fredag 11. januar 2013
EU-debatt med slagside
Ville topplederne i EU fått samme hyllest noe annet sted enn i Oslo?
Endelig kom topplederne i EU til “sine egne” og fikk en hyllest som de ikke kunne ha fått ellers i Europa. De kunne noen timer vende ryggen til ei krise som aldri tar slutt og til ei endeløs rekke av toppmøter der de aldri klarer å bli enige seg i mellom om veien ut av gjeldskriser, arbeidsløshet og stadig djupere håpløshet for millioner av mennesker.
I den norske debatten om fredsprisen har det meste dreid seg om hvorvidt EU har bidratt til fred i Europa. I den debatten har ett perspektiv vært lite framme. Den kalde krigen fra 1947 delte Europa i to på en måte som rydda til side enhver fare for krig mellom land vest for jernteppet. Mer enn noe annet var det denne situasjonen – fastlåst til langt inn på 1960-tallet – som la grunnlaget for det stadig tettere samarbeidet i Vest-Europa på område etter område.
En mer alvorlig slagside i debatten har vært at den ikke har sett utover Europas grenser. Det er ikke til å komme utenom at fredsprisen ble gitt til en sammenslutning av stater med makt til å diktere samfunnsvilkår over store deler av kloden. Det kan derfor bli avgjørende for freden i verden hvordan EU oppfattes utafor Europa. Der hadde topplederne i EU knapt fått samme hyllest som i Oslo,
EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger. (Dokumentasjon fins i overflod på nettstedene til South Centre, Third World Network, Water Justice, Oxfam, Weed og på de lenkene du finner der.)
EU framstår som en overmektig motstander for fattige land på felt etter felt:
- EU vil ha rett til å opprettholde en landbruksstøtte og et importvern for landbruksvarer som EU gjennom IMF og Verdensbanken forbyr kriserammede u-land å ha.
- EU vil ha rett til å dumpe matvarer som utkonkurrerer fattigbønder i den tredje verden.
- Til gjengjeld setter EU inn straffetiltak (anti-dumpingtiltak) hvis import fra u-land truer arbeidsplasser i EU.
- EU vil ha internasjonale investeringsregler som gir storkonsern rettigheter som nasjonale og lokale myndigheter ikke kan gripe inn mot. Etter at slike regler ble blokkert i WTO, er tilsvarende regler tvunget inn i tosidige investerings og handelsavtaler.
- Som vilkår for å kjøpe mer mat og mer klær fra u-land, krever EU at de skal åpne markedene for tjenester.
- EU vil sikre storkonserns interesser ved å utvide WTO-regelverket om patentrettigheter og andre såkalte ”intellektuelle rettigheter” på tvers av hva fattige land er tjent med.
- EU forsvarer patentrettighetene til egne medisinkonsern mot krav fra u-land om å skaffe seg billige medisiner når dødelige epidemier truer.
- Når u-land havner i finanskrise, har EU gjennom IMF og Verdensbanken forlangt at slike u-land setter ned tollsatsene, kutter subsidier, sløyfer all valutakontroll.
Dette er ei liste som kunne gjøres mye lengre. Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes private låneopptak. Gjennom IMF og Verdensbanken har EU krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer.
EU har i de fleste internasjonale sammenhenger stått for en ubøyelig vilje til å tvinge i gjennom konkurransevilkår der alle parter, både sterke og svake, stilles mest mulig likt. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine og som får legge premissene for hva EU skal slåss for internasjonalt.
På global basis føres det derfor en fortvilt kamp fra land i den tredje verden og en brei front av frivillige organisasjoner fra alle verdensdeler for å hindre nye liberaliseringsframstøt gjennom WTO, IMF og Verdensbanken. Det er ikke lett å vinne fram siden EU og USA har nær femti prosent av stemmene både i IMF og i Verdensbanken.
Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Ulikhetene i levekår er så enorme at presset mot det rike Europa bare øker. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult eller oversvømmelser kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa. Den globale oppvarmingen forsterker slike folkevandringer. En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser kan derfor her i Europa framstå som en ”nødvendig løsning”.
Overvåkings- og sikkerhetsindustrien i EU har allerede drevet fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”
Dette kan fort bli starten på en våpenutvikling som peker like mye innover som utover. Overgangen mellom kontrollen av EUs yttergrenser og operasjoner ”out of area” kan bli stadig mer glidende. Vi er på vei mot en situasjon der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” i Midt-Østen og ”krisemestring” i europeiske storbyer.
Dette høyteknologiske overvåkingssystemet har vokst fram uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt.
Det er foruroligende at en i debatten om fredsprisen lukker øynene for at den grunnleggende sikkerhetskonflikten i dagens verden går nord-sør og ikke mellom land internt i EU. Den sikkerhetskonflikten er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. Da er det ille at EU på så utallige måter gjør det vanskeligst mulig å bidra til verdige levekår i mange fattige land.
(Trykt i Klassekampen lørdag 15. desember 2012)
Gresk gyllent daggry?
Er det Gyllent Daggry eller EU og IMF som er trusselen mot demokratiet i Hellas?
Er det grunn til panikk over oppslutningen om ”Gyllent Daggry”, det høyreekstreme partiet i Hellas? Det er ingen tvil om at partiet slipper løs terroriserende bøller mot innvandrere, homofile og venstreaktivister. Men hvor omfattende er denne hverdagsterroren? Og ser politi og statsminister med så stor forståelse på Gyllent Daggry som en del medieoppslag kan tyde på?
Jeg har ingen sikre svar. Men jeg er sikker på at vi må følge nøye med.
Partiet Gyllent Daggry ble stifta i 1989, men har røtter som går langt tilbake. Noen går tilbake til fascistdiktaturet til general Metaxas (1936-1942). Nyere røtter har feste i juntaperioden fra 1967 til 1974.
- I 1993 hadde bladet Gyllent Daggry bilde av Hitler i kamppositur på forsida.
- I 2005 var hovedoppslaget ”Mai 1945-mai 2005 – vi har ingen ting å feire.” Hitlerjugend, Wehrmacht og Waffen SS ble hylla fordi de sloss mot ”fienden”.
- I fjor ble Hitlers fødselsdag feira i en artikkel i samme blad som ”en stor sosial reformpolitiker og en organisator av en modellstat”.
Gyllent Daggry benekter likevel iherdig at det er et nynazistisk parti: ”Vi er greske nasjonalister!”
Så hva er kjent om partiet?
I mai fikk Gyllent Daggry sitt valggjennombrudd. 425.000 stemte på partiet. Det var 7 prosent av velgerne. Den andelen økte ikke ved omvalget i juni. I dag ligger meningsmålingene rundt 12 prosent. Velgergrunnlaget er småbedriftsledere, butikkeiere, arbeidsløse fra lavere middelklasse – og politiet.
Det skjedde lite opprydding i det greske statsapparatet etter at juntaregimet falt i 1974. Det ytterste høyre ble ikke fjerna fra politi og sikkerhetstjeneste. Det hevdes at halvparten av politikorpset stemte på Gyllent Daggry ved valgene i mai og juni. Mange innen opprørspolitiet skal være medlemmer av partiet.
Da er det kanskje ikke så overraskende med stadige meldinger om at politiet vender ryggen til når bøller fra Gyllent Daggry går løs på immigranter. Eller at det etter slagsmål er antifascistene som arresteres. Da kan de angivelig få høre fra politiet: ”Vi sender navn og bilde til Gyllent Daggry sånn at de kan finne dere.”
Hellas er i dag inngangsporten til Europa både fra Afrika og fra Midt-Østen. Et vendepunkt kom da Italia fikk til en avtale med Gaddafi om å stenge ”den libyske korridoren”.
Da krisa slo ut fra høsten 2008, gjorde begge de to store partiene, det sosialdemokratiske PASOK og høyrepartiet Ny Demokrati, innvandrerne til syndebukker.
Statsminister Samaras prøver å holde på velgerne sine ved å snakke om den illegale innvandringen som en ”invasjon”. Han forteller for eksempel historier om at ”innvandrere tar plassene til grekere i barnehagene”. Årsaken er enkel: Det er få offentlige barnehager, og der har familier med lav inntekt fortrinnsrett. Dem er det mange av blant innvandrerne, og de fortrenger da andre med nesten like lav inntekt.
Gyllent Daggry fulgte raskt opp ved å si at de ville inn i barnehagene og kaste ut de innvandrerbarna de fant. Om det fins eksempler på slikt, har jeg ikke funnet ut. Men i den greske krisehverdagen kan bare det å si det utløse sosiale aggresjoner som rammer blindt.
Det er flere eksemplar på at gjenger fra Gyllent Daggry oppsøker butikkeiere og andre arbeidsgivere på mindre bedrifter med krav om at de sier opp alle innvandrere. Når hver fjerde greker går arbeidsløs, er det et krav som heller ikke roer ned gemyttene.
For arbeidsgiverne kan det i slike situasjoner være penger å spare. De får sjansen til å tilby greske arbeidsløse samme lønn og arbeidsvilkår som innvandrerne hadde.
Gyllent Daggry tegner et bilde av seg sjøl som uttrykk for en folkelig protest mot makthavere som er ”korrupte forrædere”. Partilederen Nikos Michaloliakos har som ett av sine hovedpoeng at ”demokratiet funker ikke”.
Det er ikke vanskelig å falle for et slikt budskap når den krisepolitikken som slår så brutalt inn i hverdagen til folk kommer som ordrer fra den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF – og når de som snakker vakrest om demokrati, er de partiene som lydig følger opp ordrene.
Det hevdes at kritikken av Gyllent Daggry er langt skarpere i utenlandske media enn i greske, at det der fra mange hold skjer en slags hvitvasking av politikerne deres. Om det er slik, har jeg ingen mulighet for å kontrollere. Men talspersonene fra Gyllent Daggry slipper visstnok lett til i debattprogrammer, fordi de fanger oppmerksomheten med utspill som andre må forholde seg til.
Ny Demokrati, det store regjeringspartiet, kritiseres for at det ser på Gyllent Daggry med en viss sympati. På direkte spørsmål om de nære forbindelsene mellom Gyllent Daggry og politiet svarte statsminister Samaras: ”Jeg er svært glad for måten de gjør jobben sin på.”
Det er likevel venstrepartiet Syriza som vokser mest på grunn av sin kontante avvisning av den krisepolitikken som troikaen pålegger regjeringen. Syriza fikk også sitt gjennombrudd ved valgene i mai (17 prosent) og juni (27 prosent). Partiet er nå størst på meningsmålingene med over 30 prosents oppslutning.
Sosialdemokratene (PASOK) gikk i juni sammen ved DIMAR, et parti som på papiret er et venstreparti, inn i regjering med Ny Demokrati for sikre den et flertall i parlamentet. Det store, tidligere så statsbærende partiet PASOK er nå helt nede på fem prosent i meningsmålingene.
En regjeringskrise kan ikke utelukkes, siden krisehåndteringa sliter særlig mye på støttepartiene til Ny Demokrati. På grunn av det underlige styringstillegget på 50 mandater som går til det partiet som får flest stemmer, kan Syriza, sammen med andre mindre venstrepartier, plutselig sitte med regjeringsmakta i Hellas.
Hva gjør Gyllent Daggry da? Og hva gjør de som holder handa over dem?
(Trykt i Klassekampen lørdag 8. desember 2012)
Er det grunn til panikk over oppslutningen om ”Gyllent Daggry”, det høyreekstreme partiet i Hellas? Det er ingen tvil om at partiet slipper løs terroriserende bøller mot innvandrere, homofile og venstreaktivister. Men hvor omfattende er denne hverdagsterroren? Og ser politi og statsminister med så stor forståelse på Gyllent Daggry som en del medieoppslag kan tyde på?
Jeg har ingen sikre svar. Men jeg er sikker på at vi må følge nøye med.
Partiet Gyllent Daggry ble stifta i 1989, men har røtter som går langt tilbake. Noen går tilbake til fascistdiktaturet til general Metaxas (1936-1942). Nyere røtter har feste i juntaperioden fra 1967 til 1974.
- I 1993 hadde bladet Gyllent Daggry bilde av Hitler i kamppositur på forsida.
- I 2005 var hovedoppslaget ”Mai 1945-mai 2005 – vi har ingen ting å feire.” Hitlerjugend, Wehrmacht og Waffen SS ble hylla fordi de sloss mot ”fienden”.
- I fjor ble Hitlers fødselsdag feira i en artikkel i samme blad som ”en stor sosial reformpolitiker og en organisator av en modellstat”.
Gyllent Daggry benekter likevel iherdig at det er et nynazistisk parti: ”Vi er greske nasjonalister!”
Så hva er kjent om partiet?
I mai fikk Gyllent Daggry sitt valggjennombrudd. 425.000 stemte på partiet. Det var 7 prosent av velgerne. Den andelen økte ikke ved omvalget i juni. I dag ligger meningsmålingene rundt 12 prosent. Velgergrunnlaget er småbedriftsledere, butikkeiere, arbeidsløse fra lavere middelklasse – og politiet.
Det skjedde lite opprydding i det greske statsapparatet etter at juntaregimet falt i 1974. Det ytterste høyre ble ikke fjerna fra politi og sikkerhetstjeneste. Det hevdes at halvparten av politikorpset stemte på Gyllent Daggry ved valgene i mai og juni. Mange innen opprørspolitiet skal være medlemmer av partiet.
Da er det kanskje ikke så overraskende med stadige meldinger om at politiet vender ryggen til når bøller fra Gyllent Daggry går løs på immigranter. Eller at det etter slagsmål er antifascistene som arresteres. Da kan de angivelig få høre fra politiet: ”Vi sender navn og bilde til Gyllent Daggry sånn at de kan finne dere.”
Hellas er i dag inngangsporten til Europa både fra Afrika og fra Midt-Østen. Et vendepunkt kom da Italia fikk til en avtale med Gaddafi om å stenge ”den libyske korridoren”.
Da krisa slo ut fra høsten 2008, gjorde begge de to store partiene, det sosialdemokratiske PASOK og høyrepartiet Ny Demokrati, innvandrerne til syndebukker.
Statsminister Samaras prøver å holde på velgerne sine ved å snakke om den illegale innvandringen som en ”invasjon”. Han forteller for eksempel historier om at ”innvandrere tar plassene til grekere i barnehagene”. Årsaken er enkel: Det er få offentlige barnehager, og der har familier med lav inntekt fortrinnsrett. Dem er det mange av blant innvandrerne, og de fortrenger da andre med nesten like lav inntekt.
Gyllent Daggry fulgte raskt opp ved å si at de ville inn i barnehagene og kaste ut de innvandrerbarna de fant. Om det fins eksempler på slikt, har jeg ikke funnet ut. Men i den greske krisehverdagen kan bare det å si det utløse sosiale aggresjoner som rammer blindt.
Det er flere eksemplar på at gjenger fra Gyllent Daggry oppsøker butikkeiere og andre arbeidsgivere på mindre bedrifter med krav om at de sier opp alle innvandrere. Når hver fjerde greker går arbeidsløs, er det et krav som heller ikke roer ned gemyttene.
For arbeidsgiverne kan det i slike situasjoner være penger å spare. De får sjansen til å tilby greske arbeidsløse samme lønn og arbeidsvilkår som innvandrerne hadde.
Gyllent Daggry tegner et bilde av seg sjøl som uttrykk for en folkelig protest mot makthavere som er ”korrupte forrædere”. Partilederen Nikos Michaloliakos har som ett av sine hovedpoeng at ”demokratiet funker ikke”.
Det er ikke vanskelig å falle for et slikt budskap når den krisepolitikken som slår så brutalt inn i hverdagen til folk kommer som ordrer fra den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF – og når de som snakker vakrest om demokrati, er de partiene som lydig følger opp ordrene.
Det hevdes at kritikken av Gyllent Daggry er langt skarpere i utenlandske media enn i greske, at det der fra mange hold skjer en slags hvitvasking av politikerne deres. Om det er slik, har jeg ingen mulighet for å kontrollere. Men talspersonene fra Gyllent Daggry slipper visstnok lett til i debattprogrammer, fordi de fanger oppmerksomheten med utspill som andre må forholde seg til.
Ny Demokrati, det store regjeringspartiet, kritiseres for at det ser på Gyllent Daggry med en viss sympati. På direkte spørsmål om de nære forbindelsene mellom Gyllent Daggry og politiet svarte statsminister Samaras: ”Jeg er svært glad for måten de gjør jobben sin på.”
Det er likevel venstrepartiet Syriza som vokser mest på grunn av sin kontante avvisning av den krisepolitikken som troikaen pålegger regjeringen. Syriza fikk også sitt gjennombrudd ved valgene i mai (17 prosent) og juni (27 prosent). Partiet er nå størst på meningsmålingene med over 30 prosents oppslutning.
Sosialdemokratene (PASOK) gikk i juni sammen ved DIMAR, et parti som på papiret er et venstreparti, inn i regjering med Ny Demokrati for sikre den et flertall i parlamentet. Det store, tidligere så statsbærende partiet PASOK er nå helt nede på fem prosent i meningsmålingene.
En regjeringskrise kan ikke utelukkes, siden krisehåndteringa sliter særlig mye på støttepartiene til Ny Demokrati. På grunn av det underlige styringstillegget på 50 mandater som går til det partiet som får flest stemmer, kan Syriza, sammen med andre mindre venstrepartier, plutselig sitte med regjeringsmakta i Hellas.
Hva gjør Gyllent Daggry da? Og hva gjør de som holder handa over dem?
(Trykt i Klassekampen lørdag 8. desember 2012)
fredag 30. november 2012
Det fins ikke maken til EØS!
Da
Stortingsflertallet godkjente EØS-avtalen i oktober 1992, bandt det Norge til
EU på fire svært håndfaste måter:
(Trykt i Gd mandag 26. november 2012)
1. Norge
bandt seg til det lovverket for det indre markedet som EU på det
tidspunktet hadde vedtatt. Dette regelverket skulle sikre fri flyt av varer,
tjenester, kapital og arbeidskraft i tillegg til den frie etableringsretten og
konkurranselovgivningen.
2. Norge
bandt seg videre til å godta alle de tolkningene av egne traktater og
lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen til da hadde innført .
3. Verre:
Norge bandt seg også til å godta all framtidig lovgivning for det samme
indre markedet – uansett hva EU kunne komme til å vedta.
4. Verst:
Norge bandt seg til å godta alle framtidige tolkninger av traktater og
lover fra EU-kommisjonen og EU-domstolen – uansett hva disse tolkningene måtte
innebære for Norge.
EØS-avtalen betyr derfor total norsk underkastelse under EU på alle
områder som avtalen omfatter. En mer nedverdigende ynkeliggjøring av en nasjon
som prøver å ivareta sin suverenitet gjennom en demokratisk organisert stat, er
det vanskelig å forestille seg.
Denne underkastelsen
under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden. Mer enn 150 land har et regelmessig handelssamkvem med EU. Bortsett
fra de tre EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein er det ingen land som har
inngått noen avtale med EU som likner på EØS-avtalen.
Det
bør gi god grunn til å tenke over om dagens EØS-avtale er en nødvendig ordning
av det økonomiske forholdet mellom EU og Norge.
Det har ikke vært noe
flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen, verken blant velgerne eller på
Stortinget. Men skepsisen til EØS-avtalen har av mange grunner økt kraftig de
siste månedene, og særlig i fagbevegelsen.
Fire meningsmålinger fra januar til november viser at hvis valget står
mellom EØS og EU-medlemskap, velger 15-20 prosent av de spurte EU-medlemskap og
rundt 65 prosent EØS. Hvis valget derimot står mellom EØS og en handelsavtale
med EU, velger 20-25 prosent EØS og 40-45 prosent en handelsavtale.
*
Det
fins to hovedposisjoner i debatten om alternativ til dagens EØS-avtale:
-
Noen vil beholde EØS, men fjerne de delene av avtalen som rammer norske
interesser mest.
-
Andre vil si opp EØS-avtalen for å erstatte den med en mindre omfattende
handels- og samarbeidsavtale med EU.
Det er ingen tvil om at EØS provoserer stadig flere mer enn før. EØS
forplikter oss stadig til å godta EU-regler som ingen norske partier har gått
til valg på. Derfor reises det nå krav om å få ut av EØS det som provoserer
mest.
Norge burde f.eks. ha rett til å stille strengere krav til matvarer enn
EU gjør hvis våre faglige myndigheter mener det er viktige helsemessige grunner
for det.
Tilsvarende burde vi ha rett til å stille strengere miljø-, helse- og
sikkerhetskrav til de tusenvis av kjemikalier som omgir oss enn det EU gjør -
når våre faglige myndigheter oppdager helse- eller miljøfarer som EU-systemet
ikke er opptatt av.
Men det er
EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har vist seg som det største problemet.
Det er blitt et stadig mer nødvendig krav at EØS-regler ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte
rettigheter i arbeidslivet.
I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise alle slike ønsker. Men
på alle disse områdene vil vi - sak for sak - ha forbundsfeller inne i EU, i
fagbevegelsen, i miljøbevegelsen, fra politiske partier og også enkelte
regjeringer. Et slikt opplegg vil i dagens kriserammede EU ikke framstå som
isolerte ønsker fra norsk side. Tvert imot vil det kunne legge grunnlag for
effektive sakspolitiske allianser på tvers av grenser i Europa.
Skulle
EU virkelig avvise alle slike ønsker, kan EØS-avtalen sies opp med ett års
varsel.
Da vil det økonomiske
forholdet til EU automatisk reguleres av det handelsregimet som omspenner så
godt som all handel i verden, WTO-systemet. WTO-reglene vil regulere handelen
mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en oppsigelse av EØS-avtalen – og
sikre oss samme tollfrihet til EU-markedet som EØS-avtalen
Men det er sannsynlig
at både EU og Norge vil ønske en samarbeidsavtale som går utover det som
WTO-reglene fastsetter.
Handelen mellom Norge
og EU er til gjensidig fordel og er bygd på et robust grunnlag: Norge er nok et
lite land, men er likevel EUs sjette største eksportmarked fordi norske firma
og forbrukere har bruk for varene fra EU. Bedrifter og forbrukere rundt om i EU
kjøper norske varer fordi de trenger dem, fordi varene er gode nok og billige
nok til å konkurrere med varer fra andre land. Slik vil det være også om EØS-avtalen
slankes eller skulle falle vekk.
Meningsløs AP-panikk
Forbund
etter forbund stiller samme krav til EØS som europeisk fagbevegelse stiller til
EU
En
serie med fagforbund har fatta vedtak om EØS som AP-ledelsen ikke liker.
Transportarbeiderforbundet er foreløpig gått lengst med krav om at Norge sier
opp EØS-avtalen. På landsmøtet til Handel og Kontor var det bare seks stemmers
overvekt (126 mot 120) for å avvise et slikt krav.
Men det som til nå har provosert AP-ledelsen mest er at forbund etter forbund, også Handel og Kontor, stiller krav om at EØS-avtalen ikke må gripe inn i arbeidslivet på samme måte som i dag. Dette har fått ledende talspersoner for Arbeiderpartiet til å finne fram storslegga i EØS-debatten.
"Vi
kan ikke bare ha tre friheter i Norge, når Europa har fire. Fri bevegelse av
arbeidskraft er en del av EØS-avtalen, og en av de fire frihetene som avtalen
er bygget på», sa jens Stoltenberg til VG 2.november. Ti dager seinere sa han
til ANB: «Vi verken bør eller kan stenge
grensene mot Europa.»
Partisekretær Raymond Johansen ser Rødt bak alt som skjer,
og «advarer mot å sette hele EØS-avtalen på spill» (Fri fagbevegelse 4.10)
Det rases over at
Fagforbundet går inn for «at arbeidslivsspørsmål og faglige rettigheter må ut
av avtalen». Uttrykket «arbeidslivet ut
av EØS» framstilles som det samme som å ta vekk en av de sentrale
markedsfrihetene (den frie bevegelsen av arbeidskraft) og at en med en slik
parole går mot et felles arbeidsmarked.
Men det står det ingen ting om i Fagforbundets vedtak. Det gjør det
heller ikke i de EØS-kritiske vedtakene til andre forbund som EL- &
IT-forbundet, Postkom, Handel og Kontor eller Utdanningsforbundet. Vedtakene er
prisverdig konkrete og legger vekt på
Ikke alle forbundsvedtak har med det tredje punktet, men alle er konkrete om hva de vil slå ring omkring.
Harmen fra
AP-lederne blir ekstra komisk fordi EU-parlamentet så tidlig som i
oktober 2008 - med overraskende stort flertall (474 mot 106) – vedtok at
markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten
til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.
Det er nøyaktig det
samme som forbund etter forbund har bedt LO-kongressen om å vedta når den
samles i mai neste år.
Seinere har slike
vedtak kommet fra mange hold rundt om i Europa. I høst har
arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen vedtatt av Sverige må kreve en juridisk bindende sosial protokoll knytta til
EU-traktaten. ”Protokollen skal gjøre det tydelig at grunnleggende faglige rettigheter,
som den frie forhandlings- och konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtaler,
gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske
friheter.” Bak vedtaket sto
Socialdemokratene, Miljöpartiet, Sverigedemokratene och Vänsterpartiet.
Det er særlig
EØS-avtalens virkninger på arbeidslivet som gjør slike krav til EØS stadig mer
påkrevd. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk
arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter
underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for
styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der
fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
De ønskene som mange norske fagforbund har om å skjerme norske tariffavtaler og den norske arbeidsmiljøloven mot EU-vedtak og EU-dommer er derfor identiske med de krav som Euro-LO og fagbevegelsene i mange EU-land har stilt. De ønskene bør få støtte også fra Arbeiderpartiet slik at grunnlaget kan legges for en offensiv valgkamp som fagbevegelsen kan gjøre til sin.
(Trykt i Klassekampen lørdag 24. november 2012)
Men det som til nå har provosert AP-ledelsen mest er at forbund etter forbund, også Handel og Kontor, stiller krav om at EØS-avtalen ikke må gripe inn i arbeidslivet på samme måte som i dag. Dette har fått ledende talspersoner for Arbeiderpartiet til å finne fram storslegga i EØS-debatten.
Martin Kolberg er
ikke snauere: «Når man angriper arbeidslivsdelen av EØS-avtalen,
så angriper man i realiteten hele EØS-avtalen.»
(Dagsavisen 9.11.2012)
-
at en ikke vil ha en
EØS-avtale som kan gripe inn mot norske tariffavtaler.
-
at en ikke vil ha en
EØS-avtale som kan svekke faglige rettigheter eller den norske
arbeidsmiljølovgivningen.
-
at en ikke vil ha en
EØS-avtale der EØS-regler har fortrinnsrett framfor ILO-konvensjoner som Norge
har ratifisert.
Ikke alle forbundsvedtak har med det tredje punktet, men alle er konkrete om hva de vil slå ring omkring.
Parlamentet
gikk inn for en juridisk bindende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten som skulle
sikre at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft
Euro-LO formulerte
i 2009 teksten til en slik sosialprotokoll der kjernen var: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske
friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale
rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende
sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”
Roar
Flåthen har også havna på samme «skråplan» – sjøl om han i andre sammenhenger
har bidratt til sleggeslaga mot EØS-kritikerne. Sammen med lederne for Unio og
YS mener han at «grunnleggende faglige rettigheter må respekteres og at
europeisk fagbevegelse sitt forslag om en sosial pakt må bli en realitet. …»
(Klassekampen 14-11.2012)
Det er da også
EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har utløst de sterke reaksjonene mot
EØS-avtalen i mange fagforbund og LO-foreninger. Det kravet de fleste samler
seg om, er at EØS ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller
lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.
I utgangspunktet
vil nok EU-kommisjonen avvise slike krav. Men EU har stadig godtatt at enkelte
medlemsstater ikke er med på alt som EU driver med. Storbritannia fikk f.eks. i 1992 nettopp et
unntak fra EUs regelverk for arbeidslivet og var i flere år ikke forpliktet av
dette regelverket. Forsøkene på å motvirke kriseutviklingen rundt om i EU vil
nok føre til en serie nye særordninger for enkeltland eller grupper av EU-land.
De ønskene som mange norske fagforbund har om å skjerme norske tariffavtaler og den norske arbeidsmiljøloven mot EU-vedtak og EU-dommer er derfor identiske med de krav som Euro-LO og fagbevegelsene i mange EU-land har stilt. De ønskene bør få støtte også fra Arbeiderpartiet slik at grunnlaget kan legges for en offensiv valgkamp som fagbevegelsen kan gjøre til sin.
(Trykt i Klassekampen lørdag 24. november 2012)
søndag 4. november 2012
Baksida av medaljen
EUs fristilte markeder har tvunget Europas sterkeste fagbevegelse i kne
Tyskland framstilles som unntaket i det kriserammede Europa. Tysk næringsliv er vinneren på eksportmarkedene, og Tyskland er eneste EU-land der arbeidsløsheten går ned. Men fjerdeparten av dem som er i jobb, er i utsiktsløse deltids- og korttidsjobber.
Denne særtyske krisa i tysk arbeidsliv slo ut mange år før finanskrisa kom til Europa i 2008. Den skyldes både tysk politikk og EU-politikk.
I oktober 2007 demonstrerte tusen postansatte i Berlin mot at de skulle dra nytte av en offentlig minstelønn som lå 2-3 euro høyere enn den lønna de sjøl hadde. De ville heller jobbe for 5 - 7 euro timen enn for 8-9 euro. (Med dagens kurs er fem euro 37 kroner.)
Dette skjedde i det landet som har hatt den største og best organiserte fagbevegelsen i Europa. Hvordan ble slike lønninger mulige? Og hvordan kunne en slik demonstrasjon bli til?
Fire forhold bidro til at folk kunne finne på å demonstrere mot høyere lønn:
1. Arbeidsløsheten i Tyskland har vært så høy helt fra 1980-tallet at mange må finne seg i lønninger de ikke kan leve av. Et par millioner tyskere har lenge hatt ei lønn under 5 euro time. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
2. I de utsatte delene av arbeidslivet sto fagbevegelsen maktesløs da konkurransen på markedene økte kraftig i en situasjon med stor arbeidsløshet.
3. Den nye, harde konkurransen om jobbene var en direkte konsekvens av markedsfrihetene på EUs indre marked. Siden prosjektet ”det indre markedet” ble satt i gang i 1985, ble bransje etter bransje, yrke etter yrke, åpna for konkurranse – også på tvers av nasjonale grenser.
4. I tillegg har EU fremma en privatisering av offentlige tjenester som også kaster millioner av arbeidstakere ut i en innbyrdes konkurranse som fagbevegelsen har hatt store problemer med å mestre.
Slike forhold har ført til at lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland topper lista.
Etter århundreskiftet har reallønna i Tyskland ikke økt – hvis en ser på gjennomsnittet. Men forskjellene på rik og fattig har økt - kraftig . Fra 1999 til 2009 økte den rikeste tidelen sin disponible realinntekt med 16,6 prosent – altså med en sjettedel. For den fattigste tidelen forsvant 9,6 prosent av den disponible realinntekten. De mista en tiendepart av det de skulle leve av. (labournet.de Germany 31.102012)
Slik delte de skjebne med 40 prosent av alle tyske lønnstakere i full jobb. De hadde alle sammen mindre å leve av i 2009 enn ti år før. Det var ikke på grunn av krisa. Den virkningen kom seinere.
I en ILO-utredning fra 2012 legges hovedvekten på de såkalte Hartz IV-reformene fra 2005. De skulle gjøre arbeidsmarkedet mer «fleksibelt», men endte med å skape en sosial bakevje av lavlønte lønnstakere i jobber som var frakobla resten av arbeidslivet. (Treeck/Sturn: Income inequality as a cause of the great Recession? A survey of current debates. ILO 2012)
Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg derfor ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og har gått ned etter det. Den er nå rundt 6,5 prosent.
Heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte. Fem millioner tyskere har det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (i underkant av 3000 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.
Samtidig ble dagpengene redusert og delvis slått sammen med sosialhjelpordningen. De som har vært arbeidsløse mer enn et år, ender med et bidrag på 374 euro i måneden (2800 kroner), dnt såkalte ALG-støtten. Støtten er satt opp ut fra et standardbudsjett som regner med 1000 kroner til mat og 50 kroner til restaurantbesøk og hotellovernatting i måneden, og der alkohol, tobakk og narkotika – med pinlig tysk nøyaktighet - er satt opp med null.
ALG-mottakeren har i tillegg krav på å få godtgjort rimelige boligutgifter – 60 m2 for et par, 15 m2 for hvert ekstra husstandsmedlem. En betingelse for støtte er at den likvide formuen ikke er mer enn 10.000-34.000 euro (avhengig av alder). En «rimelig» bolig og en «rimelig» personbil godtas. Inntekt kommer til fradrag – med et bunnfradrag på 100 euro måneden – og et delvis fradrag opp til 1500 euro. Slik skapes det et varig «prekariat» i ytterkanten av arbeidslivet og av samfunnet.
Samtidig som Hartz IV-tiltaka trykker de lavlønte stadig lenger ned i en fattigdom det er vanskelig å komme ut av, er skattene for de rikeste satt ned i flere omganger. Dette har ført til en sosial oppsplitting av det tyske samfunnet som en må langt tilbake i mellomkrigstida for å finne maken til.
Det var den gang Bertolt Brecht skreiv: «… da sa den fattige til den rike, var ikke jeg fattig, så var ikke du rik.»
ILO-forskerne peker på tre kortsiktige tiltak som kan bidra til å få tysk arbeidsliv ut av denne fastlåste situasjonen:
- Det må bli langt enklere å allmenngjøre tariffavtaler,
- lovbestemt minstelønn må innføres for større deler av arbeidslivet,
- og utleie av arbeidskraft må begrenses.
Men hvem kan kjempe fram slike reformkrav?
Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen prega utviklingen både i arbeidslivet og i samfunnet. Tyskland er i dag – sammen med Storbritannia - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Avtaledekning gjennom landsomfattende og regionale bransjeavtaler smuldrer. Arbeidsgiverne presser på for å få til avtaler på arbeidsplassnivå. Den systematiske avreguleringen av arbeidslivet har gitt arbeidsgiverne alle fordeler når kampene skal avgjøres på arbeidsplasser omgitt av stor arbeidsløshet. Det er der arbeidstakerne står svakest.
(Trykt i Klassekampen lørdag 3. november 2012)
Tyskland framstilles som unntaket i det kriserammede Europa. Tysk næringsliv er vinneren på eksportmarkedene, og Tyskland er eneste EU-land der arbeidsløsheten går ned. Men fjerdeparten av dem som er i jobb, er i utsiktsløse deltids- og korttidsjobber.
Denne særtyske krisa i tysk arbeidsliv slo ut mange år før finanskrisa kom til Europa i 2008. Den skyldes både tysk politikk og EU-politikk.
I oktober 2007 demonstrerte tusen postansatte i Berlin mot at de skulle dra nytte av en offentlig minstelønn som lå 2-3 euro høyere enn den lønna de sjøl hadde. De ville heller jobbe for 5 - 7 euro timen enn for 8-9 euro. (Med dagens kurs er fem euro 37 kroner.)
Dette skjedde i det landet som har hatt den største og best organiserte fagbevegelsen i Europa. Hvordan ble slike lønninger mulige? Og hvordan kunne en slik demonstrasjon bli til?
Fire forhold bidro til at folk kunne finne på å demonstrere mot høyere lønn:
1. Arbeidsløsheten i Tyskland har vært så høy helt fra 1980-tallet at mange må finne seg i lønninger de ikke kan leve av. Et par millioner tyskere har lenge hatt ei lønn under 5 euro time. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
2. I de utsatte delene av arbeidslivet sto fagbevegelsen maktesløs da konkurransen på markedene økte kraftig i en situasjon med stor arbeidsløshet.
3. Den nye, harde konkurransen om jobbene var en direkte konsekvens av markedsfrihetene på EUs indre marked. Siden prosjektet ”det indre markedet” ble satt i gang i 1985, ble bransje etter bransje, yrke etter yrke, åpna for konkurranse – også på tvers av nasjonale grenser.
4. I tillegg har EU fremma en privatisering av offentlige tjenester som også kaster millioner av arbeidstakere ut i en innbyrdes konkurranse som fagbevegelsen har hatt store problemer med å mestre.
Slike forhold har ført til at lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland topper lista.
Etter århundreskiftet har reallønna i Tyskland ikke økt – hvis en ser på gjennomsnittet. Men forskjellene på rik og fattig har økt - kraftig . Fra 1999 til 2009 økte den rikeste tidelen sin disponible realinntekt med 16,6 prosent – altså med en sjettedel. For den fattigste tidelen forsvant 9,6 prosent av den disponible realinntekten. De mista en tiendepart av det de skulle leve av. (labournet.de Germany 31.102012)
Slik delte de skjebne med 40 prosent av alle tyske lønnstakere i full jobb. De hadde alle sammen mindre å leve av i 2009 enn ti år før. Det var ikke på grunn av krisa. Den virkningen kom seinere.
I en ILO-utredning fra 2012 legges hovedvekten på de såkalte Hartz IV-reformene fra 2005. De skulle gjøre arbeidsmarkedet mer «fleksibelt», men endte med å skape en sosial bakevje av lavlønte lønnstakere i jobber som var frakobla resten av arbeidslivet. (Treeck/Sturn: Income inequality as a cause of the great Recession? A survey of current debates. ILO 2012)
Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg derfor ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og har gått ned etter det. Den er nå rundt 6,5 prosent.
Heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte. Fem millioner tyskere har det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (i underkant av 3000 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.
Samtidig ble dagpengene redusert og delvis slått sammen med sosialhjelpordningen. De som har vært arbeidsløse mer enn et år, ender med et bidrag på 374 euro i måneden (2800 kroner), dnt såkalte ALG-støtten. Støtten er satt opp ut fra et standardbudsjett som regner med 1000 kroner til mat og 50 kroner til restaurantbesøk og hotellovernatting i måneden, og der alkohol, tobakk og narkotika – med pinlig tysk nøyaktighet - er satt opp med null.
ALG-mottakeren har i tillegg krav på å få godtgjort rimelige boligutgifter – 60 m2 for et par, 15 m2 for hvert ekstra husstandsmedlem. En betingelse for støtte er at den likvide formuen ikke er mer enn 10.000-34.000 euro (avhengig av alder). En «rimelig» bolig og en «rimelig» personbil godtas. Inntekt kommer til fradrag – med et bunnfradrag på 100 euro måneden – og et delvis fradrag opp til 1500 euro. Slik skapes det et varig «prekariat» i ytterkanten av arbeidslivet og av samfunnet.
Samtidig som Hartz IV-tiltaka trykker de lavlønte stadig lenger ned i en fattigdom det er vanskelig å komme ut av, er skattene for de rikeste satt ned i flere omganger. Dette har ført til en sosial oppsplitting av det tyske samfunnet som en må langt tilbake i mellomkrigstida for å finne maken til.
Det var den gang Bertolt Brecht skreiv: «… da sa den fattige til den rike, var ikke jeg fattig, så var ikke du rik.»
ILO-forskerne peker på tre kortsiktige tiltak som kan bidra til å få tysk arbeidsliv ut av denne fastlåste situasjonen:
- Det må bli langt enklere å allmenngjøre tariffavtaler,
- lovbestemt minstelønn må innføres for større deler av arbeidslivet,
- og utleie av arbeidskraft må begrenses.
Men hvem kan kjempe fram slike reformkrav?
Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen prega utviklingen både i arbeidslivet og i samfunnet. Tyskland er i dag – sammen med Storbritannia - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Avtaledekning gjennom landsomfattende og regionale bransjeavtaler smuldrer. Arbeidsgiverne presser på for å få til avtaler på arbeidsplassnivå. Den systematiske avreguleringen av arbeidslivet har gitt arbeidsgiverne alle fordeler når kampene skal avgjøres på arbeidsplasser omgitt av stor arbeidsløshet. Det er der arbeidstakerne står svakest.
(Trykt i Klassekampen lørdag 3. november 2012)
Italia på vippepunktet
Berlusconi ser for seg et come-back med brodd mot euroen og mot Tyskland.
«I dag nytter det ikke å komme fram gjennom sentrum. Demonstrasjonen sperrer alle forbindelser.» Drosjesjåføren advarte oss før vi fikk sagt hvor vi skulle. Noen dager seinere var Roma overfylt av plakater der CIGL, den største fagbevegelsen, innkalte til massemøte på Piazza del Popolo.
Slik har det vært i mange måneder – over hele landet. Omfanget og intensiteten av protestene er likevel ikke som i Hellas, Portugal og Spania. Men Italia er på et vippepunkt mellom ei krise som gjør hverdagen plagsom for stadig flere og ei krise som kan ramme hele samfunnssystemet.
Arbeidsløsheten nådde opp i 10,8 prosent i sommer, det høyeste nivået på tretten år. Hver fjerde ungdom mellom 15 og 29 år er verken i jobb eller under utdanning.
Hvis en slik arbeidsløshet varer, er det fare for at Italia – som Spania og Hellas - får «en tapt generasjon» uten arbeidserfaring. Det kan bli til varig skade for samfunnsøkonomien i Italia i tiår framover.
IMF regner ikke med noen særlig forbedring i 2013 og frykter at høyere obligasjonsrente, svakere økonomisk aktivitet og økende statsgjeld kan forsterke hverandre gjensidig.
Statsgjelda på 123 prosent av brutto nasjonalprodukt (bnp) er den nesthøyeste i EU. Bare Hellas har større gjeld.
Hvis ikke den økonomiske veksten kommer i gang, kan statsgjelda på få år øke til 140 prosent av bnp. Da er Italia et konkursbo som ikke er til å redde med den politikken som Angela Merkel har banka EU fast til - og som Mario Draghi i EUs sentralbank ser ut til å velsigne.
Det er likevel penger nok i eurosonen til å rette opp også ei slik krise. Men da må EU bli den «overføringsunionen» som Angela Merkel har forsikra tyske velgere om at den aldri skal bli.
Høsten 2011 pressa EUs sentralbank på for å kutte både pensjoner og offentlige lønninger. Berlusconi, som da var statsminister, stritta imot, men fikk i november et knapt flertall i parlamentet mot seg. Han gikk da av, og Mario Monti tok over i spissen for det som er kalt en «teknokratregjering» innsatt av EU.
Regjeringen til Monti la i desember fram ei sparepakke der økt pensjonsalder var det viktigste innslaget. Seinere har regjeringen lagt fram tre krisepakker som i motsetning til krisepakkene i andre kriseland har lagt hovedvekten på å øke statsinntektene, ikke på å kutte utgifter. Moms og andre avgifter er økt. Formuer, og særlig eiendom, er skattlagt hardere.
Det er skattesatsene som er økt, ikke skattegrunnlaget. Da er det grenser for hvor mye Monti-regjeringen kan hente inn så lenge økonomien ikke vokser. Italia hadde alt i 2010 det tredje høyeste skattetrykket i eurosonen. Både IMF og OECD anbefaler at det er kutt i offentlige utgifter som må til.
IMF spår at den økonomiske veksten vil være så lav som én prosent helt fram til 2017. Det er ikke nok til å få folk i arbeid. Italia kan bli hengende etter også om resten av eurosonen kommer ut av de verste krisetilstandene.
Det er gjentatt til kjedsommelighet at hvis Spania må reddes fra konkurs, vil Italia følge i kjølvannet. De tørre tall over handelsbalanse, budsjettunderskudd, privatgjeld og arbeidsløshet skulle tilsi at Italia tross alt er bedre stilt enn Spania. Det økonomiske hovedproblemet er den store statsgjelda.
Statsgjelda har bygd seg opp over lang tid, lenge før finanskrisa, men har sjølsagt økt ytterligere de siste åra. Men en reell kriseløsning i Italia krever at en får gjort noe med langt mer grunnleggende problem:
- Produktiviteten i næringslivet har blitt hengende etter i mer enn femten år og har den svakeste utviklingen i hele OECD-området.
- Skolesystemet holder ikke tritt med utviklingen ellers i Europa. Bare 21 prosent av aldersgruppa 25-34 år har høyere utdanning – mot 38 prosent som gjennomsnitt i OECD. Enda mer illevarslende er det at i denne aldersgruppa er arbeidsløsheten større blant dem med universitets- eller høyskoleutdanning enn blant dem som bare har videregående utdanning.
- Utgiftene til forskning og produktutvikling er bare halvparten av gjennomsnittet i OECD.
- Italia skiller seg også ut ved lav yrkesdeltakelse blant kvinner. I EU ligger bare Hellas dårligere an. Én viktig grunn er at barnehager og SFO-ordninger er lite utbygd.
- Byråkratiet er mer rigid og mer politisk upåvirkelig enn ellers i Vest-Europa. Det store oppgjøret med mafiastrukturene fra 1992-94 er løpt ut i sand. Det hersker nå en bitter stillingskrig mellom reformkreftene og en mafiainfisert reaksjon, en stillingskrig som lammer mye offentlig forvaltning både lokalt og sentralt.
- Rettsvesenet preges av at det aldri får avslutta saker med en endelig domsavgjørelse. Som det har vært sagt: Italia har så mange lover og advokater at lovløsheten hersker. Korrupsjon er utbredt og har ifølge OECD økt i kriseåra etter2008.
Neste parlamentsvalg skal holdes i april 2013, og Mario Monti har sagt fra at han ikke fortsetter som statsminister. Berlusconi utelukker ikke at han kan være villig til å ta over for å avslutte kuttpolitikken. Partiet hans har fortsatt stabil støtte fra minst en fjerdedel av velgerne.
Det viktigste maktgrunnlaget til Berlusconi er medieimperiet hans. Han eier tre av de sju nasjonale TV-kanalene og kontrollerer 60 prosent av all TV-reklame. I tillegg rår han over forlagshuset Mondadori som gir ut fjerdeparten av alle bøker i Italia - og han eier dessuten fotballklubben AC Milan.
Hjertebarnet hans blant avisene, Il Giornale, tester stadig ut det som kan bli en valgkamp retta både mot euroen og mot Tyskland. I august ble tyskerne på lederplass beskyldt for å ville dominere Europa «ikke med kanoner, men med euro». Artikkelen hadde overskriften «Det fjerde riket» og var illustrert med et bilde av Angela Merkel med høyre handa skrått i været.
(Trykt i Klassekampen lørdag 27. oktober 2012)
«I dag nytter det ikke å komme fram gjennom sentrum. Demonstrasjonen sperrer alle forbindelser.» Drosjesjåføren advarte oss før vi fikk sagt hvor vi skulle. Noen dager seinere var Roma overfylt av plakater der CIGL, den største fagbevegelsen, innkalte til massemøte på Piazza del Popolo.
Slik har det vært i mange måneder – over hele landet. Omfanget og intensiteten av protestene er likevel ikke som i Hellas, Portugal og Spania. Men Italia er på et vippepunkt mellom ei krise som gjør hverdagen plagsom for stadig flere og ei krise som kan ramme hele samfunnssystemet.
Arbeidsløsheten nådde opp i 10,8 prosent i sommer, det høyeste nivået på tretten år. Hver fjerde ungdom mellom 15 og 29 år er verken i jobb eller under utdanning.
Hvis en slik arbeidsløshet varer, er det fare for at Italia – som Spania og Hellas - får «en tapt generasjon» uten arbeidserfaring. Det kan bli til varig skade for samfunnsøkonomien i Italia i tiår framover.
IMF regner ikke med noen særlig forbedring i 2013 og frykter at høyere obligasjonsrente, svakere økonomisk aktivitet og økende statsgjeld kan forsterke hverandre gjensidig.
Statsgjelda på 123 prosent av brutto nasjonalprodukt (bnp) er den nesthøyeste i EU. Bare Hellas har større gjeld.
Hvis ikke den økonomiske veksten kommer i gang, kan statsgjelda på få år øke til 140 prosent av bnp. Da er Italia et konkursbo som ikke er til å redde med den politikken som Angela Merkel har banka EU fast til - og som Mario Draghi i EUs sentralbank ser ut til å velsigne.
Det er likevel penger nok i eurosonen til å rette opp også ei slik krise. Men da må EU bli den «overføringsunionen» som Angela Merkel har forsikra tyske velgere om at den aldri skal bli.
Høsten 2011 pressa EUs sentralbank på for å kutte både pensjoner og offentlige lønninger. Berlusconi, som da var statsminister, stritta imot, men fikk i november et knapt flertall i parlamentet mot seg. Han gikk da av, og Mario Monti tok over i spissen for det som er kalt en «teknokratregjering» innsatt av EU.
Regjeringen til Monti la i desember fram ei sparepakke der økt pensjonsalder var det viktigste innslaget. Seinere har regjeringen lagt fram tre krisepakker som i motsetning til krisepakkene i andre kriseland har lagt hovedvekten på å øke statsinntektene, ikke på å kutte utgifter. Moms og andre avgifter er økt. Formuer, og særlig eiendom, er skattlagt hardere.
Det er skattesatsene som er økt, ikke skattegrunnlaget. Da er det grenser for hvor mye Monti-regjeringen kan hente inn så lenge økonomien ikke vokser. Italia hadde alt i 2010 det tredje høyeste skattetrykket i eurosonen. Både IMF og OECD anbefaler at det er kutt i offentlige utgifter som må til.
IMF spår at den økonomiske veksten vil være så lav som én prosent helt fram til 2017. Det er ikke nok til å få folk i arbeid. Italia kan bli hengende etter også om resten av eurosonen kommer ut av de verste krisetilstandene.
Det er gjentatt til kjedsommelighet at hvis Spania må reddes fra konkurs, vil Italia følge i kjølvannet. De tørre tall over handelsbalanse, budsjettunderskudd, privatgjeld og arbeidsløshet skulle tilsi at Italia tross alt er bedre stilt enn Spania. Det økonomiske hovedproblemet er den store statsgjelda.
Statsgjelda har bygd seg opp over lang tid, lenge før finanskrisa, men har sjølsagt økt ytterligere de siste åra. Men en reell kriseløsning i Italia krever at en får gjort noe med langt mer grunnleggende problem:
- Produktiviteten i næringslivet har blitt hengende etter i mer enn femten år og har den svakeste utviklingen i hele OECD-området.
- Skolesystemet holder ikke tritt med utviklingen ellers i Europa. Bare 21 prosent av aldersgruppa 25-34 år har høyere utdanning – mot 38 prosent som gjennomsnitt i OECD. Enda mer illevarslende er det at i denne aldersgruppa er arbeidsløsheten større blant dem med universitets- eller høyskoleutdanning enn blant dem som bare har videregående utdanning.
- Utgiftene til forskning og produktutvikling er bare halvparten av gjennomsnittet i OECD.
- Italia skiller seg også ut ved lav yrkesdeltakelse blant kvinner. I EU ligger bare Hellas dårligere an. Én viktig grunn er at barnehager og SFO-ordninger er lite utbygd.
- Byråkratiet er mer rigid og mer politisk upåvirkelig enn ellers i Vest-Europa. Det store oppgjøret med mafiastrukturene fra 1992-94 er løpt ut i sand. Det hersker nå en bitter stillingskrig mellom reformkreftene og en mafiainfisert reaksjon, en stillingskrig som lammer mye offentlig forvaltning både lokalt og sentralt.
- Rettsvesenet preges av at det aldri får avslutta saker med en endelig domsavgjørelse. Som det har vært sagt: Italia har så mange lover og advokater at lovløsheten hersker. Korrupsjon er utbredt og har ifølge OECD økt i kriseåra etter2008.
Neste parlamentsvalg skal holdes i april 2013, og Mario Monti har sagt fra at han ikke fortsetter som statsminister. Berlusconi utelukker ikke at han kan være villig til å ta over for å avslutte kuttpolitikken. Partiet hans har fortsatt stabil støtte fra minst en fjerdedel av velgerne.
Det viktigste maktgrunnlaget til Berlusconi er medieimperiet hans. Han eier tre av de sju nasjonale TV-kanalene og kontrollerer 60 prosent av all TV-reklame. I tillegg rår han over forlagshuset Mondadori som gir ut fjerdeparten av alle bøker i Italia - og han eier dessuten fotballklubben AC Milan.
Hjertebarnet hans blant avisene, Il Giornale, tester stadig ut det som kan bli en valgkamp retta både mot euroen og mot Tyskland. I august ble tyskerne på lederplass beskyldt for å ville dominere Europa «ikke med kanoner, men med euro». Artikkelen hadde overskriften «Det fjerde riket» og var illustrert med et bilde av Angela Merkel med høyre handa skrått i været.
(Trykt i Klassekampen lørdag 27. oktober 2012)
Eurosentrisk fredspris
Det kan bli avgjørende for freden i verden hvordan EU oppfattes utafor Europa. Det har ikke Jagland skjønt.
Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad, sekretæren for Nobel-komiteen, fikk det som de ville: De fikk gitt fredsprisen til EU. Men bak den solskinnshistorien som begrunner fredsprisen, fortelles det mange andre historier rundt om i verden.
EU dyrker Robert Schuman som den store fredspolitikeren. Det var han som i 1950 lanserte planen om en kull- og stålunion mellom Tyskland, Frankrike og fire andre land. Det var opplagt et framsynt industriprosjekt, men ble både av samtid og ettertid framstilt som det store europeiske fredsprosjektet, det som for all framtid skulle hindre fransk-tyske kriger.
Dette fører fort til en debatt om høna og egget. Ble samarbeidet i EEC mulig fordi det for lengst var utenkelig med fransk-tyske kriger, eller bidro samarbeidet til å hindre slike kriger?
Det som er uomtvistelig, er at den europeiske krigslysten ikke var borte for godt, verken da Kull- og Stålunionen ble til virkelighet i 1952 eller da den gikk inn i det breiere EEC-samarbeidet i 1958.
Som fransk utenriksminister fra 1948 til 1953 var Schuman direkte ansvarlig for å tviholde på Vietnam med militærmakt etter at vietnameserne hadde befridd seg sjøl fra japansk okkupasjon.
Først i 1954 trakk Frankrike seg ut av Vietnam – ikke på grunn av noe fredsprosjekt, men fordi den franske hæren tapte det dramatiske slaget om festningsbyen Dien Bien Phu.
Den franske hæren ble ikke arbeidsløs av den grunn. Kolonikrigen i Algerie starta samme år som de franske styrkene trakk seg ut av Vietnam. Den varte til 1962 og ble ført med en brutalitet som det franske samfunnet til denne dag ikke har tatt noe virkelig oppgjør med.
Var fredsprosjektet til Schuman mer verdt fordi det foregikk i Europa, mens krigsprosjekt som ødela liv og samfunnn,foregikk så langt, langt unna – og uten alt for plagsom oppmerksomhet i media?
Det er ikke sikkert at de historiene om EU som fortelles i land langt unna Europa er sannere enn de som fortelles innad i EU. Men fordi det fortsatt lever mennesker som husker de kolonikrigene som måtte vinnes for å frigjøre seg fra kolonimakt, kan det bli avgjørende for freden i verden hvordan Europa, EU – og for den del Norge, fredsprisen og Jagland - oppfattes utafor Europa.
Men les boka om globalhistorien, den som Tore Linné Eriksen ga ut i 2010. Den passer dårlig når EU-hoffet skal hylle seg sjøl. Dit blir da Tore heller ikke invitert.
Det fins naturligvis argumenter for at EU-prosjektet har bidratt positivt til en fredelig samfunnsutvikling i Europa.
Mange spanjoler, portugisere og grekere var glade for at EU-medlemskapet på 1980-tallet ble en garanti mot å falle tilbake til fascistliknende maktforhold. Det er også sannsynlig at håpet om medlemskap i EU stabiliserte situasjonen i Øst-Europa etter at muren falt.
Men også her kan mange historier fortelles – også den om hvordan den brå og brutale overgangen til en uregulert markedsøkonomi skapte panikk blant foreldre som frykta hva som kunne skje hvis dattera oppdaga at hun kunne tjene mer på en kveld med vestlige turister enn foreldrene kunne tjene på en måned – eller hvis sønnen så hvordan fristende markeder åpna seg for hel- og halvkriminell virksomhet.
På Balkan kan drømmen om EU-medlemskap fortsatt bidra til å holde korrupsjon og etnisk undertrykkelse så noenlunde i sjakk. Men mye kan sies om hva EU gjorde – og ikke gjorde – for å hindre - eller utløse - krigene i det tidligere Jugoslavia.
Anno 2012 går fredsprisen til et EU som er på vei inn i et sosialt og økonomisk kaos som samfunn ikke kan tåle særlig lenge. Stabil fred forutsetter tillit mellom styrende og styrte. Øker fredsprisen en slik tillit? I Europa er det nå større fare for høyreekstremisme enn noen gang etter 2. verdenskrig.
Alt dette blir likevel uvesentlig mot det bildet av EU som tegnes i andre deler av verden, det som Jagland lukker øynene for.
Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I mange konflikter står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.
Fredsprisen gis til en sammenslutning av stater med økonomisk makt til å diktere samfunnsvilkår over store deler av kloden. EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger. Dokumentasjon fins i overflod på nettstedene til South Centre, Third World Network, Water Justice, Oxfam, Weed og på de lenkene du finner der.
Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og mennesker i land etter land. Bak EU står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å sikre interessene sine. De minsker ikke motsetningene i verden.
Den vestlige delen av Europa har dessuten lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.
En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det så langt at troen på en trygg og fredelig framtid kan virke utopisk.
I et slikt perspektiv blir fredsprisen til EU – og til Obama - et bilde på den lille gutten som går bort til den sterkeste gutten i gata, han som så mange er redde for, og åpner handa der det ligger en medalje han har tegna sjøl. Det håpefulle blikket er fullt av forventning: Du slår vel ikke lenger oss i gata vår?
(Trykt i Klassekampen lørdag 20. oktober 2012)
Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad, sekretæren for Nobel-komiteen, fikk det som de ville: De fikk gitt fredsprisen til EU. Men bak den solskinnshistorien som begrunner fredsprisen, fortelles det mange andre historier rundt om i verden.
EU dyrker Robert Schuman som den store fredspolitikeren. Det var han som i 1950 lanserte planen om en kull- og stålunion mellom Tyskland, Frankrike og fire andre land. Det var opplagt et framsynt industriprosjekt, men ble både av samtid og ettertid framstilt som det store europeiske fredsprosjektet, det som for all framtid skulle hindre fransk-tyske kriger.
Dette fører fort til en debatt om høna og egget. Ble samarbeidet i EEC mulig fordi det for lengst var utenkelig med fransk-tyske kriger, eller bidro samarbeidet til å hindre slike kriger?
Det som er uomtvistelig, er at den europeiske krigslysten ikke var borte for godt, verken da Kull- og Stålunionen ble til virkelighet i 1952 eller da den gikk inn i det breiere EEC-samarbeidet i 1958.
Som fransk utenriksminister fra 1948 til 1953 var Schuman direkte ansvarlig for å tviholde på Vietnam med militærmakt etter at vietnameserne hadde befridd seg sjøl fra japansk okkupasjon.
Først i 1954 trakk Frankrike seg ut av Vietnam – ikke på grunn av noe fredsprosjekt, men fordi den franske hæren tapte det dramatiske slaget om festningsbyen Dien Bien Phu.
Den franske hæren ble ikke arbeidsløs av den grunn. Kolonikrigen i Algerie starta samme år som de franske styrkene trakk seg ut av Vietnam. Den varte til 1962 og ble ført med en brutalitet som det franske samfunnet til denne dag ikke har tatt noe virkelig oppgjør med.
Var fredsprosjektet til Schuman mer verdt fordi det foregikk i Europa, mens krigsprosjekt som ødela liv og samfunnn,foregikk så langt, langt unna – og uten alt for plagsom oppmerksomhet i media?
Det er ikke sikkert at de historiene om EU som fortelles i land langt unna Europa er sannere enn de som fortelles innad i EU. Men fordi det fortsatt lever mennesker som husker de kolonikrigene som måtte vinnes for å frigjøre seg fra kolonimakt, kan det bli avgjørende for freden i verden hvordan Europa, EU – og for den del Norge, fredsprisen og Jagland - oppfattes utafor Europa.
Men les boka om globalhistorien, den som Tore Linné Eriksen ga ut i 2010. Den passer dårlig når EU-hoffet skal hylle seg sjøl. Dit blir da Tore heller ikke invitert.
Det fins naturligvis argumenter for at EU-prosjektet har bidratt positivt til en fredelig samfunnsutvikling i Europa.
Mange spanjoler, portugisere og grekere var glade for at EU-medlemskapet på 1980-tallet ble en garanti mot å falle tilbake til fascistliknende maktforhold. Det er også sannsynlig at håpet om medlemskap i EU stabiliserte situasjonen i Øst-Europa etter at muren falt.
Men også her kan mange historier fortelles – også den om hvordan den brå og brutale overgangen til en uregulert markedsøkonomi skapte panikk blant foreldre som frykta hva som kunne skje hvis dattera oppdaga at hun kunne tjene mer på en kveld med vestlige turister enn foreldrene kunne tjene på en måned – eller hvis sønnen så hvordan fristende markeder åpna seg for hel- og halvkriminell virksomhet.
På Balkan kan drømmen om EU-medlemskap fortsatt bidra til å holde korrupsjon og etnisk undertrykkelse så noenlunde i sjakk. Men mye kan sies om hva EU gjorde – og ikke gjorde – for å hindre - eller utløse - krigene i det tidligere Jugoslavia.
Anno 2012 går fredsprisen til et EU som er på vei inn i et sosialt og økonomisk kaos som samfunn ikke kan tåle særlig lenge. Stabil fred forutsetter tillit mellom styrende og styrte. Øker fredsprisen en slik tillit? I Europa er det nå større fare for høyreekstremisme enn noen gang etter 2. verdenskrig.
Alt dette blir likevel uvesentlig mot det bildet av EU som tegnes i andre deler av verden, det som Jagland lukker øynene for.
Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I mange konflikter står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.
Fredsprisen gis til en sammenslutning av stater med økonomisk makt til å diktere samfunnsvilkår over store deler av kloden. EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger. Dokumentasjon fins i overflod på nettstedene til South Centre, Third World Network, Water Justice, Oxfam, Weed og på de lenkene du finner der.
Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og mennesker i land etter land. Bak EU står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å sikre interessene sine. De minsker ikke motsetningene i verden.
Den vestlige delen av Europa har dessuten lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.
En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det så langt at troen på en trygg og fredelig framtid kan virke utopisk.
I et slikt perspektiv blir fredsprisen til EU – og til Obama - et bilde på den lille gutten som går bort til den sterkeste gutten i gata, han som så mange er redde for, og åpner handa der det ligger en medalje han har tegna sjøl. Det håpefulle blikket er fullt av forventning: Du slår vel ikke lenger oss i gata vår?
(Trykt i Klassekampen lørdag 20. oktober 2012)
Abonner på:
Innlegg (Atom)