LO-sekretariatet stiller betingelser som EFTA-domstolen gir blaffen i.
LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.
LO-sekretariatet ”ser med bekymring på utviklingen i bemanningsbransjen. Det er sterk vekst i antall vikarbyråer, og deler av bransjen må karakteriseres som useriøs.”
Da er det sterkt at LO-sekretariatet anbefaler et direktiv som har til formål å øke innslaget av innleie i arbeidslivet. Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.
”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.
I praksis betyr direktivet at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft – og det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er. Da kan det etter hvert bli nødvendig å endre både lovregler og tariffbestemmelser.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Det er gode grunner for. Høringsnotatet til Arbeidsdepartementet benekter at disse begrensningene er i strid med direktivet. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet. LO-sekretariatet tar sjansen på at departementet får rett.
Hva dreier det seg om?
§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. På disse punktene setter Arbeidsmiljøloven klare begrensninger på bruken av innleid arbeidskraft. EFTA-domstolen vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.
Enda mer utsatt kan situasjonen bli for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
• Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
• EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
• Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie”
• Speditøroverenskomsten til Norsk Transportarbeidsforbund, inngått i vår, fastslår at overenskomsten omfatter alle som driver med varehåndtering i lager/på terminal enten de er innleid eller ikke. NHO sentralt nekter foreløpig å undertegne denne avtalen.
• NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.
Det er ikke lenger styrke- og samarbeidsforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som vil avgjøre om slike avtaler kan inngås og bestå. Godtas vikarbyrådirektivet, kan en NHO-forening når som helst prøve en slik avtale mot EU-retten.
Vedtaket til LO-sekretariatet ble framstilt som at LO stiller ”sterke betingelser” for å godta direktivet. Men hvem stilles det betingelser til?
Regjeringen og et flertall på Stortinget kan sørge for at en del av betingelsene til LO-sekretariatet kommer på plass. Men det gjelder ikke alle. Det gjelder ikke de betingelsene som først vil klarlagt når overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen har fastslått hva vikarbyråkratiet betyr. Har vi da godtatt direktivet, er det for seint å reservere seg.
Mye av det LO-sekretariatet setter opp som sine ”sterke betingelser”, kan ordnes med vedtak i Stortinget. Det gjelder for eksempel at innleide arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte i innleiebedriften. og at det må bety at akkordlønn, bonusordninger og pensjonsordninger inngår. Mer ressurser til Arbeidstilsynet kan også Stortinget sikre.
Men det som på ingen måte kan ordnes av regjering og et stortingsflertall, det er å imøtekomme direktivets krav om at vi må fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”.
Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.
onsdag 15. desember 2010
mandag 6. desember 2010
Om å bankes inn i EU
Ingen nye søkerland kan forhandle om medlemskap i EU på samme måte som Norge kunne i 1994
Forhandlingene med EU skaper stadig nye problemer for regjeringen på Island. EU-kommisjonen påtvinger islendingene forhandlinger der de må EU-tilpasse samfunnet sitt mens forhandlingene pågår.
Det vakte oppsikt at justis- og innenriksminister Ögmundur Jonasson fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) for et par uker sia gikk ut med krav om at forhandlingene måtte legges om til det han kalte ”reelle forhandlinger”.
Han krevde at det først måtte forhandles om det som det er viktigst å avklare, om fisk, landbruk og kontrollen over naturressurser generelt. De forhandlingene måtte kunne gjøres unna på to måneder for å finne ut om det var noen vits med fortsatte forhandlinger.
Det måtte da være en forutsetning at islandske lover bare skulle tilpasses EU-regler hvis det ble ja-flertall ved en folkeavstemning. Det var slik Norge forhandla om medlemskap i 1994.
I følge Ögmundur Jonasson la EU om forhandlingsopplegget foran østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk for at EU skulle være interessert i fortsatte forhandlinger.
Dette bekreftes av Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger. Hun sa til netttavisa EUObserver 18. november at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge for to tiår sia. Det skyldes de endringene som ble gjort i opptaksreglene ved forhandlingene med østeuropeiske land.
Filota siteres slik: ”Det ble en fornya enighet om dette (om opptaksreglene) i 2006 som grunnlag for alle nye forhandlinger. Det er grunnleggende et sett regler for hvordan forhandlinger skal gjennomføres mellom medlemslanda og et søkerland. Island godtok disse rammene. De kan ikke gå tilbake på det nå.”
Dette har ikke klart å berolige Ögmundur Jonasson. Tvert imot: Dette opplegget ”passer inn i drømmene til de gamle kolonimaktene i Europa. ”
For utvidelsestalsperson Filota er saken enkel: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.”
Det gjør ikke denne framgangsmåten mindre provoserende for EU-skeptikerne på Island at EU-kommisjonen har tenkt å bruke en kvart milliard norske kroner (30 millioner euro) for å ”smøre” forhandlingene, det såkalte IPA-opplegget (Instrument of Pre-Accession Assistance). Pengene skal dels brukes til en ”informasjonskampanje” og dels til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs institusjoner allerede før landet er medlem.
Velgerne på Island har – sikkert av mange grunner - blitt mer og mer skeptisk til medlemskap i EU det siste halvannet året. De siste meningsmålingene viser omtrent samme situasjon som i Norge, over 60 prosent nei og under 30 prosent ja.
EU-spørsmålet splitter både regjeringen og de politiske partiene på måter som kan lamme all islandsk politikk hvis det spisser seg til.
Det er betegnende at da Alltinget sommeren 2009 vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, var det i virkeligheten ikke noe flertall for EU-medlemskap i salen. Flertallet var så knapt som 33-28 med to avholdende. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, alle fra partiet ”Venstre-Grønne”, sa fra talerstolen at de var mot medlemskap i EU - og at de ville jobbe for et nei-flertall hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.
Voteringen splitta alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.
Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg. Fremskrittspartiet, Islands senterparti, delte seg med seks nei og tre ja.
Dermed var det stemmene til de Venstre-Grønne som ble avgjørende. Åtte stemte for å søke medlemskap, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.
Ved valget i 2009 fikk de to partiene til venstre flertall i Alltinget for første gang fordi det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, sammen med Fremskrittspartiet fra midten av 1990-tallet hadde det historiske ansvaret for å slippe de såkalte ”finansvikingene” fri til å herje som de ville. De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering og påtok seg dermed den tøffe jobben med å rydde opp etter herjingene.
Denne regjeringen har ført en tøff innstramningspolitikk for å bringe landet så noenlunde på fote. Skatter og avgifter er økt - og offentlige ytelser er kutta.
Til tross for mange og høylytte protester holdt oppslutningen om regjeringen seg forbausende lenge. Så seint som i september, etter halvannet år med påkjenninger, viste meningsmålinger at regjeringen og de to regjeringspartiene fortsatt hadde et knapt flertall av velgerne bak seg.
Men siden da har oppslutningen falt dramatisk. I oktober var velgeroppslutningen om regjeringen bare 30 prosent, og siste måling nå i november viser en oppslutning på 18 prosent!
Det røyner mest på for de Venstre-Grønne, og minst like mye innad som utad. Der måtte de for et par uker sia innkalle landsrådet, en forsamling på 70 personer fra hele landet, for å avgjøre om partiet skulle gå inn for å bryte forhandlingene med EU. Det ville i så fall innebære at regjeringen ville gå i oppløsning.
Etter kvass debatt endte det med at partileder og finansminister Steingrimur Sigfusson fikk støtte for at forhandlingene med EU skulle fortsette. Stemmetallet var 38 mot 28. Men mindretallet fikk inn i vedtaket at islandsk regelverk ikke skal EU-tilpasses mens det forhandles, og at regjeringen ikke skal ta imot penger fra EU-kommisjonen for å forhåndstilpasse forvaltningen til et medlemskap i EU.
Om regjeringspartneren Samfylkingin og EU-kommisjonen vil ta hensyn til slike krav, er foreløpig helt i det blå. Også hva som skjer hvis de ikke gjør det.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. desember 2010)
Forhandlingene med EU skaper stadig nye problemer for regjeringen på Island. EU-kommisjonen påtvinger islendingene forhandlinger der de må EU-tilpasse samfunnet sitt mens forhandlingene pågår.
Det vakte oppsikt at justis- og innenriksminister Ögmundur Jonasson fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) for et par uker sia gikk ut med krav om at forhandlingene måtte legges om til det han kalte ”reelle forhandlinger”.
Han krevde at det først måtte forhandles om det som det er viktigst å avklare, om fisk, landbruk og kontrollen over naturressurser generelt. De forhandlingene måtte kunne gjøres unna på to måneder for å finne ut om det var noen vits med fortsatte forhandlinger.
Det måtte da være en forutsetning at islandske lover bare skulle tilpasses EU-regler hvis det ble ja-flertall ved en folkeavstemning. Det var slik Norge forhandla om medlemskap i 1994.
I følge Ögmundur Jonasson la EU om forhandlingsopplegget foran østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk for at EU skulle være interessert i fortsatte forhandlinger.
Dette bekreftes av Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger. Hun sa til netttavisa EUObserver 18. november at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge for to tiår sia. Det skyldes de endringene som ble gjort i opptaksreglene ved forhandlingene med østeuropeiske land.
Filota siteres slik: ”Det ble en fornya enighet om dette (om opptaksreglene) i 2006 som grunnlag for alle nye forhandlinger. Det er grunnleggende et sett regler for hvordan forhandlinger skal gjennomføres mellom medlemslanda og et søkerland. Island godtok disse rammene. De kan ikke gå tilbake på det nå.”
Dette har ikke klart å berolige Ögmundur Jonasson. Tvert imot: Dette opplegget ”passer inn i drømmene til de gamle kolonimaktene i Europa. ”
For utvidelsestalsperson Filota er saken enkel: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.”
Det gjør ikke denne framgangsmåten mindre provoserende for EU-skeptikerne på Island at EU-kommisjonen har tenkt å bruke en kvart milliard norske kroner (30 millioner euro) for å ”smøre” forhandlingene, det såkalte IPA-opplegget (Instrument of Pre-Accession Assistance). Pengene skal dels brukes til en ”informasjonskampanje” og dels til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs institusjoner allerede før landet er medlem.
Velgerne på Island har – sikkert av mange grunner - blitt mer og mer skeptisk til medlemskap i EU det siste halvannet året. De siste meningsmålingene viser omtrent samme situasjon som i Norge, over 60 prosent nei og under 30 prosent ja.
EU-spørsmålet splitter både regjeringen og de politiske partiene på måter som kan lamme all islandsk politikk hvis det spisser seg til.
Det er betegnende at da Alltinget sommeren 2009 vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, var det i virkeligheten ikke noe flertall for EU-medlemskap i salen. Flertallet var så knapt som 33-28 med to avholdende. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, alle fra partiet ”Venstre-Grønne”, sa fra talerstolen at de var mot medlemskap i EU - og at de ville jobbe for et nei-flertall hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.
Voteringen splitta alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.
Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg. Fremskrittspartiet, Islands senterparti, delte seg med seks nei og tre ja.
Dermed var det stemmene til de Venstre-Grønne som ble avgjørende. Åtte stemte for å søke medlemskap, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.
Ved valget i 2009 fikk de to partiene til venstre flertall i Alltinget for første gang fordi det store høyrepartiet, Selvstendighetspartiet, sammen med Fremskrittspartiet fra midten av 1990-tallet hadde det historiske ansvaret for å slippe de såkalte ”finansvikingene” fri til å herje som de ville. De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering og påtok seg dermed den tøffe jobben med å rydde opp etter herjingene.
Denne regjeringen har ført en tøff innstramningspolitikk for å bringe landet så noenlunde på fote. Skatter og avgifter er økt - og offentlige ytelser er kutta.
Til tross for mange og høylytte protester holdt oppslutningen om regjeringen seg forbausende lenge. Så seint som i september, etter halvannet år med påkjenninger, viste meningsmålinger at regjeringen og de to regjeringspartiene fortsatt hadde et knapt flertall av velgerne bak seg.
Men siden da har oppslutningen falt dramatisk. I oktober var velgeroppslutningen om regjeringen bare 30 prosent, og siste måling nå i november viser en oppslutning på 18 prosent!
Det røyner mest på for de Venstre-Grønne, og minst like mye innad som utad. Der måtte de for et par uker sia innkalle landsrådet, en forsamling på 70 personer fra hele landet, for å avgjøre om partiet skulle gå inn for å bryte forhandlingene med EU. Det ville i så fall innebære at regjeringen ville gå i oppløsning.
Etter kvass debatt endte det med at partileder og finansminister Steingrimur Sigfusson fikk støtte for at forhandlingene med EU skulle fortsette. Stemmetallet var 38 mot 28. Men mindretallet fikk inn i vedtaket at islandsk regelverk ikke skal EU-tilpasses mens det forhandles, og at regjeringen ikke skal ta imot penger fra EU-kommisjonen for å forhåndstilpasse forvaltningen til et medlemskap i EU.
Om regjeringspartneren Samfylkingin og EU-kommisjonen vil ta hensyn til slike krav, er foreløpig helt i det blå. Også hva som skjer hvis de ikke gjør det.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. desember 2010)
Dominospillet
Finansmarkedene rygger ikke når gjeld øker. De krever bare høyere rente.
Fra Dublin ble det gjentatt og gjentatt: Irland er ikke som Hellas. De siste ukene meldtes det fra Lisboa: Portugal er ikke Irland. Derfor lyder det som besvergelser når det stadig oftere skrives: Spania er verken som Portugal, Irland eller Hellas. Og når det mest utenkelige tenkes: Faller også Tyskland som siste brikke i dette raset? Eller kanskje heller: Når trekker Tyskland seg fra dette spillet?
I mai sto EU og euro-økonomien i sin verste krise – det ble fastslått fra alle hold. Men så gikk EU-regjeringene og IMF sammen om ei enorm krisepakke på 750 milliarder euro. 110 milliarder gikk direkte til Hellas – som lån.
De 110 milliardene til Hellas, økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro, den gjelda som på forhånd var så tung at finansmarkedene ila høy strafferente på greske statsobligasjoner. Finansmarkedene vil enda mer enn før forsterke det greske gjeldsproblemet. ”Løsningen” må den enkelte greker finne seg i form av kraftig reduserte levekår.
Nå har Irland fått et lån på rundt 90 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Dragkampen om lånet til Irland var tilsynelatende paradoksal. Det var de som ville gi Irland et gigantlån som pressa på, mens den irske regjeringen stritta imot.
Årsaken var enkel nok: Lånet dobler den irske statsgjelda i en situasjon der underskuddet på statsbudsjettet er kommet opp i utrolige 32 prosent av nasjonalproduktet. Det skyldes at regjeringen gikk inn med en bankgaranti for banker som hadde bidratt til en akutt eiendomsboble som til slutt sprakk.
Lånet fra EU og IMF er kobla til krav som en stadig mer upopulær regjering kvidde seg for i det lengste: Ikke bare måtte underskuddet på statsbudsjettet ned i tre prosent så tidlig som i 2014. Men også underskudd på tre prosent av nasjonalproduktet må finansieres ved nye låneopptak. Det ville ikke bli lettere å gjenvinne tillit på finansmarkedene med ei statsgjeld som var blitt dobbelt så stor.
Statsutgiftene må derfor ned både kraftig og raskt, og statsinntektene må opp. Som i Hellas, legges byrdene på folk flest:. Med full støtte fra EU går regjeringen inn for brutale kutt på skole, helse og velferd og for økte skatter og avgifter.
Ei regjering som fører en slik politikk, blir kasta ved første korsvei. Derfor prøvde den irske regjeringen å vri seg unna det store lånet. Men EU-ledelsen hadde andre bekymringer enn skjebnen til en regjering.
Innskytere har begynt å trekke innskuddene tilbake fra irske banker. Irland kom derfor stadig nærmere ei total bankkrise. Det som pressa fram det store lånet, var frykten for at store bankskred kunne løsne også i andre land.
EU gjennomførte i sommer såkalte ”stresstester” på banker i alle EU-land: Var det banker som ikke ville klare forpliktelsene sine hvis uroen på finansmarkedene fortsatte?
Konklusjonen var beroligende. Bortsett fra en håndfull banker i Spania og Tyskland sto det bra til. Alle irske banker besto testen. Men på tirsdag var overskriften i Irish Times: Irske bankaksjer faller dramatisk.
Det som stresstestene kan ha vist, men som det ikke ble sagt noe om, var at europeiske banker i dag er vevd inn i hverandre med lån på kryss og tvers. Det som har kommet fram i det siste, er at irske banker har tatt opp særlig store lån i Tyskland.
Det kan forklare hvorfor Angela Merkel som tysk kansler etter hvert pressa så hardt på for å få den irske regjeringen til å godta det store lånet – helt på tvers av alle hennes forsikringer til tyske velgere om at det ikke skal brukes tyske penger på å berge grekere og andre folkeslag ut av kriser de vikler seg inn i.
Det er også bakgrunnen for at så mange europeiske land er så villige til å bidra med store lån til en irsk regjering som er like upopulær utafor Ireland som innenlands.
Som overfor Hellas skal IMF bidra med tredjeparten av lånesummen. Men det er ikke sikkert at IMF vil fortsette å bidra på denne måten hvis flere EU-land må berges.
IMF ble oppretta for å få verdensøkonomien til å gli sjøl om enkelte land fikk problem med betalingsbalansen sin. Da skulle IMF gå inn med kortsiktige lån for å hjelpe regjeringer ut av ei akutt pengekrise – mot at disse regjeringene la om politikken slik at de raskest mulig kunne importere mindre og eksportere mer.
I 2008 og 2009 gikk IMF sammen med EU-kommisjonen om støttepakker til EU-land i Sentral- og ØstEuropa. Støtten til Hellas kunne også ses som støtte til et land der statsfinansene var gått av sporet. Lånet til Hellas var derfor en grei sak for IMF.
Med Irland endres perspektivet. Den irske gjelda er i langt større grad privat gjeld. Der er det bankene som er i krise. Da kunne IMF vendt ryggen til. Det gjorde ikke IMF, antakelig fordi i denne krisa er IMF og EUs sentralbank i samme båt. Nå er det hele eurosonen som må berges.
IMF har aldri kvidd seg for å stille tøffe krav når hjelp gis. Det meldes likevel at IMF ikke var bare begeistra for de krava som EU-lederne valgte å stille: bare krav som rammer folk flest. IMF ville at også kapitalsida på Irland skulle ta sin del av byrdene. Aksjeeierne i kriserammede banker måtte ikke gå skuddfri sjøl om bankene fikk støtte nok til å kunne leve videre, og obligasjoner måtte kunne innløses til under pålydende.
Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass. Renta på portugisiske og spanske statsobligasjoner har økt til rekordhøye nivåer.. For nå væres det blod. Finansmarkedene rygger ikke tilbake når gjeld øker. De krever bare høyere rente.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. november 2010)
Fra Dublin ble det gjentatt og gjentatt: Irland er ikke som Hellas. De siste ukene meldtes det fra Lisboa: Portugal er ikke Irland. Derfor lyder det som besvergelser når det stadig oftere skrives: Spania er verken som Portugal, Irland eller Hellas. Og når det mest utenkelige tenkes: Faller også Tyskland som siste brikke i dette raset? Eller kanskje heller: Når trekker Tyskland seg fra dette spillet?
I mai sto EU og euro-økonomien i sin verste krise – det ble fastslått fra alle hold. Men så gikk EU-regjeringene og IMF sammen om ei enorm krisepakke på 750 milliarder euro. 110 milliarder gikk direkte til Hellas – som lån.
De 110 milliardene til Hellas, økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro, den gjelda som på forhånd var så tung at finansmarkedene ila høy strafferente på greske statsobligasjoner. Finansmarkedene vil enda mer enn før forsterke det greske gjeldsproblemet. ”Løsningen” må den enkelte greker finne seg i form av kraftig reduserte levekår.
Nå har Irland fått et lån på rundt 90 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Dragkampen om lånet til Irland var tilsynelatende paradoksal. Det var de som ville gi Irland et gigantlån som pressa på, mens den irske regjeringen stritta imot.
Årsaken var enkel nok: Lånet dobler den irske statsgjelda i en situasjon der underskuddet på statsbudsjettet er kommet opp i utrolige 32 prosent av nasjonalproduktet. Det skyldes at regjeringen gikk inn med en bankgaranti for banker som hadde bidratt til en akutt eiendomsboble som til slutt sprakk.
Lånet fra EU og IMF er kobla til krav som en stadig mer upopulær regjering kvidde seg for i det lengste: Ikke bare måtte underskuddet på statsbudsjettet ned i tre prosent så tidlig som i 2014. Men også underskudd på tre prosent av nasjonalproduktet må finansieres ved nye låneopptak. Det ville ikke bli lettere å gjenvinne tillit på finansmarkedene med ei statsgjeld som var blitt dobbelt så stor.
Statsutgiftene må derfor ned både kraftig og raskt, og statsinntektene må opp. Som i Hellas, legges byrdene på folk flest:. Med full støtte fra EU går regjeringen inn for brutale kutt på skole, helse og velferd og for økte skatter og avgifter.
Ei regjering som fører en slik politikk, blir kasta ved første korsvei. Derfor prøvde den irske regjeringen å vri seg unna det store lånet. Men EU-ledelsen hadde andre bekymringer enn skjebnen til en regjering.
Innskytere har begynt å trekke innskuddene tilbake fra irske banker. Irland kom derfor stadig nærmere ei total bankkrise. Det som pressa fram det store lånet, var frykten for at store bankskred kunne løsne også i andre land.
EU gjennomførte i sommer såkalte ”stresstester” på banker i alle EU-land: Var det banker som ikke ville klare forpliktelsene sine hvis uroen på finansmarkedene fortsatte?
Konklusjonen var beroligende. Bortsett fra en håndfull banker i Spania og Tyskland sto det bra til. Alle irske banker besto testen. Men på tirsdag var overskriften i Irish Times: Irske bankaksjer faller dramatisk.
Det som stresstestene kan ha vist, men som det ikke ble sagt noe om, var at europeiske banker i dag er vevd inn i hverandre med lån på kryss og tvers. Det som har kommet fram i det siste, er at irske banker har tatt opp særlig store lån i Tyskland.
Det kan forklare hvorfor Angela Merkel som tysk kansler etter hvert pressa så hardt på for å få den irske regjeringen til å godta det store lånet – helt på tvers av alle hennes forsikringer til tyske velgere om at det ikke skal brukes tyske penger på å berge grekere og andre folkeslag ut av kriser de vikler seg inn i.
Det er også bakgrunnen for at så mange europeiske land er så villige til å bidra med store lån til en irsk regjering som er like upopulær utafor Ireland som innenlands.
Som overfor Hellas skal IMF bidra med tredjeparten av lånesummen. Men det er ikke sikkert at IMF vil fortsette å bidra på denne måten hvis flere EU-land må berges.
IMF ble oppretta for å få verdensøkonomien til å gli sjøl om enkelte land fikk problem med betalingsbalansen sin. Da skulle IMF gå inn med kortsiktige lån for å hjelpe regjeringer ut av ei akutt pengekrise – mot at disse regjeringene la om politikken slik at de raskest mulig kunne importere mindre og eksportere mer.
I 2008 og 2009 gikk IMF sammen med EU-kommisjonen om støttepakker til EU-land i Sentral- og ØstEuropa. Støtten til Hellas kunne også ses som støtte til et land der statsfinansene var gått av sporet. Lånet til Hellas var derfor en grei sak for IMF.
Med Irland endres perspektivet. Den irske gjelda er i langt større grad privat gjeld. Der er det bankene som er i krise. Da kunne IMF vendt ryggen til. Det gjorde ikke IMF, antakelig fordi i denne krisa er IMF og EUs sentralbank i samme båt. Nå er det hele eurosonen som må berges.
IMF har aldri kvidd seg for å stille tøffe krav når hjelp gis. Det meldes likevel at IMF ikke var bare begeistra for de krava som EU-lederne valgte å stille: bare krav som rammer folk flest. IMF ville at også kapitalsida på Irland skulle ta sin del av byrdene. Aksjeeierne i kriserammede banker måtte ikke gå skuddfri sjøl om bankene fikk støtte nok til å kunne leve videre, og obligasjoner måtte kunne innløses til under pålydende.
Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass. Renta på portugisiske og spanske statsobligasjoner har økt til rekordhøye nivåer.. For nå væres det blod. Finansmarkedene rygger ikke tilbake når gjeld øker. De krever bare høyere rente.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. november 2010)
Når elektrikerne drar
Island kan ennå vri seg unna skjebnen til Hellas, Irland og Portugal
På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.
Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.
Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.
Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.
Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.
Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.
Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.
Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.
Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.
Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.
Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.
Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.
To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.
Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.
Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.
Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.
Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land
Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)
På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.
Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.
Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.
Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.
Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.
Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.
Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.
Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.
Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.
Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.
Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.
Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.
To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.
Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.
Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.
Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.
Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land
Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)
fredag 12. november 2010
På pinne for EU
Forhandlinger med EU - eller diktat om forhåndstilpasning?
Formelt har den islandske regjeringen i snart ett år forhandla med EU om medlemskap i snart ett år. Men er det forhandlinger eller diktat om forhåndstilpasning? Det spør mange seg om på Island i dag.
Det som for tida provoserer mest, er det såkalte IPA-opplegget til EU (Instrument of Pre-Accession Assistance). EU-kommisjonen tilbyr å bruke en kvart milliard kroner (30 millioner euro) for å få forhandlingene til å gli slik EU vil. Pengene skal brukes til en informasjonskampanje og til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs mange institusjoner.
Slik pengeinnsprøyting er etter hvert blitt gjengs når EU forhandler med nye søkerland. Det skjedde ikke den gang Norge forhandla om medlemskap i EU i 1993-94, og det ville ganske sikkert ha virka mot sin hensikt dersom EU hadde prøvd seg på noe slikt.
Denne ”bestikkelsen” gjør i hvert fall dårlig inntrykk på Island der avsmaken mot alt som minner om utidig kjøp og salg i det politiske livet sitter godt i. Tre statsråder fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) har gjort det klart at de ikke vil ta imot EU-penger til sine departementer. Flere kan følge etter.
EU-kommisjonen la på tirsdag fram sin vurdering av hvordan det går i forhandlingene med Island. (2010 Progress Report). Alt i den første setningen avsløres det hva slags forhandlinger dette dreier seg om. ”Framgangen” (the progress) måles bare ut fra hvor langt Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk, ikke ut fra hva forhandlerne er blitt enige om.
EU-kommisjonen konstaterer at Island er ”en fungerende markedsøkonomi” sjøl om begrensninger på den frie flyten av kapital ”hindrer en effektiv anvendelse av ressurser”. Det presiseres at den frie flyten også må gjelde investeringer i fiskerinæringa.
Rapporten trekker fram en del områder som er ”særlig utfordrende”: Det er finanstjenester, landbruk og bygdeutvikling, fiskerinæringa, kapitalflyten (antakelig mangelen på fri nok flyt) og miljøet.
Ingen partier på Island kan godta en løsning som ikke sikrer islandsk kontroll med fiskeressursene og med fiskerinæring. Framdriftsrapporten til EU-kommisjonen slår arrogant fast at EU-prinsippene om fri etableringsrett, frihet til å yte tjenester og fri flyt av kapital må gjelde både innen fisket og innen fiskeforedlinga. Island bryter dessuten EU-reglene for ”vern av hval og sel”.
Landbruket og foredlingsindustrien på Island har ingen muligheter til å greie en konkurranse på like vilkår med EU. Det er det ingen tegn til at EU-kommisjonen har oppfatta.
Derimot er EU-kommisjonen bekymra for den støtten næringslivet har fått under krisekaoset på Island. Krisa har også ført til at regjeringen har gjennomført” betydelige budsjettkutt”. Det er derfor nødvendig å passe på at det settes av nok ressurser til å forberede innmeldingen i EU!
Kapitel for kapitel fastslås det hvor langt – eller kort - Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk. Patentlovgivningen og lovgivningen på tele- og mediaområdet er ikke gjennomført slik den skal. Island svikter også på ”viktige områder” som forsikring og handel med verdipapirer. Den administrative kapasiteten må styrkes når det gjelder offentlige anskaffelser (de som må ut på anbud i 30 land alt i dag på grunn av EØS-avtalen).
Det bekymrer EU-kommisjonen at Høyesterett har felt noen dommer til fordel for låntakerne på Island. Det har påført islandske banker byrder som kan ”undergrave deres finansielle situasjon”. Det uttrykkes ingen bekymring for de titusener av boligeiere som ikke klarer å betjene gjelda si.
Som om det er en bagatell sies det i rapporten at Island har begynt å finne ut hvilke internasjonale avtaler landet må si opp for å bli medlem av EU, for eksempel for at EU skal kunne overta handelspolitikken overfor tredjeland.
På Island er nok det aller mest provoserende i rapporten at EU-kommisjonen nå gir full støtte til overvåkingsorganet ESA i kampen mot Island i den såkalte Icesave-konflikten. Storbritannia og Nederland krever at Island dekker en stor del av tapene til britiske og nederlandske innskytere da nettbanken Icesave gikk konkurs.
Det har den islandske regjeringen vært villig til – hvis Storbritannia og Nederland låner den penger på rimelige vilkår til å dekke tapene. Islendinger flest er ikke like villige. 98 prosent av velgerne stemte nei til en slik avtale. De fant det urimelig at 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
EU-kommisjonen har tidligere gitt sprikende signaler om hvem som har ansvaret for tapte bankinnskudd – både at stater ikke kan stå ansvarlig for enhver bank som går konkurs (ABCNyheter 28.7.2010), og at stater i krise må berges for at ikke bankvesenet skal rase. Men i rapporten sin gir EU-kommisjonen uforbeholden støtte til ESA.
I ”framgangsrapporten” fra EU-kommisjonen fastslås det at på Island har støtten til innmelding økt. Det er nok ønsketenkning.
Da banker og alt annet på Island raste sammen i oktober 2008, ville tre av fire velgere inn i EU. Allerede vinteren 2009 var det dødt løp mellom ja og nei på meningsmålingene. Fra i fjor høst har det nei-sida hatt et klart overtak, i det siste med over 60 prosent nei og 20-25 prosent ja.
Mange krever derfor at søknaden om medlemskap må trekkes, blant annet fordi det ikke er troverdig å forhandle med EU når det ikke er flertall for medlemskap verken blant velgerne eller på Alltinget. Da Alltinget i juli 2009 med knapt flertall vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, gikk sju medlemmer av de Venstre-Grønne på talerstolen for å fortelle at de ville jobbe aktivt mot medlemskap i EU sjøl om de hadde stemt for å sende søknaden.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2010)
Formelt har den islandske regjeringen i snart ett år forhandla med EU om medlemskap i snart ett år. Men er det forhandlinger eller diktat om forhåndstilpasning? Det spør mange seg om på Island i dag.
Det som for tida provoserer mest, er det såkalte IPA-opplegget til EU (Instrument of Pre-Accession Assistance). EU-kommisjonen tilbyr å bruke en kvart milliard kroner (30 millioner euro) for å få forhandlingene til å gli slik EU vil. Pengene skal brukes til en informasjonskampanje og til å styrke Islands ”institusjonelle kapasitet” til å gjennomføre forhandlingene med EU og til å delta i EUs mange institusjoner.
Slik pengeinnsprøyting er etter hvert blitt gjengs når EU forhandler med nye søkerland. Det skjedde ikke den gang Norge forhandla om medlemskap i EU i 1993-94, og det ville ganske sikkert ha virka mot sin hensikt dersom EU hadde prøvd seg på noe slikt.
Denne ”bestikkelsen” gjør i hvert fall dårlig inntrykk på Island der avsmaken mot alt som minner om utidig kjøp og salg i det politiske livet sitter godt i. Tre statsråder fra de Venstre-Grønne (SVs søsterparti) har gjort det klart at de ikke vil ta imot EU-penger til sine departementer. Flere kan følge etter.
EU-kommisjonen la på tirsdag fram sin vurdering av hvordan det går i forhandlingene med Island. (2010 Progress Report). Alt i den første setningen avsløres det hva slags forhandlinger dette dreier seg om. ”Framgangen” (the progress) måles bare ut fra hvor langt Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk, ikke ut fra hva forhandlerne er blitt enige om.
EU-kommisjonen konstaterer at Island er ”en fungerende markedsøkonomi” sjøl om begrensninger på den frie flyten av kapital ”hindrer en effektiv anvendelse av ressurser”. Det presiseres at den frie flyten også må gjelde investeringer i fiskerinæringa.
Rapporten trekker fram en del områder som er ”særlig utfordrende”: Det er finanstjenester, landbruk og bygdeutvikling, fiskerinæringa, kapitalflyten (antakelig mangelen på fri nok flyt) og miljøet.
Ingen partier på Island kan godta en løsning som ikke sikrer islandsk kontroll med fiskeressursene og med fiskerinæring. Framdriftsrapporten til EU-kommisjonen slår arrogant fast at EU-prinsippene om fri etableringsrett, frihet til å yte tjenester og fri flyt av kapital må gjelde både innen fisket og innen fiskeforedlinga. Island bryter dessuten EU-reglene for ”vern av hval og sel”.
Landbruket og foredlingsindustrien på Island har ingen muligheter til å greie en konkurranse på like vilkår med EU. Det er det ingen tegn til at EU-kommisjonen har oppfatta.
Derimot er EU-kommisjonen bekymra for den støtten næringslivet har fått under krisekaoset på Island. Krisa har også ført til at regjeringen har gjennomført” betydelige budsjettkutt”. Det er derfor nødvendig å passe på at det settes av nok ressurser til å forberede innmeldingen i EU!
Kapitel for kapitel fastslås det hvor langt – eller kort - Island er kommet i å tilpasse seg EUs regelverk. Patentlovgivningen og lovgivningen på tele- og mediaområdet er ikke gjennomført slik den skal. Island svikter også på ”viktige områder” som forsikring og handel med verdipapirer. Den administrative kapasiteten må styrkes når det gjelder offentlige anskaffelser (de som må ut på anbud i 30 land alt i dag på grunn av EØS-avtalen).
Det bekymrer EU-kommisjonen at Høyesterett har felt noen dommer til fordel for låntakerne på Island. Det har påført islandske banker byrder som kan ”undergrave deres finansielle situasjon”. Det uttrykkes ingen bekymring for de titusener av boligeiere som ikke klarer å betjene gjelda si.
Som om det er en bagatell sies det i rapporten at Island har begynt å finne ut hvilke internasjonale avtaler landet må si opp for å bli medlem av EU, for eksempel for at EU skal kunne overta handelspolitikken overfor tredjeland.
På Island er nok det aller mest provoserende i rapporten at EU-kommisjonen nå gir full støtte til overvåkingsorganet ESA i kampen mot Island i den såkalte Icesave-konflikten. Storbritannia og Nederland krever at Island dekker en stor del av tapene til britiske og nederlandske innskytere da nettbanken Icesave gikk konkurs.
Det har den islandske regjeringen vært villig til – hvis Storbritannia og Nederland låner den penger på rimelige vilkår til å dekke tapene. Islendinger flest er ikke like villige. 98 prosent av velgerne stemte nei til en slik avtale. De fant det urimelig at 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
EU-kommisjonen har tidligere gitt sprikende signaler om hvem som har ansvaret for tapte bankinnskudd – både at stater ikke kan stå ansvarlig for enhver bank som går konkurs (ABCNyheter 28.7.2010), og at stater i krise må berges for at ikke bankvesenet skal rase. Men i rapporten sin gir EU-kommisjonen uforbeholden støtte til ESA.
I ”framgangsrapporten” fra EU-kommisjonen fastslås det at på Island har støtten til innmelding økt. Det er nok ønsketenkning.
Da banker og alt annet på Island raste sammen i oktober 2008, ville tre av fire velgere inn i EU. Allerede vinteren 2009 var det dødt løp mellom ja og nei på meningsmålingene. Fra i fjor høst har det nei-sida hatt et klart overtak, i det siste med over 60 prosent nei og 20-25 prosent ja.
Mange krever derfor at søknaden om medlemskap må trekkes, blant annet fordi det ikke er troverdig å forhandle med EU når det ikke er flertall for medlemskap verken blant velgerne eller på Alltinget. Da Alltinget i juli 2009 med knapt flertall vedtok å sende en søknad om medlemskap i EU, gikk sju medlemmer av de Venstre-Grønne på talerstolen for å fortelle at de ville jobbe aktivt mot medlemskap i EU sjøl om de hadde stemt for å sende søknaden.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. oktober 2010)
Da heller egenregi!
Enda dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende offentlige anbud
EUs anbudsregler for offentlige innkjøp og byggeoppdrag fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge.
Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Anbudsprosesser som skulle ha bidratt til billige løsninger, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”. (Klassekampen 13.2.10)
Regelverket utløser stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Rettssakene fører til forsinkelser, økte kostnader og usikkerhet både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Slikt kommer på tampen av anbudsprosesser som alt på forhånd har krevd mye av både tid og penger. På denne måten blir bruken av anbud langt mindre effektiv enn den var tenkt å være.
Det fører også til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig – alt ifølge CEMR.
Nå skal alt dette bare bli verre: Anbudsprosessene skal bli enda dyrere, enda mer innfløkte og enda mer konfliktskapende. Det skyldes et direktiv som EU har vedtatt om hvordan anskaffelsesreglene for offentlig sektor skal håndheves. Direktivet skal etter EUs forutsetninger inn i EØS-avtalen.
En offentlig utredning (NOU 2010:2) ble lagt fram i april med forslag til hvordan direktivet skal omgjøres til norsk lov. Utredningen går inn på mange ulemper ved direktivet, og lovforslaget prøver å dempe ulempene mest mulig innen rammen av den valgfriheten som direktivet gir.
Høringsuttalelsene – 115 i tallet - er lagt ut på hjemmesida til Fornyingsdepartementet. NHO og advokatstanden hilser direktivet velkommen og syns at lovforslaget ikke går langt nok. Fagforbundet har levert en særlig grundig og svært kritisk høringsuttalelse. Verken Fellesforbundet eller LO har avgitt noen høringsuttalelse – hvis en skal tro oversikten til departementet.
Direktivet innfører en karensperiode på 10-15 dager. Det innebærer at når oppdragsgiveren har valgt ut en leverandør, har konkurrenter som ikke nådde opp, 10-15 dager på seg til å klage på avgjørelsen. Hvis det kommer en slik klage, skal hele beslutningsprosessen automatisk stoppes.
Slik er det ikke i dag. Det er bare kontrakter som kan ha spesielt skadelig virkning på helse, miljø eller sikkerhet som kan stoppes automatisk for å bli undersøkt nærmere av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).
Innføres direktivet, kan det bli mange slike klager. Det kan bli store forsinkelser hvis enhver klage kan stoppe et innkjøp eller en byggestart. Her i Norge har KOFA tatt imot 1700 klager på 7 år. I Sverige økte antall klager med 150 prosent etter at direktivet ble innført.
Klagene skal etter lovforslaget avgjøres av rettsvesenet og ikke lenger av KOFA. En domstol har da anledning til å oppheve en kontrakt som er inngått hvis den finner at det er alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. En slik dom rammer ikke bare kontraktspartene, oppdragsgiver og leverandør. Den kan også ramme alle andre som er tjent med at leveransen kommer når den skal eller at bygginga blir ferdig i tide.
For å unngå unødige forsinkelser kan det settes en tidsfrist for domstolsbehandlingen. Det betyr at enten må domstolene gis mer penger til å klare en slik merbelastning – eller så må slike anbudskonflikter gis fortrinnsrett slik at de kan komme foran andre rettssaker i køen. Det siste er provoserende for de mange som venter i årevis på et rettsoppgjør.
Det er vanskelig å se at det fins noen som helst samfunnsmessige grunner til å ta det nye direktivet inn i norsk lov. Reglene for offentlige innkjøp og byggeoppdrag er unødvendig byråkratiske og upraktiske alt i dag.
Med stadig mer innfløkte krav til anbudsprosessene og med mer adgang til å klage på vedtak, er det bare yrkesgrupper som konsulenter og advokater som har glede av det nye direktivet. Offentlige oppdragsgivere kommer til å trenge stadig bedre og dyrere konsulenter for å slippe rettssaker etterpå. Nye anbudskonkurranser tar tid, koster penger og gjør innkjøpet eller byggeprosjektet dyrere.
Og skulle rettssakene komme, trenger både klager og oppdragsgiver juridisk hjelp for å nå fram best mulig i retten. Det kan bli dyrt for begge parter, og det kan gå slik at alle potensielle leverandører for sikkerhets skyld kalkulerer inn eventuelle utgifter til konsulenter og advokater når tilbudet leveres. Dette kan øke prisen på varer det offentlige kjøper og kostnadene ved offentlige byggeprosjekt – stikk i strid med det som var hensikten med anbudskravet.
Det nye direktivet kan gjøre det enda mindre fristende for mindre selskap å kaste seg inn i anbudskonkurransen. Kravet om EØS-anbud i 30 land fører alt i dag til at det er de store på markedet som slåss om anbudene.
Over hele Europa sliter kommuner og andre offentlige oppdragsgivere med EUs anbudsregler. Håndhevelsesdirektivet gjør alle prosesser enda mer ugjennomtrengelige. Ingen ville finne på å stille krav om åpne anbud i 30 land med like kronglete regelverk og like nærsynt overvåking når private selskap skal kjøpe noe eller bygge noe.
Sannsynligvis er offentlige oppdragsgivere like opptatt av å få mest mulig for pengene som private. De burde derfor sjøl kunne vurdere når det er lurt med anbud og hvor omfattende en anbudsprosess bør være. Denne ”friheten til å anskaffe” har de siste månedene vært slagordet til de tusener av kommuner som CEMR organiserer.
Det beste som kan sies om dette håndhevelsesdirektivet, er at det kan få kommuner til ta vare på evnen til å yte viktige tjenester i egen regi – i stedet for å sette i gang anbudsprosesser som forsinker og fordyrer. Men det var vel knapt hensikten med direktivet?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 6. november 2010)
EUs anbudsregler for offentlige innkjøp og byggeoppdrag fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge.
Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Anbudsprosesser som skulle ha bidratt til billige løsninger, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”. (Klassekampen 13.2.10)
Regelverket utløser stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Rettssakene fører til forsinkelser, økte kostnader og usikkerhet både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Slikt kommer på tampen av anbudsprosesser som alt på forhånd har krevd mye av både tid og penger. På denne måten blir bruken av anbud langt mindre effektiv enn den var tenkt å være.
Det fører også til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig – alt ifølge CEMR.
Nå skal alt dette bare bli verre: Anbudsprosessene skal bli enda dyrere, enda mer innfløkte og enda mer konfliktskapende. Det skyldes et direktiv som EU har vedtatt om hvordan anskaffelsesreglene for offentlig sektor skal håndheves. Direktivet skal etter EUs forutsetninger inn i EØS-avtalen.
En offentlig utredning (NOU 2010:2) ble lagt fram i april med forslag til hvordan direktivet skal omgjøres til norsk lov. Utredningen går inn på mange ulemper ved direktivet, og lovforslaget prøver å dempe ulempene mest mulig innen rammen av den valgfriheten som direktivet gir.
Høringsuttalelsene – 115 i tallet - er lagt ut på hjemmesida til Fornyingsdepartementet. NHO og advokatstanden hilser direktivet velkommen og syns at lovforslaget ikke går langt nok. Fagforbundet har levert en særlig grundig og svært kritisk høringsuttalelse. Verken Fellesforbundet eller LO har avgitt noen høringsuttalelse – hvis en skal tro oversikten til departementet.
Direktivet innfører en karensperiode på 10-15 dager. Det innebærer at når oppdragsgiveren har valgt ut en leverandør, har konkurrenter som ikke nådde opp, 10-15 dager på seg til å klage på avgjørelsen. Hvis det kommer en slik klage, skal hele beslutningsprosessen automatisk stoppes.
