Krisehverdager i Europa

    

I tre ekstreme kriseland er sosialdemokratiske partier gjort til politiske blindspor

Halvor Fjermeros, journalist og bystyremedlem for Rødt i Kristiansand, skildrer  i boka «Uro i Euroland» de katastrofale krisevirkningene i Europa. Undertittelen er talende: «Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv.»

Med støtte fra norske heismontører, transportarbeidere og fra Fagforbundet har Fjermeros reist rundt i Europa for å fange opp hva som fins av sosiale opprør og organisert motmakt i den krisa som så brutalt knuser livsutsiktene til millioner mennesker.

Han har reist i ekstreme kriseland som Hellas, Spania, Italia og Irland, men også i Tyskland og Storbritannia der krisa bryter ned samfunnsforhold på andre måter. Særlig oppmerksomhet retter han mot fagbevegelsen: Hvordan forsvarer foreninger og forbund medlemmene mot oppsigelser og brutaliserte arbeidsvilkår og mot stadige kutt i lønn, pensjoner og offentlige tjenester?

Det sosiale opprøret har vært synlig nok: «Det har ikke manglet på protester og aksjoner, generalstreiker og okkupasjoner av plasser og torg.» Men det var lettere å finne eksempler på faglig avmakt enn på virkningsfull faglig motmakt.

Fjermeros får godt fram hvordan og hvorfor arbeidslivet i land etter land sønderrives under de seks eviglange kriseåra etter at finanskrisa slo ut i 2008. I tillegg til millionene av arbeidsløse må innpå en fjerdedel av dem som ennå er i jobb, ta til takke med lønns-, arbeids- og avmaktsvilkår som var utenkelige så nylig som for tjue år sia.

I Spania har regjeringene på ensidig basis satt inngåtte tariffavtaler til side, svekka oppsigelsesvernet, senka lønna for offentlig ansatte og gjort midlertidige ansettelser til det normale for ungdom – hvis de overhodet har en jobb. Tilsvarende historier legger Fjermeros fram om Hellas, Italia, Irland, Portugal, ja også om Tyskland.

I Hellas og Spania er mer enn annenhver ungdom uten arbeid. I Italia og Portugal er den offisielle arbeidsløsheten blant ungdom rundt 40 prosent. Slik har det vært i årevis. Fatter vi hva slike tall innebærer – for den enkelte og for det samfunnet de skulle vært en meningsfull del av – spør Fjermeros.

Da er det ekstra tragisk at fagbevegelsen i Hellas og Spania er gjennomsyra av korrupsjon og medløperi med den krisepolitikken som tvinges i gjennom. Det hjelper lite at det samme også gjelder styre og stell helt til topps i samfunnet. De greske og spanske fagorganisasjonene har – i følge Fjermeros - endt som «avmektige og byråkratiske organisasjonsskall».

I denne situasjonen må folk greie seg sjøl «i et vitalt virvar av sosiale bevegelser som former nye mønstre for samhandling og motstand, skaper nye markeder og nye måter å ta vare på hverandre i ruinene av kuste velferdsordninger».

I Hellas begynte det med poteter. Mange produsenter leverer nå matvarer som mel, olje, linser, bønner og ris direkte til forbrukerne og kutter ut fordyrende mellomledd. Leger, sjukepleiere og psykologer jobber enkelte steder gratis i solidaritetsklinikker for dem som er uten inntekt i krisekaoset.

Det slår Fjermeros at det er nesten ingen diskusjon av det økonomiske systemet som har skapt krisa. Derimot er det nok av moralsk fordømmelse av «uansvarlige» land som det – bortsett fra Hellas - ikke er noe faktisk grunnlag for. Kriseland som Spania, Portugal, Irland og Italia hadde før finanskrisa bedre styring med den offentlige økonomien sin enn land som Tyskland og Frankrike.

Fjermeros avslutter boka med å distansere seg fra det globaliseringskritiske «En annen verden er mulig» og stiller det opp imot parolen «En annen kapitalisme er umulig».

Men slagordet «En annen verden er mulig» oppsto ikke i Europa. Det er tvert om en sammenfatning av utallige kamper mot konsernstyrt globalisering i Asia, Latin-Amerika og Afrika.

De globale sosialforumene har vært møtestedet for jordløse som slåss for retten til jord i Brasil som i India, for dem som slåss mot privatising av vannforsyning til storbyer i Sør-Afrika som i Bolivia, for kampene om råderetten over det biologiske mangfoldet og mot vestlig patentrett som hindrer billigproduksjon av livsviktige medisiner – og mye, mye annet.

Enten de er spontane eller godt organiserte styrker disse motstandskampene hverandre gjensidig. Hva enten de er mislykte eller vellykte, kan kamperfaringene oppleves av stadig flere som frontavsnitt i samme kamp. Det er denne kampen som gir innhold til parolen «En annen verden er mulig» - hvis en virkelig slåss.

 «En annen kapitalisme er umulig» - kan derimot fort bli en defaitistisk parole. Den kapitalismen som brytes ned i dagens Europa, er allerede vesensforskjellig fra den som fantes på 1970-tallet. Dagens EU-kapitalisme likner mye mer på den nådeløse kapitalismen som Marx analyserte i sine hovedverk enn på det klassekompromisset som utvikla de europeiske velferdsstatene på 1950- og 60-tallet.

Marx sin analyse var tro mot den kartleggingen av sosiale elendighet som Engels kunne dokumentere så rystende grundig i 1844 (The Condition of the Working Class in England). Fjermeros får på samme måte godt fram den sosiale elendigheten som brer seg i europeiske land i dag – og at mye faglig og politisk avmakt omgir denne elendigheten.

Fjermeros kan ikke peke på mange folkelige seire fra denne siste krisetida. Og han har åpenbart leita iherdig. Men de lokale seirene fins og beskrives - og har alltid sin spesielle bakgrunn og sine særegne forutsetninger. Det er likevel ingen tilfeldighet at i tre ekstreme kriseland har partier og bevegelser fra det ytre venstre gjort sosialdemokratiske partier til politiske blindspor. Det gjelder Syriza i Hellas, Sinn Fein i Irland og Podemos i Spania.

Men kriseutfordringene er enorme, og mye kan gå galt om protestene er aldri så sterke – og viljen er aldri så god. Fjermeros sprer ingen illusjoner om kampen for et mer menneskeverdig Europa. Men han får godt fram at den er nødvendig.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. desember 2014) 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

Skremslene høsten 1994

Det var ikke lenger så viktig hva som ble sagt, bare virkningen var effektiv.

Høsten 1994 velta skremslene fra ja-sida innover velgerne. Lederne både i  LO og Arbeiderpartiet advarte:

— Partileder Torbjørn Jagland sa det slik: “Situasjonen for Norge vil bli dramatisk endret hvis Sverige og Finland skulle gå inn i EF og vi ble stående utenfor.» (Stortingets EU-debatt 29.9.94)

– LO-leder Yngve Hågensen sa på et på møte i Oslo Arbeidersamfunn: “Situasjonen i Norden generelt, og Norge spesielt, vil bli meget vanskelig dersom Finland og Sverige velger medlemskap og Norge foretrekker å stå utenfor. ” (Aftenposten 14.9.94)

Som vanlig var det statsministeren som tok i hardest: “Rundt om i landet er det mange som har investeringsplanene klare om det blir ja. Men jeg har ikke hørt om en eneste bedrift som ligger i startgropen med nye investeringsplaner om det skulle bli nei i november.” (Gro Harlem Brundtland i Stortingets EF-debatt  30.9.94)

Og hvordan gikk det? Investeringene gikk i været fra første dag etter folkeavstemningen.

*

I 1992 var budskapet at norsk økonomi var helt avhengig av at EØS-avtalen ble til. Høsten 1994 måtte velgerne få vite at EØS-avtalen var i fare ved et norsk nei til medlemsakp i EU..

— Vil smuldre opp, sa Yngve Hågensen på møtet i Oslo Arbeidersamfunn 13.9.95: “LO-lederen etterlot imidlertid ingen tvil om at han tror EØS vil smuldre opp med kun Norge og Island som EØS-land utenfor EF.» (Aftenposten 14.9.95)

 — Jeg prøver ikke å svartmale

Gro Harlem Brundtland på skole i Asker: “Alt må reforhandles. Det er helt klart. Jeg prøver ikke å svartmale. Men det blir ikke den sterke, holdbare, gode EØS-avtalen som vi trodde.» (VG 21.9.94)

Sjølsagt var EØS-avtalen urokkelig også om velgerne avviste medlemskapet i EU. EU så seg tjent med avtalen, og EØS-tilhengerne hadde fortsatt mer enn 3/4 flertall på Stortinget.

Et talekor av direktører tok i det de kunne. 26. september 1994, to måneder før folkeavstemningen, slo generaldirektør Erik Myklebust fast: «Tusener av tapte arbeidsplasser i Norge og nye milliardinvesteringer ut av landet. Det er forskjellen for Norsk Hydro mellom et norsk nei eller ja til EU. EØS-avtalen blir null verdt.»

NHO-direktør Karl Glad var ute med advarsler hele høsten.To uker før folkeavstemningen var budskapet: “Ved et nei 28.november blir det en varig nedtur, som begynner 29.november. Fra den dagen vil investeringene bli mindre og mindre.” (VG 14.11.94)

Svein Aaser, president i NHO: “Det fremstår som et mareritt for norske bedrifter om vi nå skal stille oss utenfor EF-fellesskapet.” (VG 14.11.94)

11. oktober innkalte Hallvard Bakke til pressekonferanse sammen med Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti og Terje Johansen fra Venstre. Der dokumenterte de at samme type skremsler ble brukt av ledende ja-politikere og næringslivsledere i 1972. Skremslene slo ikke til i 1972, og Hallvard Bakke konkluderte: «Når vi ser noenlunde samme uttalelser i 1994, er det på mange måter et alvorligere overtramp enn i 1972. Med EØS-avtalen er det enda mindre grunn til å true med følgene av et nei enn i 1972.» (Sitert fra Kallset: «Makta midt imot»)

*

Det viste seg at de nøkterne fikk  rett. VG måtte konstaterte to snaue uker etter folkeavstemningen: “Norges nei til EU har så langt vist seg atskillig bedre enn sitt rykte. I alle fall slik ja-siden i EU-kampen beskrev det. Ja-propagandaen varslet om renteuro, utflagging og isolasjon. Men lite har slått til så langt.” (VG 10.12.94)

 I mai 1995 la Brundtland-regjeringen fram nasjonalbudsjettet for 1996 – og alt gikk bra: «I inneværende år har oppgangen fått bredere feste, med kraftig vekst også i investeringene i fastlandsøkonomien. Spesielt er oppgangen sterk i industrien, hvor investeringene ligger an til å øke med hele 35 prosent fra 1994 til 1995, etter flere år med lavt nivå.»

I september 1995 kom Statistisk Sentralbyrå med et nytt revidert nasjonalregnskap. Der sto det: «Veksten i norsk økonomi er sterkere enn tidligere antatt. Nye anslag plasserer Norge i tetsjiktet innen OECD-området. Anslaget for veksten i BNP for fastlands-Norge er oppjustert fra 3,9 til 4,8 prosent.»

