torsdag 17. april 2014

EUs kroniske krise

Mesteparten av arbeidsløsheten i EU kom ikke med krisa i 2008 – men med det indre markedet

Fem år ut i krisa er Europa eneste større region i verden hvor arbeidsløsheten ikke avtar. Mediene har etter hvert oppdaga denne arbeidsløsheten og overgår hverandre med skildringer som knytter arbeidsløsheten til den krisa som herjer mange EU-land. Men arbeidslivet i EU har vært i krise i over tretti år.

EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

Det var tidlig på 1970-tallet arbeidslivet i EU første gang gikk av sporet. Fram til 1985 vokste arbeidsløsheten i EU fra år til år i tolv år. Den vokste brått og sterkt ved hver lavkonjunktur - og fortsatte å vokse også når konjunkturene snudde. Noe slikt hadde aldri skjedd før - så langt tilbake som det fins statistikk om slikt.

Fra 1973 til 1985 gikk tallet på arbeidsplasser ned med tre millioner i de seks land som da var medlemmer av EU – til tross for økende befolkning, større ungdomskull og at stadig flere kvinner ville ut i arbeidslivet.

I desember 1985 ga OECD dette krisebildet i sin faste halvårlige oversikt (Economic Outlook nr.34):
De arbeidsløse i Vest-Europa sto overfor et arbeidsliv med
- et kraftig fall i ledige stillinger,
- permitteringer og korttidsarbeid (2-3-4-dagers uke),
- undersysselsetting i form av uønska deltidsarbeid,
- arbeidsgivere som kvidde seg for å utvide arbeidsstokken sjøl når utsiktene lysna,
- økende politisk motvilje mot å sikre arbeidsplassene i krisebransjene,
- stadig flere arbeidsløse blant venner, slekt og tidligere arbeidskamerater,
- en stadig økende andel ungdom blant de arbeidsløse,
- en stadig større fare for langvarig arbeidsløshet hvis du først ble arbeidsløs,
- stadig strammere regler for å få arbeidsløshetstrygd.

I 1986 vedtok EU det store prosjektet med det «indre markedet» - 300 lovregler som skulle fjerne alle handelshindringer innad i EU. I alle sektorer og bransjer skulle konkurransen slippes fri og bringe EU ut av ti års stagnasjon. Konkurransen på markedene skulle få de arbeidsløse tilbake i arbeid.

Overalt i EU skulle det indre markedet “sikre alle EU-land markedsadgang” til det store vesteuropeiske markedet. Det var akkurat det som ble problemet. Alle EU-land skulle innen 1.1.1993 sikres markedsadgang hos alle andre.

EU-kommisjonen oppsummerte resultatet slik: “Jobbtryggheten har avtatt i så godt som alle sektorer av økonomien og selv svært store, etablerte selskap finner det nå vanskelig, om ikke umulig, å garantere stabile ansettelsesforhold.” (Employment in Europe, 1993)

Det indre markedet ble – også i Norge – møtt med hurrarop for de fem millioner nye arbeidsplassene som skulle bli skapt. I stedet gikk tallet på arbeidsplasser ned med fire millioner mens det indre markedet kom på plass.

Aldri hadde arbeidsløsheten i EU vært så høy som i 1993, det året da det indre markedets velsignelser skulle ha slått ut i full blomst. Da var det nesten 14 millioner arbeidsløse i de land som etter hvert skulle bli medlem av eurosonen.

Det viste seg at det som var sant i 1985, fortsatt var sant i 1993. OECD-analysen fra juni 1994 (Economic Outlook nr. 55) oppsummerte utviklingen i EU slik - for dem som var så heldige at de hadde en jobb å gå til:
- fleksible former for ansettelse hadde økt i omfang,
- det var blitt mer deltidsarbeid, mer korttidsarbeid, flere ansettelser med utrygge ansettelsesvilkår,
- oppsigelsesvernet var blitt mindre strengt,
- minstelønningene var redusert ved at indeksregulering var fjerna eller svekka,
- og de fleste regjeringer hadde anstrengt seg for å dempe veksten i utgifter til sosiale formål.

Utsiktene til å få redusert denne arbeidsløsheten var ikke lyse. EU-Kommisjonen var i 1993 ytterst pessimistisk: «Selv om historisk høye jobbskapingstall skulle gjenopprettes, vil arbeidsløsheten bare synke langsomt hvis ikke fundamentale endringer finner sted i EU-økonomiene og arbeidsmarkedene.” (Employment in Europe, 1993)

Den viktigste endringen som kom, var valutaunionen, vedtatt i Maastricht i desember 1991 og godkjent av alle EU-regjeringen vinteren 1992. Fram til 1997 bidro dette vedtaket til å øke arbeidsløsheten i EU fordi så mange land måtte stramme inn budsjettene sine for å kunne tas opp som medlem av valutaunionen. Det krevdes at ingen land kunne ha større budsjettunderskudd enn tre prosent av bnp og ikke større statsgjeld enn 60 prosent av bnp.

I 1992 var det ingen EF-land som oppfylte disse krava. Nesten alle land som ville bli med i valutaunionen, måtte derfor drive kuttpolitikk i flere år. Det var først i 1998 at arbeidsløsheten tok til å synke og kom så vidt under 12 millioner i eurosonen. Det var også tallet på arbeidsløse i 2007, året før finanskrisa skylte inn over Europa. I høst har det vært mer enn 19 millioner arbeidsløse i eurosonen – etter offisielle tall.

I tillegg kommer alle de som skjules i hjemmene og i trygdesystemene, alle de som ikke må regnes som arbeidsløse: kvinner som søker ly som helt eller delvis hjemmeværende, uføretrygdede, førtidspensjonerte helt ned i 50-årsalderen uten håp om jobb på et arbeidsmarked der 19 millioner “mer arbeidsløse” står foran i køen.

Men 2/3 av denne arbeidsløsheten skyldes ikke den krisa som brøt inn over Europa fra USA høsten 2008. Minst halvparten av arbeidsløsheten skyldes den perspektivløse konkurransen i arbeidslivet som EU presser fram – her i Norge gjennom EØS-avtalen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. januar 2014)

Ingen kommentarer: