Er Angela Merkel den mest respekterte krisepolitikeren i alle EU-land – unntatt Hellas?
Europeiske borgere kjenner seg ikke sikre på at kuttpolitikken er et godt svar på krisa. De er uenige om stater med stor gjeld skal hjelpe stater med lavere gjeld. De stritter imot at Brussel skal ta over styringen av statsbudsjettene. Euroen har overveldende tilslutning, også i de land har vært plaga mest av en valuta som har gjort det dyrt å selge varer utenlands.
Det viser en stort anlagt undersøkelse i åtte EU-land gjennomført av Pew Research Center. Over ni tusen mennesker er intervjua mellom 17. mars og 16. april. Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Spania, Polen Tsjekkia og Hellas inngår i undersøkelsen.
Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt opp i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.
Dette har ført til ei tillitskrise som plager politikere i de fleste EU-land. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake ”bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Derfor skaper det uro når politikerne stadig skyver redningshorisonten lengre ut i tid.
Folk ser trusler i alle retninger. Nesten ni av ti ser arbeidsløshet som den største trusselen for sin egen del. Blant grekere og spanjoler er det bare tre av hundre som ikke ser det sånn.
Men én ting er europeiske borgere enige om: Tyskland er løsningen og redningen. Tyskerne er drømmelandet der folk jobber hardt, der korrupsjonen er lav. Bare grekerne skiller seg ut med sterke anti-tyske holdninger. Hellas er også det eneste landet som folk i andre land bare har negative vurderinger av. De forenklende førstesidene har fullstendig fortrengt de innholdstunge advarslene mot krisepolitikken til Merkel fra det meste som fins av økonomisk ekspertise.
I alle land utenom Tyskland mener flertallet av de spurte at den økonomiske integrasjonen i EU har svekka landets økonomi. I Frankrike, Storbritannia og Italia svarte mellom 61 og 63 prosent at den økonomiske integrasjonen hadde svekka landets økonomi. Det mente også 41 prosent av tyskerne.
Det er kriseutviklingen som har svekka troen på den økonomiske integrasjonen. Fra 2009 har troen på at integrasjonen i EU er bra for den nasjonale økonomien, blitt svekka med 22 prosentpoeng i Tsjekkia, med 20 prosentpoeng i Italia og med 18 prosentpoeng i Spania.
Euroen er symbolet på mye som har gått galt i EU. I de fem euroland som var med i undersøkelsen var det bare mindretall som mente at euroen hadde vært bra for utviklingen. Mindretallet var størst i Hellas (46 prosent!) og Tyskland (44 prosent). I Frankrike, Italia og Spania var mindretallet nede på 30-tallet.
Resultatet i Hellas avspeiler frykten for hva som kan skje hvis en skal ta spranget fra euro til drakmer som ikke får verdien garantert av den europeiske sentralbanken.
I Storbritannia, Polen og Tsjekkia er flertallene derimot såre fornøyd med at en ikke har bundet skjebnen sin til euroen.
Likevel har EU som symbol på et ”forent Europa” beholdt sin folkelige støtte i de fleste land. Støtten er høyest i Polen (69 prosent), Tyskland (68 prosent), Frankrike og Spania (60 prosent).
Holdningene skiller seg mest fra hverandre når den aktuelle utviklingen skal vurderes. I Tyskland mener 73 prosent at utviklingen er god. Nærmest kommer Polen der 29 prosent kaller utviklingen god. I Storbritannia, Frankrike og Tsjekkia er mellom 15-19 prosent enig i det. Minst fornøyd er grekerne der bare to prosent syns at utviklingen er god. Spanjoler og italienere er nesten like misfornøyde. Bare seks prosent av dem er enige i at utviklingen er god.
På kort sikt, de nærmeste 12 månedene, er det grekerne som er mest pessimistiske. Bare ni prosent tror at utviklingen snur til det bedre det nærmeste året. Britene er mest optimistiske, men også der er det bare 32 prosent som tror på bedringer på så kort sikt.
Men også på lengre sikt er pessimismen stor. Svært mange tror ikke at deres egne barn vil få det bedre enn de har hatt det sjøl. Slik pessimisme gjør seg gjeldende i alle åtte land. Pessimismen er sterkest i Hellas, der bare én av fire tror barna deres får en bedre jobb enn de har hatt sjøl. I Spania og Italia mener én av tre det samme.
Men hvem tillegges ansvaret for at det er gått slik?
I fire land, Tsjekkia, Polen, Hellas og Italia, legger det overveldende flertallet (rundt 90 prosent) ansvaret på egen regjering. I land som Storbritannia, Italia og Spania får derimot Cameron, Monti og Rajoy godkjentstempel av rundt halvparten av de spurte. Det gjorde også Sarkozy noen uker før valget i mai.
I ett land, Tyskland, er folk flest over seg av begeistring over den krisepolitikken som er ført. Angela Merkel har 80 prosent av tyskerne bak seg, skal en tro denne meningsmålingen. Det er sterkt i strid med de valgresultatene som har strømmet inn fra tyske delstater de siste månedene, men der er det nok tysk innenrikspolitikk som teller.
Det er også påfallende hvor sterkt Merkel står i andre EU-land. Angela Merkel vurderes klart høyere enn landenes egne statsministre når det gjelder krisepolitikken i EU. Unntaket Hellas skiller seg også her klart ut. Bare 14 prosent syns at Merkel har stått for en god krisepolitikk,
Entusiasmen for Merkel kan virke underlig når et klart flertall i alle land (utenom Polen der det har vært beskjedne kutt) mener at kuttpolitikken har vært for hard. Angela Merkel har tross alt sammen med IMF og EUs sentralbank vært hovedarkitekt bak kuttkrava rundt om i EUs kriseland.
I alle land unntatt Polen er det dessuten flertall imot at EU skal få myndighet over statsbudsjettene, noe Merkel også har vært en sterk pådriver for. Så forstå entusiasmen for Merkel, den som kan!
(Trykt i Klassekampen lørdag 16. juni 2012)
søndag 4. november 2012
Utleiedirektivet
Britene har tatt EUs vikarbyrådirektiv inn lovverket. Etter det har bruken av innleie økt.
Språk er makt. Vikarbyrådirektivet handler ikke om vikarer, men om innleie av arbeidskraft. Det står helt klart i artikkel 1 at direktivet gjelder for arbeidere som leies ut av et utleiefirma og for selskap som leier ut ansatte. Direktivet burde derfor hett utleiedirektivet.
I debatten om dette utleiedirektivet påstås det stadig at direktivet vil føre til at bruken av innleie vil gå ned siden direktivet skal gi innleide arbeidstakere samme lønns- og arbeidsvilkår som de ansatte i innleiebedriften.
Hvordan det faktisk vil gå, veit vi ikke før direktivet begynner å virke. Derfor er det svært nyttig at Mari Eifring i Manifest Analyse nylig har lagt fram en god og oversiktlig rapport om virkningene av direktivet i Storbritannia – der direktivet ble til britisk lov 1. oktober 2011.
I Storbritannia er det ikke blitt mindre innleie etter at direktivet begynte å gjelde. I januar 2012 var det 13 prosent mer utleie enn ett år tidligere. På spørsmål svarer bare 11 prosent av arbeidsgiverne at de vil redusere bruken av innleie.
Britiske arbeidsgivere har vist stor oppfinnsomhet for å vri seg unna kravet om likebehandling av innleide og de ansatte i innleiebedriften.
- Etter samråd med partene i arbeidslivet kan myndighetene fravike likebehandlingskravet dersom de innleide er fast ansatt i utleieselskapet og har lønn mellom oppdrag. (Artikkel 5.2) Hvilken lønn som må betales mellom oppdrag sies det ingen ting om. Den må være minst så høy som den offisielle minstelønna på 6.08 pund og settes ofte til halvparten av hva den utleide tjente på siste oppdrag. Flere store utleieselskap har alt gjort dette unntaket gjeldende for tusenvis av ansatte. (Staffline, Adecco)
- Det viktigste er likevel at britene har innført en regel om at likebehandling først kan kreves etter at den innleide har jobba 12 uker i innleiebedriften. Det blir derfor stadig mer vanlig at de innleide tilbys jobber som varer mindre enn 12 uker. Hva et borgerlig flertall kan finne på i Norge, er mer enn uvisst.
- Det fins også eksempler på at bedrifter som satser på innleid arbeidskraft, oppretter ei lavere startlønn når de tar inn nye ansatte. Dermed er det den lønna de innleide kan kreve.
- Den mest opplagte utveien for å vri seg unna likebehandlingskravet, er å definere folk som sjølstendig næringsdrivende sjøl om de får oppdrag gjennom et utleiefirma.
- Størst frihet har arbeidsgiveren når innleiebedriftene ikke har noen ansatte – og dermed heller ikke noe lønnsnivå å sammenlikne med. Da er det minstelønna som gjelder.
En tilsvarende oppfinnsomhet vil nok også mange norske arbeidsgivere få til – med ryggdekning i den styringsretten norsk lov gir dem.
Den farlige delen av utleiedirektivet er kravet om at vi må fjerne alle restriksjoner på utleie, både de som fins i lovverket og de som er fastlagt i tariffavtaler.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven måtte endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.
§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk.
Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Fellesforbundet, EL & IT-forbundet, Transportarbeiderforbundet og NNN er blant de forbund som har slike begrensninger i en del av sine tariffavtaler.
SV og Senterpartiet tok dissens i regjeringen mot å innføre utleiedirektivet i norsk lov. Det betyr at Arbeiderpartiet må ha støtte fra partier fra høyresida for å få flertall for direktivet på Stortinget.
Debatten om utleiedirektivet lider under at den handler om framtidige virkninger vi ikke har sett. Slik er det med alle direktivdebatter. Det er først når direktivet er blitt norsk lov, at virkningene blir synlige.
Derfor er det så verdifullt at Mari Eifring går så grundig gjennom de britiske erfaringene etter at direktivet trådte i kraft der 1. oktober i fjor. Hun viser også til at tidligere begrensninger mot bruken av innleie er tatt vekk i land som Frankrike, Spania og Romania.
Steinar Gullvåg (AP) har forsøkt å berolige direktivmotstanderne med at vi kan kvitte oss med direktivet hvis det viser seg at virkningene blir for ille. Det har aldri vært sagt før i den norske EØS-debatten. Den offentlige ”Europautredningen” som ble lagt fram i januar, sier heller ikke noe sted på sine 911 sider at EØS-avtalen åpner for noe slikt.
Men Europautredningen hadde ikke til oppgave å legge fram alternativ til dagens EØS-avtale. Debatten om hvilke alternativ som fins, var derimot utgangspunktet for den såkalte ”Alternativrapporten” som de fleste store LO-forbund sto bak sammen med Nei til EU, Natur og Ungdom og et titall andre organisasjoner.
Denne Alternativrapporten har beskrevet seks alternativ til dagens EØS-avtale som hver på sin måte handler om hvordan vi kan få et forhold til EU som ivaretar norske hensyn bedre enn i dag.
Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er derfor i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. EØS-avtalen må utvetydig gi oss den retten som Gullvåg forespeiler oss, retten til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er.
(Trykt i Klassekampen lørdag 2. juni 2012)
Språk er makt. Vikarbyrådirektivet handler ikke om vikarer, men om innleie av arbeidskraft. Det står helt klart i artikkel 1 at direktivet gjelder for arbeidere som leies ut av et utleiefirma og for selskap som leier ut ansatte. Direktivet burde derfor hett utleiedirektivet.
I debatten om dette utleiedirektivet påstås det stadig at direktivet vil føre til at bruken av innleie vil gå ned siden direktivet skal gi innleide arbeidstakere samme lønns- og arbeidsvilkår som de ansatte i innleiebedriften.
Hvordan det faktisk vil gå, veit vi ikke før direktivet begynner å virke. Derfor er det svært nyttig at Mari Eifring i Manifest Analyse nylig har lagt fram en god og oversiktlig rapport om virkningene av direktivet i Storbritannia – der direktivet ble til britisk lov 1. oktober 2011.
I Storbritannia er det ikke blitt mindre innleie etter at direktivet begynte å gjelde. I januar 2012 var det 13 prosent mer utleie enn ett år tidligere. På spørsmål svarer bare 11 prosent av arbeidsgiverne at de vil redusere bruken av innleie.
Britiske arbeidsgivere har vist stor oppfinnsomhet for å vri seg unna kravet om likebehandling av innleide og de ansatte i innleiebedriften.
- Etter samråd med partene i arbeidslivet kan myndighetene fravike likebehandlingskravet dersom de innleide er fast ansatt i utleieselskapet og har lønn mellom oppdrag. (Artikkel 5.2) Hvilken lønn som må betales mellom oppdrag sies det ingen ting om. Den må være minst så høy som den offisielle minstelønna på 6.08 pund og settes ofte til halvparten av hva den utleide tjente på siste oppdrag. Flere store utleieselskap har alt gjort dette unntaket gjeldende for tusenvis av ansatte. (Staffline, Adecco)
- Det viktigste er likevel at britene har innført en regel om at likebehandling først kan kreves etter at den innleide har jobba 12 uker i innleiebedriften. Det blir derfor stadig mer vanlig at de innleide tilbys jobber som varer mindre enn 12 uker. Hva et borgerlig flertall kan finne på i Norge, er mer enn uvisst.
- Det fins også eksempler på at bedrifter som satser på innleid arbeidskraft, oppretter ei lavere startlønn når de tar inn nye ansatte. Dermed er det den lønna de innleide kan kreve.
- Den mest opplagte utveien for å vri seg unna likebehandlingskravet, er å definere folk som sjølstendig næringsdrivende sjøl om de får oppdrag gjennom et utleiefirma.
- Størst frihet har arbeidsgiveren når innleiebedriftene ikke har noen ansatte – og dermed heller ikke noe lønnsnivå å sammenlikne med. Da er det minstelønna som gjelder.
En tilsvarende oppfinnsomhet vil nok også mange norske arbeidsgivere få til – med ryggdekning i den styringsretten norsk lov gir dem.
Den farlige delen av utleiedirektivet er kravet om at vi må fjerne alle restriksjoner på utleie, både de som fins i lovverket og de som er fastlagt i tariffavtaler.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven måtte endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.
§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk.
Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Fellesforbundet, EL & IT-forbundet, Transportarbeiderforbundet og NNN er blant de forbund som har slike begrensninger i en del av sine tariffavtaler.
SV og Senterpartiet tok dissens i regjeringen mot å innføre utleiedirektivet i norsk lov. Det betyr at Arbeiderpartiet må ha støtte fra partier fra høyresida for å få flertall for direktivet på Stortinget.
Debatten om utleiedirektivet lider under at den handler om framtidige virkninger vi ikke har sett. Slik er det med alle direktivdebatter. Det er først når direktivet er blitt norsk lov, at virkningene blir synlige.
Derfor er det så verdifullt at Mari Eifring går så grundig gjennom de britiske erfaringene etter at direktivet trådte i kraft der 1. oktober i fjor. Hun viser også til at tidligere begrensninger mot bruken av innleie er tatt vekk i land som Frankrike, Spania og Romania.
Steinar Gullvåg (AP) har forsøkt å berolige direktivmotstanderne med at vi kan kvitte oss med direktivet hvis det viser seg at virkningene blir for ille. Det har aldri vært sagt før i den norske EØS-debatten. Den offentlige ”Europautredningen” som ble lagt fram i januar, sier heller ikke noe sted på sine 911 sider at EØS-avtalen åpner for noe slikt.
Men Europautredningen hadde ikke til oppgave å legge fram alternativ til dagens EØS-avtale. Debatten om hvilke alternativ som fins, var derimot utgangspunktet for den såkalte ”Alternativrapporten” som de fleste store LO-forbund sto bak sammen med Nei til EU, Natur og Ungdom og et titall andre organisasjoner.
Denne Alternativrapporten har beskrevet seks alternativ til dagens EØS-avtale som hver på sin måte handler om hvordan vi kan få et forhold til EU som ivaretar norske hensyn bedre enn i dag.
Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er derfor i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. EØS-avtalen må utvetydig gi oss den retten som Gullvåg forespeiler oss, retten til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er.
(Trykt i Klassekampen lørdag 2. juni 2012)
Som skapt for Keynes?
Når velgere snur seg til venstre for å finne alternativer til kuttpolitikken.
Brått ser alt annerledes ut. Om det får noen betydning, får tida vise. Men det enstemmige talekoret av politikere og journalister tviholder ikke lenger på at offentlige kutt og mindre kjøpekraft for alle som har det trangt, er eneste vei ut av krisa. Plutselig åpnes det for vekst i tillegg til kutt. Hva har hendt?
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar for alle med øyne og ører. Fortvilelsen har bare ikke nådd fram til talekoret – heller ikke her i Norge.
I årevis har økonomer og seriøse økonomi-journalister i Europa vendt tommelen ned for den ensidige kuttpolitikken. Men talekoret har holdt seg strengt til Angela Merkel som dirigent. Alt annet har vært lettvint populisme. Det har ikke betydd noe at også FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP har krevd at politikken til EU og IMF må dreies fra kutt- til vekstpolitikk.
I årevis har fortvilelsen og opprørsutbruddene lagt alt til rette for høyreekstreme krefter. Det har bare ført til skuldertrekninger i talekoret til Merkel: Det beviser bare at vi har rett.
Men det er verken stigende sosial fortvilelse, økonomiske argumenter eller høyreekstrem mobilisering som har fått talekoret til å slippe til flere stemmer. Det som har skjedd, er at velgerne i en del land har vendt seg til venstre i håp om at det der fins alternativer til kuttpolitikken.
Det har skjedd klarest i Hellas, Irland og Nederland, på mer uklart grunnlag i Frankrike, Danmark, Slovakia og Romania.
I Hellas kom et høyreekstremt parti inn i parlamentet for første gang med 7 prosent av stemmene. Det har fått den oppmerksomhet det fortjener. Men de tre partiene til venstre for sosialdemokratene fikk til sammen 31 prosent. For Venstres Trine Skei Grande er begge tendensene like farlige.
Men det er verdt å merke seg at på denne venstresida sto det aktivistiske, men steindogmatiske kommunistpartiet KKE på stedet hvil med sine 8,8 prosent, mens det like aktivistiske venstresosialistiske Syriza, gikk fram fra 4-5 prosent til nesten 17 prosent.
Etter valget har det ikke vært mulig å nå fram til et regjeringsdyktig flertall. Det blir derfor nyvalg i juni. Valgordningen gir det største partiet et ”styringstillegg” på 50 mandater i parlamentet på 300 medlemmer. Ved valget 8. mai gikk disse 50 mandatene til høyrepartiet Ny Demokrati som fikk et par prosent mer enn Syriza. Meningsmålingene etter valget viser at velgerne nå samler seg om disse to partiene.
I Nederland ble det regjeringskrise fordi regjeringen ikke fikk flertall for de kuttene som EUs nylig vedtatte finanspakt påla landet. Det blir derfor nyvalg 12 september.
Det er det høyreekstreme partiet til de Wilders som får oppslagene også i norske media – til tross for at oppslutningen om dette partiet har vært dalende de siste månedene. Det går hus forbi at det venstresosialistiske Sosialistpartiet nå har større oppslutning enn sosialdemokratene og for første gang kjemper med de liberale om å være største parti på meningsmålingene med en oppslutning i overkant av 20 prosent.
I Irland samler protestvelgerne seg om Sinn Fein som hamrer løs på et samfunn styrt av ”banksters and gangsters”. Partiet bruker sin militante partikultur til å sette ord på kriseopplevelsene til dem som rammes hardest. Meningsmålinger fra i vår gir Sinn Fein en oppslutning på 25 prosent – mot 10 prosent ved gjennombruddsvalget i fjor. Gerry Adams har flytta virksomheten sin fra Belfast i Nord-Irland til Dublin i sør og blir pekt ut som Irlands mest populære partileder av 46 prosent av de spurte.
I Danmark samler de to partiene til venstre for sosialdemokratene 15-16 prosent av velgerne, og da er det Enhetslisten til venstre for SF som leder an. Det er ikke nok til å oppveie tilbakegangen til sosialdemokratene som ved siste måling er nede på historisk lave 20 prosent. Men det viser at for mange velgere ligger håpet til venstre.
I Slovakia og Romania har sosialdemokratiske partier fått regjeringsmakt på sin motstand mot kuttkrava fra EU og IMF. Hva makta kan brukes til, er nok i det blå.
Men det er valgresultatet i Frankrike, så tvetydig det enn måtte være, som har endra ordbruken – og kanskje klimaet – omkring den ensidige kuttpolitikken.
Francois Hollande gikk under valgkampen til angrep på denne kuttpolitikken, blant annet ved å kreve omgjort den såkalte finanspakten som binder land i eurosonen til å kutte offentlige utgifter når det er krise.
Angela Merkel har gjort det tindrende klart at finanspakten ikke står til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – er det syrlige budskapet fra Berlin.
Hollande har etter valget latt sine nærmeste talspersoner melde at pakten består, men at noe av innholdet kanskje kan dreies. Så her blir det forhandlinger mellom tre parter, Merkel, Hollande og de franske velgerne. Håpet til venstrevelgere kan skuffes alt før parlamentsvalget 10. og 17. juni slik at Hollande ikke får noe styringsdyktig flertall i det franske parlamentet.
Men håpet om det fins alternativ til den nyliberale kuttpolitikken, kan holdes levende av andre på den europeiske venstresida om Hollande skulle svikte. Men da må venstresida på tvers av grenser stå sammen om de grunnleggende krava til en alternativ krisepolitikk.
Paradokset er at på det sammenvevde indre markedet til EU kan ikke noe enkelt land, heller ikke så store som Tyskland eller Frankrike, komme godt ut av det ved å føre en mer ekspansiv finanspolitikk på tvers av hva andre EU-land gjør. Men om EU skulle være godt for noe, så er det som skapt for Keynes sine ideer - hvis alle løfter i flokk. Da vil ekspansiv finanspolitikk overalt i EU (og i EØS) være et viktig bidrag til en alternativ krisepolitikk.
(Trykt i Klassekampen lørdag 26. mai 2012)
Brått ser alt annerledes ut. Om det får noen betydning, får tida vise. Men det enstemmige talekoret av politikere og journalister tviholder ikke lenger på at offentlige kutt og mindre kjøpekraft for alle som har det trangt, er eneste vei ut av krisa. Plutselig åpnes det for vekst i tillegg til kutt. Hva har hendt?
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar for alle med øyne og ører. Fortvilelsen har bare ikke nådd fram til talekoret – heller ikke her i Norge.
I årevis har økonomer og seriøse økonomi-journalister i Europa vendt tommelen ned for den ensidige kuttpolitikken. Men talekoret har holdt seg strengt til Angela Merkel som dirigent. Alt annet har vært lettvint populisme. Det har ikke betydd noe at også FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP har krevd at politikken til EU og IMF må dreies fra kutt- til vekstpolitikk.
I årevis har fortvilelsen og opprørsutbruddene lagt alt til rette for høyreekstreme krefter. Det har bare ført til skuldertrekninger i talekoret til Merkel: Det beviser bare at vi har rett.
Men det er verken stigende sosial fortvilelse, økonomiske argumenter eller høyreekstrem mobilisering som har fått talekoret til å slippe til flere stemmer. Det som har skjedd, er at velgerne i en del land har vendt seg til venstre i håp om at det der fins alternativer til kuttpolitikken.
Det har skjedd klarest i Hellas, Irland og Nederland, på mer uklart grunnlag i Frankrike, Danmark, Slovakia og Romania.
I Hellas kom et høyreekstremt parti inn i parlamentet for første gang med 7 prosent av stemmene. Det har fått den oppmerksomhet det fortjener. Men de tre partiene til venstre for sosialdemokratene fikk til sammen 31 prosent. For Venstres Trine Skei Grande er begge tendensene like farlige.
Men det er verdt å merke seg at på denne venstresida sto det aktivistiske, men steindogmatiske kommunistpartiet KKE på stedet hvil med sine 8,8 prosent, mens det like aktivistiske venstresosialistiske Syriza, gikk fram fra 4-5 prosent til nesten 17 prosent.
Etter valget har det ikke vært mulig å nå fram til et regjeringsdyktig flertall. Det blir derfor nyvalg i juni. Valgordningen gir det største partiet et ”styringstillegg” på 50 mandater i parlamentet på 300 medlemmer. Ved valget 8. mai gikk disse 50 mandatene til høyrepartiet Ny Demokrati som fikk et par prosent mer enn Syriza. Meningsmålingene etter valget viser at velgerne nå samler seg om disse to partiene.
I Nederland ble det regjeringskrise fordi regjeringen ikke fikk flertall for de kuttene som EUs nylig vedtatte finanspakt påla landet. Det blir derfor nyvalg 12 september.
Det er det høyreekstreme partiet til de Wilders som får oppslagene også i norske media – til tross for at oppslutningen om dette partiet har vært dalende de siste månedene. Det går hus forbi at det venstresosialistiske Sosialistpartiet nå har større oppslutning enn sosialdemokratene og for første gang kjemper med de liberale om å være største parti på meningsmålingene med en oppslutning i overkant av 20 prosent.
I Irland samler protestvelgerne seg om Sinn Fein som hamrer løs på et samfunn styrt av ”banksters and gangsters”. Partiet bruker sin militante partikultur til å sette ord på kriseopplevelsene til dem som rammes hardest. Meningsmålinger fra i vår gir Sinn Fein en oppslutning på 25 prosent – mot 10 prosent ved gjennombruddsvalget i fjor. Gerry Adams har flytta virksomheten sin fra Belfast i Nord-Irland til Dublin i sør og blir pekt ut som Irlands mest populære partileder av 46 prosent av de spurte.
I Danmark samler de to partiene til venstre for sosialdemokratene 15-16 prosent av velgerne, og da er det Enhetslisten til venstre for SF som leder an. Det er ikke nok til å oppveie tilbakegangen til sosialdemokratene som ved siste måling er nede på historisk lave 20 prosent. Men det viser at for mange velgere ligger håpet til venstre.
I Slovakia og Romania har sosialdemokratiske partier fått regjeringsmakt på sin motstand mot kuttkrava fra EU og IMF. Hva makta kan brukes til, er nok i det blå.
Men det er valgresultatet i Frankrike, så tvetydig det enn måtte være, som har endra ordbruken – og kanskje klimaet – omkring den ensidige kuttpolitikken.
Francois Hollande gikk under valgkampen til angrep på denne kuttpolitikken, blant annet ved å kreve omgjort den såkalte finanspakten som binder land i eurosonen til å kutte offentlige utgifter når det er krise.
Angela Merkel har gjort det tindrende klart at finanspakten ikke står til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – er det syrlige budskapet fra Berlin.
Hollande har etter valget latt sine nærmeste talspersoner melde at pakten består, men at noe av innholdet kanskje kan dreies. Så her blir det forhandlinger mellom tre parter, Merkel, Hollande og de franske velgerne. Håpet til venstrevelgere kan skuffes alt før parlamentsvalget 10. og 17. juni slik at Hollande ikke får noe styringsdyktig flertall i det franske parlamentet.
Men håpet om det fins alternativ til den nyliberale kuttpolitikken, kan holdes levende av andre på den europeiske venstresida om Hollande skulle svikte. Men da må venstresida på tvers av grenser stå sammen om de grunnleggende krava til en alternativ krisepolitikk.
Paradokset er at på det sammenvevde indre markedet til EU kan ikke noe enkelt land, heller ikke så store som Tyskland eller Frankrike, komme godt ut av det ved å føre en mer ekspansiv finanspolitikk på tvers av hva andre EU-land gjør. Men om EU skulle være godt for noe, så er det som skapt for Keynes sine ideer - hvis alle løfter i flokk. Da vil ekspansiv finanspolitikk overalt i EU (og i EØS) være et viktig bidrag til en alternativ krisepolitikk.
(Trykt i Klassekampen lørdag 26. mai 2012)
Ingen lysning i sikte
Gjennom EØS knyttes Norge til et EU som er i ei stadig djupere krise
Det er gått tre og et halvt år sia finanskrisa slo inn i Europa. Det er ingen lysning i sikte. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.
Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig. I Spania og Italia jobbes det panisk for å unngå samme slags “hjelp”.
Nesten overalt i Europa slo finanskrisa ut i bankkriser som regjeringene “løste” ved å pøse penger de ikke hadde inn i bankene. Dette førte til at statsgjelda økte til rekordhøye nivåer.
For å bygge ned gjelda, skjærer de fleste regjeringene ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer.
Det er sosialhjelp og offentlige tjenester som kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Krisepolitikken legger systematisk byrdene på dem som tåler det minst. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant.
Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i næringslivsaviser som Financial Times som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.
Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Angela Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen skal underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.
Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til nasjonale finansministre er i krisetider den verst mulige løsningen.
- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten,
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.
Alle disse krisene – finanskrisa, bankkrisene, de offentlige gjeldskrisene og de sosiale krisene – har på dramatisk vis festna markedskreftenes grep omkring alle tilløp til det en kunne kalle en sosialt regulert kapitalisme.
Det har for eksempel ikke skjedd noen ting med de bankene ”som var for store til å gå under” høsten 2008. De er ”for store” til å slås konkurs også i 2012. De kommer derfor til sette regjeringer, parlamenter og borgere under enda større press for at de må berges - uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester, sysselsettinga og privatøkonomien for folk flest..
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt i retning av markedsliberale løsninger. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.
Den politiske krisa kan derfor komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
Slik må demokratiske ordninger vike for diktater fra finansmarkedene, I stadig flere land oppfatter store velgergrupper regjeringene som agenter for ytre instanser - for regjeringene i andre land, for EU og for IMF. Regjeringene lar seg tvinge til å stå for en politikk der de i stigende grad lukker ørene for innenlandske hensyn og krav.
Det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – og samtidig den personlige maktesløsheten overfor ei krise som rammer så hardt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker.
Dette er et skremmebilde som norske medier langt på vei elsker. Da Stein Ørnhøi for en del år sia advarte mot at økende motsetninger i EU kunne fremme en slik utvikling, ble det en overskrift i VG om at ”Ørnhøi trekker det brune kortet”. Slik fordummes nå engang EU-debatten i Norge.
(Trykt i Klassekampen lørdag 19. mai 2012)
Det er gått tre og et halvt år sia finanskrisa slo inn i Europa. Det er ingen lysning i sikte. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.
Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig. I Spania og Italia jobbes det panisk for å unngå samme slags “hjelp”.
Nesten overalt i Europa slo finanskrisa ut i bankkriser som regjeringene “løste” ved å pøse penger de ikke hadde inn i bankene. Dette førte til at statsgjelda økte til rekordhøye nivåer.
For å bygge ned gjelda, skjærer de fleste regjeringene ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer.
Det er sosialhjelp og offentlige tjenester som kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Krisepolitikken legger systematisk byrdene på dem som tåler det minst. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant.
Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i næringslivsaviser som Financial Times som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.
Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Angela Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen skal underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.
Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til nasjonale finansministre er i krisetider den verst mulige løsningen.
- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten,
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.
Alle disse krisene – finanskrisa, bankkrisene, de offentlige gjeldskrisene og de sosiale krisene – har på dramatisk vis festna markedskreftenes grep omkring alle tilløp til det en kunne kalle en sosialt regulert kapitalisme.
Det har for eksempel ikke skjedd noen ting med de bankene ”som var for store til å gå under” høsten 2008. De er ”for store” til å slås konkurs også i 2012. De kommer derfor til sette regjeringer, parlamenter og borgere under enda større press for at de må berges - uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester, sysselsettinga og privatøkonomien for folk flest..
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt i retning av markedsliberale løsninger. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.
Den politiske krisa kan derfor komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
Slik må demokratiske ordninger vike for diktater fra finansmarkedene, I stadig flere land oppfatter store velgergrupper regjeringene som agenter for ytre instanser - for regjeringene i andre land, for EU og for IMF. Regjeringene lar seg tvinge til å stå for en politikk der de i stigende grad lukker ørene for innenlandske hensyn og krav.
Det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – og samtidig den personlige maktesløsheten overfor ei krise som rammer så hardt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker.
Dette er et skremmebilde som norske medier langt på vei elsker. Da Stein Ørnhøi for en del år sia advarte mot at økende motsetninger i EU kunne fremme en slik utvikling, ble det en overskrift i VG om at ”Ørnhøi trekker det brune kortet”. Slik fordummes nå engang EU-debatten i Norge.
(Trykt i Klassekampen lørdag 19. mai 2012)
søndag 21. oktober 2012
Angrefrist i EØS?
En friere flyt av kjæledyr over grensene kan spre sjukdommer både til dyr og mennesker
Oppslag i NRK har retta søkelyset mot innførsel av hunder fra utlandet. Bakgrunnen er at Mattilsynet ved en tilfeldighet fant ut at en hund innført fra Romania hadde brakt med seg den farlige hundeparasitten tungeorm (Linguatala serrata) som aldri har vært konstatert i Norge. Det fins ifølge Mattilsynet ingen metode for behandling av hunder som rammes av denne parasitten.
Norge har vært fri for mange dyresjukdommer som andre europeiske land strir med. De har navn som sier de fleste av oss lite (babesiose, brucellose, leishmaniose, leptospirose). Sjukdomene fins foreløpig ikke i Norge, og mange av dem er zoonoser, de kan overføres fra dyr til menneske.
Mattilsynet er spesielt bekymra for at vi skal få rabies (hundegalskap) og en særlig plagsom dvergbendelorm her til lands, en parasitt som kan overføres til mennesker og kan da gi alvorlig leverskade.
Det er EUs såkalte kjæledyrforordning fra 2003 som åpna for en friere flyt av kjæledyr over grensene.Hensikten var å gjøre det enklere å ta med seg sine egne kjæledyr på reiser til og fra andre europeiske land. Forordningen ble presentert for Stortingets Europautvalg (EØS-utvalget het det den gangen) slik: ”Rettsakten tar sikte på å harmonisere dyrehelsemessige krav ved ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr innen EU og for slik forflytning til EU fra tredjestater.”
Det betyr at ingen land kan stille strengere krav enn de som forordningen fastlegger. Forordningen skjøv for eksempel til side kravet om at en hund måtte stå i karantene for å slippe inn i Norge – om det så var etter en tur til Danmark.
Regjeringens ”spesialutvalg for landbruk” der Mattilsynet var med, fant forordningen ”relevant og akseptabel” – som det står hver gang Norge ikke reserverer seg mot en ny rettsakt fra EU. Forordningen ble godkjent på vegne av Norge av Stortingets EØS-utvalg 9. juli 2005 – midt i fellesferien der møter ikke holdes med mindre minst en fjerdedel av EØS-utvalget ber om det. Det var det ikke.
Det sakspapiret ikke sa noe om, var at når det blir enklere å ta med hund på utenlandsferie, blir det også enklere å innføre hunder som en skaffer seg i andre land.
Noe kontroll er det fortsatt: Hunder og katter som skal krysse grenser, må ha et ID-merke og en helseattest som bl.a. viser at de er vaksinert mot rabies og har vært i gjennom en fersk nok behandling mot dvergbendelorm. Det er dokumentene som sjekkes, ikke hundene. Det er ikke betryggende siden det stadig oppdages falske dokumenter.
Det er blitt en betydelig import av hunder fra land som Spania, Portugal, Hellas og Romania. Ifølge Verdens helseorganisasjon er dette land med store bestander av løshunder og med tilsvarende store sjukdomsbelastninger. Mattilsynet melder at flere dyresjukdommer er kommet til Norge med importerte hunder.
De siste dagene er det særlig importen fra Romania som har kommet i søkelyset. Der har kontrollen med løshunder brutt fullstendig sammen. Bare i hovedstaden Bucuresti ble 8348 mennesker behandla mot rabies i fjor. Ifølge Mattilsynet på Gardermoen er det innført rundt 200 hunder fra Romania.
Der samles løshunder inn og plasseres i hundegårder med minimalt stell. Derfra organiseres adopsjon til mottakere i Nord- og Vest-Europa. Hva som er oppriktig dyrevern og hva som er kynisk business er vanskelig å bedømme på avstand. Videoer fra hundegårder overfylt med radmagre hunder spres på nettet i håp om at noen skal forbarme seg over hundene.
Tilsynsdirektør i Mattilsynet, Kristina Landsverk, skriver på nettsida til Mattilsynet at denne hundeimporten betyr ”en betydelig økt risiko for at det kommer nye parasitter og sykdommer inn til landet. 70-75 prosent av nye menneske-sykdommer kommer fra dyr, svine- og fugleinfluensa er eksempler på det.”
Mattilsynet har derfor bedt både Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet om å gjennomføre en risikovurdering av denne importen av kjæledyr.
Vi andre burde risikovurdere hele kjæledyrforordningen. Vi kunne ha reservert oss mot forordningen i 2005 og gjort det klart at vi ville ha rett til å praktisere en strengere kontroll enn det EU-statene gjør. Men nå når vi ser konsekvensene av forordningen, gir ikke EØS-avtalen oss lenger noen rett til reservasjon.
Det bør vi gjøre noe med. Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. Avtalen må gi oss rett til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er. Ikke bare på forhånd – før konsekvensene er synlige.
Kjæledyrforordningen er en variant av den såkalte veterinæravtalen som EU påtvang Norge i 1998. Avtalen innebar at Norge måtte avskaffe den veterinære grensekontrollen med import av levende dyr og av kjøtt, fisk og meieriprodukter fra EØS-området.
Dette skjedde i en situasjon hvor effektiv veterinærkontroll ble stadig vanskeligere og derfor også viktigere: Økende internasjonal handel betyr at farlig biologisk materiale spres raskere og i stadig større omfang over alle grenser. Det dreier seg både om bakterier, virus, sopp og parasitter og om insekter og planter som ødelegger den økologiske balansen når de havner i nye miljøer.
Det var derfor Brundtland-regjeringen ga denne garantien da den ville ha EØS-avtalen godkjent i Stortinget i oktober 1992:
“All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse.” (St.prp.nr. 100 (1991-92) s. 126)
Den garantien holdt bare i seks år - inntil et flertall på Stortinget godkjente veterinæravtalen i desember 1998.
(Trykt i Klassekampen lørdag 12. mai 2012)
Oppslag i NRK har retta søkelyset mot innførsel av hunder fra utlandet. Bakgrunnen er at Mattilsynet ved en tilfeldighet fant ut at en hund innført fra Romania hadde brakt med seg den farlige hundeparasitten tungeorm (Linguatala serrata) som aldri har vært konstatert i Norge. Det fins ifølge Mattilsynet ingen metode for behandling av hunder som rammes av denne parasitten.
Norge har vært fri for mange dyresjukdommer som andre europeiske land strir med. De har navn som sier de fleste av oss lite (babesiose, brucellose, leishmaniose, leptospirose). Sjukdomene fins foreløpig ikke i Norge, og mange av dem er zoonoser, de kan overføres fra dyr til menneske.
Mattilsynet er spesielt bekymra for at vi skal få rabies (hundegalskap) og en særlig plagsom dvergbendelorm her til lands, en parasitt som kan overføres til mennesker og kan da gi alvorlig leverskade.
Det er EUs såkalte kjæledyrforordning fra 2003 som åpna for en friere flyt av kjæledyr over grensene.Hensikten var å gjøre det enklere å ta med seg sine egne kjæledyr på reiser til og fra andre europeiske land. Forordningen ble presentert for Stortingets Europautvalg (EØS-utvalget het det den gangen) slik: ”Rettsakten tar sikte på å harmonisere dyrehelsemessige krav ved ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr innen EU og for slik forflytning til EU fra tredjestater.”
Det betyr at ingen land kan stille strengere krav enn de som forordningen fastlegger. Forordningen skjøv for eksempel til side kravet om at en hund måtte stå i karantene for å slippe inn i Norge – om det så var etter en tur til Danmark.
Regjeringens ”spesialutvalg for landbruk” der Mattilsynet var med, fant forordningen ”relevant og akseptabel” – som det står hver gang Norge ikke reserverer seg mot en ny rettsakt fra EU. Forordningen ble godkjent på vegne av Norge av Stortingets EØS-utvalg 9. juli 2005 – midt i fellesferien der møter ikke holdes med mindre minst en fjerdedel av EØS-utvalget ber om det. Det var det ikke.
Det sakspapiret ikke sa noe om, var at når det blir enklere å ta med hund på utenlandsferie, blir det også enklere å innføre hunder som en skaffer seg i andre land.
Noe kontroll er det fortsatt: Hunder og katter som skal krysse grenser, må ha et ID-merke og en helseattest som bl.a. viser at de er vaksinert mot rabies og har vært i gjennom en fersk nok behandling mot dvergbendelorm. Det er dokumentene som sjekkes, ikke hundene. Det er ikke betryggende siden det stadig oppdages falske dokumenter.
Det er blitt en betydelig import av hunder fra land som Spania, Portugal, Hellas og Romania. Ifølge Verdens helseorganisasjon er dette land med store bestander av løshunder og med tilsvarende store sjukdomsbelastninger. Mattilsynet melder at flere dyresjukdommer er kommet til Norge med importerte hunder.
De siste dagene er det særlig importen fra Romania som har kommet i søkelyset. Der har kontrollen med løshunder brutt fullstendig sammen. Bare i hovedstaden Bucuresti ble 8348 mennesker behandla mot rabies i fjor. Ifølge Mattilsynet på Gardermoen er det innført rundt 200 hunder fra Romania.
Der samles løshunder inn og plasseres i hundegårder med minimalt stell. Derfra organiseres adopsjon til mottakere i Nord- og Vest-Europa. Hva som er oppriktig dyrevern og hva som er kynisk business er vanskelig å bedømme på avstand. Videoer fra hundegårder overfylt med radmagre hunder spres på nettet i håp om at noen skal forbarme seg over hundene.
Tilsynsdirektør i Mattilsynet, Kristina Landsverk, skriver på nettsida til Mattilsynet at denne hundeimporten betyr ”en betydelig økt risiko for at det kommer nye parasitter og sykdommer inn til landet. 70-75 prosent av nye menneske-sykdommer kommer fra dyr, svine- og fugleinfluensa er eksempler på det.”
Mattilsynet har derfor bedt både Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet om å gjennomføre en risikovurdering av denne importen av kjæledyr.
Vi andre burde risikovurdere hele kjæledyrforordningen. Vi kunne ha reservert oss mot forordningen i 2005 og gjort det klart at vi ville ha rett til å praktisere en strengere kontroll enn det EU-statene gjør. Men nå når vi ser konsekvensene av forordningen, gir ikke EØS-avtalen oss lenger noen rett til reservasjon.
Det bør vi gjøre noe med. Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. Avtalen må gi oss rett til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er. Ikke bare på forhånd – før konsekvensene er synlige.
Kjæledyrforordningen er en variant av den såkalte veterinæravtalen som EU påtvang Norge i 1998. Avtalen innebar at Norge måtte avskaffe den veterinære grensekontrollen med import av levende dyr og av kjøtt, fisk og meieriprodukter fra EØS-området.
Dette skjedde i en situasjon hvor effektiv veterinærkontroll ble stadig vanskeligere og derfor også viktigere: Økende internasjonal handel betyr at farlig biologisk materiale spres raskere og i stadig større omfang over alle grenser. Det dreier seg både om bakterier, virus, sopp og parasitter og om insekter og planter som ødelegger den økologiske balansen når de havner i nye miljøer.
Det var derfor Brundtland-regjeringen ga denne garantien da den ville ha EØS-avtalen godkjent i Stortinget i oktober 1992:
“All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse.” (St.prp.nr. 100 (1991-92) s. 126)
Den garantien holdt bare i seks år - inntil et flertall på Stortinget godkjente veterinæravtalen i desember 1998.
(Trykt i Klassekampen lørdag 12. mai 2012)
Jo fattigere, jo bedre?
De laveste inntektene er for høye for krisepolitikken til EU og IMF
Krisa kaster et grelt lys over samfunnsutviklingen i Europa. To tendenser trer stadig tydeligere fram:
- Lønningene holder ikke lenger tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste land.
- I tillegg spriker lønnsnivåene mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at nye former for fattigdom vokser fram i mange europeiske land.
I denne situasjonen angripes de fattigste av de fattige, de som må ta til takke med lønninger bestemt av de offentlige minstelønningene.
I mange EU-land er fagbevegelsen for svak til å opprettholde et noenlunde forsvarlig lønnsnivå i alle deler av arbeidslivet. 20 EU-land har derfor innført offentlig fastlagte minstelønninger. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under EUs fattigdomsgrense på 60 prosent av medianinntekten. (Medianinntekten er den inntekten som halvparten av lønnstakerne tjener mindre enn og halvparten mer enn.)
I tolv av de atten EU-land som OECD gir data for, er den offentlige minstelønna under 50 prosent av medianinntekten – med Tsjekkia lavest med 35 prosent.
Så lave lønninger provoserer den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank
og IMF. Ikke fordi de er for lave, men fordi de fattigste ikke er fattige nok.
I de fem verst utsatte kriselanda har ”troikaen” krevd at minstelønningene må ned. De må i hvert fall ikke øke sjøl om prisene stiger. Det mener også de fleste EU-regjeringene. I disse krisetidene sørger de for at den offentlige minstelønna ikke holder tritt med prisstigningen. (Kilde: WSI-Mitteilungen 2/2012)
Overfor Portugal tiltvang IMF seg vetorett mot at minstelønna skulle heves. EUs sentralbank krevde av Spania at arbeidsløse skulle tilbys ”minijobber” med lønninger under den lovbestemte minstelønna.
Både i Spania og i Portugal har minstelønna vært fastlagt i langsiktige avtaler mellom fagbevegelsen og myndighetene. Slike avtaler kunne ikke IMF og EUs sentralbank godta.
I Irland fikk troikaen tvunget igjennom at minstelønna ble satt ned med én euro. Det ble omgjort etter at opposisjonen vant valget i februar på et valgløfte om å sette minstelønna opp igjen. Til gjengjeld krevde troikaen at arbeidsgiveravgiften ble redusert med et tilsvarende beløp.
Som vanlig ble grekerne utsatt for det hardeste presset. I 2010 var minstelønna i Hellas bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere. Det har derfor aldri vært mye å kjøpe for ei gresk minstelønn. Det skulle bli mindre. Midtveis i 2011 ble partene i arbeidslivet overraskende enige om at minstelønna måtte økes lite grann. Da reagerte troikaen: I februar i år måtte regjeringen kutte minstelønna med 22 prosent – under sterk motstand fra både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner.
Den sosiale brutaliteten overfor de svakeste i arbeidslivet er typisk for den krisepolitikken som føres, den som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF påtvinger land etter land - og den som de fleste regjeringer uten særlige motforestillinger slutter opp om.
De fleste regjeringene har pådratt seg en plagsomt stor statsgjeld etter at de i 2008-9 holdt liv i bankene sine med penger de ikke hadde nok av. Nå må de få i gang veksten for å kvitte seg med gjelda. Men foreløpig dikterer EU og IMF en politikk som gjør jobber for arbeidsløse et stadig fjernere mål.
Arbeidsløsheten er i mange land allerede over 20 prosent. Den er dømt til å stige enda mer når offentlig ansatte fortsatt skal sies opp, og når folk flest har mindre penger til kjøp av varer og tjenester fordi det kuttes så hardt i lønninger og pensjoner. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.
Samtidig satser regjeringene på samme medisin overalt: lønnsveksten må holdes nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene. Men denne eksportstrategien blir meningsløs når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for vekst, både de innenlandske markedene og markedene i de land de skulle eksportere til.
Dette skjer i en situasjon der utviklingen på arbeidsmarkedet trekker i samme retning. Millionene av arbeidsløse presser lønningene ned også for dem som er i jobb. Organiserte arbeidstakere mister makt både over lønnsdannelsen og over egne arbeidsplasser når arbeidsløsheten blir for stor.
Krisa forsterker dramatisk en utvikling som har vart lenge – og som er en av de grunnleggende årsakene til at krisa ble utløst. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste OECD-land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I EU falt lønnsandelen i industrien fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Det er ingen tendens til at lønnsmoderasjon har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende grad gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – eller til mer sysselsetting over tid.
Det er snarere slik at lønnsøkning kan bidra til å komme ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag. En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger kan stimulere bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og kan bedre samarbeidsklimaet på arbeidsplassen.
Dette dokumenteres i flere publikasjoner fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, bl.a. i International Journal of Labour Research (nr. 2/2011) og i ”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”.
(Trykt i Klassekampen lørdag 5. mai 2012)
Nå gjelder det Spania
Må den spanske regjeringen si opp så mange sjukepleiere og lærere
at det blir opprør?
Milliardlån fra EU og IMF har gitt regjeringene i Hellas, Irland,
Portugal litt pusterom så lenge det varer – mens millioner av grekere, irere og
portugisere ikke kan utsette de daglige krisepåkjenningene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)