Det
er i vår vi får vite hvem som hadde rett i debatten om vikarbyrådirektivet
På
LO-kongressen i mai 2013 ble det vedtatt at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning
må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens
parter.» Vedtaket var enstemmig.
Overvåkingsorganet ESA har nylig sendt et brev som utfordrer
dette vedtaket. Brevet er sendt til Arbeids- og sosialdepartementet og ber
departementet avklare to spørsmål:
·
Fins det lover som - i strid med vikarbyrådirektivet
– setter begrensninger på bruk av innleie av arbeidstakere?
·
Fins det tariffavtaler som setter slike
begrensninger?
Vikarbyrådirektivet fastslår i artikkel 4, nr. 1, at begrensninger
på innleie bare kan godtas hvis de begrunnes med såkalte «allmenne hensyn, særlig vern
av vikarer, krav om sikkerhet og helse på arbeidsplassen eller behovet for å
sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk.”.
ESA vil altså ha en oversikt
over om det settes begrensninger på innleie av arbeidstakere i norsk lov eller
i norske tariffavtaler uten at det kan begrunnes med slike «allmenne hensyn».
Uttrykket «allmenne
hensyn» har en presis betydning i EU-retten. Ifølge EU-kommisjonen må det
foreligge ”en reell og alvorlig trussel
mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike «allmenne hensyn» skal
tas i betraktning. Det skal altså mye til for at EU-retten godtar begrensninger
på innleie av arbeidskraft. Det er de land som påberoper seg slike «allmenne hensyn»,
som da har bevisbyrden.
Nå
er det sånn at Arbeidsmiljølovens paragrafer 14-9 og 14-12 setter begrensninger
på bruken av midlertidige ansettelser og for innleie av arbeidstakere – og de
to paragrafene er nært forbundet. §14-12 tillater innleie på samme vilkår som
de §14-9 setter for midlertidig ansettelse.
§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven
sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der
loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens
§ 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet
atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et
vikariat for en avgrensa periode.
I
debatten om vikarbyrådirektivet i 2011 mente Arbeidsdepartementet at disse
begrensningene i Arbeidsmiljøloven var i samsvar med direktivet. Departementet
tolka direktivet “i beste mening” for å imøtegå argumentene fra skeptikere
innen fagbevegelsen – men antakelig også for å bygge opp en sterkest mulig
argumentasjon foran en eventuell konfrontasjon med juristene i
overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen.
Mange
tariffavtaler har regler om hvordan og når innleie av arbeidstakere skal foregå.
Men hvem skal avgjøre om slike regler er restriksjoner som er i strid med
vikarbyrådirektivet? Skal Arbeidsdepartementet gripe inn mot slike
tariffavtaler? Skal i siste instans ESA og EFTA-domstolen avgjøre slikt?
Hvis
andre enn partene i arbeidslivet skal fastlegge innholdet i tariffavtaler, vil
det innebære at EU-regler har forrang foran norske tariffavtaler – i strid med
det enstemmige vedtaket på LO-kongressen i mai 2013. Og enda viktigere: i strid
med det grunnleggende prinsippet om at tariffavtaler inngås mellom partene i
arbeidslivet – uten innblanding utafra.
Utover i 2011 stilte stadig
flere fagforbund krav om at vikarbyrådirektivet måtte avvises ved at
regjeringen tok i bruk reservasjonsretten i EØS-avtalen. LO-ledelsen forsvarte
lenge direktivet, men da landsmøtet i Fellesforbundet i oktober 2011 - mot én
enslig stemme – gikk mot direktivet, gikk også LO-sekretariatet (LOs øverste
beslutningsorgan mellom representantskapsmøtene) inn for å avvise direktivet.
YS og UNIO krevde også at
regjeringen reserverte seg mot vikarbyrådirektivet, slik at alle de tre store
arbeidstakerorganisasjonene sto sammen om å avvise direktivet.
SV og Senterpartiet gikk mot å
innføre vikarbyrådirektivet i norsk lov og tok dissens på det i den rødgrønne
regjeringen. Det innebar at Arbeiderpartiet måtte ha støtte fra partier til
høyre i norsk politikk for å få flertall for direktivet på Stortinget.
Det ble under debatten i 2011
krevd – fra mange hold – at regjeringen måtte få ESA til å avklare dette
spørsmålet før Stortinget tok standpunkt til vikarbyrådirektivet. Men slike
avklaringer på forhånd gir ikke ESA. Det er først etter at direktiv er innført
i norsk lov, vi vil få svar på hvordan direktivene griper inn mot norske
forhold.
Daværende stortingsrepresentant for
Arbeiderpartiet, Steinar Gullvåg, forsøkte i 2011 å roe ned debatten med at vi
kunne kvitte oss med direktivet hvis det viste seg at virkningene ble for ille.
Men en slik angrefrist fins ikke i EØS-avtalen. Nye EU-direktiv kan avvises med
reservasjonsretten, men er de først tatt inn i norsk lov, kan de aldri tas ut
igjen – så lenge Norge er med i EØS.
Et helt nytt spor i kampen mot
ødeleggende EU-regler ble derfor lagt med det enstemmige vedtaket på
LO-kongressen fra mai 2013. Det vedtaket er aldri fulgt opp. Vedtaket sier at
forrangen til tariffavtaler og lovgivningen for arbeidslivet «skal avklares mellom partene i avtalen»,
det vil si mellom EU-kommisjonen og den norske regjeringen.
Vi kan ikke vente at dagens
regjering vil bidra til noen slik avklaring. Men i 2017 bør tariffavtalers
forrang framfor EU-regler bli et sentralt valgkampkrav overfor alle partier - uansett
hva ESA måtte finne ut om tariffavtalene våre i løpet av de neste månedene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar