EUs «sosiale nødstilstand» skal rettes opp med kostnadseffektiv omsorg
- Endelig har vi skjønt hvordan dere har det! Men nå skal dere få mer omsorg for mindre penger. For vi må fortsatt spare oss ut av krisa.
Det er det trøstefulle budskapet fra EU-kommisjonen til stadig flere millioner «fattige og sosialt utstøtte» for å bruke EU-kommisjonens eget språk.
EU-makta i Brussel har stått fram med et steinhardt ansikt i over tre år med krav om kutt, kutt, kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest –både i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.
Det er sosialhjelp og offentlige tjenester som kuttes hardest. Kuttkrava fra Brussel kaster stadig flere ut i arbeidsløshet. Et hav av arbeidsløshet omgir dem som ennå er i jobb i land som Hellas, Portugal og Spania. Hver fjerde greker og spanjol og mer enn annenhver gresk og spansk ungdom går uten arbeid.
Kuttpolitikken er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for den veksten som trengs for å få ned arbeidsløsheten. Det gjelder både de innenlandske markedene og eksportmarkedene i andre EU-land. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare millioner av mennesker til fant.
De politiske virkningene er også dramatiske. Det viser utviklingen i Hellas og Italia. EUs eget Eurobarometer viser at tilliten til politiske myndigheter og institusjoner er på et lavmål i mange kriseland viser.
Derfor er det blitt et påtrengende behov for å vise fram et EU-ansikt med mjukere drag. Det skjedde 20. februar da EU-kommisjonen la fram ei «sosial investeringspakke» for «vekst og samhold».
EU-kommisjonens president Barroso tar i så det holder: Krisa og krisepolitikken har ført til «virkelig sosial nødstilstand» i deler av EU. Arbeidsløsheten har nådd «massive nivåer» i flere land og fattigdommen øker.
Kommisjonen viser til at 24 prosent av EUs befolkning er «i fare for fattigdom eller sosial utstøting». Den andelen har økt i 18 av de 26 EU-land som det fins data fra. Det betyr at 120 millioner mennesker i EU er «i fare for fattigdom eller sosial utstøting».
Tallet på «hjemløse» vokser i de fleste EU-land og har nådd et nivå som en ikke har sett før, fortsatt ifølge EU-kommisjonen 20. februar.
EU-kommisjonens menneskelige ansikt, den en gang så venstresosialistiske ungareren László Andor som har ansvar for sosiale spørsmål i EU-kommisjonen, har lansert investeringspakka som «veien ut av krisa». Men i en tale holdt i Dublin 15. februar skyndte han seg til å si at «et så krevende løfte vil jeg ikke gi. Men hvis vi investerer i borgerne våre med sikte på å utvikle dyktighet og evner og adekvate levekår, står vi bedre rusta til å komme ut av krisa sterkere, med mer samhold og med bedre konkurranseevne.»
László Andor begrunner den sosiale investeringspakka slik: «Ved å investere nå, kan en unngå å betale en mye høyere finansiell og sosial regning i framtida. Vi har dessverre sett eksempler på at det er skåret ned på sosiale utgifter av hensyn til konkurranseevnen. Det kan bli dyrt å handle kortsiktig.»
Men språkbruken i investeringspakka er systematisk tvetydig. Det høres fint ut at EU-kommisjonen oppfordrer regjeringene til å prioritere «sosiale investeringer», men kanskje litt mer truende at de må «modernisere velferdsordningene».
EU-kommisjonen gir i «den sosiale investeringspakka» ingen signaler om at kuttpolitikken skal dempes, bare at virkningene skal mildnes med «kostnadseffektive» helseinvesteringer og med «økt produktivitet» i omsorgsarbeidet. Slik kan en få til mer og bedre omsorg med færre ansatte – og dermed redusere presset på offentlige budsjetter, står det ord for ord. Tro det den som kan!
Den sosiale investeringspakka til EU-kommisjonen har blitt møtt med både ros og ris fra det sosialt organiserte Europa.
Solidaritetsorganisasjonen Solidar holder fast ved at når kuttpolitikk kjøres i front, blir det både flere arbeidsløse og flere jobber av lav kvalitet. Dermed blir det mer fattigdom og mer sosial utstøting. Det skyldes at trygdene svekkes, og at de lavest lønte må godta stadig lavere lønninger. Solidar er også skremt av at det kan se ut til at det skal stilles strengere vilkår for å ta imot velferdsytelser. (Solidar er en europeisk paraplyorganisasjon der Norsk Folkehjelp og AOF medlemmer.)
EuroHealthNet er et annet europeisk nettverk der Helsedirektoratet er medlem fra Norge. Dette nettverket hilser initiativet til EU-kommisjonen velkommen fordi det åpner for investering i «bærekraftige helsesystemer» og «ser helse mer som en ressurs enn som en økonomisk byrde. Når tallet på arbeidsløs ungdom eksploderer, er det ei helsekrise like mye som ei økonomisk krise.»
Social Platform er et enda større nettverk. Det er den største sivilsamfunnsalliansen i Europa og samler 45 europeiske NGO-nettverk med tusenvis av medlemsorganisasjoner. Solidar er bare ett av de 45. Nettverket er bekymra for hva EU-kommisjonen mener med «betingede sosiale investeringer». Hva slags vilkår og hva slags kriterier må sosiale investeringer oppfylle?
ETUC (Euro-LO) ser positivt på at EU-kommisjonen med den sosiale investeringspakka erkjenner at velferdsytelser er investeringer i et bedre samfunn og ikke en byrde for samfunnet. Men da er det ikke nok å «utnytte stadig mer begrensede offentlige budsjetter på en bedre måte. Erfaringene har vist at det bare fører til større ulikheter både mellom medlemsstatene og innen den enkelte stat». Det er kuttpolitikken som må avvises, slik at det blir rom for reelle investeringer i størrelsesordenen én prosent av EUs brutto nasjonalprodukt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. mars 2013)
mandag 3. februar 2014
Varig krig mot terror?
Kjøp av 56 kampfly vikler Norge inn i offensive krigsstrategier “out of area and control”.
Alt tyder på at de som står bak de siste åras terroraksjoner, får det de ber om: De vil ha akkurat de gjengjeldelsene som aksjonene utløser. Jo flere gjengjeldelser som rammer sivile, jo bedre. Gjengjeldelsene er målet for terroraksjonene.
Det stadig mer påtrengende spørsmålet er: Har de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya ført til færre terrorister – eller til flere?
I Pentagon fryder en seg over at droner kan drepe terrorister en etter en, riktig nok sjelden helt uten ”sivile tap”. Drepte terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det.
Snart er dronene ”allemannseie”. De bestilles allerede i hundrevis av oljerike land i Midt-Østen – angivelig bare til bruk for overvåking.
Oljekonsern melder at de vil overvåke anlegga sine med droner. Men hvor lett blir det å skille en fiendtlig drone fra en vennlig – raskt nok?
I kaoset etter 11.september lovte president Bush verden en langvarig “krig mot terror”- og var mer enn klar på at den etter hvert ville bli satt inn mot andre mål enn Afghanistan innen “ondskapens akse”. Obama er fanga av samme krigslogikk og fører “krigen mot terror” videre – bare med et mildere ansikt.
Alt våre vestlige politikere og media formidler, forbereder oss på at "krigen mot terror" kan bli en varig tilstand. I den folkelige forståelsen – både her hos oss og hos “de andre” - er den alt blitt det som den for enhver pris ikke måtte bli: en religionskrig, en krig mellom “sivilisasjoner”.
Dermed sikres også et langt og stabilt herredømme over vestlig politikk for de miljøene som ser seg økonomisk tjent med all slags “krig mot terror”. Den amerikanske rustningsindustrien er på stadig jakt etter prøvefelt for stadig smartere våpensystemer. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest.
Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i september 2011 ble starten på noe som kan sprenge kloden for godt.
Enkeltstående terroraksjoner mot overraskende mål er foreløpig eneste mottiltak mot den enorme militære og våpenteknologiske overmakten til USA. Inntil et terroristmiljø skaffer seg så billige masseødeleggelsesvåpen (kjemiske og biologiske) at terrortrusler knapt kan motvirkes.
Bruk av vold fremmer alt for lett en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet. Det må være vårt første svar når vi bli spurt om hva som er vårt alternativ i kampen mot terrorismen.
Seks norske F16-fly var med på å bombe i Libya. Vi får ikke vite hva eller hvem de traff. Om noen år har vi etter planen 56 JSF-fly å velge blant til slike ”operasjoner” – og da er det ikke bare prisen vi ikke veit noe om.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men trengs det 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen
Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Dette er i dagens situasjon en utopi. Men den angir en retning for handling.
Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, ville dette ”freds-industrielle komplekset” også sette kraftige politiske spor etter seg.
Da ville millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner ville ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.
100-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 50-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?
(Artikkdelen ble trykt i Klassekampen 8. mars 2013)
Alt tyder på at de som står bak de siste åras terroraksjoner, får det de ber om: De vil ha akkurat de gjengjeldelsene som aksjonene utløser. Jo flere gjengjeldelser som rammer sivile, jo bedre. Gjengjeldelsene er målet for terroraksjonene.
Det stadig mer påtrengende spørsmålet er: Har de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya ført til færre terrorister – eller til flere?
I Pentagon fryder en seg over at droner kan drepe terrorister en etter en, riktig nok sjelden helt uten ”sivile tap”. Drepte terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det.
Snart er dronene ”allemannseie”. De bestilles allerede i hundrevis av oljerike land i Midt-Østen – angivelig bare til bruk for overvåking.
Oljekonsern melder at de vil overvåke anlegga sine med droner. Men hvor lett blir det å skille en fiendtlig drone fra en vennlig – raskt nok?
I kaoset etter 11.september lovte president Bush verden en langvarig “krig mot terror”- og var mer enn klar på at den etter hvert ville bli satt inn mot andre mål enn Afghanistan innen “ondskapens akse”. Obama er fanga av samme krigslogikk og fører “krigen mot terror” videre – bare med et mildere ansikt.
Alt våre vestlige politikere og media formidler, forbereder oss på at "krigen mot terror" kan bli en varig tilstand. I den folkelige forståelsen – både her hos oss og hos “de andre” - er den alt blitt det som den for enhver pris ikke måtte bli: en religionskrig, en krig mellom “sivilisasjoner”.
Dermed sikres også et langt og stabilt herredømme over vestlig politikk for de miljøene som ser seg økonomisk tjent med all slags “krig mot terror”. Den amerikanske rustningsindustrien er på stadig jakt etter prøvefelt for stadig smartere våpensystemer. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest.
Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i september 2011 ble starten på noe som kan sprenge kloden for godt.
Enkeltstående terroraksjoner mot overraskende mål er foreløpig eneste mottiltak mot den enorme militære og våpenteknologiske overmakten til USA. Inntil et terroristmiljø skaffer seg så billige masseødeleggelsesvåpen (kjemiske og biologiske) at terrortrusler knapt kan motvirkes.
Bruk av vold fremmer alt for lett en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet. Det må være vårt første svar når vi bli spurt om hva som er vårt alternativ i kampen mot terrorismen.
Seks norske F16-fly var med på å bombe i Libya. Vi får ikke vite hva eller hvem de traff. Om noen år har vi etter planen 56 JSF-fly å velge blant til slike ”operasjoner” – og da er det ikke bare prisen vi ikke veit noe om.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men trengs det 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen
Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Dette er i dagens situasjon en utopi. Men den angir en retning for handling.
Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, ville dette ”freds-industrielle komplekset” også sette kraftige politiske spor etter seg.
Da ville millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner ville ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.
100-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 50-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?
(Artikkdelen ble trykt i Klassekampen 8. mars 2013)
Med ILO mot Reinfeldt
ILO syns at den svenske regjeringen har bøyd seg alt for djupt for EU-domstolen.
Den Laval-dommen som EU-domstolen felte i desember 2007, har grepet inn mot grunnleggende maktforhold i svensk arbeidsliv. Et knapt flertall i Riksdagen endra svensk lov slik at fagforeninger ikke lenger kan gå til konflikt mot utenlandsregistrerte selskap for å få på plass en tariffavtale for utenlandske arbeidstakere.
Denne nye loven, Lex Laval, fikk på onsdag hard påpakning fra ILO, FNs arbeidslivsorganisasjon. En uttalelse fra ILOs juridiske ekspertkomite fastslår at Laval-loven er i strid med ILO-konvensjon nr. 87, en av kjernekonvensjonene til ILO – og at Laval-loven derfor må endres slik at den blir forenlig med ILO-konvensjon nr. 87.
ILO anser at Laval-loven er «et brudd på grunnleggende menneskelige rettigheter. Det er regjeringens ansvar å sikre at svensk rett lever opp til internasjonale forpliktelser» - sier lederne for LO og TCO, de to store svenske fagbevegelsene, i en fellesuttalelse.
Det var i desember 2007 at EU-domstolen med et brak rykka inn i det svenske avtalesystemet. To fagforbund, Byggnads og Elektrikerforbundet, hadde i november 2004 gått til blokade av et latvisk selskap (Laval) som nekta å inngå tariffavtale for sine utstasjonerte arbeidstakere. Etter svensk arbeidsrett var blokaden fullt lovlig. Sveriges arbeidsminister Hans Karlsson fastslo at det latviske firmaet ”behandles på samme måte som svenske firma som ikke vil inngå tariffavtaler”.
Men EU-domstolen fastslo
- at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.,
- at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige,
- at faglige aksjoner må holdes innafor de rammene som EU-domstolen setter,
- at blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige, er ulovlig.
To år seinere ble de to fagforbundene dømt av den svenske Arbetsdomstolen til å betale Laval en erstatning på tre millioner kroner for ulovlig blokade.
Dette erstatningskravet kritiseres av ekspertkomiteen til ILO. Den hevder at bruk av streikeretten ikke påfører fagbevegelsen noe erstatningsansvar ved streiker som er i samsvar med internasjonale konvensjoner som Sverige har ratifisert. Den svenske regjeringen bør derfor betale de svenske fagforbundene tilbake de tre millionene de måtte betale i erstatning til Laval.
