Når britisk streik gir nytt liv til norsk debatt om tjenestedirektivet
Midt i voldsomme snøstormer gikk britiske anleggsarbeidere streikevakt mot at de skulle fortrenges av italienere og portugisere. De havna i en like voldsom storm av anklager om fremmedfrykt og nasjonalisme.
Det gjorde ikke situasjonen enklere at det nynazistiske British National Party tok protestene til inntekt for seg og fylte nettsida si med meldinger om at det var deres aktivister som hadde fått anleggsarbeidere til å streike fra landsende til landsende. Blikkfanget på nettsida er ” British jobs for British workers!” Ingen parole fenger bedre hvis britiske arbeidere mister jobben fordi de underbys av utlendinger.
Fem britiske og to utenlandske selskap la inn tilbud da et stort ombyggingsprosjekt ble lagt ut på anbud ved et britisk oljeraffineri på østkysten av England, Lindsey Oil Refinery. Det italienske selskapet IREM fikk tilslaget og la opp til at deres italienske og portugisiske ansatte skulle gjøre jobben.
Dette utløste streik ved flere britiske raffinerier og hissige protestmøter mange steder i Storbritannia.
Gemyttene kom i kok fordi så mange store anleggsprosjekt hadde gått til utenlandske selskap med egne ansatte.
Streikene og protestmøtene fikk stor dekning i media. Noen ga full støtte til de streikende. Daily Mail mente det var nødvendig å kontrollere grensene, ikke bare bankene. Utenlands var forståelsen mindre. Der var det enklere å se protestene som utslag av aggressiv britisk nasjonalisme med overslag til rasisme.
Situasjonen var ekstra vanskelig for statsminister Gordon Brown. På Labour-landsmøtet i 2007 løfta han parolen ”britiske jobber for britiske arbeidere” så høyt at han nå strever med å forklare hva han egentlig mente.
Etter noen døgns harde forhandlinger gikk fagforeningene med på en avtale om at halvparten av jobbene (102 av 195) ved ombyggingsprosjektet skal tilbys britiske arbeidere for en periode på ni uker. Nynazistene fordømte ledelsen for Unite, det største britiske fagforbundet, for å være ”slanger som stikker kniver i ryggen på streikende arbeidere”.
EUs felles arbeidsmarked er lagd for økonomiske godværstider. Så lenge ingen brite mister jobben fordi om arbeidsinnvandrere strømmer til landet, slik det har vært under flere år med høykonjunktur, ulmer den latente fremmedfrykten bare under overflaten.
Det som da provoserer, er de lønns- og arbeidsforhold som alt for mange arbeidsinnvandrere må finne seg i. Arbeidet for å organisere dem er overalt det viktigste mottiltaket.
I økonomiske uværstider kan et felles arbeidsmarked fungere helt annerledes destruktivt. Da kan idyllen sprenges av konflikter med klare nasjonalistiske over- og undertoner både fra innenlandske og utenlandske arbeidstakere. Mister du jobben fordi arbeidsinnvandrere underbyr deg, er faren stor for at du retter aggresjonen mot arbeidsinnvandreren og ikke mot arbeidsgiveren.
I Lindsey kom protestene så raskt at ingen utenlandsk arbeidstaker måtte gå fra jobben på grunn av den avtalen som ble inngått. Men et hundretall italienere/portugisere kan ha vært forespeila at det var en jobb for dem i England. I hjemlandet er det for tida ikke opplagt at de har jobber å gå til. Hva de da tenker, og hvordan de etter hvert vil reagere på liknende avslag, avhenger av hvor djup og langvarig sysselsettingskrisa vil bli.
Avtalen om å øremerke halvparten av jobbene for briter utfordrer naturligvis overvåkerne i Brussel. EUs felles arbeidsmarked bygger på at ingen skal få jobb på grunn av (riktig) nasjonalitet – og ingen skal miste jobben på grunn av (feil) nasjonalitet.
Det er ingen tvil om at avtalen skyver et hundretall italienere og portugisere til side til fordel for briter – fordi de er briter. Det er ikke meningen med EUs felles arbeidsmarked.
Det hjelper litt at det er en avtale mellom private instanser, uten noen offentlig medvirkning eller godkjenning. Men hjelper det nok for å unngå reaksjoner fra Brussel?
Så langt virker det som om overvåkerne i Brussel har lagt seg lavt. For i dagens sosiale terreng kan mange sovende bjørner tirres.
De siste månedene har mange faglige miljøer reagert på hvordan EU setter stadig strammere rammer rundt den hardt tilkjempede handlefriheten til fagbevegelsen. Euro-LO og mange nasjonale fagforbund har krevd at EU-regler enten i EU-traktaten eller i utstasjoneringsdirektivet må endres for å hindre at EF-domstolen fortsetter med dommer som systematisk flytter makt fra arbeidstakere til arbeidsgivere.
Da EU-kommisjonen nylig kategorisk avviste enhver endring av EUs regelverk, var reaksjonene særlig kraftige. Styrken i protestene har åpenbart skremt – i hvert fall deler av EU-kommisjonen. Mens den i forrige uke arrogant avviste alle krav om å endre regelendringene, viser den nå tegn til å være på gli.
Sist onsdag fortalte Vladimir Spidla, EU-kommisjonens ansvarlige for arbeidslivsspørsmål, at han hadde bestilt en serie med utredninger ”for å forstå virkningen av direktivet (utstasjoneringsdirektivet) og konsekvensene av dommene til EF-domstolen bedre”.
Financial Times melder at kilder nær EU-kommisjonen ikke regner det som sannsynlig at utstasjoneringsdirektivet vil endres, men derimot at medlemsstatene kan ”påvirkes til å tolke lovene på en måte som er gunstigere (more favourable) for lokale arbeidstakere”.
Dette spiller rett inn i den norske debatten om tjenestedirektivet. Der har det vært et viktig krav nettopp at implementeringen av utstasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene til EF-domstolen.
La den rødgrønne regjeringen merke hva det må bety her i Norge at Brussel er på gli!
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. februar 2009)
Viser innlegg med etiketten EU-kommisjonen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten EU-kommisjonen. Vis alle innlegg
søndag 15. februar 2009
søndag 1. februar 2009
- En ödesfråga for EU
EU-kommisjonen: Rett til lønnsdumping er viktigere enn lik lønn for samme arbeid
- Balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikles til et skjebnespørsmål for EU, sier lederen for Euro-LO, Wanja Lundby Wedin etter at det i forrige uke (22. januar) ble klart at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i EUs regelverk for å forebygge at EF-domstolen fortsetter å ramme faglige handlefrihet med dommene sine.
Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Viking Line- og Laval-dommen satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler som finsk og svensk lov ga full adgang til. Rüffert-dommen nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag, mens dommen over Luxemburg sa nei til en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.
Som svar på disse dommene har Euro-LO og store deler av fagbevegelsen i Europa reist to krav:
Det må inn et tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke er underordna de fire markedsfrihetene. Samtidig må utstasjoneringsdirektivet endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet.
I forrige uke fastslo Vladimir Spidla, kommisjonær med ansvar for det indre markedet, at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i utstasjoneringsdirektivet og heller ikke gå inn for andre endringer i EUs regelverk.
Faglige miljøer rundt om i Europa og venstresida i EU-parlamentet er i opprør. Det er alt klart at dette kan bli den store kampsaken ved valget til EU-parlamentet i juni.
- Det må kreves av alle som stiller til valg at de ikke støtter en EU-kommisjon som motsetter seg endringer i utstsjoneringsdirektivet, sier Wanja Lundby-Wedin.
Dette får konsekvenser for Barrosos muligheter til å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, er reaksjonen til nestlederen for den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet, Harlem Desir.
Reaksjonen er ekstra sterk fordi EU-parlamentet i oktober (28.10) kom med et kraftig utspill mot de fire dommene til EF-domstolen. Parlamentet vedtok med overraskende stort flertall at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.
474 stemte for vedtaket, 106 stemte mot og 93 avsto fra å stemme. De fleste fra de store høyrepartiet EPP, Det europeiske folkepartiet, stemte for vedtaket. Mange av dem som avsto, syntes ikke vedtaket var radikalt nok.
Vedtaket slår fast at utstasjoneringsdirektivet må tolkes som et minimumsdirektiv slik at medlemsland har rett til å stille strengere krav til lønn og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere enn det som følger av minstereglene i direktivet.
Det må også settes ei grense for hvor lenge en arbeidstaker kan regnes som utstasjonert. Etter det skal den utstasjonerte defineres som arbeidstaker på linje med enhver annen arbeidstaker og med samme rettigheter som dem.
Parlamentet vil ha en sosial protokoll knytta til EU-traktaten som sikrer at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft. EUs lovgivning må heller ikke være i strid med ILO-konvensjoner, spesielt ikke mot ILO-konvensjon 94 som sier at medlemsland kan kreve at det ved offentlige oppdrag gjelder den lønna som er vanlig på stedet.
Hvis EU-parlamentet hadde hatt samme rett til å gi lover som nasjonale parlament, hadde saken vært grei. Men i EU er det bare EU-kommisjonen som kan ta initiativ til nye lover og til å foreslå lovendringer. Lover og lovendringer må så vedtas både av EU-parlamentet og av Ministerrådet, der statsråder fra de 27 medlemsstatene møtes. I Ministerrådet kreves det såkalt kvalifisert flertall, for tida minst 74 prosent av stemmene.
Business Europe, det europeiske arbeidsgiverforbundet, er svært fornøyd med dommene til EF-domstolen og ser ingen grunn til å endre noe på regelverket. Det er NHO også. Arbeidsgiverne i Europa kan dessuten leve i trygg forvissning om at det blir ingen endring av utstasjoneringsdirektivet og ingen bindende sosialprokoll knytta til EU-traktaten – så lenge høyreregjeringer dominerer EUs Ministerråd.
Seks regjeringer sendte inn støtteerklæringer for Laval i konflikten med Sverige da EF-domstolen behandla Laval-saken. Det var i tillegg til Latvia regjeringene i Storbritannia, Polen, Tsjekkia, Estland og Litauen.
Til sammen har disse statene 83 stemmer i Ministerrådet. For å hindre vedtak i Ministerrådet, for eksempel for å hindre at utstasjoneringsdirektivet endres, trengs det 91 stemmer. De andre fem statene i Sentral- og Øst-Europa har til sammen 47 stemmer, og flere av regjeringene der kan være enig i Laval-dommen. Muligheten for å kunne endre utstasjoneringsdirektivet slik Euro-LO og fagbevegelsen i Danmark og Sverige ønsker, er derfor liten.
Det er unnskyldningen til den svenske arbeidsministeren Sven Otto Littorin for ikke gjøre noe med utstasjoneringsdirektivet. ”Med tanke på hvordan EUs sammensetning har endret seg etter utvidelsen er risikoen stor for at resultatet skulle gå i en helt annen retning enn den som fagbevegelsen ønsker seg.” (Dagens Nyheter 19.8.09)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31.1.09)
- Balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikles til et skjebnespørsmål for EU, sier lederen for Euro-LO, Wanja Lundby Wedin etter at det i forrige uke (22. januar) ble klart at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i EUs regelverk for å forebygge at EF-domstolen fortsetter å ramme faglige handlefrihet med dommene sine.
Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Viking Line- og Laval-dommen satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler som finsk og svensk lov ga full adgang til. Rüffert-dommen nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag, mens dommen over Luxemburg sa nei til en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.
Som svar på disse dommene har Euro-LO og store deler av fagbevegelsen i Europa reist to krav:
Det må inn et tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke er underordna de fire markedsfrihetene. Samtidig må utstasjoneringsdirektivet endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet.
I forrige uke fastslo Vladimir Spidla, kommisjonær med ansvar for det indre markedet, at EU-kommisjonen ikke vil foreslå noen endringer i utstasjoneringsdirektivet og heller ikke gå inn for andre endringer i EUs regelverk.
Faglige miljøer rundt om i Europa og venstresida i EU-parlamentet er i opprør. Det er alt klart at dette kan bli den store kampsaken ved valget til EU-parlamentet i juni.
- Det må kreves av alle som stiller til valg at de ikke støtter en EU-kommisjon som motsetter seg endringer i utstsjoneringsdirektivet, sier Wanja Lundby-Wedin.
Dette får konsekvenser for Barrosos muligheter til å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, er reaksjonen til nestlederen for den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet, Harlem Desir.
Reaksjonen er ekstra sterk fordi EU-parlamentet i oktober (28.10) kom med et kraftig utspill mot de fire dommene til EF-domstolen. Parlamentet vedtok med overraskende stort flertall at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.
474 stemte for vedtaket, 106 stemte mot og 93 avsto fra å stemme. De fleste fra de store høyrepartiet EPP, Det europeiske folkepartiet, stemte for vedtaket. Mange av dem som avsto, syntes ikke vedtaket var radikalt nok.
Vedtaket slår fast at utstasjoneringsdirektivet må tolkes som et minimumsdirektiv slik at medlemsland har rett til å stille strengere krav til lønn og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere enn det som følger av minstereglene i direktivet.
Det må også settes ei grense for hvor lenge en arbeidstaker kan regnes som utstasjonert. Etter det skal den utstasjonerte defineres som arbeidstaker på linje med enhver annen arbeidstaker og med samme rettigheter som dem.
Parlamentet vil ha en sosial protokoll knytta til EU-traktaten som sikrer at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft. EUs lovgivning må heller ikke være i strid med ILO-konvensjoner, spesielt ikke mot ILO-konvensjon 94 som sier at medlemsland kan kreve at det ved offentlige oppdrag gjelder den lønna som er vanlig på stedet.
Hvis EU-parlamentet hadde hatt samme rett til å gi lover som nasjonale parlament, hadde saken vært grei. Men i EU er det bare EU-kommisjonen som kan ta initiativ til nye lover og til å foreslå lovendringer. Lover og lovendringer må så vedtas både av EU-parlamentet og av Ministerrådet, der statsråder fra de 27 medlemsstatene møtes. I Ministerrådet kreves det såkalt kvalifisert flertall, for tida minst 74 prosent av stemmene.
Business Europe, det europeiske arbeidsgiverforbundet, er svært fornøyd med dommene til EF-domstolen og ser ingen grunn til å endre noe på regelverket. Det er NHO også. Arbeidsgiverne i Europa kan dessuten leve i trygg forvissning om at det blir ingen endring av utstasjoneringsdirektivet og ingen bindende sosialprokoll knytta til EU-traktaten – så lenge høyreregjeringer dominerer EUs Ministerråd.
Seks regjeringer sendte inn støtteerklæringer for Laval i konflikten med Sverige da EF-domstolen behandla Laval-saken. Det var i tillegg til Latvia regjeringene i Storbritannia, Polen, Tsjekkia, Estland og Litauen.
Til sammen har disse statene 83 stemmer i Ministerrådet. For å hindre vedtak i Ministerrådet, for eksempel for å hindre at utstasjoneringsdirektivet endres, trengs det 91 stemmer. De andre fem statene i Sentral- og Øst-Europa har til sammen 47 stemmer, og flere av regjeringene der kan være enig i Laval-dommen. Muligheten for å kunne endre utstasjoneringsdirektivet slik Euro-LO og fagbevegelsen i Danmark og Sverige ønsker, er derfor liten.
Det er unnskyldningen til den svenske arbeidsministeren Sven Otto Littorin for ikke gjøre noe med utstasjoneringsdirektivet. ”Med tanke på hvordan EUs sammensetning har endret seg etter utvidelsen er risikoen stor for at resultatet skulle gå i en helt annen retning enn den som fagbevegelsen ønsker seg.” (Dagens Nyheter 19.8.09)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31.1.09)
Abonner på:
Innlegg (Atom)