torsdag 17. april 2014

EØS for enhver pris?

Hva skal vi være mest redd for - å ramme konkurransen på markedene eller å ramme mennesker?


Prinsippet om konkurranse på flest mulig markeder har vært et grunnprinsipp i EU-traktatene siden den første av dem, Roma-traktaten, ble vedtatt i 1957. Men det var først i 1985 at EU satte i gang med å drive gjennom markedskonkurransen med en systematikk som fikk helt religiøse overtoner.

Da vedtok regjeringssjefene i EU-statene, de var bare ti den gangen, programmet for ”det indre markedet”, et lovgivningsprogram på rundt 280 lover som skulle fjerne alle former for handelshindringer og fremme størst mulig konkurranse innen alle bransjer og på tvers av alle nasjonale grenser.

Dette liberaliseringsprosjektet ble i det vesentlige gjennomført i løpet av 6-7 år. Men fortsatt kommer det fra Brussel nye rettsakter som skal fullføre dette liberaliseringsprosjektet overalt hvor det ennå fins hindringer for markedskonkurransen.

De aller fleste rettsaktene flikker på detaljer, men hvert år kommer det fortsatt noen direktiv eller forordninger med så stor gjennomslagskraft at de endrer viktige trekk ved samfunnsordningen i Europa - eller ved det livet som det er mulig å leve for dem som er underlagt EU.

I Norge begynte utviklingen mot økende konkurranse med Willoch-regjeringen i 1981 og fortsatte med Brundtland-regjeringen fra 1986. Etter hvert ble mange markeder sluppet fri som en forhåndstilpasning til den EØS-avtalen som ble forhandla fram med EU i 1991/92. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har sektor etter sektor, bransje etter bransje, blitt liberalisert også i Norge.

Foreløpig er de sosiale virkningene mildere i Norge enn i mange EU-land. Én grunn til det er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at det er lettere å finne en ny jobb om en mister den forrige. Det gir ikke bare trygghet, men også et visst herredømme over eget liv.

En annen grunn er at fagbevegelsen har større innflytelse på samfunnsutviklingen i Norge enn i de fleste EU-land. Vi har i Norge en kombinasjon av sentrale tariffoppgjør og forbundsvise oppgjør som vanligvis er godt koordinert og som fastlegger viktige trekk ved samfunnet vårt også langt utover lønns- og arbeidsvilkår. Og på mange arbeidsplasser har vi fagforeninger som vaktbikkjer for et arbeidsliv med anstendige standarder.

Det indre markedet innebar å satse alt på ett kort: fri konkurranse innen et område så stort som EU skulle etableres samtidig som nasjonale sikkerhetsnett skulle avvikles. Den enkelte medlemsstat fikk stadig mindre muligheter til å gripe inn med styringstiltak overfor økonomien, dels fordi de ble forbudt av de nye EU-reglene, dels fordi nasjonale mottiltak ikke lenger var effektive innen et system så integrert som EU.

Etter 1985 skjerpa det indre markedet kraftig konkurransen i arbeidslivet. Det førte til at folk mista jobbene sine oftere enn før, at jobbsikkerheten ble svekka for enda flere, og at det ble hardere konkurranse om å komme i jobb igjen.

I alle EU-land skulle det indre markedet “sikre markedsadgangen” til det nye grenseløse markedet. Men det betydde at alle EU-land skulle sikres markedsadgang til alle andre EU-land. Det betydde alles kamp mot alle i stadig skarpere konkurranse om markedsandeler. Den som vant, kunne bare vinne på bekostning av andre.

Kampen om konkurranseevne var derfor et spill uten fornuftige perspektiv. Det var et spill med like mange tapere som vinnere: det ett land vant i konkurranseevne, taptes av andre land.

Den nokså unisone hyllesten til EUs indre marked har forleda mange til å tro at en kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten. Et kvart århundre med et stadig mer intenst indre marked og stadig økende konkurranse har på ingen måte fått arbeidsløsheten ned i EU. Det er derfor ingen ting ved erfaringene de siste par tiåra som tyder på at økt konkurranse er veien ut av arbeidsløsheten i Europa.

I ”En folkefiende” hevder Ibsen at en gjennomsnittlig sannhet har en levetid på 20 år. Da er det på tide å ta livet av troen på velsignelsene ved det indre markedet – og ta opp kampen mot arbeidsløsheten på andre måter enn ved å la de mest sårbare blant oss konkurrere seg i mellom om hvem som klarer å klore seg fast i arbeidslivet ennå noen måneder.


Det er bare folk med god helse i sin beste alder som tåler den konkurransen som er sluppet løs i europeisk arbeidsliv. Og de tåler den bare inntil kropp og/eller sjel sier stopp – kanskje lenge før normal pensjonsalder. Dette er meningsløst og dyrt, både for den enkelte, for familien og for samfunnet. Hele grunnlaget for det indre markedet burde derfor endevendes.

Det burde bety at hvert eneste liberaliseringsdirektiv vedtatt av EU burde saumfares både her i landet og i EU: Er gevinsten ved økt konkurranse verdt ulempene ved mer utrygghet i jobbene, økt press og flere belastninger på den enkelte og unødvendig hyppige omstillinger i arbeidslivet?

Og hvis et føre-var-prinsipp skulle legges til grunn, og det skal det jo, for det prinsippet står på et høytidelig sted i EU-traktaten: Skal vi være mer redd for å ramme konkurransen for hardt – enn for å ramme mennesker for hardt?

Svaret burde være enkelt: Er vi i tvil, skal vi ikke være i tvil. Vi bør tenke oss om sju ganger sytti ganger før vi slipper løs enda mer konkurranse.

En helseskade kan være uopprettelig. Mange liberaliseringsvedtak kan også være bortimot uopprettelige slik EU er skrudd sammen. Det er derfor viktig å slå alarm i tide – slik aktivister i norsk fagbevegelse har prøvd så mange ganger – mot tjenestedirektivet, mot vikarbyrådirektivet, mot frislippet av langtransporten på veiene våre.

Er vi uenige om dette, er det verken EØS eller EU vi er uenige om. Da er vi uenige om hvilket samfunn vi ønsker å leve i.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. februar 2014)

Ingen kommentarer: