«Forskjellen på ja og nei er
100.000 arbeidsplasser.» Det påsto
NHO i oktober 1994
NHO kjørte de siste ukene før
folkeavstemningen en voldsom kampanje bygd på at forskjellen på et ja og et nei
var 100.000 arbeidsplasser. Tallet 100.000 kom fram slik: Bedriftslederne i 608
av NHOs 10.500 medlemsbedrifter ble stilt to spørsmål: Hvor mange vil dere si
opp hvis det blir nei – og hvor mange vil dere nyansette hvis det blir ja?
Ved å summere og gange opp fant NHO ut at innen
1996 ville sysselsettinga i de 10.500 NHO-bedriftene synke med 33.000 årsverk
hvis det ble et nei - og øke med 32.000 årsverk hvis det ble et ja. Forskjellen
på 65.000 årsverk mellom et ja og et nei ble friskt runda oppover til 100.000
fordi bedrifter med under 10 ansatte ikke var med i spørrerunden.
I bedrifter med 10-19 ansatte mente en
fjerdedel av bedriftslederne at tallet på ansatte ville gå ned med en tredjedel
ved et nei - og øke med en tredjedel ved et ja. En bedrift med 15 ansatte ville
i så fall ha 20 ansatte hvis Norge ble medlem av EU - og bare 10 ansatte hvis
Norge ikke ble medlem av EU.
Dette våset ville
NHO ha folk til å tro. På en stort
anlagt pressekonferanse 25.oktober, en måned før folkeavstemningen, skulle
ingen være i tvil: “Folkeavstemningen 28.november
dreier seg om et ja eller nei til 100.000 arbeidsplasser innenfor tradisjonelt,
norsk næringsliv.”
Pressekonferansen
til NHO fikk store oppslag i media, også i TV og radio – og det gikk som
NHO-ledelsen tok for gitt: de fleste journalister fungerte kritikkløst som
mikrofonstativ for NHO.
I Stortingets
finansdebatt dagen etter spurte Kristin Halvorsen (SV) finansminister Sigbjørn
Johnsen om regjeringen stilte seg bak påstanden om at 100.000 arbeidsplasser ville
gå tapt ved et EU-nei. I følge NTB (27.10) fikk hun «nokså runde svar i lange resonnementer»
I samme debatt
ble handelsminister Grete Knudsen utfordra fordi hun gikk kraftig ut mot en undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå
som konkluderte med at arbeidsløsheten kunne komme til å øke ved et
EU-medlemskap. Dette var en undersøkelse basert på det omfattende
modellapparatet som regjeringen la til grunn ved arbeidet med statsbudsjett og
nasjonalregnskap.
Statsminister Gro Harlem Brundtland ble derfor hardt
pressa av Kjell Magne Bondevik (Kr.F) da finansdebatten fortsatte dagen etter: «Det vil være oppsiktsvekkende hvis
statsministeren stiller seg bak den svartmaling som vi nå opplever at NHO … holder på med.» Statsministeren
svarte: «Jeg har mer tro på det som
bedriftene sier om sin egen situasjon enn det Bondevik ønsker at de skulle mene
…» Hun hadde et tilsvarende budskap da hun møtte Anne Enger Lahnstein i en
radiodebatt noen dager seinere. (Aftenposten 5.11)
Arbeiderpartilederen
Thorbjørn Jagland prøvde å dempe denne NHO-begeistringen. Han ble sitert på at
rapporten til NHO var en «overdrivelse»
som burde «tas med en klype salt». «Et løfte om 100.000 flere arbeidsplasser vil
bare forvirre. Dessuten tror jeg ingen stoler på en slik påstand.»
(Aftenposten 5.11)
Men Gro ga seg ikke. Dagens Næringsliv hadde
på lederplass oppsummert Stortingets finansdebatt slik (28.10): «Poenget nå er at regjeringen stoler mer på
NHO enn på SSB (Statistisk Sentralbyrå). I en debatt i Nordisk Råd spurte
Johan J. Jacobsen (SP) hvordan det kunne ha seg. Statsministeren svarte: «NHO bygger på hvordan norske bedriftsledere
vurderer framtida og hva de vil ta sine viktige beslutninger på. Det må vi ta
hensyn til, for dette er helt sentralt.» (Nordlys 16.11)
28. november 1994 vant nei-sida kampen om
velgerne, men nei-flertallet var knapt. Det var det ikke ett år seinere. I
november 1995 ville 58 prosent stemme nei og 29 prosent ja.
Mange velgere
skifta nok fra ja til nei fordi spådommene fra ja-sida slo dundrende feil. Skremslene
var så voldsomme at det var lett å huske dem: Hvis Norge ble stående utafor EU,
ville det bli vanskelig å eksportere varene våre, ingen ville investere i ny
produksjon, sysselsettinga ville svikte, arbeidsløsheten ville øke, og krona
ville falle i verdi.
Men nei-seieren førte ikke til noen
økonomisk blåmandag. Den førte i stedet til det Dagens Næringsliv to dager
etter folkeavstemningen kalte en “børsfest”:
·
“Aksjemarkedet gikk av hengslene i går. Det
er uker og måneder siden børskarusellen snurret raskere.”· “Børsen tok en solid oppgang to dager etter Norges nei til EF. Glemt var skremslene, dommedagsprofetiene og spådommene om kapitalmangel i Norge.” (Dagens Næringsliv 1.12.94)
Og slik fortsatte det. I november 2000 fastslo daværende finansminister Schjøtt Pedersen: ”Siden 1994 har sysselsettingen i norske bedrifter økt med mer enn 170 000 personer, mens den offentlige sysselsettingen økte med rundt 71 000 personer. Hoveddelen av veksten i sysselsettingen de siste årene har altså skjedd i privat sektor.” (Aftenposten 7.11.2000)
Ingen på nei-sida hadde lovt at det
private næringslivet ville vokse sterkt hvis det ble et nei. Nei-budskapet var
hele tida at EØS ville trygge arbeidsplassene like bra som et medlemskap i EU
ville gjøre - og at den frihandelsavtalen vi hadde hatt med EU fra 1974 til
1994, ville ha trygga arbeidsplassene like bra som et medlemskap i EØS. Det var
ja-sida - med NHO i spissen og Regjeringen på slep - som proklamerte dramatisk
nedgang. Nedgangen kom ikke.
Det er ingen tvil om at NHO-ledelsen angra
på påstanden om de 100.000 arbeidsplassene. Det er det utspillet “vi stiller størst spørsmålstegn med”, sa
viseadministrerende direktør Gro Brækken i NHO et halvt år etter
folkeavstemningen. (Dagens Næringsliv
2.5.95)
I følge henne ville det ikke bli NHO som
tok initiativ til en ny norsk søknad om medlemskap, og en ny søknad ville ikke
ha en næringspolitisk begrunnelse: «Jeg
tror det vil være vanskelig å nå fram med næringspolitisk argumentasjon for EU.”
Akkurat det kan vi kanskje tru henne på – hvis vi ikke glemmer hva NHO tok
sjansen på høsten 1994.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar