Den norske lydigheten

Det som skulle bli så billig ”har blitt dyrere, mer komplisert og mer konfliktskapende”.


EU har lagt fram et direktiv som vil gjøre innfløkte og tungvinte anbudsordninger enda mer innfløkte og tungvinte. Det dreier seg om et såkalt ”håndhevingsdirektiv” for offentlige anskaffelser.

I EU skal direktivet tre i kraft i løpet av 2012. Her i Norge er direktivet ikke ferdigbehandla, men et offentlig utvalg har utreda hvordan dette direktivet kan settes ut i livet. (NOU 2010:2) Utvalget har forsøkt å velge de enkleste variantene der hvor direktivet gir oss valgfrihet. Likevel vil direktivet på flere punkter gjøre EØS-anbudene enda mer krevende og konfliktskapende enn i dag.

Det vil bli langt flere detaljer å passe på for kommuner og offentlige etater som kjøper varer og tjenester eller setter i gang et bygge- eller anleggsprosjekt. De som ikke får tilslag på et anbud, får utvida adgang til å klage, og hvis de klager, stopper hele leveransen eller bygginga inntil klagen er avgjort – hvis det ikke dreier seg medisiner eller andre livsviktige leveranser.

Griper det om seg, kan det lamme deler av den offentlige virksomheten – hvis en ikke finner måter å skjære i gjennom på. Alt under dagens ordning øker tallet på klager fra år til år. I fjor var det 346 klager som måtte behandles.

EUs anbudsregler for offentlige oppdrag fungerer alt i dag som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudsreglene gjelder både ved leveranser av varer og tjenester og ved bygge- og anleggsvirksomhet. Ved disse anbudene må leverandører og entreprenører fra 29 land stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges.

Det er et stort marked det dreier seg om. Norske kommuner kjøper hvert år tjenester for over 100 milliarder kroner.


KS konstaterer at med det nye håndhevingsdirektivet blir jurister viktigere enn økonomer på arenaen for offentlige innkjøp. Denne paraplyorganisasjonen for norske kommuner og fylkeskommuner er også sterkt bekymra for den ”overimplementeringen” Norge har valgt når det gjelder anskaffelsesdirektivene. Vi går på viktige punkter mye lenger enn det direktivene krever av oss. (KS, 1.2.2011)

Norge har for eksempel satt terskelverdiene for bruk av EØS-anbud langt lavere enn de som EU har vedtatt. Ved leveranser av varer og tjenester har EU en terskel på 1,6 millioner kroner. Hos oss ble terskelen satt så lavt som 200.000 kroner. Den ble i 2005 økt til 500.000 kroner, og regjeringen har i fjor holdt fast ved dette nivået i melding til Stortinget.

Enda mer betenkelig er det at anbudskrava gjelder et mye større område enn EU krever. Vi har gitt reglene full anvendelse også for det EU kaller ”uprioriterte tjenester” som helse- og sosialtjenester, undervisning, yrkesutdanning og jernbanetransport.

KS kritiserer at Norge ”helt frivillig har innført detaljerte og stivbente anbudsregler på helse- og sosialsektoren” – og fastslår: ”det gir dårligere tjenester for kanskje de mest hjelpetrengende.”

Den rødgrønne regjeringa har valgt å stoppe konkurranseutsetting og privatisering innen statssektoren. Men Adecco-avsløringene viser hvor viktig det er å sette stramme rammer for anbudspraksisen også i kommuner og fylker.


Påbudet om EØS-anbud med likebehandling av selskap i 30 land er både dyrt og tungvint for mange kommuner og offentlige instanser. Det koster arbeidstid og andre ressurser å sette seg inn i anbudsprosedyrene, utforme anbudsdokumentene slik at de kan lyses ut internasjonalt og gjennomføre vurderingen av de tilbudene som kommer inn på en slik måte at ingen klager.

Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Dette bekreftes av en større studie fra EIPA (European Institute of Public Administration) fra 2009. Studien har tatt for seg fire EU-land pluss Norge og Island og kritiserer at innkjøpsreglene begrenser den lokale friheten til å velge hvordan tjenestetilbudet skal organiseres.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Ved en høring i EU-parlamentet fastslo talspersonen for CEMR at anbudsordningen ”har blitt dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

Regelverket utløser f.eks. stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger.

Anbudskravet skulle gjøre det billigere for det offentlige, men har i praksis ofte ført til det motsatte. En undersøkelse i England, i regi av søsterorganisasjonen til KS der, viste at 2/3 av de undersøkte kommunene og regionene mente at kostnadene og de administrative byrdene hadde økt. (KS, 23.2.11)

CEMR (Council of European Municipalities and Regions) vedtok i 2009 et charter om lokale og regionale tjenester som går inn for en kraftig begrensning i hvilke oppdrag som bør utløse anbud på EU-nivå. Lokale myndigheter må ha en grunnleggende rett til å bestemme når de skal legge oppdrag ut til åpen anbudskonkurranse og når de ikke skal det. Tjenester av lokal karakter må ikke utløse slike anbud.

I tillegg må EU avklare skillet mellom kommersielle og ikke-kommersielle tjenester. De siste er prinsipielt ikke berørt av anbudskravet, men EU har gjort det ytterst uklart hva som regnes som ikke-kommersielt.

Men det viktigste kravet til CEMR er altså at det må være opp til kommunen hva som skal legges ut på anbud – og hva kommunen kan utføre med egne ansatte uansett organisasjonsform.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. april 2011)