Og slik gikk det - ikke fordi velgerflertallet sa nei til medlemskap i EU, men på grunn av gunstige konjunkturer. Eksporten til EU økte for hvert år som gikk – også for andre varer enn olje og gass.

*

Bitterheten på ja-sida var stor både før og etter folkeavstemningen 28. november. Gro Harlem Brundtland likte nei-sida i Sverige og Finland bedre: “Jeg ville si at nei-siden i de andre landene ikke har drevet den svartmalingen - og delvis feilinformasjonen - som de har gjort her. Det er den største forskjellen. ... Det er bare i Norge man gjør sånt.” (Dagens Næringsliv 5.11.94)

 Kværner-direktøren kom til å ønske seg straff for nei-velgere: “Kværner-direktør Terje Osmundsen foreslår at myndighetene bør kutte en arbeidsplass i det offentlige for hver jobb som forsvinner i det private. Han mener dette kan få velgerne til å innse alvoret ved å si nei til norsk medlemskap i EF.” (Dagbladet 3.12.94) Men det sa han først etter folkeavstemningen.

Den akk, så nøytrale valgforskeren Frank Aarebrot mente at det kunne gått annerledes hvis bare …: “Feilen som Høyre må dele med Ap er at de ikke har klart å formidle noen kriseforståelse til det norske folk.”

Det var presidenten i EU-kommisjonen, Jacques Delors, som tok nei-seieren med størst fatning: “Jeg forstår at mange i Norge synes det er langt til Brussel, og at de økonomiske argumentene ikke var like overbevisende som i Sverige og Finland. Norge har lav arbeidsløshet og god økonomi. Norge er også svært aktiv i internasjonal politikk. Landet meglet fred i Midt-Østen, og det er blant de beste når det gjelder utviklingshjelp. Nordmennene tror at de kan fortsette slik, og ingen kan beskylde dem for å være egoistiske.  De har alltid vist solidaritet, og jeg tar hatten av for dem.” (Aftenposten 30.11.94)

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. desember 2014) 

Et tjueårsminne å huske

 «Forskjellen på ja og nei er 100.000 arbeidsplasser.» Det påsto NHO i oktober 1994

 

NHO kjørte de siste ukene før folkeavstemningen en voldsom kampanje bygd på at forskjellen på et ja og et nei var 100.000 arbeidsplasser. Tallet 100.000 kom fram slik: Bedriftslederne i 608 av NHOs 10.500 medlemsbedrifter ble stilt to spørsmål: Hvor mange vil dere si opp hvis det blir nei – og hvor mange vil dere nyansette hvis det blir ja?

Ved å summere og gange opp fant NHO ut at innen 1996 ville sysselsettinga i de 10.500 NHO-bedriftene synke med 33.000 årsverk hvis det ble et nei - og øke med 32.000 årsverk hvis det ble et ja. Forskjellen på 65.000 årsverk mellom et ja og et nei ble friskt runda oppover til 100.000 fordi bedrifter med under 10 ansatte ikke var med i spørrerunden.

I bedrifter med 10-19 ansatte mente en fjerdedel av bedriftslederne at tallet på ansatte ville gå ned med en tredjedel ved et nei - og øke med en tredjedel ved et ja. En bedrift med 15 ansatte ville i så fall ha 20 ansatte hvis Norge ble medlem av EU - og bare 10 ansatte hvis Norge ikke ble medlem av EU.

Dette våset ville NHO ha folk til å tro.  På en stort anlagt pressekonferanse 25.oktober, en måned før folkeavstemningen, skulle ingen være i tvil: “Folkeavstemningen 28.november dreier seg om et ja eller nei til 100.000 arbeidsplasser innenfor tradisjonelt, norsk næringsliv.”

Pressekonferansen til NHO fikk store oppslag i media, også i TV og radio – og det gikk som NHO-ledelsen tok for gitt: de fleste journalister fungerte kritikkløst som mikrofonstativ for NHO.

I Stortingets finansdebatt dagen etter spurte Kristin Halvorsen (SV) finansminister Sigbjørn Johnsen om regjeringen stilte seg bak påstanden om at 100.000 arbeidsplasser ville gå tapt ved et EU-nei. I følge NTB (27.10) fikk hun «nokså runde svar i lange resonnementer»

I samme debatt ble handelsminister Grete Knudsen utfordra fordi hun gikk kraftig ut mot en undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå som konkluderte med at arbeidsløsheten kunne komme til å øke ved et EU-medlemskap. Dette var en undersøkelse basert på det omfattende modellapparatet som regjeringen la til grunn ved arbeidet med statsbudsjett og nasjonalregnskap.

