Varsleren László Andor

EUs krisepolitikk må endres hvis EU skal overleve – hevder medlem av EU-kommisjonen

Et medlem av EU-kommisjonen, ungareren László Andor, gikk på mandag ut med en oppsiktsvekkende kritikk av den politikken som EU-kommisjonen og alle toneangivende EU-regjeringer har stått for gjennom denne krisa.

Jeg hørte László Andor på en konferanse for partier til venstre for sosialdemokratene i Amsterdam i 1997. Da var han en marxistisk orientert venstresosialist på 31 år – overbevisende skeptisk både til nyliberal økonomisk tenkning og til at østeuropeiske land burde bli medlem av EU.

I 2009 ble han – for meg – overraskende oppnevnt som medlem av EU-kommisjonen med ansvar for sysselsetting og sosiale spørsmål, det feltet der EU knuser mest av det som er verdifullt i Europa. Jeg fant ut at han før det hadde hatt en ledende stilling i EBRD, den europeiske banken for rekonstruksjon og utvikling som har til oppgave å støtte opp om overgangen til markedsøkonomi i Øst-Europa og lenger øst. Var han blitt en ungarsk Paul Chaffey?

Jeg fulgte derfor nøye med på hvordan han ordla seg når han sto fram offentlig som EU-kommissær. Han hadde en mer lydhør holdning i sosiale spørsmål enn andre i EU-kommisjonen, men politikken til EU-kommisjonen endra seg jo ikke.


For et halvt år sia sto han fram - på vegne av EU-kommisjonen - med utspill i retning av en mer sosialt ansvarlig krisepolitikk – omtalt i Klassekampen 16. mars. Nå er han knusende i sin analyse og sin dom over den krisepolitikken som er ført.

László Andor retter kritikken sin mot det han kaller Maastricht-ortodoksien, satsingen på det nyliberale svaret på alle problem som oppstår. Når statskassene mangler pengene, skal underskuddene fjernes ved å kutte utgifter og lønninger både i privat og offentlig sektor samtidig som alle markeder som påvirker arbeidslivet slippes fri.

Med en arbeidsløshet på 26,6 millioner menneske og en bnp-vekst anslått til 0,0 prosent i år må det tenkes nytt. For midt i den sosialt brutale stagnasjonen øker forskjellene mellom medlemsstatene, og de øker mest innen eurosonen. Gapet mellom kjerneland som Tyskland, Nederland og Østerrike og land i EU-periferien øker stadig.

Når kutt i lønninger og andre inntekter til husholdningene blir det viktigste verktøyet i krisepolitikken, monner ikke andre krisepolitiske tiltak. Profitten i deler av næringslivet kan nok øke, men det fører ikke til investeringer fordi arbeidsløshet og økende fattigdom rammer kjøpekrafta i samfunnet.

På ett område var Maastricht-ortodoksien helt kategorisk: Arbeidslivet var for rigid. Folk skifta jobb alt for sjelden. Det var alt for vanskelig å si opp ansatte. Rammene om arbeidstida var alt for faste. Løsningen ble å svekke oppsigelsesvernet og andre faglige rettigheter, sette ned dagpengene for arbeidsløse og presse lønnsforhandlinger lengst mulig ned mot den enkelte arbeidsplass.

Men når alle markeder skrumpa inn og arbeidsløsheten økte, ble det fleksible arbeidslivet den verste av alle løsninger. De som ikke tviholdt på jobben, risikerte å havne uten jobb eller i jobber med lavere lønn, dårligere arbeidsvilkår og større risiko for å miste jobben. De oppsagte havna naturligvis i samme situasjon.

Det var også et dogme at valutaunionen ikke skulle være en «overføringsunion». Når et medlemsland kom i pengevansker, skulle problemene løses uten hjelp fra andre euroland. Dette prinsippet har skrittvis blitt brutt, først med de store kriselåna til Hellas, Irland, Portugal og Kypros – riktig nok på vilkår av ekstrem kuttpolitikk. Seinere har sentralbanken i tillegg gått ut med rause løfter om hjelp til banker i krise.

László Andor ser det sånn at mellom eurosonens nord (Tyskland, Nederland, Østerrike og Finland) og eurosonens periferi har det oppstått grunnleggende motsetninger som truer samholdet innen valutaunionen. Og han tar i så det monner: Hvis Maastricht-ortodoksien fortsatt får bestemme politikken, kan noen land i sør «ikke være langt unna en katastrofal situasjon hvor euro-medlemskapet og demokrati ikke lenger er forenlig».

«Valutaunionen fungerer for øyeblikket slik at den er til fordel for kapitaleiere og kreditorer i underskuddsstatene og ødeleggende for arbeidere og entreprenører i realøkonomien, for debitorer av alle slag og for de fleste brukerne av offentlige tjenester.»

Denne situasjonen kan ikke vare. Den vil enten endres ved at valutaunionen endres, eller ved at EU ødelegges av politisk konflikt mellom eurosonens vinnere og tapere - hevder László Andor.

De som ikke oppfatter risikoen som så akutt, må i hvert fall være forberedt på at EU går inn i «en lang periode med lav økonomisk aktivitet, høy arbeidsløshet og stadig hardere sosiale tider, uten bedring i medlemsstatenes evne til å fremme kvalitetsjobber eller offentlige tjenester».

Litt kryptisk konkluderer László Andor: «Skal EU komme vekk fra Maastricht-ortodoksien krever det initiativ ikke bare fra dem som har stått for den, men også fra mange av dem som har vært ramma av den. Hovedansvaret ligger på hvert medlem av Det europeiske rådet (dvs. regjeringssjefene) og på alle ledere som stiller opp til valg til EU-parlamentet. Virkelige kontroverser trengs for at framskritt kan gjøres.»


Artikkelen til László Andor kan leses på to måter – som en avskjedssøknad (han har så allikevel ingen sjanse til å bli gjenoppnevnt til EU-kommisjonen neste år av dagens regjering i Ungarn) – eller som en marsjordre foran valget til EU-parlamentet i mai til alt og alle som vil bryte med Maastricht-ortodoksien, både innen fagbevegelsen, sosialdemokratiet (partiene lengre til venstre vil omfavne perspektivet hans uansett) og sosialpolitiske miljøer av alle avskygninger: Nå må alle gode krefter stå sammen om et brudd med EUs krisepolitikk!

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. desember 2013)