Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at regjeringen står fast på ILO 94.
Overvåkingsorganet ESA fastslo på onsdag at det ikke kan kreves tarifflønn ved offentlige oppdrag – hvis ikke tariffavtalen er allmenngjort. Slike avtaler blir det færre og færre av.
Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å ”fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”.
Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.
Dette fastslås i en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.
ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EU-domstolen som begrunnelse for å avvise den norske forskriften. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at det må betales lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. Tarifflønn kan bare kreves hvis avtalene er allmenngjort på en måte som EU-domstolen godkjenner.
ESA reagerer på at den norske forskriften bare stiller krav ved oppdrag for det offentlige, ikke ved oppdrag for private oppdragsgivere.
Dette er et provoserende standpunkt av to grunner:
- EU har aldri stilt noe krav om at private oppdragsgivere skal legge oppdrag ut på anbud. Det kravet stiller EU bare til offentlige oppdragsgivere.
- Hvis den norske forskriften skal gjelde også for private oppdragsgivere, vil det endre noe så grunnleggende som lønnsdannelsen i Norge.
Som følge av en lang historisk utvikling er tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet grunnlaget både for lønnsdannelsen og for samarbeidskulturen i på norske arbeidsplasser. Vinner ESA fram, tas det et langt skritt mot offentlige minstelønninger i Norge samtidig som det undergraver det samarbeidet mellom partene i arbeidslivet som mer enn noe annet har bidratt til at norsk arbeidsliv er så konkurransedyktig som det er.
ESA gir regjeringen to måneder til å trekke tilbake den omstridte forskriften. Hvis det ikke skjer, fører ESA saken videre til EFTA-domstolen. Skulle EFTA-domstolen komme til samme konklusjon som ESA, er det juridiske slaget tapt. Det fins ingen ankeinstans.
EFTA-domstolen har til oppgave håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
Derfor må det settes inn politisk innsats de nærmeste ukene og månedene for å hindre at EØS-retten går foran ILO-konvensjoner. Utgangspunket skulle være godt: 11 EU-land har ratifisert ILO 94.
En viktig del av den politiske innsatsen må derfor rettes mot å få flest mulige EU-land til å kreve ILO-konvensjon 94 ivaretatt. Politiske partier må få sine søsterpartier i EU-land til å gå inn for et slikt krav. Fagforbund må kontakte sine samarbeidsforbund i EU-land om det samme. KS, fylkeskommuner og kommuner må ta saken opp i sine europeiske samarbeidsorgan. Og regjeringen vår må søke samarbeid med andre regjeringer som vil at ILO-konvensjon 94 skal gjelde.
Det politiske klimaet for slik innsats burde være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen etter Rüffert-dommen fra mai 2008, den dommen som ESA legger til grunn for å avvise den norske forskriften.
I mange land har fagbevegelsen reagert kraftig på denne dommen, blant annet med krav om at det såkalte utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det ikke kan tolkes slik som EU-domstolen gjorde i Rüffert-dommen. Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 for å hindre at arbeidsinnvandrere skulle utsettes for lønnsdumping. Med Rüffert-dommen snudde EU-domstolen direktivet opp-ned slik at det snarere oppmuntrer til lønnsdumping.
Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen for tida ekstra følsomt nå som alle belastningene etter finanskrisa i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for lønnsdumping er større enn noen gang.
Da er det bekymringsfullt at ikke alle politiske miljøer i Norge vil gå med liv og sjel inn i et slikt arbeid. NHO vil ikke være med på noe slikt, og talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité har gått sterkt ut med støtte til ESAs holdning og mot den aktuelle forskriften. Det betyr at det blir viktig med rødgrønt flertall også etter 2013.
Et tegn på at kampen om ILO-konvensjon 94 på ingen måte er avgjort, er at EUs viktigste organ, Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet gang på gang har vedtatt at alle ”oppdaterte ILO-konvensjoner” må ratifiseres av alle EU-land. ILO-konvensjon 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner.
EU-kommisjonen fastslo i juli 2008, etter Rüffert-dommen: ”Det er viktig at alle EUs medlemsland ratifiserer og anvender de konvensjonene som ILO har klassifisert som oppdaterte.” (Uthevelsen er EU-kommisjonens.)
På aller høyeste EU-nivå, da regjeringssjefene i EU møttes på EU-toppmøte i september 2009, vedtok de at ”respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes”.
EU-parlamentet vedtok i november 2009 med stort flertall at EU-kommisjonen og EU-rådets president må sette inn ”nye anstrengelser for ratifisering og implementering av ILO-konvensjoner som ILO klassifiserer som oppdaterte”.
Det er ingen grunn til at den rødgrønne regjeringen skal bøye unna for juristene i ESA. Arbeidslivet i hele Europa er tjent med at den står fast på ILO 94.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. juli 2011)
tirsdag 5. juli 2011
Kampen om Arktis
Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
mandag 6. juni 2011
Med EU som fylkesmann
Barroso: ”I små skritt foregår det en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring.”
Her i Norge må budsjettene i alle kommuner og fylkeskommuner sendes til fylkesmannen for godkjenning. Hun skal passe på at inntektene dekker utgiftene, og at låneopptaka og gjelda ikke blir for stor. Slik skal den nasjonale balansen sikres. Fra sommeren 2013 skal det bli slik også i EU, men der er det statsbudsjettene som skal til godkjenning – i Brussel
Men dette er slutten på en lang historie, for det er mye som ikke går som det skal i EU.
Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”. Det skulle en få til ved å privatisere offentlige tjenester, øke konkurransen i flest mulig næringer, og dermed mellom arbeidstakerne, og ved å gjøre arbeidslivet mer fleksibelt - og dermed skape flere utrygge arbeidsplasser.
Men verken vekst eller konkurranseevne har utvikla seg slik Lisboa-strategien forutsatte. EU har derfor satt seg nye mål, lansert som prosjektet ”Europa 2020”. Sysselsettinga skal opp i 75 prosent innen 2020. Lisboa-strategien fra 2000 hadde satt målet for 2010 til 70 prosent. I februar 2011 var tallet 64,6 prosent.
Det er ikke gitt noen grunner for at det skal gå bedre denne gang. Det som er mest sannsynlig, er at de fleste europeiske land går inn i en lang stagnasjonsperiode som gjør det vanskelig å få flere i arbeid.
Et sentralt punkt i Lisboa-strategien var at investeringene i forskning og utvikling skulle opp fra to prosent av EUs bruttonasjonalprodukt til tre prosent i 2010. Det måtte til for å komme opp på samme nivå som USA og Japan.
Men investeringene i forskning og utdanning er fortsatt på to prosent, og målet på tre prosent skyves ti år ut i tid - til 2020. Som i Norge er det investeringene i privat næringsliv som henger etter. De offentlige investeringene er rundt én prosent – som i USA og Japan.
Ingen av målene fra Lisboa-strategien er nådd. Likevel stilles det nå opp like optimistiske mål – og uten at en gir noen grunner for denne gang vil målene nås. Tvert imot. Samme vidundermiddel skal i bruk nå: Stadig friere konkurranse skal føre fram til samme mål som for ti år sia: et stadig mer effektivt og konkurransedyktig næringsliv.
Lisboa-strategien ble lansert sammen et nytt opplegg for å fatte beslutninger på i EU. I stedet for å vedta overnasjonalt bindende lover, skulle EU på viktige områder bruke en “åpen samordningsmetode” (OMC – Open Method of Coordination.) Gjensidig læring var det store nye. De vellykte skulle inspirere de mindre vellykte til å ta etter.
Nå slår EU-kommisjonen kontra. Samordningsmetoden har ikke ført fram. Sentraliserte vedtak må til – både for at statene skal holde budsjettdisiplinen innen valutaunionen og for at medlemsstatene skal dra i samme retning i den økonomiske politikken.
Fra mai i fjor har EU-kommisjonen sendt ut en serie forslag som skal gi EU styring over den økonomiske politikken til medlemsstatene.
I oktober la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Et mer effektivt indre marked skal sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.
I vår har ”europakten” blitt lansert, den som opprinnelig het ”konkurransevnepakten”, men som nå har fått det underlige navnet ”euro-pluss-pakten”. Den fastslår at pensjonsalderen skal økes, skattenivåene skal samordnes, ”uforsvarlige” offentlige utgifter skal vekk, og tariffavtalene skal styres strengere politisk. Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten.
Barroso, presidenten for EU-kommisjonen sa det slik i juni 2010. ”I små skritt foregår det en stille revolusjon – en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring. Medlemsstatene har godtatt – og jeg håper de har forstått det nøyaktig – at europeiske institusjoner skal ha svært viktig makt når det gjelder overvåking og mye strengere kontroll av offentlige finanser.”
Forslagene ”vil ha en regulerende effekt på statsbudsjettene sammenliknbar med atombomben på sikkerhetspolitikken” ifølge Peder Nedergaard, professor i statsvitenskap i København (Politiken 7.9.2010) Men ingen av EU-statene har tatt bryet med å endre egne grunnlover.
Det nye styringsopplegget har tre deler:
- Statsbudsjettene skal overvåkes og godkjennes.
- Stabilitetspakten skal strammes inn.
- Makroøkonomisk ubalanse skal hindres.
Regjeringene må hvert år sende forslaget til nytt statsbudsjett til EU-kommisjonen et halvt år før det formelt skal leggess fram for det nasjonale parlamentet. EU-kommisjonen skal så vurdere om forslaget er forsvarlig sett fra Brussel, for eksempel om det har en ”makroøkonomisk balanse” som EU-kommisjonen kan godta.
Deretter legges budsjettforslaget fram for de andre EU-regjeringene i EUs ministerråd. Der vil de 27 finansministrene etter hvert stemme over om budsjettforslaget kan godtas, og vedtak fattes med kvalifisert flertall. Først deretter kan regjeringene legge fram budsjettforslaget til vanlig – eller skal vi kalle det uvanlig – behandling i det nasjonale parlamentet. Men da er rammene lagt.
Foreløpig er det valgfritt å slutte seg til denne ”euro-pluss-pakten”, for det står ingen ting i Lisboa-traktaten om en slik pakt. Men det gjensidige presset er åpenbart stort, for 23 land har allerede slutta seg til, alle unntatt Storbritannia, Sverige, Tsjekkia og Ungarn.
For land som er med i valutaunionen innføres det sanksjoner hvis den nasjonale økonomien ikke holdes innen de rammene som er vedtatt. Det slipper foreløpig de land som ikke er med i valutaunionen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. juni 2011)
Her i Norge må budsjettene i alle kommuner og fylkeskommuner sendes til fylkesmannen for godkjenning. Hun skal passe på at inntektene dekker utgiftene, og at låneopptaka og gjelda ikke blir for stor. Slik skal den nasjonale balansen sikres. Fra sommeren 2013 skal det bli slik også i EU, men der er det statsbudsjettene som skal til godkjenning – i Brussel
Men dette er slutten på en lang historie, for det er mye som ikke går som det skal i EU.
Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”. Det skulle en få til ved å privatisere offentlige tjenester, øke konkurransen i flest mulig næringer, og dermed mellom arbeidstakerne, og ved å gjøre arbeidslivet mer fleksibelt - og dermed skape flere utrygge arbeidsplasser.
Men verken vekst eller konkurranseevne har utvikla seg slik Lisboa-strategien forutsatte. EU har derfor satt seg nye mål, lansert som prosjektet ”Europa 2020”. Sysselsettinga skal opp i 75 prosent innen 2020. Lisboa-strategien fra 2000 hadde satt målet for 2010 til 70 prosent. I februar 2011 var tallet 64,6 prosent.
Det er ikke gitt noen grunner for at det skal gå bedre denne gang. Det som er mest sannsynlig, er at de fleste europeiske land går inn i en lang stagnasjonsperiode som gjør det vanskelig å få flere i arbeid.
Et sentralt punkt i Lisboa-strategien var at investeringene i forskning og utvikling skulle opp fra to prosent av EUs bruttonasjonalprodukt til tre prosent i 2010. Det måtte til for å komme opp på samme nivå som USA og Japan.
Men investeringene i forskning og utdanning er fortsatt på to prosent, og målet på tre prosent skyves ti år ut i tid - til 2020. Som i Norge er det investeringene i privat næringsliv som henger etter. De offentlige investeringene er rundt én prosent – som i USA og Japan.
Ingen av målene fra Lisboa-strategien er nådd. Likevel stilles det nå opp like optimistiske mål – og uten at en gir noen grunner for denne gang vil målene nås. Tvert imot. Samme vidundermiddel skal i bruk nå: Stadig friere konkurranse skal føre fram til samme mål som for ti år sia: et stadig mer effektivt og konkurransedyktig næringsliv.
Lisboa-strategien ble lansert sammen et nytt opplegg for å fatte beslutninger på i EU. I stedet for å vedta overnasjonalt bindende lover, skulle EU på viktige områder bruke en “åpen samordningsmetode” (OMC – Open Method of Coordination.) Gjensidig læring var det store nye. De vellykte skulle inspirere de mindre vellykte til å ta etter.
Nå slår EU-kommisjonen kontra. Samordningsmetoden har ikke ført fram. Sentraliserte vedtak må til – både for at statene skal holde budsjettdisiplinen innen valutaunionen og for at medlemsstatene skal dra i samme retning i den økonomiske politikken.
Fra mai i fjor har EU-kommisjonen sendt ut en serie forslag som skal gi EU styring over den økonomiske politikken til medlemsstatene.
I oktober la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Et mer effektivt indre marked skal sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.
I vår har ”europakten” blitt lansert, den som opprinnelig het ”konkurransevnepakten”, men som nå har fått det underlige navnet ”euro-pluss-pakten”. Den fastslår at pensjonsalderen skal økes, skattenivåene skal samordnes, ”uforsvarlige” offentlige utgifter skal vekk, og tariffavtalene skal styres strengere politisk. Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten.
Barroso, presidenten for EU-kommisjonen sa det slik i juni 2010. ”I små skritt foregår det en stille revolusjon – en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring. Medlemsstatene har godtatt – og jeg håper de har forstått det nøyaktig – at europeiske institusjoner skal ha svært viktig makt når det gjelder overvåking og mye strengere kontroll av offentlige finanser.”
Forslagene ”vil ha en regulerende effekt på statsbudsjettene sammenliknbar med atombomben på sikkerhetspolitikken” ifølge Peder Nedergaard, professor i statsvitenskap i København (Politiken 7.9.2010) Men ingen av EU-statene har tatt bryet med å endre egne grunnlover.
Det nye styringsopplegget har tre deler:
- Statsbudsjettene skal overvåkes og godkjennes.
- Stabilitetspakten skal strammes inn.
- Makroøkonomisk ubalanse skal hindres.
Regjeringene må hvert år sende forslaget til nytt statsbudsjett til EU-kommisjonen et halvt år før det formelt skal leggess fram for det nasjonale parlamentet. EU-kommisjonen skal så vurdere om forslaget er forsvarlig sett fra Brussel, for eksempel om det har en ”makroøkonomisk balanse” som EU-kommisjonen kan godta.
Deretter legges budsjettforslaget fram for de andre EU-regjeringene i EUs ministerråd. Der vil de 27 finansministrene etter hvert stemme over om budsjettforslaget kan godtas, og vedtak fattes med kvalifisert flertall. Først deretter kan regjeringene legge fram budsjettforslaget til vanlig – eller skal vi kalle det uvanlig – behandling i det nasjonale parlamentet. Men da er rammene lagt.
Foreløpig er det valgfritt å slutte seg til denne ”euro-pluss-pakten”, for det står ingen ting i Lisboa-traktaten om en slik pakt. Men det gjensidige presset er åpenbart stort, for 23 land har allerede slutta seg til, alle unntatt Storbritannia, Sverige, Tsjekkia og Ungarn.
For land som er med i valutaunionen innføres det sanksjoner hvis den nasjonale økonomien ikke holdes innen de rammene som er vedtatt. Det slipper foreløpig de land som ikke er med i valutaunionen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. juni 2011)
Konsernmakt over EU
Hvor slutter EU-systemet og hvor begynner konsernlobbyen?
Sosialdemokratisk argumentasjon for EU bygger på at EU er en nødvendig arena for alle som vil vinne tilbake styring som er gått tapt nasjonalt. En av forutsetningene er da at sosialdemokratiets maktbasis, de breie folkelige organisasjonene, slår igjennom på EU-nivå slik de i sin tid slo igjennom på nasjonalt nivå. Foreløpig er det lite som tyder på at det skjer.
Europas storkonsern har derimot skapt et lobbymiljø i Brussel som gjør det vanskelig å se hvor EU-systemet slutter og hvor konsernlobbyen begynner. Konsernlobbyen har hatt stor betydning fordi EU-kommisjonen alltid har vært underbemanna i forhold til de ambisiøse oppgavene den har gått løs på.
Eksemplene er mange:
Det indre markedet: Det var storkonsern som Philips som i stor detalj i 1985 la fram opplegget for den altomfattende markedsliberaliseringen av det som fikk navnet ”det indre markedet”. Det er Europas største konsern som i praksis har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem i mellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer fortsatt inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for.
Patent på liv: Da EU-parlamentet i mars 1995 vedtok å avvise et forslag til direktiv om ”patent på liv”, utløste det - den til da - største lobbykampanjen i EUs historie. På den ene sida sto miljøvernere og bekymrede forskergrupper uten andre ressurser enn sin bekymring og sin argumentasjonsevne. På den andre sida sto kjempekonsern som kunne se kampen for direktivet som en investering i framtidige milliardinntekter.
Konsern som Smithkline Beecham, Novartis, Unilever og Monsanto hadde gjennom SAGB (Senior Advisory Group on Biotechnology) vært med på å skrive store deler av den opprinnelige direktivteksten, og satte inn enorme ressurser for å forsikre media og politikere om at liberale regler for “patent på liv” måtte til hvis en ville redde liv, fjerne sult og skape jobber.
Det avgjørende grepet ble tatt av rådgivningsfirmaet Adamson Associates som la opp til at pasientorganisasjoner skulle fronte kampanjen. Da EU-parlamentet skulle stemme over direktivet i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.
Genmodifisert mat: I de fleste europeiske land er forbrukerne skeptiske til genmodifisert mat. De ville vært ekstra skeptiske hvis de hadde visst hvordan EU-tilsynet for matvaresikkerhet, EFSA, står på pinne for Monsanto, Syngento og andre store gmo-konsern.
Mange av forskerne som er oppnevnt til det panelet som skal vurdere nye gmo-produkter, er knytta til gmo-konsern enten som konsulenter eller gjennom forskningssamarbeid. Slik var det da miljøorganisasjonen Friends of the Earth kartla forskerne i panelet i 2005, og slik er det fortsatt.
Professor Harry Kuiper som var leder for panelet fra starten i 2002 og til i fjor høst, har også leda ei arbeidsgruppe som innen rammen av et EU-finansiert prosjekt ENTRANSFOOD skulle ”fremme innføringen av genmodifiserte produkter i Europa, og derfor gjøre den europeiske industrien konkurransedyktig”. (www.entransfood.com) Folk fra Monsanto, Bayer Cropscience og Syngenta var med i den arbeidsgruppa som Kuiper var leder for. Fire andre medlemmer av gmo-panelet til EFSA var med i den samme arbeidsgruppa.
REACH: Fra 2003 gikk alt som fins av kjemikonsern i Europa – og USA – sammen om en årelang kampanje for å svekke det lovverket (REACH) som skulle gi bedre oversikt over hvilke kjemiske forbindelser industrien slipper løs på oss, hvilke som er mest bekymringsfulle for helsa vår og for miljøet i Europa – og hvordan en kan få vekk de kjemikaliene som er mest problematiske.
Generaldirektøren i CEFIC, bransjeorganet for den bioteknologiske industrien i Europa, argumenterte i et brev til EU-parlamentarikerne med at ”det er få direkte tegn på at menneskeskapte kjemikalier fører til dårlig helse eller skade på økosystemer”.
Globalmakt: EU står i mange sammenhenger som overmektig motstander for fattige land rundt om i verden. Det skyldes at europeiske storkonsern stadig får legge premissene for hva EU skal stå for i WTO, Verdensbanken, FAO og på internasjonale miljøkonferanser. Det skyldes ikke at nasjonalstatene er blitt hjelpeløse offer for globalisering – men at EU inviterer de tunge næringsinteressene inn i førersetet når politikken skal utformes.
Krisekontroll: EU har – som Norge – hatt sitt finanskriseutvalg. Men der utvalget i Norge var noenlunde allsidig sammensatt, var EUs utvalg ensidig og snevert. Med ett unntak – kanskje - har alle medlemmene i EUs finanskriseutvalg vært forkjempere for en avregulert finanssektor og har stått for akkurat den knallharde nyliberalismen som førte fram til finanskrisa.
Halve finanskriseutvalget til EU kom fra Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas. Alle fire er blant de finanskonsern som hver på sin måte bidro til å kaste verden inn den største finanskrisa på over 70 år. Sammensetningen av dette utvalgt er verken overraskende eller tilfeldig. Koblingen mellom EU-kommisjonen og finansverdenen er nettopp så tett.
”Personovergangene” mellom EU-kommisjonen og finanslivet går da også begge veier. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har f.eks. gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs. Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti har alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked
Det er ingen snarvei fram til en bedre balanse mellom konsernmakt og folkelig motmakt, verken i Norge eller i EU. Men en må i hvert fall ikke late som om EU-systemet er en nøytral arena for denne kampen. Da avvæpnes de som taper mest på denne ubalansen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. mai 2011)
Sosialdemokratisk argumentasjon for EU bygger på at EU er en nødvendig arena for alle som vil vinne tilbake styring som er gått tapt nasjonalt. En av forutsetningene er da at sosialdemokratiets maktbasis, de breie folkelige organisasjonene, slår igjennom på EU-nivå slik de i sin tid slo igjennom på nasjonalt nivå. Foreløpig er det lite som tyder på at det skjer.
Europas storkonsern har derimot skapt et lobbymiljø i Brussel som gjør det vanskelig å se hvor EU-systemet slutter og hvor konsernlobbyen begynner. Konsernlobbyen har hatt stor betydning fordi EU-kommisjonen alltid har vært underbemanna i forhold til de ambisiøse oppgavene den har gått løs på.
Eksemplene er mange:
Det indre markedet: Det var storkonsern som Philips som i stor detalj i 1985 la fram opplegget for den altomfattende markedsliberaliseringen av det som fikk navnet ”det indre markedet”. Det er Europas største konsern som i praksis har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem i mellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer fortsatt inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for.
Patent på liv: Da EU-parlamentet i mars 1995 vedtok å avvise et forslag til direktiv om ”patent på liv”, utløste det - den til da - største lobbykampanjen i EUs historie. På den ene sida sto miljøvernere og bekymrede forskergrupper uten andre ressurser enn sin bekymring og sin argumentasjonsevne. På den andre sida sto kjempekonsern som kunne se kampen for direktivet som en investering i framtidige milliardinntekter.
Konsern som Smithkline Beecham, Novartis, Unilever og Monsanto hadde gjennom SAGB (Senior Advisory Group on Biotechnology) vært med på å skrive store deler av den opprinnelige direktivteksten, og satte inn enorme ressurser for å forsikre media og politikere om at liberale regler for “patent på liv” måtte til hvis en ville redde liv, fjerne sult og skape jobber.
Det avgjørende grepet ble tatt av rådgivningsfirmaet Adamson Associates som la opp til at pasientorganisasjoner skulle fronte kampanjen. Da EU-parlamentet skulle stemme over direktivet i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.
Genmodifisert mat: I de fleste europeiske land er forbrukerne skeptiske til genmodifisert mat. De ville vært ekstra skeptiske hvis de hadde visst hvordan EU-tilsynet for matvaresikkerhet, EFSA, står på pinne for Monsanto, Syngento og andre store gmo-konsern.
Mange av forskerne som er oppnevnt til det panelet som skal vurdere nye gmo-produkter, er knytta til gmo-konsern enten som konsulenter eller gjennom forskningssamarbeid. Slik var det da miljøorganisasjonen Friends of the Earth kartla forskerne i panelet i 2005, og slik er det fortsatt.
Professor Harry Kuiper som var leder for panelet fra starten i 2002 og til i fjor høst, har også leda ei arbeidsgruppe som innen rammen av et EU-finansiert prosjekt ENTRANSFOOD skulle ”fremme innføringen av genmodifiserte produkter i Europa, og derfor gjøre den europeiske industrien konkurransedyktig”. (www.entransfood.com) Folk fra Monsanto, Bayer Cropscience og Syngenta var med i den arbeidsgruppa som Kuiper var leder for. Fire andre medlemmer av gmo-panelet til EFSA var med i den samme arbeidsgruppa.
REACH: Fra 2003 gikk alt som fins av kjemikonsern i Europa – og USA – sammen om en årelang kampanje for å svekke det lovverket (REACH) som skulle gi bedre oversikt over hvilke kjemiske forbindelser industrien slipper løs på oss, hvilke som er mest bekymringsfulle for helsa vår og for miljøet i Europa – og hvordan en kan få vekk de kjemikaliene som er mest problematiske.
Generaldirektøren i CEFIC, bransjeorganet for den bioteknologiske industrien i Europa, argumenterte i et brev til EU-parlamentarikerne med at ”det er få direkte tegn på at menneskeskapte kjemikalier fører til dårlig helse eller skade på økosystemer”.
Globalmakt: EU står i mange sammenhenger som overmektig motstander for fattige land rundt om i verden. Det skyldes at europeiske storkonsern stadig får legge premissene for hva EU skal stå for i WTO, Verdensbanken, FAO og på internasjonale miljøkonferanser. Det skyldes ikke at nasjonalstatene er blitt hjelpeløse offer for globalisering – men at EU inviterer de tunge næringsinteressene inn i førersetet når politikken skal utformes.
Krisekontroll: EU har – som Norge – hatt sitt finanskriseutvalg. Men der utvalget i Norge var noenlunde allsidig sammensatt, var EUs utvalg ensidig og snevert. Med ett unntak – kanskje - har alle medlemmene i EUs finanskriseutvalg vært forkjempere for en avregulert finanssektor og har stått for akkurat den knallharde nyliberalismen som førte fram til finanskrisa.
Halve finanskriseutvalget til EU kom fra Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas. Alle fire er blant de finanskonsern som hver på sin måte bidro til å kaste verden inn den største finanskrisa på over 70 år. Sammensetningen av dette utvalgt er verken overraskende eller tilfeldig. Koblingen mellom EU-kommisjonen og finansverdenen er nettopp så tett.
”Personovergangene” mellom EU-kommisjonen og finanslivet går da også begge veier. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har f.eks. gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs. Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti har alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked
Det er ingen snarvei fram til en bedre balanse mellom konsernmakt og folkelig motmakt, verken i Norge eller i EU. Men en må i hvert fall ikke late som om EU-systemet er en nøytral arena for denne kampen. Da avvæpnes de som taper mest på denne ubalansen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. mai 2011)
Politisk uvær på Island
Når venstresidas EU-motstandere splitter EU-motstanden i eget parti
Det har vært en elendig vår på Island, den skal ha vært kald, stormfull og våt. Siste aprildagen snødde det hele dagen, men snøfillene smelta raskt på asfalten i Reykjavik. Men om morgenen 1. mai lå det tjue centimeter våt nysnø overalt.
Jeg skulle til frokost med de mest innbitte EU-motstanderne i regjeringspartiet Venstre-Grønne og måtte ta drosje den stubben det ville vært å gå, siden jeg ikke hadde tatt med vinterstøvler. Fra 11. etasje i en høyblokk ved stranda hadde vi utsikt i alle retninger til en vakkert nedsnødd by. Utsiktene for partiet var det verre med.
Tre medlemmer av regjeringspartiet Venstre-Grønne hadde 13.april stemt for mistillit til sin egen regjering. To av dem ville ha regjeringskrise for å få partiet sitt ut av en regjering som førte forhandlinger om medlemskap i EU.
Mistillitsforslaget var fremma av Selvstendighetspartiet, høyrepartiet med hovedansvar for den islandske finanskrisa, og det var så vidt båten bar for regjeringen. Av Alltingets 63 medlemmer stemte 30 for mistillitsforslaget, én var avholdende og 32 var mot.
De tre opprørerne bland de Venstre-Grønne har etter avstemningen gått ut av partiets alltingsgruppe. De ser seg ikke lenger som del av regjeringsgrunnlaget. Heretter kan regjeringen bare basere seg på et flertall på én i Alltinget. Med de kastevindene som preger islandsk politikk for tida, er det en uviss basis.
*
Rundt frokostbordet var det ingen begeistring for stemmegivningen til de tre opprørerne. Alle vil bryte forhandlingene raskest mulig, men ikke ved å markere avmakt fra et mindretall i alltingsgruppa.
De interne problemene til de Venstre-Grønne har vart lenge, helt sia partiet gikk i regjering med sosialdemokratene (Samfylkingin) i 2009. Samfylkingin er eneste parti som er glødende tilhengere av EU-medlemskap, mens de Venstre-Grønne har programfesta prinsipiell EU-motstand ved alle korsveier.
Ved valget i april 2009 fikk de to partiene for første gang flertall i Alltinget, Samfylkingin med 20 og Venstre-Grønne med 14 plasser på Alltinget (seinere økt til 15 etter en overgang fra et annet parti). Den store taperen ved valget var Selvstendighetspartiet som ingen andre partier ville ha som regjeringspartner.
Under regjeringsforhandlingene stilte sosialdemokratene som ufravikelig krav at de bare ville være med i en regjering som søkte medlemskap i EU. De Venstre-Grønne hadde gått til valg på å holde Island utafor EU, men godtok likevel å danne regjering sammen med sosialdemokratene.
Det var omstridt i partiet. Men valgseieren var historisk og ga en mulighet for å fjerne alle spor etter den nyliberale politikken som Selvstendighetspartiet etter 1991 hadde gjennomført villere, mer hensynsløst og mer gjennomsyra av korrupsjon enn i noe annet land vest i Europa.
*
Det var i juni 2009 Alltinget med knapt flertall vedtok å søke medlemskap i EU. Fem fra de Venstre-Grønne stemte mot å søke, mens ni stemte for. Åtte av de ni gikk på talerstolen for å fortelle at de var mot islandsk EU-medlemskap, og at de ville arbeide aktivt for et nei-flertall hvis det skulle bli en folkeavstemning om medlemskap i EU.
I realiteten var det dermed ikke noe flertall på Alltinget for medlemskap i EU, og mange undra seg over at en i Brussel var villig til å ta en slik søknad alvorlig.
Men EU-kommisjonen har bestemt seg for at Island må inn i EU. Det er ikke lenger for å få tilgang til islandske fiskeressurser. Det er først og fremst for å få et bedre fotfeste i kampen om Arktis etter hvert som isen forsvinner.
Søknaden om medlemskap har skapt store problemer for de Venstre-Grønne både blant medlemmene og blant velgerne. Medlemmer melder seg ut eller blir passive. Men partiledelsen har til nå klart å sikre seg et flertall i partiets styringsorgan, seinest på en landskonferanse i november.
Nei-organisasjonen Heimssyn splitter også de venstre-grønne EU-motstanderne. Heimssyn (navnet betyr utsikt mot verden, ikke at heimen er best) tar mål av seg til å samle EU-motstanden på Island. Men mange venstre-grønne vil ikke inn i Heimssyn fordi flertallet der sogner til Selvstendighetspartiet, den partipolitiske hovedmotstanderen til den islandske venstresida.
Mange i de Venstre-Grønne oppfatter Heimssyn som en organisasjon som arbeider aktivt for å felle regjeringen. De ser det ikke som en tilfeldighet at lederen for Heimssyn, Ásmundur Dadason, var en av de tre opprørerne som stemte mot egen regjering.
Det var dette som var den store bekymringen rundt frokostbordet 1. mai. Hvordan kan en nå få uttrykt EU-motstanden til de Venstre-Grønne på en måte som er både effektiv og samlende?
Det som provoserer islandske EU-motstandere mest, er at EU-kommisjonen krever at Island må tilpasse samfunnet sitt til EU-standarder mens forhandlingene pågår. Slik var det ikke da Norge forhandla om medlemskap i 1993-94.
Dette er en mate å forhandle på som EU tok i bruk forut for østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk. Gjorde de ikke det, var ikke EU interessert i fortsatte forhandlinger. Statene i Sentral- og Øst-Europa ble heller ikke kalt søkerland. Den offisielle betegnelsen var “accession countries”, land som skulle bli medlem av EU.
Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger, sa til netttavisa EUObserver 18. november i fjor at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge i 1994: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.” For EU er Island inne i en “accession process”, en innmeldingsprosess.
I disse innmeldingsforhandlingene har EU-kommisjonen et hav av tid. Den kan vente på at opinionsmålinger som foreløpig viser 50 prosent nei og 30 prosent ja, svinger i retning av et ja-flertall – samtidig som det islandske samfunnet pålegges stadig flere EU-standarder. For det er Arktis som er målet. Island er bare en nødvendig mellomstasjon.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. mai 2011)
Det har vært en elendig vår på Island, den skal ha vært kald, stormfull og våt. Siste aprildagen snødde det hele dagen, men snøfillene smelta raskt på asfalten i Reykjavik. Men om morgenen 1. mai lå det tjue centimeter våt nysnø overalt.
Jeg skulle til frokost med de mest innbitte EU-motstanderne i regjeringspartiet Venstre-Grønne og måtte ta drosje den stubben det ville vært å gå, siden jeg ikke hadde tatt med vinterstøvler. Fra 11. etasje i en høyblokk ved stranda hadde vi utsikt i alle retninger til en vakkert nedsnødd by. Utsiktene for partiet var det verre med.
Tre medlemmer av regjeringspartiet Venstre-Grønne hadde 13.april stemt for mistillit til sin egen regjering. To av dem ville ha regjeringskrise for å få partiet sitt ut av en regjering som førte forhandlinger om medlemskap i EU.
Mistillitsforslaget var fremma av Selvstendighetspartiet, høyrepartiet med hovedansvar for den islandske finanskrisa, og det var så vidt båten bar for regjeringen. Av Alltingets 63 medlemmer stemte 30 for mistillitsforslaget, én var avholdende og 32 var mot.
De tre opprørerne bland de Venstre-Grønne har etter avstemningen gått ut av partiets alltingsgruppe. De ser seg ikke lenger som del av regjeringsgrunnlaget. Heretter kan regjeringen bare basere seg på et flertall på én i Alltinget. Med de kastevindene som preger islandsk politikk for tida, er det en uviss basis.
*
Rundt frokostbordet var det ingen begeistring for stemmegivningen til de tre opprørerne. Alle vil bryte forhandlingene raskest mulig, men ikke ved å markere avmakt fra et mindretall i alltingsgruppa.
De interne problemene til de Venstre-Grønne har vart lenge, helt sia partiet gikk i regjering med sosialdemokratene (Samfylkingin) i 2009. Samfylkingin er eneste parti som er glødende tilhengere av EU-medlemskap, mens de Venstre-Grønne har programfesta prinsipiell EU-motstand ved alle korsveier.
Ved valget i april 2009 fikk de to partiene for første gang flertall i Alltinget, Samfylkingin med 20 og Venstre-Grønne med 14 plasser på Alltinget (seinere økt til 15 etter en overgang fra et annet parti). Den store taperen ved valget var Selvstendighetspartiet som ingen andre partier ville ha som regjeringspartner.
Under regjeringsforhandlingene stilte sosialdemokratene som ufravikelig krav at de bare ville være med i en regjering som søkte medlemskap i EU. De Venstre-Grønne hadde gått til valg på å holde Island utafor EU, men godtok likevel å danne regjering sammen med sosialdemokratene.
Det var omstridt i partiet. Men valgseieren var historisk og ga en mulighet for å fjerne alle spor etter den nyliberale politikken som Selvstendighetspartiet etter 1991 hadde gjennomført villere, mer hensynsløst og mer gjennomsyra av korrupsjon enn i noe annet land vest i Europa.
*
Det var i juni 2009 Alltinget med knapt flertall vedtok å søke medlemskap i EU. Fem fra de Venstre-Grønne stemte mot å søke, mens ni stemte for. Åtte av de ni gikk på talerstolen for å fortelle at de var mot islandsk EU-medlemskap, og at de ville arbeide aktivt for et nei-flertall hvis det skulle bli en folkeavstemning om medlemskap i EU.
I realiteten var det dermed ikke noe flertall på Alltinget for medlemskap i EU, og mange undra seg over at en i Brussel var villig til å ta en slik søknad alvorlig.
Men EU-kommisjonen har bestemt seg for at Island må inn i EU. Det er ikke lenger for å få tilgang til islandske fiskeressurser. Det er først og fremst for å få et bedre fotfeste i kampen om Arktis etter hvert som isen forsvinner.
Søknaden om medlemskap har skapt store problemer for de Venstre-Grønne både blant medlemmene og blant velgerne. Medlemmer melder seg ut eller blir passive. Men partiledelsen har til nå klart å sikre seg et flertall i partiets styringsorgan, seinest på en landskonferanse i november.
Nei-organisasjonen Heimssyn splitter også de venstre-grønne EU-motstanderne. Heimssyn (navnet betyr utsikt mot verden, ikke at heimen er best) tar mål av seg til å samle EU-motstanden på Island. Men mange venstre-grønne vil ikke inn i Heimssyn fordi flertallet der sogner til Selvstendighetspartiet, den partipolitiske hovedmotstanderen til den islandske venstresida.
Mange i de Venstre-Grønne oppfatter Heimssyn som en organisasjon som arbeider aktivt for å felle regjeringen. De ser det ikke som en tilfeldighet at lederen for Heimssyn, Ásmundur Dadason, var en av de tre opprørerne som stemte mot egen regjering.
Det var dette som var den store bekymringen rundt frokostbordet 1. mai. Hvordan kan en nå få uttrykt EU-motstanden til de Venstre-Grønne på en måte som er både effektiv og samlende?
Det som provoserer islandske EU-motstandere mest, er at EU-kommisjonen krever at Island må tilpasse samfunnet sitt til EU-standarder mens forhandlingene pågår. Slik var det ikke da Norge forhandla om medlemskap i 1993-94.
Dette er en mate å forhandle på som EU tok i bruk forut for østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk. Gjorde de ikke det, var ikke EU interessert i fortsatte forhandlinger. Statene i Sentral- og Øst-Europa ble heller ikke kalt søkerland. Den offisielle betegnelsen var “accession countries”, land som skulle bli medlem av EU.
Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger, sa til netttavisa EUObserver 18. november i fjor at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge i 1994: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.” For EU er Island inne i en “accession process”, en innmeldingsprosess.
I disse innmeldingsforhandlingene har EU-kommisjonen et hav av tid. Den kan vente på at opinionsmålinger som foreløpig viser 50 prosent nei og 30 prosent ja, svinger i retning av et ja-flertall – samtidig som det islandske samfunnet pålegges stadig flere EU-standarder. For det er Arktis som er målet. Island er bare en nødvendig mellomstasjon.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. mai 2011)
mandag 9. mai 2011
Den forspilte sjansen
I 1998 hadde sosialdemokrater kontroll med 11 av 15 EU-regjeringer. Det endra ikke EU.
For 12 år sia, i februar 1999, skreiv jeg i Ny Tid:
”Aldri har det vært så mange sosialdemokratiske regjeringer i EU - samtidig. Aldri har sosialdemokratiet hatt en slik sjanse til å sette en felles dagsorden for politikken i Europa. Men da må sjansen gripes - før neste valgvind feier den bort.
11 av 15 EU-regjeringer domineres av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - er det reine høyre-regjeringer ved makta.
Dette gir europeiske sosialdemokrater en historisk sjanse. For første gang kan de dreie EU-prosjektet til venstre - hvis det er det de vil.”
De viktigste utfordringene var opplagte:
- å gjøre noe effektivt med den arbeidsløsheten som etter 1980 hadde herja med arbeidslivet i de fleste EU-land,
- å motvirke de stadig økende sosiale forskjellene og de nye formene for fattigdom,
- å slå tilbake angrepene på velferdsordningene som hadde tiltatt i styrke etter 1990.
Sosialdemokratene kunne endelig få vist om det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg.
Mye lå til rette for et sosialdemokratisk Europa-prosjekt i andre halvdel av 1990-tallet. Muren hadde falt, den dogmatiske og perspektivløse kommandoøkonomien i øst hadde kommet til veis ende, og velgerne i Vest-Europa så seg om til venstre. I land etter land vant sosialdemokratene betydelige valgseire, både ved nasjonale valg og ved valget til EU-parlamentet. Samtidig gikk sosialdemokratene i flere land i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg.
Med kontrollen over 11 av 15 EU-regjeringer var det i 1998 for første gang sosialdemokratisk flertall i Rådet, EUs øverste beslutningsorgan, ja et klart flertall. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet.
Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at det sosialdemokratiske flertallet tok sikte på å styre EU i nye retninger.
Det var langt på vei sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom Enhetsakten i 1986.
De sosialdemokratiske partiene godtok uten unntak å bøye seg for de krava som Maastricht-traktaten fra 1991 stilte for å nå fram til valutaunionen – til tross for at det innebar kutt i velferdsgoder, økende arbeidsløshet og storstilt privatisering.
Reglene for sentralbanken lå spikra i Maastricht-traktaten. Som alle EU-traktater kunne den bare endres hvis alle EU-regjeringene var enige om det.
22. november 1998 møttes de sosialdemokratiske finansministrene fra 11 EU-regjeringer og vedtok noe de kalte "den europeiske veien". I vedtaket sto det at den såkalte stabilitetspakten skulle respekteres.. Med underskudd på statsbudsjettene som i snitt nærma seg tre prosent, betydde dette at statsbudsjettene ikke skulle brukes til å skape fart i økonomien.
Stabilitetspakten ble vedtatt av regjeringssjefene da de møttes på toppmøtet i Amsterdam i juni 1997. Et nytt toppmøte ville stå fritt til å endre dette vedtaket. Stabilitetspakten var ikke traktatfesta og kunne endres med såkalt kvalifisert flertall, med noe over 70 prosent av stemmene i Rådet.
EUs sosialdemokrater fikk en historisk sjanse. De brukte den ikke. Sjansen forsvant i 2001 da høyresida vant valget i Spania.
Sentralbanken holdt seg derfor strengt til det å sikre lav inflasjon og stabil euro uansett hva som skjedde med arbeidsløsheten. Det sosialdemokratiske flertallet fikk heller aldri samla seg til å satse penger over EU-budsjettet til å bekjempe arbeidsløsheten.
Det var likedan på det nasjonale planet. Det viste seg nesten overalt at sosialdemokrater med regjeringsmakt var vesensforskjellig fra sosialdemokrater i opposisjon. Sosialdemokratiske regjeringer førte videre alle hovedtrekk i den politikken som høyresidas regjeringer hadde ført.
I noen land sto sosialdemokratiske partier for en så prinsippfast nyliberalisme i den økonomiske politikken at det ikke var rom for noen alternativ økonomisk politikk lengre til høyre. Opposisjonen måtte satse på andre områder av politikken for å markere seg.
Privatisering og fleksible arbeidstakere var kjernen i den økonomiske politikken til sosialdemokratiske statsministre fra alle Europas hjørner, som Blair i Storbritannia, Gonzales i Spania og Papandreou i Hellas.
Noe av det siste Blair og Schröder gjorde før valget til EU-parlamentet i 1999, var å stå fram med et fellesopplegg for å dreie politikken så hardt mot "midten" at det i realiteten ikke var plass igjen til noe borgerlig alternativ.
Dermed reagerte velgerne deres med å sitte hjemme i så store skarer at valget ble et valgskred til fordel for de konservative i Storbritannia og for kristeligdemokratene i Tyskland. Den sosialdemokratiske gruppa var ikke lenger den største i EU-parlamentet.
I 2003 var alle forhåpninger om en venstrekurs over. Sentrum-venstre-regjeringene hadde falt i Frankrike og Italia. Sosialdemokratene var ute av regjeringskontorene også i Nederland, Østerrike, Portugal og Irland. I Tyskland hangla regjeringen Schröder-Fischer fra valg til valg. Tony Blair var fortsatt statsminister, men hans New Labour hadde for lengst knust alle illusjoner om at det sto for en venstredreining av britisk politikk.
Store velgergrupper vendte seg desillusjonert vekk, gikk i passivitet eller lot seg fange av protestpartier på høyresida i politikken. Få av velgerne gikk til partier til venstre for sosialdemokratene.
Fra 2005 har Norge vært et annerledesland i Europa. Det skyldes LO mer enn Arbeiderpartiet. Men det er en annen historie.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. mai 2011)
For 12 år sia, i februar 1999, skreiv jeg i Ny Tid:
”Aldri har det vært så mange sosialdemokratiske regjeringer i EU - samtidig. Aldri har sosialdemokratiet hatt en slik sjanse til å sette en felles dagsorden for politikken i Europa. Men da må sjansen gripes - før neste valgvind feier den bort.
11 av 15 EU-regjeringer domineres av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - er det reine høyre-regjeringer ved makta.
Dette gir europeiske sosialdemokrater en historisk sjanse. For første gang kan de dreie EU-prosjektet til venstre - hvis det er det de vil.”
De viktigste utfordringene var opplagte:
- å gjøre noe effektivt med den arbeidsløsheten som etter 1980 hadde herja med arbeidslivet i de fleste EU-land,
- å motvirke de stadig økende sosiale forskjellene og de nye formene for fattigdom,
- å slå tilbake angrepene på velferdsordningene som hadde tiltatt i styrke etter 1990.
Sosialdemokratene kunne endelig få vist om det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg.
Mye lå til rette for et sosialdemokratisk Europa-prosjekt i andre halvdel av 1990-tallet. Muren hadde falt, den dogmatiske og perspektivløse kommandoøkonomien i øst hadde kommet til veis ende, og velgerne i Vest-Europa så seg om til venstre. I land etter land vant sosialdemokratene betydelige valgseire, både ved nasjonale valg og ved valget til EU-parlamentet. Samtidig gikk sosialdemokratene i flere land i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg.
Med kontrollen over 11 av 15 EU-regjeringer var det i 1998 for første gang sosialdemokratisk flertall i Rådet, EUs øverste beslutningsorgan, ja et klart flertall. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet.
Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at det sosialdemokratiske flertallet tok sikte på å styre EU i nye retninger.
Det var langt på vei sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom Enhetsakten i 1986.
De sosialdemokratiske partiene godtok uten unntak å bøye seg for de krava som Maastricht-traktaten fra 1991 stilte for å nå fram til valutaunionen – til tross for at det innebar kutt i velferdsgoder, økende arbeidsløshet og storstilt privatisering.
Reglene for sentralbanken lå spikra i Maastricht-traktaten. Som alle EU-traktater kunne den bare endres hvis alle EU-regjeringene var enige om det.
22. november 1998 møttes de sosialdemokratiske finansministrene fra 11 EU-regjeringer og vedtok noe de kalte "den europeiske veien". I vedtaket sto det at den såkalte stabilitetspakten skulle respekteres.. Med underskudd på statsbudsjettene som i snitt nærma seg tre prosent, betydde dette at statsbudsjettene ikke skulle brukes til å skape fart i økonomien.
Stabilitetspakten ble vedtatt av regjeringssjefene da de møttes på toppmøtet i Amsterdam i juni 1997. Et nytt toppmøte ville stå fritt til å endre dette vedtaket. Stabilitetspakten var ikke traktatfesta og kunne endres med såkalt kvalifisert flertall, med noe over 70 prosent av stemmene i Rådet.
EUs sosialdemokrater fikk en historisk sjanse. De brukte den ikke. Sjansen forsvant i 2001 da høyresida vant valget i Spania.
Sentralbanken holdt seg derfor strengt til det å sikre lav inflasjon og stabil euro uansett hva som skjedde med arbeidsløsheten. Det sosialdemokratiske flertallet fikk heller aldri samla seg til å satse penger over EU-budsjettet til å bekjempe arbeidsløsheten.
Det var likedan på det nasjonale planet. Det viste seg nesten overalt at sosialdemokrater med regjeringsmakt var vesensforskjellig fra sosialdemokrater i opposisjon. Sosialdemokratiske regjeringer førte videre alle hovedtrekk i den politikken som høyresidas regjeringer hadde ført.
I noen land sto sosialdemokratiske partier for en så prinsippfast nyliberalisme i den økonomiske politikken at det ikke var rom for noen alternativ økonomisk politikk lengre til høyre. Opposisjonen måtte satse på andre områder av politikken for å markere seg.
Privatisering og fleksible arbeidstakere var kjernen i den økonomiske politikken til sosialdemokratiske statsministre fra alle Europas hjørner, som Blair i Storbritannia, Gonzales i Spania og Papandreou i Hellas.
Noe av det siste Blair og Schröder gjorde før valget til EU-parlamentet i 1999, var å stå fram med et fellesopplegg for å dreie politikken så hardt mot "midten" at det i realiteten ikke var plass igjen til noe borgerlig alternativ.
Dermed reagerte velgerne deres med å sitte hjemme i så store skarer at valget ble et valgskred til fordel for de konservative i Storbritannia og for kristeligdemokratene i Tyskland. Den sosialdemokratiske gruppa var ikke lenger den største i EU-parlamentet.
I 2003 var alle forhåpninger om en venstrekurs over. Sentrum-venstre-regjeringene hadde falt i Frankrike og Italia. Sosialdemokratene var ute av regjeringskontorene også i Nederland, Østerrike, Portugal og Irland. I Tyskland hangla regjeringen Schröder-Fischer fra valg til valg. Tony Blair var fortsatt statsminister, men hans New Labour hadde for lengst knust alle illusjoner om at det sto for en venstredreining av britisk politikk.
Store velgergrupper vendte seg desillusjonert vekk, gikk i passivitet eller lot seg fange av protestpartier på høyresida i politikken. Få av velgerne gikk til partier til venstre for sosialdemokratene.
Fra 2005 har Norge vært et annerledesland i Europa. Det skyldes LO mer enn Arbeiderpartiet. Men det er en annen historie.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. mai 2011)
Hvor var du, Raymond?
Kampen mot europeiske høyrekrefter blir bare troverdig hvis den reises også innen EØS
Raymond Johansen, Arbeiderpartiets partisekretær, vil ha den norske venstresida inn i EU for å kjempe mot høyrekreftene der. Han sitter i glasshus, for hvorfor er han ikke med på kampen mot de europeiske høyrekreftene her hvor han er?
Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Ikke noe sted i verden er markedskrefter sluppet mer fri enn på EUs indre marked. Det er det bare ”høyrekreftene” i Europa som er tjent med.
Dette frislippet av markedskrefter fosser inn i Norge gjennom EØS-avtalen. Når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, burde vi spørre: Slipper de løs markedskrefter vi har hatt en viss styring med - eller gir de oss samme eller bedre politisk styring enn den vi hadde før?
Kampen for å unngå direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, er en viktig del av kampen mot høyrekreftenes Europa. Vi har tre ferske eksempler på slik kamp.
1.Tjenestedirektivet ble lagd for å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Direktivet vil øke konkurransen mellom de menneskene som skal yte slike tjenester. Det rammer dem hardest som på forhånd står svakest – for eksempel de som jobber i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Det gjelder mange tjenestenæringer.
Derfor var det mange av oss – i hele Europa - som engasjerte oss i kampen mot tjenestedirektivet. Hvor var du, Raymond?
2. I land der konkurransen om postdistribusjonen er sluppet helt fri, dokumenterer EUs eget forskningsinstitutt for arbeidslivet (Eurofound) at ansatte med tariffavtale og pensjonsordning må vike for uorganiserte med midlertidig ansettelse og for kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs i land med stor arbeidsløshet.
Landsmøtet ditt endte med å sette en enstemmig redaksjonskomite til side og krevde at reservasjonsretten i EØS-avtalen skulle brukes mot det siste postdirektivet. Det ville ikke ha skjedd uten en mangeårig, bredt opplagt kampanje fra Postkom der ingen spurte om en var for eller mot medlemskap i EU. Hvor var du i den kampanjen, Raymond?
3. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Europeisk fagbevegelse er derfor midt inne i krevende diskusjoner om hvordan en kan komme ut av denne rettstilstanden. EU-domstolen har forankra dommene sine i EU-traktaten, en traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det.
Hva har Arbeiderpartiet gjort for å skolere egne tillitsvalgte og medlemmer om så dramatiske utviklingstrekk i europeisk arbeidsliv? Hvordan forbereder du partiet ditt på denne delen av kampen mot høyrekreftene i Europa?
Eller vil slik skolering fullstendig spolere muligheten for å få Norge inn i EU, det eneste stedet du vil at kampen mot europeiske høyrekrefter bør foregå?
*
Raymond Johansen er i Klassekampen (27. april) sitert slik. Nei-sida i Norge ”er mer opptatt av å demonisere EU som institusjon enn å ta opp kampen mot høyrekreftene i Europa”. Det er en avsporing av debatten. Kampen mot europeiske høyrekrefter er en kamp som kan føres effektivt også i EØS-landet Norge, både av EU-tilhengere og EU-motstandere.
