Protestvalg, og så …?

Ikke en eneste EU-regjering har stilt spørsmål ved det markedsliberale grunnlaget for EU.


22-25. mai skal det velges nytt EU-parlament. Uro og bekymring dominerer kommentarene i media og fra regjerende politikere. Det skremmes med at «ekstreme ytterfløyer» kan bli så store at de kan lamme parlamentet og etter hvert hele EU-systemet.

Den faren kan vi se bort fra. Meningsmålinger tyder riktig nok på at partiene på ytterste høyre fløy kan få langt flere plasser i EU-parlamentet. De kan øke fra dagens 4 prosent og kanskje til 12-15 prosent. Partiene til venstre for sosialdemokratene kan øke fra dagens 4,6 prosent til 7-8 prosent. Men de to store partiene, Det europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, vil sammen med de liberale og et par mindre høyregrupper dominere EU-parlamentet like sikkert som i dag.

Til nå har EPP og sosialdemokratene i EU stått sammen i de aller fleste spørsmål som betyr noe for utviklingen av EU. De har vært enige i den krisepolitikken som legger all belastning på dem som tåler det minst. Og de er like enige om å ta lange skritt mot et mer sentralstyrt EU fjernt fra all demokratisk medvirkning

Mer enn noen gang trengs det ei sterk venstreside i Europa. Det er det lett å ønske seg, atskillig verre å oppnå. Det er ingen tegn til en venstredreining innen de sosialdemokratiske partiene. I tillegg er det grunnleggende trekk ved EU-systemet som legger flere hindringer for folkelig motmakt enn det har vært i nasjonalstatene.

Nasjonalt har alliansen mellom fagforeninger og partier vært viktig for å utvikle mer solidariske samfunnsforhold. Fagforeningene fikk innflytelse via partier og folkevalgte organ, og arbeiderbevegelsens partier rekrutterte medlemmer og aktivister fra fagbevegelsen.

Gjennomslagskraften til arbeiderbevegelsen lå i kampevnen utafor parlamentene. Faglige kampmidler kunne gi arbeiderbevegelsen en styrke som også borgerlige regjeringer måtte ta hensyn til. En slik strategisk allianse mellom venstrepartier og fagbevegelse fins foreløpig ikke på europeisk nivå.

For arbeiderbevegelsen er det avgjørende å bygge opp motmakt mot markedstvang og konsernmakt. Der hvor det lyktes best, ble motmakt bygd opp på mange måter:

• En sterk offentlig sektor ble bygd opp. Den la grunnlaget for sosial utjamning og demokratiserte retten til utdanning og helsetjenester. Den store offentlige sektoren skjøv profittinteresser vekk fra sentrale deler av samfunnsøkonomien.

• I mange land ble høy sysselsetting et sentralt mål for den økonomiske politikken. Den som bare trenger å gå over gata for å få seg nytt arbeid, har en samfunnsmakt som arbeidsløse bare kan fable om.

• Offentlig eie av naturressurser og basisnæringer var en tredje hovedlinje. Kommunikasjoner og annen infrastruktur ble utvikla i offentlig regi. Konsesjonslover og andre former for reguleringer satte grenser for profittinteressene.

• Lovgivningen for arbeidslivet, tvistelovgivning og arbeidsmiljølover, ble bygd opp slik at den kunne oppheve lønnstakernes grunnleggende avmakt på et uregulert arbeidsmarked.


De grunnleggende forutsetningene som kunne utnyttes på det nasjonale nivået, er langt svakere til stede i EU. Den faglige innflytelsen på venstrepartiene blir stadig mindre, og i mange EU-land er det ikke lenger tette band mellom partiene og fagbevegelsen. I vest gjelder det store land som Storbritannia, Spania, Italia og Frankrike - og det gjelder alle EUs medlemsstater i øst. Det er fortsatt på det nasjonale og lokale nivået at effektive faglige aksjoner lettest kan gjennomføres.

Den politikken som har prega EU i mer enn tretti år, er også med på å undergrave maktgrunnlaget til arbeiderbevegelsen. Det samme gjør vedvarende høy arbeidsløshet og økende sosiale forskjeller. Offentlig sektor settes under hardt press både av valutaunionen til EU og av den krisepolitikken som dominerer i EU. Den avregulering og privatisering som tvinges igjennom på EUs indre marked, gjør rommet for politisk styring stadig mindre

Det politiske grunnlaget for unionen er markedsliberalt og ligger fastlåst i traktatteksten. Ikke en eneste EU-regjering har noen gang stilt spørsmål ved dette markedsliberale fundamentet. EU-systemet former politikken til venstreregjeringer, ikke omvendt. Når en gir opp gamle midler, ender en fort med å gi opp også grunnleggende mål for hvilket samfunn en vil jobbe for.

Kunne det som arbeiderbevegelsen bygde opp innen nasjonalstaten, likevel bygges opp også innen EU?

Da er det et sørgelig faktum at venstresidas EU-tilhengere ikke har noen strategi for hvordan en skal dreie EU til venstre.

På venstresida i EU fins i hovedsak tre grupperinger som ser EU som et mulig radikalt redskap. En stor del av sosialdemokratene er sjøl markedsliberalister som aktivt bidrar til dagens EU-politikk. De ser ingen betenkeligheter ved å øke EUs makt sjøl om den markedsliberale politikken ligger fast. De kan bruke venstreretorikk for å begrunne at EU må gis mer makt, men de støtter i praksis den liberalisering og avregulering som kommer fra Brussel.

Andre på venstresida er prinsipielle tilhengere av et sterkt EU – men uenig i den politikken EU faktisk fører på viktige områder. Det gjelder en del sosialdemokrater, en god del fra de grønne , men også de fleste partiene til venstre for sosialdemokratene.
- De er f.eks. for en felles valuta, men mot måten EUs pengeunion er bygd opp på- og mot den økonomiske politikken som Sentralbanken fører.
- De er for en felles sikkerhetspolitikk, men mot militariseringen av EU.
- De er for at EU skal utvikle seg mot en europeisk storstat, men mot den storstaten som utvikler seg nå.

Det fins også ei EU-kritisk venstreside som ikke vil fram til en føderal stat i Europa - og som angriper både mangelen på demokrati og det markedsliberale grunnlaget for EU. Men de er foreløpig få, og i EU-parlamentet er de ekstra få – antakelig også etter valget i mai. Men den som gir seg, har i hvert fall tapt.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. mars 2014)