Statsminister Gro Harlem Brundtland ble derfor hardt pressa av Kjell Magne Bondevik (Kr.F) da finansdebatten fortsatte dagen etter: «Det vil være oppsiktsvekkende hvis statsministeren stiller seg bak den svartmaling som vi nå opplever  at NHO … holder på med.» Statsministeren svarte: «Jeg har mer tro på det som bedriftene sier om sin egen situasjon enn det Bondevik ønsker at de skulle mene …» Hun hadde et tilsvarende budskap da hun møtte Anne Enger Lahnstein i en radiodebatt noen dager seinere. (Aftenposten 5.11)

Arbeiderpartilederen Thorbjørn Jagland prøvde å dempe denne NHO-begeistringen. Han ble sitert på at rapporten til NHO var en «overdrivelse» som burde «tas med en klype salt». «Et løfte om 100.000 flere arbeidsplasser vil bare forvirre. Dessuten tror jeg ingen stoler på en slik påstand.» (Aftenposten 5.11)

Men Gro ga seg ikke. Dagens Næringsliv hadde på lederplass oppsummert Stortingets finansdebatt slik (28.10): «Poenget nå er at regjeringen stoler mer på NHO enn på SSB (Statistisk Sentralbyrå). I en debatt i Nordisk Råd spurte Johan J. Jacobsen (SP) hvordan det kunne ha seg. Statsministeren svarte: «NHO bygger på hvordan norske bedriftsledere vurderer framtida og hva de vil ta sine viktige beslutninger på. Det må vi ta hensyn til, for dette er helt sentralt.» (Nordlys 16.11)

28. november 1994 vant nei-sida kampen om velgerne, men nei-flertallet var knapt. Det var det ikke ett år seinere. I november 1995 ville 58 prosent stemme nei og 29 prosent ja.

Mange velgere skifta nok fra ja til nei fordi spådommene fra ja-sida slo dundrende feil. Skremslene var så voldsomme at det var lett å huske dem: Hvis Norge ble stående utafor EU, ville det bli vanskelig å eksportere varene våre, ingen ville investere i ny produksjon, sysselsettinga ville svikte, arbeidsløsheten ville øke, og krona ville falle i verdi.

Men nei-seieren førte ikke til noen økonomisk blåmandag. Den førte i stedet til det Dagens Næringsliv to dager etter folkeavstemningen kalte en “børsfest”:

·         “Aksjemarkedet gikk av hengslene i går. Det er uker og måneder siden børskarusellen snurret raskere.”
·         “Børsen tok en solid oppgang to dager etter Norges nei til EF. Glemt var skremslene, dommedagsprofetiene og spådommene om kapitalmangel i Norge.”  (Dagens Næringsliv 1.12.94)

Og slik fortsatte det. I november 2000 fastslo daværende finansminister Schjøtt Pedersen: ”Siden 1994 har sysselsettingen i norske bedrifter økt med mer enn 170 000 personer, mens den offentlige sysselsettingen økte med rundt 71 000 personer. Hoveddelen av veksten i sysselsettingen de siste årene har altså skjedd i privat sektor.”  (Aftenposten 7.11.2000)

Ingen på nei-sida hadde lovt at det private næringslivet ville vokse sterkt hvis det ble et nei. Nei-budskapet var hele tida at EØS ville trygge arbeidsplassene like bra som et medlemskap i EU ville gjøre - og at den frihandelsavtalen vi hadde hatt med EU fra 1974 til 1994, ville ha trygga arbeidsplassene like bra som et medlemskap i EØS. Det var ja-sida - med NHO i spissen og Regjeringen på slep - som proklamerte dramatisk nedgang. Nedgangen kom ikke.

Det er ingen tvil om at NHO-ledelsen angra på påstanden om de 100.000 arbeidsplassene. Det er det utspillet “vi stiller størst spørsmålstegn med”, sa viseadministrerende direktør Gro Brækken i NHO et halvt år etter folkeavstemningen.  (Dagens Næringsliv 2.5.95)

I følge henne ville det ikke bli NHO som tok initiativ til en ny norsk søknad om medlemskap, og en ny søknad ville ikke ha en næringspolitisk begrunnelse: «Jeg tror det vil være vanskelig å nå fram med næringspolitisk argumentasjon for EU.” Akkurat det kan vi kanskje tru henne på – hvis vi ikke glemmer hva NHO tok sjansen på høsten 1994.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. november 2014 ) 

 

EU-direktiv som rambukk

Fritt sjukehusvalg i hele Europa låser oss til Høyres helsepolitikk så lenge vi er med i EØS

Det blir kamp om hvordan EUs «pasientrettighetsdirektiv» skal tas inn i norsk lov. Direktivet gir norske pasienter rett til å få betalt utgifter til helsebehandling i alle land i EU-/EØS-området.

Direktivet gir regjeringer rett til å kreve at helsebehandling i utlandet skal godkjennes av helsemyndighetene på forhånd. Da den rødgrønne regjeringen – og stortingsflertallet - godkjente direktivet i juni 2013, var det med en sterk markering av at en slik rett til forhåndsgodkjenning gjorde det forsvarlig å godta direktivet.

Nå har Høyre-Frp-regjeringen lagt fram et forslag om at Norge ikke skal ta i bruk retten til å kreve en slik forhåndsgodkjenning. Dermed åpnes det for at norske borgere kan velge sjukehus helt fritt over hele EU-/EØS-området.

Det første forslaget til «helsedirektiv», som det ble kalt den gangen, ble lagt fram så tidlig som i september 2006. Mange regjeringer har stått steilt på at utgiftene ved sjukehusbehandling utenlands bare kunne kreves dekket hvis behandlingen var blitt forhåndsgodkjent av nasjonale helsemyndigheter. Det ble argumentert med at det var nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

Dragkampen mellom EU-regjeringene om utformingen av helsedirektivet varte i fem år, og endte nettopp med at hvert land kan kreve at det bare skal betales for behandling i utlandet hvis pasienten har fått forhåndsgodkjenning til en slik behandling.

Sjøl med et slikt forbehold er det mange betenkelige sider ved dette pasientrettighetsdirektivet.

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil f.eks. fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, og det er meningen med direktivet, kan det bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes - eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land (som Norge) der delvis stykkprisfinansiering er innført.

Direktivet kan dessuten føre til økt press på lønns- og arbeidsforhold for helsearbeidere. Kommersielle helseselskap kan f.eks. satse på å hente arbeidskraft til Norge fra land med lavere lønnsnivå. Erfaringene fra andre bransjer viser at med dagens EU-regler og domsavgjørelser er det vanskelig å hevde norske standarder i en slik situasjon.

I tillegg kan private helsekonsern etablere seg i fattige land med helsetilbud som først og fremst retter seg mot pasienter fra rikere land. I begge disse situasjonene vil ressurser og helsepersonell trekkes vekk fra det offentlige helsevesenet i fattige EU-land.

I sin høringsuttalelse sier LO at Norge må «benytte seg av muligheten til å kreve forhåndsgodkjenning av sykehusbehandlinger i andre EØS-land». Forslaget til regjeringen «vil endre det norske helsevesenet i retning av mer konkurranseutsetting, mer privatisering, mer oppsplitting, dårligere styring og økt adgang for de mest ressurssterke pasientene til å "snike i køen".

Fagforbundet advarer mot at staten må betale for behandling «uansett om den leveres av offentlige eller private sykehus.» Dette vil likestille offentlige og private sjukehus på en måte som det til nå ikke har vært flertall for på Stortinget. Høringsuttalelsen viser til at det er de offentlige sykehusene som har ansvar for utdanning, forskning og akuttberedskap. Et slikt frislipp av helsebehandling som regjeringen går inn for, vil tappe det offentlige helsevesenet «for fagfolk, spisskompetanse, kvalitet og ressurser».

Pasientorganisasjonene ser jamt over direktivet som en fordel for norske pasienter. De fleste av dem ser det også som en fordel at kravet om forhåndsgodkjenning er tatt vekk. Det gjelder bl.a. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Foreningen for kroniske smertepasienter, Kreftforeningen, Norsk revmatikerforbund og TMD-foreningen for personer med skader, dysfunksjon og smerter i hode, kjeve og nakke.,

 

En friere flyt av pasienter på tvers av alle grenser og mellom alle slags sjukehus kan likevel føre til mange skremmende problemer.  Effektiv antibiotika-medisin har gjort det mulig å leve både lenger og friskere enn folk gjorde før. Den tida kan være forbi. Multiresistente sjukehusbakterier (MRSA) er blitt en stadig større trussel.

Verdens helseorganisasjon, WHO, har advart så kraftig som det går an i en stor rapport som ble lagt fram i april 2014. Hovedbudskapet var at resistens mot antibiotika nå spres i alle deler av verden og kan ramme hvem som helst i hvilket som helst land: «Problemet er så alvorlig at det truer alt som er oppnådd med moderne medisin».  

Folkehelseinstituttet fastslår i sin høringsuttalelse at det er «en betydelig forskjell i forekomst av antibiotikaresistente bakterier i Norden sammenlignet med øvrige europeiske land. Rundt énprosent av gule stafylokokker i Norden er resistente for meticillin, mens andelen i land utenfor Norden og Nederland er 20 til 50 prosent.  Risiko for å bli smittet med resistente bakterier er dermed høyere ved opphold i sykehus i land utenfor Norden og Nederland, enn ved sykehusopphold i Norge.»

Helsedirektoratet fastslår i sin høringsuttalelse at «resistensforekomsten i Europa utenfor Skandinavia er langt høyere enn i Norge, og en økt eksponering for andre lands helsesystemer vil medføre en betydelig forhøyet risiko for økning i resistensforekomsten i Norge. Dette er et aspekt som ikke er nevneverdig berørt i høringsnotatet (til regjeringen), men som like fullt bør nevnes som en potensiell utfordring knyttet til økt pasientmobilitet på tvers av landegrensene, særlig innenfor sykehussektoren.»

Disse problemene var knapt framme i debatten, verken da EU vedtok pasientrettighetsdirektivet i 2011 eller da Stortinget vedtok å ta det inn i norsk lov i 2013.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. november 2014)

Vidåpen for konsernmakt

 Den nye EU-kommisjonen blir en klubb for private næringsinteresser.

EU-kommisjonen har helt fra starten hatt åpne dører for de tyngst organiserte næringsinteressene – og har mest for syns skyld lytta til det som fins av organiserte motkrefter i det europeiske sivilsamfunnet. Slik var det i de kommisjonene som portugiseren Barroso har leda i to perioder fra 2004 til nå. Slik blir det åpenbart også i den nye kommisjonen som Jean-Claude Juncker skal lede.

 

Briten Jonathan Hill skal være visepresident med overordna ansvar for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen». Det er en provokasjon i en situasjon der EU sliter for å overvinne ei krise utløst av fristilte finansmarkeder. For hva har Jonathan Hill holdt på med til nå?

Oppe i mye annet har han vært med på å stifte lobbyfirmaet Quiller Consultants. Hill nekter å fortelle hvem han sjøl har vært konsulent for, men det har vist seg at det i hvert fall er fem store banker som har bidratt til at finanslivet gikk amok i tiåret før 2008. På nettsida til Quiller Consultants står det så stolt: «Siden 1998 har Quiller gitt råd til klienter … med å få gjennomslag mest mulig effektivt, men også gitt råd til dem som ønsker å slippe unna publisitet og mediegranskning.»

Valdis Dombrowski, tidligere statsminister i Latvia, skal som visepresident ha det overordna ansvaret for økonomi- og valutaunionen og for den «sosiale dialogen», det som på EU-språket betyr forholdet til partene i arbeidslivet. Som statsminister drev han i gjennom en særlig kraftig kuttpolitikk, men verre for tilliten som visepresident i EU-kommisjonen er det at ektefellen hans og hans juridiske rådgiver fra statsministertida er under etterforskning for inhabilitet og korrupsjon.

Den foreløpig mest omstridte utnevnelsen er å gi Miguel Arias Cañete ansvaret for energi- og klimapolitikken. I mer enn 30 år har han vært aktiv i spansk politikk og har stadig vært anklagd for å blande forretningsinteresser med offentlige posisjoner. Han har hatt store eierinteresser i bygge- og eiendomsbransjen og har vært i kraftig konflikt med europeiske miljøorganisasjoner om måten spanskekysten er bygd ned på. De siste åra har to nevøer og en svoger tatt over eierskapet hans i denne bransjen. Mest tvilsomt for troverdigheten hans i klimapolitikken er det at han har vært president for to spanske oljeselskaper, og det hjelper ikke stort at han har overlatt disse posisjonene til svigersønnen når familien til Cañete fortsatt eier tre fjerdedeler av aksjene i disse selskapene.

Tsjekkiske Vera Jourová har fått ansvaret for «justispolitikk, forbrukerspørsmål og likestilling». Mest problematisk for henne er det tette samrøret hun har med oligarken Andrej Babisj som nå er tsjekkisk finansminister. Han eier det fjerdestørste konsernet i Tsjekkia, et mat-, kjemikalie- og mediekonsern som har over 200 datterselskap rundt omkring i Europa. Jourová er nestleder for den politiske bevegelsen som Babisj leder, en bevegelse som har slagordet «run the state like a business».

Carlos Moedas fra Portugal skal ha ansvaret for «forskning og utvikling». Han har jobba for storkonsernet Suez-Lyonnaise des Eaux og for oppkjøps- og fusjonsavdelingen til Goldman Sachs, blant annet med oppdrag for Lehman Brothers. I 2008 stifta han investeringsselskapet Crimson Investment Management der han hadde aksjeflertallet - inntil han i 2011 overførte alt til kona. Dette selskapet har som hovedkunde Carlyle Group, ett av verdens største finansfond. Som kommisjonær for forskning og utvikling rår Moedas over store budsjettmidler som skal fordeles. Men til hvem?

Karmenu Vella fra Malta er gitt ansvaret for «miljøpolitikk, maritim politikk og fiskeripolitikk». Han har vært i ledelsen for et turistselskap og et gamblingselskap som har lobba aktivt i Brussel.

Og slik kunne vi fortsette, men la oss gå tilbake til det som er den mest følsomste utnevnelsen – og den som kan bli den mest problematiske for kommisjonspresident Juncker. Det er å gi Jonathan Hill ansvaret for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen».

Hill ble foreslått av den britiske regjeringen som det britiske medlemmet av EU-kommisjonen, men det er Juncker som har valgt ut ansvarsområdet hans. Planen til Juncker har åpenbart vært å gi Hill en sentral plass i kommisjonen på et område der den britiske regjeringen har særlig store og aktive interesser.

Britiske regjeringer har i alle år vokta over alt som kunne begrense handlefriheten til finansmakta i City of London. Når EU prøver å vise handlekraft for å unngå nye finanskriser, har britene holdt igjen så godt som de har kunnet.

Med Hill som finanspolisk ansvarlig er det sendt et signal til regjeringen i London. Hold dere i EU, så skal dere få styre finanspolitikken! Men fallhøyden for Juncker er stor: Det politiske presset for å dempe uregjerlige finanssvingninger kan bli så stort at Hill må kaste korta. Da kan det ende med det som har fått kortnavnet «Brexit», britisk exit fra EU. Men ingen skal kunne si at ikke Juncker har gjort sitt beste for å holde finansbritene ombord.

Og hva med Juncker sjøl? Han er nok like inhabil i dragkampene om finanspolitikken som i mange andre EU-spill. Juncker har vært statsminister i skatteparadiset Luxemburg i atten år – før han kasta seg inn i karrierekampen i EU. Det er et skatteparadis som er blitt lite populært blant de fleste EU-regjeringene, og som for lengst kunne vært en saga blott hvis ikke Juncker i alle år fikk gjemt lille Luxemburg bak Storbritannia og den britiske forkjærligheten for skatteparadis på øyer langt utafor rekkevidden til politikere i Brussel.

De siste avsløringene om at konsern fra mange EU-land – i all hemmelighet – har betalt så lite som ti prosent i selskapsskatt i Luxemburg, er forhold som Juncker ganske sikkert både visste om og godkjente i sin tid som statsminister. Det gjaldt nok både skattesatsen og hemmeligholdet.

Viktigste kilde: Corporate Europe Observatory (www.corporateeurope.org)

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. november 2014)

 

Det blå-blå "Vekk herfra!

                                                         
Tåler ikke Erna og Siv at Norge topper lista til OECD for sosial rettferdighet?

Det er ingen grunn til å tvile: Små sosiale forskjeller er bra for oss alle – bare ikke for Erna og Siv.

Richard Wilkinson og Kate Pickett viste i boka «Ulikhetens pris» hvordan små forskjeller i et samfunn er til fordel både for fattig og for rik. På alt fra trivsel til kriminalitet fant det ut at også den velstående delen av samfunnet får et bedre liv når ulikhetene i samfunnet er små.

Thomas Piketty har fått verdensberømmelse fordi han har dokumentert at velstand nå samler seg i stadig høyere hauger omkring de aller rikeste. Den grunnleggende årsaken er at kapitalmengden i samfunnet  øker raskere enn produksjonen av varer og tjenester. Samtidig er skattene redusert – mest på de største inntektene og formuene,

Nå banker OECD det samme fast i en stort anlagt undersøkelse om sosial rettferdighet (Sustainable Governance Indicators 2014). Det er de nordiske velferdsstatene som skiller seg ut i Europa og resten av OECD-området: De ligger på topp – ikke bare i sosial rettferdighet – men også når det gjelder tillit, styringsevne, folkelig engasjement - og økonomisk utvikling.