Det viste den vellykte kampen mot havnedirektivet. Da sto EU-tilhengere og EU-motstandere i europeisk fagbevegelse, også i Norge, skulder ved skulder i kampen mot et direktiv som ville hatt skjebnesvangre virkninger både for arbeidsforholda i havnene, men ikke minst for lønns- og arbeidsforhold i internasjonal skipsfart.
Når du vil ha Norge inn i EU for å ta opp kampen mot høyrekreftene, avvæpner du styrkene dine når du framstiller EU som en nøytral arena for samfunnskamp. Europeisk storkapital har ved hver korsvei i EUs utvikling tenkt ut, ønsket og fått vedtatt alle sentrale trekk ved EU-systemet, både markedsfrihetene i traktatene, det indre markedet og valutaunionen.
Dette grunnlaget til EU er traktatfesta og kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. I løpet av EUs 53-årige historie har aldri noen regjering foreslått å endre traktaten på så grunnleggende punkter. Det er derfor sosialdemokrater blir enda mer maktesløse i Brussel enn i sine respektive hjemland.
Den motstanden mot enkeltdirektiv som Raymond Johansen åpenbart ikke har sansen for, er ikke det samme som å avvise et tett og nært samarbeid i Europa. Noe av samarbeidet må etter mitt syn være basert på overnasjonalitet. For at overnasjonaliteten ikke skal utløse aggressive nasjonalistiske motreaksjoner i vanskelige situasjoner, er det avgjørende at den begrenses til områder der den trengs mest. Det er da overnasjonaliteten får en solid folkelig forankring.
Her i Europa trengs det for eksempel overnasjonale beslutninger
- for å fastlegge minstenivåer når det gjelder miljø, helse og sikkerhet,
- for å sikre kvaliteten på mat som selges på tvers av grenser,
- for å fastlegge minstestandarder i arbeidslivet både for arbeidsmiljø og for faglige rettigheter,
- for å utvikle effektive ordninger for medinnflytelse for ansatte i alle konsern som har virksomhet i mer enn ett land,
- for å fastlegge minstenivåer for kapitalbeskatning.
Ingen ting av dette forutsetter at den nådeløse konkurransen på det indre markedet er utgangspunktet og grunnlaget for samarbeidet og overnasjonaliteten. Det er derfor kamp mot direktiv som slipper løs markedskrefter er en viktig del av kampen mot høyredominansen i Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. april 2011)
Raymond Johansen, Arbeiderpartiets partisekretær, vil ha den norske venstresida inn i EU for å kjempe mot høyrekreftene der. Han sitter i glasshus, for hvorfor er han ikke med på kampen mot de europeiske høyrekreftene her hvor han er?
Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Ikke noe sted i verden er markedskrefter sluppet mer fri enn på EUs indre marked. Det er det bare ”høyrekreftene” i Europa som er tjent med.
Dette frislippet av markedskrefter fosser inn i Norge gjennom EØS-avtalen. Når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, burde vi spørre: Slipper de løs markedskrefter vi har hatt en viss styring med - eller gir de oss samme eller bedre politisk styring enn den vi hadde før?
Kampen for å unngå direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, er en viktig del av kampen mot høyrekreftenes Europa. Vi har tre ferske eksempler på slik kamp.
1.Tjenestedirektivet ble lagd for å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Direktivet vil øke konkurransen mellom de menneskene som skal yte slike tjenester. Det rammer dem hardest som på forhånd står svakest – for eksempel de som jobber i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Det gjelder mange tjenestenæringer.
Derfor var det mange av oss – i hele Europa - som engasjerte oss i kampen mot tjenestedirektivet. Hvor var du, Raymond?
2. I land der konkurransen om postdistribusjonen er sluppet helt fri, dokumenterer EUs eget forskningsinstitutt for arbeidslivet (Eurofound) at ansatte med tariffavtale og pensjonsordning må vike for uorganiserte med midlertidig ansettelse og for kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs i land med stor arbeidsløshet.
Landsmøtet ditt endte med å sette en enstemmig redaksjonskomite til side og krevde at reservasjonsretten i EØS-avtalen skulle brukes mot det siste postdirektivet. Det ville ikke ha skjedd uten en mangeårig, bredt opplagt kampanje fra Postkom der ingen spurte om en var for eller mot medlemskap i EU. Hvor var du i den kampanjen, Raymond?
3. Fire dommer i EU-domstolen har snudd store deler av europeisk arbeidsrett opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Europeisk fagbevegelse er derfor midt inne i krevende diskusjoner om hvordan en kan komme ut av denne rettstilstanden. EU-domstolen har forankra dommene sine i EU-traktaten, en traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det.
Hva har Arbeiderpartiet gjort for å skolere egne tillitsvalgte og medlemmer om så dramatiske utviklingstrekk i europeisk arbeidsliv? Hvordan forbereder du partiet ditt på denne delen av kampen mot høyrekreftene i Europa?
Eller vil slik skolering fullstendig spolere muligheten for å få Norge inn i EU, det eneste stedet du vil at kampen mot europeiske høyrekrefter bør foregå?
*
Raymond Johansen er i Klassekampen (27. april) sitert slik. Nei-sida i Norge ”er mer opptatt av å demonisere EU som institusjon enn å ta opp kampen mot høyrekreftene i Europa”. Det er en avsporing av debatten. Kampen mot europeiske høyrekrefter er en kamp som kan føres effektivt også i EØS-landet Norge, både av EU-tilhengere og EU-motstandere.
Det viste den vellykte kampen mot havnedirektivet. Da sto EU-tilhengere og EU-motstandere i europeisk fagbevegelse, også i Norge, skulder ved skulder i kampen mot et direktiv som ville hatt skjebnesvangre virkninger både for arbeidsforholda i havnene, men ikke minst for lønns- og arbeidsforhold i internasjonal skipsfart.
Når du vil ha Norge inn i EU for å ta opp kampen mot høyrekreftene, avvæpner du styrkene dine når du framstiller EU som en nøytral arena for samfunnskamp. Europeisk storkapital har ved hver korsvei i EUs utvikling tenkt ut, ønsket og fått vedtatt alle sentrale trekk ved EU-systemet, både markedsfrihetene i traktatene, det indre markedet og valutaunionen.
Dette grunnlaget til EU er traktatfesta og kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. I løpet av EUs 53-årige historie har aldri noen regjering foreslått å endre traktaten på så grunnleggende punkter. Det er derfor sosialdemokrater blir enda mer maktesløse i Brussel enn i sine respektive hjemland.
Den motstanden mot enkeltdirektiv som Raymond Johansen åpenbart ikke har sansen for, er ikke det samme som å avvise et tett og nært samarbeid i Europa. Noe av samarbeidet må etter mitt syn være basert på overnasjonalitet. For at overnasjonaliteten ikke skal utløse aggressive nasjonalistiske motreaksjoner i vanskelige situasjoner, er det avgjørende at den begrenses til områder der den trengs mest. Det er da overnasjonaliteten får en solid folkelig forankring.
Her i Europa trengs det for eksempel overnasjonale beslutninger
- for å fastlegge minstenivåer når det gjelder miljø, helse og sikkerhet,
- for å sikre kvaliteten på mat som selges på tvers av grenser,
- for å fastlegge minstestandarder i arbeidslivet både for arbeidsmiljø og for faglige rettigheter,
- for å utvikle effektive ordninger for medinnflytelse for ansatte i alle konsern som har virksomhet i mer enn ett land,
- for å fastlegge minstenivåer for kapitalbeskatning.
Ingen ting av dette forutsetter at den nådeløse konkurransen på det indre markedet er utgangspunktet og grunnlaget for samarbeidet og overnasjonaliteten. Det er derfor kamp mot direktiv som slipper løs markedskrefter er en viktig del av kampen mot høyredominansen i Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. april 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)