Grensekryssende problem må møtes med politisk samarbeid på tvers av grenser
Situasjonen for romfolk har i generasjoner vært det største sosiale enkeltproblemet i Europa. Diskriminering og forfølgelser har holdt dem godt unna det samfunnet og de sosiale godene som resten av befolkningen har utvikla.
I EU har bare hver sjette rom skolegang utover grunnskolen. Halvparten av dem har ikke tilgang til vanntoalett, dusj eller strøm. 90 prosent lever under de offisielle fattigdomsgrensene. Det framgår av en større undersøkelse som UNDP og Verdensbanken nylig har gjennomført. ("The situation of Roma in 11 EU member states")
Undersøkelsen bygger på 22.000 intervjuer som gir informasjon om 84.000 husholdsmedlemmer i 11 EU-land. Undersøkelsen dekker Frankrike, Spania, Italia og Portugal i vest og Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria i øst. Det ellevte landet er Hellas som i undersøkelsen kommer ut som et østlig EU-land når det gjelder diskriminering og levekår for romfolk.
Direktøren for EUs senter for menneskerettigheter skriver i forordet til rapporten at resultatene er sjokkerende. Her er noen av dem:
- I alle 11 EU-land lever minst 80 prosent av romfolket i husholdninger som har en inntekt under 60 prosent av medianinntekten i landet. Andelen er nær 100 prosent i Frankrike, Italia og Portugal der medianinntekten ligger høyere enn øst i EU.
- 70-90 prosent av romfolket i østlige EU-land lever i det som FN og Verdensbanken kaller ”alvorlig materiell nød”.
- Det overrasker kanskje ikke at mange rom-barn i skolepliktig alder ikke går på skole i land som Romania (22 prosent) og Bulgaria (15 prosent). Men også i Frankrike og Italia er tallene 11-12 prosent. Rom-barn i Hellas er verst stilt. Der er 36 prosent ikke i skole.
- I Frankrike, Italia og Portugal er bare tiendeparten av romfolk mellom 20 til 64 år i lønna arbeid. Noe av forklaringen er at 20-25 prosent av romfolket i Frankrike og Italia definerer seg som sjølsysselsatte. Av naboer som ikke hører til romfolket, har 60 prosent en lønna arbeidsplass – også under denne krisa.
- Diskriminering i arbeidslivet er vanlig i alle land undersøkelsen omfatter. Den er størst i Italia og Tsjekkia og minst i Bulgaria og Romania.
Dette er ikke overraskende nytt. Fra de siste par tiåra fins det en serie med undersøkelser og rapporter som har dokumentert både uverdige levekår og omfattende systematisk diskriminering av rombefolkningen i Europa.
Trass i den krisa som nå kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og en sosial nød som de fleste trodde ikke lenger var mulig i Europa, er situasjonen for romfolk fortsatt den største sosiale utfordringen for Europa. Da er det viktig å innse at det ikke dreier seg om en liten minoritet.
Europarådet anslår at den samlede rom-befolkningen i Europa er 10-12 millioner hvis vi inkluderer land utafor EU. Oppfattes denne befolkningen som en nasjon, er det bare 6 av 27 EU-land, Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia, Spania og Nederland, som har et større folketall.
Men ingen veit hvor stor rombefolkningen faktisk er. I få land klarer folketellingene å gi et noenlunde riktig bilde av størrelsen på rom-befolkningen. I Romania kom folketellingen i 2011 fram til tallet 619 007. Men for Romania opererer Europarådet med langt større tall – med et minsteanslag på 1,2 millioner og et største anslag på 2,5 millioner. Er det riktige tallet midt i mellom, altså 1,85 millioner, betyr det at nærmere ni prosent av befolkningen i Romania er romfolk.
Ut fra samme framgangsmåte anslår Europarådet at rombefolkningen utgjør ti prosent i Bulgaria, ni prosent i Slovakia, sju prosent i Ungarn og to prosent i Tsjekkia. I vestlige EU-land er andelen romfolk høyest i Spania (1.6 prosent), I EU totalt anslår Europarådet at rombefolkningen er et sted mellom fire og åtte millioner.
For europeiske land utafor EU varierer anslagene enda mer. I følge Europarådet ligger tallet på romfolk i Europa da et sted mellom seks og seksten millioner. Legger vi oss midt imellom seks og seksten, får vi det tallet på 10-12 millioner som norske media har operert med i det siste. Men da inngår rombefolkningen i både Russland og Tyrkia.
Direktøren for EUs menneskerettighetssenter konkluderer undersøkelsen til UNDP og Verdensbanken slik. ”Ekskluderingsmønstrene er de samme i alle EU-land og har et omfang som ikke tåler noen unnskyldning for å utsette rask og effektiv handling for å bedre situasjonen”. Integrasjon av romfolk forutsetter at lokalsamfunn engasjeres slik at både romfolk og ikke-romfolk kan bygge den tillit og det sosiale samhold som trengs for å bekjempe fordommer og diskriminering.
Det er ingen liten oppgave, og den er ikke gjennomført i en håndvending. I EU/EØS-området står vi i høyeste grad overfor et grensekryssende problem. Den utfordringen kan bare løses ved et politisk samarbeid på tvers av grensene som er omfattende nok i forhold til de grunnleggende problemene vi står overfor.
Problemet kan forsterkes kraftig av den krisa som rammer så mange EU-land. Det er mange som av forståelige grunner stiller krav til hvordan stadig knappere offentlige midler skal brukes. Det er på ingen måte opplagt at romfolket står langt nok framme i køen med krav.
Det er mye som må på plass utover kortsiktige nødløsninger som toaletter og dusjer. Familier må motiveres til å gi ungene skolegang - og voksne til å skaffe seg yrkesopplæring og annen nødvendig etterutdanning slik at de kan ha håp om å finne en plass i det ordinære arbeidslivet. Da er en av forutsetningene at det fins boliger som gjør at familiene blir boende lenge nok til at skolegang og arbeidsliv kan bli realistiske muligheter.
Ingen ting av dette vil skje uten at romfolket sjøl er den sentrale samarbeidspartneren for myndigheter og frivillige organisasjoner.
(Trykt i Klassekampen lørdag 21. juli 2012)
søndag 4. november 2012
Statskuppet fiskalpakt
”Austerity forever”: Når knallblå krisepolitikk feier demokratiske innvendinger til side
EUs fiskalpakt låser EU til den krisepolitikken som de siste åra kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og håpløshet. Det er meningen at fiskalpakten skal være uoppsigelig, samtidig som den avvikler demokratiet på et så viktig område som statenes budsjettpolitikk - både i EU og i de land som godtar fiskalpakten.
Så hold deg fast – før du leser videre! Du kan nekte å tro at det kan være sant.
Regjeringene i 25 EU-land har undertegna fiskalpakten, alle unntatt den britiske og den tsjekkiske. De irske velgerne har med stort flertall godkjent pakten. Så langt er alt i orden – sett fra Brussel.
Pakten trer i kraft når den er ratifisert av 12 land. Hva det betyr for land som eventuelt ikke ratifiserer, står det ikke noe om i pakten. Men det er i det minste ett ris bak speilet: Bare land som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra det støttefondet (ESM) som EU har innført for land i krise.
Det har gått fort: EU-toppmøtet 9. desember vedtok at en fiskalpakt måtte til. Det første utkastet til tekst forelå ei uke seinere. Statssjefene kom sammen for å sluttbehandle teksten 31. januar. De undertegna den på et møte 2. mars.
Det offisielle navnet til pakten er ”Traktaten om stabilitet, koordinering og styring i den økonomiske og monetære union”. Den innfører to styringsordninger, en ”gjeldsbremse” og en automatisk mekanisme for budsjettinnstramning.
Gjeldsbremsen forplikter regjeringene til å sørge for at statsbudsjettene er i balanse eller viser overskudd. Dermed skjerpes de budsjettkrava som eurolanda til nå til nå har vært underlagt.
Denne skjerpingen har skjedd i flere trinn. Maastricht-traktaten innførte den såkalte ”Stabilitets- og vekstpakten” som satte forbud mot at underskudd på statsbudsjettene kunne være større enn tre prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp).
Den såkalte ”sekspakka” (Six-Pack) av fem forordninger og ett direktiv som trådte i kraft 13. desember, krevde at det ”strukturelle underskuddet” på statsbudsjettene måtte være under 1 prosent av bnp. Med det strukturelle underskuddet er det lagt inn litt slingringsmonn siden en midlertidig kan se bort fra underskudd som skyldes konjunkturutviklingen. Det er svært uklart hvordan dette underskuddet skal måles i praksis. Fiskalpakten strammer ytterligere til og setter øvre grense for strukturelle underskudd til en halv prosent av bnp.
Maastricht-trakatens ”stabilitets- og vekstpakt” satte som krav at statsgjelda ikke måtte være større enn 60 prosent av bnp. Men den sa ingen ting om hvor raskt land med høyere statsgjeld skulle komme ned dit.
”Sekspakka” krevde at land med ei statsgjeld over 60 prosent av bnp hvert år reduserer gjelda med en tjuendedel av den gjelda som overstiger 60 prosent.
Fiskalpakten er strammere også på dette punktet. Nå skal slike land redusere statsgjelda med en tjuendedel av hele statsgjelda. Et land med statsgjeld på 100 prosent, må dermed redusere den med minst fem prosentpoeng i året. ”Sekspakka” nøyde seg med å kreve at gjelda skulle reduseres med to prosentpoeng i året, en tjuendedel av 100 minus 60 prosent.
En automatisk ”korreksjonsmekanisme” skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Hensikten er å straffe traktatbrytere økonomisk. Det er - utrolig nok - overlatt til EU-kommisjonen å utforme denne mekanismen uten å blande inn regjeringene.
EU-domstolen kan ilegge bøter på inntil 0,1 prosent av bnp hvis regjeringer bryter reglene i finanspakten. ( Art. 8.2) For et land som Spania er 0,1 prosent såpass som ti milliarder euro. For euroland skal bøtene overføres til EUs krisefond ESM. Land utafor valutaunionen skal betale inn til EU-kassa.
Alle disse reglene blir ikke lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det – og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri bli vedtatt.
Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning ”med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene”. (Art. 3.2) Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat i henhold til folkeretten, formelt uavhengig av EU.
Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. EU-kommisjonen tillegges myndighet som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.
Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som det har vært sagt: Det nyliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det formelle demokratiet.
Fiskalpakten har ingen regler om at den kan oppheves. Angela Merkel har sagt det slik: ”Fiskalpakten setter inn permanente gjeldsbremser i de nasjonale juridiske systemene. De skal ha bindende og evig gyldighet.” (Ö1-Morgenjournal 31.1.2012)
Fiskalpakten løser ingen akutte kriseproblem i land som Hellas, Portugal, Spania og Italia. Det pakten fastlegger, er hvordan EU skal håndtere framtidig kriseutvikling. Det skal skje ved en budsjettdisiplin som samler all makt over statsbudsjettene i Brussel.
En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og kanskje en forutsetning for at valutaunionen skulle kunne fungere Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.
Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle demokratiske motforestillinger og tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktater og institusjoner.
(Trykt i Klassekampen lørdag 30. juni 2012)
EUs fiskalpakt låser EU til den krisepolitikken som de siste åra kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og håpløshet. Det er meningen at fiskalpakten skal være uoppsigelig, samtidig som den avvikler demokratiet på et så viktig område som statenes budsjettpolitikk - både i EU og i de land som godtar fiskalpakten.
Så hold deg fast – før du leser videre! Du kan nekte å tro at det kan være sant.
Regjeringene i 25 EU-land har undertegna fiskalpakten, alle unntatt den britiske og den tsjekkiske. De irske velgerne har med stort flertall godkjent pakten. Så langt er alt i orden – sett fra Brussel.
Pakten trer i kraft når den er ratifisert av 12 land. Hva det betyr for land som eventuelt ikke ratifiserer, står det ikke noe om i pakten. Men det er i det minste ett ris bak speilet: Bare land som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra det støttefondet (ESM) som EU har innført for land i krise.
Det har gått fort: EU-toppmøtet 9. desember vedtok at en fiskalpakt måtte til. Det første utkastet til tekst forelå ei uke seinere. Statssjefene kom sammen for å sluttbehandle teksten 31. januar. De undertegna den på et møte 2. mars.
Det offisielle navnet til pakten er ”Traktaten om stabilitet, koordinering og styring i den økonomiske og monetære union”. Den innfører to styringsordninger, en ”gjeldsbremse” og en automatisk mekanisme for budsjettinnstramning.
Gjeldsbremsen forplikter regjeringene til å sørge for at statsbudsjettene er i balanse eller viser overskudd. Dermed skjerpes de budsjettkrava som eurolanda til nå til nå har vært underlagt.
Denne skjerpingen har skjedd i flere trinn. Maastricht-traktaten innførte den såkalte ”Stabilitets- og vekstpakten” som satte forbud mot at underskudd på statsbudsjettene kunne være større enn tre prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp).
Den såkalte ”sekspakka” (Six-Pack) av fem forordninger og ett direktiv som trådte i kraft 13. desember, krevde at det ”strukturelle underskuddet” på statsbudsjettene måtte være under 1 prosent av bnp. Med det strukturelle underskuddet er det lagt inn litt slingringsmonn siden en midlertidig kan se bort fra underskudd som skyldes konjunkturutviklingen. Det er svært uklart hvordan dette underskuddet skal måles i praksis. Fiskalpakten strammer ytterligere til og setter øvre grense for strukturelle underskudd til en halv prosent av bnp.
Maastricht-trakatens ”stabilitets- og vekstpakt” satte som krav at statsgjelda ikke måtte være større enn 60 prosent av bnp. Men den sa ingen ting om hvor raskt land med høyere statsgjeld skulle komme ned dit.
”Sekspakka” krevde at land med ei statsgjeld over 60 prosent av bnp hvert år reduserer gjelda med en tjuendedel av den gjelda som overstiger 60 prosent.
Fiskalpakten er strammere også på dette punktet. Nå skal slike land redusere statsgjelda med en tjuendedel av hele statsgjelda. Et land med statsgjeld på 100 prosent, må dermed redusere den med minst fem prosentpoeng i året. ”Sekspakka” nøyde seg med å kreve at gjelda skulle reduseres med to prosentpoeng i året, en tjuendedel av 100 minus 60 prosent.
En automatisk ”korreksjonsmekanisme” skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Hensikten er å straffe traktatbrytere økonomisk. Det er - utrolig nok - overlatt til EU-kommisjonen å utforme denne mekanismen uten å blande inn regjeringene.
EU-domstolen kan ilegge bøter på inntil 0,1 prosent av bnp hvis regjeringer bryter reglene i finanspakten. ( Art. 8.2) For et land som Spania er 0,1 prosent såpass som ti milliarder euro. For euroland skal bøtene overføres til EUs krisefond ESM. Land utafor valutaunionen skal betale inn til EU-kassa.
Alle disse reglene blir ikke lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det – og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri bli vedtatt.
Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning ”med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene”. (Art. 3.2) Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat i henhold til folkeretten, formelt uavhengig av EU.
Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. EU-kommisjonen tillegges myndighet som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.
Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som det har vært sagt: Det nyliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det formelle demokratiet.
Fiskalpakten har ingen regler om at den kan oppheves. Angela Merkel har sagt det slik: ”Fiskalpakten setter inn permanente gjeldsbremser i de nasjonale juridiske systemene. De skal ha bindende og evig gyldighet.” (Ö1-Morgenjournal 31.1.2012)
Fiskalpakten løser ingen akutte kriseproblem i land som Hellas, Portugal, Spania og Italia. Det pakten fastlegger, er hvordan EU skal håndtere framtidig kriseutvikling. Det skal skje ved en budsjettdisiplin som samler all makt over statsbudsjettene i Brussel.
En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og kanskje en forutsetning for at valutaunionen skulle kunne fungere Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.
Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle demokratiske motforestillinger og tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktater og institusjoner.
(Trykt i Klassekampen lørdag 30. juni 2012)
Syrizas tilbud til EU
Syriza: - Hele EU-prosjektet er i fare hvis Hellas bryter sammen økonomisk og sosialt.
Valget i Hellas ble over hele Europa framstilt som et valg mellom euro og drakmer. Samtidig var alle klar over at hovedalternativene var Ny Demokrati og Syriza. Begge partiene ville holde på euroen, men med hvert sitt tilbud til EU og IMF.
Ny Demokrati var villig til å godta kuttopplegget til EU og IMF, men ville forhandle for å dempe det noe, først og fremst ved å forskyve de viktigste fristene to år lenger ut i tid. Syriza var ikke villig til å godta kuttopplegget, og så for seg forhandlinger med EU og IMF på det grunnlaget.
Opplegget til Syriza ble stempla som fullstendig urealistisk av politikere og media i de fleste EU-land. Det ble slått fast som en opplagt sannhet at EU og IMF ville innstille all utbetaling av avtalte lån hvis kuttavtalen fra desember ikke ble overholdt fra gresk side. Dermed ville den greske statskassa være tom i løpet av få måneder, Hellas ville være konkurs og måtte sparkes ut av euroen.
Dette ble brukt for alt det var verdt i den greske valgkampen – ikke bare av de to tradisjonelle maktpartiene Ny Demokrati og Pasok (sosialdemokratene), men også av utenlandske politikere og av media i de fleste EU-land. Truslene hagla mot greske velgere – for at de ikke skulle finne på å stemme på Syriza ved omvalget i juni.
Truslene avgjorde valget. Ved flere meningsmålinger i ukene før valgdagen 17. juni lå Syriza over Ny Demokrati med målinger helt oppe i 35 prosent. Hvis det hadde holdt helt fram til valget, ville Syriza – og ikke Ny Demokrati – fått de ekstra 50 plassene i parlamentet som den underlige valgordningen i Hellas gir til det partiet som samler flest stemmer.
Hadde Syriza fått over 34 prosent av stemmene, ville styringstillegget på 50 mandater gitt partiet et reint flertall i parlamentet. Det måtte for enhver pris hindres, og det lyktes. Tilstrekkelig mange velgere valgte vekk Syriza da de kom til valgurnene 17. juni – hvis de ikke ble sittende hjemme. Valgdeltakelsen ble lavere enn vanlig, og også klart lavere enn ved valget i mai. Skjebnevalget ble for tungt å ta for mange greske velgere.
Syriza endte på 26,9 prosent, mens Ny Demokrati fikk 29,7 prosent og dermed også styringstillegget på 50 mandater – en sjettedel av plassene i parlamentet.
Men var det hold i påstandene om at valgopplegget til Syriza var urealistisk?
Hvis Syriza hadde fått Angela Merkel som den sentrale motparten ved eventuelle forhandlinger, ville utgangen vært forutsigbar: Hellas måtte ha bøyd seg – eller latt seg sparke ut av euro-fellesskapet.
Men det har skjedd mye i EU de siste ukene som utfordrer posisjonen til Merkel. Det viktigste er den klare seieren til Hollande ved valget i Frankrike. Det er mange likhetstrekk mellom valgkampen til Hollande og valgkampen til Syriza. Viktigst: det er ikke kuttpolitikk som får EU-land ut av krisa. Vekst må til, og det har EU-regjeringene et felles ansvar for å utvikle.
Hvis den franske regjeringen hadde stått aleine om et slikt krav, ville Tyskland fortsatt ha definert krisepolitikken til EU. Men mange land opplever at kuttpolitikken bare har gjort vondt verre. Vekst har etter valgseieren til Hollande erstatta kutt som nøkkelord både i den politiske og den økonomiske debatten om hvordan en skal komme seg ut av krisa.
De siste ukene har trekanten Paris-Madrid-Roma begynt å definere seg som et alternativt tyngdepunkt i EU – et alternativ til Berlin. Går Hellas konkurs, er regjeringene i Spania og Italia livredde for at finansmarkedene i neste omgang legger presset på dem. For begge disse regjeringene er Hellas første forsvarsskanse. Det er derfor ikke opplagt at EUs forhandlingsopplegg med en eventuell Syriza-regjering ville fulgt oppskriften til Merkel.
Det heller ikke norske journalister som rapporterte fra Aten fikk med seg, var at Syriza tilbød EU ikke noe mindre enn en alternativ krisepolitikk.
Det var en krisepolitikk som avviser det katastrofale kuttopplegget som den greske regjeringen så seg tvunget til å godta i desember, for eksempel at tallet på offentlig ansatte skal ned med 150.000 i løpet av et par år, at de som blir igjen må ned 20-40 prosent i lønn, at minstelønna skal ned med 22 prosent og at pensjonene kuttes.
Men viktigst for resten av EU: det var en krisepolitikk retta mot det helt sentrale poenget: Den som vil forsvare EU, må hindre at Hellas bryter sammen økonomisk – uansett om det skulle skje ved at Hellas tvinges ut av euroen eller gjennom en kuttpolitikk som landet verken økonomisk eller sosialt kan tåle.
Syriza sendte gjennom valgkampen dette budskapet til resten av EU: Hele EU-prosjektet er i fare hvis Hellas ender i økonomisk og politisk kaos. Både samholdet innad i EU og legitimiteten til EU avhenger av at Hellas-krisa får en solidarisk løsning.
