folkeavstemning om det skal sendes en søknad til Brussel.
Så skal det forhandles. Det kan ta tid sjøl om alt som hører til under EØS-avtalen, på en måte er ferdigforhandla. Men forhandlingene om en fiskeriløsning som islendingene kan godta, kan bli både harde og langvarige.
Hvis forhandlingene fører fram til et resultat som regjeringen anbefaler, trengs det en folkeavstemning for å finne ut om det er flertall for å melde Island inn i EU. Innmelding i EU krever dessuten at den islandske grunnloven endres. Den kan bare endres ved at endringen vedtas av Alltinget to ganger, både før og etter et valg.
Som medlem av EU kommer Island på ingen måte automatisk inn i EUs valutaunion. EU stiller såkalte ”konvergenskrav” til et land som skal inn i valutaunionen. Det kreves at renta er lav nok i forhold til rentenivået ellers i EU, at inflasjonen er lav nok i forhold til inflasjonen ellers i EU, at statsgjelden er under 60 prosent av Islands bnp, at underskuddet på årlige statsbudsjett er under 3 prosent av bnp - og at den islandske krona har vært stabil nok lenge nok til at den kan erstattes av euro.
Island er i dag svært langt unna alle disse konvergenskrava – og det vil kreve harde innstrammingstiltak i islandsk økonomi og ta mange år før krava kan bli oppfylt.
Forestillingen om at overgang til euro kan redde islandsk økonomi skjuler derfor et grunnleggende paradoks: Det er først når Island ved tøff omstilling klarer å gjenopprette balansen i økonomien, at Island kan bli medlem av valutaunionen. Men da er det ikke overgangen til euro som har løst problemene.
Tvert imot: hvis islandske regjeringer – og jeg er redd det kan bli mange av dem før problemene er løst – setter alt inn på rask tilnærming til det rentenivået, det inflasjonsnivået og den balansen i statsbudsjettet som EU krever for opptak i valutaunionen, vil det bli en hestekur som savner sidestykke i Europa.
Euro er altså ingen snarvei til balanse i islandsk økonomi, sjøl om overgang til euro skulle være en brukbar løsning for Island på lang sikt.
Men heller ikke det er opplagt. Island har et næringsliv der fisk og aluminium er de viktigste eksportnæringene. Med et så smalt spektrum av eksportnæringer må Island regne med at eksportinntektene – og dermed handelsbalansen - vil svinge mer enn i andre land. Den smidigste måten å møte slike svingninger på, er nettopp å ha en flytende valutakurs i forhold til andre valutaer – altså å ha en egen valuta.
Når eksportinntektene er lave, vil det med egen valuta slå ut i at den islandske krona synker i verdi. Det styrker konkurranseevnen for all eksport fra Island. Det gjør alle importvarer dyrere, og det svekker kjøpekraften til alle islendinger uten at det krever politiske vedtak i Alltinget eller forhandlinger om å redusere tariffbestemte lønninger.
Ulempen er at det gjør islandske levekår til støtpute hver gang eksporten svikter alvorlig. Men det er en ulempe som vil slå ut også om Island skulle ha euro som sin valuta. Da vil støtputa være sysselsettinga – først i eksportnæringene og deretter gjennom ringvirkningene til andre næringer (transport, varehandel).
Men kan ikke islendingene bare begynne å ta i bruk euro uten å be om medlemskap i valutaunionen?
Det står dem fritt å gjøre. Men i praksis løser det ingen problemer. Det blir som et forsøk på å ”løfte seg sjøl etter håret”.
Det første som da små skje, er å skaffe seg nok euro til å erstatte alle de islandske kronene som er i omløp. De euroene må enten lånes eller kjøpes – og betales med islandske kroner. Omfanget av innlån eller innkjøp vil være så stort at det på kort sikt vil svekke islandske kroner ytterligere. Det er knapt noen kriseløsning.
Når euroene så er på plass, vil det meste være som før. Hvis noen på Island skulle komme bedre ut ved å erstatte islandske kroner med euro, så er det fordi noen andre kommer dårligere ut.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4.1.09)
Island i fri flyt
Euro, dollar eller norske kroner – er det alternativene for Island?
En kan sikkert bli klok av å reise til Island. Men ikke akkurat nå. Spørsmåla mine var mange før jeg dro dit. De er ikke færre etterpå.
Ved én anledning hadde jeg en lang samtale med tre svært bevisste EU-motstandere fra tre ulike partier – alle med erfaring fra Alltinget. Den ene er fortsatt leder av finanskomitéen og et ledende medlem av Selvstendighetspartiet, det tradisjonelt så dominerende høyrepartiet på Island.
De tre overgikk hverandre med skildringer av hvordan et tjuetall spekulanter bak bankene Landsbankin, Glitnir og Kaupthing hadde knust alt som fantes av sunn næringsvirksomhet på Island med sine halsbrekkende oppkjøp av banker og bedrifter i andre land – alt for lånte penger.
Pyramidespillet lyktes lenge fordi de tjue hang sammen som erteris der alle var med på å eie det de andre eide, og hvor de til sammen hadde kontroll med det meste av større næringsvirksomhet på Island – også med aviser og private TV-kanaler.
De politikerne som burde ha skjønt hva som foregikk, var gjennom slektskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk.
Men da jeg prøvde meg med et forsiktig spørsmål om ikke et slikt pyramidespill ville ha brutt sammen før eller seinere også om finansene hadde vært stabile i resten av verden, fikk jeg motbør fra alle tre: - Uten Lehman Brothers ville Island ha klart seg!
Meldingen var ikke til å ta feil av: Skal islendinger kritiseres, skal ingen utafra gjøre det. Det skal vi klare sjøl!
Fortsatt samler hundrevis seg foran Alltingsbygningen hver lørdag. Demonstrasjonene er etter hvert kanskje mer uttrykk for fortvilelse enn for raseri: hvorfor skal folk flest ta den økonomiske belastningen med å rydde opp etter hensynsløse banksjefer og udugelige politikere?
Men det er ikke bare banksjefene som har spekulert. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin, og de som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Nå sitter de med ei gjeld i euro, pund eller sveitserfranc som langt overstiger salgsverdien av boligen eller båten.
Annethvert butikkvindu i Reykjavik lokker med ”Utsala!” og store prisavslag. Kanskje er det alltid slik i januar, men det var påfallende lite folk inne i butikkene. Det var tomt også i sentrumsgatene, mye tommere enn jeg kan huske fra tidligere besøk i Reykjavik. En del utenlandske turister var likevel å se – på billigtur med ryggdekning i hard valuta.
Men for dem med islandsk lønn er alt blitt dyrere. Inflasjonen nærmer seg 20 prosent, og mange må finne seg i at lønna krymper for at holde liv i arbeidsplassen.
Jeg fikk høre at julehandelen hadde holdt seg godt. Forklaringen skal være at en i år ikke reiste til London og New York for å handle inn til jul.
Når den islandske krona stuper i verdi og boliglånet er i euro, er det ikke rart at mange på Island ser overgang til euro som den enkle løsningen. Det gjelder både velgere og politikere.
Det økonomiske sammenbruddet har derfor utløst en akutt EU-debatt. Sosialdemokratene truer med å bryte regjeringssamarbeidet med Selvstendighetspartiet dersom ikke partiet skifter syn på islandsk EU-medlemskap.
Det har aldri vært noen reell diskusjon om EU på Island. Meningsmålinger viser at det har vært et ja-flertall blant velgerne noen år nå, men på Alltinget har det vært et stort flertall som ikke vil inn i EU.
Det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, har i alle år vært et klart nei-parti. Det er partiet for fiskerinæringa, og den næringa har vært kjernen i EU-motstanden på Island. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har vært nokså aleine om å være pådriver for innmelding i EU og krever nyvalg dersom ikke regjeringspartneren går med på å søke medlemskap i EU.
Til tross for at sosialdemokratene også er med i regjeringen, er det Selvstendighetspartiet som må ta støyten for alt som er gått galt. Dette partiet har langt på vei vært det statsbærende partiet på Island. Ved de fleste valg fram til 1999 hadde partiet valgresultater på opp mot 40 prosent, men ligger nå rundt 25 prosent på meningsmålingene.
Ledelsen i Selvstendighetspartiet vil for enhver pris unngå valg de nærmeste månedene. Det er derfor innkalt til ekstraordinært landsmøte i slutten av januar for å avgjøre om partiet skal føye seg etter kravet fra sosialdemokratene om å skifte spor i EU-spørsmålet.
Det skal kanskje mye til at landsmøtet gjør helomvending i spørsmålet om EU-medlemskap, men et kompromiss kan bli at det gis grønt lys for at en folkeavstemning skal avgjøre om det skal sendes en søknad om medlemskap i EU. Det vil antakelig 80-90 prosent av velgerne si ja til akkurat nå.
Det inngår i det politiske spillet at de to partiene til venstre, Samfylkingin og Venstre-grønne (SVs søsterparti) for første gang har flertallet av velgerne bak seg. De to partiene ligger begge rundt 30 prosent på de siste meningsmålingene. En rød-grønn flertallsregjering er derfor lansert som alternativ til dagens regjeringskoalisjon mellom Selvstendighetspartiet og Samfylkingin.
Venstre-Grønne er dermed satt i samme dilemma som Selvstendighetspartiet. Sosialdemokratene vil bare være i ei regjering som sender en søknad til Brussel. Venstre-Grønne er fortsatt et klart nei-parti – og vil heller se mot Norge enn mot EU for å løse de økonomiske problemene.
Men hvis nyvalg bringer partiet over 20 prosent, kan partiet se regjeringsmakt som så viktig at det kan være med på å sende en søknad om medlemskap dersom det vedtas med overveldende flertall ved en folkeavstemning. Så får kampen om medlemskapet tas etter at forhandlingsresultatet foreligger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. januar 2009)
En kan sikkert bli klok av å reise til Island. Men ikke akkurat nå. Spørsmåla mine var mange før jeg dro dit. De er ikke færre etterpå.
Ved én anledning hadde jeg en lang samtale med tre svært bevisste EU-motstandere fra tre ulike partier – alle med erfaring fra Alltinget. Den ene er fortsatt leder av finanskomitéen og et ledende medlem av Selvstendighetspartiet, det tradisjonelt så dominerende høyrepartiet på Island.
De tre overgikk hverandre med skildringer av hvordan et tjuetall spekulanter bak bankene Landsbankin, Glitnir og Kaupthing hadde knust alt som fantes av sunn næringsvirksomhet på Island med sine halsbrekkende oppkjøp av banker og bedrifter i andre land – alt for lånte penger.
Pyramidespillet lyktes lenge fordi de tjue hang sammen som erteris der alle var med på å eie det de andre eide, og hvor de til sammen hadde kontroll med det meste av større næringsvirksomhet på Island – også med aviser og private TV-kanaler.
De politikerne som burde ha skjønt hva som foregikk, var gjennom slektskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk.
Men da jeg prøvde meg med et forsiktig spørsmål om ikke et slikt pyramidespill ville ha brutt sammen før eller seinere også om finansene hadde vært stabile i resten av verden, fikk jeg motbør fra alle tre: - Uten Lehman Brothers ville Island ha klart seg!
Meldingen var ikke til å ta feil av: Skal islendinger kritiseres, skal ingen utafra gjøre det. Det skal vi klare sjøl!
Fortsatt samler hundrevis seg foran Alltingsbygningen hver lørdag. Demonstrasjonene er etter hvert kanskje mer uttrykk for fortvilelse enn for raseri: hvorfor skal folk flest ta den økonomiske belastningen med å rydde opp etter hensynsløse banksjefer og udugelige politikere?
Men det er ikke bare banksjefene som har spekulert. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin, og de som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Nå sitter de med ei gjeld i euro, pund eller sveitserfranc som langt overstiger salgsverdien av boligen eller båten.
Annethvert butikkvindu i Reykjavik lokker med ”Utsala!” og store prisavslag. Kanskje er det alltid slik i januar, men det var påfallende lite folk inne i butikkene. Det var tomt også i sentrumsgatene, mye tommere enn jeg kan huske fra tidligere besøk i Reykjavik. En del utenlandske turister var likevel å se – på billigtur med ryggdekning i hard valuta.
Men for dem med islandsk lønn er alt blitt dyrere. Inflasjonen nærmer seg 20 prosent, og mange må finne seg i at lønna krymper for at holde liv i arbeidsplassen.
Jeg fikk høre at julehandelen hadde holdt seg godt. Forklaringen skal være at en i år ikke reiste til London og New York for å handle inn til jul.
Når den islandske krona stuper i verdi og boliglånet er i euro, er det ikke rart at mange på Island ser overgang til euro som den enkle løsningen. Det gjelder både velgere og politikere.
Det økonomiske sammenbruddet har derfor utløst en akutt EU-debatt. Sosialdemokratene truer med å bryte regjeringssamarbeidet med Selvstendighetspartiet dersom ikke partiet skifter syn på islandsk EU-medlemskap.
Det har aldri vært noen reell diskusjon om EU på Island. Meningsmålinger viser at det har vært et ja-flertall blant velgerne noen år nå, men på Alltinget har det vært et stort flertall som ikke vil inn i EU.
Det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, har i alle år vært et klart nei-parti. Det er partiet for fiskerinæringa, og den næringa har vært kjernen i EU-motstanden på Island. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har vært nokså aleine om å være pådriver for innmelding i EU og krever nyvalg dersom ikke regjeringspartneren går med på å søke medlemskap i EU.
Til tross for at sosialdemokratene også er med i regjeringen, er det Selvstendighetspartiet som må ta støyten for alt som er gått galt. Dette partiet har langt på vei vært det statsbærende partiet på Island. Ved de fleste valg fram til 1999 hadde partiet valgresultater på opp mot 40 prosent, men ligger nå rundt 25 prosent på meningsmålingene.
Ledelsen i Selvstendighetspartiet vil for enhver pris unngå valg de nærmeste månedene. Det er derfor innkalt til ekstraordinært landsmøte i slutten av januar for å avgjøre om partiet skal føye seg etter kravet fra sosialdemokratene om å skifte spor i EU-spørsmålet.
Det skal kanskje mye til at landsmøtet gjør helomvending i spørsmålet om EU-medlemskap, men et kompromiss kan bli at det gis grønt lys for at en folkeavstemning skal avgjøre om det skal sendes en søknad om medlemskap i EU. Det vil antakelig 80-90 prosent av velgerne si ja til akkurat nå.
Det inngår i det politiske spillet at de to partiene til venstre, Samfylkingin og Venstre-grønne (SVs søsterparti) for første gang har flertallet av velgerne bak seg. De to partiene ligger begge rundt 30 prosent på de siste meningsmålingene. En rød-grønn flertallsregjering er derfor lansert som alternativ til dagens regjeringskoalisjon mellom Selvstendighetspartiet og Samfylkingin.
Venstre-Grønne er dermed satt i samme dilemma som Selvstendighetspartiet. Sosialdemokratene vil bare være i ei regjering som sender en søknad til Brussel. Venstre-Grønne er fortsatt et klart nei-parti – og vil heller se mot Norge enn mot EU for å løse de økonomiske problemene.
Men hvis nyvalg bringer partiet over 20 prosent, kan partiet se regjeringsmakt som så viktig at det kan være med på å sende en søknad om medlemskap dersom det vedtas med overveldende flertall ved en folkeavstemning. Så får kampen om medlemskapet tas etter at forhandlingsresultatet foreligger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. januar 2009)
Skal ikke posten fram?
Er Posten til for det norske samfunnet vårt – eller er det omvendt?
Posten har fortsatt enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge seks dager i uka. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.
EUs postdirektiv krever at Posten mister denne eneretten, men EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot å ta slike direktiv inn i norsk lov.
Da har det vakt oppsikt at Liv Signe Navarsete i romjula ga et intervju i Bergens Tidende der hun sa at hun ikke vil bruke reservasjonsretten mot postdirektivet. Det framgikk ikke om hun sa det som samferdselsminister eller som leder av Senterpartiet.
Forbundslederen for de postansatte, Odd Christian Øverland, har reagert kraftig på utspillet til Navarsete. Han viser bl.a. til at statsråden i et brev 4. desember skrev at departementet ikke kommer til å ta stilling til direktivet før utredningsarbeidet er ferdig til våren.
Samme beskjed fikk Stortingets Europautvalg 4. November. Da sa samferdselsministeren: ”Samferdsledepartementet greier no ut kva konsekvensar ei liberalisering vil ha, særleg med omsyn til tenestetilbodet i distrikta og Postens verksemd. Utgreiinga vil vere klar våren 2009 og vil gi svar som vert eit viktig grunnlag for det vidare arbeidet med postdirektivet.”
I ei stortingsmelding har den rødgrønne regjeringa tidligere fastslått: ”Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.”. Det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganisert arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på.
Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. Et stortingsflertall kan bestemme at statskassa skal dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen.
Virkningene av økt konkurranse slår negativt ut også på lønns- og arbeidsvilkår. En undersøkelse som EUs eget arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la fram i 2007 (”Industrial relations in the postal sector”) viser at konkurransen radbrekker jobbene til postansatte i de fleste EU-land.
Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.
Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men undersøkelser fra land etter land viser at det er de store bedriftskundene som har tjent på liberaliseringen. For vanlige privatkunder har brevportoen gått opp. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Det har den gjort også etter 2004.
Konkurransen skal også omfatte alle former for ”særtjenester”. Disse ”særtjenestene” omfatter alt som kan komme av framtidige tilbud i grenselandet mellom post, faks, e-post og andre tjenester som vi i dag ikke kjenner. Dermed er det satt effektiv bom for å utvikle slike tjenester i regi av offentlige postselskap ut fra samfunnsmessige mål om mest mulig likt tilbud for alle uansett bosted.
Slike nye tjenester vil naturligvis utvikles der hvor det er lettest å tjene penger på dem. De vil dermed ikke defineres som del av de grunnleggende posttjenestene som det offentlige har hatt ansvaret for. De nye tjenestene kan bli ”trojanske hester” som ytterligere undergraver offentlige postselskap.
I intervjuet i Bergens Tidende var begrunnelsen til Navarsete det mest oppsiktsvekkende. Hun viser til at hvis vi vil beholde eneretten i Norge, må Posten Norge trekke seg ut av det svenske og danske postmarkedet.
For å styrke seg som konsern, har Posten har etter hvert kjøpt opp logistikk- og transportselskap i Sverige og Danmark. Posten har for eksempel sikra seg Citymail, et selskap som fordeler massepost for bedrifter i svenske og danske storbyer.
Det kan godt hende at det såkalte ”resiprositetsprinsippet” til EU gjør at hvis vi verner eneretten på brev under 50 gram i Norge, så kan vi ikke konkurrere om slike brevsendinger i andre land. Men er ikke det greitt nok? Vi kan ikke få i pose og sekk.
Det dramatisk nye er at Navarsete i begrunnelsen sin har satt hensynet til konsernet Posten Norge over samfunnsmessige hensyn til hvordan postleveransene skal være i Norge.
Postverket har i generasjoner vært en bærebjelke i det norske samfunnsbygget. Den skal nå brytes ned av en konkurranse ikke noe norsk parti har gått til valg på å innføre.
Tidspunktet er i tillegg ytterst provoserende. Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Postleveranser er naturligvis bare en liten bit av denne samfunnsøkonomiske dragkampen. Men også på dette området har vi valget: vi kan la postomdeling organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags postomdeling det er lønnsomt å utvikle.
Valget burde være enkelt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. januar 2009)
Posten har fortsatt enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge seks dager i uka. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.
