Heller frihandelsavtalen

Hvis Norge går ut av EØS, sikrer WTO-reglene oss samme adgang til EU-markedet som i dag.

EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel hvis et flertall på Stortinget bestemmer seg for det. Hvis EØS-avtalen sies opp, fastslås det i avtalens artikkel 120 at handelen mellom EU og Norge reguleres av tidligere avtaler.

Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den var skåret over samme lest som de frihandelsavtalene som Sverige, Finland og Østerrike inngikk med EU i 1972, tre EFTA-land som ikke søkte medlemskap i EU i 1972.

Frihandelsavtalen ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Den innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU. På en del følsomme eksportvarer som aluminium og papir ble tollsatsene trappet ned til null i løpet av en overgangsperiode.

Det ble tilsvarende nulltoll på importen av industrivarer fra EU. Alle kvoteordninger og andre mengdebegrensninger ble også tatt bort begge veier.

Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket fra tollfriheten. Det har vært toll på de fleste bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske).


Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og enkelte landbruksprodukter. På slike områder oppdateres frihandelsavtalen løpende når det er behov for det.

Det betyr at hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder – modifisert med de endringene som er kommet gjennom WTO-regelverket etter 1995. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO. WTO-regelverket sikrer at viktige deler av handelsavtalen fra 1973 vil bestå selv om EU skulle gå til det skritt å si den opp.


Formelt er det en enkel sak å melde seg ut av EØS. Det heter i EØS-avtalens artikkel 127: «Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtaleparter.» I tillegg står det:
«Straks etter varselet om at en avtalepart akter å trekke seg fra avtalen, skal de andre avtalepartene sammenkalle en diplomatisk konferanse for å vurdere de endringer det måtte være nødvendig å gjøre i avtalen.»

Dette betyr at EØS-avtalen omtaler en eventuell utmelding på en udramatisk måte, og at en utmelding følges av forhandlinger om å finne praktiske løsninger som begge parter kan være tjent med.

Det enkleste alternativet til EØS er derfor noe så enkelt som å si opp EØS-avtalen. Da fungerer WTO-reglene som et sikkerhetsnett som i all hovedsak sikrer Norge samme markedsadgang til EU-markedet som i dag.

Den internasjonale handelen med industrivarer har etter 1995 blitt kraftig liberalisert innen rammen av WTO. I 2010 var 51 prosent av all internasjonal handel tollfri og gjennomsnittlig toll var bare 4 prosent.

En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse. Både Norge og samtlige EU-land er medlemmer av WTO. EU ivaretar dette WTO-medlemskapet på vegne av medlemsstatene. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding.

I tillegg kan det være et ønske på begge sider å inngå en avtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter. EU inngår handelsavtaler med stadig flere land, ikke bare i Europa, men også med land rundt Middelhavet og med land lengre unna (Latin-Amerika, Sør-Afrika). Det samme gjelder Norge.

EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men WTO-reglene forbyr EU å innføre toll eller mengdebegrensninger på handelen med Norge. Hensikten med WTO er å sikre en stadig friere handel mellom medlemsstatene. Regelverket forbyr derfor medlemsstatene å øke tollsatser eller å begrense importen på ensidig basis.


I EØS-debatten trekker en del EØS-tilhengere fram faren for at EU skal sette i gang en handelskrig mot Norge. Den faren er helt minimal. Størstedelen av eksporten til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv.

Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det verken noe poeng å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute - eller å gjøre importen dyrere enn nødvendig ved å legge på toll.

Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på dette området at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet. EU har ingen ting å vinne på bygge opp gjensidige tollsatser på slike varer.

Det er derfor svært lite sannsynlig at EU har noe motiv for å stenge norske varer ute hvis Norge går ut av EØS. Det verste som kan skje, er at EU bruker samme tollsatser som mot andre WTO-land. I så fall kan de balanseres med tilsvarende tollsatser på norsk side.

I den situasjonen vil nok både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUs indre marked.

Alternativet til EØS-avtalen var i 1992 den frihandelsavtalen Norge hadde med EU siden 1973. Hvis EØS-avtalen falt vekk i dag, ville handelen mellom Norge og EU automatisk reguleres av regelverket til WTO. Da fungerer WTO-reglene som et sikkerhetsnett som i all hovedsak sikrer Norge samme markedsadgang til EU-markedet som i dag.

(Trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2012)

Ekko fra 1972 og 1994

Må vi ha EØS for å få solgt varene våre til EU?

Næringsledere, ja-politikere og media med mikrofonstativ hamrer inn samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 – og er like villedende i dag.

Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år. Avtalen innebar at norsk industri etter en overgangsperiode hadde tollfrihet på all eksport til EU.

Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll på landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det etter 1984 vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU.

Det overdøvende budskapet er likevel at vi trenger EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU. Men vi har vært her før.

Våren 1972 raste den første debatten om handelsavtalen. EEC hadde da i alle år krevd inn toll på mange av våre viktigste eksportvarer, som aluminium og andre metaller, papir og fisk. Nei-sidas økonomer strevde med å overbevise opinionen om at toll ikke på langt nær la så alvorlige hindringer for eksporten vår som ja-sida ville ha det til.

Den gang kom hjelpen utafra. EFTA-statene Sverige, Finland og Østerrike hadde ikke søkt medlemskap slik Storbritannia, Irland, Danmark og Norge hadde gjort. I stedet hadde de vinteren 1972 forhandla seg fram til handelsavtaler med EEC. Disse handelsavtalene fjerna det som var av toll og andre handelshindringer på handelen med industrivarer mellom EEC og de tre EFTA-statene.

Folkebevegelsen satsa på at en slik handelsavtale ville Norge også kunne forhandle seg til – dersom det ble nei-flertall ved folkeavstemningen i september 1972. Det ble hardnakka benekta av ja-sida med to typer argumenter:
- For det første: Det var ingen grunn til å tro at EEC ville gå med på noen handelsavtale med Norge.
- For det andre: Det var i hvert fall ingen grunn til å tro at vi ville få en avtale som var like gunstig for eksportnæringene våre som de avtalene Sverige, Finland og Østerrike hadde fått.

På eksportbedrift etter eksportbedrift sendte direktørene personlige brev til alle ansatte om at arbeidsplassen var i fare dersom det ble nei ved folkeavstemningen. Generaldirektør Johan B. Holte i Hydro slo fast i Stavanger Aftenblad 19. september 1972, seks dager før folkeavstemningen under overskriften: ”Ingen petrokjemisk industri utenfor EF.” ”En handelsavtale vil sette bom for det, sier direktør Holte”

Så gikk det som det gikk: Flertallet av velgerne stemte nei ved folkeavstemningen 25. september, Bratteli-regjeringen gikk av, og Korvald-regjeringen fikk forbausende raskt forhandla fram en avtale som var en blåkopi av de avtalene som Sverige og Finland hadde fått.


Et halvt år etter folkeavstemningen var stemningen i Hydro en helt annen. 20. mars 1973 var overskriften i avisa Varden: ”Telemark inn i oljeeventyret med Hydros milliardplaner på Rafnes” – med samme generaldirektør Johan B. Holte som kilde: ”Et nytt Hydro-eventyr er under utvikling i Grenland. Henimot en milliard tenkes investert i petrokjemisk industri på Rafnes … ” Ingen journalist spurte: «Men du sa jo for et halvt år sia at handelsavtalen ville sette bom for petrokjemi i Norge?»


Så gikk det 21 år, og Hydro hadde fått ny generaldirektør. 26. september 1994 – to måneder før folkeavstemningen – slo den nye generaldirektøren, Erik Myklebust, fast: ”Tusener av tapte arbeidsplasser i Norge og nye milliardinvesteringer ut av landet. Det er forskjellen for Norsk Hydro mellom et norsk nei eller ja til EU. EØS-avtalen blir null verdt.”

For høsten 1994 var det ikke måte på hvor galt det ville gå. Renta ville stige, krona falle, eksporten svikte, kapitalen forsvinne og arbeidsløsheten øke.

— Ingen realitet: Erik Tønseth, konsernsjef i Kværner slo an tonen: “I praksis er det likegyldig om Norge har en EØS-avtale, eller ikke. Jeg tror rett og slett det ikke er noen realitet i EØS.” (Dagens Næringsliv 24.5.94)

– Verdiløs: NHO-president Svein Aaser fulgte godt opp: “EØS-avtalen blir verdiløs dersom resten av Norden går inn i EU uten Norge. Da er det grunn til å tro at EØS-avtalen slutter å fungere” (Dagens Næringsliv 25.5.94)

-Vil smuldre opp: Yngve Hågensen på møte i Oslo Arbeidersamfunn 13.9.95: “LO-lederen etterlot imidlertid ingen tvil om at han tror EØS vil smuldre opp med kun Norge og Island som EØS-land utenfor EU.". (Aftenposten 14.9.95)

— Ikke en eneste: Som vanlig var det statsministeren som tok i hardest: “Rundt om i landet er det mange som har investeringsplanene klare om det blir ja. Men jeg har ikke hørt om en eneste bedrift som ligger i startgropen med nye investeringsplaner om det skulle bli nei i november.” (Gro Harlem Brundtland i Stortingets EU-debatt 30.9.94)

Noe veldig galt: Sju dager før folkeavstemningen advarte Thorbjørn Jagland: “Noe veldig galt kan skje med Norge.” (Dagbladet 21.11.94)

Så ille gikk det ikke. 22. mai 1995 dokumenterte Dagens Næringsliv over en dobbeltside “hvordan ja-sidens dommedagsprofetier er gjort til skamme:» «Alt har gått bedre i norsk økonomi siden Norge sa nei til EU 28.november ifjor. Renten har falt, veksten har økt, budsjettunderskuddet er forduftet og investeringene skyter i været.»

Ingen på nei-sida hadde lovt at industrien ville vokse sterkt hvis det ble et nei. Nei-budskapet var hele tida at EØS ville trygge arbeidsplassene i industrien like bra som et medlemskap i EU ville gjøre - og at den frihandelsavtalen vi hadde med EU fra 1974 til 1994 ville ha trygget arbeidsplassene i industrien like bra som et medlemskap i EØS.

Det var ja-sida - med NHO i spissen og Regjeringen på slep - som spådde de dramatiske nedgangene for norsk økonomi. De kom ikke etter 1972. De kom heller ikke etter 1994. Skal vi tro mer på skremslene denne gang?

(Trykt i Klassekampen lørdag 6 oktober 2012)

Tyskland har ansvaret

Tysk politikk har ansvaret for at krisa ble verre enn nødvendig – og ekstra vanskelig å løse


Tyskland har inntil videre løst sine egne problem. Økonomien er i vekst, eksporten går så det suser, arbeidsløsheten er lavere enn noen gang etter at muren falt,

Dette er sant, men likevel misvisende.

Den mest misvisende forklaringen er at tysk næringsliv er så effektivt at det utkonkurrerer mindre effektivt næringsliv i Sør-Europa.

Men det er særlig etter at valutaunionen kom på plass at næringsliv i sør utkonkurreres. Fra 2000 og utover økte ikke produktiviteten i Tyskland raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. I land som Hellas og Irland økte produktiviteten raskere enn i Tyskland i alle disse åra fram til utbruddet av krisa høsten 2008.

Derfor er det nødvendig å leite etter forklaringer i helt andre retninger. To retninger peker seg ut:
- Valutaunionen var fra starten en grunnleggende feilkonstruksjon.
- Den tyske konkurranseevnen etter århundreskiftet skyldes først og fremst at lønningene i Tyskland henger etter sammenlikna med andre land.

Reallønna i Tyskland sank det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn fire prosent lavere enn i 2000! I alle andre EU-land økte reallønna – til dels kraftig.

- «Lønnsdumping» kalte Christine Lagarde det, den gang fransk finansminister, nå toppsjef i IMF.
- «En grunnleggende feilutvikling av det tyske tarifflandskapet» som har ført til «lønns- og sosialdumping» sa Jean-Claude Juncker, leder for finansministrene i eurosonen i august 2010.

Mye har skjedd i tysk arbeidsliv siden 2001:
- Færre er fagorganiserte, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før.
- Stadig flere tariffavtaler har såkalte «åpningsklausuler». Det betyr at på den enkelte arbeidsplass kan fagforeningen forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av.
- Lønnsglidningen har i mange år vært negativ. Det betyr at den faktiske lønnsutviklingen er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene.

Det viktigste er likevel omleggingen av velferdsordningene. Arbeidsløshetstrygden er blant annet slått sammen med sosialhjelpa, og arbeidsgivere som betaler lav nok lønn, blir subsidiert av det offentlige.

Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3000 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.

Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.

Men etter innføringen av euroen har den økonomiske veksten i Tyskland vært klart lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Eksportsuksessen har ikke vært nok til å oppveie svikten fra de innenlandske markedene. Sysselsettingen i Tyskland har da også vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten går ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.


Ideen bak valutaunionen var at den ville føre til konvergens mellom eurostatene: samme valuta og felles rente ville føre til at også andre sider ved de nasjonale økonomiene ville utvikle seg likt. Det var samtidig den sentrale forutsetningen for at valutaunionen kunne fungere.

Så viste det seg at økonomiene ikke konvergerte. Det var alt for mye som utvikla seg ulikt. Både priser, lønninger og realrenta gikk i ulike retninger.

I land som Hellas, Irland, Portugal og Spania økte prisene raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. Derimot har prisene økt langsommere enn gjennomsnittet i Tyskland, Frankrike og Østerrike.

Innen en valutaunion er en slik ulikhet djupt problematisk. Der hvor prisene øker raskest, svekkes konkurranseevnen i forhold til handelspartnere der prisene øker langsommere – fordi det ikke lenger kan kompenseres ved at den nasjonale valutaen kan synke i verdi.


Ulik prisutvikling førte også til ulik realrente innad i eurosonen. Den felles sentralbanken gir alle land samme rentenivå – i håp om at skulle gi samme vilkår for så viktige forhold som sparing og investering.

Men det ville bare skje hvis prisene utvikla seg likt. Det avgjørende for sparing og investering er nivået på «realrenta», differansen mellom den nominelle renta og inflasjonen. Det er realrenta som avgjør om en sparer og investerer. Det er mest lønnsomt å spare hvis realrenta er høy, og det er mest fristende å investere hvis realrenta er lav.

Når rentenivået er det samme fra land til land, vil realrenta være lavest i land der prisene stiger raskt. Det har betydd at Hellas, Irland, Portugal og Spania har hatt lav realrente. I flere år var realrenta så lav at den var under null! Dette førte til alskens «spekulasjonsbobler» og til en generelt «overopphetet økonomi».

En valutaunion har ingen virkemidler mot en slik forskjellsutvikling mellom medlemsstatene. Den såkalte «vekst- og stabilitetspakten» som fra før euroen ble innført, krevde at underskuddene på statsbudsjettene aldri måtte bli større enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og statsgjelda aldri større enn 60 prosent av bnp, var ikke til noen hjelp.

I forhold til disse krava var Irland og Spania mønsterland uten underskudd på statsbudsjettene helt fram til finanskrisa kullkasta all balanse. Fra innføringen av euroen var det Tyskland og Frankrike som oftest og i størst grad brøt krava i den «vekst- og stabilitetspakten» de hadde krevd å innføre som grunnlag for valutaunionen.

«Vekst- og stabilitetspakten» stilte bare krav til den offentlige økonomien, ikke til den private. Det var veksten i privat sektor som kasta land etter land ut ei krise som raskt ble ei krise også for statskassene.

(Trykt i Klassekampen lørdag 29. september 2012)

Enda ei skjebneuke

Det avgjørende blir utviklingen i Spania og forhandlingene mellom tyske og spanske velgere.


Tre ting skjedde i EU denne uka: Forfatningsdomstolen i Tyskland fastslo at EUs nye krisefond (ESM) ikke er i strid med den tyske forfatningen. Fra Brussel varsles det en bankunion, og kommisjonspresident Barroso vil utvikle EU til en føderasjon.

Hensikten med ESM er at dette krisefondet skal låne penger til regjeringer i krise – mot at de lover å stramme inn økonomien så hardt som den såkalte «troikaen». EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF vil.

De som klagde Tysklands tilslutning til ESM inn for forfatningsdomstolen, mente en slik tilslutning var i strid med artikkel 79 i forfatningen. Der sies det at alt som rammer menneskelig verdighet eller demokratiet er «utillatelig» selv om et flertall i Forbundsdagen ikke skjønner det. Klagerne argumenterte med at i ESM ville Forbundsdagen miste kontrollen med statsbudsjettet og dermed undergrave tysk suverenitet.

Forfatningsdomstolen merka seg at Tyskland aldri kan stemmes ned i ESM. Innen ESM må avgjørelser - avhengig av sak - tas enten med enstemmighet eller med et flertall på 80 prosent. Stemmetallet for hvert land avhenger av hvor mye kapital de har skutt inn. Tysklands andel av kapitalen er 27 prosent.


Sist torsdag lovte Draghi at sentralbanken heretter ville bruke ubegrensa med penger til å kjøpe statsobligasjoner utstedt av regjeringene i eurosonen.

For regjeringene i Italia, Spania, Portugal og Irland er dette en enorm lettelse. De har i perioder strevd med å finne kjøpere til statsobligasjonene sine – annet enn til renter som land overbelasta av gjeld ikke kan makte å betale.

Opplegget for en bankunion er at EUs sentralbank skal ta over ansvaret for å overvåke alle de 6 000 bankene i eurosonen. Overvåking i nasjonal regi har EU-kommisjonen ikke noen tillit til lenger. Sentralbanken skal også overta retten til å gi lisens til bankvirksomhet – og til å avvikle banker ved å trekke lisensen tilbake.

Før krisa var EUs sentralbank en tro kopi av den tyske Forbundsbanken. Banken holdt seg strengt til de oppgavene som den ble tildelt i Maastricht-traktaten fra 1992 – å styre valuta-og rentepolitikken ut fra ett eneste mål: å holde inflasjonen nede på maksimalt to prosent i året.

Den jobben skulle banken ta seg av uten å hente instrukser verken fra EU-politikere i Brussel eller fra noen nasjonal regjering. En slik uavhengighet av alle politiske myndigheter var varemerket til Forbundsbanken – og har vært det i like stor grad for EUs sentralbank.

De nye oppgavene for sentralbanken gjør at banken nå må balansere flere hensyn. Den skal som før ha som hovedoppgave å holde inflasjonen nede. Men i tillegg skal den sikre at eurosonens 6 000 banker har penger nok til å utføre oppgavene sine godt nok – og samtidig skal den overvåke at de samme bankene opptrer forsvarlig på finansmarkedene. Ett av grunnproblemene forut for finanskrisa i 2007-08 var nettopp at for mange banker i for mange land bidro til den spekulasjonen som utløste eller forverra krisa.

Dette betyr at Sentralbanken i vesentlig større grad enn før må ta det politiske ansvaret for hva den tillater, hva den reagerer på – og hva den ikke gjør.
Valuta- og rentepolitikken skal som før utformes uavhengig av politisk påvirkning. Men bankovervåkingen er en politisk oppgave som – i hvert fall i teorien - må underkastes politisk kontroll fra EU-rådet der regjeringene møtes og fra EU-parlamentet.

«Hvordan skal Sentralbanken ta ansvar for overvåkingen av bankene i eurosonen og samtidig være uavhengig av politisk press», spør Daniel Gros, lederen for CEPS, den sentrale forskningsinstitusjonen for studiet av europeisk politikk.


EU-politikerne – enten de jobber fra Brussel eller fra nasjonale hovedsteder – har langt på vei stått maktesløse overfor hver ny fase i kriseutviklingen. Mario Draghi har denne uka satt foten midt inn i det styringskaos som har prega EUs krisehåndtering til nå – et kaos som trua med å ende med et fullstendig styringsvakuum.

I en tale til EU-parlamentet gikk kommisjonspresident Barroso enda et skritt videre: det er nødvendig å utvikle EU til en føderasjon. Han forsikra om at han på ingen måte så for seg noen superstat. Den nøyaktige forskjellen gikk han ikke inn på.


Oppleggene fra denne såkalte «skjebneuka» gir ingen patentløsninger. Er det f.eks. nok at ESM kan låne ut inntil 500 milliarder dollar i tillegg til at Sentralbanken kan kjøpe et ubegrensa antall statsobligasjoner?

Nils Pratley i the Guardian er en av dem som spør: Hvordan vil det reageres hvis Spania får hjelp, men ikke gjennomfører det innstramningsprogrammet som «troikaen» stiller som vilkår for hjelpen.

Vil Draghi da slutte å kjøpe spanske statsobligasjoner slik at den spanske regjeringen møter veggen i form av ekstremt høye renter når den prøver å finansiere driftsunderskuddene sine på de vanlige finansmarkedene? I så fall vil Sentralbanken tape stort på de spanske statsobligasjonene som den alt har kjøpt – samtidig som det er stor fare for at hele valutaunionen bryter sammen.

Men det er heller ikke enklere for Draghi å se gjennom fingrene med at Spania bryter troikaens forutsetninger for krisestøtte. Det vil ikke minst skape opprør blant tyske velgere som piskes av media til å mene at tyske penger ikke må brukes for å finansiere land som «ikke gjør som de skal».

Samtidig er det umulig for en spansk regjering å overse en situasjon der annenhver ungdom er arbeidsløs, der banksystemet er i ferd med å bryte sammen, og der ingen ting tyder på at den økonomiske nedgangen snur. Da spørs det om noe velgerflertall vil godta en regjering som fortsetter å stramme inn på befaling utafra.

Det hjelper derfor lite om regjeringene møysommelig forhandler seg fram til en slags enighet gjennom en stadig lenger rekke av skjebneuker. De avgjørende forhandlingene står mellom tyske og spanske velgere – og hvordan hverdagen blir for folk flest i kriserammede land.

(Trykt i Klassekampen lørdag 15. september 2012)

Etter EØS – hva da?

For første gang etter 1992 har vi fått en reell debatt om den EØS-avtalen som få er glad i

EØS-avtalen er blitt en verkebyll i norsk politikk. Avtalen kritiseres stadig heftigere også av mange av dem som i 1992 ville ha denne avtalen.

EU-tilhengere og EU-motstandere har vært enige på ett punkt: EØS er knapt til å leve med ut fra en demokratisk synsvinkel. Noen har likevel villet se EØS-avtalen som et ”nasjonalt kompromiss” mellom EU-tilhengere og EU-motstandere. Noen argumenter for det kunne se slik ut:

Som under handelsavtalen av 1973 har størstedelen av eksporten vår tollfri adgang til EU. Fiskeressursene våre er under norsk kontroll. Landbruket har samme importvern mot EU som mot resten av verden – med få unntak. Vi står utafor EUs pengeunionen og har dermed en økonomisk handlefrihet som mange EU-land i dag misunner oss. Utafor EU har vi også full talerett (egne delegasjoner) ved viktige internasjonale forhandlinger der Sverige og Danmark må være taust lydige medlemmer av EUs fellesdelegasjoner.

Den offentlige Europautredningen (NOU 2012:2) dokumenterer at Norge gjennom EØS-avtalen er så godt som fullstendig bundet av EUs regelverk for det indre markedet. Utredningen argumenterer grundig for at dette i betydelig grad svekker det norske demokratiet, langt utover at Norge ikke har stemmerett når EU fatter vedtak som forplikter oss. (Se kapittel 26, punkt 4 i Europautredningen.)

I tillegg betyr EØS-forpliktelsene at vi har bundet oss til en markedsliberalisme som fremmer privatisering, øker de sosiale forskjellene og utvikler nye former for fattigdom. Samtidig er denne markedsliberalismen en grunnleggende del av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det. (Begrunnelsene mine for at det er slik, står i et dokument ("EØS – en kritisk vurdering") som kan hentes ned på www.de-facto.no.)

Ulempene ved EØS-medlemskapet er derfor så store at EØS ikke kan bli noe varig historisk kompromiss. Siden norsk medlemskap i EU i dag er mer usannsynlig enn noensinne, har vi for første gang etter 1992 fått en reell debatt der utmelding av EØS er satt på den politiske dagsordenen.

”Alternativprosjektet” som et tjuetall organisasjoner står bak, deriblant en rekke fagforbund, går grundig i gjennom hele åtte alternativer til dagens EØS-avtale. Dette angir spennvidden i den EØS-debatten vi nå står foran. (Hovedrapporten og en kortversjon kan hentes ned på www.alternativprosjektet.no.)

Alternativrapporten viser at hvis Norge går ut av EØS, havner vi på ingen måte i løse lufta. Det sørger i siste instans WTO-reglene for. De er utforma nettopp med sikte på den type frihandel som både handelsavtalen av 1973 og EØS-avtalen legger til grunn. Men derfra kan vi utvikle et alternativt Norge i mange retninger – hvis vi kommer oss ut av EØS.

Ett alternativ kunne være at vi fortsatt holdt oss til EU-prinsippene om friest mulig konkurranse på flest mulig samfunnsområder, f.eks. gjennom økt bruk av konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Det ville bety at vi fortsatt utvikler samfunnet vårt i samme retning som EU. Forskjellen fra EØS er at utviklingen styres gjennom vedtak i Stortinget. Neste Storting står da fritt til å legge om politikken hvis velgerne krever det. Det er et stort demokratisk framskritt i forhold til en situasjon der EU pr. autopilot endrer det norske samfunnet gjennom EØS.

Et annet alternativ kunne være å utvikle et ”grønnere” Norge ved å dreie nærings-, samferdsels- og forbrukerpolitikken i økologisk gunstig retning, for eksempel ved systematisk bruk av miljøavgifter langt utover det vi pusler med i dag, ved å legge om all næringsstøtte slik at den først og fremst kommer miljøvennlig produksjon til gode, ved å dreie mer av transporten fra vei til båt og bane ved støtteordninger som EU i dag forbyr, ved å redusere det samlede transportbehovet gjennom effektive miljøavgifter og gjennom støtteordninger som fremmer lokale kretsløp av varer fra produsent til forbruker. Men da må vi sprenge oss ut av den tvangstrøya som EØS legger om slike initiativ i dag. Da kan vi også innføre strengere miljø- og helsekrav til varer og produksjonsprosesser enn de krava EU tillater.

Utafor EØS kunne vi også utvikle et Norge som begrenser de markedsfrihetene som ensidig styrker markedskreftene på bekostning av arbeidstakere og forbrukere. Vi kunne styre kapitalbevegelsene på en helt annen måte enn i dag, blant annet ved å føre en aktiv konsesjonspolitikk som kan hindre oppkjøp av norske bedrifter og naturressurser når viktige samfunnshensyn står på spill. Vi kunne for eksempel opprettholde kravet om at ingen kan eie mer enn 25 prosent av oppdrettsnæringa. Vi ville også stå fritt til å begrense kapitalbevegelsene over grensene våre i krisesituasjoner, slik den islandske regjeringen gjorde for å gjenvinne styringa over den islandske samfunnsøkonomien.

Og vi kunne utvikle et Norge som er mer solidarisk både innad og utad: Vi kunne utvikle solidaritet innad ved å dempe den nådeløse konkurransen i arbeidslivet som EØS påtvinger oss gjennom stadig nye direktiver. Det er en konkurranse som hvert år kaster titusenvis av mennesker ut i langtids sjukefravær og uføretrygding, og som øker presset på dem som er igjen slik at stadig flere må førtidspensjoneres. Det er en konkurranse som bryter ned vilkår for effektiv fagorganisering i de fleste EU-land, og som kan komme til å svekke fagbevegelsen også i Norge.

Vi kunne utvikle solidaritet utad ved at vi freidigere enn i dag benytter den taleretten vi har i internasjonale sammenhenger til å gå på tvers av de diktatene som den rike del av verden påtvinger fattige land gjennom Verdensbanken, IMF og WTO – og at vi mer raust enn i dag utnytter oljerikdommen til effektiv solidaritet der hvor det er mest påkrevd. En slik solidaritet utad hindres ikke av EØS-regler – men krever nok at vi bryter ut av den psykologiske underkastelsen under EU som har tatt nakketak på oss etter snart atten år i EØS.

(Trykt i Klassekampen lørdag 8. september 2012)

Arbeidsmiljø i krise

EU-kommisjonen vil styrke vekstevnen ved å svekke krav til arbeidsmiljøet

ILO, EUs arbeidslivsinstitutt og forskningsavdelingen til Euro-LO er samstemte: Ulikhetene i arbeidsmiljø har økt på arbeidsplassene i Europa under krisa. Få har fått et bedre arbeidsmiljø. Mange har fått det verre.

Det er ingen lysning i sikte. Kuttpolitikken og andre krisetiltak vil øke belastningene i arbeidslivet ytterligere.

Ut fra data fra 30 land tar ILO-rapporten “Work Inequalities in the Crisis: Evidence from Europe” for seg hvordan krisa og krisepolitkkken slår ut på arbeidsplassene – for dem som ikke har mista jobben sin. Konklusjonen er at arbeidsmiljø, lønninger og likestilling er svekka i løpet av krisa.

Det sentrale budskapet er at ulikhetene i arbeidslivet ikke bare bidro til å utløse krisa, men ulikhetene øker som følge av krisa, sier Daniel Vaughan-Whitehead, hovedansvarlig for undersøkelsen: “Hele vårt økonomiske system vil være i fare hvis vi ikke får ulikhetene ned igjen.”

Trass i alle teknologiske endringer og all innsats for å forbedre arbeidsmiljøet er langtidstendensen at arbeidsintensiteten og omfanget av monotont arbeid har økt de siste tjue åra. Like mange arbeidstakere er utsatt for fysiske påkjenninger som for tjue år sia. 27 prosent av arbeidstakerne må utføre arbeidsoperasjoner som gjentas og gjentas m en varighet på under ett minutt. Slik var det også i 2000.

Krisa gjør situasjonen verre for mange arbeidstakere. Det viser undersøkelsene til ILO, Eurofound og Euro-LO. Her er noen av funnene:
- I 2010 var 11 prosent av dem som var i fast arbeid redde for å miste jobben. Blant midlertidig ansatte var prosenten 39, og blant utleide arbeidstakere var den 53. Det er de to siste gruppene som øker i antall.
- Det øker påkjenningene for den enkelte at det sosiale sikkerhetsnettet i form av offentlige velferdsytelser revner i de land som er hardest ramma av krisa.
- I de fleste land er arbeidsløsheten dobbelt så høy blant ungdom som for gjennomsnittet i arbeidslivet.
- Diskrimineringen av kvinner har økt i de fleste land. I mannsdominerte bransjer er det kvinnene som først ble sagt opp eller som fikk lønna mest redusert.


Denne utviklingen kunne motvirkes med å øke innsatsen for å sikre forsvarlige arbeidsforhold. Det er det motsatte som skjer.

EU-kommisjonen har lenge varsla det som ble kalt en ”Strategi for helse og sikkerhet i arbeidslivet for perioden 2013-2020”. Tidligere strategier hadde lagt hovedvekten på å få ned tallet på arbeidsulykker. Nå skulle perspektivet utvides.

Slik gikk det ikke. EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso, meldte i vinter fra om at den nye strategien måtte utsettes. Det hardeste presset kom fra den britiske statsministeren, David Cameron. Han sa i januar at han ville ”drepe (kill off) helse- og sikkerhetskulturen for godt”.

I det årlige arbeidsprogrammet som EU-kommisjonen la fram i november 2011 var det fortsatt mange store ord om HMS-arbeidet. Men det eneste nye i arbeidsprogrammet var en revisjon av ”kreftdirektivet” (2004/37).

Lederen for Euro-LOs forskningsavdeling om HMS-spørsmål, Laurent Vogel, leste arbeidsprogrammet slik: ”Vi har gitt opp. Men vi sier ikke nødvendigvis at medlemsstatene skal gi opp.”

2012 er proklamert som året for ”aktiv aldring”. Men aldri har så mange eldre blitt kasta ut av arbeidslivet. Det blir heller ikke mer aktiv aldring ved å sette opp pensjonsalderen når krisa gjør det vanskeligere for eldre arbeidsløse å komme tilbake i jobb.

EU-parlamentet har gått ut med sterk kritikk av EU-kommisjonens opplegg. I et vedtak fra desember 2011 vedtok et overveldende flertall å slutte seg til den såkalte Delli-rapporten som var lite fornøyd med gjennomføringen av HMS-strategien for perioden 1997-2012. Det var stort sett bare de britiske konservative som var fornøyd med hva EU-kommisjonen hadde gjort – eller ikke gjort..

EU-kommisjonen har for eksempel gjort lite på to viktige områder, for å motvirke kreftframkallende arbeidsforhold og muskel- og skjellettlidelser.

I stedet har EU-kommisjonen kjørt fram et direktiv om elektromagnetiske felt. Dette er et direktiv som er viktig nok for dem det gjelder, men som angår relativt få. Dette direktivet har EU-kommisjonen gitt en presentasjon som ifølge Euro-LO bare kan ha til hensikt å skjule forsømmelsene på langt viktigere områder.


Arbeidsmiljøpolitikken til EU har vært særlig hardt ramma av opplegget for ”administrativ forenkling” som har vært det store slagordet for EU-kommisjonen i flere år nå.

Det kom konkret til uttrykk i et dokument som EU-kommisjonen la fram i november 2011 om å ”styrke vekstevnen i små og mellomstore bedrifter”. Det skal skje ved å ta vekk store deler av det regelverket som alle bedrifter har vært underlagt til nå. EUs ministerråd ga sin tilslutning til dette utspillet 8. desember i fjor. Det er særlig arbeidsmiljøkrava som skal svekkes for å styrke vekstevnen.

Små og mellomstore bedrifter er ingen liten del av arbeidslivet i EU. De er definert som bedrifter med mindre enn 250 ansatte og med en omsetning på under 50 millioner euro (ca. 390 millioner kroner). Disse bedriftene utgjør 99 prosent av alle bedrifter i EU og står for mer enn 75 prosent av sysselsettingen i privat sektor.

Det er ofte i de små bedriftene at problemene med arbeidsmiljøet er størst. Der er færre organisert i fagforeninger som kan ta hånd om vernearbeidet. En stor andel av arbeidsulykkene skjer nettopp på de mindre arbeidsplassene, fastslår EUs organ for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, EU-OSHA

Bedrifter med under 250 ansatte er en så stor del av arbeidslivet at Euro-LO og fagbevegelsen i mange land roper varsko over at de krava til arbeidsmiljøet som er kjempa fram i hard kamp med og mellom regjeringer og med arbeidsgivernes organisasjoner, nå skal svekkes – hvis EU-kommisjonen får det som den vil.

(Trykt i Klassekampen 4. august 2012)

- Skjerm de militære!

Tyskland eller Frankrike krever ikke at Hellas må kutte militærutgiftene. Hvorfor?


Krav om greske budsjettkutt tar aldri slutt. Men to områder skjermes: Rustningsutgiftene og våpenimporten.

Kuttkrava fra Brussel kom alt i 2009, fortsatte i forbindelse med den første ”redningspakka” i mai 2010, ble skjerpa i desember 2011 og sist med den andre ”redningspakka” nå i februar.

Da statsminister Papandreou i 2009 måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men heller 13 prosent, forlangte EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter.

I mai 2010 ble ”redningspakka” på 110 milliarder euro kobla til nye krav om kutt i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Men denne krisepakka kunne bare være en kortsiktig løsning siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer.

Den haltende greske økonomien hadde alt på forhånd ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media over hele Europa presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.

I desember i fjor ble det krevd at tallet på offentlig ansatte måtte ned med 150.000 i løpet av et par år, at de som blir igjen må gå ned med 20-40 prosent i lønn, at minstelønna skulle ned med 22 prosent og at pensjonene kuttes.

Den greske økonomien sank med 7 prosent i løpet av 2011. Dermed var sjetteparten av all gresk næringsvirksomhet vekk i forhold til nivået i 2007. Men det stopper ikke der. Verdensbanken melder at med den innstramningspolitikken som nå kreves, kan gresk økonomi havne 25-30 prosent lavere enn før krisa – før det eventuelt snur. Hvis det snur.

Nå i februar lanserte IMF, EU-kommisjonen og EUs sentralbank ei ny ”redningspakke”, denne gang på 130 milliarder euro. Som i 2010 er pakka påtvunget Hellas i form av lån som øker statsgjelda og gjør den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” heller ikke nå tror at slike lån vil hjelpe Hellas ut av låneknipa. Til gjengjeld er Hellas pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for betjene gjelden.

Det er også noen som tjener på store lån. Det er tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske.

Dobbeltmoralen bak kuttkrava til Angela Merkel blir tydelig også på andre måter. Kuttavtalen fastlegger for eksempel at den greske regjeringen ikke skal kutte i militærutgiftene, bare i alt annet.

I forhold til folketall og bnp er de greske militærutgiftene de klart høyeste i EU. Noen kilder sier at de er på 2,9 prosent av bruttonasjonalproduktet, andre sier fire prosent, mens gjennomsnittet for eurostatene er 1,7 prosent.

Det betyr at Hellas over en tiårssperiode kunne spare halvparten av et årlig nasjonsprodukt ved å redusere militærutgiftene til euro-gjennomsnittet. Det er mer enn den siste ”redningspakka” til greske banker som Hellas har tatt imot. Men et slikt kutt i militærutgiftene krever verken IMF, EU-kommisjonen eller Angela Merkel.

Det er sjølsagt påfallende at Tyskland og Frankrike ikke har pressa på for at Hellas skal kutte i militærbudsjettet sitt når de krever at Hellas må kutte i så mye annet. I det store kuttåret 2010 økte Hellas innkjøpene av våpen med 900 millioner euro. Samtidig ble sosialbudsjettet kutta med det dobbelte, 1,8 milliarder euro – etter krav fra bl.a. Angela Merkels regjering.

Det har sin enkle forklaring: Fra 2005 til 2010 var Hellas det land som kjøpte mest rustningsmateriell fra Tyskland. Landet var avtaker av 15 prosent av den tyske våpeneksporten. (Kriselandet Portugal var i parentes bemerket den neststørste importør av tyske våpen.) Hellas var i tillegg den tredje største kjøperen av franske våpen, den største importøren i Europa. Denne våpenimporten bidrar både til underskuddet på statsbudsjettet og på handelsbalansen med utlandet.

Den greske regjeringen forsvarer sine store militærutgifter med to slags argumenter. Det ene er behovet for å opprettholde en maktbalanse i forhold til Tyrkia. Det behovet er nok objektivt sett mindre enn før, men den militære ledelsen er sikkert ei effektiv pressgruppe for å holde militærutgiftene på et høyt nivå.

Regjeringen viser også til trusselen fra stigende flyktningstrømmer fra Nord-Afrika og Midt-Østen. En kan sjølsagt diskutere om innkjøp av ubåter og kampfly er egna til å stå imot flyktningpresset.

Da betyr det nok mer at for europeiske stormakter er Hellas viktigere som medlem av NATO enn som medlem av EU, for ikke å snakke om som medlem av euroklubben. NATO-landet Hellas er - med hele sitt øyrike – av geopolitisk stor betydning i det østlige Middelhavet.

Det er denne geostrategiske beliggenheten som midt i krisa gir Hellas et visst spillerom til tross for det brutale presset fra IMF, EU-kommisjonen og Tyskland.

Blant alt som den greske regjeringen pålegges å privatisere for å skaffe penger i statskassa, er også havnene. Kina har nylig inngått en 35 års kontakt om å drive havna i Pireus, den største havna for passasjerskip i Europa.

Den russiske gassgiganten Gazprom er en av de mest aktuelle til å ta over aksjemajoriteten i det greske statsgasselskapet Depa og rørselskapet Desfa. Gazprom står alt i dag for over halvparten av den greske importen av naturgass. Det gir paradoksalt den greske regjeringen et aldri så lite handlingsrom i forhold til presset fra IMF og EU – i hvert fall på kort sikt.

(Trykt i Klassekampen lørdag 28. juli 2012)