Den Laval-loven som ILO reagerer på, ble etter en årelang debatt vedtatt av Riksdagen med 135 mot 130 stemmer i mars 2010. Mye tyder på at loven rammer fagbevegelsen mye hardere enn EU-domstolen gjorde med Laval-dommen.
Det blir ikke lenger tillatt å gå til konflikt for å få i gjennom de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for svenske arbeidstakere. Det blir bare tillatt å kreve ei relativt lav minstelønn og f.eks. overtidsbetaling.
Hvis et utenlandsk selskap kan vise til at minstekrava er oppfylt, er en svensk fagforening stilt sjakk matt. Det er fagforeningen som da må påvise at de utenlandske arbeidstakerne ikke får den lønna som arbeidsgiveren hevder de får. Først da kan de gå til konflikt uten å frykte erstatningsansvar.
Også muntlige avtaler om lønn og arbeidsvilkår kan godtas. En forening eller et forbund kan derfor i praksis ikke gå til arbeidskonflikt mot en utenlandsk arbeidsgiver som påstår at det er inngått en tariffavtale med sine ansatte.
Utstasjonerte arbeidstakere får heller ikke samme vern som svenske. De svenske reglene om nattarbeid skal ikke gjelde utlendingene, og en kan ikke kreve at de forsikres mot arbeidsulykker.
Danmark måtte også endre utstasjoneringsloven, den som omgjør EUs utstasjoneringsdirektiv til dansk lov.
Den danske løsningen er å godta at utstasjonerte arbeidstakere bare har krav på minstelønna i landsomfattende tariffavtaler. Til gjengjeld gir loven en frisk tolkning av hva minstelønna skal omfatte:
- Tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, skal omregnes til lønn og inngå i minstelønna.
- Akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet og tillegg for ubekvem arbeidstid skal også innregnes i minstelønna.
Fagforeninger og fagforbund har på dette grunnlaget rett til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.
Den danske løsningen er langt dristigere enn den svenske. Det ubesvarte spørsmålet er om ei såpass tøyelig minstelønn i lengden blir godtatt av EU-domstolen.
Forholdet mellom ILO-konvensjoner og EU-regler er på ingen måte avklart innad i EU. EU-domstolen har forsøkt å etablere en rettstilstand der medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler.
Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt.
Her i Norge har forbundsleder Arve Bakke i Fellesforbundet nylig satsa på ILO som et forsvar for norske standarder i arbeidslivet. Han går inn for at LO-kongressen i mai skal kreve at ILO-konvensjoner har forrang foran EØS-regler.
Arve Bakke fikk nylig LO-sekretariatet med på å avvise det som de fleste LO-forbund har foreslått: at LO-kongressen må kreve at EØS ikke kan gripe inn mot norske tariffavtaler eller svekke norsk lovgivning for arbeidslivet. Det er nok langt mer håndgripelige krav.
Men Arve Bakke må nok regne med å gå i nærkamp med EU-kommisjonen for å få gjennomslag sjøl for dette «ILO-kompromisset». Den største ulempen er at skarpskodde eksperter på arbeidsrett blir fortere uenige om hvordan en ILO-konvensjon skal forstås enn om hva en EØS-regel betyr.
Den som vil verne norsk arbeidsliv med ILO-konvensjoner, må derfor regne med stadige omkamper både med EU-kommisjonen og med EU- og EFTA-domstolene. Og kanskje også med framtidige regjeringer – uansett grunnfarge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. mars 2013)
Det umulige veivalget
Valutaunioner trenger en sentralstat for å bestå, men mer makt til Brussel er ingen parole med smell i.
Økonomiske tilbakeslag slår sjelden likt ut over store geografiske områder. I en valutaunion kan økonomiske kriser i prinsippet håndteres på flere måter.
- Den ene er å la det som skjer, skje. Da vil arbeidsløsheten stige mest og lønningene falle mest der hvor tilbakeslaget er størst .
- Den andre er å få folk til å flytte vekk fra områder der arbeidsløsheten stiger mest.
- Den tredje forutsetter at valutaunionen har et føderalt budsjett som er stort nok til å fungere som støtpute for de regionene som rammes hardest av økonomiske tilbakeslag.
Det er på disse tre måtene ujamn regional utvikling mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute for de distrikt og bransjer som rammes hardest av ei krise.
I EU er situasjonen den stikk motsatte.
- I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at de ikke går ned like lett hver gang konjunkturene svikter. Det er derfor så mange regjeringer har satt mye inn på å sette fagforeninger og tariffavtaler til side de siste åra.
- Av språklige og andre grunner er det få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse.
- Et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins ikke.
Siden dette er situasjonen, er det ekstra plagsomt at alle regjeringer i eurosonen har gitt fra seg de to viktigste redskapene som stater bruker når de rammes av krise. De kan ikke lenger la valutakursen være støtpute, og de kan i stadig mindre grad bruke statsbudsjettet til å motvirke nedgangstider. Underskudd på statsbudsjettet er i praksis forbudt som motkonjunkturpolitikk. Det sørger alle de nye tilleggspaktene for (“six pack”, fiskalpakten, m.m.). Gamle, gode Keynes er forsøkt drept for godt.
Det er derfor lønnstakere og trygdemottakere generelt - og barn og ungdom spesielt – må tåle at de med sine egne livsvilkår er eneste støtputer mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs valutaunion.
Dette er dramatisk i et EU der massearbeidsløshet i over tretti år har ført til økende ulikhet, fattigdom og sosial oppløsning - og der løsningen hele tida har vært å slippe løs en konkurranse som gjør arbeidsplassene utrygge i stadig flere bransjer.
Erfaringene har vist at valutaunionen ØMU, EUs Økonomiske og monetære union), i sin nåværende utforming er en ”godværsunion”. Den fungerer bra så lenge de økonomiske påkjenningene er små. Det røyner særlig på når den økonomiske utviklingen blir ulik medlemsstatene i mellom.
Da er det ille at EUs valutaunion bidrar til å øke viktige økonomiske forskjeller i stedet for å jevne dem ut. Valutaunionen har ikke ført til at euroland likner hverandre mer enn før når det gjelder produktivitet, priser, lønninger og næringsstruktur. Det kom særlig skarpt til syne da finanskrisa eksploderte i september 2008.
Der land utafor eurosonen har mange støtputer mot brå økonomiske endringer - valutapolitikk, rentepolitikk, balansen mellom statens inntekter og utgifter - har euroland bare ei støtpute: Det eneste de kan gjøre, er å appellere til lønnstakerne om å godta lavere lønnsstigning enn i andre euroland. Ellers øker arbeidsløsheten.
Den samme euroen som tilsynelatende så uskyldig forenkler hverdagen for turister og andre som selger og kjøper på tvers av grenser i Europa, den endrer grunnleggende samfunnsmekanismer og maktforhold i alle euroland.
Til tross for den enorme politiske prestisjen som er satt inn i ØMU-prosjektet, er EUs valutaunion ikke “dømt til å lykkes”. Det viser all erfaring med tidligere valutaunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre valutaunionene som overlevde, var de som var del av en målretta og effektiv statsbygging. Valutaunioner bidro til å bygge nye stater av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) og av bystater og lokale fyrstedømmer (Tyskland og Italia).
Tre andre valutaunioner brøt sammen nettopp fordi det aldri var snakk om å utvikle en felles statsdannelse. Det gjaldt den tysk-østerrikske valutaunionen 1857-1867, den "latinske valutaunionen" mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia 1865-1926 og den skandinaviske valutaunionen mellom Norge, Sverige og Danmark 1872-1924.
Det blir stadig mer åpenbart at euroen har ført medlemsstatene i eurosonen inn i et uføre med i prinsippet tre mulige utveier:
- enten at euroen reddes ved at ansvar og makt over all offentlig økonomi i medlemsstatene overføres til en sentralstat,
- eller at eurosonen brytes opp slik at den bare omfatter de land som likner mest på Tyskland økonomisk (Nederland, Østerrike og Finland),
- eller at EU tvinges til å godta at valutaunionen ikke er liv laga.
Alle disse utveiene kan møte problemer som i praksis kan vise seg uoverstigelige.
Det vil på den ene sida bli vanskelig å gi en utvikling mot en europeisk sentralstat noen reell demokratisk forankring. Få ledende politikere våger å gå til valg på et slikt program – hvis det forutsetter at de gjør det klart for velgerne hva det innebærer. EU har derfor de siste par åra famla seg fram skrittvis i retning av mer sentralmakt ved hjelp av tilleggspakter som stadig oftere vedtas på tvers av prosedyrene i EU-traktaten.
Det å bryte opp valutaunionen – helt eller delvis - vil på den andre sida føre til store økonomiske kostnader både for de land som bryter ut og for de land som blir igjen i valutaunionen. Paradoksalt nok er de fleste økonomer enige om at det for mange euroland var uheldig å gå inn i valutaunionen – men like enige om at det nå er nesten umulig å gå skadefritt ut av den.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. februar 2013)
Økonomiske tilbakeslag slår sjelden likt ut over store geografiske områder. I en valutaunion kan økonomiske kriser i prinsippet håndteres på flere måter.
- Den ene er å la det som skjer, skje. Da vil arbeidsløsheten stige mest og lønningene falle mest der hvor tilbakeslaget er størst .
- Den andre er å få folk til å flytte vekk fra områder der arbeidsløsheten stiger mest.
- Den tredje forutsetter at valutaunionen har et føderalt budsjett som er stort nok til å fungere som støtpute for de regionene som rammes hardest av økonomiske tilbakeslag.
Det er på disse tre måtene ujamn regional utvikling mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute for de distrikt og bransjer som rammes hardest av ei krise.
I EU er situasjonen den stikk motsatte.
- I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at de ikke går ned like lett hver gang konjunkturene svikter. Det er derfor så mange regjeringer har satt mye inn på å sette fagforeninger og tariffavtaler til side de siste åra.
- Av språklige og andre grunner er det få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse.
- Et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins ikke.
Siden dette er situasjonen, er det ekstra plagsomt at alle regjeringer i eurosonen har gitt fra seg de to viktigste redskapene som stater bruker når de rammes av krise. De kan ikke lenger la valutakursen være støtpute, og de kan i stadig mindre grad bruke statsbudsjettet til å motvirke nedgangstider. Underskudd på statsbudsjettet er i praksis forbudt som motkonjunkturpolitikk. Det sørger alle de nye tilleggspaktene for (“six pack”, fiskalpakten, m.m.). Gamle, gode Keynes er forsøkt drept for godt.
Det er derfor lønnstakere og trygdemottakere generelt - og barn og ungdom spesielt – må tåle at de med sine egne livsvilkår er eneste støtputer mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs valutaunion.
Dette er dramatisk i et EU der massearbeidsløshet i over tretti år har ført til økende ulikhet, fattigdom og sosial oppløsning - og der løsningen hele tida har vært å slippe løs en konkurranse som gjør arbeidsplassene utrygge i stadig flere bransjer.
Erfaringene har vist at valutaunionen ØMU, EUs Økonomiske og monetære union), i sin nåværende utforming er en ”godværsunion”. Den fungerer bra så lenge de økonomiske påkjenningene er små. Det røyner særlig på når den økonomiske utviklingen blir ulik medlemsstatene i mellom.
Da er det ille at EUs valutaunion bidrar til å øke viktige økonomiske forskjeller i stedet for å jevne dem ut. Valutaunionen har ikke ført til at euroland likner hverandre mer enn før når det gjelder produktivitet, priser, lønninger og næringsstruktur. Det kom særlig skarpt til syne da finanskrisa eksploderte i september 2008.
Der land utafor eurosonen har mange støtputer mot brå økonomiske endringer - valutapolitikk, rentepolitikk, balansen mellom statens inntekter og utgifter - har euroland bare ei støtpute: Det eneste de kan gjøre, er å appellere til lønnstakerne om å godta lavere lønnsstigning enn i andre euroland. Ellers øker arbeidsløsheten.
Den samme euroen som tilsynelatende så uskyldig forenkler hverdagen for turister og andre som selger og kjøper på tvers av grenser i Europa, den endrer grunnleggende samfunnsmekanismer og maktforhold i alle euroland.
Til tross for den enorme politiske prestisjen som er satt inn i ØMU-prosjektet, er EUs valutaunion ikke “dømt til å lykkes”. Det viser all erfaring med tidligere valutaunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre valutaunionene som overlevde, var de som var del av en målretta og effektiv statsbygging. Valutaunioner bidro til å bygge nye stater av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) og av bystater og lokale fyrstedømmer (Tyskland og Italia).
Tre andre valutaunioner brøt sammen nettopp fordi det aldri var snakk om å utvikle en felles statsdannelse. Det gjaldt den tysk-østerrikske valutaunionen 1857-1867, den "latinske valutaunionen" mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia 1865-1926 og den skandinaviske valutaunionen mellom Norge, Sverige og Danmark 1872-1924.
Det blir stadig mer åpenbart at euroen har ført medlemsstatene i eurosonen inn i et uføre med i prinsippet tre mulige utveier:
- enten at euroen reddes ved at ansvar og makt over all offentlig økonomi i medlemsstatene overføres til en sentralstat,
- eller at eurosonen brytes opp slik at den bare omfatter de land som likner mest på Tyskland økonomisk (Nederland, Østerrike og Finland),
- eller at EU tvinges til å godta at valutaunionen ikke er liv laga.
Alle disse utveiene kan møte problemer som i praksis kan vise seg uoverstigelige.
Det vil på den ene sida bli vanskelig å gi en utvikling mot en europeisk sentralstat noen reell demokratisk forankring. Få ledende politikere våger å gå til valg på et slikt program – hvis det forutsetter at de gjør det klart for velgerne hva det innebærer. EU har derfor de siste par åra famla seg fram skrittvis i retning av mer sentralmakt ved hjelp av tilleggspakter som stadig oftere vedtas på tvers av prosedyrene i EU-traktaten.
Det å bryte opp valutaunionen – helt eller delvis - vil på den andre sida føre til store økonomiske kostnader både for de land som bryter ut og for de land som blir igjen i valutaunionen. Paradoksalt nok er de fleste økonomer enige om at det for mange euroland var uheldig å gå inn i valutaunionen – men like enige om at det nå er nesten umulig å gå skadefritt ut av den.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. februar 2013)
Spanske lysglimt?
Må fagbevegelsens svekkes for å få Spania ut av krisa?
Endelig lysner det i Spania. Gledesbudskapet dukker opp både her og der – ofte som bevis på at kuttpolitikken likevel var vellykt.
For nå investeres det i Spania. Eksporten øker igjen. Og best av alt: produktiviteten øker – til og med raskere enn i Tyskland! Det har den forresten gjort i flere år – mens arbeidsløsheten likevel vokste og vokste.
Men det viktigste for dem som vil investere, er lønnsnivået. I følge Eurostat (EUs statistikkbyrå) er timelønna i spansk bilindustri rundt 20 euro mot 30 euro i Tyskland og 34 euro i Frankrike.
Bilindustrien går derfor foran: Nissan meldte sist uke at det skal investeres 130 milliarder euro på fabrikken i Barcelona. Det var avgjørende for Nissan at spanske fagforeninger gikk med på beskjedne lønnskrav og svekka arbeidsforhold. (Financial Times 12.2.13)
Ford, Renault og Volkswagen har fått i gjennom det samme slags avtalt dumping. Ford kvitter seg med 4300 ansatte i England og Belgia og øker i Valencia. Opel legger ned fabrikken i Bochum i Tyskland, mens Peugeot Citroen legger ned en fabrikk i Frankrike.
Ekspansjonen i Spania betyr ikke at europeisk bilindustri er krisefri. Tvert imot. De store bilkonserna krever stadige redningspakker av regjeringene sine – mot å kutte titusener av arbeidsplasser.
Trass i alle lysglimt: De tørre tall fra spansk økonomi slår hverandre fortsatt i svime. Både OECD og EU-kommisjonen regner med at den spanske økonomien er på vei nedover enda ett år. OECD venter en nedgang på 1,4 prosent i 2013.
Den offentlige gjelda har eksplodert – etter at finanskrisa slo til. Den utgjorde 61 prosent av brp i 2010 og har økt til 90 prosent av bnp i 2012. Det betyr at regjeringen må ut på lånemarkedene for å få inn 207 milliarder euro til å dekke gjeld som forfaller i 2013.
Men i Spania er det privatgjelda som er katastrofal. Den var i 2010 nådd opp i formidable 214 prosent av bnp. (Financial Times 20.11.12) Lav rente i gave fra EUs sentralbank blåste opp en byggeballong som måtte sprekke.
Fra 2000 til 2008 ble det i snitt bygd 700.000 nye boliger i året, like mye som i Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen. Høsten 2008 brøt byggemarkedet sammen, og tre fjerdedeler av bygningsarbeiderne mista jobben.
Som ellers i det kriserammede Europa ble all belastning lagt på lønnstakerne og sosialmottakerne. I 2010 ble alle offentlige lønninger kutta med fem prosent. Etter det er de frosset – til tross for at prisene er steget med i alt 8 prosent de siste tre åra. Dermed har kjøpekrafta til offentlig ansatte sunket med nærmere 15 prosent. Det merkes både i familiene og i næringslivet.
Men det merkes ikke godt nok – for krisepolitikerne i Brussel, Frankfurt og Madrid. Den spanske regjeringen tvang derfor i fjor i gjennom en arbeidslivsreform som Angela Merkel hilste særlig velkommen, og som har utløst begeistring blant dem som ser fagorganisering som hindring for et «fleksibelt arbeidsliv» der arbeidstakerne skal være de fleksible.
Landsomfattende og regionale bransjeavtaler mister betydning, og lønnsforhandlinger skal i langt større grad skje på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsgiverne får også rett til å forhandle lønn og arbeidsvilkår med den enkelte ansatte på tvers av det som ellers måtte være forhandla fram. Adgangen til å allmenngjøre tariffavtaler fjernes.
Midlertidig arbeid har blitt normen. Mer enn 90 prosent av de nye jobbene er midlertidige.
Det er innført en ordning som minner om de tyske «minijobbene». Ordningen gjelder ungdom under 25 år. De kan få jobber subsidiert av det offentlige hvis de bare er lønna lavt nok. I praksis fører det til at de fleste av dem havner på ei lønn som ligger under den offentlige minstelønna på 641 euro i måneden.
I Spania har fast ansatte hatt et sterkt oppsigelsesvern, sterkere enn det vi er vant til i nordiske land. Bakgrunnen er både at arbeidsløshet har vært en større trussel enn hos oss og at velferdsytelsene av alle slag er langt dårligere utvikla. De ligger langt under gjennomsnittet i EU. Dagpengene til arbeidsløse er lave, 420 euro i måneden, og varer bare et halvt år.
Nå svekkes oppsigelsesvernet samtidig som velferdsytelsene også svekkes som følge av kuttene i offentlige budsjetter. Lovpålagte sluttvederlag halveres.
Dette skjer i en situasjon der den enorme arbeidsløsheten sprer frykt for å miste jobben for mange av dem som ennå har en jobb.
Regjeringen vågde ikke å legge denne reformpakka fram for parlamentet. Den ble i stedet vedtatt som et regjeringsdekret.
Det er ingen tvil om at lønningene i Spania var blitt for høye i sammenlikning f.eks. med de tyske. Men hadde ikke Spania vert med i valutaunionen, ville finansmarkedene ha sørga for at den spanske valutaen (peseta) sank i verdi både før krisa slo ut høsten 2008 og særlig etter krisa. Det ville ha ført til at spansk næringsliv ville ha stått sterkere i konkurransen både innenlands og utenlands.
Spanske arbeidstakere ville ha fått kjøpekrafta redusert hver gang pesentasen gikk ned i verdi. Men da ville de ikke ha forhandla seg til lavere reallønn. De ville ikke ha vært tvunget i kne av arbeidsgivere som hadde makt til det fordi de hadde krisa som ryggstø. En svekka valuta er ikke det samme som at fagbevegelsen er svekka.
En billigere peseta kunne ha gjort at bilkonsern fant det lønnsomt å investere i Spania – men uten å tvinge fram avtaler om å svekke lønns- og arbeidsforhold. - Uten å knekke landsomfattende bransjeavtaler. - Uten å gjøre det uviktig å organisere seg.
Lysner det i Spania?
Det kommer an på hvor en ser det fra. Det er bra for de arbeidsløse at det investeres i nye virksomheter. Det er bra for alle i Spania at spanske varer og tjenester på nytt er konkurransedyktige. Men det ville vært bra for fordelingen av inntekt og makt i det spanske samfunnet om investeringer og økt konkurranseevne ikke forutsatte at fagbevegelsen først måtte svekkes.
onsdag 8. mai 2013
Tariffavtaler en uting
EU-krav: Landsomfattende tariffavtaler må erstattes av avtaler på bedriftsnivå!
Fram til finanskrisa blanda EU seg i liten grad inn i lønnsforhold. Men med «euro-pluss-pakten» fra mars 2011og det såkalte «six-pack»-opplegget (navna skal bare forvirre) fra september 2011 ga EU seg sjøl formell ryggdekning for å gripe direkte inn i lønnsforhold og i tariffavtalesystemet.
Samtidig har EU, ofte sammen med EUs sentralbank og IMF, pressa krisepolitiske krav på land som Hellas, Irland, Portugal, Spania, Italia og en del land i Øst-Europa som går langt utover det som EU-traktaten og tilbygg som Euro-pluss-pakt og six-packer åpner for.
Disse krisepolitiske krava gikk til angrep både på lønninger og sosiale ytelser i slike kriseland. Landsomfattende tariffavtaler er undergravd på mange måter. Det er også ordningene med å allmenngjøre tariffavtaler slik at de også dekker uorganiserte arbeidsplasser og arbeidstaker.
Denne utviklingen er grundig dokumentert i en serie utredninger og rapporter bl.a. fra ETUI, forskningsinstituttet til Euro-LO, men også fra andre forskningsmiljøer. En god oversikt gis av Friedrich Ebert-stiftelsen i rapporten «Eurokrise, Austeritätspolitik und das Europäische Sozialmodell» fra november 2012.
Der påvises det at reallønningene etter 2010 er pressa nedover i 18 av 27 EU-land. Mest dramatisk er utviklingen i Hellas der lønningene er redusert med hele 20 prosent. I andre kriseland er de redusert med mellom fem og ti prosent – alt etter påbud fra Brussel.
Angrepene er i påfallende grad retta mot de lavest lønte. De fleste EU-land praktiserer ordninger med en offentlig minstelønn. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under den fattigdomsgrensa på 60 prosent av medianinntekten som EU har fastsatt.
EU-kommisjonen har vært den mest brutale pådriveren for å senke minstelønningene. Også her er grekerne mest utsatt. Hellas er pålagt å senke minstelønna med 22 prosent. For arbeidstakere under 25 år var kravet å sette minstelønna ned med 32 prosent. Den eneste trøsten unge grekere har, er at halvparten av dem ikke har noen jobb.
Når den greske minstelønna måtte kuttes så mye, var det ikke fordi den var urimelig høy. I 2010 var den bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere – også relativt langt lavere enn i de fleste andre EU-land.
Det hjalp ikke at minstelønna i Hellas er tariffbestemt. Heller ikke at både fagbevegelsene og arbeidsgiverforbundet sto sammen om å advare mot lavere minstelønn. Men hva betyr en tariffavtale når makthaverne i Brussel syns den er uansvarlig?
I Spania og i Portugal har minstelønna vært fastlagt i langsiktige avtaler mellom fagbevegelsen og myndighetene. Slike avtaler kunne heller ikke IMF og EUs sentralbank godta.
De fleste land i Sør-Europa har på ett punkt hatt et effektivt mottiltak mot generell lønnsdumping. Ordninger med allmenngjøring av tariffavtaler har vært så godt utbygd at 80-90 prosent av arbeidstakerne har nytt godt av tariffavtaler uten å være organisert og uten å ha jobb på en arbeidsplass der arbeidsgiveren er organisert.
Slike allmenngjøringsordninger rives nå opp på ulike vis. Landsomfattende tariffavtaler erstattes i stigende grad av avtaler på bedriftsnivå. Det er også et krav EU-kommisjonen stiller.
Det skjer ofte ved at såkalte «åpningsklausuler» tas inn i tariffavtalen. Åpningsklausulene gjør det mulig for en lokal fagforening å forhandle med egen arbeidsgiver om at deres medlemmer skal ha lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn det som fastlegges i den tariffavtalen som er inngått.
EU og IMF har også krevd at pensjonsordningene måtte svekkes – til dels langt under det som kunne begrunnes med eldrebølger og andre statsfinansielle hensyn. Det har ført til pensjonene over tid vil reduseres kraftig målt i forhold til den lønna pensjonisten har hatt. Tabellen viser hvordan rapporten fra Friedrich Ebert-stiftelsen antar at forhold mellom lønn og pensjon vil bli hvis dagens pensjonsvedtak blir stående:
Pensjon i prosent av lønn i 2010 og i 2040.
2010 2040
Italia 79,5 69,5
Spania 72,4 57,6
Hellas 59,3 46,2
Portugal 56,9 51,2
Krisa og den krisepolitikken som påtvinges EU-land forsterker en utvikling som har pågått i snart 20 år. Vest og øst i EU har den såkalte «europeiske sosialmodellen» skritt for skritt blitt liberalisert. Det skjedde i langt mindre grad i sør. Krisa har drevet denne liberaliseringa videre overalt, men samtidig har krisekrava til EU og IMF ført til et veritabelt velferdskred i Sør-Europa og i Irland.
Når lønninger og velferdsytelser svekkes i sør, undergraves fagbevegelsen også i andre deler av Europa. Den frie flyten av arbeidskraft gjør at lønnsdumping blir en stadig mer påtrengende utfordring også i land som har hatt såkalt «ordnede forhold i arbeidslivet. Det er ikke bare i EØS-landet Norge at EU-systemet truer tariffavtaler.
Euro-LO reagerte kraftig, men forgjeves, på euro-pluss-pakten fordi den griper politisk inn i tarifforhandlinger og hva innholdet av tariffavtaler skal være. Den stiller blant annet som krav om at lønnsutviklingen i offentlig sektor ikke må undergrave konkurranseevnen til privat sektor.
Denne ekstreme vektleggingen av konkurranseevnen virker på mange måter mot sin hensikt siden de fleste EU-land først og fremst handler med hverandre. Det ett land vinner i konkurransekraft skjer derfor i stor grad på bekostning av handelspartnere innen EU.
Siden det er med lønnsnedslag og andre innstramningstiltak konkurranseevnen skal forbedres, betyr det at den samlede kjøpekraften både innenlands og hos viktige handelspartnere reduseres. Dermed øker arbeidsløsheten og en er fanga av den nedgangsspiralen som det blir stadig vanskeligere å bryte seg ut av. EU-kommisjonen og sentralbanken skyver på så godt de kan. I feil retning.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. februar 2013)
Fram til finanskrisa blanda EU seg i liten grad inn i lønnsforhold. Men med «euro-pluss-pakten» fra mars 2011og det såkalte «six-pack»-opplegget (navna skal bare forvirre) fra september 2011 ga EU seg sjøl formell ryggdekning for å gripe direkte inn i lønnsforhold og i tariffavtalesystemet.
Samtidig har EU, ofte sammen med EUs sentralbank og IMF, pressa krisepolitiske krav på land som Hellas, Irland, Portugal, Spania, Italia og en del land i Øst-Europa som går langt utover det som EU-traktaten og tilbygg som Euro-pluss-pakt og six-packer åpner for.
Disse krisepolitiske krava gikk til angrep både på lønninger og sosiale ytelser i slike kriseland. Landsomfattende tariffavtaler er undergravd på mange måter. Det er også ordningene med å allmenngjøre tariffavtaler slik at de også dekker uorganiserte arbeidsplasser og arbeidstaker.
Denne utviklingen er grundig dokumentert i en serie utredninger og rapporter bl.a. fra ETUI, forskningsinstituttet til Euro-LO, men også fra andre forskningsmiljøer. En god oversikt gis av Friedrich Ebert-stiftelsen i rapporten «Eurokrise, Austeritätspolitik und das Europäische Sozialmodell» fra november 2012.
Der påvises det at reallønningene etter 2010 er pressa nedover i 18 av 27 EU-land. Mest dramatisk er utviklingen i Hellas der lønningene er redusert med hele 20 prosent. I andre kriseland er de redusert med mellom fem og ti prosent – alt etter påbud fra Brussel.
Angrepene er i påfallende grad retta mot de lavest lønte. De fleste EU-land praktiserer ordninger med en offentlig minstelønn. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under den fattigdomsgrensa på 60 prosent av medianinntekten som EU har fastsatt.
EU-kommisjonen har vært den mest brutale pådriveren for å senke minstelønningene. Også her er grekerne mest utsatt. Hellas er pålagt å senke minstelønna med 22 prosent. For arbeidstakere under 25 år var kravet å sette minstelønna ned med 32 prosent. Den eneste trøsten unge grekere har, er at halvparten av dem ikke har noen jobb.
Når den greske minstelønna måtte kuttes så mye, var det ikke fordi den var urimelig høy. I 2010 var den bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere – også relativt langt lavere enn i de fleste andre EU-land.
Det hjalp ikke at minstelønna i Hellas er tariffbestemt. Heller ikke at både fagbevegelsene og arbeidsgiverforbundet sto sammen om å advare mot lavere minstelønn. Men hva betyr en tariffavtale når makthaverne i Brussel syns den er uansvarlig?
I Spania og i Portugal har minstelønna vært fastlagt i langsiktige avtaler mellom fagbevegelsen og myndighetene. Slike avtaler kunne heller ikke IMF og EUs sentralbank godta.
De fleste land i Sør-Europa har på ett punkt hatt et effektivt mottiltak mot generell lønnsdumping. Ordninger med allmenngjøring av tariffavtaler har vært så godt utbygd at 80-90 prosent av arbeidstakerne har nytt godt av tariffavtaler uten å være organisert og uten å ha jobb på en arbeidsplass der arbeidsgiveren er organisert.
Slike allmenngjøringsordninger rives nå opp på ulike vis. Landsomfattende tariffavtaler erstattes i stigende grad av avtaler på bedriftsnivå. Det er også et krav EU-kommisjonen stiller.
Det skjer ofte ved at såkalte «åpningsklausuler» tas inn i tariffavtalen. Åpningsklausulene gjør det mulig for en lokal fagforening å forhandle med egen arbeidsgiver om at deres medlemmer skal ha lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn det som fastlegges i den tariffavtalen som er inngått.
EU og IMF har også krevd at pensjonsordningene måtte svekkes – til dels langt under det som kunne begrunnes med eldrebølger og andre statsfinansielle hensyn. Det har ført til pensjonene over tid vil reduseres kraftig målt i forhold til den lønna pensjonisten har hatt. Tabellen viser hvordan rapporten fra Friedrich Ebert-stiftelsen antar at forhold mellom lønn og pensjon vil bli hvis dagens pensjonsvedtak blir stående:
Pensjon i prosent av lønn i 2010 og i 2040.
2010 2040
Italia 79,5 69,5
Spania 72,4 57,6
Hellas 59,3 46,2
Portugal 56,9 51,2
Krisa og den krisepolitikken som påtvinges EU-land forsterker en utvikling som har pågått i snart 20 år. Vest og øst i EU har den såkalte «europeiske sosialmodellen» skritt for skritt blitt liberalisert. Det skjedde i langt mindre grad i sør. Krisa har drevet denne liberaliseringa videre overalt, men samtidig har krisekrava til EU og IMF ført til et veritabelt velferdskred i Sør-Europa og i Irland.
Når lønninger og velferdsytelser svekkes i sør, undergraves fagbevegelsen også i andre deler av Europa. Den frie flyten av arbeidskraft gjør at lønnsdumping blir en stadig mer påtrengende utfordring også i land som har hatt såkalt «ordnede forhold i arbeidslivet. Det er ikke bare i EØS-landet Norge at EU-systemet truer tariffavtaler.
Euro-LO reagerte kraftig, men forgjeves, på euro-pluss-pakten fordi den griper politisk inn i tarifforhandlinger og hva innholdet av tariffavtaler skal være. Den stiller blant annet som krav om at lønnsutviklingen i offentlig sektor ikke må undergrave konkurranseevnen til privat sektor.
Denne ekstreme vektleggingen av konkurranseevnen virker på mange måter mot sin hensikt siden de fleste EU-land først og fremst handler med hverandre. Det ett land vinner i konkurransekraft skjer derfor i stor grad på bekostning av handelspartnere innen EU.
Siden det er med lønnsnedslag og andre innstramningstiltak konkurranseevnen skal forbedres, betyr det at den samlede kjøpekraften både innenlands og hos viktige handelspartnere reduseres. Dermed øker arbeidsløsheten og en er fanga av den nedgangsspiralen som det blir stadig vanskeligere å bryte seg ut av. EU-kommisjonen og sentralbanken skyver på så godt de kan. I feil retning.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. februar 2013)
søndag 3. februar 2013
Alt såre vel med EØS?
Arbeiderpartiet vil ikke stille samme krav til EØS som Euro-LO stiller til EU
Da partisekretær Raymond Johansen sist lørdag møtte de 561 delegatene på den årlige Trondheimskonferansen, de fleste var faglige tillitsvalgte, ble han hilst velkommen med denne utfordringen: “Hvis du begeistrer oss, vinner du valget. Hvis ikke, taper du..”
Partisekretæren møtte forsamlingen med ei kald skulder: Arbeiderpartiet vil ikke endre en tøddel i EØS-avtalen uansett hva LO-kongressen måtte vedta om EØS. Det begeistra ikke.
Over hele Europa har faglige rettigheter lenge stått under press. ”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”
Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra de tre sentrale delene av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en europeisk paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.
Den stadig økende konkurransen på EUs indre marked har ført til flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen undergraves og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger rammes i mange tilfeller. Det er konklusjonene i en serie undersøkelser om hvordan konkurransen på EUs indre marked påvirker arbeidslivet i Vest-Europa. (www.pique.at)
Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Det dokumenterer Euro-LOs forskningsinstitutt ETUI i rapport etter rapport.
Da er det ekstra truende at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 fastslo at grunnleggende faglige rettigheter heretter skal underordnes markedsfrihetene til EU.
EU-domstolen begrenser konfliktretten (Viking Line- og Lavaldommene), begrenser adgangen til å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffertdommen) og retten til en prinsipiell likebehandling av utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg-dommen).
EU-domstolen har med dommene sine etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen i Europa gjennom faglig og politisk kamp har fått etablert for innenlandske selskap.
I tidsskriftet “Arbeidsrett” skriver Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, følgende: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” (nr. 1-2/2010)
Dette er dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Det er like dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Det kan ikke overraske at fagbevegelsen i Norge og i mange andre europeiske land setter mye inn på å finne veier ut av denne situasjonen.
Her i Norge har forbund etter forbund de siste månedene stilt krav om at EØS-avtalen ikke må sette til side lov- og avtalefestede arbeidstakerrettigheter.
Fagforbundet, EL- & IT-forbundet, Postkom, Handel og Kontor og Utdanningsforbundet står sammen om to krav:
- at EØS-avtalen ikke griper inn mot norske tariffavtaler.
- at EØS-avtalen ikke svekker faglige rettigheter eller den norske arbeidslivslovgivningen.
Vedtaket til EL- & IT- forbundet hadde som siste punkt: “Dersom dette ikke er mulig, må avtalen sies opp og erstattes med mer ordinære handelsrelasjoner mellom Norge og EU.”
Når Stoltenberg og Flåthen reagerer så kraftig mot de to krava, må det være fordi de ikke tror EØS-avtalen gir et slikt vern av norske tariffavtaler eller norsk lovgivning for arbeidslivet.
Det trodde heller ikke flertallet i EU-parlamentet da det så tidlig som i oktober 2008 - med overraskende stort flertall (474 mot 106) – vedtok at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.
Parlamentet gikk inn for en juridisk bindende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten som skulle sikre at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft
Euro-LO formulerte i 2009 teksten til en slik sosialprotokoll der kjernen var: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”
Faglige rettigheter er blant de sosiale rettighetene som Euro-LO vil verne på denne måten. Det er nøyaktig det samme som forbund etter forbund har bedt LO-kongressen om å vedta når den samles i mai neste år, men som ledelsen i Arbeiderpartiet advarer mot.
Seinere har slike vedtak kommet fra mange hold rundt om i Europa. I fjor høst vedtok arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen at Sverige må kreve en juridisk bindende sosial protokoll knytta til EU-traktaten, en protokoll som fastslår at ”forhandlings- och konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtal gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.” Socialdemokratene stemte for vedtaket. Vil de noe som Ap-ledelsen ikke vil?
Sammen med lederne for Unio og YS har Roar Flåthen slått fast at «grunnleggende faglige rettigheter må respekteres og at europeisk fagbevegelse sitt forslag om en sosial pakt må bli en realitet. …» (Klassekampen 14-11.2012) Hvorfor er LO-lederen så redd for at LO-kongressen skal vedta noe tilsvarende?
Hvis dette er krav til EU som samler fagbevegelsen i Europa, bør norsk fagbevegelse kunne stille tilsvarende krav til EØS.
(Trykt i Klassekampen lørdag 2. februar 2013)
Da partisekretær Raymond Johansen sist lørdag møtte de 561 delegatene på den årlige Trondheimskonferansen, de fleste var faglige tillitsvalgte, ble han hilst velkommen med denne utfordringen: “Hvis du begeistrer oss, vinner du valget. Hvis ikke, taper du..”
Partisekretæren møtte forsamlingen med ei kald skulder: Arbeiderpartiet vil ikke endre en tøddel i EØS-avtalen uansett hva LO-kongressen måtte vedta om EØS. Det begeistra ikke.
Over hele Europa har faglige rettigheter lenge stått under press. ”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”
Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra de tre sentrale delene av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en europeisk paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.
Den stadig økende konkurransen på EUs indre marked har ført til flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen undergraves og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger rammes i mange tilfeller. Det er konklusjonene i en serie undersøkelser om hvordan konkurransen på EUs indre marked påvirker arbeidslivet i Vest-Europa. (www.pique.at)
Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Det dokumenterer Euro-LOs forskningsinstitutt ETUI i rapport etter rapport.
Da er det ekstra truende at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 fastslo at grunnleggende faglige rettigheter heretter skal underordnes markedsfrihetene til EU.
EU-domstolen begrenser konfliktretten (Viking Line- og Lavaldommene), begrenser adgangen til å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffertdommen) og retten til en prinsipiell likebehandling av utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg-dommen).
EU-domstolen har med dommene sine etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen i Europa gjennom faglig og politisk kamp har fått etablert for innenlandske selskap.
I tidsskriftet “Arbeidsrett” skriver Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, følgende: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” (nr. 1-2/2010)
Dette er dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Det er like dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Det kan ikke overraske at fagbevegelsen i Norge og i mange andre europeiske land setter mye inn på å finne veier ut av denne situasjonen.
Her i Norge har forbund etter forbund de siste månedene stilt krav om at EØS-avtalen ikke må sette til side lov- og avtalefestede arbeidstakerrettigheter.
Fagforbundet, EL- & IT-forbundet, Postkom, Handel og Kontor og Utdanningsforbundet står sammen om to krav:
- at EØS-avtalen ikke griper inn mot norske tariffavtaler.
- at EØS-avtalen ikke svekker faglige rettigheter eller den norske arbeidslivslovgivningen.
Vedtaket til EL- & IT- forbundet hadde som siste punkt: “Dersom dette ikke er mulig, må avtalen sies opp og erstattes med mer ordinære handelsrelasjoner mellom Norge og EU.”
Når Stoltenberg og Flåthen reagerer så kraftig mot de to krava, må det være fordi de ikke tror EØS-avtalen gir et slikt vern av norske tariffavtaler eller norsk lovgivning for arbeidslivet.
Det trodde heller ikke flertallet i EU-parlamentet da det så tidlig som i oktober 2008 - med overraskende stort flertall (474 mot 106) – vedtok at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.
Parlamentet gikk inn for en juridisk bindende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten som skulle sikre at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft
Euro-LO formulerte i 2009 teksten til en slik sosialprotokoll der kjernen var: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”
Faglige rettigheter er blant de sosiale rettighetene som Euro-LO vil verne på denne måten. Det er nøyaktig det samme som forbund etter forbund har bedt LO-kongressen om å vedta når den samles i mai neste år, men som ledelsen i Arbeiderpartiet advarer mot.
Seinere har slike vedtak kommet fra mange hold rundt om i Europa. I fjor høst vedtok arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen at Sverige må kreve en juridisk bindende sosial protokoll knytta til EU-traktaten, en protokoll som fastslår at ”forhandlings- och konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtal gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.” Socialdemokratene stemte for vedtaket. Vil de noe som Ap-ledelsen ikke vil?
Sammen med lederne for Unio og YS har Roar Flåthen slått fast at «grunnleggende faglige rettigheter må respekteres og at europeisk fagbevegelse sitt forslag om en sosial pakt må bli en realitet. …» (Klassekampen 14-11.2012) Hvorfor er LO-lederen så redd for at LO-kongressen skal vedta noe tilsvarende?
Hvis dette er krav til EU som samler fagbevegelsen i Europa, bør norsk fagbevegelse kunne stille tilsvarende krav til EØS.
(Trykt i Klassekampen lørdag 2. februar 2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)