Det er ikke sånn at penger forsvinner når gjeld øker. Er gjelda stor, er tilgodehavendene til utlånerne også store. Hjelpepakkene til Hellas fra EU og IMF kom i form av lån som økte den greske statsgjelda. Den økte på to år fra 127 prosent av bnp til 166 prosent ved det siste årsskiftet. IMF regner med at den går opp i 187 prosent i 2013.
For Tyskland er lånepakkene i stor grad styrt av egeninteresse: Mange av de milliarder av euro som EU og IMF sender til Hellas, ender i tyske banker fordi så mye av den greske gjelda er tatt opp i Tyskland.
Dobbeltmoralen bak kuttkrava til Merkel blir tydelig også på andre måter. Kuttavtalen fastlegger for eksempel at den greske regjeringen ikke skal kutte i militærsutgiftene, bare i alt annet. I forhold til folketall og bnp er de greske militærutgiftene de klart høyeste i Europa. Hellas har vært verdens femte største importør av våpen de siste åra, og over tredjeparten av importen er kommet fra Tyskland. Den vil Merkel ikke røre.
(Tykt i Klassekampen lørdag 23. juni 2012)
Valget i Hellas ble over hele Europa framstilt som et valg mellom euro og drakmer. Samtidig var alle klar over at hovedalternativene var Ny Demokrati og Syriza. Begge partiene ville holde på euroen, men med hvert sitt tilbud til EU og IMF.
Ny Demokrati var villig til å godta kuttopplegget til EU og IMF, men ville forhandle for å dempe det noe, først og fremst ved å forskyve de viktigste fristene to år lenger ut i tid. Syriza var ikke villig til å godta kuttopplegget, og så for seg forhandlinger med EU og IMF på det grunnlaget.
Opplegget til Syriza ble stempla som fullstendig urealistisk av politikere og media i de fleste EU-land. Det ble slått fast som en opplagt sannhet at EU og IMF ville innstille all utbetaling av avtalte lån hvis kuttavtalen fra desember ikke ble overholdt fra gresk side. Dermed ville den greske statskassa være tom i løpet av få måneder, Hellas ville være konkurs og måtte sparkes ut av euroen.
Dette ble brukt for alt det var verdt i den greske valgkampen – ikke bare av de to tradisjonelle maktpartiene Ny Demokrati og Pasok (sosialdemokratene), men også av utenlandske politikere og av media i de fleste EU-land. Truslene hagla mot greske velgere – for at de ikke skulle finne på å stemme på Syriza ved omvalget i juni.
Truslene avgjorde valget. Ved flere meningsmålinger i ukene før valgdagen 17. juni lå Syriza over Ny Demokrati med målinger helt oppe i 35 prosent. Hvis det hadde holdt helt fram til valget, ville Syriza – og ikke Ny Demokrati – fått de ekstra 50 plassene i parlamentet som den underlige valgordningen i Hellas gir til det partiet som samler flest stemmer.
Hadde Syriza fått over 34 prosent av stemmene, ville styringstillegget på 50 mandater gitt partiet et reint flertall i parlamentet. Det måtte for enhver pris hindres, og det lyktes. Tilstrekkelig mange velgere valgte vekk Syriza da de kom til valgurnene 17. juni – hvis de ikke ble sittende hjemme. Valgdeltakelsen ble lavere enn vanlig, og også klart lavere enn ved valget i mai. Skjebnevalget ble for tungt å ta for mange greske velgere.
Syriza endte på 26,9 prosent, mens Ny Demokrati fikk 29,7 prosent og dermed også styringstillegget på 50 mandater – en sjettedel av plassene i parlamentet.
Men var det hold i påstandene om at valgopplegget til Syriza var urealistisk?
Hvis Syriza hadde fått Angela Merkel som den sentrale motparten ved eventuelle forhandlinger, ville utgangen vært forutsigbar: Hellas måtte ha bøyd seg – eller latt seg sparke ut av euro-fellesskapet.
Men det har skjedd mye i EU de siste ukene som utfordrer posisjonen til Merkel. Det viktigste er den klare seieren til Hollande ved valget i Frankrike. Det er mange likhetstrekk mellom valgkampen til Hollande og valgkampen til Syriza. Viktigst: det er ikke kuttpolitikk som får EU-land ut av krisa. Vekst må til, og det har EU-regjeringene et felles ansvar for å utvikle.
Hvis den franske regjeringen hadde stått aleine om et slikt krav, ville Tyskland fortsatt ha definert krisepolitikken til EU. Men mange land opplever at kuttpolitikken bare har gjort vondt verre. Vekst har etter valgseieren til Hollande erstatta kutt som nøkkelord både i den politiske og den økonomiske debatten om hvordan en skal komme seg ut av krisa.
De siste ukene har trekanten Paris-Madrid-Roma begynt å definere seg som et alternativt tyngdepunkt i EU – et alternativ til Berlin. Går Hellas konkurs, er regjeringene i Spania og Italia livredde for at finansmarkedene i neste omgang legger presset på dem. For begge disse regjeringene er Hellas første forsvarsskanse. Det er derfor ikke opplagt at EUs forhandlingsopplegg med en eventuell Syriza-regjering ville fulgt oppskriften til Merkel.
Det heller ikke norske journalister som rapporterte fra Aten fikk med seg, var at Syriza tilbød EU ikke noe mindre enn en alternativ krisepolitikk.
Det var en krisepolitikk som avviser det katastrofale kuttopplegget som den greske regjeringen så seg tvunget til å godta i desember, for eksempel at tallet på offentlig ansatte skal ned med 150.000 i løpet av et par år, at de som blir igjen må ned 20-40 prosent i lønn, at minstelønna skal ned med 22 prosent og at pensjonene kuttes.
Men viktigst for resten av EU: det var en krisepolitikk retta mot det helt sentrale poenget: Den som vil forsvare EU, må hindre at Hellas bryter sammen økonomisk – uansett om det skulle skje ved at Hellas tvinges ut av euroen eller gjennom en kuttpolitikk som landet verken økonomisk eller sosialt kan tåle.
Syriza sendte gjennom valgkampen dette budskapet til resten av EU: Hele EU-prosjektet er i fare hvis Hellas ender i økonomisk og politisk kaos. Både samholdet innad i EU og legitimiteten til EU avhenger av at Hellas-krisa får en solidarisk løsning.
Det er ikke sånn at penger forsvinner når gjeld øker. Er gjelda stor, er tilgodehavendene til utlånerne også store. Hjelpepakkene til Hellas fra EU og IMF kom i form av lån som økte den greske statsgjelda. Den økte på to år fra 127 prosent av bnp til 166 prosent ved det siste årsskiftet. IMF regner med at den går opp i 187 prosent i 2013.
For Tyskland er lånepakkene i stor grad styrt av egeninteresse: Mange av de milliarder av euro som EU og IMF sender til Hellas, ender i tyske banker fordi så mye av den greske gjelda er tatt opp i Tyskland.
Dobbeltmoralen bak kuttkrava til Merkel blir tydelig også på andre måter. Kuttavtalen fastlegger for eksempel at den greske regjeringen ikke skal kutte i militærsutgiftene, bare i alt annet. I forhold til folketall og bnp er de greske militærutgiftene de klart høyeste i Europa. Hellas har vært verdens femte største importør av våpen de siste åra, og over tredjeparten av importen er kommet fra Tyskland. Den vil Merkel ikke røre.
(Tykt i Klassekampen lørdag 23. juni 2012)
Meninger på tvers i EU
Er Angela Merkel den mest respekterte krisepolitikeren i alle EU-land – unntatt Hellas?
Europeiske borgere kjenner seg ikke sikre på at kuttpolitikken er et godt svar på krisa. De er uenige om stater med stor gjeld skal hjelpe stater med lavere gjeld. De stritter imot at Brussel skal ta over styringen av statsbudsjettene. Euroen har overveldende tilslutning, også i de land har vært plaga mest av en valuta som har gjort det dyrt å selge varer utenlands.
Det viser en stort anlagt undersøkelse i åtte EU-land gjennomført av Pew Research Center. Over ni tusen mennesker er intervjua mellom 17. mars og 16. april. Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Spania, Polen Tsjekkia og Hellas inngår i undersøkelsen.
Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt opp i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.
Dette har ført til ei tillitskrise som plager politikere i de fleste EU-land. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake ”bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Derfor skaper det uro når politikerne stadig skyver redningshorisonten lengre ut i tid.
Folk ser trusler i alle retninger. Nesten ni av ti ser arbeidsløshet som den største trusselen for sin egen del. Blant grekere og spanjoler er det bare tre av hundre som ikke ser det sånn.
Men én ting er europeiske borgere enige om: Tyskland er løsningen og redningen. Tyskerne er drømmelandet der folk jobber hardt, der korrupsjonen er lav. Bare grekerne skiller seg ut med sterke anti-tyske holdninger. Hellas er også det eneste landet som folk i andre land bare har negative vurderinger av. De forenklende førstesidene har fullstendig fortrengt de innholdstunge advarslene mot krisepolitikken til Merkel fra det meste som fins av økonomisk ekspertise.
I alle land utenom Tyskland mener flertallet av de spurte at den økonomiske integrasjonen i EU har svekka landets økonomi. I Frankrike, Storbritannia og Italia svarte mellom 61 og 63 prosent at den økonomiske integrasjonen hadde svekka landets økonomi. Det mente også 41 prosent av tyskerne.
Det er kriseutviklingen som har svekka troen på den økonomiske integrasjonen. Fra 2009 har troen på at integrasjonen i EU er bra for den nasjonale økonomien, blitt svekka med 22 prosentpoeng i Tsjekkia, med 20 prosentpoeng i Italia og med 18 prosentpoeng i Spania.
Euroen er symbolet på mye som har gått galt i EU. I de fem euroland som var med i undersøkelsen var det bare mindretall som mente at euroen hadde vært bra for utviklingen. Mindretallet var størst i Hellas (46 prosent!) og Tyskland (44 prosent). I Frankrike, Italia og Spania var mindretallet nede på 30-tallet.
Resultatet i Hellas avspeiler frykten for hva som kan skje hvis en skal ta spranget fra euro til drakmer som ikke får verdien garantert av den europeiske sentralbanken.
I Storbritannia, Polen og Tsjekkia er flertallene derimot såre fornøyd med at en ikke har bundet skjebnen sin til euroen.
Likevel har EU som symbol på et ”forent Europa” beholdt sin folkelige støtte i de fleste land. Støtten er høyest i Polen (69 prosent), Tyskland (68 prosent), Frankrike og Spania (60 prosent).
Holdningene skiller seg mest fra hverandre når den aktuelle utviklingen skal vurderes. I Tyskland mener 73 prosent at utviklingen er god. Nærmest kommer Polen der 29 prosent kaller utviklingen god. I Storbritannia, Frankrike og Tsjekkia er mellom 15-19 prosent enig i det. Minst fornøyd er grekerne der bare to prosent syns at utviklingen er god. Spanjoler og italienere er nesten like misfornøyde. Bare seks prosent av dem er enige i at utviklingen er god.
På kort sikt, de nærmeste 12 månedene, er det grekerne som er mest pessimistiske. Bare ni prosent tror at utviklingen snur til det bedre det nærmeste året. Britene er mest optimistiske, men også der er det bare 32 prosent som tror på bedringer på så kort sikt.
Men også på lengre sikt er pessimismen stor. Svært mange tror ikke at deres egne barn vil få det bedre enn de har hatt det sjøl. Slik pessimisme gjør seg gjeldende i alle åtte land. Pessimismen er sterkest i Hellas, der bare én av fire tror barna deres får en bedre jobb enn de har hatt sjøl. I Spania og Italia mener én av tre det samme.
Men hvem tillegges ansvaret for at det er gått slik?
I fire land, Tsjekkia, Polen, Hellas og Italia, legger det overveldende flertallet (rundt 90 prosent) ansvaret på egen regjering. I land som Storbritannia, Italia og Spania får derimot Cameron, Monti og Rajoy godkjentstempel av rundt halvparten av de spurte. Det gjorde også Sarkozy noen uker før valget i mai.
I ett land, Tyskland, er folk flest over seg av begeistring over den krisepolitikken som er ført. Angela Merkel har 80 prosent av tyskerne bak seg, skal en tro denne meningsmålingen. Det er sterkt i strid med de valgresultatene som har strømmet inn fra tyske delstater de siste månedene, men der er det nok tysk innenrikspolitikk som teller.
Det er også påfallende hvor sterkt Merkel står i andre EU-land. Angela Merkel vurderes klart høyere enn landenes egne statsministre når det gjelder krisepolitikken i EU. Unntaket Hellas skiller seg også her klart ut. Bare 14 prosent syns at Merkel har stått for en god krisepolitikk,
Entusiasmen for Merkel kan virke underlig når et klart flertall i alle land (utenom Polen der det har vært beskjedne kutt) mener at kuttpolitikken har vært for hard. Angela Merkel har tross alt sammen med IMF og EUs sentralbank vært hovedarkitekt bak kuttkrava rundt om i EUs kriseland.
I alle land unntatt Polen er det dessuten flertall imot at EU skal få myndighet over statsbudsjettene, noe Merkel også har vært en sterk pådriver for. Så forstå entusiasmen for Merkel, den som kan!
(Trykt i Klassekampen lørdag 16. juni 2012)
Europeiske borgere kjenner seg ikke sikre på at kuttpolitikken er et godt svar på krisa. De er uenige om stater med stor gjeld skal hjelpe stater med lavere gjeld. De stritter imot at Brussel skal ta over styringen av statsbudsjettene. Euroen har overveldende tilslutning, også i de land har vært plaga mest av en valuta som har gjort det dyrt å selge varer utenlands.
Det viser en stort anlagt undersøkelse i åtte EU-land gjennomført av Pew Research Center. Over ni tusen mennesker er intervjua mellom 17. mars og 16. april. Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Spania, Polen Tsjekkia og Hellas inngår i undersøkelsen.
Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt opp i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.
Dette har ført til ei tillitskrise som plager politikere i de fleste EU-land. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake ”bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Derfor skaper det uro når politikerne stadig skyver redningshorisonten lengre ut i tid.
Folk ser trusler i alle retninger. Nesten ni av ti ser arbeidsløshet som den største trusselen for sin egen del. Blant grekere og spanjoler er det bare tre av hundre som ikke ser det sånn.
Men én ting er europeiske borgere enige om: Tyskland er løsningen og redningen. Tyskerne er drømmelandet der folk jobber hardt, der korrupsjonen er lav. Bare grekerne skiller seg ut med sterke anti-tyske holdninger. Hellas er også det eneste landet som folk i andre land bare har negative vurderinger av. De forenklende førstesidene har fullstendig fortrengt de innholdstunge advarslene mot krisepolitikken til Merkel fra det meste som fins av økonomisk ekspertise.
I alle land utenom Tyskland mener flertallet av de spurte at den økonomiske integrasjonen i EU har svekka landets økonomi. I Frankrike, Storbritannia og Italia svarte mellom 61 og 63 prosent at den økonomiske integrasjonen hadde svekka landets økonomi. Det mente også 41 prosent av tyskerne.
Det er kriseutviklingen som har svekka troen på den økonomiske integrasjonen. Fra 2009 har troen på at integrasjonen i EU er bra for den nasjonale økonomien, blitt svekka med 22 prosentpoeng i Tsjekkia, med 20 prosentpoeng i Italia og med 18 prosentpoeng i Spania.
Euroen er symbolet på mye som har gått galt i EU. I de fem euroland som var med i undersøkelsen var det bare mindretall som mente at euroen hadde vært bra for utviklingen. Mindretallet var størst i Hellas (46 prosent!) og Tyskland (44 prosent). I Frankrike, Italia og Spania var mindretallet nede på 30-tallet.
Resultatet i Hellas avspeiler frykten for hva som kan skje hvis en skal ta spranget fra euro til drakmer som ikke får verdien garantert av den europeiske sentralbanken.