EUs postdirektiv krever at Posten mister denne eneretten, men EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot å ta slike direktiv inn i norsk lov.
Da har det vakt oppsikt at Liv Signe Navarsete i romjula ga et intervju i Bergens Tidende der hun sa at hun ikke vil bruke reservasjonsretten mot postdirektivet. Det framgikk ikke om hun sa det som samferdselsminister eller som leder av Senterpartiet.
Forbundslederen for de postansatte, Odd Christian Øverland, har reagert kraftig på utspillet til Navarsete. Han viser bl.a. til at statsråden i et brev 4. desember skrev at departementet ikke kommer til å ta stilling til direktivet før utredningsarbeidet er ferdig til våren.
Samme beskjed fikk Stortingets Europautvalg 4. November. Da sa samferdselsministeren: ”Samferdsledepartementet greier no ut kva konsekvensar ei liberalisering vil ha, særleg med omsyn til tenestetilbodet i distrikta og Postens verksemd. Utgreiinga vil vere klar våren 2009 og vil gi svar som vert eit viktig grunnlag for det vidare arbeidet med postdirektivet.”
I ei stortingsmelding har den rødgrønne regjeringa tidligere fastslått: ”Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.”. Det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganisert arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på.
Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. Et stortingsflertall kan bestemme at statskassa skal dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen.
Virkningene av økt konkurranse slår negativt ut også på lønns- og arbeidsvilkår. En undersøkelse som EUs eget arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la fram i 2007 (”Industrial relations in the postal sector”) viser at konkurransen radbrekker jobbene til postansatte i de fleste EU-land.
Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.
Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men undersøkelser fra land etter land viser at det er de store bedriftskundene som har tjent på liberaliseringen. For vanlige privatkunder har brevportoen gått opp. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Det har den gjort også etter 2004.
Konkurransen skal også omfatte alle former for ”særtjenester”. Disse ”særtjenestene” omfatter alt som kan komme av framtidige tilbud i grenselandet mellom post, faks, e-post og andre tjenester som vi i dag ikke kjenner. Dermed er det satt effektiv bom for å utvikle slike tjenester i regi av offentlige postselskap ut fra samfunnsmessige mål om mest mulig likt tilbud for alle uansett bosted.
Slike nye tjenester vil naturligvis utvikles der hvor det er lettest å tjene penger på dem. De vil dermed ikke defineres som del av de grunnleggende posttjenestene som det offentlige har hatt ansvaret for. De nye tjenestene kan bli ”trojanske hester” som ytterligere undergraver offentlige postselskap.
I intervjuet i Bergens Tidende var begrunnelsen til Navarsete det mest oppsiktsvekkende. Hun viser til at hvis vi vil beholde eneretten i Norge, må Posten Norge trekke seg ut av det svenske og danske postmarkedet.
For å styrke seg som konsern, har Posten har etter hvert kjøpt opp logistikk- og transportselskap i Sverige og Danmark. Posten har for eksempel sikra seg Citymail, et selskap som fordeler massepost for bedrifter i svenske og danske storbyer.
Det kan godt hende at det såkalte ”resiprositetsprinsippet” til EU gjør at hvis vi verner eneretten på brev under 50 gram i Norge, så kan vi ikke konkurrere om slike brevsendinger i andre land. Men er ikke det greitt nok? Vi kan ikke få i pose og sekk.
Det dramatisk nye er at Navarsete i begrunnelsen sin har satt hensynet til konsernet Posten Norge over samfunnsmessige hensyn til hvordan postleveransene skal være i Norge.
Postverket har i generasjoner vært en bærebjelke i det norske samfunnsbygget. Den skal nå brytes ned av en konkurranse ikke noe norsk parti har gått til valg på å innføre.
Tidspunktet er i tillegg ytterst provoserende. Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Postleveranser er naturligvis bare en liten bit av denne samfunnsøkonomiske dragkampen. Men også på dette området har vi valget: vi kan la postomdeling organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags postomdeling det er lønnsomt å utvikle.
Valget burde være enkelt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. januar 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)