OECD-undersøkelsen tar for seg tre hovedområder: Politikkresultater, demokrati og styringsforhold. På alle de tre områdene ligger fire nordiske land, Norge, Sverige, Danmark og Finland – som perler på ei snor – øverst på topp av de 41 OECD-statene. Bare på området «politikkresultater» kiler Sveits seg inn på en tredjeplass.

Island og Norge er de sosialt mest rettferdige av alle 41 OECD-land, og de fem nordiske statene er i en egen liga (a league on their own)  - i følge OECD-undersøkelsen.  

Målt med Gini-koeffisienten hadde Danmark og Norge de minste inntektsforskjellene med Sverige og Finland på delt femteplass. Kvinnelønna er klart lavere enn mannslønna i alle OECD-land, også i Norden. Sverige og Norge kom likevel – trist for kvinnene ellers i Europa - best ut blant de 41 landa

De nordiske statene ligger helt på topp når det gjelder sosialt rettferdig adgang til utdanning og «rettferdighet mellom generasjonene».

I spørsmål om «sosial bærekraft» - hvor stabil er den sosiale politikken og de sosiale resultatene -  er de nordiske statene også på topp, bortsett fra at New Zealand tar tredjeplassen.

«Sosial inkludering» foregår best i Norge og Sverige, med Finland og Danmark på femte og sjette plass. På «sosialt samhold og ikke-diskriminering» kom Norge best ut med Sverige, Finland og Danmark på de neste plassene.

Når det gjelder bekjempelse av fattigdom ligger Island best an med Tsjekkia og Nederland på de neste plassene. Så kommer Norge og Finland, mens Danmark og Sverige (på plassene 11 og 12) glir bakover i forhold til en tilsvarende undersøkelse fra 2011.

Men barnefattigdom tas åpenbart på alvor overalt i Norden. Der er rekkefølgen øverst på tabellen Danmark, Finland, Norge, Island og Sverige.

Sosialt rettferdig adgang til arbeidslivet skjer best på Island og i Norge. Norge har den klart laveste arbeidsløsheten, og også den laveste langtidsarbeidsløsheten. I tillegg er Norge også vurdert å ha den mest effektive arbeidsmarkedspolitikken

Trygdesystemene setter fire nordiske land på topp – i rekkefølge Norge, Danmark, Island og Finland – med Sverige (etter åtte år med Reinfeldt) haltende etter på en niendeplass.

OECD-undersøkelsen har også sett på kvaliteten ved demokratiet i sine 41 medlemsstater. Da er det Sverige, Finland, Norge og Danmark som topper lista.

 
Det skyldes bl.a. at den «politiske kompetansen» til borgere, organisasjoner og parlamentsmedlemmer i de fire store nordiske land er den høyeste i OECD-området – med Norge aller høyest.
 
Når det gjelder spesielt «borgernes politiske kompetanse» er de fem nordiske land blant de sju beste med Danmark øverst og Norge på fjerdeplass i OECD-området. Derimot kommer Norge helt øverst når det gjelder den politiske kompetansen i organisasjonslivet – med Sverige, Finland og Danmark på rekke og rad deretter.
 
OECD-undersøkelsen bruker store ord om hva nordiske land har fått til av sosial rettferdighet, demokratiske samfunnsforhold og politisk effektivitet.

Den avsluttende konklusjonen er: «Det å skape like muligheter for å delta er mer enn en etisk og sosial forpliktelse for å sikre solidaritet og gjensidig ansvar i samfunnet. Det er en fundamental investering i bærekraften til våre samfunn.»

OECD-rapporten understreker samtidig at de nordiske land er blant dem som har mestra den økonomiske krisa best i Europa. Innad i EU har gapet mellom det kriseramma sør og mer velstående land i nord økt betydelig. Dette er «en høyst eksplosiv situasjon» for det sosiale samholdet og den sosiale stabiliteten innen EU - er hovedkonklusjonen i OECD-undersøkelsen.    

IMF la i februar 2014 fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») IMF har derfor argumentert både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)

OECD har også gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)

Piketti vil også ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene. Vår egen Høyre/Fr.P-regjering gjør det motsatte: fjerner arveavgiften og reduserer skatten på formue, først og fremst på de største formuene. Den veit hva den vil. Veit velgerne det?

 

Viktigste kilder:

«Social Justice in the EU – A Cross-national Comparison» 2014

«Nachhaltiges Regieren in der OECD und EU. Wo steht Deutschland? 2014

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. november 2014 )

 

 

 

Vidåpen for konsernmakt

Den nye EU-kommisjonen blir en klubb for private næringsinteresser.

EU-kommisjonen har helt fra starten hatt åpne dører for de tyngst organiserte næringsinteressene – og har mest for syns skyld lytta til det som fins av organiserte motkrefter i det europeiske sivilsamfunnet. Slik var det i de kommisjonene som portugiseren Barroso har leda i to perioder fra 2004 til nå. Slik blir det åpenbart også i den nye kommisjonen som Jean-Claude Juncker skal lede.

Briten Jonathan Hill skal være visepresident med overordna ansvar for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen». Det er en provokasjon i en situasjon der EU sliter for å overvinne ei krise utløst av fristilte finansmarkeder. For hva har Jonathan Hill holdt på med til nå?

