Når EU er det ekstreme

Det mest brennende spørsmålet: Er det velgerne som er håpløse, eller er det EU?

Valget til EU-parlamentet gikk som media hadde spådd: I tre land stemte hver fjerde velger på partier fra det ytterste høyre. Slik gikk det i Frankrike (Front National 25 %). Storbritannia (UKIP 27 %) og Danmark (Dansk folkeparti 27 %). Nynazister kom inn i EU-parlamentet fra Ungarn (Jobbik 15 %), Hellas (Gyllent Daggry 9 %) og Tyskland (NPD 1 %).

Hvem er så disse velgerne som gikk så langt til høyre? Og hvorfor vendte de ryggen til de «anstendige» partiene?

Med få unntak forteller media oss at det ikke er mennesker vi skal ha særlig respekt for. Om ikke alle velgerne til det ytterste høyre er rasister, så er de i det minste innbitte nasjonalister som har falt for den enkleste av alle forklaringer: det er de andre, «de som ikke hører til hos oss», som er problemet. Det er de «fremmede» som er syndebukkene – og løsningen er den enkleste av alle løsninger: jag de «fremmede» vekk!

For noen er syndebukkene innvandrere fra andre verdensdeler og med andre hodeplagg og religioner, for andre er det nok at de kommer fra fattigere land øst i Europa. Når arbeidsløsheten er høy, er det alltid kort vei fra fremmedfrykt til aggressiv rasisme.

Derfor er det viktigste spørsmålet: Ville protestpartiene på ytterste høyre fløy ha samla like mange velgere hvis arbeidsløsheten var lav, så lav at den som mista jobben sin, lett kunne finne en ny?

Sånn er det ikke i dagens EU. Der går 26 millioner uten arbeid. Samtidig presses inntektene for de lavest lønte ubønnhørlig nedover – dels av kampen alle mot alle om de alt for få jobbene - dels av den krisepolitikken som målbevisst bygger på at lavere lønn er veien ut av krisa.

Er det da velgerne eller krisepolitikken det er noe vi veien med når velgerne reagerer? Kunne vi bli kvitt oppslutningen om det ekstreme høyre ved å kvitte oss med arbeidsløsheten?

Men foreløpig er «ansvarlige» politikere og like «ansvarlige» media enige om at det er velgerne det er noe i veien med. Det er verken arbeidsløsheten eller krisepolitikken som er ekstrem, bare velgerne. Det er det mest ekstreme ved valget 25. mai.

170 millioner stemte ved dette EU-valget. 230 millioner lot være å stemme. Særlig få fant veien til valgurnene i Polen, Tsjekkia og Slovakia. Der var oppmøtet henholdsvis 23, 19 og 13 prosent.

Hvorfor stemte bare 43 prosent av velgerne? Er det dristig å tro at hjemmesitterne ikke skjønte vitsen ved å stemme? At de opplever EU som noe som ikke har med deres egen hverdag å gjøre?

Kan det også ha noe med at det knapt er noen forskjell på EU-politikken til de tre største partigruppene i EU-parlamentet, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale?

Disse tre partigruppene har i alle år dominert EU-parlamentet både tallmessig og politisk. De har stått sammen bak den valutaunionen som kan sprenge mye EU-samarbeid hvis den ender med å sprenge seg sjøl. De har stått sammen bak den krisepolitikken som berger banker og kaster mennesker ut i arbeidsløshet og ut av boligene sine. De har stått sammen om å gjøre EU-institusjonene i Brussel og Frankfurt enda mektigere og mer utilgjengelige enn før.

Det er da flere velgere enn før går til høyre eller venstre. Men er det like ekstremt å gå til venstre som å gå til høyre i dagens EU?

I måneder har media over hele Europa fortalt at ekstrem-høyre og ekstrem-venstre kan bli vinnerne ved EU-valget. Vår egen EØS/EU-minister, Vidar Helgesen, sa det slik: «Ytterliggående partier ble størst i Danmark, Storbritannia, Frankrike og Hellas.»

Men hva er «ytterliggående» ved Syriza? Det er et parti som vil holde Hellas i EU, og som vil beholde valutaunionen – sjøl om mange greske velgere vil ut av begge deler. Syrizas viktigste krav er at den sosialt brutale kuttpolitikken må snus. Men det er ikke mer ytterliggående enn at ILO og mange andre instanser utafor Hellas også har krevd det.

Like lite «ytterliggående» er nesten alle de 18 partiene til venstre for sosialdemokratene som kom inn i EU-parlamentet ved dette valget. Med to unntak, det greske kommunistpartiet KKE og det svenske søsterpartiet til SV, Vänsterpartiet, er de så lite ekstreme at de er for medlemskapet i EU. Men de vil ha et EU som er mer demokratisk og et EU der faglige rettigheter ikke må vike for markedsfrihetene. Det siste er ikke mer ekstremt enn at siste LO-kongress enstemmig gikk inn for det samme.

De samme partiene er også for at EU skal ha en valutaunion, men ikke bygd opp slik dagens union er. De vil for eksempel ha en sentralbank som ikke skal ha som eneste oppgave å sørge for lav inflasjon, men også for lav arbeidsløshet. Mer ekstreme er de ikke.

Ved alle EU-valg har nasjonale saker vært de viktige, ofte de eneste. Verken sosialdemokrater, kristendemokrater eller liberale har kjørt valgkamper på EU-politiske tema som kunne skille dem fra hverandre. Ingen av dem har vågd seg på EU-kritikk, og ingen av dem har foreslått andre «EU-reformer» enn de som de to andre partigruppene også har gått inn for. Hvorfor da stemme?

Slik var det også ved dette valget sjøl om den sosialdemokratiske spisskandidaten, tyskeren Martin Schultz, la inn noen generelt formulerte reformkrav som ingen av de nasjonale sosialdemokratiene har stått for i praksis.

Det var partiene til venstre for sosialdemokratene som hadde arbeidsløshet, fattigdom og krisepolitikk som offensive kampsaker ved EU-valget. Det ga Syriza 27 prosent i Hellas, Akel 27 prosent på Kypros, de to partilistene til venstre for sosialdemokratene 18 prosent i Spania og 17 prosent i Portugal og Sinn Fein 17 prosent i Irland og 25 prosent i Nord-Irland.

Det er oppmuntrende tall, men for lite til å mildne den sosiale katastrofen som hersker i dagens EU. Slik vil det være så lenge de sosialdemokratiske partiene er så markedsfrelste som de fortsatt er. Men sosialdemokratene settes i hvert fall i en del land under et større press fra venstre enn før dette valget.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mai 2014)