Det desperate tyske ja

72 kroner timen, kan det være redningen både for lavlønte tyskere og for EUs kriseland?


Etter lange og harde forhandlinger ble det i Tyskland en storkoalisjon mellom kristendemokrater og sosialdemokrater med Angela Merkel som forbundskansler.

Regjeringserklæringen er på over 170 sider. Gir den håp om at koalisjonsregjeringen vil dreie tysk politikk vekk fra den krisepolitikken som Merkel har påtvunget EUs kriseland?

Utviklingen i EU er via ni av de 170 sidene. På de sidene er det ingen nye tanker. Men så har da heller ikke de tyske sosialdemokratene – verken som opposisjonsparti eller i valgkampen – tatt avstand fra den krisepolitikken som Angela Merkel har stått for. Den er populær i Tyskland, ikke i Spania eller Hellas.

Krisa forklares med at regjeringene i en del EU-land mista kontrollen over budsjettene sine - og at de har et næringsliv uten den konkurranseevnen som trengs for å komme ut av krisa. Løsningen er reformer som kan styrke konkurranseevnen og statsbudsjett som kuttes for å få ned statsgjelda.

Slik skal det krisevridde EU gå baklengs inn i framtida med den politikken som gjorde krisa verre enn den trengte å bli – og langt verre å komme ut av. For EUs mange kriseland er det altså ingen ting i regjeringserklæringen som gir håp om at det skjebnesvangre tyske grepet om EUs krisepolitikk skal løsne.

Det er ingen ting som tyder på at de utallige oppfordringene som er kommet fra økonomer i inn- og utland, fra FN-organ som UNDP, Unctad og ILO, fra OECD og til og med fra IMF-sjefen Lagarde, om at Tyskland må øke lønningene sine og øke de offentlige utgiftene slik at det tyske markedet kan ta imot mer eksport fra kriselanda øst og sør i EU, har gjort noe inntrykk. Oppfordringene er kommet fordi Tyskland er det eneste landet som har de overskuddene som skal til for å utløse den vekstpolitikken som kan «få hjul i gang» i resten av EU.


Likevel er det et par lyspunkter i regjeringserklæringen, viktige for alle lavlønte i Tyskland, men av betydning også for EUs kriseland. Det skal innføres ei offentlig minstelønn på 8,50 euro – og det skal bli lettere å allmenngjøre tariffavtaler.

Ledelsen for sosialdemokratene (SPD) gikk til regjeringsforhandlingene i desperasjon. Valgresultatet var en katastrofe. Partiet fikk 26 prosent, mens kristendemokratene, CDU sammen med søsterpartiet CSU i Bayern, fikk over 41 prosent.

I tillegg var ferske erfaringer med å være i regjering med et flertall kristendemokrater, lite fristende. Storkoalisjon med Merkel som sjef, det hadde sosialdemokratene prøvd fra 2005 til 2009. Det endte med knall og fall ved valget i 2009.

Det sørgelige valgresultatet må paradoksalt nok ha gitt SPD en sterk forhandlingsposisjon. Partiledelsen kunne bare gå i koalisjon med CDU/CSU hvis en kunne vise til enkelte tydelige seire med stor symbolverdi. Ellers ville enda flere velgere vende dem ryggen.

I tillegg varsla SPD-ledelsen at forhandlingsresultatet skulle ut til uravstemning i partiet. Det betydde at forhandlerne til SPD stadig – og nokså troverdig – kunne hevde at dette ville medlemmene ikke gå med på. Denne gang skulle de 470.000 medlemmene ta avgjørelsen.

Hovedkravet fra sosialdemokratene var ei minstelønn på 8,50 euro timen. Det er et krav som tysk fagbevegelse har hatt øverst på kravlista i sju-åtte år.

Kravet om ei slik minstelønn har møtt enorm motstand fra sterke og taleføre krefter i det tyske samfunnet, fra store deler av næringslivet, fra toneangivende økonomer, i media og fra den politiske høyresida – og den både synes og høres i det tyske samfunnet. Det mest brukte argumentet har vært at ei minstelønn vil ta jobbene fra de lavlønte.

Argumentet er en bløff. Undersøkelser fra land etter land har vist at ei minstelønn ikke øker arbeidsløsheten – i hvert fall ikke når den legges på det nivået som minstelønner legges på. Tvert imot kan ei minstelønn øke sysselsettinga fordi den øker kjøpekrafta til mennesker som bruker hver eneste euro de tjener.

Ei minstelønn på 8,50 euro svarer med dagens kurs til 72 kroner timen. Det er et ekstremt lavt lønnsnivå i Norge, men ikke i Tyskland.

To millioner tyskere tjener mindre enn fem euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.

Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men bare i Polen har de økt like mye som i Tyskland. Det fikk IMF-sjefen Christine Lagarde til å kritisere Tyskland for å drive lønnsdumping.

Det er riktig nok ikke i eksportindustrien at lønningene ligger under 8,50 euro. Men tyske eksportbedrifter kjøper varer og tjenester også fra de delene av næringslivet der lønningene er så lave.


Lettere adgang til å allmenngjøre tariffavtaler, det lover også regjeringserklæringen. Det har vært det andre hovedkravet til fagbevegelsen i årevis.

Tyskland er - sammen med Storbritannia - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen mista makt da markedskonkurransen ble sluppet fri. Avtaledekningen har gått ned år for år. I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Nå er det nok flere.

De reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå. Det er f.eks. åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra overordna tariffavtaler ved lokale forhandlinger med arbeidsgiveren. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.

Uravstemningen i SPD viste at over 75 prosent av medlemmene godtok regjeringserklæringen. Så desperat ble situasjonen opplevd – også av partimedlemmene.

Men kampen er ikke slutt. I bransje etter bransje krever arbeidsgiverne unntak fra minstelønna. Allmenngjøring av tariffavtaler kommer ikke av seg sjøl. Den må fortsatt kjempes fram bransje for bransje.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. januar 2014)