torsdag 27. november 2014

EU-direktiv som rambukk


Fritt sjukehusvalg i hele Europa låser oss til Høyres helsepolitikk så lenge vi er med i EØS

Det blir kamp om hvordan EUs «pasientrettighetsdirektiv» skal tas inn i norsk lov. Direktivet gir norske pasienter rett til å få betalt utgifter til helsebehandling i alle land i EU-/EØS-området.

Direktivet gir regjeringer rett til å kreve at helsebehandling i utlandet skal godkjennes av helsemyndighetene på forhånd. Da den rødgrønne regjeringen – og stortingsflertallet - godkjente direktivet i juni 2013, var det med en sterk markering av at en slik rett til forhåndsgodkjenning gjorde det forsvarlig å godta direktivet.

Nå har Høyre-Frp-regjeringen lagt fram et forslag om at Norge ikke skal ta i bruk retten til å kreve en slik forhåndsgodkjenning. Dermed åpnes det for at norske borgere kan velge sjukehus helt fritt over hele EU-/EØS-området.

Det første forslaget til «helsedirektiv», som det ble kalt den gangen, ble lagt fram så tidlig som i september 2006. Mange regjeringer har stått steilt på at utgiftene ved sjukehusbehandling utenlands bare kunne kreves dekket hvis behandlingen var blitt forhåndsgodkjent av nasjonale helsemyndigheter. Det ble argumentert med at det var nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

Dragkampen mellom EU-regjeringene om utformingen av helsedirektivet varte i fem år, og endte nettopp med at hvert land kan kreve at det bare skal betales for behandling i utlandet hvis pasienten har fått forhåndsgodkjenning til en slik behandling.

Sjøl med et slikt forbehold er det mange betenkelige sider ved dette pasientrettighetsdirektivet.

Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil f.eks. fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, og det er meningen med direktivet, kan det bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes - eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land (som Norge) der delvis stykkprisfinansiering er innført.

Direktivet kan dessuten føre til økt press på lønns- og arbeidsforhold for helsearbeidere. Kommersielle helseselskap kan f.eks. satse på å hente arbeidskraft til Norge fra land med lavere lønnsnivå. Erfaringene fra andre bransjer viser at med dagens EU-regler og domsavgjørelser er det vanskelig å hevde norske standarder i en slik situasjon.

I tillegg kan private helsekonsern etablere seg i fattige land med helsetilbud som først og fremst retter seg mot pasienter fra rikere land. I begge disse situasjonene vil ressurser og helsepersonell trekkes vekk fra det offentlige helsevesenet i fattige EU-land.


I sin høringsuttalelse sier LO at Norge må «benytte seg av muligheten til å kreve forhåndsgodkjenning av sykehusbehandlinger i andre EØS-land». Forslaget til regjeringen «vil endre det norske helsevesenet i retning av mer konkurranseutsetting, mer privatisering, mer oppsplitting, dårligere styring og økt adgang for de mest ressurssterke pasientene til å "snike i køen".

Fagforbundet advarer mot at staten må betale for behandling «uansett om den leveres av offentlige eller private sykehus.» Dette vil likestille offentlige og private sjukehus på en måte som det til nå ikke har vært flertall for på Stortinget. Høringsuttalelsen viser til at det er de offentlige sykehusene som har ansvar for utdanning, forskning og akuttberedskap. Et slikt frislipp av helsebehandling som regjeringen går inn for, vil tappe det offentlige helsevesenet «for fagfolk, spisskompetanse, kvalitet og ressurser».

Pasientorganisasjonene ser jamt over direktivet som en fordel for norske pasienter. De fleste av dem ser det også som en fordel at kravet om forhåndsgodkjenning er tatt vekk. Det gjelder bl.a. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Foreningen for kroniske smertepasienter, Kreftforeningen, Norsk revmatikerforbund og TMD-foreningen for personer med skader, dysfunksjon og smerter i hode, kjeve og nakke.,

 
En friere flyt av pasienter på tvers av alle grenser og mellom alle slags sjukehus kan likevel føre til mange skremmende problemer.  Effektiv antibiotika-medisin har gjort det mulig å leve både lenger og friskere enn folk gjorde før. Den tida kan være forbi. Multiresistente sjukehusbakterier (MRSA) er blitt en stadig større trussel.

Verdens helseorganisasjon, WHO, har advart så kraftig som det går an i en stor rapport som ble lagt fram i april 2014. Hovedbudskapet var at resistens mot antibiotika nå spres i alle deler av verden og kan ramme hvem som helst i hvilket som helst land: «Problemet er så alvorlig at det truer alt som er oppnådd med moderne medisin».  

Folkehelseinstituttet fastslår i sin høringsuttalelse at det er «en betydelig forskjell i forekomst av antibiotikaresistente bakterier i Norden sammenlignet med øvrige europeiske land. Rundt énprosent av gule stafylokokker i Norden er resistente for meticillin, mens andelen i land utenfor Norden og Nederland er 20 til 50 prosent.  Risiko for å bli smittet med resistente bakterier er dermed høyere ved opphold i sykehus i land utenfor Norden og Nederland, enn ved sykehusopphold i Norge

Helsedirektoratet fastslår i sin høringsuttalelse at «resistensforekomsten i Europa utenfor Skandinavia er langt høyere enn i Norge, og en økt eksponering for andre lands helsesystemer vil medføre en betydelig forhøyet risiko for økning i resistensforekomsten i Norge. Dette er et aspekt som ikke er nevneverdig berørt i høringsnotatet (til regjeringen), men som like fullt bør nevnes som en potensiell utfordring knyttet til økt pasientmobilitet på tvers av landegrensene, særlig innenfor sykehussektoren

Disse problemene var knapt framme i debatten, verken da EU vedtok pasientrettighetsdirektivet i 2011 eller da Stortinget vedtok å ta det inn i norsk lov i 2013.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. november 2014)

Ingen kommentarer: