torsdag 17. april 2014

Helsekrise i Hellas

Hvilke helseplager må grekere påføres for at tyske og franske banker skal berges?


Millioner av grekere er kasta ut i arbeidsløshet og krass nød. Da kan det ikke overraske at folkehelsa også rammes, men kanskje ikke slik:
- Barnedødeligheten har vært på vei ned i Hellas som i de fleste andre land – helt til krisa slo inn. Da økte den med 43 prosent fra 2008 til 2010.
- Tallet på dødfødte har også økt – med 21 prosent fra 2008 til 2011.
- Smittsomme sjukdommer som tuberkulose øker i omfang.
- Malaria er blitt en ny utfordring for helsevesenet i Hellas, for første gang på førti år.
- Tallet på nye HIV-smitta stoffmisbrukere har økt dramatisk, fra 15 i 2009 til 484 i 2012.
- Stadig flere rammes av alvorlige depresjoner. Slike diagnoser ble mer enn dobla fra 2008 til 2011.
- Registrerte sjølmord økte med 45 prosent fra 2007 til 2011.

Bare en del av dette kan føres direkte tilbake til krisa. Det meste skyldes den krisepolitikken som den greske regjeringen har vært tvunget til å føre etter krav fra «troikaen» (EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF).

Kravet var at det greske samfunnet skulle gjennom en hestekur som savner sidestykke. Offentlige ansatte skulle sies opp i titusenvis, lønninger og pensjoner kuttes og fagbevegelsen miste retten til lønnsforhandlinger.

Det var vilkåret for at Hellas skulle få de to kriselåna som i mai 2010 og oktober 2011 skulle berge Hellas fra konkurs og tyske og franske banker fra store tap på lån til greske låntakere.

Hestekuren har ført til at mer enn fjerdeparten av samfunnsøkonomien forsvant – den samlede produksjonen av varer og tjenester i 2013 var 26 prosent lavere enn i 2008. Den disponible inntekten for en gjennomsnitts husholdning sank med mer enn ti prosent både i 2010, 2011 og 2012.

Et samfunn der nesten alle har mindre å rutte med, har også mindre råd til helsetjenester. Krava fra troikaen har likevel også et direkte ansvar for de nye helseproblemene.

Ett av krava var at helseutgiftene ikke måtte overstige seks prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp). Det var under gjennomsnittet i EU, og innebar at helsebudsjettene måtte ned øyeblikkelig.

Verre var det at helseutgiftene skulle holdes under seks prosent av et bruttonasjonalprodukt som ble mindre for hvert år som gikk – på grunn av kuttkrava fra EU og IMF. Når fjerdeparten av det økonomiske livet forsvant fra 2008 til 2013, måtte også helseutgiftene være en fjerdedel lavere enn i 2008.

En tidligere helseminister, Andreas Loverdos, innrømte i 2011 at «myndighetene måtte bruke slaktekniv for å kutte hardt nok».

Bevilgningene til offentlige sjukehus ble derfor kutta med 26 prosent mellom 2009 og 2011. Det måtte sette spor etter seg. Langtidsvirkningene kjenner ingen i dag, men det som er lett å oppdage, er at ventelistene ble lengre, og at belastningen på de stadig færre ansatte er økt.

Det psykiske helsevernet ble ramma hardest av kuttpolitikken. Det måtte tåle et kutt på 20 prosent i 2011, og deretter et nytt kutt på 55 prosent i 2012. Planene for en satsing på barnepsykiatri er lagt på hylla.

Samtidig øker behovet for slike tjenester. Når jobbene forsvinner og inntektene svikter samtidig som sosiale sikkerhetsnett rakner, kan psykisk press ta overhånd. Dermed øker hyppigheten av alvorlige depresjoner og sjølmord.

Med trangere budsjettrammer valgte kommunale myndigheter å spare der det var mulig, f. eks. å avbryte tiltak for å hindre spredningen av malariamygg. Det var penger å spare på å slutte med å dele ut sprøyter og kondomer til stoffmisbrukere. Eksplosjonen av HIV-smitte kom i stedet.

Svaret fra helsemyndighetene var mer lov og orden. I juni 2013 ble det vedtatt en lov som innførte tvungen testing - under polititilsyn - for smittsomme sjukdommer hos stoffmisbrukere, prostituerte og papirløse innvandrere.

Om de offentlige helsetjenestene er kutta, er det også dyrere å kjøpe seg helsehjelp. EU og IMF krevde at de offentlige utgiftene til medisiner måtte ned - fra 4,4 milliarder euro i 2010 til to milliarder i 2014.

Det bedrer ikke situasjonen at stadig flere arbeidsløse faller ut av den offentlige sjukeforsikringa. Den gjelder ikke for dem som har gått uten arbeid i mer enn to år, og dem blir det stadig flere av. Noen av dem kan få tilgang til enkelte behovsprøvde helsetjenester, men 800.000 arbeidsløse faller helt utafor alle slike ordninger. Etter to år uten jobb har de heller ikke krav på dagpenger.

Det som skjer i Hellas, er antakelig en av de kraftigste nedskjæringene av velferdsordninger som noen gang har foregått – sammenliknbart bare med det som skjedde i det tidligere Sovjetunionen ved sjokkovergangen til en markedsøkonomi uten sikkerhetsnett etter 1990.

Sosialsektoren i Hellas var på ingen måte problemfri før krisa. Den beskrives som ineffektiv og så korrupt at krisa burde vært brukt til å kvitte seg med slike svakheter og utvekster. Men det har ikke skjedd. Tvert imot har de nye helseproblemene blitt skjøvet under teppet både av greske myndigheter og på EU-hold.

Greske regjeringer sto ikke overfor noen lett oppgave da det i 2009 ble klart at bunnen under den greske samfunnsøkonomien var falt vekk. Det var umulig å unngå en hard hestekur for å komme ut av den djupe krisa. Men det ville vært mulig å skjerme helsa til folk fra alt for brutal kuttpolitikk.

Det viste den islandske regjeringen da IMF dro til Island i for å overta økonomistyringa der. IMF fikk klar beskjed: - Vi godtar at offentlige budsjetter må kuttes, og også hvor raskt de må kuttes. Men vi vil sjøl avgjøre hvor det skal kuttes. Helse- og sosialutgiftene skal ikke røres!

Forhandlingene med IMF var harde, men IMF ga seg. Overfor Hellas er det EU-delen av troikaen som er mest ubøyelig. I budsjettet for 2014 kreves det nye kutt på 2,7 milliarder euro i helse- og sosialutgiftene.

(Viktigste kilde: Alexander Kentikelenis m.fl.: «Greece’s health crisis: from austerity to denialism», The Lancet, 22.2.2014)


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. mars 2014)

Ingen kommentarer: