Baksida av medaljen

EUs fristilte markeder har tvunget Europas sterkeste fagbevegelse i kne

Tyskland framstilles som unntaket i det kriserammede Europa. Tysk næringsliv er vinneren på eksportmarkedene, og Tyskland er eneste EU-land der arbeidsløsheten går ned. Men fjerdeparten av dem som er i jobb, er i utsiktsløse deltids- og korttidsjobber.

Denne særtyske krisa i tysk arbeidsliv slo ut mange år før finanskrisa kom til Europa i 2008. Den skyldes både tysk politikk og EU-politikk.


I oktober 2007 demonstrerte tusen postansatte i Berlin mot at de skulle dra nytte av en offentlig minstelønn som lå 2-3 euro høyere enn den lønna de sjøl hadde. De ville heller jobbe for 5 - 7 euro timen enn for 8-9 euro. (Med dagens kurs er fem euro 37 kroner.)

Dette skjedde i det landet som har hatt den største og best organiserte fagbevegelsen i Europa. Hvordan ble slike lønninger mulige? Og hvordan kunne en slik demonstrasjon bli til?

Fire forhold bidro til at folk kunne finne på å demonstrere mot høyere lønn:

1. Arbeidsløsheten i Tyskland har vært så høy helt fra 1980-tallet at mange må finne seg i lønninger de ikke kan leve av. Et par millioner tyskere har lenge hatt ei lønn under 5 euro time. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.

2. I de utsatte delene av arbeidslivet sto fagbevegelsen maktesløs da konkurransen på markedene økte kraftig i en situasjon med stor arbeidsløshet.

3. Den nye, harde konkurransen om jobbene var en direkte konsekvens av markedsfrihetene på EUs indre marked. Siden prosjektet ”det indre markedet” ble satt i gang i 1985, ble bransje etter bransje, yrke etter yrke, åpna for konkurranse – også på tvers av nasjonale grenser.

4. I tillegg har EU fremma en privatisering av offentlige tjenester som også kaster millioner av arbeidstakere ut i en innbyrdes konkurranse som fagbevegelsen har hatt store problemer med å mestre.

Slike forhold har ført til at lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland topper lista.

Etter århundreskiftet har reallønna i Tyskland ikke økt – hvis en ser på gjennomsnittet. Men forskjellene på rik og fattig har økt - kraftig . Fra 1999 til 2009 økte den rikeste tidelen sin disponible realinntekt med 16,6 prosent – altså med en sjettedel. For den fattigste tidelen forsvant 9,6 prosent av den disponible realinntekten. De mista en tiendepart av det de skulle leve av. (labournet.de Germany 31.102012)

Slik delte de skjebne med 40 prosent av alle tyske lønnstakere i full jobb. De hadde alle sammen mindre å leve av i 2009 enn ti år før. Det var ikke på grunn av krisa. Den virkningen kom seinere.

I en ILO-utredning fra 2012 legges hovedvekten på de såkalte Hartz IV-reformene fra 2005. De skulle gjøre arbeidsmarkedet mer «fleksibelt», men endte med å skape en sosial bakevje av lavlønte lønnstakere i jobber som var frakobla resten av arbeidslivet. (Treeck/Sturn: Income inequality as a cause of the great Recession? A survey of current debates. ILO 2012)


Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg derfor ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og har gått ned etter det. Den er nå rundt 6,5 prosent.

Heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte. Fem millioner tyskere har det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (i underkant av 3000 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.

Samtidig ble dagpengene redusert og delvis slått sammen med sosialhjelpordningen. De som har vært arbeidsløse mer enn et år, ender med et bidrag på 374 euro i måneden (2800 kroner), dnt såkalte ALG-støtten. Støtten er satt opp ut fra et standardbudsjett som regner med 1000 kroner til mat og 50 kroner til restaurantbesøk og hotellovernatting i måneden, og der alkohol, tobakk og narkotika – med pinlig tysk nøyaktighet - er satt opp med null.

ALG-mottakeren har i tillegg krav på å få godtgjort rimelige boligutgifter – 60 m2 for et par, 15 m2 for hvert ekstra husstandsmedlem. En betingelse for støtte er at den likvide formuen ikke er mer enn 10.000-34.000 euro (avhengig av alder). En «rimelig» bolig og en «rimelig» personbil godtas. Inntekt kommer til fradrag – med et bunnfradrag på 100 euro måneden – og et delvis fradrag opp til 1500 euro. Slik skapes det et varig «prekariat» i ytterkanten av arbeidslivet og av samfunnet.

Samtidig som Hartz IV-tiltaka trykker de lavlønte stadig lenger ned i en fattigdom det er vanskelig å komme ut av, er skattene for de rikeste satt ned i flere omganger. Dette har ført til en sosial oppsplitting av det tyske samfunnet som en må langt tilbake i mellomkrigstida for å finne maken til.

Det var den gang Bertolt Brecht skreiv: «… da sa den fattige til den rike, var ikke jeg fattig, så var ikke du rik.»


ILO-forskerne peker på tre kortsiktige tiltak som kan bidra til å få tysk arbeidsliv ut av denne fastlåste situasjonen:
- Det må bli langt enklere å allmenngjøre tariffavtaler,
- lovbestemt minstelønn må innføres for større deler av arbeidslivet,
- og utleie av arbeidskraft må begrenses.

Men hvem kan kjempe fram slike reformkrav?

Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen prega utviklingen både i arbeidslivet og i samfunnet. Tyskland er i dag – sammen med Storbritannia - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.

Avtaledekning gjennom landsomfattende og regionale bransjeavtaler smuldrer. Arbeidsgiverne presser på for å få til avtaler på arbeidsplassnivå. Den systematiske avreguleringen av arbeidslivet har gitt arbeidsgiverne alle fordeler når kampene skal avgjøres på arbeidsplasser omgitt av stor arbeidsløshet. Det er der arbeidstakerne står svakest.

(Trykt i Klassekampen lørdag 3. november 2012)