En vaklende euro skal sikres med straff – og denne gang er det alvorlig ment!
Straff må til dersom valutaunionen skal henge sammen. Det har vært budskapet lenge – fra EUs sentralbank, fra EU-kommisjonen, fra Angela Merkel.
På onsdag la EU-kommisjonen fram et forslag til hvordan valutaunionen skal strammes opp. Det er ikke nok at de 16 eurostatene har samme mynt og samme rente bestemt av sentralbanken. De må også ha statsbudsjett som EU-kommisjonen kan godkjenne – og som regjeringene deretter spikrer fast ved flertallsvedtak.
Regjeringene må hvert år legge fram forslaget til nytt statsbudsjett i april. Forslaga skal så bli vurdert av EU-kommisjonen som deretter vil legge fram ”land-spesifikke retningslinjer” tidlig i juli. Slike retningslinjer har EU-kommisjonen kommet med i flere år. Men de har ikke vært bindende, og de er ikke fulgt opp med sanksjoner hvis en regjering bryter dem. Heretter skal de være bindende, og sanksjoner skal sørge for at de følges.
Opprinnelig hadde EU-kommisjonen foreslått at sanksjonene skulle settes inn i form av kutt i regionalstøtten. Det var et så provoserende forslag at det knapt kan ha vært alvorlig ment. Kutt i regionalstøtten ville i alt vesentlig ramme land i Sentral- og Øst-Europa og til en viss grad Hellas, Italia, Spania og Portugal.
EU-kommisjonen fastslår nå at sanksjonene også kan bestå i kutt i landbruks- og fiskeristøtten. Dermed kan sanksjonene også rettes mot Frankrike, Spania, Tyskland og Storbritannia.
Økonomikommissær Olli Rehn har vært raskt ute med å presisere at det er overføringene til regjeringene som kuttes, ikke støtten til den enkelte bonde. Den har regjeringene ansvar for å betale ut også om det ikke kommer noen landbrukspenger fra Brussel.
Dette viser hvor ugjennomførbart sanksjonsopplegget er. En regjering med store underskudd på statsbudsjettet og stor statsgjeld, og som ikke klarer å legge fram et forslag til statsbudsjett som EU kan godta, har sjølsagt heller ikke penger til å betale ut den landbruksstøtten som bøndene har krav på. De pengene må lånes, og det blir i en slik situasjon svært dyre lån. Dermed øker underskuddet på statsbudsjettet og statsgjelden ytterligere, og det blir enda mer umulig å klare krava til underskudd og statsbudsjett året etter.
Hele hensikten med sanksjonsopplegget kan derfor ikke være at det skal gjennomføres i praksis. Det skal brukes til å skremme regjeringene fra å sette seg i en situasjon at sanksjoner utløses. Men da må trusselen om sanksjoner være troverdig.
Det har den nåværende ”stabilitetspakten” ikke vært. Den skulle disiplinere euro-regjeringene ved at de måtte betale bøter dersom de nasjonale statsbudsjettene hadde et underskudd som var større enn 3 prosent av nasjonalproduktet.
Størrelsen på boten er fastlagt i Maastricht-traktaten. Den er ingen bagatell. For hver prosent som underskuddet overstiger de tre prosentene, skal fjerdeparten - altså en kvart prosent av nasjonalproduktet - betales i bot til Brussel, en bot som først betales tilbake når underskuddet på nytt er kommet under tre prosent.
Problemet med bøter i den størrelsen er naturligvis at de bare gjør det verre å hanskes med store budsjettunderskudd. For å overføre så mye penger til Brussel – om aldri så midlertidig – måtte pengene lånes. Og dermed øker budsjettunderskuddet og statsgjelden.
Praksis avslørte at stabilitetspakten ikke var troverdig. Noen bøter har aldri blitt betalt inn til Brussel til tross for at de fleste euroland har hatt budsjettunderskudd i overkant av 3 prosent i flere år.
I 2003 krevde EU-kommisjonen at de tyske statsutgiftene måtte kuttes med 50 milliarder kroner. Det er godt over halvparten av den tøffe sparepakka som Merkel påtvinger tyske arbeidstakere i dag. Tilsvarende krav ble stilt til Frankrike.
Bakgrunnen var at begge land for tredje år på rad lå an til å få et underskudd på statsbudsjettet større enn tre prosent av nasjonalproduktet. Verken Tyskland eller Frankrike bøyde seg for EU-kommisjonen.
Begge land sleit med haltende økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Dermed svikta skatteinngangen, mens utgiftene til dagpenger økte. Hvis de offentlige utgiftene skulle kuttes, ville problemene forverres. Vekstmulighetene ville rammes og arbeidsløsheten ville øke enda mer.
Ironisk nok var det Tyskland som insisterte på at valutaunionen måtte sikres med en slik ”stabilitetspakt”. Hensikten var at land som Italia, Spania og Hellas skulle disiplineres. Tyskerne ville ikke risikere å bytte stabile D-mark med en ustabil euro uten troverdighet på internasjonale markeder.
Så var det Tyskland som - sammen med Frankrike – ble første land som åpent satte seg ut over reglene i denne stabilitetspakten. Etter det var det ingen som tok stabilitetspakten alvorlig, verken regjeringer eller EU-kommisjonen. Mange begynte å kalle den ”stupiditetspakten” etter at kommisjonspresident Romano Prodi ved en anledning kalte den ”tåpelig”.
Etter 2004 har EU-kommisjonen ved flere anledninger gått inn for å svekke straffereglene. Men det var før underskuddene eksploderte etter at krisa slo ut høsten 2008.
Situasjonen til Hellas viser hvor meningsløst stabilitetspakten ville fungere i dagens situasjon. Det er sannsynlig at budsjettunderskuddet i Hellas vil komme opp i 13 prosent av bnp til neste år. Det er 10 prosentpoeng over den tillatte grensa på tre prosent. Hvis fjerdeparten av disse 10 prosentene skulle betales som bot til Brussel, ville det automatisk øke underskuddet fra 13 til 15,5 prosent av bnp. Skulle Hellas berges fra konkurs, måtte EU-statene og IMF ha gått inn med enda større redningspakker enn den de med mye slit fikk på plass i mai.
Det nye straffeopplegget til EU-kommisjonen er derfor ment som et allmennpreventivt tiltak. Det skal skremme regjeringer fra å havne i en situasjonen at en så nådeløs straff vil ramme dem. Men først må alle statsbudsjett godkjennes i Brussel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. juli 2010)
fredag 30. juli 2010
Helsedirektiv underveis
Friere flyt av helsetjenester gjør det verre å være helseminister
8.juni kom EUs helseministre til enighet om et direktiv om grensekryssende helsetjenester. Vedtaket er på enkelte punkter forskjellig fra det som EU-parlamentet vedtok i april 2009. Det betyr at det blir en ny runde gjennom parlament og ministerråd for å få til full enighet mellom de to institusjonene. Det må til for at direktivet skal bli vedtatt.
Det er Belgia som overtar formannskapet i EU 1. juli – og dermed ansvaret for framdriften av helsedirektivet. Men fins Belgia til høsten?
Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)
Det er EU-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.
Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. Betalingen kan begrenses til det som tilsvarende helsehjelp ville kosta i hjemlandet, og den skal ikke overstige pasientens faktiske utgift. Men hvem passer da på at utgiftene ikke skrus i været?
EU-kommisjonen ville i utgangspunktet ha et direktiv som ga rett til fullstendig fritt valg av helsetjenenster i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer mente at for behandling på sjukehus utenlands var det nødvendig med forhåndsgodkjenning fra nasjonale helsemyndigheter. Det måtte til for å styre budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv ga medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren.
Dette utløste hard strid mellom regjeringene i EU-statene, og situasjonen var lenge fastlåst. Det kom som en overraskelse at helseministrene nå klarte å komme fram til enighet om et kompromiss. Som vanlig er det blitt et vedtak som skjuler mer uenighet enn det avklarer. “Konstruktiv tvetydighet” ble nødvendig for å få til et vedtak.
Når det gjelder forhåndsgodkjenning, skal det – på visse vilkår - være opp til hver enkelt stat om det trengs forhåndsgodkjenning om behandling ved sjukehus. Regjeringene kan føye til egne vilkår utover dem som fastlegges i direktivet.
Sjukehusbehandling er definert som
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen. EU-kommisjonen skal lage liste over slik behandling.
For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.
I EU-parlamentet går skillet mellom høyre og venstre i spørsmålet om forhåndsgodkjenning. Sosialdemokratene, venstresosialistene og de grønne mener at forhåndsgodkjenning er nødvendig. Men høyrepartiene har et stort flertall og vil nok slåss iherdig for å gjøre nåløyet for forhåndsgodkjenning trangest mulig.
EU-kommisjonen satte EU-traktatens artikkel 95 om det indre markedet som hjemmel for helsedirektivet. Helseministrene har gitt direktivet såkalt “dobbel hjemmel”, både i prinsippet om fri flyt av helsetjenester (art. 114) og i traktatens artikkel 168 om at helsepolitikk er et nasjonalt ansvar. På den måten vil en unngå at EU-domstolen kan legge ensidig vekt på markedsfrihetene når den skal fastslå hordan direktivet skal tolkes.
I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.
Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet.
Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter – i hvert fall for dem som har ressurser til å oppsøke helsetjenester i andre land. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som i det lange løp er til fordel for befolkningen som helhet.
Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Direktivet kan bli et press for å øke omfanget av stykkprisfinansiering rundt om i Europa.
Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. juni 2010)
8.juni kom EUs helseministre til enighet om et direktiv om grensekryssende helsetjenester. Vedtaket er på enkelte punkter forskjellig fra det som EU-parlamentet vedtok i april 2009. Det betyr at det blir en ny runde gjennom parlament og ministerråd for å få til full enighet mellom de to institusjonene. Det må til for at direktivet skal bli vedtatt.
Det er Belgia som overtar formannskapet i EU 1. juli – og dermed ansvaret for framdriften av helsedirektivet. Men fins Belgia til høsten?
Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)
Det er EU-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.
Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. Betalingen kan begrenses til det som tilsvarende helsehjelp ville kosta i hjemlandet, og den skal ikke overstige pasientens faktiske utgift. Men hvem passer da på at utgiftene ikke skrus i været?
EU-kommisjonen ville i utgangspunktet ha et direktiv som ga rett til fullstendig fritt valg av helsetjenenster i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer mente at for behandling på sjukehus utenlands var det nødvendig med forhåndsgodkjenning fra nasjonale helsemyndigheter. Det måtte til for å styre budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv ga medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren.
Dette utløste hard strid mellom regjeringene i EU-statene, og situasjonen var lenge fastlåst. Det kom som en overraskelse at helseministrene nå klarte å komme fram til enighet om et kompromiss. Som vanlig er det blitt et vedtak som skjuler mer uenighet enn det avklarer. “Konstruktiv tvetydighet” ble nødvendig for å få til et vedtak.
Når det gjelder forhåndsgodkjenning, skal det – på visse vilkår - være opp til hver enkelt stat om det trengs forhåndsgodkjenning om behandling ved sjukehus. Regjeringene kan føye til egne vilkår utover dem som fastlegges i direktivet.
Sjukehusbehandling er definert som
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen. EU-kommisjonen skal lage liste over slik behandling.
For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.
I EU-parlamentet går skillet mellom høyre og venstre i spørsmålet om forhåndsgodkjenning. Sosialdemokratene, venstresosialistene og de grønne mener at forhåndsgodkjenning er nødvendig. Men høyrepartiene har et stort flertall og vil nok slåss iherdig for å gjøre nåløyet for forhåndsgodkjenning trangest mulig.
EU-kommisjonen satte EU-traktatens artikkel 95 om det indre markedet som hjemmel for helsedirektivet. Helseministrene har gitt direktivet såkalt “dobbel hjemmel”, både i prinsippet om fri flyt av helsetjenester (art. 114) og i traktatens artikkel 168 om at helsepolitikk er et nasjonalt ansvar. På den måten vil en unngå at EU-domstolen kan legge ensidig vekt på markedsfrihetene når den skal fastslå hordan direktivet skal tolkes.
I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.
Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet.
Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter – i hvert fall for dem som har ressurser til å oppsøke helsetjenester i andre land. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som i det lange løp er til fordel for befolkningen som helhet.
Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Direktivet kan bli et press for å øke omfanget av stykkprisfinansiering rundt om i Europa.
Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. juni 2010)
fredag 2. juli 2010
Foran en double-dip?
I mange land må statsgjelda ned, men må det strammes inn akkurat nå?
Den tyske regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og det rammer i ekstrem grad dem med svakest økonomi. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og andre som tar imot sosialhjelp.
Spania skal spare 65 milliarder euro, Italia 24 milliarder euro, og den franske regjeringen vil kutte statsutgiftene med 10 prosent. Tilsvarende meldinger kommer fra regjering etter regjering. Den nye regjeringen i Storbritannia har varsla at den legger fram et sjokkerende spareprogram i slutten av juni.
Det første ubehagelige spørsmålet er om det går an å spare seg ut av krisa. Keynes ville ha sagt nei: I ei krise skal det underskuddsbudsjetteres. Da må de offentlige utgiftene økes for å få fart på etterspørselen etter varer og tjenester.
Problemet rundt om i Europa er at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.
Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.
Det er derfor ingen tvil om at det må spares. Men må det spares akkurat nå?
Det spørsmålet stilles av venstreliberale økonomer som Krugman og Stiglitz, det stilles av økonomer over hele Europa, det stilles på lederplass i høyreliberale organ som Financial Times og Economist.
Faren er stor for at utgifter kuttes og skatter økes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Det har lenge vært advart mot en såkalt ”double-dip” krise, ei krise med to nedgangsfaser. Den første kom som ei finanskrise høsten 2008. Den slo inn i realøkonomien i form av lavere produksjon og høyere arbeidsløshet, og ble mildna av regjeringer som satte i gang stimuleringstiltak.
Det er mye som kan utløse nedgangsfase to: Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.
Den mest grunnleggende uroen skyldes at stadig færre tror redningspakka til Hellas fra EU og IMF vil hjelpe. Pakka økte på få uker fra 45 milliarder euro til enorme 750 milliarder euro, riktig nok som et krisefond også for andre land som kunne komme i tilsvarende krise. Men det hjelper ikke om redningspakkene er store, så lenge det er snakk om støtte i form av lån.
Statsgjelda til Hellas er alt for stor som den er. Den vil øke ytterligere med hver euro som kommer fra redningspakka til EU og IMF. De fleste som regner på rentebelastningen framover, kommer til at det blir en umulig oppgave for den greske regjeringen å få statsgjelda ned på et overkommelig nivå.
Da blir ”løsningen” en eller annen form for konkurs der kreditorene, enten de er banker eller stater, går med på å skrive ned deler av gjelda for å sikre at det fortsatt fins en gresk stat. Det kan bli snakk om samlede tap på 130-200 milliarder dollar – i så fall den største statskonkurs i historia, langt større enn Argentinas i 1999-2001. Virkningene kan spre seg i mange retninger.
Innad i EU er det stor og økende ubalanse mellom medlemsstatene. Tyskland er her hovedproblemet med sine store overskudd på handelsbalansen med utlandet. Landet eksporterer mye mer enn det importerer. En viktig årsak er den tyske lønnsmoderasjonen.
Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.
Den tyske politikken provoserer alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet. Tyske varer blir billigere i forhold til konkurrentene både ute og på det innenlandske tyske markedet.
En stor del av den tyske eksporten går til andre land i EU. Kriserammede land som Spania, Italia og Portugal rammes ekstra hardt av at Tyskland driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala.
Land med store handelsoverskudd burde øke etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin. Det kreves fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen.
Det betyr at Tyskland nå burde vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som skal redde tysk økonomi.
Fra mange land meldes det om streiker og demonstrasjoner mot innstramningene, mot den økende arbeidsløsheten og mot at velferdsytelser svekkes. Foreløpig har protestene vært slag i lufta. Det er få tegn på at regjeringene viker eller nøler. Foreløpig er Hellas eneste unntak.
I krisetider er det uvisst om velgere går til høyre eller venstre. Foreløpig er det ingen klar tendens. Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, den største tyske delstaten ble et saftig nederlag for de blå-blå partiene i Merkel-regjeringen. Ved lokalvalget i Frankrike gikk venstresida klart fram, men ikke mer enn at den gjenoppretta det tradisjonelle styrkeforholdet mellom høyre og venstre i fransk politikk. I Nederland gikk Sosialistpartiet tilbake fra 15 til 10 prosent til tross for at det var det eneste partiet som gjorde valgkampen til en kamp mot kutt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. juni 2010)
Den tyske regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og det rammer i ekstrem grad dem med svakest økonomi. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og andre som tar imot sosialhjelp.
Spania skal spare 65 milliarder euro, Italia 24 milliarder euro, og den franske regjeringen vil kutte statsutgiftene med 10 prosent. Tilsvarende meldinger kommer fra regjering etter regjering. Den nye regjeringen i Storbritannia har varsla at den legger fram et sjokkerende spareprogram i slutten av juni.
Det første ubehagelige spørsmålet er om det går an å spare seg ut av krisa. Keynes ville ha sagt nei: I ei krise skal det underskuddsbudsjetteres. Da må de offentlige utgiftene økes for å få fart på etterspørselen etter varer og tjenester.