Oppe i mye annet har han vært med på å stifte lobbyfirmaet Quiller Consultants. Hill nekter å fortelle hvem han sjøl har vært konsulent for, men det har vist seg at det i hvert fall er fem store banker som har bidratt til at finanslivet gikk amok i tiåret før 2008. På nettsida til Quiller Consultants står det så stolt: «Siden 1998 har Quiller gitt råd til klienter … med å få gjennomslag mest mulig effektivt, men også gitt råd til dem som ønsker å slippe unna publisitet og mediegranskning.»

 Valdis Dombrowski, tidligere statsminister i Latvia, skal som visepresident ha det overordna ansvaret for økonomi- og valutaunionen og for den «sosiale dialogen», det som på EU-språket betyr forholdet til partene i arbeidslivet. Som statsminister drev han i gjennom en særlig kraftig kuttpolitikk, men verre for tilliten som visepresident i EU-kommisjonen er det at ektefellen hans og hans juridiske rådgiver fra statsministertida er under etterforskning for inhabilitet og korrupsjon.

 

Den foreløpig mest omstridte utnevnelsen er å gi Miguel Arias Cañete ansvaret for energi- og klimapolitikken. I mer enn 30 år har han vært aktiv i spansk politikk og har stadig vært anklagd for å blande forretningsinteresser med offentlige posisjoner. Han har hatt store eierinteresser i bygge- og eiendomsbransjen og har vært i kraftig konflikt med europeiske miljøorganisasjoner om måten spanskekysten er bygd ned på. De siste åra har to nevøer og en svoger tatt over eierskapet hans i denne bransjen. Mest tvilsomt for troverdigheten hans i klimapolitikken er det at han har vært president for to spanske oljeselskaper, og det hjelper ikke stort at han har overlatt disse posisjonene til svigersønnen når familien til Cañete fortsatt eier tre fjerdedeler av aksjene i disse selskapene.

Tsjekkiske Vera Jourová har fått ansvaret for «justispolitikk, forbrukerspørsmål og likestilling». Mest problematisk for henne er det tette samrøret hun har med oligarken Andrej Babisj som nå er tsjekkisk finansminister. Han eier det fjerdestørste konsernet i Tsjekkia, et mat-, kjemikalie- og mediekonsern som har over 200 datterselskap rundt omkring i Europa. Jourová er nestleder for den politiske bevegelsen som Babisj leder, en bevegelse som har slagordet «run the state like a business».

Carlos Moedas fra Portugal skal ha ansvaret for «forskning og utvikling». Han har jobba for storkonsernet Suez-Lyonnaise des Eaux og for oppkjøps- og fusjonsavdelingen til Goldman Sachs, blant annet med oppdrag for Lehman Brothers. I 2008 stifta han investeringsselskapet Crimson Investment Management der han hadde aksjeflertallet - inntil han i 2011 overførte alt til kona. Dette selskapet har som hovedkunde Carlyle Group, ett av verdens største finansfond. Som kommisjonær for forskning og utvikling rår Moedas over store budsjettmidler som skal fordeles. Men til hvem?

 Karmenu Vella fra Malta er gitt ansvaret for «miljøpolitikk, maritim politikk og fiskeripolitikk». Han har vært i ledelsen for et turistselskap og et gamblingselskap som har lobba aktivt i Brussel.

Og slik kunne vi fortsette, men la oss gå tilbake til det som er den mest følsomste utnevnelsen – og den som kan bli den mest problematiske for kommisjonspresident Juncker. Det er å gi Jonathan Hill ansvaret for «finansiell stabilitet, finanstjenester og kapitalmarkedsunionen».

Hill ble foreslått av den britiske regjeringen som det britiske medlemmet av EU-kommisjonen, men det er Juncker som har valgt ut ansvarsområdet hans. Planen til Juncker har åpenbart vært å gi Hill en sentral plass i kommisjonen på et område der den britiske regjeringen har særlig store og aktive interesser.

Britiske regjeringer har i alle år vokta over alt som kunne begrense handlefriheten til finansmakta i City of London. Når EU prøver å vise handlekraft for å unngå nye finanskriser, har britene holdt igjen så godt som de har kunnet.

Med Hill som finanspolisk ansvarlig er det sendt et signal til regjeringen i London. Hold dere i EU, så skal dere få styre finanspolitikken! Men fallhøyden for Juncker er stor: Det politiske presset for å dempe uregjerlige finanssvingninger kan bli så stort at Hill må kaste korta. Da kan det ende med det som har fått kortnavnet «Brexit», britisk exit fra EU. Men ingen skal kunne si at ikke Juncker har gjort sitt beste for å holde finansbritene ombord.

Og hva med Juncker sjøl? Han er nok like inhabil i dragkampene om finanspolitikken som i mange andre EU-spill. Juncker har vært statsminister i skatteparadiset Luxemburg i atten år – før han kasta seg inn i karrierekampen i EU. Det er et skatteparadis som er blitt lite populært blant de fleste EU-regjeringene, og som for lengst kunne vært en saga blott hvis ikke Juncker i alle år fikk gjemt lille Luxemburg bak Storbritannia og den britiske forkjærligheten for skatteparadis på øyer langt utafor rekkevidden til politikere i Brussel.

De siste avsløringene om at konsern fra mange EU-land – i all hemmelighet – har betalt så lite som ti prosent i selskapsskatt i Luxemburg, er forhold som Juncker ganske sikkert både visste om og godkjente i sin tid som statsminister. Det gjaldt nok både skattesatsen og hemmeligholdet.

Viktigste kilde: Corporate Europe Observatory (www.corporateeurope.org)

 Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. november 2014