Enda ei skjebneuke

Det avgjørende blir utviklingen i Spania og forhandlingene mellom tyske og spanske velgere.


Tre ting skjedde i EU denne uka: Forfatningsdomstolen i Tyskland fastslo at EUs nye krisefond (ESM) ikke er i strid med den tyske forfatningen. Fra Brussel varsles det en bankunion, og kommisjonspresident Barroso vil utvikle EU til en føderasjon.

Hensikten med ESM er at dette krisefondet skal låne penger til regjeringer i krise – mot at de lover å stramme inn økonomien så hardt som den såkalte «troikaen». EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF vil.

De som klagde Tysklands tilslutning til ESM inn for forfatningsdomstolen, mente en slik tilslutning var i strid med artikkel 79 i forfatningen. Der sies det at alt som rammer menneskelig verdighet eller demokratiet er «utillatelig» selv om et flertall i Forbundsdagen ikke skjønner det. Klagerne argumenterte med at i ESM ville Forbundsdagen miste kontrollen med statsbudsjettet og dermed undergrave tysk suverenitet.

Forfatningsdomstolen merka seg at Tyskland aldri kan stemmes ned i ESM. Innen ESM må avgjørelser - avhengig av sak - tas enten med enstemmighet eller med et flertall på 80 prosent. Stemmetallet for hvert land avhenger av hvor mye kapital de har skutt inn. Tysklands andel av kapitalen er 27 prosent.


Sist torsdag lovte Draghi at sentralbanken heretter ville bruke ubegrensa med penger til å kjøpe statsobligasjoner utstedt av regjeringene i eurosonen.

For regjeringene i Italia, Spania, Portugal og Irland er dette en enorm lettelse. De har i perioder strevd med å finne kjøpere til statsobligasjonene sine – annet enn til renter som land overbelasta av gjeld ikke kan makte å betale.

Opplegget for en bankunion er at EUs sentralbank skal ta over ansvaret for å overvåke alle de 6 000 bankene i eurosonen. Overvåking i nasjonal regi har EU-kommisjonen ikke noen tillit til lenger. Sentralbanken skal også overta retten til å gi lisens til bankvirksomhet – og til å avvikle banker ved å trekke lisensen tilbake.

Før krisa var EUs sentralbank en tro kopi av den tyske Forbundsbanken. Banken holdt seg strengt til de oppgavene som den ble tildelt i Maastricht-traktaten fra 1992 – å styre valuta-og rentepolitikken ut fra ett eneste mål: å holde inflasjonen nede på maksimalt to prosent i året.

Den jobben skulle banken ta seg av uten å hente instrukser verken fra EU-politikere i Brussel eller fra noen nasjonal regjering. En slik uavhengighet av alle politiske myndigheter var varemerket til Forbundsbanken – og har vært det i like stor grad for EUs sentralbank.

De nye oppgavene for sentralbanken gjør at banken nå må balansere flere hensyn. Den skal som før ha som hovedoppgave å holde inflasjonen nede. Men i tillegg skal den sikre at eurosonens 6 000 banker har penger nok til å utføre oppgavene sine godt nok – og samtidig skal den overvåke at de samme bankene opptrer forsvarlig på finansmarkedene. Ett av grunnproblemene forut for finanskrisa i 2007-08 var nettopp at for mange banker i for mange land bidro til den spekulasjonen som utløste eller forverra krisa.

Dette betyr at Sentralbanken i vesentlig større grad enn før må ta det politiske ansvaret for hva den tillater, hva den reagerer på – og hva den ikke gjør.
Valuta- og rentepolitikken skal som før utformes uavhengig av politisk påvirkning. Men bankovervåkingen er en politisk oppgave som – i hvert fall i teorien - må underkastes politisk kontroll fra EU-rådet der regjeringene møtes og fra EU-parlamentet.

«Hvordan skal Sentralbanken ta ansvar for overvåkingen av bankene i eurosonen og samtidig være uavhengig av politisk press», spør Daniel Gros, lederen for CEPS, den sentrale forskningsinstitusjonen for studiet av europeisk politikk.


EU-politikerne – enten de jobber fra Brussel eller fra nasjonale hovedsteder – har langt på vei stått maktesløse overfor hver ny fase i kriseutviklingen. Mario Draghi har denne uka satt foten midt inn i det styringskaos som har prega EUs krisehåndtering til nå – et kaos som trua med å ende med et fullstendig styringsvakuum.

I en tale til EU-parlamentet gikk kommisjonspresident Barroso enda et skritt videre: det er nødvendig å utvikle EU til en føderasjon. Han forsikra om at han på ingen måte så for seg noen superstat. Den nøyaktige forskjellen gikk han ikke inn på.


Oppleggene fra denne såkalte «skjebneuka» gir ingen patentløsninger. Er det f.eks. nok at ESM kan låne ut inntil 500 milliarder dollar i tillegg til at Sentralbanken kan kjøpe et ubegrensa antall statsobligasjoner?

Nils Pratley i the Guardian er en av dem som spør: Hvordan vil det reageres hvis Spania får hjelp, men ikke gjennomfører det innstramningsprogrammet som «troikaen» stiller som vilkår for hjelpen.

Vil Draghi da slutte å kjøpe spanske statsobligasjoner slik at den spanske regjeringen møter veggen i form av ekstremt høye renter når den prøver å finansiere driftsunderskuddene sine på de vanlige finansmarkedene? I så fall vil Sentralbanken tape stort på de spanske statsobligasjonene som den alt har kjøpt – samtidig som det er stor fare for at hele valutaunionen bryter sammen.

Men det er heller ikke enklere for Draghi å se gjennom fingrene med at Spania bryter troikaens forutsetninger for krisestøtte. Det vil ikke minst skape opprør blant tyske velgere som piskes av media til å mene at tyske penger ikke må brukes for å finansiere land som «ikke gjør som de skal».

Samtidig er det umulig for en spansk regjering å overse en situasjon der annenhver ungdom er arbeidsløs, der banksystemet er i ferd med å bryte sammen, og der ingen ting tyder på at den økonomiske nedgangen snur. Da spørs det om noe velgerflertall vil godta en regjering som fortsetter å stramme inn på befaling utafra.

Det hjelper derfor lite om regjeringene møysommelig forhandler seg fram til en slags enighet gjennom en stadig lenger rekke av skjebneuker. De avgjørende forhandlingene står mellom tyske og spanske velgere – og hvordan hverdagen blir for folk flest i kriserammede land.

(Trykt i Klassekampen lørdag 15. september 2012)