Problemet rundt om i Europa er at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.
Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.
Det er derfor ingen tvil om at det må spares. Men må det spares akkurat nå?
Det spørsmålet stilles av venstreliberale økonomer som Krugman og Stiglitz, det stilles av økonomer over hele Europa, det stilles på lederplass i høyreliberale organ som Financial Times og Economist.
Faren er stor for at utgifter kuttes og skatter økes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Det har lenge vært advart mot en såkalt ”double-dip” krise, ei krise med to nedgangsfaser. Den første kom som ei finanskrise høsten 2008. Den slo inn i realøkonomien i form av lavere produksjon og høyere arbeidsløshet, og ble mildna av regjeringer som satte i gang stimuleringstiltak.
Det er mye som kan utløse nedgangsfase to: Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.
Den mest grunnleggende uroen skyldes at stadig færre tror redningspakka til Hellas fra EU og IMF vil hjelpe. Pakka økte på få uker fra 45 milliarder euro til enorme 750 milliarder euro, riktig nok som et krisefond også for andre land som kunne komme i tilsvarende krise. Men det hjelper ikke om redningspakkene er store, så lenge det er snakk om støtte i form av lån.
Statsgjelda til Hellas er alt for stor som den er. Den vil øke ytterligere med hver euro som kommer fra redningspakka til EU og IMF. De fleste som regner på rentebelastningen framover, kommer til at det blir en umulig oppgave for den greske regjeringen å få statsgjelda ned på et overkommelig nivå.
Da blir ”løsningen” en eller annen form for konkurs der kreditorene, enten de er banker eller stater, går med på å skrive ned deler av gjelda for å sikre at det fortsatt fins en gresk stat. Det kan bli snakk om samlede tap på 130-200 milliarder dollar – i så fall den største statskonkurs i historia, langt større enn Argentinas i 1999-2001. Virkningene kan spre seg i mange retninger.
Innad i EU er det stor og økende ubalanse mellom medlemsstatene. Tyskland er her hovedproblemet med sine store overskudd på handelsbalansen med utlandet. Landet eksporterer mye mer enn det importerer. En viktig årsak er den tyske lønnsmoderasjonen.
Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.
Den tyske politikken provoserer alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet. Tyske varer blir billigere i forhold til konkurrentene både ute og på det innenlandske tyske markedet.
En stor del av den tyske eksporten går til andre land i EU. Kriserammede land som Spania, Italia og Portugal rammes ekstra hardt av at Tyskland driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala.
Land med store handelsoverskudd burde øke etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin. Det kreves fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen.
Det betyr at Tyskland nå burde vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som skal redde tysk økonomi.
Fra mange land meldes det om streiker og demonstrasjoner mot innstramningene, mot den økende arbeidsløsheten og mot at velferdsytelser svekkes. Foreløpig har protestene vært slag i lufta. Det er få tegn på at regjeringene viker eller nøler. Foreløpig er Hellas eneste unntak.
I krisetider er det uvisst om velgere går til høyre eller venstre. Foreløpig er det ingen klar tendens. Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, den største tyske delstaten ble et saftig nederlag for de blå-blå partiene i Merkel-regjeringen. Ved lokalvalget i Frankrike gikk venstresida klart fram, men ikke mer enn at den gjenoppretta det tradisjonelle styrkeforholdet mellom høyre og venstre i fransk politikk. I Nederland gikk Sosialistpartiet tilbake fra 15 til 10 prosent til tross for at det var det eneste partiet som gjorde valgkampen til en kamp mot kutt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. juni 2010)
torsdag 1. juli 2010
Muligheten som glipper
Krisa har vært bra for klimaet – men har vi lært noe av det?
Krisa har ført til at utslippene av klimagasser har gått ned i de fleste land i Europa to år på rad. I EU er utslippene nå 14 prosent lavere enn i 1990. Det betyr at målet om 20 prosent kutt innen 2020 plutselig er godt innafor rekkevidde.
Det burde også være mulig å gå inn for langt større klimakutt enn 20 prosent. Det forsøkte EU-kommisjonen å antyde for et par måneder sia, men den gang ei! Regjeringer og tunge næringsinteresser er langt mer opptatt av å få fart på fabrikkene og varetransporten igjen. Slik at alt er som før.
Danske Connie Hedegaard som er ansvarlig for klimapolitikken i EU-kommisjonen, fastslo på onsdag at EU bare vil kutte utslippene med 30 prosent hvis det kan inngå som ledd i en brei internasjonal klimaavtale. Uten en slik avtale vil EU nøye seg med å kutte utslippene med 20 prosent.
Dermed er EUs klimapolitikk like valen som før. Det var EU-toppmøtet i desember 2008 som vedtok å kutte klimautslippene med 20 prosent innen 2020, men EU kunne være villig til å kutte utslippene med 30 prosent dersom det var mulig å oppnå en internasjonal avtale som forplikta alle større utslippsland.
Det skal ikke bety noe at krisa har redusert den økonomiske aktiviteten så mye at det er langt enklere å få til kutt på 20 prosent enn det lå an til i desember 2008. Den gang ble kostnadene anslått til 70 milliarder euro. Nå er anslaget nede i 48 milliarder euro.
Det framgår av en redegjørelse som EU-kommisjonen la fram i mars om hvordan EU kunne gå fram for å kutte utslippene sine med 30 prosent innen 2020. Redegjørelsen fastslår at kutt på 30 prosent er gjennomførbart både økonomisk og teknisk. Kutt på 30 prosent ville for eksempel bare føre til et produksjonstap for energi-intensiv industri på én prosent i forhold til om kuttene summerte seg til 20 prosent.
Disse tankene ble raskt skutt ned. Tyskland og Frankrike gjorde det klart at kutt på 30 prosent forutsatte at andre store utslippsland forplikta seg til noe tilsvarende, og næringslivets organisasjoner rykka fram med alt skyts de hadde.
BusinessEurope, hovedorganisasjonen for næringslivet i Europa, argumenterte med at klimautfordringene bare kan mestres ved global innsats, og at kutt utover 20 prosent ville ”sende feil signal til europeisk industri midt i økonomisk krise”.
Det økonomiske tilbakeslaget har ”dramatisk redusert industriens og samfunnets evne til å ta på seg ensidige byrder”, mente Den europeiske alliansen av energi-intensive industrier. Samme sutring kom fra bransje etter bransje. Bilindustrien vil gjerne være ambisiøs, men ikke så ambisiøs at konkurranseevnen går tapt.
Foran så grunnleggende veivalg som dem klimautfordringene stiller oss overfor, har dagens næringsorganisasjoner kraftig slagside. De uttrykker naturlig nok bare interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet som har skapt klimatruslene.
De representerer på ingen måte interessene til det næringslivet som må utvikles om klimautfordringene skal overvinnes. For det næringslivet består av bedrifter, bransjer og næringsklynger som dels ennå ikke fins, og som i hvert fall ikke har organisert seg til lobbyinnsats.
Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner står i alt for stor grad for det næringslivet vi skal bort fra for å mestre klimautfordringene. Det er derfor de så sjelden trekker fram den store mengden av undersøkelser som viser at overgang til mindre klimatruende energikilder verken truer arbeidsplasser eller framtidig konkurranseevne. Snarere tvert imot.
Greenpeace har nylig oversiktlig og greitt imøtegått ”industriens myter” om hva kutt på 30 prosent kan føre til. (www.geeenpeace.org)
- Europeisk industri møter hardere konkurranse innen EU enn fra produsenter i andre verdensdeler.
- Det er få eksempler på at bedrifter flytter ut av landet på grunn av strenge miljøkrav. Skulle de flytte til land med svakere krav til klimautslipp, kan de samlede klimautslippene øke.
- En britisk undersøkelse fra 2008 av 159 industribransjer som inngår i kvotesystemet til EU, viste at bare i 23 bransjer utgjorde økte klimakostnader over 1 prosent av de samlede produksjonskostnadene. De fleste av disse 23 bransjene var dessuten ikke utsatt for konkurranse fra land utafor EU. Undersøkelser i Tyskland og Nederland ga tilsvarende resultater.
- Når bedrifter utflagges, er forhold som avstanden til markedene, teknologisk utvikling, kvalifikasjonene til ansatte, energitilgang og transportforhold viktigere enn klimapolitikken til de aktuelle statene.
- Viktigste motiv for utflagging er å flytte til land med lavere lønninger. Det vil skje uansett framtidig klimapolitikk. Men bare fem prosent av jobbtapene i industrialiserte land skyldes utflagging. Mekanisering og rasjonalisering er hovedgrunnen til at arbeidsplasser forsvinner.
