tirsdag 30. desember 2014

Skremslene høsten 1994


Det var ikke lenger så viktig hva som ble sagt, bare virkningen var effektiv.


Høsten 1994 velta skremslene fra ja-sida innover velgerne. Lederne både i  LO og Arbeiderpartiet advarte:

— Partileder Torbjørn Jagland sa det slik: “Situasjonen for Norge vil bli dramatisk endret hvis Sverige og Finland skulle gå inn i EF og vi ble stående utenfor.» (Stortingets EU-debatt 29.9.94)

– LO-leder Yngve Hågensen sa på et på møte i Oslo Arbeidersamfunn: “Situasjonen i Norden generelt, og Norge spesielt, vil bli meget vanskelig dersom Finland og Sverige velger medlemskap og Norge foretrekker å stå utenfor. ” (Aftenposten 14.9.94)

Som vanlig var det statsministeren som tok i hardest: “Rundt om i landet er det mange som har investeringsplanene klare om det blir ja. Men jeg har ikke hørt om en eneste bedrift som ligger i startgropen med nye investeringsplaner om det skulle bli nei i november.” (Gro Harlem Brundtland i Stortingets EF-debatt  30.9.94)

Og hvordan gikk det? Investeringene gikk i været fra første dag etter folkeavstemningen.

*
I 1992 var budskapet at norsk økonomi var helt avhengig av at EØS-avtalen ble til. Høsten 1994 måtte velgerne få vite at EØS-avtalen var i fare ved et norsk nei til medlemsakp i EU..

— Vil smuldre opp, sa Yngve Hågensen på møtet i Oslo Arbeidersamfunn 13.9.95: “LO-lederen etterlot imidlertid ingen tvil om at han tror EØS vil smuldre opp med kun Norge og Island som EØS-land utenfor EF.» (Aftenposten 14.9.95)

 — Jeg prøver ikke å svartmale

Gro Harlem Brundtland på skole i Asker: “Alt må reforhandles. Det er helt klart. Jeg prøver ikke å svartmale. Men det blir ikke den sterke, holdbare, gode EØS-avtalen som vi trodde.» (VG 21.9.94)

Sjølsagt var EØS-avtalen urokkelig også om velgerne avviste medlemskapet i EU. EU så seg tjent med avtalen, og EØS-tilhengerne hadde fortsatt mer enn 3/4 flertall på Stortinget.

Et talekor av direktører tok i det de kunne. 26. september 1994, to måneder før folkeavstemningen, slo generaldirektør Erik Myklebust fast: «Tusener av tapte arbeidsplasser i Norge og nye milliardinvesteringer ut av landet. Det er forskjellen for Norsk Hydro mellom et norsk nei eller ja til EU. EØS-avtalen blir null verdt

NHO-direktør Karl Glad var ute med advarsler hele høsten.To uker før folkeavstemningen var budskapet: “Ved et nei 28.november blir det en varig nedtur, som begynner 29.november. Fra den dagen vil investeringene bli mindre og mindre.” (VG 14.11.94)

Svein Aaser, president i NHO: “Det fremstår som et mareritt for norske bedrifter om vi nå skal stille oss utenfor EF-fellesskapet.” (VG 14.11.94)

11. oktober innkalte Hallvard Bakke til pressekonferanse sammen med Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti og Terje Johansen fra Venstre. Der dokumenterte de at samme type skremsler ble brukt av ledende ja-politikere og næringslivsledere i 1972. Skremslene slo ikke til i 1972, og Hallvard Bakke konkluderte: «Når vi ser noenlunde samme uttalelser i 1994, er det på mange måter et alvorligere overtramp enn i 1972. Med EØS-avtalen er det enda mindre grunn til å true med følgene av et nei enn i 1972.» (Sitert fra Kallset: «Makta midt imot»)

*

Det viste seg at de nøkterne fikk  rett. VG måtte konstaterte to snaue uker etter folkeavstemningen: “Norges nei til EU har så langt vist seg atskillig bedre enn sitt rykte. I alle fall slik ja-siden i EU-kampen beskrev det. Ja-propagandaen varslet om renteuro, utflagging og isolasjon. Men lite har slått til så langt.” (VG 10.12.94)

 I mai 1995 la Brundtland-regjeringen fram nasjonalbudsjettet for 1996 – og alt gikk bra: «I inneværende år har oppgangen fått bredere feste, med kraftig vekst også i investeringene i fastlandsøkonomien. Spesielt er oppgangen sterk i industrien, hvor investeringene ligger an til å øke med hele 35 prosent fra 1994 til 1995, etter flere år med lavt nivå.»

I september 1995 kom Statistisk Sentralbyrå med et nytt revidert nasjonalregnskap. Der sto det: «Veksten i norsk økonomi er sterkere enn tidligere antatt. Nye anslag plasserer Norge i tetsjiktet innen OECD-området. Anslaget for veksten i BNP for fastlands-Norge er oppjustert fra 3,9 til 4,8 prosent

Og slik gikk det - ikke fordi velgerflertallet sa nei til medlemskap i EU, men på grunn av gunstige konjunkturer. Eksporten til EU økte for hvert år som gikk – også for andre varer enn olje og gass.

*

Bitterheten på ja-sida var stor både før og etter folkeavstemningen 28. november. Gro Harlem Brundtland likte nei-sida i Sverige og Finland bedre: “Jeg ville si at nei-siden i de andre landene ikke har drevet den svartmalingen - og delvis feilinformasjonen - som de har gjort her. Det er den største forskjellen. ... Det er bare i Norge man gjør sånt.” (Dagens Næringsliv 5.11.94)

 Kværner-direktøren kom til å ønske seg straff for nei-velgere: Kværner-direktør Terje Osmundsen foreslår at myndighetene bør kutte en arbeidsplass i det offentlige for hver jobb som forsvinner i det private. Han mener dette kan få velgerne til å innse alvoret ved å si nei til norsk medlemskap i EF.” (Dagbladet 3.12.94) Men det sa han først etter folkeavstemningen.

Den akk, så nøytrale valgforskeren Frank Aarebrot mente at det kunne gått annerledes hvis bare …: “Feilen som Høyre må dele med Ap er at de ikke har klart å formidle noen kriseforståelse til det norske folk.”

Det var presidenten i EU-kommisjonen, Jacques Delors, som tok nei-seieren med størst fatning: “Jeg forstår at mange i Norge synes det er langt til Brussel, og at de økonomiske argumentene ikke var like overbevisende som i Sverige og Finland. Norge har lav arbeidsløshet og god økonomi. Norge er også svært aktiv i internasjonal politikk. Landet meglet fred i Midt-Østen, og det er blant de beste når det gjelder utviklingshjelp. Nordmennene tror at de kan fortsette slik, og ingen kan beskylde dem for å være egoistiske.  De har alltid vist solidaritet, og jeg tar hatten av for dem.” (Aftenposten 30.11.94)

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. desember 2014) 

Ingen kommentarer: