Barnier: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”
På onsdag la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er fortsatt ikke sterk nok.
Bakgrunnen for forslaga er den såkalte Monti-rapporten som ble lagt fram i mai. EU-kommisjonen har i stigende grad vært opptatt av den ”økonomiske nasjonalismen” som angivelig frister mange EU-land som svar på kriseproblemene. Tidligere EU-kommissær Mario Monti fikk derfor i oppdrag å få det indre markedet ”tilbake på sporet”.
Et mer effektivt indre marked betyr å sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.
Kravet om konkurranse begrunnes med at den skal styrke EU-statenes konkurranseevne utad – både mot konkurranse fra industriland som USA og Japan og mot lavkostland som Kina og India.
Men EU-land handler mye mer med hverandre enn med land utafor EU. Det er denne konkurransen innad i EU som siden 1980-tallet har forsterka utstøtingen fra arbeidslivet av dem som klarer arbeidspresset dårligst, og som har ført til tretti år med massearbeidsløshet i alle EU-land (unntatt Luxemburg). Det er ingen ting som tyder på at EU kan konkurrere seg ut av arbeidsløsheten.
I tillegg har EU-domstolen med en serie dommer fra 2007-2008 (VikingLine, Laval, Rüffert, Luxemburg) undergravd det som er kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon. Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, reagerte på dommene med å fastslå at ”balansen mellom faglige rettigheter og de økonomiske frihetene kan utvikle seg til et skjebnespørsmål for EU”.
*
I frykt for ”at fagbevegelsen skal vende ryggen til det indre markedet”, gikk Monti i sin rapport inn for en lovendring som garanterer at faglige rettigheter ikke innskrenkes av reglene på det indre markedet. Men han gikk imot å ta inn i Lisboatraktaten en ”sosialklausul” som sikrer slike rettigheter, slik som Euro-LO har krevd.
I EU-kommisjonens forslag om The Single Market Act lå det opprinnelig inne et forslag om å innføre en sosialklausul om å styrke retten ”til kollektive avtaler og til å streike” i forhold til kapitalens etableringsrett. (Europaportalen 27. okt)
Dette forslaget møtte så sterk motstand både innad i EU-kommisjonen og fra flere regjeringer, blant annet fra de nye regjeringene i Storbritannia og Sverige, at det ble tatt vekk.
I stedet nøyer EU-kommisjonen seg med å vise til Lisboatraktatens mål om en ”sosial markedsøkonomi med høy konkurransekraft” og til Charteret om borgernes grunnleggende rettigheter som ble tatt inn i Lisboatraktaten. Et vagt løfte om å endre utstasjoneringsdirektivet i løpet av 2011 kan bli som skrift i sand for fagbevegelsen.
Ikke noe av dette endrer det rettsgrunnlaget som EU-domstolen bygger på når den systematisk angriper faglige rettigheter og fagbevegelsens handlefrihet på en måte som forrykker enhver mulighet for balanse mellom arbeid og kapital i konkurransen på det grenseløse indre markedet.
Michel Barnier, ansvarlig for det indre markedet i EU-kommisjonen, ble på pressekonferansen onsdag spurt hvorfor sosialklausulen om forhandlings- og streikerett var tatt ut. ”Men streikrätten existerer, sa Barnier med et skratt och såg oförstående ut” - ifølge den svenske Europaportalen.
Wanja Lundby-Wedin, leder både for svensk LO og for Euro-LO, var skuffa over at kommisjonspresident Barroso har brutt det løftet som han ga i 2009 for å bli gjenvalgt. Da lovte han å ”skaffe en bedre balanse mellom det indre markedets krav om fri flyt og de rettighetene som lønnstakerne har”.
Poul Nyrup Rasmussen, som for tida er leder for det europeiske sosialistpartiet (sosialdemokratene) uttrykte uro over ”gapet mellom økonomiske interesser og folkets interesser” og fastslo at den sosiale dimensjonen i The Single Market Act ikke er tilstrekkelig til å møte ”utfordringen med 23 millioner arbeidsløse og 80 millioner som lever i fattigdom”
Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEuropa er derimot svært fornøyd med at EU nå skal fjerne ”gjenstående gap og flaskehalser for de fire grunnleggende frihetene”. Retten til ”kollektive tiltak” trenger ingen ekstra garanti utover det som står i Charteret om de grunnleggende rettighetene. Men arbeidsgiverne må bli rådspurt om ”ethvert framtidig initiativ i forhold til den sosiale dimensjonen ved det indre markedet”. (Pressemelding 28.10) Slik EU fungerer, er det ingen fare for at det ikke skjer.
Det er krisa som er bakgrunnen for den stadig mer desperate tonen fra EU-kommisjonen. Behovet for å bringe det indre markedet ”tilbake på sporet”, uttrykkes slik: ”Tilliten til europeisk integrasjon er undergravd av finanskrisa.. Mye av den økonomiske veksten og mange av jobbene skapt mellom 1992 og 2006 er feid vekk. Produksjonen er tilbake på 1990-nivå. 23 millioner mennesker er arbeidsløse.”
I tillegg har gjeldskrisene fyrt oppunder spredningen av nasjonalisme og reist spørsmål om framtida for euroen – fortsatt ifølge EU-kommisjonen. Det er ikke rart at folk går ut på gatene i mange EU-land.
EU-parlamentet så det slik i mai: ”Europeiske borgeres oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om det indre markedet er lav, ikke-eksisterende(!), forvirra og til og med negativ”. Det er derfor nødvendig å ”endre folkelige oppfatninger om det indre markedet”. Det skal skje med bedre informasjon om regelverket på det indre markedet! Som om det vil hjelpe.
Men det hjelper nok ikke at The Single Market Act er stappfull av retorikk om at det indre markedet er ”lagd for de europeiske borgerne og må lages sammen med dem”. Michel Barnier sa det slik på onsdag: ”Det indre markedet er mer og mer nødvendig og mindre og mindre populært.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. oktober 2010)
lørdag 30. oktober 2010
fredag 29. oktober 2010
Fredsprisen til EU?
I de farligste konfliktene forener EUs overnasjonalitet ingen motparter.
Sekretæren for Nobel-komiteen, Geir Lundestad, fikk det ikke som han ville: det ble ingen fredspris til EU i år heller.
I en global sammenheng knytter EU sammen rike europeiske land som kan bli part i farlige, framtidige konflikter. EU tilbyr ikke noen overnasjonalitet som forener motparter verken når det gjelder krigstrusler, miljøkonflikter eller fattigdomskløften. EU er langt mer er del av problemet og ikke av løsningen på grunnleggende internasjonale konflikter.
Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I en del av disse konfliktene står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.
Den mest grunnleggende sikkerhetskonflikten går nord-sør. Den er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. I denne konflikten er EU uttrykk for rike i-lands særinteresser.
EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger.
Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og vanlige mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine.
Jo mer EU utvikler seg til en overnasjonal statsdannelse, jo mer direkte vil utenriks- og sikkerhetspolitikken knyttes til EUs økonomiske interesser både i Europa og globalt.
Lisboatraktaten fastslår at en ”felles sikkerhets- og forsvarspolitikk” er en integrert del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. (Art.. 24,2)
Det er ikke lite som forventes – eller kreves – av medlemsstatene i forhold til denne felles utenriks- og sikkerhetspolitikken: ”Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med lojal innstilling og gjensidig solidaritet …. De avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet...” (Art.24.2)
Lisboatraktaten fastslår videre at medlemsstatene skal ”stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen”. (Art. 24.3) EU har for lengst en felles utrykningsstyrke på over 100.000 soldater som på 60 dagers varsel skal kunne settes inn hvor som helst i verden og bli der i inntil ett år. I tillegg er det oppretta såkalte kampstyrker (battle groups) som kan som kan settes inn på ti dagers varsel og være i virksomhet i inntil fire måneder.
Styrkene kan settes inn både i fredsbevarende og fredsopprettende aksjoner, og det kan skje uten mandat fra FN. Det er nok at EU sjøl mener at det skjer ”i samsvar med prinsippene i FN-pakten”.
Roma-traktaten fastslo at produksjon og handel med våpen, ammunisjon og krigsmateriell er et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lenger. EU har opprretta et ”europeisk forsvarsbyrå” som har ansvar for å utvikle og skaffe til veie militært utstyr.
Etter at den kalde krigen mellom øst og vest tok slutt, er kampen om våpenkunder hardere enn før. I den kampen har vesteuropeisk rustningsindustri tapt markedsandeler, først og fremst til USA.
Det skal det bli slutt på. Stadig flere vesteuropeiske rustningsbedrifter vil gjerne sprenge de nasjonale rammene for å slå seg sammen med eller kjøpe opp bedrifter i andre land. Samtidig har finansministrene begynt å regne på hvor mye det kan være å spare hvis våpen lages i færre, men større europeiske rustningskonsern.
Dermed kan det fort gå som i USA, der ingen kan se hvor rustningsinteressene slutter og hvor Pentagon begynner.
Samtidig driver overvåkings- og sikkerhetsindustrien fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.
Det var konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”).
Dette overvåkingssystemet beskrives som starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.
Rapporten skisserer en utvikling mot en verden med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om forstedene til Basra eller Paris.
I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.
Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.
En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.
Dit er det langt. Klimafiaskoen i København for et år sia viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. oktober 2010)
Sekretæren for Nobel-komiteen, Geir Lundestad, fikk det ikke som han ville: det ble ingen fredspris til EU i år heller.
I en global sammenheng knytter EU sammen rike europeiske land som kan bli part i farlige, framtidige konflikter. EU tilbyr ikke noen overnasjonalitet som forener motparter verken når det gjelder krigstrusler, miljøkonflikter eller fattigdomskløften. EU er langt mer er del av problemet og ikke av løsningen på grunnleggende internasjonale konflikter.
Fattigdom, miljøtrusler, kamp om ressurser, innvandringspress og etniske/religiøse konflikter - det er bakgrunnen for de fleste sikkerhetstruslene på vår klode i dag. I en del av disse konfliktene står EU fram med interesser som gjør EU til part i konfliktene.
Den mest grunnleggende sikkerhetskonflikten går nord-sør. Den er uløselig knytta til fattigdommen, nøden og arbeidsløsheten over store deler av kloden. I denne konflikten er EU uttrykk for rike i-lands særinteresser.
EU er i dag – sammen med USA – viktigste motstander for fattige land i så godt som alle internasjonale sammenhenger: I WTO, i Verdensbanken, i Det internasjonale valutafondet (IMF) og ved internasjonale miljø- og klimaforhandlinger.
Sammen med USA er EU sterkeste pådriver for en globalisering som tar makt fra regjeringer, lokalsamfunn og vanlige mennesker i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for interessene sine.
Jo mer EU utvikler seg til en overnasjonal statsdannelse, jo mer direkte vil utenriks- og sikkerhetspolitikken knyttes til EUs økonomiske interesser både i Europa og globalt.
Lisboatraktaten fastslår at en ”felles sikkerhets- og forsvarspolitikk” er en integrert del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. (Art.. 24,2)
Det er ikke lite som forventes – eller kreves – av medlemsstatene i forhold til denne felles utenriks- og sikkerhetspolitikken: ”Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med lojal innstilling og gjensidig solidaritet …. De avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet...” (Art.24.2)
Lisboatraktaten fastslår videre at medlemsstatene skal ”stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen”. (Art. 24.3) EU har for lengst en felles utrykningsstyrke på over 100.000 soldater som på 60 dagers varsel skal kunne settes inn hvor som helst i verden og bli der i inntil ett år. I tillegg er det oppretta såkalte kampstyrker (battle groups) som kan som kan settes inn på ti dagers varsel og være i virksomhet i inntil fire måneder.
Styrkene kan settes inn både i fredsbevarende og fredsopprettende aksjoner, og det kan skje uten mandat fra FN. Det er nok at EU sjøl mener at det skjer ”i samsvar med prinsippene i FN-pakten”.
Roma-traktaten fastslo at produksjon og handel med våpen, ammunisjon og krigsmateriell er et nasjonalt anliggende. Slik er det ikke lenger. EU har opprretta et ”europeisk forsvarsbyrå” som har ansvar for å utvikle og skaffe til veie militært utstyr.
Etter at den kalde krigen mellom øst og vest tok slutt, er kampen om våpenkunder hardere enn før. I den kampen har vesteuropeisk rustningsindustri tapt markedsandeler, først og fremst til USA.
Det skal det bli slutt på. Stadig flere vesteuropeiske rustningsbedrifter vil gjerne sprenge de nasjonale rammene for å slå seg sammen med eller kjøpe opp bedrifter i andre land. Samtidig har finansministrene begynt å regne på hvor mye det kan være å spare hvis våpen lages i færre, men større europeiske rustningskonsern.
Dermed kan det fort gå som i USA, der ingen kan se hvor rustningsinteressene slutter og hvor Pentagon begynner.
Samtidig driver overvåkings- og sikkerhetsindustrien fram et ”mektig, nytt europeisk overvåkingssystem som skal bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.
Det var konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”).
Dette overvåkingssystemet beskrives som starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.
Rapporten skisserer en utvikling mot en verden med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om forstedene til Basra eller Paris.
I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.
Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.
En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.
Dit er det langt. Klimafiaskoen i København for et år sia viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. oktober 2010)
Vikarbyrådirektivet
NHO ser seg tjent med friest mulig utleie av arbeidstakere. Hva mener LO?
Vikarbyrådirektivet (2008/104/EF) – eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt– ble vedtatt i EU i november 2008. Arbeidsdepartementet sendte direktivet på høring 10. september 2010 med høringsfrist 10. desember 2010. Høringsbrevet tyder på at regjeringen kan komme til å godta direktivet.
Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?
Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet. Slik skal direktivet “utvikle fleksible former for arbeid”. I dagens Europa betyr det fleksibilitet på arbeidsgivernes premisser.
*
Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.
Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.
Arbeidsmiljølovens paragrafer 14-9 og 14-12 setter begrensninger på bruken av midlertidige ansettelser og for innleie av arbeidstakere – og de to paragrafene er nært forbundet. §14-12 tillater innleie på samme vilkår som de §14-9 setter for midlertidig ansettelse. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og har alt reist krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.
Mange tariffavtaler setter også stamme grenser for bruken av vikarbyråer. Fellesforbundet, EL og IT-forbundet og NNN har for eksempel avtaler som fastslår at det skal forhandles om innleie av arbeidstakere. EL og IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi om at det for elektrofagene ikke skal være noen innleie fra vikarbyråer, bare fra godkjente opplæringsbedrifter. Heisoverenskomsten er like restriktiv når det gjelder vikarbyråer. NNN har inngått avtaler om at en skal prøve å ansette vikarer på vanlig måte før en tar i bruk et vikarbyrå.
I høringsbrevet går Arbeidsdepartementet langt i å ”selge” direktivet til fagbevegelsen. Det hevdes nokså kategorisk at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare.
*
Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.
Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, gjeninnføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke vil ha.
Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.
*
Direktivteksten er som vanlig svært uklar. Det vil ikke bli klart hva direktivet innebærer før EU-domstolen har sagt sitt.
Arbeidsdepartementet, NHO og folk fra fagbevegelsen går med svært ulike utgangspunkt inn i debatten om vikarbyrådirektivet Vi har ei regjering som styrer på basis av EØS-avtalen, og regjeringsflertallet fra Arbeiderpartiet er åpenbart fast bestemt på at reservasjonsretten ikke skal brukes mot noe direktiv fra Brussel.
Arbeidsdepartementet tolker derfor direktivet “i beste mening” både for å imøtegå argumentene fra skeptikere innen fagbevegelsen – og for å bygge opp en sterkest mulig argumentasjon foran en eventuell konfrontasjon med juristene i overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen
NHO tar også imot direktivet med åpne armer. Ledelsen der er så overbevist om at direktivet snart blir norsk lov, at den ikke ser noen grunn til å roe ned fagbevegelsen. Den sier rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det..
Innen fagbevegelsen er debattsituasjonen langt mer komplisert. Mange er så skeptiske til direktivet at de jobber for en norsk reservasjon mot direktivet slik at det ikke blir del av det norske lovverket. De frykter nettopp at direktivet vil tvinge fram de endringene i lov og avtaleverk som NHO ser seg tjent med.
Andre regner med at det er urealistisk å få til en norsk reservasjon, og er opptatt av å innføre direktivet på en slik måte at virkningene gjør minst mulig skade for utleide arbeidstakere og for de ansatte i innleiebedriften.
For debattens skyld burde i hvert fall tre forhold klarlegges før endelig standpunkt tas:
1. Er NHO villig til å videreføre de begrensningene som er tariffavtalt per idag?
2. Hvordan skal en sikre at innleide arbeidstakere får forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår i bedrifter der det ikke fins noen tariffavtale?
3. Kan regjeringen avklare hvordan ESA – og helst også EFTA-domstolen – stiller seg til paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven og til de begrensningene som følger av tariffavtaler?
Blir det ikke gitt tilfredsstillende svar på disse spørsmåla, bør reservasjonsretten brukes.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. oktober)
Vikarbyrådirektivet (2008/104/EF) – eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt– ble vedtatt i EU i november 2008. Arbeidsdepartementet sendte direktivet på høring 10. september 2010 med høringsfrist 10. desember 2010. Høringsbrevet tyder på at regjeringen kan komme til å godta direktivet.
Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?
Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet. Slik skal direktivet “utvikle fleksible former for arbeid”. I dagens Europa betyr det fleksibilitet på arbeidsgivernes premisser.
*
Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.
Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.
Arbeidsmiljølovens paragrafer 14-9 og 14-12 setter begrensninger på bruken av midlertidige ansettelser og for innleie av arbeidstakere – og de to paragrafene er nært forbundet. §14-12 tillater innleie på samme vilkår som de §14-9 setter for midlertidig ansettelse. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og har alt reist krav om at Arbeidsmiljøloven må endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.
Mange tariffavtaler setter også stamme grenser for bruken av vikarbyråer. Fellesforbundet, EL og IT-forbundet og NNN har for eksempel avtaler som fastslår at det skal forhandles om innleie av arbeidstakere. EL og IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi om at det for elektrofagene ikke skal være noen innleie fra vikarbyråer, bare fra godkjente opplæringsbedrifter. Heisoverenskomsten er like restriktiv når det gjelder vikarbyråer. NNN har inngått avtaler om at en skal prøve å ansette vikarer på vanlig måte før en tar i bruk et vikarbyrå.
I høringsbrevet går Arbeidsdepartementet langt i å ”selge” direktivet til fagbevegelsen. Det hevdes nokså kategorisk at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare.
*
Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.
Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, gjeninnføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke vil ha.
Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.
*
Direktivteksten er som vanlig svært uklar. Det vil ikke bli klart hva direktivet innebærer før EU-domstolen har sagt sitt.
Arbeidsdepartementet, NHO og folk fra fagbevegelsen går med svært ulike utgangspunkt inn i debatten om vikarbyrådirektivet Vi har ei regjering som styrer på basis av EØS-avtalen, og regjeringsflertallet fra Arbeiderpartiet er åpenbart fast bestemt på at reservasjonsretten ikke skal brukes mot noe direktiv fra Brussel.
Arbeidsdepartementet tolker derfor direktivet “i beste mening” både for å imøtegå argumentene fra skeptikere innen fagbevegelsen – og for å bygge opp en sterkest mulig argumentasjon foran en eventuell konfrontasjon med juristene i overvåkingsorganet ESA og i EFTA-domstolen
NHO tar også imot direktivet med åpne armer. Ledelsen der er så overbevist om at direktivet snart blir norsk lov, at den ikke ser noen grunn til å roe ned fagbevegelsen. Den sier rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det..
Innen fagbevegelsen er debattsituasjonen langt mer komplisert. Mange er så skeptiske til direktivet at de jobber for en norsk reservasjon mot direktivet slik at det ikke blir del av det norske lovverket. De frykter nettopp at direktivet vil tvinge fram de endringene i lov og avtaleverk som NHO ser seg tjent med.
Andre regner med at det er urealistisk å få til en norsk reservasjon, og er opptatt av å innføre direktivet på en slik måte at virkningene gjør minst mulig skade for utleide arbeidstakere og for de ansatte i innleiebedriften.
For debattens skyld burde i hvert fall tre forhold klarlegges før endelig standpunkt tas:
1. Er NHO villig til å videreføre de begrensningene som er tariffavtalt per idag?
2. Hvordan skal en sikre at innleide arbeidstakere får forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår i bedrifter der det ikke fins noen tariffavtale?
3. Kan regjeringen avklare hvordan ESA – og helst også EFTA-domstolen – stiller seg til paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven og til de begrensningene som følger av tariffavtaler?
Blir det ikke gitt tilfredsstillende svar på disse spørsmåla, bør reservasjonsretten brukes.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 16. oktober)
lørdag 25. september 2010
Kampen mot postdirektivet
Posten har fortsatt enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.
EUs 3. postdirektiv krever at Posten mister denne eneretten, men EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot å ta slike direktiv inn i norsk lov.
SV og Senterpartiet har gjort det klart at de vil gå mot å ta postdirektivet inn i norsk lov. Arbeiderpartiet nøler med å fortelle hva det mener. I regjeringserklæringen Soria Moria II står det bare: ”Vi vil innhente kunnskap og utrede konsekvenser av en eventuell implementering av direktivet.”
*
Postkom, fagforbundet for postansatte, har i lengre tid ført en aktiv kampanje mot å godta postdirektivet. Det er en kampanje som prøver å mobilisere motstand langt utover de postansatte. (Kampanjenettstedet er postdirektivet.no) Ei Facebook-gruppe har alt 1600 medlemmer.
Postkom satser på at kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Forbundet prøver å nå fram til fagforeninger i andre forbund, til bedrifter og lokale industriforeninger, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt til alle som vil hindre at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.
NorgesBarometeret fikk i juni 2009 svar fra over 1500 kommunestyrerepresentanter om hvordan de mener regjeringen bør forholde seg til postdirektivet. Av dem som hadde et standpunkt, ville over 60 prosent bruke reservasjonsretten. En fjerdedel ville utsette direktivet, og bare en av ti mente at direktivet bør innføres fra 2011. Det var flertall for å bruke reservasjonsretten i samtlige partier unntatt Høyre.
*
Også i andre land er det uro om postliberaliseringa. Copenhagen Economics overleverte nylig en rapport til samferdselsministeren som bekrefter utredninger fra EU-hold. I flere land har postlønninger blitt halvert, og det er en massiv overgang fra heltid til deltid – og til kontraktører.
Uroen over endringene kommer lovlig seint mange steder. Men slik er det ofte. Da tillitsvalgte for europeiske postansatte i april møtte Andrew Chapman som har ansvar for postbransjen i EU-kommisjonen, var svaret en skuldertrekning: ”Dere har min fulle sympati. Men våre hender er bundet. På grunn av det politiske systemet er det ingen ting vi kan gjøre. Det EU har vedtatt, kan ikke endres.” /Aktuell.no 30.6.10)
UNI Europa Post og Logistikk prøver å samordne motstanden blant postansatte, og Postkom holder nær kontakt med det som skjer derfra. I Storbritannia har det vært store streiker, og i mange land demonstrerer de postansatte. Også enkelte regjeringer begynner å angre på hva de har vært med på. Ringvirkningene kan bli store hvis Postkom vinner kampen i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. september 2010)
EUs 3. postdirektiv krever at Posten mister denne eneretten, men EØS-avtalen gir oss retten til å reservere oss mot å ta slike direktiv inn i norsk lov.
SV og Senterpartiet har gjort det klart at de vil gå mot å ta postdirektivet inn i norsk lov. Arbeiderpartiet nøler med å fortelle hva det mener. I regjeringserklæringen Soria Moria II står det bare: ”Vi vil innhente kunnskap og utrede konsekvenser av en eventuell implementering av direktivet.”
*
Postkom, fagforbundet for postansatte, har i lengre tid ført en aktiv kampanje mot å godta postdirektivet. Det er en kampanje som prøver å mobilisere motstand langt utover de postansatte. (Kampanjenettstedet er postdirektivet.no) Ei Facebook-gruppe har alt 1600 medlemmer.
Postkom satser på at kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Forbundet prøver å nå fram til fagforeninger i andre forbund, til bedrifter og lokale industriforeninger, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt til alle som vil hindre at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.
NorgesBarometeret fikk i juni 2009 svar fra over 1500 kommunestyrerepresentanter om hvordan de mener regjeringen bør forholde seg til postdirektivet. Av dem som hadde et standpunkt, ville over 60 prosent bruke reservasjonsretten. En fjerdedel ville utsette direktivet, og bare en av ti mente at direktivet bør innføres fra 2011. Det var flertall for å bruke reservasjonsretten i samtlige partier unntatt Høyre.
*
Også i andre land er det uro om postliberaliseringa. Copenhagen Economics overleverte nylig en rapport til samferdselsministeren som bekrefter utredninger fra EU-hold. I flere land har postlønninger blitt halvert, og det er en massiv overgang fra heltid til deltid – og til kontraktører.
Uroen over endringene kommer lovlig seint mange steder. Men slik er det ofte. Da tillitsvalgte for europeiske postansatte i april møtte Andrew Chapman som har ansvar for postbransjen i EU-kommisjonen, var svaret en skuldertrekning: ”Dere har min fulle sympati. Men våre hender er bundet. På grunn av det politiske systemet er det ingen ting vi kan gjøre. Det EU har vedtatt, kan ikke endres.” /Aktuell.no 30.6.10)
UNI Europa Post og Logistikk prøver å samordne motstanden blant postansatte, og Postkom holder nær kontakt med det som skjer derfra. I Storbritannia har det vært store streiker, og i mange land demonstrerer de postansatte. Også enkelte regjeringer begynner å angre på hva de har vært med på. Ringvirkningene kan bli store hvis Postkom vinner kampen i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. september 2010)
EU ser fram mot 2030
- Det vi kan se, er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere
De 27 regjeringssjefene i EU satte i desember 2007 ned ei såkalt refleksjonsgruppe til å svare på to spørsmål: Hvilke utfordringer står vi overfor de neste 20 åra – og hvordan skal vi løse dem?
Svara forelå i mai 2010 i dokumentet ”Prosjekt Europa 2030” – etter at finans- og økonomikrisa har snudd opp-ned på mange gamle sannheter. Prosjektrapporten starter da også med et budskap som er høytidelig nok: ”Europa står i øyeblikket ved et vendepunkt i sin historie.”
Krisa ”har ramma Europa hardere enn noen annen region i verden og har avslørt strukturelle svakheter i den europeiske økonomi”. Men hvilke svakheter? Det står det ikke noe om.
Det innrømmes riktig nok at det er gjort lite for å endre de finansinstitusjonene som førte inn i krisa ”bortsett fra å begrense utlånet deres betydelig”. EU må utvikle nødvendig regulering, kontroll og tilsyn på egen hånd hvis ikke G20 gjør det: ”Våre borgere vil simpelt hen ikke tolerere en redningsoperasjon i den størrelsesorden vi har vært vitne til.”
Da blir det avgjørende å ”motstå proteksjonistiske fristelser”. Hvilke fristelser det er snakk om, sies det ikke noe om. Det gjentas bare med andre ord: ”EU må styrke det indre marked i forhold til fristelsene til økonomisk nasjonalisme og fullføre det slik at det også omfatter tjenesteytelser og det digitale samfunn.”
Refleksjonsgruppa fastslår at Europa har tapt betydelig terreng i kappløpet om å utvikle en ”kunnskapsøkonomi”. Regjeringssjefene i EU vedtok i juni 2000 at innsatsen for forskning og utvikling skulle økes fra 1,9 prosent av bruttonasjonalproduktet til 3 prosent i 2010. I 2009 var bevilgningene på 1,8 prosent. Refleksjonsgruppa er redd for at Asia i 2025 kan være i spissen for den vitenskapelige og teknologiske utviklingen ”på bekostning av EU og USA”.
Det var på det samme møtet regjeringssjefene vedtok at EU innen 2010 skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”.
Det skulle skje ved å “fullføre” det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. skape flere utrygge arbeidsplasser) og holde fast ved stabilitetspakten i valutaunionen.
Nå fastslår refleksjonsgruppa at EU har tapt konkurranseevne både overfor det de kaller ”vekstøkonomiene” i den tredje verden (Kina, Brasil) og flere OECD-land utafor EU. Samtidig er ”balansen mellom sosiale og markedsmessige” mål blitt forrykket ”i og med at de sosiale ulikhetene er vokst”.
Nå har det i hele EUs historie aldri vært noen balanse mellom sosiale og markedsmessige mål – trass i alt som har vært sagt om denne balansen. Etter at EU-domstolen fra desember 2007 slo til med en serie dommer som skjøv faglige og sosiale rettigheter til side hvis de kom i konflikt med markedsfrihetene, er alt snakk om balanse uten innhold.
Refleksjonsgruppa slår fast at arbeidsmarkedet må reformeres og moderniseres. Reform og modernisering var honnørorda da EU-kommisjonen la fram visjonene sine om det gode arbeidslivet i grønnboka om ”Modernisering av arbeidsretten for å møte det
21. århundredets utfordringer”.
Her var flexicurity det sentrale ordet – dette sesam-sesam for å få i pose og sekk, både fleksibiliteten i arbeidslivet og tryggheten i velferdsordningene.
Det er Danmark som er gjort til modell for et slikt ”fleksitrygt” samfunn. Det er der arbeidsgiverne står friest både til å ansette og til å si opp folk. Og det er der velferdsordninger gir trygghet når en faller ut av arbeidslivet – uansett om det er på grunn av omstillinger, sjukdom eller sviktende arbeidsevne.
Refleksjonsgruppa sier greitt: “I en verden i rask endring er det ikke jobber som skal beskyttes, men den personen som mister en jobb.” Det EU da trenger, er en ny “politikk for jobbmobilitet”. Men hva det skal bety, får vi ikke vite.
Refleksjonsgruppa vier et helt kapitel til “den demografiske utfordringen”. Utgangspunktet er kjent nok også fra den norske debatten: Hvis vi ikke gjør noe med det, vil våre aldrende samfunn legge et uholdbart press på våre pensjons-, helse- og velferdssystem og underminere vår økonomiske konkurranseevne.
Gruppa ser to utveier: at langt flere kommer i arbeid, særlig kvinner, og at EU fører en “avbalansert, rettferdig og proaktiv innvandringspolitikk”. Hvis ikke begge deler skjer, vil tallet på yrkesaktive gå ned med 68 millioner innen 2050.
Det er velutdannede innvandrere det er viktigst å få tak i. Siden det kan føre til “hjerneflukt” fra fattige land, må det inngås bilaterale avtaler om “toveismobilitet” og om EU-støtte til videregående utdanning som “begge parter” kan dra nytte av.
Klimautfordringene tas på alvor: Virkningene av klimakrisa vil langt overskygge virkningene av finans- og økonomikrisa. Beskrivelsen er sånn at Aslak Sira Myhre ville spy: Hvis vi ikke treffer effektive mottiltak, vil “hele regioner forsvinne, det strømmer inn med klimaflyktninger, milliarder av mennesker har ikke lengre vann”.
Og med adresse til all verdens Bergens-halvøyer: Energisparing er det mest effekive tiltaket mot CO2-utslipp. ”Billigste og reineste form for energi er den energi som ikke forbrukes.”
Faktaboks:
Rapporten til refleksjonsgruppa starter slik:
”De resultatene vi er kommet fram til er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere: en verdensomspennende krise, stater som kommer banker til unnsetning, aldrende befolkninger som utgjør en trussel for konkurranseevne og våre sosiale modellers holdbarhet, press nedover på omkostninger og lønninger, utfordringene fra klimaforandringer og stigende energiavhengighet samt en forskyvning mot øst av den samlede fordelingen av produksjon og oppsparing. I tillegg har vi truslene fra terrorisme, organisert kriminalitet og spredning av masseødeleggelsesvåpen hengende over oss.”
Det ser virkelig ikke lyst ut.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. september 2010)
De 27 regjeringssjefene i EU satte i desember 2007 ned ei såkalt refleksjonsgruppe til å svare på to spørsmål: Hvilke utfordringer står vi overfor de neste 20 åra – og hvordan skal vi løse dem?
Svara forelå i mai 2010 i dokumentet ”Prosjekt Europa 2030” – etter at finans- og økonomikrisa har snudd opp-ned på mange gamle sannheter. Prosjektrapporten starter da også med et budskap som er høytidelig nok: ”Europa står i øyeblikket ved et vendepunkt i sin historie.”
Krisa ”har ramma Europa hardere enn noen annen region i verden og har avslørt strukturelle svakheter i den europeiske økonomi”. Men hvilke svakheter? Det står det ikke noe om.
Det innrømmes riktig nok at det er gjort lite for å endre de finansinstitusjonene som førte inn i krisa ”bortsett fra å begrense utlånet deres betydelig”. EU må utvikle nødvendig regulering, kontroll og tilsyn på egen hånd hvis ikke G20 gjør det: ”Våre borgere vil simpelt hen ikke tolerere en redningsoperasjon i den størrelsesorden vi har vært vitne til.”
Da blir det avgjørende å ”motstå proteksjonistiske fristelser”. Hvilke fristelser det er snakk om, sies det ikke noe om. Det gjentas bare med andre ord: ”EU må styrke det indre marked i forhold til fristelsene til økonomisk nasjonalisme og fullføre det slik at det også omfatter tjenesteytelser og det digitale samfunn.”
Refleksjonsgruppa fastslår at Europa har tapt betydelig terreng i kappløpet om å utvikle en ”kunnskapsøkonomi”. Regjeringssjefene i EU vedtok i juni 2000 at innsatsen for forskning og utvikling skulle økes fra 1,9 prosent av bruttonasjonalproduktet til 3 prosent i 2010. I 2009 var bevilgningene på 1,8 prosent. Refleksjonsgruppa er redd for at Asia i 2025 kan være i spissen for den vitenskapelige og teknologiske utviklingen ”på bekostning av EU og USA”.
Det var på det samme møtet regjeringssjefene vedtok at EU innen 2010 skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”.
Det skulle skje ved å “fullføre” det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. skape flere utrygge arbeidsplasser) og holde fast ved stabilitetspakten i valutaunionen.
Nå fastslår refleksjonsgruppa at EU har tapt konkurranseevne både overfor det de kaller ”vekstøkonomiene” i den tredje verden (Kina, Brasil) og flere OECD-land utafor EU. Samtidig er ”balansen mellom sosiale og markedsmessige” mål blitt forrykket ”i og med at de sosiale ulikhetene er vokst”.
Nå har det i hele EUs historie aldri vært noen balanse mellom sosiale og markedsmessige mål – trass i alt som har vært sagt om denne balansen. Etter at EU-domstolen fra desember 2007 slo til med en serie dommer som skjøv faglige og sosiale rettigheter til side hvis de kom i konflikt med markedsfrihetene, er alt snakk om balanse uten innhold.
Refleksjonsgruppa slår fast at arbeidsmarkedet må reformeres og moderniseres. Reform og modernisering var honnørorda da EU-kommisjonen la fram visjonene sine om det gode arbeidslivet i grønnboka om ”Modernisering av arbeidsretten for å møte det
21. århundredets utfordringer”.
Her var flexicurity det sentrale ordet – dette sesam-sesam for å få i pose og sekk, både fleksibiliteten i arbeidslivet og tryggheten i velferdsordningene.
Det er Danmark som er gjort til modell for et slikt ”fleksitrygt” samfunn. Det er der arbeidsgiverne står friest både til å ansette og til å si opp folk. Og det er der velferdsordninger gir trygghet når en faller ut av arbeidslivet – uansett om det er på grunn av omstillinger, sjukdom eller sviktende arbeidsevne.
Refleksjonsgruppa sier greitt: “I en verden i rask endring er det ikke jobber som skal beskyttes, men den personen som mister en jobb.” Det EU da trenger, er en ny “politikk for jobbmobilitet”. Men hva det skal bety, får vi ikke vite.
Refleksjonsgruppa vier et helt kapitel til “den demografiske utfordringen”. Utgangspunktet er kjent nok også fra den norske debatten: Hvis vi ikke gjør noe med det, vil våre aldrende samfunn legge et uholdbart press på våre pensjons-, helse- og velferdssystem og underminere vår økonomiske konkurranseevne.
Gruppa ser to utveier: at langt flere kommer i arbeid, særlig kvinner, og at EU fører en “avbalansert, rettferdig og proaktiv innvandringspolitikk”. Hvis ikke begge deler skjer, vil tallet på yrkesaktive gå ned med 68 millioner innen 2050.
Det er velutdannede innvandrere det er viktigst å få tak i. Siden det kan føre til “hjerneflukt” fra fattige land, må det inngås bilaterale avtaler om “toveismobilitet” og om EU-støtte til videregående utdanning som “begge parter” kan dra nytte av.
Klimautfordringene tas på alvor: Virkningene av klimakrisa vil langt overskygge virkningene av finans- og økonomikrisa. Beskrivelsen er sånn at Aslak Sira Myhre ville spy: Hvis vi ikke treffer effektive mottiltak, vil “hele regioner forsvinne, det strømmer inn med klimaflyktninger, milliarder av mennesker har ikke lengre vann”.
Og med adresse til all verdens Bergens-halvøyer: Energisparing er det mest effekive tiltaket mot CO2-utslipp. ”Billigste og reineste form for energi er den energi som ikke forbrukes.”
Faktaboks:
Rapporten til refleksjonsgruppa starter slik:
”De resultatene vi er kommet fram til er ikke betryggende verken for EU eller for våre borgere: en verdensomspennende krise, stater som kommer banker til unnsetning, aldrende befolkninger som utgjør en trussel for konkurranseevne og våre sosiale modellers holdbarhet, press nedover på omkostninger og lønninger, utfordringene fra klimaforandringer og stigende energiavhengighet samt en forskyvning mot øst av den samlede fordelingen av produksjon og oppsparing. I tillegg har vi truslene fra terrorisme, organisert kriminalitet og spredning av masseødeleggelsesvåpen hengende over oss.”
Det ser virkelig ikke lyst ut.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. september 2010)
fredag 17. september 2010
Om å fjerne fattigdom
Den som vil bekjempe sosial ulikhet, må dempe konkurransen på markedene.
De sosiale forskjellene øker omtrent i hvert eneste land – de øker i absolutt alle i den rike del av verden. Uansett hvordan de måles, er de sosiale forskjellene mindre i Norge enn i de fleste land i Europa – men de har økt kraftig også hos oss.
Ett mål på sosial ulikhet er å sammenlikne inntekten til den rikeste tiendeparten av befolkningen med inntektene til den fattigste tiendeparten.
Målt på denne måten er inntektsforskjellene i Europa minst i Finland, Norge og Sverige. Mens den rikeste tiendeparten i 2007 tjente seks ganger så mye som den fattigste tiendeparten i Finland, Norge og Sverige, tjente den sju ganger så mye i Tyskland, åtte ganger så mye i Danmark, ni ganger så mye i Frankrike, ti ganger så mye i Spania, over elleve ganger så mye i Italia, nesten fjorten ganger så mye i Storbritannia og seksten ganger så mye i USA. (Human Development Report 2007, UNDP)
Talla illustrerer at inntektsforskjellene er størst der hvor markedene er sluppet mest fri, som i USA og Storbritannia. Innad i EU er det stor variasjon på inntektsforskjellene. Ikke alle rammevilkår er de samme. Styrken til fagbevegelsen varierer, skattesystemet varierer og de sosiale overføringene er ikke like store overalt.
Det er ikke større forskjeller i EU-land som Sverige og Finland enn i Norge som står utafor EU. Så er da også viktige rammevilkår de samme i Norge som i alle EU-land. Gjennom EØS er markedene sluppet fri på samme måte i Norge som i EU, og norsk arbeidsliv har vært utsatt for den samme grenseløse konkurransen og de samme utstøtingsmekanismene som arbeidslivet ellers i Europa.
Inntektsforskjellene i Norge er da også økt betydelig etter at såkalte ”tilpasninger til EUs indre marked” satte dagsorden for norsk politikk fra slutten av 1980-åra. I 1986 tjente den rikeste tidelen fire ganger så mye som den fattigste. Nå tjener den rikeste tidelen 5-6 ganger så mye.
For dem med høyest inntekt kan inntektene svinge mye på grunn av endringer i aksjeutbytte. 2005 var et år med større aksjeutbytte enn åra før og etter. Da tjente den rikeste tiendeparten 7,5 ganger så mye som den fattigste tiendeparten.
I følge ”Sosialt utsyn 2000” er det særlig fra 1993 til 1997 at vi så ”en utvikling mot større ulikheter i inntekter.” De rike ble mye rikere, og de fattige ble litt fattigere – målt i hvor store andeler de har av den samlede inntekten i det norske samfunnet. Det var da EUs indre marked for alvor slo inn i Norge gjennom EØS-avtalen.
Samme utvikling har det vært i hele Vest-Europa. Inntektsforskjellene holdt seg stort sett stabile i perioden 1975-1985. De økte i noen land, og avtok i andre.
1985 er det store tidsskillet i nyere europeisk historie. Det var da EU satte i gang det store indre-marked-prosjektet, det som skulle rydde av veien alt som kunne hindre den frie flyten på markedene. Dermed økte inntektsforskjellene så godt som overalt i EU.
De viktigste årsakene til sosial ulikhet er knytta til forhold i arbeidslivet. I de fleste EU-land er arbeidslivet opphav til større ulikheter i levekår enn i Norge.
To forhold kan bidra til at det er slik. Det ene er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at færre dermed lever på trygd eller er helt uten inntekt.
Det andre er at fagbevegelsen har større innflytelse på lønnsdannelsen i Norge enn i de fleste EU-land. Fagbevegelsen har større oppslutning enn i de fleste EU-land, og vi har i Norge i større grad en kombinasjon av sentrale lønnsoppgjør og forbundsvise oppgjør som er godt koordinert.
Fra 1980-tallet er det i mange land ført en offentlig politikk som øker ulikhetene i samfunnet – eller som i det minste demper ulikhetene mindre enn før. Skattesystem er nesten overalt lagt om slik at progresjonen er svakere enn før: de rike betaler ikke like stor andel av skattene som før. I noen land er det gjort kutt i trygder og sosialhjelp som særlig rammer dem med lavest inntekt.
De store forskjellene i inntekt skapes likevel på markedene, og forskjellene øker når markedene slippes mer fri enn før. Å slippe markeder fri betyr å øke konkurransen – mellom bedrifter, mellom sjølstendig næringsdrivende og mellom lønnstakere. Økt konkurranse betyr i praksis større forskjeller mellom mennesker og sosiale grupper.
Budskapet til EAPN, (European anti-poverty network), en paraplyorganisasjon for organisasjoner som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa er i hvert fall klart: EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.
Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må dempe konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi gjøre noe med EØS.
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”
Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – lenge før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner. (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)
Fellesuttalelsen fra fagbevegelsen, miljøbevegelsen og det sosialpolitiske Europa kritiserer EU for å ”bygge et indre marked uten hindringer for kapitalen”, mens det glemmes ”at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. september 2010)
De sosiale forskjellene øker omtrent i hvert eneste land – de øker i absolutt alle i den rike del av verden. Uansett hvordan de måles, er de sosiale forskjellene mindre i Norge enn i de fleste land i Europa – men de har økt kraftig også hos oss.
Ett mål på sosial ulikhet er å sammenlikne inntekten til den rikeste tiendeparten av befolkningen med inntektene til den fattigste tiendeparten.
Målt på denne måten er inntektsforskjellene i Europa minst i Finland, Norge og Sverige. Mens den rikeste tiendeparten i 2007 tjente seks ganger så mye som den fattigste tiendeparten i Finland, Norge og Sverige, tjente den sju ganger så mye i Tyskland, åtte ganger så mye i Danmark, ni ganger så mye i Frankrike, ti ganger så mye i Spania, over elleve ganger så mye i Italia, nesten fjorten ganger så mye i Storbritannia og seksten ganger så mye i USA. (Human Development Report 2007, UNDP)
Talla illustrerer at inntektsforskjellene er størst der hvor markedene er sluppet mest fri, som i USA og Storbritannia. Innad i EU er det stor variasjon på inntektsforskjellene. Ikke alle rammevilkår er de samme. Styrken til fagbevegelsen varierer, skattesystemet varierer og de sosiale overføringene er ikke like store overalt.
Det er ikke større forskjeller i EU-land som Sverige og Finland enn i Norge som står utafor EU. Så er da også viktige rammevilkår de samme i Norge som i alle EU-land. Gjennom EØS er markedene sluppet fri på samme måte i Norge som i EU, og norsk arbeidsliv har vært utsatt for den samme grenseløse konkurransen og de samme utstøtingsmekanismene som arbeidslivet ellers i Europa.
Inntektsforskjellene i Norge er da også økt betydelig etter at såkalte ”tilpasninger til EUs indre marked” satte dagsorden for norsk politikk fra slutten av 1980-åra. I 1986 tjente den rikeste tidelen fire ganger så mye som den fattigste. Nå tjener den rikeste tidelen 5-6 ganger så mye.
For dem med høyest inntekt kan inntektene svinge mye på grunn av endringer i aksjeutbytte. 2005 var et år med større aksjeutbytte enn åra før og etter. Da tjente den rikeste tiendeparten 7,5 ganger så mye som den fattigste tiendeparten.
I følge ”Sosialt utsyn 2000” er det særlig fra 1993 til 1997 at vi så ”en utvikling mot større ulikheter i inntekter.” De rike ble mye rikere, og de fattige ble litt fattigere – målt i hvor store andeler de har av den samlede inntekten i det norske samfunnet. Det var da EUs indre marked for alvor slo inn i Norge gjennom EØS-avtalen.
Samme utvikling har det vært i hele Vest-Europa. Inntektsforskjellene holdt seg stort sett stabile i perioden 1975-1985. De økte i noen land, og avtok i andre.
1985 er det store tidsskillet i nyere europeisk historie. Det var da EU satte i gang det store indre-marked-prosjektet, det som skulle rydde av veien alt som kunne hindre den frie flyten på markedene. Dermed økte inntektsforskjellene så godt som overalt i EU.
De viktigste årsakene til sosial ulikhet er knytta til forhold i arbeidslivet. I de fleste EU-land er arbeidslivet opphav til større ulikheter i levekår enn i Norge.
To forhold kan bidra til at det er slik. Det ene er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at færre dermed lever på trygd eller er helt uten inntekt.
Det andre er at fagbevegelsen har større innflytelse på lønnsdannelsen i Norge enn i de fleste EU-land. Fagbevegelsen har større oppslutning enn i de fleste EU-land, og vi har i Norge i større grad en kombinasjon av sentrale lønnsoppgjør og forbundsvise oppgjør som er godt koordinert.
Fra 1980-tallet er det i mange land ført en offentlig politikk som øker ulikhetene i samfunnet – eller som i det minste demper ulikhetene mindre enn før. Skattesystem er nesten overalt lagt om slik at progresjonen er svakere enn før: de rike betaler ikke like stor andel av skattene som før. I noen land er det gjort kutt i trygder og sosialhjelp som særlig rammer dem med lavest inntekt.
De store forskjellene i inntekt skapes likevel på markedene, og forskjellene øker når markedene slippes mer fri enn før. Å slippe markeder fri betyr å øke konkurransen – mellom bedrifter, mellom sjølstendig næringsdrivende og mellom lønnstakere. Økt konkurranse betyr i praksis større forskjeller mellom mennesker og sosiale grupper.
Budskapet til EAPN, (European anti-poverty network), en paraplyorganisasjon for organisasjoner som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa er i hvert fall klart: EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.
Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må dempe konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi gjøre noe med EØS.
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”
Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – lenge før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner. (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)
Fellesuttalelsen fra fagbevegelsen, miljøbevegelsen og det sosialpolitiske Europa kritiserer EU for å ”bygge et indre marked uten hindringer for kapitalen”, mens det glemmes ”at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. september 2010)
På konkurransens alter
Først slippes jungel-konkurransen løs i arbeidslivet. Så klippes klørne av fagbevegelsen
Konkurransen på EUs indre marked skulle være til fordel til oss alle. Slik gikk det ikke. Det er blitt flere fattige. Flere enn før forsvinner ut av arbeidslivet. Mange må ha sosialhjelp sjøl om de er i full jobb fordi lønna er så lav.
Hva er det som skjer?
Langtidstendensen var at de sosiale forskjellene i de fleste europeiske land avtok til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs for alvor på sitt stadig mer grenseløse indre marked, begynte den nye ulikheten å gripe om seg. Var det et tilfeldig sammenfall i tid?
Fram mot 1992-93 var det konkurransen på varemarkedene EU var mest opptatt av å fremme. Utover på 1990-tallet måtte viktige offentlige tjenester som tele, post, jernbane og strømforsyning tåle konkurranse fra private selskap, i tur og orden ble mange tjenestemarkeder liberalisert som økonomene kaller det. I tillegg er mange av de gamle monopolselskapene nå helt eller delvis i privat eie.
Men er det liberalisering og privatisering som har økt de sosiale forskjellene og skapt den nye fattigdommen?
Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Forskningsmiljøer i seks europeiske stater har tatt for seg fire tjenestebransjer i hver av statene. Bransjene er strømforsyning, lokal kollektivtransport, posttjenester og sjukehus. De seks statene er Tyskland, Storbritannia, Polen, Belgia, Østerrike og Sverige.
Et tjuetall delrapporter går i gjennom erfaringene fra de enkelte land og bransjer. De sammenfattes på kryss og tvers. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.) EU-kommisjonen har delfinansiert forskningsprosjektet som starta i 2006 og ble avslutta i 2009.
Virkningene av liberalisering og privatisering varierer fra bransje til bransje og fra land til land. De mest dramatiske virkningene har ramma postansatte i Tyskland og Østerrike. Der ”truer liberaliseringen og privatiseringen med å omforme en offentlig tjeneste til en lavlønns-sektor.” De nye konkurrentene baserte seg i stor grad på uorganiserte deltidsansatte, ekstremt lave lønninger og uryddige arbeidsforhold. Den langvarige arbeidsløsheten gjorde det lett å spille arbeidssøkere ut mot hverandre.
Hos de nye postselskapene betales det lønninger helt nede på 5-7 euro timen. Det setter de gamle monopolselskapene under press slik at de også må svekke lønnskostnadene sine. Det skjer blant annet ved å betale nyansatte langt lavere lønn enn før og ved å kvitte seg med arbeidsoppgaver som så overtas av firmaer med lavere lønninger.
I de fleste andre land og bransjer er presset på lønningene svakere. Men dette kan endre seg hvis konkurransen øker, hevder forskerne.
For også i de andre tjenestebransjene fører liberalisering og privatisering til at mange går ned i lønn og at de sosiale forskjellene øker. Det fører naturligvis også til at tjenester som før var offentlige, fordeles mer ulikt enn før. Lønnstaperne får færre tjenestegoder enn andre når de må kjøpe tjenestene på privatiserte markeder.
Konsekvensene er tydeligst i de sektorene der det konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. Det er der fagbevegelsen mest mister medlemmer og kampevne.
Alt i alt har endringene bidratt til å øke ulikhetene i samfunnet, både blant forbrukerne som ikke lenger er likestilte kunder av tidligere offentlige tjenester og blant lønnstakerne som i økende grad får ulike lønninger for samme arbeid.
Forskningsrapportene konkluderer med at liberalisering og privatisering av sentrale offentlige tjenester fører med seg et todelt arbeidsliv. Godt organiserte lønnstakere i det som en gang var offentlige monopoler klarer å hevde gamle standarder for lønn og arbeidsvilkår. Men mange andre må finne seg i jobber med lav lønn og dårligere arbeidsvilkår i selskap som konkurrerer innbitt seg i mellom for å overleve.
På grunn av konkurransen etablerer også tidligere monopolselskap todelte lønnsstrukturer ved å dele arbeidsstokken i en kjerne av fast ansatte og en periferi med løsere tilknytning til bedriften, som deltidsansatte og midlertidig ansatte.
