En friere flyt av kjæledyr over grensene kan spre sjukdommer både til dyr og mennesker
Oppslag i NRK har retta søkelyset mot innførsel av hunder fra utlandet. Bakgrunnen er at Mattilsynet ved en tilfeldighet fant ut at en hund innført fra Romania hadde brakt med seg den farlige hundeparasitten tungeorm (Linguatala serrata) som aldri har vært konstatert i Norge. Det fins ifølge Mattilsynet ingen metode for behandling av hunder som rammes av denne parasitten.
Norge har vært fri for mange dyresjukdommer som andre europeiske land strir med. De har navn som sier de fleste av oss lite (babesiose, brucellose, leishmaniose, leptospirose). Sjukdomene fins foreløpig ikke i Norge, og mange av dem er zoonoser, de kan overføres fra dyr til menneske.
Mattilsynet er spesielt bekymra for at vi skal få rabies (hundegalskap) og en særlig plagsom dvergbendelorm her til lands, en parasitt som kan overføres til mennesker og kan da gi alvorlig leverskade.
Det er EUs såkalte kjæledyrforordning fra 2003 som åpna for en friere flyt av kjæledyr over grensene.Hensikten var å gjøre det enklere å ta med seg sine egne kjæledyr på reiser til og fra andre europeiske land. Forordningen ble presentert for Stortingets Europautvalg (EØS-utvalget het det den gangen) slik: ”Rettsakten tar sikte på å harmonisere dyrehelsemessige krav ved ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr innen EU og for slik forflytning til EU fra tredjestater.”
Det betyr at ingen land kan stille strengere krav enn de som forordningen fastlegger. Forordningen skjøv for eksempel til side kravet om at en hund måtte stå i karantene for å slippe inn i Norge – om det så var etter en tur til Danmark.
Regjeringens ”spesialutvalg for landbruk” der Mattilsynet var med, fant forordningen ”relevant og akseptabel” – som det står hver gang Norge ikke reserverer seg mot en ny rettsakt fra EU. Forordningen ble godkjent på vegne av Norge av Stortingets EØS-utvalg 9. juli 2005 – midt i fellesferien der møter ikke holdes med mindre minst en fjerdedel av EØS-utvalget ber om det. Det var det ikke.
Det sakspapiret ikke sa noe om, var at når det blir enklere å ta med hund på utenlandsferie, blir det også enklere å innføre hunder som en skaffer seg i andre land.
Noe kontroll er det fortsatt: Hunder og katter som skal krysse grenser, må ha et ID-merke og en helseattest som bl.a. viser at de er vaksinert mot rabies og har vært i gjennom en fersk nok behandling mot dvergbendelorm. Det er dokumentene som sjekkes, ikke hundene. Det er ikke betryggende siden det stadig oppdages falske dokumenter.
Det er blitt en betydelig import av hunder fra land som Spania, Portugal, Hellas og Romania. Ifølge Verdens helseorganisasjon er dette land med store bestander av løshunder og med tilsvarende store sjukdomsbelastninger. Mattilsynet melder at flere dyresjukdommer er kommet til Norge med importerte hunder.
De siste dagene er det særlig importen fra Romania som har kommet i søkelyset. Der har kontrollen med løshunder brutt fullstendig sammen. Bare i hovedstaden Bucuresti ble 8348 mennesker behandla mot rabies i fjor. Ifølge Mattilsynet på Gardermoen er det innført rundt 200 hunder fra Romania.
Der samles løshunder inn og plasseres i hundegårder med minimalt stell. Derfra organiseres adopsjon til mottakere i Nord- og Vest-Europa. Hva som er oppriktig dyrevern og hva som er kynisk business er vanskelig å bedømme på avstand. Videoer fra hundegårder overfylt med radmagre hunder spres på nettet i håp om at noen skal forbarme seg over hundene.
Tilsynsdirektør i Mattilsynet, Kristina Landsverk, skriver på nettsida til Mattilsynet at denne hundeimporten betyr ”en betydelig økt risiko for at det kommer nye parasitter og sykdommer inn til landet. 70-75 prosent av nye menneske-sykdommer kommer fra dyr, svine- og fugleinfluensa er eksempler på det.”
Mattilsynet har derfor bedt både Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet om å gjennomføre en risikovurdering av denne importen av kjæledyr.
Vi andre burde risikovurdere hele kjæledyrforordningen. Vi kunne ha reservert oss mot forordningen i 2005 og gjort det klart at vi ville ha rett til å praktisere en strengere kontroll enn det EU-statene gjør. Men nå når vi ser konsekvensene av forordningen, gir ikke EØS-avtalen oss lenger noen rett til reservasjon.
Det bør vi gjøre noe med. Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. Avtalen må gi oss rett til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er. Ikke bare på forhånd – før konsekvensene er synlige.
Kjæledyrforordningen er en variant av den såkalte veterinæravtalen som EU påtvang Norge i 1998. Avtalen innebar at Norge måtte avskaffe den veterinære grensekontrollen med import av levende dyr og av kjøtt, fisk og meieriprodukter fra EØS-området.
Dette skjedde i en situasjon hvor effektiv veterinærkontroll ble stadig vanskeligere og derfor også viktigere: Økende internasjonal handel betyr at farlig biologisk materiale spres raskere og i stadig større omfang over alle grenser. Det dreier seg både om bakterier, virus, sopp og parasitter og om insekter og planter som ødelegger den økologiske balansen når de havner i nye miljøer.
Det var derfor Brundtland-regjeringen ga denne garantien da den ville ha EØS-avtalen godkjent i Stortinget i oktober 1992:
“All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse.” (St.prp.nr. 100 (1991-92) s. 126)
Den garantien holdt bare i seks år - inntil et flertall på Stortinget godkjente veterinæravtalen i desember 1998.
(Trykt i Klassekampen lørdag 12. mai 2012)
søndag 21. oktober 2012
Jo fattigere, jo bedre?
De laveste inntektene er for høye for krisepolitikken til EU og IMF
Krisa kaster et grelt lys over samfunnsutviklingen i Europa. To tendenser trer stadig tydeligere fram:
- Lønningene holder ikke lenger tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste land.
- I tillegg spriker lønnsnivåene mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at nye former for fattigdom vokser fram i mange europeiske land.
I denne situasjonen angripes de fattigste av de fattige, de som må ta til takke med lønninger bestemt av de offentlige minstelønningene.
I mange EU-land er fagbevegelsen for svak til å opprettholde et noenlunde forsvarlig lønnsnivå i alle deler av arbeidslivet. 20 EU-land har derfor innført offentlig fastlagte minstelønninger. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under EUs fattigdomsgrense på 60 prosent av medianinntekten. (Medianinntekten er den inntekten som halvparten av lønnstakerne tjener mindre enn og halvparten mer enn.)
I tolv av de atten EU-land som OECD gir data for, er den offentlige minstelønna under 50 prosent av medianinntekten – med Tsjekkia lavest med 35 prosent.
Så lave lønninger provoserer den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank
og IMF. Ikke fordi de er for lave, men fordi de fattigste ikke er fattige nok.
I de fem verst utsatte kriselanda har ”troikaen” krevd at minstelønningene må ned. De må i hvert fall ikke øke sjøl om prisene stiger. Det mener også de fleste EU-regjeringene. I disse krisetidene sørger de for at den offentlige minstelønna ikke holder tritt med prisstigningen. (Kilde: WSI-Mitteilungen 2/2012)
Overfor Portugal tiltvang IMF seg vetorett mot at minstelønna skulle heves. EUs sentralbank krevde av Spania at arbeidsløse skulle tilbys ”minijobber” med lønninger under den lovbestemte minstelønna.
Både i Spania og i Portugal har minstelønna vært fastlagt i langsiktige avtaler mellom fagbevegelsen og myndighetene. Slike avtaler kunne ikke IMF og EUs sentralbank godta.
I Irland fikk troikaen tvunget igjennom at minstelønna ble satt ned med én euro. Det ble omgjort etter at opposisjonen vant valget i februar på et valgløfte om å sette minstelønna opp igjen. Til gjengjeld krevde troikaen at arbeidsgiveravgiften ble redusert med et tilsvarende beløp.
Som vanlig ble grekerne utsatt for det hardeste presset. I 2010 var minstelønna i Hellas bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere. Det har derfor aldri vært mye å kjøpe for ei gresk minstelønn. Det skulle bli mindre. Midtveis i 2011 ble partene i arbeidslivet overraskende enige om at minstelønna måtte økes lite grann. Da reagerte troikaen: I februar i år måtte regjeringen kutte minstelønna med 22 prosent – under sterk motstand fra både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner.
Den sosiale brutaliteten overfor de svakeste i arbeidslivet er typisk for den krisepolitikken som føres, den som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF påtvinger land etter land - og den som de fleste regjeringer uten særlige motforestillinger slutter opp om.
De fleste regjeringene har pådratt seg en plagsomt stor statsgjeld etter at de i 2008-9 holdt liv i bankene sine med penger de ikke hadde nok av. Nå må de få i gang veksten for å kvitte seg med gjelda. Men foreløpig dikterer EU og IMF en politikk som gjør jobber for arbeidsløse et stadig fjernere mål.
Arbeidsløsheten er i mange land allerede over 20 prosent. Den er dømt til å stige enda mer når offentlig ansatte fortsatt skal sies opp, og når folk flest har mindre penger til kjøp av varer og tjenester fordi det kuttes så hardt i lønninger og pensjoner. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.
Samtidig satser regjeringene på samme medisin overalt: lønnsveksten må holdes nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene. Men denne eksportstrategien blir meningsløs når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for vekst, både de innenlandske markedene og markedene i de land de skulle eksportere til.
Dette skjer i en situasjon der utviklingen på arbeidsmarkedet trekker i samme retning. Millionene av arbeidsløse presser lønningene ned også for dem som er i jobb. Organiserte arbeidstakere mister makt både over lønnsdannelsen og over egne arbeidsplasser når arbeidsløsheten blir for stor.
Krisa forsterker dramatisk en utvikling som har vart lenge – og som er en av de grunnleggende årsakene til at krisa ble utløst. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste OECD-land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I EU falt lønnsandelen i industrien fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Det er ingen tendens til at lønnsmoderasjon har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende grad gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – eller til mer sysselsetting over tid.
Det er snarere slik at lønnsøkning kan bidra til å komme ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag. En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger kan stimulere bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og kan bedre samarbeidsklimaet på arbeidsplassen.
Dette dokumenteres i flere publikasjoner fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, bl.a. i International Journal of Labour Research (nr. 2/2011) og i ”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”.
(Trykt i Klassekampen lørdag 5. mai 2012)
Nå gjelder det Spania
Må den spanske regjeringen si opp så mange sjukepleiere og lærere
at det blir opprør?
Milliardlån fra EU og IMF har gitt regjeringene i Hellas, Irland,
Portugal litt pusterom så lenge det varer – mens millioner av grekere, irere og
portugisere ikke kan utsette de daglige krisepåkjenningene.
søndag 15. april 2012
Streikerett i Monti II
EU-domstolen skal fortsatt avgjøre om faglige rettigheter må vike for markedsfriheter
Med en serie dommer i 2007-08 åpna EU-domstolen for å legalisere lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det skjedde ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.
Direktivet ble snudd fra å sikre arbeidstakere utstasjonert i et annet land et minstenivå for lønns- og arbeidsvilkår til å sette et lavt tak for hva slike arbeidstakere kunne sikres.
EF-domstolen etablerte med det en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, fri anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp hadde fått etablert for innenlandske selskap.
Disse dommene har provosert fagbevegelsen i hele Nord-Europa. Sammen med Euro-LO har de krevd at EU-kommisjonen sørger for at EU-domstolen ikke har rettsgrunnlag for å fatte slike dommer.
Etter mer enn tre års betenkningstid gikk EU-kommisjonen rett før påske ut med et forslag til direktiv for hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås. Samtidig ble det lagt fram et forslag til forordning (kalt Monti II) om ”kollektive kampmidler” (streikerett) sett i forhold til EUs markedsfriheter.
EU-kommisjonen argumenterer for at det ikke er noe i veien med utstasjoneringsdirektivet. Det som nå foreslås, skal bare forbedre gjennomføringen av direktivet. Det skal bl.a. bli vanskeligere å utstasjonere arbeidstakere fra såkalte ”postboks-firma”, fiktive selskap uten egne ansatte.
Det foreslås et varslingssystem i tilfelle av ”alvorlige arbeidskonflikter som berører flere land”. Om dette innebærer at EUs organ (EU-kommisjon og EU-domstol) skyver nasjonale myndigheter til side i slike spørsmål, sies det ikke noe om.
Det foreslås en ordning med solidaransvar, men med store begrensninger. Ordningen skal bare gjelde innen byggebransjen, og hovedentreprenør pålegges bare ansvar for å dekke utestående lønn dersom en underentreprenør går konkurs.
EU-kommisjonen gjør et nummer av at streikeretten sidestilles med markedsfriheten. Dette vil fjerne motsetningene omkring arbeidskonflikter, ifølge arbeidslivskommissær Laszlo Andor.
Men en slik sidestilling var nettopp rettstilstanden før EU-domstolen fra og med Laval-dommen i desember 2007 valgte å gi markedsfrihetene forrang framfor faglige rettigheter.
Så seint som i 2003 la EU-domstolen til grunn at de faglige rettigheter var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.
Med de fire dommene som EU-domstolen felte i 2007-08 ble alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EU-domstolen innførte et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over faglige rettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende faglige rettigheter.
Det vekker derfor bekymring når forslaget til forordning (Monti II) fastslår at ”kampskritt skal stå i forhold til målet og være i samsvar med EU-regler”. Det står uttrykkelig at det er EU-domstolen som skal avgjøre om ”de enkelte kampskritt i konkrete situasjoner er forenlige med retten til å utføre oppgaver”.
Det avgjørende blir derfor fortsatt hva EU-domstolen gjør i konkrete konfliktsaker. Sidestilling gir ingen løsning. Må faglige rettigheter vike for markedsfrihetene i konkrete sammenhenger, eller er det markedsfrihetene som må vike? Det avgjøres nå som før av EU-domstolen.
Forslaga til EU-kommisjonen har derfor splitta partene i arbeidslivet på forutsigbart vis. Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope mener forslaga går alt for langt. Konkurranseevnen til europeiske bedrifter vil svekkes, og forslaget til solidaransvar må vekk.
Euro-LO (ETUC) ser forslaga som en forkastelig begrensning av streikeretten. Den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet har fastslått at de vil stemme mot Monti II og at de ikke kan støtte noe forslag som griper inn mot streikeretten.
Men de europeiske arbeidslivspartene er enige på ett punkt: Forslaget til forordning (Monti II) endrer ikke rettstilstanden mellom streikeretten og de grunnleggende markedsfrihetene. Men er de enige om hvilken rettstilstand de viser til? Er det den før 2007 eller den som EU-domstolen etablerte med dommene sine?
Det var vel meningen med forslaga til EU-kommisjonen at de skulle roe ned debatten om hva rettstilstanden skal være i arbeidslivet. De fremmes i en situasjon der EU er midt oppe i et økonomisk og politisk kaos. Det vil derfor ikke bli lett å komme fram til vedtak i denne saka, langt mindre vedtak som kan virke samlende.
Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at EU-domtolen ikke kan fatte dommer som setter etablerte faglige rettigheter til side, er derfor ikke gode.
EUs arbeidsministre skal etter planen ha en første drøfting av forslaga fra EU-kommisjonen på et (uformelt) møte 23-25. april. Første formelle behandling skal skje på et møte 21-22. juni.
Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet har – fra alle hold – blitt framholdt som garantien for at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt. Fastlegging kan skje gjennom offentlige regler om minstelønn, gjennom regler om allmenngjorte tariffavtaler eller - som i Sverige og Danmark - gjennom tariffavtaler som fagbevegelsen har rett til å sette inn kampmidler for å få utenlandske selskap til å inngå.
Men det er nokså avgjørende om dette minstenivået er et gulv eller et tak for hva utstasjonerte arbeidstakere kan har krav på.
(Artikkelen ble rykt i Klassekampen lørdag 14. april 2012)
Med en serie dommer i 2007-08 åpna EU-domstolen for å legalisere lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det skjedde ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.
Direktivet ble snudd fra å sikre arbeidstakere utstasjonert i et annet land et minstenivå for lønns- og arbeidsvilkår til å sette et lavt tak for hva slike arbeidstakere kunne sikres.
EF-domstolen etablerte med det en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, fri anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp hadde fått etablert for innenlandske selskap.
Disse dommene har provosert fagbevegelsen i hele Nord-Europa. Sammen med Euro-LO har de krevd at EU-kommisjonen sørger for at EU-domstolen ikke har rettsgrunnlag for å fatte slike dommer.
Etter mer enn tre års betenkningstid gikk EU-kommisjonen rett før påske ut med et forslag til direktiv for hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås. Samtidig ble det lagt fram et forslag til forordning (kalt Monti II) om ”kollektive kampmidler” (streikerett) sett i forhold til EUs markedsfriheter.
EU-kommisjonen argumenterer for at det ikke er noe i veien med utstasjoneringsdirektivet. Det som nå foreslås, skal bare forbedre gjennomføringen av direktivet. Det skal bl.a. bli vanskeligere å utstasjonere arbeidstakere fra såkalte ”postboks-firma”, fiktive selskap uten egne ansatte.
Det foreslås et varslingssystem i tilfelle av ”alvorlige arbeidskonflikter som berører flere land”. Om dette innebærer at EUs organ (EU-kommisjon og EU-domstol) skyver nasjonale myndigheter til side i slike spørsmål, sies det ikke noe om.
Det foreslås en ordning med solidaransvar, men med store begrensninger. Ordningen skal bare gjelde innen byggebransjen, og hovedentreprenør pålegges bare ansvar for å dekke utestående lønn dersom en underentreprenør går konkurs.
EU-kommisjonen gjør et nummer av at streikeretten sidestilles med markedsfriheten. Dette vil fjerne motsetningene omkring arbeidskonflikter, ifølge arbeidslivskommissær Laszlo Andor.
Men en slik sidestilling var nettopp rettstilstanden før EU-domstolen fra og med Laval-dommen i desember 2007 valgte å gi markedsfrihetene forrang framfor faglige rettigheter.
Så seint som i 2003 la EU-domstolen til grunn at de faglige rettigheter var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.
Med de fire dommene som EU-domstolen felte i 2007-08 ble alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EU-domstolen innførte et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over faglige rettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende faglige rettigheter.
Det vekker derfor bekymring når forslaget til forordning (Monti II) fastslår at ”kampskritt skal stå i forhold til målet og være i samsvar med EU-regler”. Det står uttrykkelig at det er EU-domstolen som skal avgjøre om ”de enkelte kampskritt i konkrete situasjoner er forenlige med retten til å utføre oppgaver”.
Det avgjørende blir derfor fortsatt hva EU-domstolen gjør i konkrete konfliktsaker. Sidestilling gir ingen løsning. Må faglige rettigheter vike for markedsfrihetene i konkrete sammenhenger, eller er det markedsfrihetene som må vike? Det avgjøres nå som før av EU-domstolen.
Forslaga til EU-kommisjonen har derfor splitta partene i arbeidslivet på forutsigbart vis. Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope mener forslaga går alt for langt. Konkurranseevnen til europeiske bedrifter vil svekkes, og forslaget til solidaransvar må vekk.
Euro-LO (ETUC) ser forslaga som en forkastelig begrensning av streikeretten. Den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet har fastslått at de vil stemme mot Monti II og at de ikke kan støtte noe forslag som griper inn mot streikeretten.
Men de europeiske arbeidslivspartene er enige på ett punkt: Forslaget til forordning (Monti II) endrer ikke rettstilstanden mellom streikeretten og de grunnleggende markedsfrihetene. Men er de enige om hvilken rettstilstand de viser til? Er det den før 2007 eller den som EU-domstolen etablerte med dommene sine?
Det var vel meningen med forslaga til EU-kommisjonen at de skulle roe ned debatten om hva rettstilstanden skal være i arbeidslivet. De fremmes i en situasjon der EU er midt oppe i et økonomisk og politisk kaos. Det vil derfor ikke bli lett å komme fram til vedtak i denne saka, langt mindre vedtak som kan virke samlende.
Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at EU-domtolen ikke kan fatte dommer som setter etablerte faglige rettigheter til side, er derfor ikke gode.
EUs arbeidsministre skal etter planen ha en første drøfting av forslaga fra EU-kommisjonen på et (uformelt) møte 23-25. april. Første formelle behandling skal skje på et møte 21-22. juni.
Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet har – fra alle hold – blitt framholdt som garantien for at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der – hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt. Fastlegging kan skje gjennom offentlige regler om minstelønn, gjennom regler om allmenngjorte tariffavtaler eller - som i Sverige og Danmark - gjennom tariffavtaler som fagbevegelsen har rett til å sette inn kampmidler for å få utenlandske selskap til å inngå.
Men det er nokså avgjørende om dette minstenivået er et gulv eller et tak for hva utstasjonerte arbeidstakere kan har krav på.
(Artikkelen ble rykt i Klassekampen lørdag 14. april 2012)
Kan EØS slankes?
En EØS-avtale som ikke griper inn mot norske tariffavtaler, kan det bli et felles krav for EØS-tilhengere og EØS-motstandere?
Det fins tre hovedposisjoner i debatten om alternativ til EØS:
- Noen vil erstatte EØS med medlemskap i EU.
- Noen vil beholde EØS, men fjerne de delene av avtalen som rammer norske interesser mest.
- Noen vil si opp EØS-avtalen for å erstatte den med en handels- og samarbeidsavtale med EU.
Nei-flertallet på meningsmålingene er nå så stort, og har vart så lenge, at en innmelding i EU virker svært fjernt for de fleste. En viktig grunn til at det er slik, er det økonomiske og politiske kaoset som EU roter seg stadig djupere inn i.
Det har heller ikke vært noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen, verken blant velgerne eller på Stortinget. Men skepsisen til EØS-avtalen har av mange grunner økt kraftig de siste månedene, og særlig i fagbevegelsen.
To ferske meningsmålinger fra januar og mars viser at hvis valget står mellom EØS og EU-medlemskap, velger 17 prosent av de spurte EU-medlemskap og 65 prosent EØS. Hvis valget derimot står mellom EØS og en handelsavtale med EU, velger 21-24 prosent EØS og 43-45 prosent en handelsavtale.
Det er ingen tvil om at EØS provoserer stadig flere mer enn før. EØS forplikter oss stadig til å godta EU-regler som ingen norske partier har gått til valg på.
Det er derfor vi burde spørre hverandre: Hva opplever du som mest problematisk ved EØS? Skal vi ikke jobbe for å få det ut av EØS-avtalen?
Vi kan trygt gå ut fra at EU i utgangspunktet er lite interessert i å forhandle om noen nedbygging av EØS-avtalen. Men EU har på sin side lang praksis for å godta at enkelte medlemsstater ikke er med på alt som EU driver med.
- I forhandlingene om Maastricht-traktaten i 1991 stilte Thatcher-regjeringen som vilkår for å godta traktaten at Storbritannia ikke skulle være forplikta av regelverket for arbeidslivet.
- Etter at de danske velgerne i juni 1992 avviste Maastricht-traktaten, fikk Danmark forhandla fram flere unntak fra traktaten. Danmark er fortsatt ikke med i valutaunionen, ikke i det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet og ikke i justissamarbeidet (utenom Schengen).
- Etter ØMU-avstemningen i 2003 har EU i praksis godtatt at Sverige ikke er med i valutaunionen.
- Schengen-samarbeidet starta som et samarbeid mellom fem land, og omfatter fortsatt ikke Storbritannia eller Irland - etter deres eget ønske.
- Den akutte krisa vil ganske sikkert føre til en serie nye særordninger for enkeltland eller grupper av EU-land.
Da EØS-forhandlingene starta i 1991, la EU til grunn at EØS-avtalen skulle omfatte hele regelverket for det indre markedet, det vil si reglene for den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, i tillegg til konkurransepolitikken og reglene for den frie etableringsretten. Men landbruket og fiskerinæringa ble unntatt.
Den EØS-avtalen som ble spesialsydd for Norge og Island i 1992, er derfor ikke vesensforskjellig fra de særløsningene som EU-land fra tid til annen tilbyr hverandre innbyrdes.
I tillegg har vi retten til å reservere oss mot nye direktiv og forordninger, en rett som ingen EU-land har. Reservasjonsretten gir nettopp Norge rett til å ”gå litt ut av EØS”. Stortingsflertallet har for eksempel vedtatt at reservasjonsretten skal brukes mot postdirektivet. Det betyr at EU må godta at på dette området vil EØS-retten avvike fra EU-retten.
I dag kan vi bare reservere oss mot et direktiv før vi tar det inn i norsk lov. Reservasjonsretten ville bli langt viktigere, og debatten om vi skal reservere oss mot en EU-lov, ville kunne bygge på faktiske erfaringer med loven, hvis vi hadde en ”angrefrist” – hvis det var mulig å reservere seg mot en EU-lov etter at vi har sett hvordan den faktisk virker. Et slikt krav burde både EØS-tilhengere og EØS-motstandere kunne samle seg om.
Hva er det så vi kan ønske oss ut av EØS-avtalen?
Norge burde f.eks. ha rett til å stille strengere krav til matvarer enn EU gjør hvis våre faglige myndigheter mener det er viktige helsemessige grunner for det.
Tilsvarende burde vi ha rett til å stille strengere miljø-, helse- og sikkerhetskrav til kjemikalier enn det EU gjør - enten fordi noen kjemikalier innebærer større helse- eller miljøfare på grunn av særegne norske forhold, eller fordi våre faglige myndigheter oppdager helse- eller miljøfarer som EU-systemet ikke er like opptatt av.
Men det er EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har vist seg som det største problemet. Det er blitt et stadig mer nødvendig krav at EØS-regler ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.
Det betyr for eksempel at EØS-regler ikke skal stå over verdensomspennende ILO-konvensjoner. ILO-konvensjon 94 må derfor gjelde i Norge slik at vi kan opprettholde kravet om lønn i samsvar med tariffavtaler ved byggeoppdrag for offentlige instanser.
Det må også bety at vi kan ta utstasjoneringsdirektivet inn i norsk lov på en slik måte at det sikrer ei rimelig minstelønn for arbeidsinnvandrere utstasjonert i Norge uansett hvordan EU-domstolen måtte tolke dette direktivet innad i EU.
Og det må bety at Allmenngjøringsloven må sikres mot at ESA eller EFTA-domstolen kan gripe inn mot allmenngjøringsvedtak.
I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise alle slike ønsker. Men på alle disse områdene vil vi - sak for sak - ha forbundsfeller inne i EU, i fagbevegelsen, i miljøbevegelsen, fra politiske partier og også enkelte regjeringer. Et slikt opplegg vil i dagens kriserammede EU ikke framstå som isolerte ønsker fra norsk side. Tvert imot vil det kunne legge grunnlag for effektive sakspolitiske allianser på tvers av grenser i Europa.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mars 2112)
Det fins tre hovedposisjoner i debatten om alternativ til EØS:
- Noen vil erstatte EØS med medlemskap i EU.
- Noen vil beholde EØS, men fjerne de delene av avtalen som rammer norske interesser mest.
- Noen vil si opp EØS-avtalen for å erstatte den med en handels- og samarbeidsavtale med EU.
Nei-flertallet på meningsmålingene er nå så stort, og har vart så lenge, at en innmelding i EU virker svært fjernt for de fleste. En viktig grunn til at det er slik, er det økonomiske og politiske kaoset som EU roter seg stadig djupere inn i.
Det har heller ikke vært noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen, verken blant velgerne eller på Stortinget. Men skepsisen til EØS-avtalen har av mange grunner økt kraftig de siste månedene, og særlig i fagbevegelsen.
To ferske meningsmålinger fra januar og mars viser at hvis valget står mellom EØS og EU-medlemskap, velger 17 prosent av de spurte EU-medlemskap og 65 prosent EØS. Hvis valget derimot står mellom EØS og en handelsavtale med EU, velger 21-24 prosent EØS og 43-45 prosent en handelsavtale.
Det er ingen tvil om at EØS provoserer stadig flere mer enn før. EØS forplikter oss stadig til å godta EU-regler som ingen norske partier har gått til valg på.
Det er derfor vi burde spørre hverandre: Hva opplever du som mest problematisk ved EØS? Skal vi ikke jobbe for å få det ut av EØS-avtalen?
Vi kan trygt gå ut fra at EU i utgangspunktet er lite interessert i å forhandle om noen nedbygging av EØS-avtalen. Men EU har på sin side lang praksis for å godta at enkelte medlemsstater ikke er med på alt som EU driver med.
- I forhandlingene om Maastricht-traktaten i 1991 stilte Thatcher-regjeringen som vilkår for å godta traktaten at Storbritannia ikke skulle være forplikta av regelverket for arbeidslivet.
- Etter at de danske velgerne i juni 1992 avviste Maastricht-traktaten, fikk Danmark forhandla fram flere unntak fra traktaten. Danmark er fortsatt ikke med i valutaunionen, ikke i det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet og ikke i justissamarbeidet (utenom Schengen).
- Etter ØMU-avstemningen i 2003 har EU i praksis godtatt at Sverige ikke er med i valutaunionen.
- Schengen-samarbeidet starta som et samarbeid mellom fem land, og omfatter fortsatt ikke Storbritannia eller Irland - etter deres eget ønske.
- Den akutte krisa vil ganske sikkert føre til en serie nye særordninger for enkeltland eller grupper av EU-land.
Da EØS-forhandlingene starta i 1991, la EU til grunn at EØS-avtalen skulle omfatte hele regelverket for det indre markedet, det vil si reglene for den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, i tillegg til konkurransepolitikken og reglene for den frie etableringsretten. Men landbruket og fiskerinæringa ble unntatt.
Den EØS-avtalen som ble spesialsydd for Norge og Island i 1992, er derfor ikke vesensforskjellig fra de særløsningene som EU-land fra tid til annen tilbyr hverandre innbyrdes.
I tillegg har vi retten til å reservere oss mot nye direktiv og forordninger, en rett som ingen EU-land har. Reservasjonsretten gir nettopp Norge rett til å ”gå litt ut av EØS”. Stortingsflertallet har for eksempel vedtatt at reservasjonsretten skal brukes mot postdirektivet. Det betyr at EU må godta at på dette området vil EØS-retten avvike fra EU-retten.
I dag kan vi bare reservere oss mot et direktiv før vi tar det inn i norsk lov. Reservasjonsretten ville bli langt viktigere, og debatten om vi skal reservere oss mot en EU-lov, ville kunne bygge på faktiske erfaringer med loven, hvis vi hadde en ”angrefrist” – hvis det var mulig å reservere seg mot en EU-lov etter at vi har sett hvordan den faktisk virker. Et slikt krav burde både EØS-tilhengere og EØS-motstandere kunne samle seg om.
Hva er det så vi kan ønske oss ut av EØS-avtalen?
Norge burde f.eks. ha rett til å stille strengere krav til matvarer enn EU gjør hvis våre faglige myndigheter mener det er viktige helsemessige grunner for det.
Tilsvarende burde vi ha rett til å stille strengere miljø-, helse- og sikkerhetskrav til kjemikalier enn det EU gjør - enten fordi noen kjemikalier innebærer større helse- eller miljøfare på grunn av særegne norske forhold, eller fordi våre faglige myndigheter oppdager helse- eller miljøfarer som EU-systemet ikke er like opptatt av.
Men det er EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har vist seg som det største problemet. Det er blitt et stadig mer nødvendig krav at EØS-regler ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.
Det betyr for eksempel at EØS-regler ikke skal stå over verdensomspennende ILO-konvensjoner. ILO-konvensjon 94 må derfor gjelde i Norge slik at vi kan opprettholde kravet om lønn i samsvar med tariffavtaler ved byggeoppdrag for offentlige instanser.
Det må også bety at vi kan ta utstasjoneringsdirektivet inn i norsk lov på en slik måte at det sikrer ei rimelig minstelønn for arbeidsinnvandrere utstasjonert i Norge uansett hvordan EU-domstolen måtte tolke dette direktivet innad i EU.
Og det må bety at Allmenngjøringsloven må sikres mot at ESA eller EFTA-domstolen kan gripe inn mot allmenngjøringsvedtak.
I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise alle slike ønsker. Men på alle disse områdene vil vi - sak for sak - ha forbundsfeller inne i EU, i fagbevegelsen, i miljøbevegelsen, fra politiske partier og også enkelte regjeringer. Et slikt opplegg vil i dagens kriserammede EU ikke framstå som isolerte ønsker fra norsk side. Tvert imot vil det kunne legge grunnlag for effektive sakspolitiske allianser på tvers av grenser i Europa.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mars 2112)
mandag 26. mars 2012
Alternativene til EØS
Underkastelsen under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden.
På torsdag la prosjektet med det lange navnet ”Alternativer til dagens EØS-avtale” fram sin hovedrapport. Det ligger en mening bak navnet. Det fins for det første mange alternativ til den EØS-avtalen vi i dag har. For det andre ligger det i navnet at EØS-avtalen verken er uforanderlig eller urokkelig.
Dette alternativprosjektet spør om det fins alternativ til den EØS-avtalen vi har i dag, om det fins en handlefrihet vi utnytter for dårlig, om EØS-avtalen kan reduseres i omfang der hvor den rammer norske interesser klarest - eller om den bør erstattes av en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale med EU. Bak prosjektet står blant annet LO-forbund som Fagforbundet, Fellesforbundet, EL- & IT-forbundet, LO-avdelingene i flere byer, Nei til EU, Natur og Ungdom, Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget.
Gjennom EØS er Norge knytta til EU på fire håndfaste måter:
1. Norge binder seg til hele EUs lovverk for det indre markedet: regelverket for den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen.
2. Norge binder seg til all framtidig lovgivning som EU kommer til å vedta for det samme indre markedet – uansett hva som kan bli vedtatt.
3. Norge har bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet – både de som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt en gang i framtida.
4. Norge har godtatt å bøye seg for de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt – og alle de framtidige tolkninger av traktater og lover som de kan komme til å gjøre.
Denne underkastelsen under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden. Over 200 land handler med andre land. Ingen av dem handler eller investerer på bakgrunn av noe som likner på EØS-avtalen.
Mer enn 150 land har et regelmessig handelssamkvem med EU. EU har ikke inngått noen EØS-liknende avtale med noen andre enn med de tre EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein.
Det bør gi god grunn til å tenke over om det er dagens EØS-avtale som er den nødvendige ordningen av det økonomiske forholdet mellom EU og Norge.
”EØS-avtalen er ikke til å leve med slik den er i dag.” Det hevder både EU-tilhengere og EU-motstandere. Det er tre hovedmuligheter for å endre på situasjonen:
- Norge kan gå inn som medlem av EU.
- EØS-avtalen kan endres slik den tjener norske interesser bedre.
- Norge kan si opp EØS-avtalen.
Alternativrapporten tar for seg i alt åtte konkrete alternativ til dagens EØS-avtale. Alternativet EU-medlemskap er i dag fjernere enn noen gang og får minst oppmerksomhet i rapporten.
Et annet alternativ som diskuteres, er å utnytte handlefriheten innen EØS-avtalen bedre enn vi gjør i dag. Dette diskuteres grundig av det utvalget som i januar la fram den offentlige utredningen om Norges avtaler med EU. Alternativrapporten går inn på enda flere muligheter for å utnytte handlefriheten både til å påvirke beslutninger i EU og til å gjennomføre EU-vedtak vi her i Norge er best tjent med, men uten endringer i sjølve avtalen.
Deretter går alternativrapporten over til å diskutere hvordan EØS-avtalen kan endres. Det skisseres endringer i to ulike retninger:
1. En utvida EØS-avtale: EU-Rådet lanserte i desember et forslag om å endre EØS-avtalen slik at den omfatter flere saksfelt og slik at avtalen kan virke mer automatisk enn i dag. Det ville i så fall bli en EØS-avtale nærmere medlemskap i EU, men uten mer medbestemmelse enn i dag, kanskje mindre.
2. Et slankere EØS: Ideen her er å endre avtalen slik at vi får vekk det som provoserer norske interesser mest. Det kunne for eksempel være
- Å få rett til å stille strengere krav til produkter ut fra helse- og miljøhensyn enn det EU tillater,
- Å få rett til unntak fra EUs anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,
- Å få likestillingspolitikken ut av EØS.
- Å sikre at EØS-regler ikke kan gripe inn mot faglige rettigheter og inngåtte tariffavtaler
EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel – hvis det er flertall for det i Stortinget. Hva kan da komme i stedet for EØS-avtalen?
Det mest ytterliggående alternativet er at det økonomiske forholdet til EU reguleres av det handelsregimet som omspenner så godt som all handel i verden, WTO-systemet. Både Norge og EU er medlem av WTO. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en oppsigelse av EØS-avtalen. For de fleste land er det de reglene som regulerer handelen med EU.
Men det er sannsynlig at både EU og Norge vil ønske en avtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter. EU inngår handelsavtaler med stadig flere land, ikke bare i Europa, men også med land rundt Middelhavet og med land lengre unna (Mexico, Sør-Afrika). Det samme gjør Norge gjennom de frihandelsavtalene som EFTA inngår med land i andre verdensdeler.
Alternativrapporten stiller opp tre mulige avtalevarianter:
a. En handelsavtale av det slaget vi hadde med EU fra 1973 og som sikra tollfri handel med industrivarer begge veier mellom Norge og EU. Denne avtalen er aldri oppsagt. Hvis EØS-avtalen sies opp, gjelder fortsatt handelsavtalen – modifisert med de endringene som er kommet gjennom WTO-regelverket.
b. En mer omfattende handels- og samarbeidsavtale på områder som begge parter er tjent med
c. En regional avtale mellom EFTA og EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. mars 2012)
På torsdag la prosjektet med det lange navnet ”Alternativer til dagens EØS-avtale” fram sin hovedrapport. Det ligger en mening bak navnet. Det fins for det første mange alternativ til den EØS-avtalen vi i dag har. For det andre ligger det i navnet at EØS-avtalen verken er uforanderlig eller urokkelig.
Dette alternativprosjektet spør om det fins alternativ til den EØS-avtalen vi har i dag, om det fins en handlefrihet vi utnytter for dårlig, om EØS-avtalen kan reduseres i omfang der hvor den rammer norske interesser klarest - eller om den bør erstattes av en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale med EU. Bak prosjektet står blant annet LO-forbund som Fagforbundet, Fellesforbundet, EL- & IT-forbundet, LO-avdelingene i flere byer, Nei til EU, Natur og Ungdom, Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget.
Gjennom EØS er Norge knytta til EU på fire håndfaste måter:
1. Norge binder seg til hele EUs lovverk for det indre markedet: regelverket for den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningen.
2. Norge binder seg til all framtidig lovgivning som EU kommer til å vedta for det samme indre markedet – uansett hva som kan bli vedtatt.
3. Norge har bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet – både de som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt en gang i framtida.
4. Norge har godtatt å bøye seg for de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt – og alle de framtidige tolkninger av traktater og lover som de kan komme til å gjøre.
Denne underkastelsen under EU gjør EØS til en avtale det ikke fins maken til i verden. Over 200 land handler med andre land. Ingen av dem handler eller investerer på bakgrunn av noe som likner på EØS-avtalen.
Mer enn 150 land har et regelmessig handelssamkvem med EU. EU har ikke inngått noen EØS-liknende avtale med noen andre enn med de tre EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein.
Det bør gi god grunn til å tenke over om det er dagens EØS-avtale som er den nødvendige ordningen av det økonomiske forholdet mellom EU og Norge.
”EØS-avtalen er ikke til å leve med slik den er i dag.” Det hevder både EU-tilhengere og EU-motstandere. Det er tre hovedmuligheter for å endre på situasjonen:
- Norge kan gå inn som medlem av EU.
- EØS-avtalen kan endres slik den tjener norske interesser bedre.
- Norge kan si opp EØS-avtalen.
Alternativrapporten tar for seg i alt åtte konkrete alternativ til dagens EØS-avtale. Alternativet EU-medlemskap er i dag fjernere enn noen gang og får minst oppmerksomhet i rapporten.
Et annet alternativ som diskuteres, er å utnytte handlefriheten innen EØS-avtalen bedre enn vi gjør i dag. Dette diskuteres grundig av det utvalget som i januar la fram den offentlige utredningen om Norges avtaler med EU. Alternativrapporten går inn på enda flere muligheter for å utnytte handlefriheten både til å påvirke beslutninger i EU og til å gjennomføre EU-vedtak vi her i Norge er best tjent med, men uten endringer i sjølve avtalen.
Deretter går alternativrapporten over til å diskutere hvordan EØS-avtalen kan endres. Det skisseres endringer i to ulike retninger:
1. En utvida EØS-avtale: EU-Rådet lanserte i desember et forslag om å endre EØS-avtalen slik at den omfatter flere saksfelt og slik at avtalen kan virke mer automatisk enn i dag. Det ville i så fall bli en EØS-avtale nærmere medlemskap i EU, men uten mer medbestemmelse enn i dag, kanskje mindre.
2. Et slankere EØS: Ideen her er å endre avtalen slik at vi får vekk det som provoserer norske interesser mest. Det kunne for eksempel være
- Å få rett til å stille strengere krav til produkter ut fra helse- og miljøhensyn enn det EU tillater,
- Å få rett til unntak fra EUs anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,
- Å få likestillingspolitikken ut av EØS.
- Å sikre at EØS-regler ikke kan gripe inn mot faglige rettigheter og inngåtte tariffavtaler
EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel – hvis det er flertall for det i Stortinget. Hva kan da komme i stedet for EØS-avtalen?
Det mest ytterliggående alternativet er at det økonomiske forholdet til EU reguleres av det handelsregimet som omspenner så godt som all handel i verden, WTO-systemet. Både Norge og EU er medlem av WTO. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en oppsigelse av EØS-avtalen. For de fleste land er det de reglene som regulerer handelen med EU.
Men det er sannsynlig at både EU og Norge vil ønske en avtale som går utover det som WTO-reglene fastsetter. EU inngår handelsavtaler med stadig flere land, ikke bare i Europa, men også med land rundt Middelhavet og med land lengre unna (Mexico, Sør-Afrika). Det samme gjør Norge gjennom de frihandelsavtalene som EFTA inngår med land i andre verdensdeler.
Alternativrapporten stiller opp tre mulige avtalevarianter:
a. En handelsavtale av det slaget vi hadde med EU fra 1973 og som sikra tollfri handel med industrivarer begge veier mellom Norge og EU. Denne avtalen er aldri oppsagt. Hvis EØS-avtalen sies opp, gjelder fortsatt handelsavtalen – modifisert med de endringene som er kommet gjennom WTO-regelverket.
b. En mer omfattende handels- og samarbeidsavtale på områder som begge parter er tjent med
c. En regional avtale mellom EFTA og EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. mars 2012)
Kvinner rammes verst
- Verken IMF, EU eller regjeringene gjør noe med krisekonsekvensene for kvinner.
Den nådeløse innstramningspolitikken rundt om i EU rammer etter hvert kvinner særlig hardt. Samtidig rettes den konkrete krisestøtten i overveiende grad inn mot å hindre at flere menn blir arbeidsløse.
Kvinnelobbyen i EU (EWL), en paraplyorganisasjon for over 2000 kvinneorganisasjoner, har kritisert både IMF, EU og regjeringene for at de verken ”erkjenner, forstår, analyserer eller gjør noe med de særlige krisekonsekvensene for kvinner”. Det er byggebransjen og bilindustrien som får oppmerksomheten og krisestøtten.
Kvinnelobbyen viser til at EU-kommisjonen alt i 2009, i den årlige likestillingsrapporten, regna med at krisa ville slå hardere ut mot kvinner enn mot menn. Det er det mange grunner til.
Kvinner har rykka inn i arbeidslivet i store skarer de siste tiåra og har gitt det største bidraget til den økonomiske framgangen i de fleste europeiske land. Krisa kan bety et alvorlig tilbakeslag, ikke bare for de kvinnene som rammes mest direkte, men for hele samfunnsutviklingen – hevder Kvinnelobbyen.
Men om kvinnene tallmessig tar seg av en stadig større del av lønnsarbeidet, betyr det på ingen måte at de alle inngår i arbeidslivet på samme måte som menn. Som gruppe får kvinnene lavere lønn, de jobber mer deltid og har mindre trygghet for å beholde jobben.
Da finanskrisa slo til for alvor høsten 2008 var det arbeidsløsheten blant menn som økte raskest. Det var bygnings- og anleggsbransjen og enkelte industribransjer som begynte å gå på tomgang. Så nylig som i januar 2010 var arbeidsløsheten blant menn høyere enn blant kvinner, 9,7 prosent mot 9,3 prosent.
Etter hvert har arbeidsløsheten økt også blant kvinner, og særlig i eurosonen. Der var arbeidsløsheten blant kvinner i januar 2012 oppe i 10,9 prosent, mens den var 10,5 prosent blant menn.
Sjøl om bankene de siste månedene oversvømmes av billige penger, og spekulantene fatter mot nok til å drive børskursene oppover igjen, kan det fortsatt bli verre i lang tid for folk flest, Utsiktene er særlig dystre i land som skjærer hardt ned på de offentlige budsjettene for å gjenvinne styringa over gjelda si. Da er det i stor grad kvinner som mister jobben. I undervisning, helsevesen og omsorgstjenestene er to av tre ansatte kvinner.
Det er også ofte kvinner som rammes hardest når velferdsytelser kuttes. Kuttes velferdsytelsene for hardt, vil en del kvinner tvinges ut av arbeidslivet eller over i deltidsarbeid fordi de må ta over mer av omsorgen for barn og eldre slektninger. Enslige forsørgere er særlig utsatt. Oppimot 90 prosent av dem er kvinner.
Av flere grunner er kvinner mer sårbare enn menn når arbeidsløsheten vokser og konkurransen om arbeidsplassene øker. Viktige rammevilkår for kvinners hverdag endres når konkurransen i arbeidslivet skjerpes så kraftig som på EUs indre marked, samtidig som arbeidsløsheten – både den registrerte og den skjulte - er så omfattende.
Fra 1980-tallet har det rundt om i Europa blitt stadig flere jobber med lav lønn, og i dem finner en i stor grad kvinner. Kvinnene har også ofte en løs og utrygg tilknytning til arbeidslivet. Mange jobber deltid med usikre og uklare arbeidskontrakter.
Det blir stadig mer av det som kalles "atypisk arbeid" - alt arbeid som ikke er fast ansettelse i full jobb på dagtid. Den typiske kvinnevarianten av "atypisk arbeid" er ulike typer deltid uten fast arbeidstid og med uklar og utrygg arbeidskontrakt. Slikt "atypisk arbeid" har økt kraftig etter 1980, så kraftig at det holder på å bli "typisk kvinnearbeid".
Det fører til at kvinner i mange land ikke har fulle rettigheter som arbeidstakere, heller ikke til sosiale ytelser. Mange kvinner har for eksempel en tilknytning til arbeidslivet som ikke gir dem rett til dagpenger om de blir arbeidsløse. I gråsonene rundt det ordinære arbeidslivet og i det svarte arbeidet tilbys ingen rettigheter, ingen sjuketrygd, ingen pensjonsordning. Perioder med permisjoner og arbeidsløshet kan i tillegg fort ramme muligheten for å oppnå økonomisk uavhengighet.
