onsdag 15. desember 2010

Indremedisinsk fra LO

LO-sekretariatet stiller betingelser som EFTA-domstolen gir blaffen i.

LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.

LO-sekretariatet ”ser med bekymring på utviklingen i bemanningsbransjen. Det er sterk vekst i antall vikarbyråer, og deler av bransjen må karakteriseres som useriøs.”

Da er det sterkt at LO-sekretariatet anbefaler et direktiv som har til formål å øke innslaget av innleie i arbeidslivet. Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.

”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.

I praksis betyr direktivet at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft – og det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er. Da kan det etter hvert bli nødvendig å endre både lovregler og tariffbestemmelser.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Det er gode grunner for. Høringsnotatet til Arbeidsdepartementet benekter at disse begrensningene er i strid med direktivet. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet. LO-sekretariatet tar sjansen på at departementet får rett.

Hva dreier det seg om?

§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.

Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. På disse punktene setter Arbeidsmiljøloven klare begrensninger på bruken av innleid arbeidskraft. EFTA-domstolen vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.

Enda mer utsatt kan situasjonen bli for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
• Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
• EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
• Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie
• Speditøroverenskomsten til Norsk Transportarbeidsforbund, inngått i vår, fastslår at overenskomsten omfatter alle som driver med varehåndtering i lager/på terminal enten de er innleid eller ikke. NHO sentralt nekter foreløpig å undertegne denne avtalen.
• NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.

Det er ikke lenger styrke- og samarbeidsforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som vil avgjøre om slike avtaler kan inngås og bestå. Godtas vikarbyrådirektivet, kan en NHO-forening når som helst prøve en slik avtale mot EU-retten.


Vedtaket til LO-sekretariatet ble framstilt som at LO stiller ”sterke betingelser” for å godta direktivet. Men hvem stilles det betingelser til?

Regjeringen og et flertall på Stortinget kan sørge for at en del av betingelsene til LO-sekretariatet kommer på plass. Men det gjelder ikke alle. Det gjelder ikke de betingelsene som først vil klarlagt når overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen har fastslått hva vikarbyråkratiet betyr. Har vi da godtatt direktivet, er det for seint å reservere seg.

Mye av det LO-sekretariatet setter opp som sine ”sterke betingelser”, kan ordnes med vedtak i Stortinget. Det gjelder for eksempel at innleide arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte i innleiebedriften. og at det må bety at akkordlønn, bonusordninger og pensjonsordninger inngår. Mer ressurser til Arbeidstilsynet kan også Stortinget sikre.

Men det som på ingen måte kan ordnes av regjering og et stortingsflertall, det er å imøtekomme direktivets krav om at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.

Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.





mandag 6. desember 2010

Om å bankes inn i EU

Ingen nye søkerland kan forhandle om medlemskap i EU på samme måte som Norge kunne i 1994


Forhandlingene med EU skaper stadig nye problemer for regjeringen på Island. EU-kommisjonen påtvinger islendingene forhandlinger der de må EU-tilpasse samfunnet sitt mens forhandlingene pågår.

Det vakte oppsikt at justis- og innenriksminister Ögmundur Jonasson fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) for et par uker sia gikk ut med krav om at forhandlingene måtte legges om til det han kalte ”reelle forhandlinger”.

Han krevde at det først måtte forhandles om det som det er viktigst å avklare, om fisk, landbruk og kontrollen over naturressurser generelt. De forhandlingene måtte kunne gjøres unna på to måneder for å finne ut om det var noen vits med fortsatte forhandlinger.

Det måtte da være en forutsetning at islandske lover bare skulle tilpasses EU-regler hvis det ble ja-flertall ved en folkeavstemning. Det var slik Norge forhandla om medlemskap i 1994.

I følge Ögmundur Jonasson la EU om forhandlingsopplegget foran østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk for at EU skulle være interessert i fortsatte forhandlinger.

Dette bekreftes av Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger. Hun sa til netttavisa EUObserver 18. november at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge for to tiår sia. Det skyldes de endringene som ble gjort i opptaksreglene ved forhandlingene med østeuropeiske land.

Filota siteres slik: ”Det ble en fornya enighet om dette (om opptaksreglene) i 2006 som grunnlag for alle nye forhandlinger. Det er grunnleggende et sett regler for hvordan forhandlinger skal gjennomføres mellom medlemslanda og et søkerland. Island godtok disse rammene. De kan ikke gå tilbake på det nå.”

Dette har ikke klart å berolige Ögmundur Jonasson. Tvert imot: Dette opplegget ”passer inn i drømmene til de gamle kolonimaktene i Europa. ”

For utvidelsestalsperson Filota er saken enkel: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.”

Det gjør ikke denne framgangsmåten mindre provoserende for EU-skeptikerne på Island at EU-kommisjonen har tenkt å bruke en kvart milliard norske kroner (30 millioner euro) for å ”smøre” forhandlingene, det såkalte IPA-opplegget (Instrument of Pre-Accession Assistance). Pengene skal dels brukes til en ”informasjonskampanje” og dels til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs institusjoner allerede før landet er medlem.


Velgerne på Island har – sikkert av mange grunner - blitt mer og mer skeptisk til medlemskap i EU det siste halvannet året. De siste meningsmålingene viser omtrent samme situasjon som i Norge, over 60 prosent nei og under 30 prosent ja.

EU-spørsmålet splitter både regjeringen og de politiske partiene på måter som kan lamme all islandsk politikk hvis det spisser seg til.

Det er betegnende at da Alltinget sommeren 2009 vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, var det i virkeligheten ikke noe flertall for EU-medlemskap i salen. Flertallet var så knapt som 33-28 med to avholdende. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, alle fra partiet ”Venstre-Grønne”, sa fra talerstolen at de var mot medlemskap i EU - og at de ville jobbe for et nei-flertall hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.

Voteringen splitta alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.

Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg. Fremskrittspartiet, Islands senterparti, delte seg med seks nei og tre ja.

Dermed var det stemmene til de Venstre-Grønne som ble avgjørende. Åtte stemte for å søke medlemskap, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.


Ved valget i 2009 fikk de to partiene til venstre flertall i Alltinget for første gang fordi det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, sammen med Fremskrittspartiet fra midten av 1990-tallet hadde det historiske ansvaret for å slippe de såkalte ”finansvikingene” fri til å herje som de ville. De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering og påtok seg dermed den tøffe jobben med å rydde opp etter herjingene.

Denne regjeringen har ført en tøff innstramningspolitikk for å bringe landet så noenlunde på fote. Skatter og avgifter er økt - og offentlige ytelser er kutta.

Til tross for mange og høylytte protester holdt oppslutningen om regjeringen seg forbausende lenge. Så seint som i september, etter halvannet år med påkjenninger, viste meningsmålinger at regjeringen og de to regjeringspartiene fortsatt hadde et knapt flertall av velgerne bak seg.

Men siden da har oppslutningen falt dramatisk. I oktober var velgeroppslutningen om regjeringen bare 30 prosent, og siste måling nå i november viser en oppslutning på 18 prosent!

Det røyner mest på for de Venstre-Grønne, og minst like mye innad som utad. Der måtte de for et par uker sia innkalle landsrådet, en forsamling på 70 personer fra hele landet, for å avgjøre om partiet skulle gå inn for å bryte forhandlingene med EU. Det ville i så fall innebære at regjeringen ville gå i oppløsning.

Etter kvass debatt endte det med at partileder og finansminister Steingrimur Sigfusson fikk støtte for at forhandlingene med EU skulle fortsette. Stemmetallet var 38 mot 28. Men mindretallet fikk inn i vedtaket at islandsk regelverk ikke skal EU-tilpasses mens det forhandles, og at regjeringen ikke skal ta imot penger fra EU-kommisjonen for å forhåndstilpasse forvaltningen til et medlemskap i EU.

Om regjeringspartneren Samfylkingin og EU-kommisjonen vil ta hensyn til slike krav, er foreløpig helt i det blå. Også hva som skjer hvis de ikke gjør det.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. desember 2010)

Dominospillet

Finansmarkedene rygger ikke når gjeld øker. De krever bare høyere rente.

Fra Dublin ble det gjentatt og gjentatt: Irland er ikke som Hellas. De siste ukene meldtes det fra Lisboa: Portugal er ikke Irland. Derfor lyder det som besvergelser når det stadig oftere skrives: Spania er verken som Portugal, Irland eller Hellas. Og når det mest utenkelige tenkes: Faller også Tyskland som siste brikke i dette raset? Eller kanskje heller: Når trekker Tyskland seg fra dette spillet?

I mai sto EU og euro-økonomien i sin verste krise – det ble fastslått fra alle hold. Men så gikk EU-regjeringene og IMF sammen om ei enorm krisepakke på 750 milliarder euro. 110 milliarder gikk direkte til Hellas – som lån.

De 110 milliardene til Hellas, økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro, den gjelda som på forhånd var så tung at finansmarkedene ila høy strafferente på greske statsobligasjoner. Finansmarkedene vil enda mer enn før forsterke det greske gjeldsproblemet. ”Løsningen” må den enkelte greker finne seg i form av kraftig reduserte levekår.



Nå har Irland fått et lån på rundt 90 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Dragkampen om lånet til Irland var tilsynelatende paradoksal. Det var de som ville gi Irland et gigantlån som pressa på, mens den irske regjeringen stritta imot.

Årsaken var enkel nok: Lånet dobler den irske statsgjelda i en situasjon der underskuddet på statsbudsjettet er kommet opp i utrolige 32 prosent av nasjonalproduktet. Det skyldes at regjeringen gikk inn med en bankgaranti for banker som hadde bidratt til en akutt eiendomsboble som til slutt sprakk.

Lånet fra EU og IMF er kobla til krav som en stadig mer upopulær regjering kvidde seg for i det lengste: Ikke bare måtte underskuddet på statsbudsjettet ned i tre prosent så tidlig som i 2014. Men også underskudd på tre prosent av nasjonalproduktet må finansieres ved nye låneopptak. Det ville ikke bli lettere å gjenvinne tillit på finansmarkedene med ei statsgjeld som var blitt dobbelt så stor.

Statsutgiftene må derfor ned både kraftig og raskt, og statsinntektene må opp. Som i Hellas, legges byrdene på folk flest:. Med full støtte fra EU går regjeringen inn for brutale kutt på skole, helse og velferd og for økte skatter og avgifter.

Ei regjering som fører en slik politikk, blir kasta ved første korsvei. Derfor prøvde den irske regjeringen å vri seg unna det store lånet. Men EU-ledelsen hadde andre bekymringer enn skjebnen til en regjering.

Innskytere har begynt å trekke innskuddene tilbake fra irske banker. Irland kom derfor stadig nærmere ei total bankkrise. Det som pressa fram det store lånet, var frykten for at store bankskred kunne løsne også i andre land.



EU gjennomførte i sommer såkalte ”stresstester” på banker i alle EU-land: Var det banker som ikke ville klare forpliktelsene sine hvis uroen på finansmarkedene fortsatte?

Konklusjonen var beroligende. Bortsett fra en håndfull banker i Spania og Tyskland sto det bra til. Alle irske banker besto testen. Men på tirsdag var overskriften i Irish Times: Irske bankaksjer faller dramatisk.

Det som stresstestene kan ha vist, men som det ikke ble sagt noe om, var at europeiske banker i dag er vevd inn i hverandre med lån på kryss og tvers. Det som har kommet fram i det siste, er at irske banker har tatt opp særlig store lån i Tyskland.

Det kan forklare hvorfor Angela Merkel som tysk kansler etter hvert pressa så hardt på for å få den irske regjeringen til å godta det store lånet – helt på tvers av alle hennes forsikringer til tyske velgere om at det ikke skal brukes tyske penger på å berge grekere og andre folkeslag ut av kriser de vikler seg inn i.

Det er også bakgrunnen for at så mange europeiske land er så villige til å bidra med store lån til en irsk regjering som er like upopulær utafor Ireland som innenlands.


Som overfor Hellas skal IMF bidra med tredjeparten av lånesummen. Men det er ikke sikkert at IMF vil fortsette å bidra på denne måten hvis flere EU-land må berges.

IMF ble oppretta for å få verdensøkonomien til å gli sjøl om enkelte land fikk problem med betalingsbalansen sin. Da skulle IMF gå inn med kortsiktige lån for å hjelpe regjeringer ut av ei akutt pengekrise – mot at disse regjeringene la om politikken slik at de raskest mulig kunne importere mindre og eksportere mer.

I 2008 og 2009 gikk IMF sammen med EU-kommisjonen om støttepakker til EU-land i Sentral- og ØstEuropa. Støtten til Hellas kunne også ses som støtte til et land der statsfinansene var gått av sporet. Lånet til Hellas var derfor en grei sak for IMF.

Med Irland endres perspektivet. Den irske gjelda er i langt større grad privat gjeld. Der er det bankene som er i krise. Da kunne IMF vendt ryggen til. Det gjorde ikke IMF, antakelig fordi i denne krisa er IMF og EUs sentralbank i samme båt. Nå er det hele eurosonen som må berges.


IMF har aldri kvidd seg for å stille tøffe krav når hjelp gis. Det meldes likevel at IMF ikke var bare begeistra for de krava som EU-lederne valgte å stille: bare krav som rammer folk flest. IMF ville at også kapitalsida på Irland skulle ta sin del av byrdene. Aksjeeierne i kriserammede banker måtte ikke gå skuddfri sjøl om bankene fikk støtte nok til å kunne leve videre, og obligasjoner måtte kunne innløses til under pålydende.

Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass. Renta på portugisiske og spanske statsobligasjoner har økt til rekordhøye nivåer.. For nå væres det blod. Finansmarkedene rygger ikke tilbake når gjeld øker. De krever bare høyere rente.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. november 2010)

Når elektrikerne drar

Island kan ennå vri seg unna skjebnen til Hellas, Irland og Portugal

På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.

Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.

Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.

Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.


Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.

Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.

For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.

Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.

Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.

Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.

Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.


Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.

Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.


To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.

Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.

Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.

Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.

Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.

Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land

Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)