Slik er det ikke i dag. Det er bare kontrakter som kan ha spesielt skadelig virkning på helse, miljø eller sikkerhet som kan stoppes automatisk for å bli undersøkt nærmere av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).
Innføres direktivet, kan det bli mange slike klager. Det kan bli store forsinkelser hvis enhver klage kan stoppe et innkjøp eller en byggestart. Her i Norge har KOFA tatt imot 1700 klager på 7 år. I Sverige økte antall klager med 150 prosent etter at direktivet ble innført.
Klagene skal etter lovforslaget avgjøres av rettsvesenet og ikke lenger av KOFA. En domstol har da anledning til å oppheve en kontrakt som er inngått hvis den finner at det er alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. En slik dom rammer ikke bare kontraktspartene, oppdragsgiver og leverandør. Den kan også ramme alle andre som er tjent med at leveransen kommer når den skal eller at bygginga blir ferdig i tide.
For å unngå unødige forsinkelser kan det settes en tidsfrist for domstolsbehandlingen. Det betyr at enten må domstolene gis mer penger til å klare en slik merbelastning – eller så må slike anbudskonflikter gis fortrinnsrett slik at de kan komme foran andre rettssaker i køen. Det siste er provoserende for de mange som venter i årevis på et rettsoppgjør.
Det er vanskelig å se at det fins noen som helst samfunnsmessige grunner til å ta det nye direktivet inn i norsk lov. Reglene for offentlige innkjøp og byggeoppdrag er unødvendig byråkratiske og upraktiske alt i dag.
Med stadig mer innfløkte krav til anbudsprosessene og med mer adgang til å klage på vedtak, er det bare yrkesgrupper som konsulenter og advokater som har glede av det nye direktivet. Offentlige oppdragsgivere kommer til å trenge stadig bedre og dyrere konsulenter for å slippe rettssaker etterpå. Nye anbudskonkurranser tar tid, koster penger og gjør innkjøpet eller byggeprosjektet dyrere.
Og skulle rettssakene komme, trenger både klager og oppdragsgiver juridisk hjelp for å nå fram best mulig i retten. Det kan bli dyrt for begge parter, og det kan gå slik at alle potensielle leverandører for sikkerhets skyld kalkulerer inn eventuelle utgifter til konsulenter og advokater når tilbudet leveres. Dette kan øke prisen på varer det offentlige kjøper og kostnadene ved offentlige byggeprosjekt – stikk i strid med det som var hensikten med anbudskravet.
Det nye direktivet kan gjøre det enda mindre fristende for mindre selskap å kaste seg inn i anbudskonkurransen. Kravet om EØS-anbud i 30 land fører alt i dag til at det er de store på markedet som slåss om anbudene.
Over hele Europa sliter kommuner og andre offentlige oppdragsgivere med EUs anbudsregler. Håndhevelsesdirektivet gjør alle prosesser enda mer ugjennomtrengelige. Ingen ville finne på å stille krav om åpne anbud i 30 land med like kronglete regelverk og like nærsynt overvåking når private selskap skal kjøpe noe eller bygge noe.
Sannsynligvis er offentlige oppdragsgivere like opptatt av å få mest mulig for pengene som private. De burde derfor sjøl kunne vurdere når det er lurt med anbud og hvor omfattende en anbudsprosess bør være. Denne ”friheten til å anskaffe” har de siste månedene vært slagordet til de tusener av kommuner som CEMR organiserer.
Det beste som kan sies om dette håndhevelsesdirektivet, er at det kan få kommuner til ta vare på evnen til å yte viktige tjenester i egen regi – i stedet for å sette i gang anbudsprosesser som forsinker og fordyrer. Men det var vel knapt hensikten med direktivet?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 6. november 2010)
lørdag 30. oktober 2010
- Skjerp konkurransen!
Barnier: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”
På onsdag la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er fortsatt ikke sterk nok.
Bakgrunnen for forslaga er den såkalte Monti-rapporten som ble lagt fram i mai. EU-kommisjonen har i stigende grad vært opptatt av den ”økonomiske nasjonalismen” som angivelig frister mange EU-land som svar på kriseproblemene. Tidligere EU-kommissær Mario Monti fikk derfor i oppdrag å få det indre markedet ”tilbake på sporet”.
Et mer effektivt indre marked betyr å sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.
Kravet om konkurranse begrunnes med at den skal styrke EU-statenes konkurranseevne utad – både mot konkurranse fra industriland som USA og Japan og mot lavkostland som Kina og India.
Men EU-land handler mye mer med hverandre enn med land utafor EU. Det er denne konkurransen innad i EU som siden 1980-tallet har forsterka utstøtingen fra arbeidslivet av dem som klarer arbeidspresset dårligst, og som har ført til tretti år med massearbeidsløshet i alle EU-land (unntatt Luxemburg). Det er ingen ting som tyder på at EU kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten.
I tillegg har EU-domstolen med en serie dommer fra 2007-2008 (VikingLine, Laval, Rüffert, Luxemburg) undergravd det som er kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon. Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, reagerte på dommene med å fastslå at ”balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikle seg til et skjebnespørsmål for EU”.
*
I frykt for ”at fagbevegelsen skal vende ryggen til det indre markedet”, gikk Monti i sin rapport inn for en lovendring som garanterer at faglige rettigheter ikke innskrenkes av reglene på det indre markedet. Men han gikk imot å ta inn i Lisboatraktaten en ”sosialklausul” som sikrer slike rettigheter, slik som Euro-LO har krevd.
I EU-kommisjonens forslag om The Single Market Act lå det opprinnelig inne et forslag om å innføre en sosialklausul om å styrke retten ”til kollektive avtaler og til å streike” i forhold til kapitalens etableringsrett. (Europaportalen 27. okt)
Dette forslaget møtte så sterk motstand både innad i EU-kommisjonen og fra flere regjeringer, blant annet fra de nye regjeringene i Storbritannia og Sverige, at det ble tatt vekk.
I stedet nøyer EU-kommisjonen seg med å vise til Lisboatraktatens mål om en ”sosial markedsøkonomi med høy konkurransekraft” og til Charteret om borgernes grunnleggende rettigheter som ble tatt inn i Lisboatraktaten. Et vagt løfte om å endre utstasjoneringsdirektivet i løpet av 2011 kan bli som skrift i sand for fagbevegelsen.
Ikke noe av dette endrer det rettsgrunnlaget som EU-domstolen bygger på når den systematisk angriper faglige rettigheter og fagbevegelsens handlefrihet på en måte som forrykker enhver mulighet for balanse mellom arbeid og kapital i konkurransen på det grenseløse indre markedet.
Michel Barnier, ansvarlig for det indre markedet i EU-kommisjonen, ble på pressekonferansen onsdag spurt hvorfor sosialklausulen om forhandlings- og streikerett var tatt ut. ”Men streikrätten existerer, sa Barnier med et skratt och såg oförstående ut” - ifølge den svenske Europaportalen.
Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, var skuffa over at kommisjonspresident Barroso har brutt det løftet som han ga i 2009 for å bli gjenvalgt. Da lovte han å ”skaffe en bedre balanse mellom det indre markedets krav om fri flyt og de rettighetene som lønnstakerne har”.
Poul Nyrup Rasmussen, som for tida er leder for det europeiske sosialistpartiet (sosialdemokratene) uttrykte uro over ”gapet mellom økonomiske interesser og folkets interesser” og fastslo at den sosiale dimensjonen i The Single Market Act ikke er tilstrekkelig til å møte ”utfordringen med 23 millioner arbeidsløse og 80 millioner som lever i fattigdom”
Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEuropa er derimot svært fornøyd med at EU nå skal fjerne ”gjenstående gap og flaskehalser for de fire grunnleggende frihetene”. Retten til ”kollektive tiltak” trenger ingen ekstra garanti utover det som står i Charteret om de grunnleggende rettighetene. Men arbeidsgiverne må bli rådspurt om ”ethvert framtidig initiativ i forhold til den sosiale dimensjonen ved det indre markedet”. (Pressemelding 28.10) Slik EU fungerer, er det ingen fare for at det ikke skjer.
Det er krisa som er bakgrunnen for den stadig mer desperate tonen fra EU-kommisjonen. Behovet for å bringe det indre markedet ”tilbake på sporet”, uttrykkes slik: ”Tilliten til europeisk integrasjon er undergravd av finanskrisa.. Mye av den økonomiske veksten og mange av jobbene skapt mellom 1992 og 2006 er feid vekk. Produksjonen er tilbake på 1990-nivå. 23 millioner mennesker er arbeidsløse.”
I tillegg har gjeldskrisene fyrt oppunder spredningen av nasjonalisme og reist spørsmål om framtida for euroen – fortsatt ifølge EU-kommisjonen. Det er ikke rart at folk går ut på gatene i mange EU-land.
EU-parlamentet så det slik i mai: ”Europeiske borgeres oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om det indre markedet er lav, ikke-eksisterende(!), forvirra og til og med negativ”. Det er derfor nødvendig å ”endre folkelige oppfatninger om det indre markedet”. Det skal skje med bedre informasjon om regelverket på det indre markedet! Som om det vil hjelpe.
Men det hjelper nok ikke at The Single Market Act er stappfull av retorikk om at det indre markedet er ”lagd for de europeiske borgerne og må lages sammen med dem”. Michel Barnier sa det slik på onsdag: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. oktober 2010)
På onsdag la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er fortsatt ikke sterk nok.
Bakgrunnen for forslaga er den såkalte Monti-rapporten som ble lagt fram i mai. EU-kommisjonen har i stigende grad vært opptatt av den ”økonomiske nasjonalismen” som angivelig frister mange EU-land som svar på kriseproblemene. Tidligere EU-kommissær Mario Monti fikk derfor i oppdrag å få det indre markedet ”tilbake på sporet”.
Et mer effektivt indre marked betyr å sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.
Kravet om konkurranse begrunnes med at den skal styrke EU-statenes konkurranseevne utad – både mot konkurranse fra industriland som USA og Japan og mot lavkostland som Kina og India.
Men EU-land handler mye mer med hverandre enn med land utafor EU. Det er denne konkurransen innad i EU som siden 1980-tallet har forsterka utstøtingen fra arbeidslivet av dem som klarer arbeidspresset dårligst, og som har ført til tretti år med massearbeidsløshet i alle EU-land (unntatt Luxemburg). Det er ingen ting som tyder på at EU kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten.
I tillegg har EU-domstolen med en serie dommer fra 2007-2008 (VikingLine, Laval, Rüffert, Luxemburg) undergravd det som er kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon. Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, reagerte på dommene med å fastslå at ”balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikle seg til et skjebnespørsmål for EU”.
*
I frykt for ”at fagbevegelsen skal vende ryggen til det indre markedet”, gikk Monti i sin rapport inn for en lovendring som garanterer at faglige rettigheter ikke innskrenkes av reglene på det indre markedet. Men han gikk imot å ta inn i Lisboatraktaten en ”sosialklausul” som sikrer slike rettigheter, slik som Euro-LO har krevd.
I EU-kommisjonens forslag om The Single Market Act lå det opprinnelig inne et forslag om å innføre en sosialklausul om å styrke retten ”til kollektive avtaler og til å streike” i forhold til kapitalens etableringsrett. (Europaportalen 27. okt)
Dette forslaget møtte så sterk motstand både innad i EU-kommisjonen og fra flere regjeringer, blant annet fra de nye regjeringene i Storbritannia og Sverige, at det ble tatt vekk.
I stedet nøyer EU-kommisjonen seg med å vise til Lisboatraktatens mål om en ”sosial markedsøkonomi med høy konkurransekraft” og til Charteret om borgernes grunnleggende rettigheter som ble tatt inn i Lisboatraktaten. Et vagt løfte om å endre utstasjoneringsdirektivet i løpet av 2011 kan bli som skrift i sand for fagbevegelsen.
Ikke noe av dette endrer det rettsgrunnlaget som EU-domstolen bygger på når den systematisk angriper faglige rettigheter og fagbevegelsens handlefrihet på en måte som forrykker enhver mulighet for balanse mellom arbeid og kapital i konkurransen på det grenseløse indre markedet.
Michel Barnier, ansvarlig for det indre markedet i EU-kommisjonen, ble på pressekonferansen onsdag spurt hvorfor sosialklausulen om forhandlings- og streikerett var tatt ut. ”Men streikrätten existerer, sa Barnier med et skratt och såg oförstående ut” - ifølge den svenske Europaportalen.
Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, var skuffa over at kommisjonspresident Barroso har brutt det løftet som han ga i 2009 for å bli gjenvalgt. Da lovte han å ”skaffe en bedre balanse mellom det indre markedets krav om fri flyt og de rettighetene som lønnstakerne har”.
Poul Nyrup Rasmussen, som for tida er leder for det europeiske sosialistpartiet (sosialdemokratene) uttrykte uro over ”gapet mellom økonomiske interesser og folkets interesser” og fastslo at den sosiale dimensjonen i The Single Market Act ikke er tilstrekkelig til å møte ”utfordringen med 23 millioner arbeidsløse og 80 millioner som lever i fattigdom”
Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEuropa er derimot svært fornøyd med at EU nå skal fjerne ”gjenstående gap og flaskehalser for de fire grunnleggende frihetene”. Retten til ”kollektive tiltak” trenger ingen ekstra garanti utover det som står i Charteret om de grunnleggende rettighetene. Men arbeidsgiverne må bli rådspurt om ”ethvert framtidig initiativ i forhold til den sosiale dimensjonen ved det indre markedet”. (Pressemelding 28.10) Slik EU fungerer, er det ingen fare for at det ikke skjer.
Det er krisa som er bakgrunnen for den stadig mer desperate tonen fra EU-kommisjonen. Behovet for å bringe det indre markedet ”tilbake på sporet”, uttrykkes slik: ”Tilliten til europeisk integrasjon er undergravd av finanskrisa.. Mye av den økonomiske veksten og mange av jobbene skapt mellom 1992 og 2006 er feid vekk. Produksjonen er tilbake på 1990-nivå. 23 millioner mennesker er arbeidsløse.”
I tillegg har gjeldskrisene fyrt oppunder spredningen av nasjonalisme og reist spørsmål om framtida for euroen – fortsatt ifølge EU-kommisjonen. Det er ikke rart at folk går ut på gatene i mange EU-land.
EU-parlamentet så det slik i mai: ”Europeiske borgeres oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om det indre markedet er lav, ikke-eksisterende(!), forvirra og til og med negativ”. Det er derfor nødvendig å ”endre folkelige oppfatninger om det indre markedet”. Det skal skje med bedre informasjon om regelverket på det indre markedet! Som om det vil hjelpe.
Men det hjelper nok ikke at The Single Market Act er stappfull av retorikk om at det indre markedet er ”lagd for de europeiske borgerne og må lages sammen med dem”. Michel Barnier sa det slik på onsdag: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. oktober 2010)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)