Dobbeltarbeidet ute og i hjemmet skjerper kvinnenes sårbarhet på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar har i praksis mindre mulighet enn menn for aktiv jobbsøking, for omskolering, pendling og flytting. Slik er det - trass i all formell likestilling. Kvinner har derfor ekstra store problemer med å finne seg jobb når arbeidsløsheten i samfunnet øker.
EU har lenge hatt som høytydelig vedtatt mål at bedre likestilling mellom kvinner og menn (såkalt ”gender mainstreaming”) skal gjennomsyre all politikk. Fra mange hold kritiseres det at dette glemmes i krisepolitikken. Mye tyder på at krisa svekker oppmerksomheten og den politiske viljen til å ta likestillingsutfordringene på alvor.
Det europeiske fagforbundet for offentlige ansatte (EPSU) ba i juli 2010 EU-kommisjonen om å undersøke virkningene på likestillingen mellom kvinner og menn av kuttene i offentlige sektor rundt om i Europa. Det ble ikke gjort.
EPSU har på egen hånd undersøkt om regjeringene har gjennomført slike konsekvensanalyser. Undersøkelsen viste at ingen av regjeringene hadde brydd seg om å analysere virkningen på likestillingsforhold av sin egen innstramningspolitikk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10/3-2012)
Den nådeløse innstramningspolitikken rundt om i EU rammer etter hvert kvinner særlig hardt. Samtidig rettes den konkrete krisestøtten i overveiende grad inn mot å hindre at flere menn blir arbeidsløse.
Kvinnelobbyen i EU (EWL), en paraplyorganisasjon for over 2000 kvinneorganisasjoner, har kritisert både IMF, EU og regjeringene for at de verken ”erkjenner, forstår, analyserer eller gjør noe med de særlige krisekonsekvensene for kvinner”. Det er byggebransjen og bilindustrien som får oppmerksomheten og krisestøtten.
Kvinnelobbyen viser til at EU-kommisjonen alt i 2009, i den årlige likestillingsrapporten, regna med at krisa ville slå hardere ut mot kvinner enn mot menn. Det er det mange grunner til.
Kvinner har rykka inn i arbeidslivet i store skarer de siste tiåra og har gitt det største bidraget til den økonomiske framgangen i de fleste europeiske land. Krisa kan bety et alvorlig tilbakeslag, ikke bare for de kvinnene som rammes mest direkte, men for hele samfunnsutviklingen – hevder Kvinnelobbyen.
Men om kvinnene tallmessig tar seg av en stadig større del av lønnsarbeidet, betyr det på ingen måte at de alle inngår i arbeidslivet på samme måte som menn. Som gruppe får kvinnene lavere lønn, de jobber mer deltid og har mindre trygghet for å beholde jobben.
Da finanskrisa slo til for alvor høsten 2008 var det arbeidsløsheten blant menn som økte raskest. Det var bygnings- og anleggsbransjen og enkelte industribransjer som begynte å gå på tomgang. Så nylig som i januar 2010 var arbeidsløsheten blant menn høyere enn blant kvinner, 9,7 prosent mot 9,3 prosent.
Etter hvert har arbeidsløsheten økt også blant kvinner, og særlig i eurosonen. Der var arbeidsløsheten blant kvinner i januar 2012 oppe i 10,9 prosent, mens den var 10,5 prosent blant menn.
Sjøl om bankene de siste månedene oversvømmes av billige penger, og spekulantene fatter mot nok til å drive børskursene oppover igjen, kan det fortsatt bli verre i lang tid for folk flest, Utsiktene er særlig dystre i land som skjærer hardt ned på de offentlige budsjettene for å gjenvinne styringa over gjelda si. Da er det i stor grad kvinner som mister jobben. I undervisning, helsevesen og omsorgstjenestene er to av tre ansatte kvinner.
Det er også ofte kvinner som rammes hardest når velferdsytelser kuttes. Kuttes velferdsytelsene for hardt, vil en del kvinner tvinges ut av arbeidslivet eller over i deltidsarbeid fordi de må ta over mer av omsorgen for barn og eldre slektninger. Enslige forsørgere er særlig utsatt. Oppimot 90 prosent av dem er kvinner.
Av flere grunner er kvinner mer sårbare enn menn når arbeidsløsheten vokser og konkurransen om arbeidsplassene øker. Viktige rammevilkår for kvinners hverdag endres når konkurransen i arbeidslivet skjerpes så kraftig som på EUs indre marked, samtidig som arbeidsløsheten – både den registrerte og den skjulte - er så omfattende.
Fra 1980-tallet har det rundt om i Europa blitt stadig flere jobber med lav lønn, og i dem finner en i stor grad kvinner. Kvinnene har også ofte en løs og utrygg tilknytning til arbeidslivet. Mange jobber deltid med usikre og uklare arbeidskontrakter.
Det blir stadig mer av det som kalles "atypisk arbeid" - alt arbeid som ikke er fast ansettelse i full jobb på dagtid. Den typiske kvinnevarianten av "atypisk arbeid" er ulike typer deltid uten fast arbeidstid og med uklar og utrygg arbeidskontrakt. Slikt "atypisk arbeid" har økt kraftig etter 1980, så kraftig at det holder på å bli "typisk kvinnearbeid".
Det fører til at kvinner i mange land ikke har fulle rettigheter som arbeidstakere, heller ikke til sosiale ytelser. Mange kvinner har for eksempel en tilknytning til arbeidslivet som ikke gir dem rett til dagpenger om de blir arbeidsløse. I gråsonene rundt det ordinære arbeidslivet og i det svarte arbeidet tilbys ingen rettigheter, ingen sjuketrygd, ingen pensjonsordning. Perioder med permisjoner og arbeidsløshet kan i tillegg fort ramme muligheten for å oppnå økonomisk uavhengighet.
Dobbeltarbeidet ute og i hjemmet skjerper kvinnenes sårbarhet på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar har i praksis mindre mulighet enn menn for aktiv jobbsøking, for omskolering, pendling og flytting. Slik er det - trass i all formell likestilling. Kvinner har derfor ekstra store problemer med å finne seg jobb når arbeidsløsheten i samfunnet øker.
EU har lenge hatt som høytydelig vedtatt mål at bedre likestilling mellom kvinner og menn (såkalt ”gender mainstreaming”) skal gjennomsyre all politikk. Fra mange hold kritiseres det at dette glemmes i krisepolitikken. Mye tyder på at krisa svekker oppmerksomheten og den politiske viljen til å ta likestillingsutfordringene på alvor.
Det europeiske fagforbundet for offentlige ansatte (EPSU) ba i juli 2010 EU-kommisjonen om å undersøke virkningene på likestillingen mellom kvinner og menn av kuttene i offentlige sektor rundt om i Europa. Det ble ikke gjort.
EPSU har på egen hånd undersøkt om regjeringene har gjennomført slike konsekvensanalyser. Undersøkelsen viste at ingen av regjeringene hadde brydd seg om å analysere virkningen på likestillingsforhold av sin egen innstramningspolitikk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10/3-2012)
Abonner på:
Innlegg (Atom)