- Hvis EU øker klimakuttene fra 20 til 30 prosent vil det stimulere til investering i arbeidsintensive produkter i stedet for energi-intensive. Et bakgrunnsdokument fra EU-kommisjonen (lekket til media) hevder at nettotilgangen på jobber kan bli så stor som 160.000 innen 2020.
- EU erkjenner at utslippene av klimagasser må ned med minst 80 prosent innen 2050. Er kuttet bare på 20 prosent innen 2020, må veldig store kutt tas etter 2020. Men effektive klimatiltak blir dyrere jo lenger de utsettes. Anslag fra Det internasjonale energibyrået (IEA) tilsier at hvert års utsettelse øker kostnadene ved de nødvendige globale investeringene med 500 milliarder dollar.
Greenpeace oppfordrer for sin del EU til å sette målet for utslippskutt innen 2020 til 30 prosent. Det vil være en garanti for at høyt industrialiserte land kan komme opp i utslippskutt på 40 prosent raskest mulig etter 2020 – og dermed fortsatt ha mulighet for å holde den globale oppvarmingen på under to grader.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29.mai 2010)
Krisa har ført til at utslippene av klimagasser har gått ned i de fleste land i Europa to år på rad. I EU er utslippene nå 14 prosent lavere enn i 1990. Det betyr at målet om 20 prosent kutt innen 2020 plutselig er godt innafor rekkevidde.
Det burde også være mulig å gå inn for langt større klimakutt enn 20 prosent. Det forsøkte EU-kommisjonen å antyde for et par måneder sia, men den gang ei! Regjeringer og tunge næringsinteresser er langt mer opptatt av å få fart på fabrikkene og varetransporten igjen. Slik at alt er som før.
Danske Connie Hedegaard som er ansvarlig for klimapolitikken i EU-kommisjonen, fastslo på onsdag at EU bare vil kutte utslippene med 30 prosent hvis det kan inngå som ledd i en brei internasjonal klimaavtale. Uten en slik avtale vil EU nøye seg med å kutte utslippene med 20 prosent.
Dermed er EUs klimapolitikk like valen som før. Det var EU-toppmøtet i desember 2008 som vedtok å kutte klimautslippene med 20 prosent innen 2020, men EU kunne være villig til å kutte utslippene med 30 prosent dersom det var mulig å oppnå en internasjonal avtale som forplikta alle større utslippsland.
Det skal ikke bety noe at krisa har redusert den økonomiske aktiviteten så mye at det er langt enklere å få til kutt på 20 prosent enn det lå an til i desember 2008. Den gang ble kostnadene anslått til 70 milliarder euro. Nå er anslaget nede i 48 milliarder euro.
Det framgår av en redegjørelse som EU-kommisjonen la fram i mars om hvordan EU kunne gå fram for å kutte utslippene sine med 30 prosent innen 2020. Redegjørelsen fastslår at kutt på 30 prosent er gjennomførbart både økonomisk og teknisk. Kutt på 30 prosent ville for eksempel bare føre til et produksjonstap for energi-intensiv industri på én prosent i forhold til om kuttene summerte seg til 20 prosent.
Disse tankene ble raskt skutt ned. Tyskland og Frankrike gjorde det klart at kutt på 30 prosent forutsatte at andre store utslippsland forplikta seg til noe tilsvarende, og næringslivets organisasjoner rykka fram med alt skyts de hadde.
BusinessEurope, hovedorganisasjonen for næringslivet i Europa, argumenterte med at klimautfordringene bare kan mestres ved global innsats, og at kutt utover 20 prosent ville ”sende feil signal til europeisk industri midt i økonomisk krise”.
Det økonomiske tilbakeslaget har ”dramatisk redusert industriens og samfunnets evne til å ta på seg ensidige byrder”, mente Den europeiske alliansen av energi-intensive industrier. Samme sutring kom fra bransje etter bransje. Bilindustrien vil gjerne være ambisiøs, men ikke så ambisiøs at konkurranseevnen går tapt.
Foran så grunnleggende veivalg som dem klimautfordringene stiller oss overfor, har dagens næringsorganisasjoner kraftig slagside. De uttrykker naturlig nok bare interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet som har skapt klimatruslene.
De representerer på ingen måte interessene til det næringslivet som må utvikles om klimautfordringene skal overvinnes. For det næringslivet består av bedrifter, bransjer og næringsklynger som dels ennå ikke fins, og som i hvert fall ikke har organisert seg til lobbyinnsats.
Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner står i alt for stor grad for det næringslivet vi skal bort fra for å mestre klimautfordringene. Det er derfor de så sjelden trekker fram den store mengden av undersøkelser som viser at overgang til mindre klimatruende energikilder verken truer arbeidsplasser eller framtidig konkurranseevne. Snarere tvert imot.
Greenpeace har nylig oversiktlig og greitt imøtegått ”industriens myter” om hva kutt på 30 prosent kan føre til. (www.geeenpeace.org)
- Europeisk industri møter hardere konkurranse innen EU enn fra produsenter i andre verdensdeler.
- Det er få eksempler på at bedrifter flytter ut av landet på grunn av strenge miljøkrav. Skulle de flytte til land med svakere krav til klimautslipp, kan de samlede klimautslippene øke.
- En britisk undersøkelse fra 2008 av 159 industribransjer som inngår i kvotesystemet til EU, viste at bare i 23 bransjer utgjorde økte klimakostnader over 1 prosent av de samlede produksjonskostnadene. De fleste av disse 23 bransjene var dessuten ikke utsatt for konkurranse fra land utafor EU. Undersøkelser i Tyskland og Nederland ga tilsvarende resultater.
- Når bedrifter utflagges, er forhold som avstanden til markedene, teknologisk utvikling, kvalifikasjonene til ansatte, energitilgang og transportforhold viktigere enn klimapolitikken til de aktuelle statene.
- Viktigste motiv for utflagging er å flytte til land med lavere lønninger. Det vil skje uansett framtidig klimapolitikk. Men bare fem prosent av jobbtapene i industrialiserte land skyldes utflagging. Mekanisering og rasjonalisering er hovedgrunnen til at arbeidsplasser forsvinner.
- Hvis EU øker klimakuttene fra 20 til 30 prosent vil det stimulere til investering i arbeidsintensive produkter i stedet for energi-intensive. Et bakgrunnsdokument fra EU-kommisjonen (lekket til media) hevder at nettotilgangen på jobber kan bli så stor som 160.000 innen 2020.
- EU erkjenner at utslippene av klimagasser må ned med minst 80 prosent innen 2050. Er kuttet bare på 20 prosent innen 2020, må veldig store kutt tas etter 2020. Men effektive klimatiltak blir dyrere jo lenger de utsettes. Anslag fra Det internasjonale energibyrået (IEA) tilsier at hvert års utsettelse øker kostnadene ved de nødvendige globale investeringene med 500 milliarder dollar.
Greenpeace oppfordrer for sin del EU til å sette målet for utslippskutt innen 2020 til 30 prosent. Det vil være en garanti for at høyt industrialiserte land kan komme opp i utslippskutt på 40 prosent raskest mulig etter 2020 – og dermed fortsatt ha mulighet for å holde den globale oppvarmingen på under to grader.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29.mai 2010)
mandag 21. juni 2010
Markedene takker aldri
Finansministrene skal vi nok tåle, hvis de skjønner at det er finansmarkedene vi ikke tåler
Finanskrisa utløste hektisk aktivitet i alle finansdepartement. På finansmarkedene var det ingen vilje til å låne ut penger. De fleste banker (og andre finansinstitusjoner, men la oss her kalle dem banker) trengte penger for å ha penger å låne ut. Det er det banker er til for, men det var ingen bank å låne fra. Alle mistenkte alle andre for at de kunne komme til å misligholde eventuelle lån.
Denne situasjonen kunne en bare komme ut av ved å pøse penger inn i bankene, mye penger. Det skulle svært mye penger til for å få bankene til å låne ut penger igjen.
Men hvem kunne ta sjansen på å pøse penger inn i banker som tviholdt på sin innerste forretningshemmelighet: Ingen andre må vite hvor nær konkurs vi er.
Banksjefene ropte på den eneste som kunne ta slike sjanser. De ropte på staten! Etter tiår da alt som er av banksjefer og andre spekulanter hadde forlangt at staten hadde å trekke seg ut av det økonomiske livet, var staten plutselig eneste mulige redning. Ingen andre enn staten kunne ta på seg en slik jobb. Ingen andre hadde heller like gode og nødvendige grunner til å ta et sånt samfunnsansvar.
For det sto jo om liv! Det sto om livet, ikke bare til banker og forsikringsselskap og alt annet som bare steller med penger, men også til bedrifter og butikker og barer og alt som er avhengig av at folk har jobber å gå til og at boliglåna lar seg betjene.
Så statskassene betalte – med hvilke penger? Ingen finansminister vågde å øke skattene midt i ei krise der jobber forsvant og stadig færre hadde råd til boliglånet sitt. Finansministrene over hele verden lånte. Det var ingen banker å låne av, så de utstedte statsobligasjoner som ble lagt ut for salg på all verdens børser.
Fantes det kjøpere av slike statsobligasjoner? De fantes, men bare hvis renta var høy nok – og bare så lenge en var sikker – helt sikker – på at staten ville ha penger nok til å innfri obligasjonene når den tid kom. (Obligasjoner utstedes ofte for en bestemt tidsperiode, to år – fem år – ti år – så innfris de)
Dette fører til at renta på nye statsobligasjoner varierer fra stat til stat og fra år til år. I mange år har det vært sånn at Tyskland har kunnet betale langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har vært tydelig, men ikke enorm.
Enorm blir renteforskjellen når de som plasserer penger i statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Denne mistilliten har de siste ukene ramma Hellas brutalt. Greske regjeringer har ansvaret for en overbudsjettering som har endt med helt uhåndterlige underskudd på årlige statsbudsjett. Slike underskudd kan bare dekkes inn ved å oppsøke lånemarkedet. Men det er der det er aller dyrest å være fattig.
Det som gjør at den greske krisa kan sprenge gresk økonomi fullstendig, og det greske samfunnet i filler, har ingen ting med frekk mangel på finansstyring eller uansvarlige grekere å gjøre. For å komme fra en situasjon med budsjettunderskudd på 14 prosent av bnp ned til EU-kravet om 3 prosent, må hver euro som en ikke får spart inn ved å kutte utgifter eller øke inntekter, dekkes av nye lån.
Nesten alle europeiske land er i denne situasjonen. De har alle pøst penger inn i krisetiltak fra ei statskasse som måtte låne pengene for å kunne pøse ut. Nesten overalt er statsgjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.
Underskuddet er størst i Hellas, nærmere 14 prosent av bnp. Men underskuddet er over ti prosent av bnp også i Spania, Portugal, Irland – og Storbritannia. I mange andre land er det på vei opp mot ti prosent.
Den viktigste grunnen til at underskuddene er blitt så store, er ikke uansvarlige finansministere. Regjeringene MÅTTE øke statsgjelda for å redde privat sektor best mulig gjennom krisa.
Nå kommer takken. Nå slår privatsektorens finansmarkeder til med særlig tyngde mot de regjeringene som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisa.
Det verste er at vi på ingen måte er trygt ute av denne finanskrisa. De regjeringene som nå bygger gjelda si raskest ned, gjør det motsatte av hva de gjorde for å puste liv i finansmarkedene. De tar sjansen på at vi er trygt ute av krisa. Er vi ikke det, blir det på ny verst for alle som trenger en jobb og et boliglån som lar seg betjene,
Finansmarkedene tvinger nå regjeringer over nesten hele Europa til å kutte utgifter og få statsinntektene i været ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene kuttes ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, st krisa biter seg fast enda hardere og blir enda verre å snu.
Faktaboks:
Portugal og Hellas
Det bor omtrent like mange mennesker i Portugal som i Hellas, rundt 11 millioner.
De tørre tall er ikke bedre for Portugal enn for Hellas. Den greske statsgjelda er riktignok større enn den portugisiske, utenlandsgjelda er 74 prosent av bnp mot 60 prosent i Portugal. Utenlandsgjelda til sentralbankene kommer i tillegg. Den er henholdsvis 17 og 14 prosent av bnp.
Men utenlandsgjelda til de kommersielle bankene er enormt mye større i Portugal enn i Hellas, 114 prosent av bnp mot 40 prosent i Hellas. Privat utenlandsgjeld utenom banksektoren er også mye større i Portugal, 34 prosent av bnp mot 9 prosent i Hellas.
Den samlede utenlandsgjelda er 143 prosent av bnp i Hellas, og så mye som 233 prosent av bnp i Portugal.
Hvis finansmarkedene kaster seg over Portugal, hva da med Spania og Irland, med Storbritannia og Italia? Mange kan få det vondt, men ikke de som tjener på spekulasjonene sine
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mai 2010)
Finanskrisa utløste hektisk aktivitet i alle finansdepartement. På finansmarkedene var det ingen vilje til å låne ut penger. De fleste banker (og andre finansinstitusjoner, men la oss her kalle dem banker) trengte penger for å ha penger å låne ut. Det er det banker er til for, men det var ingen bank å låne fra. Alle mistenkte alle andre for at de kunne komme til å misligholde eventuelle lån.
Denne situasjonen kunne en bare komme ut av ved å pøse penger inn i bankene, mye penger. Det skulle svært mye penger til for å få bankene til å låne ut penger igjen.
Men hvem kunne ta sjansen på å pøse penger inn i banker som tviholdt på sin innerste forretningshemmelighet: Ingen andre må vite hvor nær konkurs vi er.
Banksjefene ropte på den eneste som kunne ta slike sjanser. De ropte på staten! Etter tiår da alt som er av banksjefer og andre spekulanter hadde forlangt at staten hadde å trekke seg ut av det økonomiske livet, var staten plutselig eneste mulige redning. Ingen andre enn staten kunne ta på seg en slik jobb. Ingen andre hadde heller like gode og nødvendige grunner til å ta et sånt samfunnsansvar.
For det sto jo om liv! Det sto om livet, ikke bare til banker og forsikringsselskap og alt annet som bare steller med penger, men også til bedrifter og butikker og barer og alt som er avhengig av at folk har jobber å gå til og at boliglåna lar seg betjene.
Så statskassene betalte – med hvilke penger? Ingen finansminister vågde å øke skattene midt i ei krise der jobber forsvant og stadig færre hadde råd til boliglånet sitt. Finansministrene over hele verden lånte. Det var ingen banker å låne av, så de utstedte statsobligasjoner som ble lagt ut for salg på all verdens børser.
Fantes det kjøpere av slike statsobligasjoner? De fantes, men bare hvis renta var høy nok – og bare så lenge en var sikker – helt sikker – på at staten ville ha penger nok til å innfri obligasjonene når den tid kom. (Obligasjoner utstedes ofte for en bestemt tidsperiode, to år – fem år – ti år – så innfris de)
Dette fører til at renta på nye statsobligasjoner varierer fra stat til stat og fra år til år. I mange år har det vært sånn at Tyskland har kunnet betale langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har vært tydelig, men ikke enorm.
Enorm blir renteforskjellen når de som plasserer penger i statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Denne mistilliten har de siste ukene ramma Hellas brutalt. Greske regjeringer har ansvaret for en overbudsjettering som har endt med helt uhåndterlige underskudd på årlige statsbudsjett. Slike underskudd kan bare dekkes inn ved å oppsøke lånemarkedet. Men det er der det er aller dyrest å være fattig.
Det som gjør at den greske krisa kan sprenge gresk økonomi fullstendig, og det greske samfunnet i filler, har ingen ting med frekk mangel på finansstyring eller uansvarlige grekere å gjøre. For å komme fra en situasjon med budsjettunderskudd på 14 prosent av bnp ned til EU-kravet om 3 prosent, må hver euro som en ikke får spart inn ved å kutte utgifter eller øke inntekter, dekkes av nye lån.
Nesten alle europeiske land er i denne situasjonen. De har alle pøst penger inn i krisetiltak fra ei statskasse som måtte låne pengene for å kunne pøse ut. Nesten overalt er statsgjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.
Underskuddet er størst i Hellas, nærmere 14 prosent av bnp. Men underskuddet er over ti prosent av bnp også i Spania, Portugal, Irland – og Storbritannia. I mange andre land er det på vei opp mot ti prosent.
Den viktigste grunnen til at underskuddene er blitt så store, er ikke uansvarlige finansministere. Regjeringene MÅTTE øke statsgjelda for å redde privat sektor best mulig gjennom krisa.
Nå kommer takken. Nå slår privatsektorens finansmarkeder til med særlig tyngde mot de regjeringene som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisa.
Det verste er at vi på ingen måte er trygt ute av denne finanskrisa. De regjeringene som nå bygger gjelda si raskest ned, gjør det motsatte av hva de gjorde for å puste liv i finansmarkedene. De tar sjansen på at vi er trygt ute av krisa. Er vi ikke det, blir det på ny verst for alle som trenger en jobb og et boliglån som lar seg betjene,
Finansmarkedene tvinger nå regjeringer over nesten hele Europa til å kutte utgifter og få statsinntektene i været ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene kuttes ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, st krisa biter seg fast enda hardere og blir enda verre å snu.
Faktaboks:
Portugal og Hellas
Det bor omtrent like mange mennesker i Portugal som i Hellas, rundt 11 millioner.
De tørre tall er ikke bedre for Portugal enn for Hellas. Den greske statsgjelda er riktignok større enn den portugisiske, utenlandsgjelda er 74 prosent av bnp mot 60 prosent i Portugal. Utenlandsgjelda til sentralbankene kommer i tillegg. Den er henholdsvis 17 og 14 prosent av bnp.
Men utenlandsgjelda til de kommersielle bankene er enormt mye større i Portugal enn i Hellas, 114 prosent av bnp mot 40 prosent i Hellas. Privat utenlandsgjeld utenom banksektoren er også mye større i Portugal, 34 prosent av bnp mot 9 prosent i Hellas.
Den samlede utenlandsgjelda er 143 prosent av bnp i Hellas, og så mye som 233 prosent av bnp i Portugal.
Hvis finansmarkedene kaster seg over Portugal, hva da med Spania og Irland, med Storbritannia og Italia? Mange kan få det vondt, men ikke de som tjener på spekulasjonene sine
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mai 2010)
fredag 18. juni 2010
Kampen om gen-poteten
Er det mest demokratisk at hver enkelt bonde avgjør om gmo-planter skal dyrkes?
EU har godkjent en genmodifisert potet. Det splitter EU-regjeringene, men er samtidig del av et framstøt fra EU-kommisjonen for å få fart på gmo-dyrkinga. Den har det gått tregt med helt siden 1998.
EU-statene har hatt et regelverk som forutsetter at det er EU som har myndighet til å godkjenne både utsetting av genmodifiserte planter og import og markedsføring av nye genmodifiserte matvarer.
Noen få slike planter var godkjent da fem av de femten medlemsstatene i 1998 bestemte seg for å si stopp. Dermed var det ikke stort nok flertall for å godkjenne nye planter og matvarer. Det krevdes såkalt ”kvalifisert flertall” i Ministerrådet – den gang betydde det 71 prosent av stemmene – for å fatte gyldig vedtak.
Seinere er prosedyrene lagt om slik at mange flere avgjørelser tas av EU-kommisjonen, men EU henger USA etter når det gjelder å genmodifisere planter og matvarer. Det rammer konkurranseevnen, mener EU-kommisjonen.
Bioteknologien er grunnlaget for en av de helt store vekstnæringene i verden i dag, for eksempel for bruk innen medisinen. Men på to områder har tvilen vært stor både blant forbrukere og politikere i mange europeiske land. Det gjelder bruken av genmodifiserte planter som del av det vanlige landbruket – og det å fylle hyllene i kjøpesentrene med genmodifiserte matvarer.
Det var EU-kommisjonen som ga grønt lys for den såkalte Amflora-poteten. Den skal ikke brukes som mat for mennesker, bare til dyrefôr og til industriell bruk.
Amflora-poteten inneholder mye stivelse som skal kunne brukes ved produksjon av papir. Ifølge EU-kommisjonen kan den genmodifiserte stivelsen spare ”råmaterialer, energi, vann og oljebaserte kjemikalier”.
Det er den tyske kjemigiganten BASF, verdens ledende produsent av kjemikalier, som har utvikla denne gmo-poteten, Europeiske miljøorganisasjoner reagerer kraftig og stempler godkjenningen som ”et knefall for BASF”.
Men EU-kommisjonen kan komme til å utmanøvrere miljømotstanden mot gmo-dyrking. Den legger opp til et smidigere regime enn EU har hatt til nå. Det skal fortsatt være EU som godkjenner nye gmo-planter og GMO-matvarer, men det skal skje uten at medlemsstatene samtidig forplikter seg til å dyrke de godkjente plantene eller slippe de godkjente matvarene inn i butikkene. Det skal være opp til det enkelte medlemsland om slike planter og matvarer skal være tillatt eller ikke.
EU-kommisjonen håper at gmo-dyrking vil skyte fart når ikke alle EU-land trenger å gå i takt og i samme fart. Men det mest demokratiske ville være om hver bonde hadde denne valgfriheten, er kommentaren fra Carel du Marchie Sarvaas i EuropaBio, den mektigste pressgruppa for et gmo-landbruk i Europa.
Regjeringen i Østerrike har allerede varsla at den vil forby den nye gmo-poteten. Samme signal er kommet fra Italia. Sveits innførte et midlertidig forbud mot alle gmo-planter i 2005. Dette forbudet er nylig forlenga tre år til.
I Bulgaria gikk regjeringspartiet GERB inn for å oppheve et forbud mot dyrking av gmo-planter. Det førte til store demonstrasjoner for å opprettholde forbudet. Det endte med at regjeringen skifta syn – og til at parlamentet enstemmig(!) stemte ned regjeringens forslag om å oppheve gmo-forbudet.
I Tyskland har regjeringspartiene samla seg om et kompromiss. Amflora-poteten kan dyrkes, men bare for industrielle formål, ikke til dyrefôr.
De tre solid høyreorienterte tyske kvalitetsavisene deler seg i dette spørsmålet: Die Welt mener godkjenningen globalt sett er ”triviell”, men for Tyskland er den et langt skritt framover: Tyskland er, sammen med Frankrike og Østerrike, ett av de land der ”anti-gmo-aktivister har hatt taket på opinionen”.
Frankfurter Allgemeine Zeitung vurderer godkjenningen som ”overmoden”. Men Amflora-poteten må nok høstes noen år for at ”ryktet om at den er like farlig som kjernekraft” skal svekkes. München-avisa Süddeutsche Zeitung ser derimot godkjenningen som ”i strid med den uttrykte viljen til befolkningen”.
Meningsmålinger har vist at tre av fire tyskere er imot Amflora-poteten. Men Die Welt trøster seg med at motstanden synker ”når borgerne blir informert om fordelene ved bedre produkter”.
Frykten for å spise genmodifisert mat kan vise seg å være grunnløs. Men det vet ingen noe sikkert om i dag. Den økologiske risikoen er derimot hevet over enhver tvil. Det fins allerede mange eksempler på at de nye genene sprer seg til beslektede arter.
Genmodifisering har ofte som mål å gjøre plantene resistente mot bestemte sprøytemidler, mot bestemte typer antibiotika og/eller mot bestemte insekter. Faren er at genmodifiserte planter krysser seg med nærstående ugrasarter slik at krysningene også tåler sprøytemidlene, at resistensen mot antibiotika spres til bakterier i dyrs og menneskers mage når genmodifisert mat spises, og at insektlarvene kan utvikle resistens mot den giften som genmodifiserte planter produserer. Hvis genmodifiseringen skulle gjøre planter sterile, kan steriliteten overføres til naboplanter som en aldri planla å sterilisere.
En slik utilsikta spredning av gener med svært spesielle egenskaper kan ha en økologisk rekkevidde som det er umulig å overskue. Siden egenskapene føres videre fra generasjon til generasjon, skal en være nokså sikker på at det en har satt i gang, har gode virkninger også inn i ei fjern framtid.
Amflora-poteten inneholder et markørgen som gjør den resistent mot to slags antibiotika. Slike markørgener brukes for å finne ut om en faktisk får på plass de genene som en prøver å få satt inn. Markørgenene har ingen funksjon utafor laboratoriet, men de forblir i planten eller matvaren. Hvis de er antibiotikaresistente, utgjør de en fare dersom de fanges opp av bakterier når dyr eller mennesker spiser planten eller matvaren. Dermed kan bakterier også bli resistente mot samme slags antibiotika.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mai 2010)
EU har godkjent en genmodifisert potet. Det splitter EU-regjeringene, men er samtidig del av et framstøt fra EU-kommisjonen for å få fart på gmo-dyrkinga. Den har det gått tregt med helt siden 1998.
EU-statene har hatt et regelverk som forutsetter at det er EU som har myndighet til å godkjenne både utsetting av genmodifiserte planter og import og markedsføring av nye genmodifiserte matvarer.
Noen få slike planter var godkjent da fem av de femten medlemsstatene i 1998 bestemte seg for å si stopp. Dermed var det ikke stort nok flertall for å godkjenne nye planter og matvarer. Det krevdes såkalt ”kvalifisert flertall” i Ministerrådet – den gang betydde det 71 prosent av stemmene – for å fatte gyldig vedtak.
Seinere er prosedyrene lagt om slik at mange flere avgjørelser tas av EU-kommisjonen, men EU henger USA etter når det gjelder å genmodifisere planter og matvarer. Det rammer konkurranseevnen, mener EU-kommisjonen.
Bioteknologien er grunnlaget for en av de helt store vekstnæringene i verden i dag, for eksempel for bruk innen medisinen. Men på to områder har tvilen vært stor både blant forbrukere og politikere i mange europeiske land. Det gjelder bruken av genmodifiserte planter som del av det vanlige landbruket – og det å fylle hyllene i kjøpesentrene med genmodifiserte matvarer.
Det var EU-kommisjonen som ga grønt lys for den såkalte Amflora-poteten. Den skal ikke brukes som mat for mennesker, bare til dyrefôr og til industriell bruk.
Amflora-poteten inneholder mye stivelse som skal kunne brukes ved produksjon av papir. Ifølge EU-kommisjonen kan den genmodifiserte stivelsen spare ”råmaterialer, energi, vann og oljebaserte kjemikalier”.
Det er den tyske kjemigiganten BASF, verdens ledende produsent av kjemikalier, som har utvikla denne gmo-poteten, Europeiske miljøorganisasjoner reagerer kraftig og stempler godkjenningen som ”et knefall for BASF”.
Men EU-kommisjonen kan komme til å utmanøvrere miljømotstanden mot gmo-dyrking. Den legger opp til et smidigere regime enn EU har hatt til nå. Det skal fortsatt være EU som godkjenner nye gmo-planter og GMO-matvarer, men det skal skje uten at medlemsstatene samtidig forplikter seg til å dyrke de godkjente plantene eller slippe de godkjente matvarene inn i butikkene. Det skal være opp til det enkelte medlemsland om slike planter og matvarer skal være tillatt eller ikke.
EU-kommisjonen håper at gmo-dyrking vil skyte fart når ikke alle EU-land trenger å gå i takt og i samme fart. Men det mest demokratiske ville være om hver bonde hadde denne valgfriheten, er kommentaren fra Carel du Marchie Sarvaas i EuropaBio, den mektigste pressgruppa for et gmo-landbruk i Europa.
Regjeringen i Østerrike har allerede varsla at den vil forby den nye gmo-poteten. Samme signal er kommet fra Italia. Sveits innførte et midlertidig forbud mot alle gmo-planter i 2005. Dette forbudet er nylig forlenga tre år til.
I Bulgaria gikk regjeringspartiet GERB inn for å oppheve et forbud mot dyrking av gmo-planter. Det førte til store demonstrasjoner for å opprettholde forbudet. Det endte med at regjeringen skifta syn – og til at parlamentet enstemmig(!) stemte ned regjeringens forslag om å oppheve gmo-forbudet.
I Tyskland har regjeringspartiene samla seg om et kompromiss. Amflora-poteten kan dyrkes, men bare for industrielle formål, ikke til dyrefôr.
De tre solid høyreorienterte tyske kvalitetsavisene deler seg i dette spørsmålet: Die Welt mener godkjenningen globalt sett er ”triviell”, men for Tyskland er den et langt skritt framover: Tyskland er, sammen med Frankrike og Østerrike, ett av de land der ”anti-gmo-aktivister har hatt taket på opinionen”.
Frankfurter Allgemeine Zeitung vurderer godkjenningen som ”overmoden”. Men Amflora-poteten må nok høstes noen år for at ”ryktet om at den er like farlig som kjernekraft” skal svekkes. München-avisa Süddeutsche Zeitung ser derimot godkjenningen som ”i strid med den uttrykte viljen til befolkningen”.
Meningsmålinger har vist at tre av fire tyskere er imot Amflora-poteten. Men Die Welt trøster seg med at motstanden synker ”når borgerne blir informert om fordelene ved bedre produkter”.
Frykten for å spise genmodifisert mat kan vise seg å være grunnløs. Men det vet ingen noe sikkert om i dag. Den økologiske risikoen er derimot hevet over enhver tvil. Det fins allerede mange eksempler på at de nye genene sprer seg til beslektede arter.
Genmodifisering har ofte som mål å gjøre plantene resistente mot bestemte sprøytemidler, mot bestemte typer antibiotika og/eller mot bestemte insekter. Faren er at genmodifiserte planter krysser seg med nærstående ugrasarter slik at krysningene også tåler sprøytemidlene, at resistensen mot antibiotika spres til bakterier i dyrs og menneskers mage når genmodifisert mat spises, og at insektlarvene kan utvikle resistens mot den giften som genmodifiserte planter produserer. Hvis genmodifiseringen skulle gjøre planter sterile, kan steriliteten overføres til naboplanter som en aldri planla å sterilisere.
En slik utilsikta spredning av gener med svært spesielle egenskaper kan ha en økologisk rekkevidde som det er umulig å overskue. Siden egenskapene føres videre fra generasjon til generasjon, skal en være nokså sikker på at det en har satt i gang, har gode virkninger også inn i ei fjern framtid.
Amflora-poteten inneholder et markørgen som gjør den resistent mot to slags antibiotika. Slike markørgener brukes for å finne ut om en faktisk får på plass de genene som en prøver å få satt inn. Markørgenene har ingen funksjon utafor laboratoriet, men de forblir i planten eller matvaren. Hvis de er antibiotikaresistente, utgjør de en fare dersom de fanges opp av bakterier når dyr eller mennesker spiser planten eller matvaren. Dermed kan bakterier også bli resistente mot samme slags antibiotika.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mai 2010)
fredag 11. juni 2010
Høring om datalagring
En fristat for alvorlig kriminalitet eller en overvåking som truer rettstaten?
EUs datalagringsdirektiv, DLD blant kjente; har vært til høring. 61 høringsuttalelser går imot å ta inn direktivet i norsk lov, og 21 er kritiske til i det minste deler av direktivet. 18 høringsuttalelser anbefaler direktivet, mens 17 ikke tar stilling. Det viser en oversikt som Nei til EU har lagt ut på nettsida si.
Blant dem som er for direktivet, er det åtte uttalelser fra ulike deler av politiet. Både politidirektoratet, Kripos, PST (Politiets sikkerhetstjeneste) og fagforbundet Politiets Fellesforbund ønsker direktivet velkommen.
Statsadvokatembetet later som om motstanderne av direktivet ikke veit hva de gjør: ”Å være for bekjempelse av organisert kriminalitet og samtidig mot implementering av datalagringsdirektivet er i realiteten en selvmotsigelse.”
Politiets Fellesforbund mener at direktivet vil styrke personvernet fordi de opplysningene som lagres ”stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både skyld og uskyld”.
PST (Politiets sikkerhetstjeneste) vil ha direktivet inn i norsk lov fordi det kan bidra til å hindre ”at Norge blir en fristat hvor alvorlig kriminalitet kan skje uten mulighet for at politiet kan innhente elektroniske spor om virksomheten”.
NHO.anbefaler direktivet: Men staten må dekke kostnadene ved lagring, ikke de tele- og IT-bedriftene som i praksis skal ta seg av datalagringen. Fra fagbevegelsen er Unio for direktivet, mens Akademikerne er ”forbeholdent positive”.
LO sentralt har en noe tvetydig uttalelse. Konklusjonen er for så vidt klar nok: ”Slik datalagringsdirektivet framstår kan ikke LO anbefale Regjeringen å implementere direktivet i norsk rett.” Men så føyes det til: ”LO ber om at følgende blir utredet og avklart før Regjeringen tar stilling til spørsmålet om implementering:
1. Direktivets EØS-relevans.
2. Direktivets betydning for kriminalitetsbekjempelse, sett i forhold til nasjonale regler og bestemmelser, herunder norsk strafferettstradisjon og personvernhensyn.”
De fleste høringsuttalelsene som går mot direktivet, legger hovedvekten på personvernet.
Datatilsynet har engasjert seg både lenge og kraftig mot datalagringsdirektivet: ”Datalagringsdirektivet vil innebære en massiv, statlig innsamling og lagring av opplysninger om hvilke personer som til enhver tid kommuniserer med hverandre ved hjelp av elektroniske
hjelpemidler, når denne kommunikasjonen skjer og hvor den enkelte da befinner seg.
Datatilsynet mener at dette innebærer en betydelig trussel mot personvernet, både som en individuell rettighet og som et middel for å bevare den tilliten og maktbalansen mellom den norske stat og dens borgere, som er nødvendig i et demokrati.”
Advokatforeningen framholder at ”Lagring av data i et slikt enormt omfang som direktivet pålegger, innebærer at myndighetene forestår en systematisk og vedvarende ”screening” av hele befolkningens bruk av dagligdagse kommunikasjonsmidler. (...) Inngrepet i befolkningens private forhold er meget betydelig og faren for misbruk er stor.”
ICJ Norge – den norske avdelingen av den internasjonale juristkommisjonen – tar i enda hardere: Direktivet ”vil ha dramatiske – og dels uoverskuelige – konsekvenser for flere av våre grunnleggende, demokratiske friheter og for den liberale rettstat som samfunnsform”.
For Barneombudet ”synes det som om politi og påtalemyndigheten har en rekke utfordringer knyttet til det å ivareta barns rettsikkerhet i straffesaker. Men årsaken synes ikke først og fremst å ligge i fraværet av Datalagringsdirektivet. Den ensidige fokuseringen på at det er Datalagringsdirektivet alene som skal trygge barn mot seksuelle overgrep synes ut fra dette noe søkt.”
Også NAV ser ulemper ved direktivet: “Visse brukere vegrer seg for å oppsøke et NAV kontor. Dersom de samme brukerne vil vegre seg for elektronisk kommunikasjon, så skaper dette utilsiktede konsekvenser for etatens håndteringen av sin samfunnsmessige oppgave.”
På lederplass har aviser som Aftenposten, Dagsavisen. Dagbladet, Klassekampen, Bergens Tidende, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Troms Folkeblad. Østlendingen, Oppland Arbeiderblad og Sarpsborg Arbeiderblad advart mot å godta datalagringsdirektivet.
Det har nok sammenheng med at hele medie-Norge går mot direktivet. Norsk Journalistlag framholder at ”Kildevernet er vesentlig for medienes kontroll av institusjoners og personers maktutøvelse. Datalagringsdirektivet ivaretar ikke dette behovet.”
Norsk Presseforbund legger til grunn at “ingen har sannsynliggjort at kampen mot terror og alvorlig kriminalitet er avhengig av dette direktivet for å lykkes. (...) Det er relativt dramatisk å behandle et helt folk som mistenkt”.
Flere departementer har sendt inn høringsuttalelser. Flere av dem tar opp forhold som uroer: Forsvarsdepartementet er redd for “misbruk hvis en trusselaktør klarer å ta seg inn i systemene hvor dataene lagres. Fra vårt ståsted vil det være meget bekymringsfullt hvis noen uautorisert får tilgang til disse dataene, og analysere de, slik at bevegelsesmønster og rutiner til beslutningstakere eller andre nøkkelpersoner blir kartlagt.”
Nærings- og handelsdepatementet mener at direktivet vil kunne få “betydelige kostnader for næringslivet”, men kan for øvrig ikke se at det “ville få betydelige konsekvenser for det indre marked dersom man velger å ikke gjennomføre direktivet”..
Europabevegelsen har også utalt seg. Den ber Regjeringen vente til EU har gjort ferdig sin evaluering av direktivet, og at den da prøver å “påvirke eventuelle endringer i en retning som bedre ivaretar personvernet” Det er grunn til et kryss i taket her, for det er etter hva jeg har kunnet registrere, første gang Europabevegelsen sier noe kritisk om et EU-direktiv.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. mai 2010)
EUs datalagringsdirektiv, DLD blant kjente; har vært til høring. 61 høringsuttalelser går imot å ta inn direktivet i norsk lov, og 21 er kritiske til i det minste deler av direktivet. 18 høringsuttalelser anbefaler direktivet, mens 17 ikke tar stilling. Det viser en oversikt som Nei til EU har lagt ut på nettsida si.
Blant dem som er for direktivet, er det åtte uttalelser fra ulike deler av politiet. Både politidirektoratet, Kripos, PST (Politiets sikkerhetstjeneste) og fagforbundet Politiets Fellesforbund ønsker direktivet velkommen.
Statsadvokatembetet later som om motstanderne av direktivet ikke veit hva de gjør: ”Å være for bekjempelse av organisert kriminalitet og samtidig mot implementering av datalagringsdirektivet er i realiteten en selvmotsigelse.”
Politiets Fellesforbund mener at direktivet vil styrke personvernet fordi de opplysningene som lagres ”stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både skyld og uskyld”.
PST (Politiets sikkerhetstjeneste) vil ha direktivet inn i norsk lov fordi det kan bidra til å hindre ”at Norge blir en fristat hvor alvorlig kriminalitet kan skje uten mulighet for at politiet kan innhente elektroniske spor om virksomheten”.
NHO.anbefaler direktivet: Men staten må dekke kostnadene ved lagring, ikke de tele- og IT-bedriftene som i praksis skal ta seg av datalagringen. Fra fagbevegelsen er Unio for direktivet, mens Akademikerne er ”forbeholdent positive”.
LO sentralt har en noe tvetydig uttalelse. Konklusjonen er for så vidt klar nok: ”Slik datalagringsdirektivet framstår kan ikke LO anbefale Regjeringen å implementere direktivet i norsk rett.” Men så føyes det til: ”LO ber om at følgende blir utredet og avklart før Regjeringen tar stilling til spørsmålet om implementering:
1. Direktivets EØS-relevans.
2. Direktivets betydning for kriminalitetsbekjempelse, sett i forhold til nasjonale regler og bestemmelser, herunder norsk strafferettstradisjon og personvernhensyn.”
De fleste høringsuttalelsene som går mot direktivet, legger hovedvekten på personvernet.
Datatilsynet har engasjert seg både lenge og kraftig mot datalagringsdirektivet: ”Datalagringsdirektivet vil innebære en massiv, statlig innsamling og lagring av opplysninger om hvilke personer som til enhver tid kommuniserer med hverandre ved hjelp av elektroniske
hjelpemidler, når denne kommunikasjonen skjer og hvor den enkelte da befinner seg.
Datatilsynet mener at dette innebærer en betydelig trussel mot personvernet, både som en individuell rettighet og som et middel for å bevare den tilliten og maktbalansen mellom den norske stat og dens borgere, som er nødvendig i et demokrati.”
Advokatforeningen framholder at ”Lagring av data i et slikt enormt omfang som direktivet pålegger, innebærer at myndighetene forestår en systematisk og vedvarende ”screening” av hele befolkningens bruk av dagligdagse kommunikasjonsmidler. (...) Inngrepet i befolkningens private forhold er meget betydelig og faren for misbruk er stor.”
ICJ Norge – den norske avdelingen av den internasjonale juristkommisjonen – tar i enda hardere: Direktivet ”vil ha dramatiske – og dels uoverskuelige – konsekvenser for flere av våre grunnleggende, demokratiske friheter og for den liberale rettstat som samfunnsform”.
For Barneombudet ”synes det som om politi og påtalemyndigheten har en rekke utfordringer knyttet til det å ivareta barns rettsikkerhet i straffesaker. Men årsaken synes ikke først og fremst å ligge i fraværet av Datalagringsdirektivet. Den ensidige fokuseringen på at det er Datalagringsdirektivet alene som skal trygge barn mot seksuelle overgrep synes ut fra dette noe søkt.”
Også NAV ser ulemper ved direktivet: “Visse brukere vegrer seg for å oppsøke et NAV kontor. Dersom de samme brukerne vil vegre seg for elektronisk kommunikasjon, så skaper dette utilsiktede konsekvenser for etatens håndteringen av sin samfunnsmessige oppgave.”
På lederplass har aviser som Aftenposten, Dagsavisen. Dagbladet, Klassekampen, Bergens Tidende, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Troms Folkeblad. Østlendingen, Oppland Arbeiderblad og Sarpsborg Arbeiderblad advart mot å godta datalagringsdirektivet.
Det har nok sammenheng med at hele medie-Norge går mot direktivet. Norsk Journalistlag framholder at ”Kildevernet er vesentlig for medienes kontroll av institusjoners og personers maktutøvelse. Datalagringsdirektivet ivaretar ikke dette behovet.”
Norsk Presseforbund legger til grunn at “ingen har sannsynliggjort at kampen mot terror og alvorlig kriminalitet er avhengig av dette direktivet for å lykkes. (...) Det er relativt dramatisk å behandle et helt folk som mistenkt”.
Flere departementer har sendt inn høringsuttalelser. Flere av dem tar opp forhold som uroer: Forsvarsdepartementet er redd for “misbruk hvis en trusselaktør klarer å ta seg inn i systemene hvor dataene lagres. Fra vårt ståsted vil det være meget bekymringsfullt hvis noen uautorisert får tilgang til disse dataene, og analysere de, slik at bevegelsesmønster og rutiner til beslutningstakere eller andre nøkkelpersoner blir kartlagt.”
Nærings- og handelsdepatementet mener at direktivet vil kunne få “betydelige kostnader for næringslivet”, men kan for øvrig ikke se at det “ville få betydelige konsekvenser for det indre marked dersom man velger å ikke gjennomføre direktivet”..
Europabevegelsen har også utalt seg. Den ber Regjeringen vente til EU har gjort ferdig sin evaluering av direktivet, og at den da prøver å “påvirke eventuelle endringer i en retning som bedre ivaretar personvernet” Det er grunn til et kryss i taket her, for det er etter hva jeg har kunnet registrere, første gang Europabevegelsen sier noe kritisk om et EU-direktiv.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. mai 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)