Hvor var du, Raymond?

Kampen mot europeiske høyrekrefter blir bare troverdig hvis den reises også innen EØS

Raymond Johansen, Arbeiderpartiets partisekretær, vil ha den norske venstresida inn i EU for å kjempe mot høyrekreftene der. Han sitter i glasshus, for hvorfor er han ikke med på kampen mot de europeiske høyrekreftene her hvor han er?

Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Ikke noe sted i verden er markedskrefter sluppet mer fri enn på EUs indre marked. Det er det bare ”høyrekreftene” i Europa som er tjent med.

Dette frislippet av markedskrefter fosser inn i Norge gjennom EØS-avtalen. Når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, burde vi spørre: Slipper de løs markedskrefter vi har hatt en viss styring med - eller gir de oss samme eller bedre politisk styring enn den vi hadde før?

Kampen for å unngå direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, er en viktig del av kampen mot høyrekreftenes Europa. Vi har tre ferske eksempler på slik kamp.

1.Tjenestedirektivet ble lagd for å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Direktivet vil øke konkurransen mellom de menneskene som skal yte slike tjenester. Det rammer dem hardest som på forhånd står svakest – for eksempel de som jobber i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Det gjelder mange tjenestenæringer.

Derfor var det mange av oss – i hele Europa - som engasjerte oss i kampen mot tjenestedirektivet. Hvor var du, Raymond?

2. I land der konkurransen om postdistribusjonen er sluppet helt fri, dokumenterer EUs eget forskningsinstitutt for arbeidslivet (Eurofound) at ansatte med tariffavtale og pensjonsordning må vike for uorganiserte med midlertidig ansettelse og for kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs i land med stor arbeidsløshet.

Landsmøtet ditt endte med å sette en enstemmig redaksjonskomite til side og krevde at reservasjonsretten i EØS-avtalen skulle brukes mot det siste postdirektivet. Det ville ikke ha skjedd uten en mangeårig, bredt opplagt kampanje fra Postkom der ingen spurte om en var for eller mot medlemskap i EU. Hvor var du i den kampanjen, Raymond?

3. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Europeisk fagbevegelse er derfor midt inne i krevende diskusjoner om hvordan en kan komme ut av denne rettstilstanden. EU-domstolen har forankra dommene sine i EU-traktaten, en traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det.

Hva har Arbeiderpartiet gjort for å skolere egne tillitsvalgte og medlemmer om så dramatiske utviklingstrekk i europeisk arbeidsliv? Hvordan forbereder du partiet ditt på denne delen av kampen mot høyrekreftene i Europa?

Eller vil slik skolering fullstendig spolere muligheten for å få Norge inn i EU, det eneste stedet du vil at kampen mot europeiske høyrekrefter bør foregå?

*
Raymond Johansen er i Klassekampen (27. april) sitert slik. Nei-sida i Norge ”er mer opptatt av å demonisere EU som institusjon enn å ta opp kampen mot høyrekreftene i Europa”. Det er en avsporing av debatten. Kampen mot europeiske høyrekrefter er en kamp som kan føres effektivt også i EØS-landet Norge, både av EU-tilhengere og EU-motstandere.

Det viste den vellykte kampen mot havnedirektivet. Da sto EU-tilhengere og EU-motstandere i europeisk fagbevegelse, også i Norge, skulder ved skulder i kampen mot et direktiv som ville hatt skjebnesvangre virkninger både for arbeidsforholda i havnene, men ikke minst for lønns- og arbeidsforhold i internasjonal skipsfart.

Når du vil ha Norge inn i EU for å ta opp kampen mot høyrekreftene, avvæpner du styrkene dine når du framstiller EU som en nøytral arena for samfunnskamp. Europeisk storkapital har ved hver korsvei i EUs utvikling tenkt ut, ønsket og fått vedtatt alle sentrale trekk ved EU-systemet, både markedsfrihetene i traktatene, det indre markedet og valutaunionen.

Dette grunnlaget til EU er traktatfesta og kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. I løpet av EUs 53-årige historie har aldri noen regjering foreslått å endre traktaten på så grunnleggende punkter. Det er derfor sosialdemokrater blir enda mer maktesløse i Brussel enn i sine respektive hjemland.

Den motstanden mot enkeltdirektiv som Raymond Johansen åpenbart ikke har sansen for, er ikke det samme som å avvise et tett og nært samarbeid i Europa. Noe av samarbeidet må etter mitt syn være basert på overnasjonalitet. For at overnasjonaliteten ikke skal utløse aggressive nasjonalistiske motreaksjoner i vanskelige situasjoner, er det avgjørende at den begrenses til områder der den trengs mest. Det er da overnasjonaliteten får en solid folkelig forankring.

Her i Europa trengs det for eksempel overnasjonale beslutninger
- for å fastlegge minstenivåer når det gjelder miljø, helse og sikkerhet,
- for å sikre kvaliteten på mat som selges på tvers av grenser,
- for å fastlegge minstestandarder i arbeidslivet både for arbeidsmiljø og for faglige rettigheter,
- for å utvikle effektive ordninger for medinnflytelse for ansatte i alle konsern som har virksomhet i mer enn ett land,
- for å fastlegge minstenivåer for kapitalbeskatning.

Ingen ting av dette forutsetter at den nådeløse konkurransen på det indre markedet er utgangspunktet og grunnlaget for samarbeidet og overnasjonaliteten. Det er derfor kamp mot direktiv som slipper løs markedskrefter er en viktig del av kampen mot høyredominansen i Europa.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. april 2011)

Hysteriet etter et nei

”Reservasjonsretten ble forhandlet fram og ført inn i EØS-avtalen for å brukes.” (Gro Harlem Brundtland under EØS-debatten i Stortinget 16. oktober 1992)



Etter at Arbeiderpartiets landsmøte vedtok at Norge må reservere seg mot EUs tredje postdirektiv, har det ikke vært måte på spekulasjoner om hvordan EU vil reagere.

VG fastslo på lederplass dagen etter landsmøtet at nederlaget for Ap-ledelsen ”mest av alt er et nederlag for Norge. Det er grunn til å frykte at konsekvensene kan bli alvorlige.”

Aftenposten fulgte godt opp på tirsdag med en leder om at landsmøtene i Arbeiderpartiet ”ikke har hatt for vane å sette landets interesser på spill”.

Erna Solberg var ute bare timer etter landsmøtevedtaket med krav om at regjeringen raskt må "redegjøre i Stortinget for hvilke konsekvenser et nei til postdirektivet vil få for EØS-avtalen og hva kostnadene vil bli.” (Aftenposten 10.4)

Siv Jensen har valgt flere spor i sine reaksjoner. Ett av dem var slik. ”Kjenner jeg Arbeiderpartiets ledelse rett, kommer den til å sørge for at postdirektivet blir innført. De kommer elegant til å sørge for å forbigå Ap-landsmøtets vedtak.” (NTB 10.4)

Stoltenberg og Støre roer det hele ned nettopp ved å ta landsmøtevedtaket på alvor. Statsministeren siteres i flere aviser slik dagen etter landsmøtet: ”Jeg sier som Gro: Reservasjonsretten ble forhandlet fram og ført inn i EØS-avtalen for å brukes.” Utenriksminister Jonas Gahr Støre har ordlagt seg i samme retning.

Styrelederen i Posten, høyremannen Arvid Moss med lang erfaring fra norske storkonsern, slår også kaldt vann i blodet på de mest hysteriske med budskapet om at en reservasjon ”ikke vil få store konsekvenser” for Posten Norge. (Stavanger Aftenblad 11.4)


EØS-avtalen beskriver i artikkel 102 helt konkret hva som skal skje hvis reservasjonsretten brukes. Etter at regjeringen har varsla at den vil reservere seg mot EUs tredje postdirektiv, har Norge og EU seks måneder på å ” undersøke alle andre muligheter for at denne avtale fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende”, eventuelt ”konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig” i Norge og EU.

Hvis direktivet fortsatt avvises ”skal den berørte del av vedlegget betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (EØS-komiteen er det beslutningsorganet der Norge møter EU i forbindelse med EØS-avtalen)

Hva som er ”den berørte del av vedlegget”, skal være avklart på forhånd. (Art 102.2) For alle nye rettsakter som skal inn i EØS-avtalen, skal EØS-komiteen vurdere ”hvilken del av et vedlegg til denne avtale som ville bli direkte berørt av det nye regelverk”.

De rettsaktene som er mest direkte berørt, er naturligvis de to andre postdirektivene (se faktaboks). Det er ikke opplagt at EU vil velge å suspendere disse to direktivene. Det er postselskap i EU som er mest tjent med at postmarkedet i Norge og i EU har vært åpna for konkurranse ned til 50 gram. Vårt eget postselskap, Posten Norge, har lite å tape på om det ikke lenger kan konkurrere om slike brevsendinger i EU-land.

Skulle EU likevel velge å suspendere de to andre postdirektivene, betyr det at hele postsektoren tas ut av EØS-avtalen. For oss i Norge ville det økonomisk og distriktspolitisk ha flere fordeler enn ulemper. Det ville også gjøre det enklere å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår i hele postbransjen.


Neste spørsmål vil være: fins det andre rettsakter som er ”direkte berørt” av at Norge reserverer seg mot postdirektiv nr. 3?

Det er vanskelig å se hva det skulle være. Det er i hvert fall et langt EØS-rettslig sprang fra klyngen av de tre postdirektivene til andre rettsakter som kan ha noe med postdistribusjon å gjøre.

Likevel fables det fritt i norske medier. Ett påfallende trekk er at EU-tilhengere har den mest løsslupne fantasien. Det er ikke måte på hvordan EU kan komme til å straffe oss hvis vi tar i bruk en rett som EU har avtalt at vi skal ha.

Det tas for eksempel for gitt at Posten Norge må avvikle virksomheten sin i Sverige og Danmark. Men EØS-avtalen fastslår i siste underpunkt i artikkel 102: ”Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltakere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå.”

Det betyr at virksomheten som Posten Norge har i Sverige fortsatt kan bestå. En helt annen sak er om det er noe særlig lurt. Virksomheten i Danmark ble avvikla i fjor fordi den gikk med store tap, over tid helt opp imot en milliard kroner. Tilsvarende tap er Posten Norge påført i Sverige.


Hvis EU skulle fundere på å suspendere deler av EØS-avtalen som går utover det som avtalen gir anledning til, for eksempel ved å reagere politisk for å hindre at vi tar i bruk reservasjonsretten for ofte, stanger EU mot klare WTO-regler.

Innen WTO er hovedregelen at medlemsstatene står fritt til å redusere tollsatser og andre handelshindringer, ikke til å øke dem. Mer spesifikt er det slik at land som har hatt frihandel seg i mellom ikke ensidig kan innføre toll eller andre handelshindringer mot hverandre.

Det betyr at hvis EU setter inn mottiltak som begrenser markedsadgangen for Norge i forhold til den som EØS gir oss, er det svært sannsynlig at Norge ville vinne en tvistesak innen WTO.

Det betyr at en eventuell EU-straff mot Norge, hvis en forutsetter at EU tumler med slike hevntanker, må settes inn på områder som ikke angår markedsadgangen. En mulighet er at EU-kommisjonen ved neste korsvei vil kreve enda mer penger til støtte til fattige områder i EU.

Det bør vi ta med fatning. Vi har nok av penger som vi ikke kan bruke innenlands. Hvis vi kan sikre oss bedre styring og kontroll med hva EØS-bidragene våre brukes til, kan det være riktigere å bruke penger på miljøtiltak og sosialt nyttige tiltak i Øst-Europa enn ved å bruke dem som en enda større storspekulant på internasjonale aksjemarkeder.


Faktaboks:

EUs første postdirektiv innførte konkurranse for alt post over 350 gram fra 1997. Fri konkurranse for post over 100 gram ble innført fra 2003 av postdirektiv nr. 2. Fra 2006 ble vektgrensa satt ned til 50 gram – også i henhold til postdirektiv nr. 2.

/Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. april 2011)

Knefall for Jens?

Stoltenberg: ”Vi har håndtert vanskelige EU-direktiver før”


Kampen om postdirektivet er det mest uvisse på Arbeiderpartiets landsmøte. 15 av de 19 fylkesdelegasjonene har reist til Oslo med vedtak om at reservasjonsretten må brukes mot direktivet. De har full støtte i et enstemmig vedtak i LO-sekretariatet, der hvor LO-ledelsen møter lederne i de største fagforbunda.

En fersk undersøkelse av NorgesBarometeret viser at bare seks prosent av kommunestyremedlemmene til Arbeiderpartiet vil innføre postdirektivet i 2011. 60 prosent vil bruke reservasjonsretten og 33 prosent vil utsette direktivet slik 11 EU-land har fått godkjent.

Aldri før har ledelsen i Arbeiderpartiet stått overfor så massive krav fra egen organisasjon om å avvise et EØS-direktiv.


På pressekonferansen i forkant av landsmøtet uttrykte Jens Stoltenberg seg slik: ”Vi har håndtert vanskelige EU-direktiver før og kommet fram til gode løsninger. Det er jeg overbevist om at vi skal klare for dette direktivet også.”

Det lyder mer foruroligende enn betryggende. ”Håndtere” landsmøter har statsministeren klart før. Det er særlig illevarslende at skremslene om bruken av reservasjonsretten trappes opp.

Delegasjonen fra Rogaland har reist til Oslo med krav om å avvise postdirektivet. Men i en merknad fra fylkeskontoret påstås det ”at å ta i bruk reservasjonsretten vil innebære en stor og uforutsigbar risiko for mottiltak som kan ramme norsk eksportindustri.” (Klassekampen 6.4.2011)

Dette er skremsler uten grunnlag. EU-rettsprofessorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted skriver i en utredning bestilt av regjeringen at Norge ”formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer.”

Det vi må regne med hvis vi avviser postdirektivet, er at Posten må avvikle virksomheten sin i Sverige og Danmark, i hvert fall den delen av virksomheten som dreier seg om brev under 50 gram. Men det er ingen katastrofe. Til nå har Posten et tap på 100 millioner kroner på etableringen i Sverige.


LO-kongressen i 2009 ba regjeringen om å utrede hvilke konsekvenser direktivet vil ha på norsk distriktspolitikk, på lønns- og arbeidsvilkår og på hva staten må betale for å sikre enhetsportoen og postombæring seks dager i uka over hele landet.

Utredningene har vist at kampanjeslagordet til Postkom treffer godt: Innføres direktivet, vil postombæringen bli dyr, dårlig og distriktsfiendtlig.

Det er Postens enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge som har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

Godtar vi det aktuelle postdirektivet, betyr det at Posten mister denne eneretten. Det er nok å tape noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganisert arbeidskraft, så går Posten glipp av store deler av den postmengden som det er penger å tjene på.

Det er først og fremst i sentrale strøk langs Oslofjorden at Posten vil oppleve konkurranse hvis monopolet faller vekk. Der kan prisene presses ned, og hvis Posten i tillegg taper markedsandeler, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra resten av landet.

Et stortingsflertall kan bestemme at statskassa skal dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen. I store deler av landet kan det bli både dyrere å sende brev og sjeldnere å få brev.

Mange lokalsamfunn risikerer at arbeidsplasser både i Posten og i næringer som yter tjenester til Posten, blir borte. Da kan grunnlaget for annen tjenesteyting også undergraves. Mange steder er butikken, barnehagen, skolen, biblioteket og busstilbudet alt på forhånd sårbare. Ringvirkningene av et svekka posttilbud kan derfor bli store.


Også i andre land er det uro om postliberaliseringa. Copenhagen Economics overleverte i fjor en rapport til samferdselsministeren som gjennomgår utredninger fra forskningsinstitusjoner i EU. I flere land har postlønninger blitt halvert, og det er en massiv overgang fra heltid til deltid, til midlertidige ansettelser og til kontraktører.

De mest dramatiske virkningene har ramma postansatte i Tyskland og Østerrike. Der ”truer liberaliseringen og privatiseringen med å omforme en offentlig tjeneste til en lavlønns-sektor.” De nye konkurrentene baserer seg i stor grad på uorganiserte deltidsansatte, ekstremt lave lønninger og uryddige arbeidsforhold – ifølge en omfattende undersøkelse i seks EU-land. (www.pique.at)

En undersøkelse som EUs eget arbeidslivsinstitutt, står bak (”Industrial relations in the postal sector”) viser at konkurransen rammer postansatte i de fleste EU-land – både de som jobber for det opprinnelige nasjonale postselskapet og de som jobber i konkurrerende selskap.

Virkningene forsterkes fordi så mye av konkurransen skjer på tvers av grenser. De store postselskapene utfordrer hverandre – og dumper lønninger og arbeidsvilkår for å vinne markedsandeler i andre land.

I Nederland er det Deutsche Post som undergraver den offentlige minstelønna på 9 euro timen. Datterselskapet Select Mail nekter å inngå noen tariffavtale med sine ansatte i Nederland – og har ”ansatt” 12.000 kontraktører som postbud uten feriepenger, uten sjukelønn, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling som svarer til ei timelønn på 6-8 euro. (WSI-Mitteilungen 5/2007)

I Tyskland er det motsatt. Der bidrar nederlandske TNT med tilsvarende dumpinglønner å presse lønningene nedover innen hele postbransjen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. april 2011)

Den norske lydigheten

Det som skulle bli så billig ”har blitt dyrere, mer komplisert og mer konfliktskapende”.


EU har lagt fram et direktiv som vil gjøre innfløkte og tungvinte anbudsordninger enda mer innfløkte og tungvinte. Det dreier seg om et såkalt ”håndhevingsdirektiv” for offentlige anskaffelser.

I EU skal direktivet tre i kraft i løpet av 2012. Her i Norge er direktivet ikke ferdigbehandla, men et offentlig utvalg har utreda hvordan dette direktivet kan settes ut i livet. (NOU 2010:2) Utvalget har forsøkt å velge de enkleste variantene der hvor direktivet gir oss valgfrihet. Likevel vil direktivet på flere punkter gjøre EØS-anbudene enda mer krevende og konfliktskapende enn i dag.

Det vil bli langt flere detaljer å passe på for kommuner og offentlige etater som kjøper varer og tjenester eller setter i gang et bygge- eller anleggsprosjekt. De som ikke får tilslag på et anbud, får utvida adgang til å klage, og hvis de klager, stopper hele leveransen eller bygginga inntil klagen er avgjort – hvis det ikke dreier seg medisiner eller andre livsviktige leveranser.

Griper det om seg, kan det lamme deler av den offentlige virksomheten – hvis en ikke finner måter å skjære i gjennom på. Alt under dagens ordning øker tallet på klager fra år til år. I fjor var det 346 klager som måtte behandles.

EUs anbudsregler for offentlige oppdrag fungerer alt i dag som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudsreglene gjelder både ved leveranser av varer og tjenester og ved bygge- og anleggsvirksomhet. Ved disse anbudene må leverandører og entreprenører fra 29 land stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges.

Det er et stort marked det dreier seg om. Norske kommuner kjøper hvert år tjenester for over 100 milliarder kroner.


KS konstaterer at med det nye håndhevingsdirektivet blir jurister viktigere enn økonomer på arenaen for offentlige innkjøp. Denne paraplyorganisasjonen for norske kommuner og fylkeskommuner er også sterkt bekymra for den ”overimplementeringen” Norge har valgt når det gjelder anskaffelsesdirektivene. Vi går på viktige punkter mye lenger enn det direktivene krever av oss. (KS, 1.2.2011)

Norge har for eksempel satt terskelverdiene for bruk av EØS-anbud langt lavere enn de som EU har vedtatt. Ved leveranser av varer og tjenester har EU en terskel på 1,6 millioner kroner. Hos oss ble terskelen satt så lavt som 200.000 kroner. Den ble i 2005 økt til 500.000 kroner, og regjeringen har i fjor holdt fast ved dette nivået i melding til Stortinget.

Enda mer betenkelig er det at anbudskrava gjelder et mye større område enn EU krever. Vi har gitt reglene full anvendelse også for det EU kaller ”uprioriterte tjenester” som helse- og sosialtjenester, undervisning, yrkesutdanning og jernbanetransport.

KS kritiserer at Norge ”helt frivillig har innført detaljerte og stivbente anbudsregler på helse- og sosialsektoren” – og fastslår: ”det gir dårligere tjenester for kanskje de mest hjelpetrengende.”

Den rødgrønne regjeringa har valgt å stoppe konkurranseutsetting og privatisering innen statssektoren. Men Adecco-avsløringene viser hvor viktig det er å sette stramme rammer for anbudspraksisen også i kommuner og fylker.


Påbudet om EØS-anbud med likebehandling av selskap i 30 land er både dyrt og tungvint for mange kommuner og offentlige instanser. Det koster arbeidstid og andre ressurser å sette seg inn i anbudsprosedyrene, utforme anbudsdokumentene slik at de kan lyses ut internasjonalt og gjennomføre vurderingen av de tilbudene som kommer inn på en slik måte at ingen klager.

Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Dette bekreftes av en større studie fra EIPA (European Institute of Public Administration) fra 2009. Studien har tatt for seg fire EU-land pluss Norge og Island og kritiserer at innkjøpsreglene begrenser den lokale friheten til å velge hvordan tjenestetilbudet skal organiseres.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Ved en høring i EU-parlamentet fastslo talspersonen for CEMR at anbudsordningen ”har blitt dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

Regelverket utløser f.eks. stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger.

Anbudskravet skulle gjøre det billigere for det offentlige, men har i praksis ofte ført til det motsatte. En undersøkelse i England, i regi av søsterorganisasjonen til KS der, viste at 2/3 av de undersøkte kommunene og regionene mente at kostnadene og de administrative byrdene hadde økt. (KS, 23.2.11)

CEMR (Council of European Municipalities and Regions) vedtok i 2009 et charter om lokale og regionale tjenester som går inn for en kraftig begrensning i hvilke oppdrag som bør utløse anbud på EU-nivå. Lokale myndigheter må ha en grunnleggende rett til å bestemme når de skal legge oppdrag ut til åpen anbudskonkurranse og når de ikke skal det. Tjenester av lokal karakter må ikke utløse slike anbud.

I tillegg må EU avklare skillet mellom kommersielle og ikke-kommersielle tjenester. De siste er prinsipielt ikke berørt av anbudskravet, men EU har gjort det ytterst uklart hva som regnes som ikke-kommersielt.

Men det viktigste kravet til CEMR er altså at det må være opp til kommunen hva som skal legges ut på anbud – og hva kommunen kan utføre med egne ansatte uansett organisasjonsform.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. april 2011)

NHO mot allmenngjøring

Med lønnsdumping som brekkstang mot det norske avtalesystemet


Loven om allmenngjøring av tariffavtaler er det viktigste forsvarsverket mot sosial dumping i Norge. Ei Tariffnemnd - der NHO og LO er med - kan vedta at en tariffavtale skal gjelde for alle som jobber innafor en bestemt bransje, eventuelt begrensa til et distrikt spesielt utsatt for sosial dumping.

NHO jobber for at den loven skal vekk – eller at den i hvert fall skal brukes minst mulig. Organisasjonen var motvillig med på allmenngjøring av en del tariffavtaler da spørsmålet for alvor ble aktuelt etter at østinnvandringen skjøt fart fra 2004 av. Etter hvert har NHO i stigende grad tatt opp kampen mot allmenngjøring av tariffavtaler.

Februar 2004: På en høring i Stortinget – før østutvidelsen 1. mai 2004 – kom det klart fram at NHO vil bruke økt arbeidsinnvandring til å presse lønningene nedover både i verkstedsindustrien og i byggebransjen. I følge daværende NHO-direktør Sigrun Vågeng var lønnskostnadene sju ganger høyere i Norge enn i de nye EU-statene: ”Økt bruk av østeuropeiske underentrepriser vil derfor være interessant i deler av næringslivet – og for skattebetalerne.”

Så enkelt så det ut for NHO: ”Enhver arbeidstaker i en bedrift i Norge, norsk eller utenlandsk, vil lønnes etter bedriftens til enhver tid gjeldende lønnssystem. Dette innebærer at det i praksis ikke vil forekomme sosial dumping på arbeidsmarkedet innenfor EØS-området.” (Sitert fra NHOs høringsdokument.)

Januar 2008: NHO-foreningen Norsk Teknologi klagde i januar 2008 hele ordningen med allmenngjøring inn for overvåkingsorganet ESA i håp om å få støtte for sitt syn om at den norske allmenngjøringsordningen er i strid med EØS-retten. ESA avviste klagen i juli 2009. Arbeideres interesser må gå foran fri flyt av tjenester, var ESAs begrunnelse for å avvise klagen fra NHO.

Februar 2009: Sammen med Norsk industri saksøkte NHO Tariffnemnda – og dermed staten – for å få dømt ugyldig nemndas vedtak om å allmenngjøre Verkstedsoverenskomsten innen skips- og verkstedsindustrien. NHO tapte i Oslo tingrett i januar 2010, men reiste ankesak for Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten sendte i oktober 2010 saka videre til EFTA-domstolen for å få avklart forholdet til EØS-retten.

September 2010: I en høringsuttalelse gikk NHO mot å videreføre allmenngjøring av tariffavtalene ved skipsverftene, ved sju petrokjemiske anlegg og for elektrikerne på byggeplasser i Osloregionen. Den eneste tariffavtalen som NHO var villig til å allmenngjøre, var det ferske vedtaket om å allmenngjøre tariffavtalen for landbruket og gartneriene.

Høsten 2010: NHO hilser vikarbyrådirektivet – eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt – velkommen og sier i høringssuttalelsen rett ut det som regjeringen og LO-ledelsen prøver å dekke over: Direktivet vil kreve at begrensninger på bruk av utleie må ut av både Arbeidsmiljøloven og av en del tariffavtaler. Hvis det siste skjer, er det første gang at et EU-direktiv griper inn mot en norsk tariffavtale.

I det siste har NHO fått gjennomslag i tariffnemnda for å skjerpe kravet til dokumentasjon av dumpinglønn. Samtidig går NHO imot innføring av påseplikt, innsynsrett og solidaransvar – altså mot tiltak som nettopp kunne sikre at dumpinglønn kan dokumenteres.

Ordningene med påseplikt, innsynsretten og solidaransvar gjelder bare når tariffavtalen er allmenngjort. Da innebærer påseplikten at hovedentreprenøren har ansvar for å påse at alle ledd i kjeden av underentreprenører følger den avtalen som er allmenngjort. Innsynsretten betyr at tillitsvalgte skal ha rett til å få dokumentert at lønns- og arbeidsvilkår hos underentreprenører er i samsvar med den allmenngjorte tariffavtalen. Og solidaransvaret betyr at hovedentreprenøren står økonomisk ansvarlig for at underentreprenørene betaler den lønna som er allmenngjort.


NHO har i flere sammenhenger gjort det klart at utenlandske foretak må ha lov til å betale lønninger under minstelønningene i norske tariffavtaler. Det betyr at også norskeide foretak må kunne dumpe lønninger på den måten - hvis de bare sørger for å etablere seg i et annet land.

En kan lure på hvorfor NHO er så bekymra for at lønningene i utenlandsregistrerte foretak skal bli for høye? De er jo ikke en gang blant medlemsbedriftene!

Grunnen blir stadig mer tydelig. Alt NHO-ledelsen har sagt og gjort i forhold til sosial dumping de siste åra viser at den har tatt et strategisk veivalg: Den vil bruke lønnsnivået til arbeidsinnvandrere som brekkstang for å bryte ned det norske avtalesystemet.


Slik NHO-ledelsen framstår i debatten om arbeidsinnvandring og sosial dumping, slår den handa av de arbeidsgiverne som vil ha ordnede forhold i arbeidslivet. Men NHO er ingen monolitt i spørsmålet om sosial dumping. Byggebransjen og håndverksbedriftene har hele tida vært splitta. De arbeidsgiverne som holder fast ved tariffavtaler og ordnede forhold, og de er mange, er naturligvis ikke tjent med at andre lønner ansatte under tariff.

I den siste tida har Petter Furulnd, administrerende direktør for NHO Service, vært det store lyspunktet. Dette arbeidsgiverforbundet har vært pådriver for å få allmenngjort tariffavtalen innen renholdsbransjen – en av de bransjene mest utsatt for uverdige lønns- og arbeidsvilkår. NHO Service står nå sammen med Arbeidsmannsforbundet i kravet om å allmenngjøre tariffavtalen.

Det er ikke med glede fagforbund satser på allmenngjøring av tariffavtaler. Hele grunnlaget for fagbevegelsen bygger på at flest mulig organiserer seg på flest mulig arbeidsplasser. Hvis folk merker at de kan få tariffliknende lønns- og arbeidsvilkår uten å organisere seg, kan det etter hvert undergrave oppslutningen om å organisere seg.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. mars 2011)

Motstanden mobiliseres

- EUs konkurransepakt er en krigserklæring mot folkene i Europa


Euro-regjeringene, regjeringene i EUs valutaunion, har nylig vedtatt en ”konkurransepakt” – eller mer presist en ”konkurranseevnepakt” (Competitiveness Pact) – som har skapt opprørsstemning rundt om i Europa.

Pensjonsalderen skal økes, skattenivåene samordnes, ”uforsvarlige" tariffavtaler styres strengere politisk. Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle EU-land.

Det er gjennom økt konkurranseevne at EU skal overvinne krisa. Men hvem som skal utkonkurreres, er uklart. EU-statene konkurrerer mer med hverandre enn med resten av verden. I den konkurransen er Tyskland vinneren.

Detaljene i pakten skal endelig fastlegges på et EU-toppmøte 24-25. mars i Brussel. Fagbevegelsen i Belgia har i den anledning store planer om å blokkere møtet fysisk: Flyplassen, tog- og t-banestasjoner og motorveier skal sperres for å hindre at regjeringslederne kommer seg fram til møtestedet.

Nøkternt sett er det liten grunn til å tro at toppmøtet kan hindres. Det fins både helikoptre og reservesteder. Men blokadeplanene er et tydelig tegn på at konkurransepakten provoserer.

Det opprinnelige forslaget til konkurransepakt, slik det var skissert av Merkel og Sarkozy, gikk svært langt i å binde den økonomiske politikken i medlemsstatene til det som Tyskland (mest) og Frankrike (kanskje), ville være tjent med.

Det forslaget som euro-regjeringene samla seg om i forrige uke, er dempa en god del. De strenge automatiske straffereaksjonene mot land som bryter pakten, er for eksempel tatt ut.

Neddempningen skyldes ikke minst reaksjonene fra fagbevegelsen og andre deler av det organiserte Europa.


”Konkurransepakten er en veritabel krigserklæring mot folkene i Europa, mot arbeiderne, mot pensjonistene, mot offentlige tjenester og brukerne av slike tjenester”. Det var budskapet fra en konferanse som for ei uke sida samla store deler av fagbevegelsen og de sosialpolitiske organisasjonene i Europa.

I tillegg til Euro-LO deltok fagbevegelser fra 15 land, blant annet toneangivende fagbevegelser fra Frankrike, Tyskland, Italia, Belgia, Portugal, Ungarn og Romania. Fra Norge deltok Fagforbundet og For velferdsstaten.

Paraplyorganisasjonen for det sosialpolitiske Europa, EAPN, var der blant annet sammen med miljøorganisasjonen Friends of the Earth Europe og ATTAC i Tyskland, Østerrike og Belgia.

Denne ”Sosiale vårkonferansen” skal heretter holdes hvert år i forkant av det EU-toppmøtet som holdes på denne tida av året og har som mål å utvikle et ”mer sosialt, et mer miljøvennlig og mer demokratisk Europa”. (www.jointsocialconference.eu)

Konkurransepakten til EU sto i sentrum for konferansen i år, og alle deltakende organisasjoner var enige om at pakten måtte ”forkastes kategorisk”.

I slutterklæringen fastslås det at ”krisa skyldes en utviklingsmodell bygd på vekst uten hensyn til sosiale og økologiske konsekvenser. Den er basert på hyperkonsumsjon og ubegrensa utnytting av natur og arbeidere. Arbeiderne var ikke årsaken til krisa, men hittil har de vært ofrene”.

Og videre: ”Vi kan ikke godta at framtida til en eller flere generasjoner skal tynges ned av ei gjeld som i stor grad er spekulantenes og finanssystemets gjeld.”

I slutterklæringen sies det at konkurransepakten vil legge et kraftig press nedover på lønningene
- ved å hindre at de skal følge prisutviklingen,
- ved å undergrave tariffavtalesystemet,
- ved å øke fleksibiliteten, utryggheten i arbeidslivet og arbeidsløsheten enda mer.

Det vises til at lønningene, særlig i offentlig sektor og i Øst-Europa allerede er kraftig redusert i mange land – og at tallet på ”working poor” (fattige til tross for at de er i fulltidsarbeid) har økt kraftig. Konkurransepakten vil også senke realverdien av pensjonene. Konferansen avviste i den forbindelse fondsbaserte pensjoner.

Den kritiske budsjettsituasjonen til EU-land må møtes på annen måte:
- med et rettferdig skattesystem som legger byrdene på de velstående og på finansprofitter,
- med en europeisk skatt på finanstransaksjoner,
- med å avskaffe skatteparadis,
- med å innføre et europeisk minstenivå for selskapsskattene

Initiativet til ”den felles sosialkonferansen” (joint social conference) ble tatt av Det europeiske sosialforumet. Mange ulike organisasjonsnettverk har etter hvert slutta seg til. Det store gjennombruddet kom da det ble klart at Euro-LO støtter opplegget med årlige sosialkonferanser.


Euro-LO har skjerpa tonen kraftig under krisa og har tatt stadig klarere avstand fra kriseløsningene til EU og EU-regjeringene. I et vedtak fra 11. mars fastslås det at det som trengs er ikke en ”konkurransepakt” men en ”pakt for rettferdighet og mer likhet”.

Konkurransepakten vil ”tvinge medlemsstatene inn i en nedadgående spiral som gjensidig vil undergrave lønninger og arbeidsvilkår. Da er det risiko for at økonomiene skyves enda mer i retning av deflasjon og depresjon. Samtidig går profitter, bonuser og dividender i været – også for dem som gjennom handlingene sine utløste krisa.”

Euro-LO vil ha skatt på finanstransaksjoner, euroobligasjoner for å fortelle finansmarkedene at EU vil løse krisa i fellesskap, et stort felles investeringsprogram, offentlige minstelønninger og større rom for avtaledekningen.

Flere store demonstrasjoner er underveis. Det starta med 50.000 på gatene i Bukarest på onsdag. Det fortsetter i Brussel 24. mars i forkant av EU-toppmøtet og i London 26.mars. Den store aksjonsdagen er lørdag 9. april da finansministrene i EU møtes i Budapest. (www.etuc.org/a/8313)

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. mars 2011)

Spania neste?

Støttekjøp av spanske statsobligasjoner? Ja, sier Kina. Helst ikke, sier EUs sentralbank


Etter Hellas raste Irland. Portugal er pekt ut som neste som kan gå utfor stupet, både av finansmarkedene og av media. Raser Portugal, kan det holde hardt også for Spania. Det stiller EU-systemet overfor uforutsigbare påkjenninger, men det har også skremt den spanske fagbevegelsen til forhandlingsbordet.

I hele fjor sto de to store fagbevegelsene, CC OO (den største og mest radikale) og UGT (den sosialdemokratiske) sammen om en serie streiker, også generalstreiker, mot kriseopplegget til regjeringen. Streikene retta seg særlig mot at pensjonsalderen skulle øke fra 65 til 67 år.

Men 4. februar undertegna fagbevegelsene en trepartsavtale med regjeringen og arbeidsgiverne. Der godtar fagbevegelsene både at pensjonsalderen gradvis økes til 67 år og andre deler av krisepolitikken til regjeringen. For å få full pensjon må en ha vært i jobb og betalt sin trygdeavgift i 38,5 år. Det gir tøffe utsikter for ungdom som nærmer seg 30 uten å ha hatt noen ordenlig jobb.

Motytelsene for fagbevegelsen er svevende forsikringer om en aktiv energi- og næringspolitikk, og at partene i arbeidslivet skal konsulteres før viktige tiltak gjennomføres.

Men som statsminister Zapatero sier det: Hensikten med avtalen er å forsikre både finansmarkedene og EU-politikere om at Spania er under trygg kontroll både økonomisk og sosialt.

Det kan trengs. Underskuddet på statsbudsjettet var i 2009 over 11 prosent av bruttonasjonalproduktet og i fjor fortsatt så stort som ni prosent. Det må ned i tre prosent alt i 2013. Det krever EU, og det er nødvendig for at ikke statsgjelda skal vokse til høyder som spansk økonomi ikke tåler.

Regjeringen varsla i fjor kutt på 65 milliarder euro i offentlige utgifter. Det er antakelig på ingen måte nok til å få budsjettunderskuddet langt nok ned. Men det rammer naturligvis særlig dem som er mest avhengig av de offentlige tjenestene. Momsen ble i fjor satt opp med to prosent, og en såkalt ”babysjekk” på 20.000 kroner i forbindelse med fødsler eller adopsjon er tatt vekk.

Offentlig ansatte har allerede gått 5 prosent ned i lønn. Det skal også bli færre ansatte i det offentlige. Når offentlig ansatte slutter i jobben, skal bare hver tiende av dem erstattes av en ny person.

Det er vedtatt en ny lov som gir regionale myndigheter adgang til la private byråer ta ansvar for å omorganisere offentlig sektor. Fagbevegelsen oppfatter dette som et første skritt i retning av å privatisere offentlige tjenester.

Omfattende privatiseringer er da også del av krisepakka. Blant annet skal de store flyplassene selges til private, til voldsomme protester fra dem som jobber der. Det demper ikke protestviljen at krisepakka til regjeringen har full støtte fra IMF, Det internasjonale pengefondet.

Rasende demonstranter har da også prega nyhetsbildet fra Spania de siste månedene. Derfor er det grenser for hva fagbevegelsen kan godta av krisekompromisser. Byrdene er ikke jamt fordelt i det spanske samfunnet. De sosiale forskjellene har økt kraftig under krisa. Arbeidsløsheten rammer som vanlig hardest dem som tåler det minst.


Arbeidsløsheten er oppe i 20 prosent. Blant ungdom har den passert 40 prosent. Det er mye mer enn ellers i Vest-Europa. Hvor mange som faktisk ikke har noen jobb å gå til, er likevel langt færre. Svart arbeid er utbredt, særlig blant ungdom. Men offisielt er det nå over fire millioner uten jobb i Spania

Det sosiale sikkerhetsnettet henger lavt og har store hull. De sosiale ytelsene ligger langt under gjennomsnittet i EU. Dagpengene til arbeidsløse er lave, 420 euro i måneden, og varer bare et halvt år.


De spanske problemene likner langt mer på de irske enn på de greske. Det var god styring over den økonomiske politikken. Det var overskudd på statsbudsjettet så seint som i 2007, og statsgjelda er under gjennomsnittet i EU. Det var den ekstreme byggevirksomheten som knekte all balanse i den spanske økonomien.

Fra 2000 til 2008 ble det i snitt bygd 700.000 nye boliger i året, like mye som i Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen. Både bransjen og myndighetene trodde veksten kunne vare – om ikke evig, så i hvert fall lenge. Høsten 2008 brøt byggemarkedet sammen, og.tre fjerdedeler av bygningsarbeiderne mista jobben.

Ved det siste årsskiftet var det sto 700.000 ferdigbygde boliger og leiligheter tomme. Ifølge uketidsskriftet Economist er spanske boligpriser fortsatt 40 prosent for høye. Som det ble sagt i februar av bransjefolk til spanske aviser: Nå er det bare skandinaver og tyskere som kjøper hus i Spania.

Det gjør ikke situasjonen lystigere at korrupsjon omkring den ekstreme bygge- og anleggsvirksomheten. har skapt mafiatilstander i deler av samfunnet.


EU-systemet strever med å lage finansielle brannmurer mellom statene for å hindre at gjeldskriser skal spre seg fra land til land. Når Tyskland til slutt bestemte seg for å avse ”skattepenger” til Irland, var det fordi det ble klart at irske banker i særlig grad hadde tatt opp lån i Tyskland. For Spania er det Portugal som er den store låntakeren. Går Portugal med i dragsuget etter Hellas og Irland, vil det ramme spanske banker hardt.

Men det vil også tøye hele det redningsopplegget som EU og IMF kom fram til for et år sia til bristepunktet. Må Spania også reddes, må støtten fra resten av EU ta helt andre dimensjoner. Det kan være verdt å merke seg at til nå har Kina gått inn med større støttekjøp av spanske statsobligasjoner enn EUs sentralbank.

Lyspunktene er foreløpig få og små. Ett av dem er den lille fiskerbyen Mugardos i Galicia der mer enn 60 forretninger nå tar imot pesetas i tillegg til euro for å få fart på omsetningen. Ifølge den spanske statsbanken ligger det pesetas til en verdi av 1,7 milliarder euro som ikke er veksla inn. Det kan få Mugardos til å blomstre, men det berger ikke Spania.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. mars 2011)