Kan EØS slankes?

En EØS-avtale som ikke griper inn mot norske tariffavtaler, kan det bli et felles krav for EØS-tilhengere og EØS-motstandere?


Det fins tre hovedposisjoner i debatten om alternativ til EØS:
- Noen vil erstatte EØS med medlemskap i EU.
- Noen vil beholde EØS, men fjerne de delene av avtalen som rammer norske interesser mest.
- Noen vil si opp EØS-avtalen for å erstatte den med en handels- og samarbeidsavtale med EU.

Nei-flertallet på meningsmålingene er nå så stort, og har vart så lenge, at en innmelding i EU virker svært fjernt for de fleste. En viktig grunn til at det er slik, er det økonomiske og politiske kaoset som EU roter seg stadig djupere inn i.

Det har heller ikke vært noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen, verken blant velgerne eller på Stortinget. Men skepsisen til EØS-avtalen har av mange grunner økt kraftig de siste månedene, og særlig i fagbevegelsen.

To ferske meningsmålinger fra januar og mars viser at hvis valget står mellom EØS og EU-medlemskap, velger 17 prosent av de spurte EU-medlemskap og 65 prosent EØS. Hvis valget derimot står mellom EØS og en handelsavtale med EU, velger 21-24 prosent EØS og 43-45 prosent en handelsavtale.

Det er ingen tvil om at EØS provoserer stadig flere mer enn før. EØS forplikter oss stadig til å godta EU-regler som ingen norske partier har gått til valg på.

Det er derfor vi burde spørre hverandre: Hva opplever du som mest problematisk ved EØS? Skal vi ikke jobbe for å få det ut av EØS-avtalen?


Vi kan trygt gå ut fra at EU i utgangspunktet er lite interessert i å forhandle om noen nedbygging av EØS-avtalen. Men EU har på sin side lang praksis for å godta at enkelte medlemsstater ikke er med på alt som EU driver med.
- I forhandlingene om Maastricht-traktaten i 1991 stilte Thatcher-regjeringen som vilkår for å godta traktaten at Storbritannia ikke skulle være forplikta av regelverket for arbeidslivet.
- Etter at de danske velgerne i juni 1992 avviste Maastricht-traktaten, fikk Danmark forhandla fram flere unntak fra traktaten. Danmark er fortsatt ikke med i valutaunionen, ikke i det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeidet og ikke i justissamarbeidet (utenom Schengen).
- Etter ØMU-avstemningen i 2003 har EU i praksis godtatt at Sverige ikke er med i valutaunionen.
- Schengen-samarbeidet starta som et samarbeid mellom fem land, og omfatter fortsatt ikke Storbritannia eller Irland - etter deres eget ønske.
- Den akutte krisa vil ganske sikkert føre til en serie nye særordninger for enkeltland eller grupper av EU-land.

Da EØS-forhandlingene starta i 1991, la EU til grunn at EØS-avtalen skulle omfatte hele regelverket for det indre markedet, det vil si reglene for den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, i tillegg til konkurransepolitikken og reglene for den frie etableringsretten. Men landbruket og fiskerinæringa ble unntatt.

Den EØS-avtalen som ble spesialsydd for Norge og Island i 1992, er derfor ikke vesensforskjellig fra de særløsningene som EU-land fra tid til annen tilbyr hverandre innbyrdes.

I tillegg har vi retten til å reservere oss mot nye direktiv og forordninger, en rett som ingen EU-land har. Reservasjonsretten gir nettopp Norge rett til å ”gå litt ut av EØS”. Stortingsflertallet har for eksempel vedtatt at reservasjonsretten skal brukes mot postdirektivet. Det betyr at EU må godta at på dette området vil EØS-retten avvike fra EU-retten.

I dag kan vi bare reservere oss mot et direktiv før vi tar det inn i norsk lov. Reservasjonsretten ville bli langt viktigere, og debatten om vi skal reservere oss mot en EU-lov, ville kunne bygge på faktiske erfaringer med loven, hvis vi hadde en ”angrefrist” – hvis det var mulig å reservere seg mot en EU-lov etter at vi har sett hvordan den faktisk virker. Et slikt krav burde både EØS-tilhengere og EØS-motstandere kunne samle seg om.

Hva er det så vi kan ønske oss ut av EØS-avtalen?

Norge burde f.eks. ha rett til å stille strengere krav til matvarer enn EU gjør hvis våre faglige myndigheter mener det er viktige helsemessige grunner for det.

Tilsvarende burde vi ha rett til å stille strengere miljø-, helse- og sikkerhetskrav til kjemikalier enn det EU gjør - enten fordi noen kjemikalier innebærer større helse- eller miljøfare på grunn av særegne norske forhold, eller fordi våre faglige myndigheter oppdager helse- eller miljøfarer som EU-systemet ikke er like opptatt av.


Men det er EØS-avtalens inngrep i arbeidslivet som har vist seg som det største problemet. Det er blitt et stadig mer nødvendig krav at EØS-regler ikke må kunne sette til side norske tariffavtaler eller lovbestemte rettigheter i arbeidslivet.

Det betyr for eksempel at EØS-regler ikke skal stå over verdensomspennende ILO-konvensjoner. ILO-konvensjon 94 må derfor gjelde i Norge slik at vi kan opprettholde kravet om lønn i samsvar med tariffavtaler ved byggeoppdrag for offentlige instanser.

Det må også bety at vi kan ta utstasjoneringsdirektivet inn i norsk lov på en slik måte at det sikrer ei rimelig minstelønn for arbeidsinnvandrere utstasjonert i Norge uansett hvordan EU-domstolen måtte tolke dette direktivet innad i EU.

Og det må bety at Allmenngjøringsloven må sikres mot at ESA eller EFTA-domstolen kan gripe inn mot allmenngjøringsvedtak.


I utgangspunktet vil nok EU-kommisjonen avvise alle slike ønsker. Men på alle disse områdene vil vi - sak for sak - ha forbundsfeller inne i EU, i fagbevegelsen, i miljøbevegelsen, fra politiske partier og også enkelte regjeringer. Et slikt opplegg vil i dagens kriserammede EU ikke framstå som isolerte ønsker fra norsk side. Tvert imot vil det kunne legge grunnlag for effektive sakspolitiske allianser på tvers av grenser i Europa.

(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. mars 2112)