Forskerne legger vekt på at denne utviklingen undergraver grunnlaget for solidaritet mellom ansatte i samme bransje og skaper en permanent trussel også mot relativt gunstig stilte kjernearbeidere. Dermed skjer det en oppflising av fagbevegelsen slik at den ikke lenger klarer ”å ta lønn og arbeidsforhold ut av konkurransen” mellom arbeidsplasser i samme bransje. Mye av konkurransen skjer nå nettopp ved at bedrifter satser på lav lønn for å slå ut konkurrenter.
Men kan ikke konkurranse i én sektor føre til økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser i andre sektorer? Det har forskerne ikke klart å påvise. Ifølge forskerne har liberalisering og privatisering snarere ført til at det blir færre arbeidsplasser, at det i tillegg blir flere som jobber deltid, har midlertidig arbeid eller jobber som sjølsysselsatte kontraktører.
Konklusjonen på det store forskningssamarbeidet ser slik ut: ”Liberalisering og privatisering har så langt fremma en konkurransemodell som i stor grad er basert på reduserte lønnskostnader og ikke på kvalitetsforbedring og innovasjon. Så lenge liberalisering assosieres med forverring av arbeidsforhold vil den fortsette å mangle støtte og legitimitet blant store deler av de ansatte som berøres.”
Den politiske konklusjonen er da også klar nok: ”Det er et presserende behov for en sosial (re)regulering av liberaliserte og privatiserte sektorer. Det krever politisk handling både på nasjonalt og europeisk nivå.”
Da er det ekstra ille at nylige dommer fra EU-domstolen (Laval, Viking og Rüffert-sakene) fastslår ”at bestemte nasjonale reguleringer til vern for arbeidere er i strid med prinsippene om de økonomiske frihetene som er fastlagt i EU-traktaten.”
Konkurransen på EUs indre marked skulle være til fordel til oss alle. Slik gikk det ikke. Det er blitt flere fattige. Flere enn før forsvinner ut av arbeidslivet. Mange må ha sosialhjelp sjøl om de er i full jobb fordi lønna er så lav.
Hva er det som skjer?
Langtidstendensen var at de sosiale forskjellene i de fleste europeiske land avtok til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs for alvor på sitt stadig mer grenseløse indre marked, begynte den nye ulikheten å gripe om seg. Var det et tilfeldig sammenfall i tid?
Fram mot 1992-93 var det konkurransen på varemarkedene EU var mest opptatt av å fremme. Utover på 1990-tallet måtte viktige offentlige tjenester som tele, post, jernbane og strømforsyning tåle konkurranse fra private selskap, i tur og orden ble mange tjenestemarkeder liberalisert som økonomene kaller det. I tillegg er mange av de gamle monopolselskapene nå helt eller delvis i privat eie.
Men er det liberalisering og privatisering som har økt de sosiale forskjellene og skapt den nye fattigdommen?
Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Forskningsmiljøer i seks europeiske stater har tatt for seg fire tjenestebransjer i hver av statene. Bransjene er strømforsyning, lokal kollektivtransport, posttjenester og sjukehus. De seks statene er Tyskland, Storbritannia, Polen, Belgia, Østerrike og Sverige.
Et tjuetall delrapporter går i gjennom erfaringene fra de enkelte land og bransjer. De sammenfattes på kryss og tvers. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.) EU-kommisjonen har delfinansiert forskningsprosjektet som starta i 2006 og ble avslutta i 2009.
Virkningene av liberalisering og privatisering varierer fra bransje til bransje og fra land til land. De mest dramatiske virkningene har ramma postansatte i Tyskland og Østerrike. Der ”truer liberaliseringen og privatiseringen med å omforme en offentlig tjeneste til en lavlønns-sektor.” De nye konkurrentene baserte seg i stor grad på uorganiserte deltidsansatte, ekstremt lave lønninger og uryddige arbeidsforhold. Den langvarige arbeidsløsheten gjorde det lett å spille arbeidssøkere ut mot hverandre.
Hos de nye postselskapene betales det lønninger helt nede på 5-7 euro timen. Det setter de gamle monopolselskapene under press slik at de også må svekke lønnskostnadene sine. Det skjer blant annet ved å betale nyansatte langt lavere lønn enn før og ved å kvitte seg med arbeidsoppgaver som så overtas av firmaer med lavere lønninger.
I de fleste andre land og bransjer er presset på lønningene svakere. Men dette kan endre seg hvis konkurransen øker, hevder forskerne.
For også i de andre tjenestebransjene fører liberalisering og privatisering til at mange går ned i lønn og at de sosiale forskjellene øker. Det fører naturligvis også til at tjenester som før var offentlige, fordeles mer ulikt enn før. Lønnstaperne får færre tjenestegoder enn andre når de må kjøpe tjenestene på privatiserte markeder.
Konsekvensene er tydeligst i de sektorene der det konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. Det er der fagbevegelsen mest mister medlemmer og kampevne.
Alt i alt har endringene bidratt til å øke ulikhetene i samfunnet, både blant forbrukerne som ikke lenger er likestilte kunder av tidligere offentlige tjenester og blant lønnstakerne som i økende grad får ulike lønninger for samme arbeid.
Forskningsrapportene konkluderer med at liberalisering og privatisering av sentrale offentlige tjenester fører med seg et todelt arbeidsliv. Godt organiserte lønnstakere i det som en gang var offentlige monopoler klarer å hevde gamle standarder for lønn og arbeidsvilkår. Men mange andre må finne seg i jobber med lav lønn og dårligere arbeidsvilkår i selskap som konkurrerer innbitt seg i mellom for å overleve.
På grunn av konkurransen etablerer også tidligere monopolselskap todelte lønnsstrukturer ved å dele arbeidsstokken i en kjerne av fast ansatte og en periferi med løsere tilknytning til bedriften, som deltidsansatte og midlertidig ansatte.
Forskerne legger vekt på at denne utviklingen undergraver grunnlaget for solidaritet mellom ansatte i samme bransje og skaper en permanent trussel også mot relativt gunstig stilte kjernearbeidere. Dermed skjer det en oppflising av fagbevegelsen slik at den ikke lenger klarer ”å ta lønn og arbeidsforhold ut av konkurransen” mellom arbeidsplasser i samme bransje. Mye av konkurransen skjer nå nettopp ved at bedrifter satser på lav lønn for å slå ut konkurrenter.
Men kan ikke konkurranse i én sektor føre til økt lønnsomhet og flere arbeidsplasser i andre sektorer? Det har forskerne ikke klart å påvise. Ifølge forskerne har liberalisering og privatisering snarere ført til at det blir færre arbeidsplasser, at det i tillegg blir flere som jobber deltid, har midlertidig arbeid eller jobber som sjølsysselsatte kontraktører.
Konklusjonen på det store forskningssamarbeidet ser slik ut: ”Liberalisering og privatisering har så langt fremma en konkurransemodell som i stor grad er basert på reduserte lønnskostnader og ikke på kvalitetsforbedring og innovasjon. Så lenge liberalisering assosieres med forverring av arbeidsforhold vil den fortsette å mangle støtte og legitimitet blant store deler av de ansatte som berøres.”
Den politiske konklusjonen er da også klar nok: ”Det er et presserende behov for en sosial (re)regulering av liberaliserte og privatiserte sektorer. Det krever politisk handling både på nasjonalt og europeisk nivå.”
Da er det ekstra ille at nylige dommer fra EU-domstolen (Laval, Viking og Rüffert-sakene) fastslår ”at bestemte nasjonale reguleringer til vern for arbeidere er i strid med prinsippene om de økonomiske frihetene som er fastlagt i EU-traktaten.”
Abonner på:
Innlegg (Atom)