I Storbritannia, Polen og Tsjekkia er flertallene derimot såre fornøyd med at en ikke har bundet skjebnen sin til euroen.
Likevel har EU som symbol på et ”forent Europa” beholdt sin folkelige støtte i de fleste land. Støtten er høyest i Polen (69 prosent), Tyskland (68 prosent), Frankrike og Spania (60 prosent).
Holdningene skiller seg mest fra hverandre når den aktuelle utviklingen skal vurderes. I Tyskland mener 73 prosent at utviklingen er god. Nærmest kommer Polen der 29 prosent kaller utviklingen god. I Storbritannia, Frankrike og Tsjekkia er mellom 15-19 prosent enig i det. Minst fornøyd er grekerne der bare to prosent syns at utviklingen er god. Spanjoler og italienere er nesten like misfornøyde. Bare seks prosent av dem er enige i at utviklingen er god.
På kort sikt, de nærmeste 12 månedene, er det grekerne som er mest pessimistiske. Bare ni prosent tror at utviklingen snur til det bedre det nærmeste året. Britene er mest optimistiske, men også der er det bare 32 prosent som tror på bedringer på så kort sikt.
Men også på lengre sikt er pessimismen stor. Svært mange tror ikke at deres egne barn vil få det bedre enn de har hatt det sjøl. Slik pessimisme gjør seg gjeldende i alle åtte land. Pessimismen er sterkest i Hellas, der bare én av fire tror barna deres får en bedre jobb enn de har hatt sjøl. I Spania og Italia mener én av tre det samme.
Men hvem tillegges ansvaret for at det er gått slik?
I fire land, Tsjekkia, Polen, Hellas og Italia, legger det overveldende flertallet (rundt 90 prosent) ansvaret på egen regjering. I land som Storbritannia, Italia og Spania får derimot Cameron, Monti og Rajoy godkjentstempel av rundt halvparten av de spurte. Det gjorde også Sarkozy noen uker før valget i mai.
I ett land, Tyskland, er folk flest over seg av begeistring over den krisepolitikken som er ført. Angela Merkel har 80 prosent av tyskerne bak seg, skal en tro denne meningsmålingen. Det er sterkt i strid med de valgresultatene som har strømmet inn fra tyske delstater de siste månedene, men der er det nok tysk innenrikspolitikk som teller.
Det er også påfallende hvor sterkt Merkel står i andre EU-land. Angela Merkel vurderes klart høyere enn landenes egne statsministre når det gjelder krisepolitikken i EU. Unntaket Hellas skiller seg også her klart ut. Bare 14 prosent syns at Merkel har stått for en god krisepolitikk,
Entusiasmen for Merkel kan virke underlig når et klart flertall i alle land (utenom Polen der det har vært beskjedne kutt) mener at kuttpolitikken har vært for hard. Angela Merkel har tross alt sammen med IMF og EUs sentralbank vært hovedarkitekt bak kuttkrava rundt om i EUs kriseland.
I alle land unntatt Polen er det dessuten flertall imot at EU skal få myndighet over statsbudsjettene, noe Merkel også har vært en sterk pådriver for. Så forstå entusiasmen for Merkel, den som kan!
(Trykt i Klassekampen lørdag 16. juni 2012)
Utleiedirektivet
Britene har tatt EUs vikarbyrådirektiv inn lovverket. Etter det har bruken av innleie økt.
Språk er makt. Vikarbyrådirektivet handler ikke om vikarer, men om innleie av arbeidskraft. Det står helt klart i artikkel 1 at direktivet gjelder for arbeidere som leies ut av et utleiefirma og for selskap som leier ut ansatte. Direktivet burde derfor hett utleiedirektivet.
I debatten om dette utleiedirektivet påstås det stadig at direktivet vil føre til at bruken av innleie vil gå ned siden direktivet skal gi innleide arbeidstakere samme lønns- og arbeidsvilkår som de ansatte i innleiebedriften.
Hvordan det faktisk vil gå, veit vi ikke før direktivet begynner å virke. Derfor er det svært nyttig at Mari Eifring i Manifest Analyse nylig har lagt fram en god og oversiktlig rapport om virkningene av direktivet i Storbritannia – der direktivet ble til britisk lov 1. oktober 2011.
I Storbritannia er det ikke blitt mindre innleie etter at direktivet begynte å gjelde. I januar 2012 var det 13 prosent mer utleie enn ett år tidligere. På spørsmål svarer bare 11 prosent av arbeidsgiverne at de vil redusere bruken av innleie.
Britiske arbeidsgivere har vist stor oppfinnsomhet for å vri seg unna kravet om likebehandling av innleide og de ansatte i innleiebedriften.
- Etter samråd med partene i arbeidslivet kan myndighetene fravike likebehandlingskravet dersom de innleide er fast ansatt i utleieselskapet og har lønn mellom oppdrag. (Artikkel 5.2) Hvilken lønn som må betales mellom oppdrag sies det ingen ting om. Den må være minst så høy som den offisielle minstelønna på 6.08 pund og settes ofte til halvparten av hva den utleide tjente på siste oppdrag. Flere store utleieselskap har alt gjort dette unntaket gjeldende for tusenvis av ansatte. (Staffline, Adecco)
- Det viktigste er likevel at britene har innført en regel om at likebehandling først kan kreves etter at den innleide har jobba 12 uker i innleiebedriften. Det blir derfor stadig mer vanlig at de innleide tilbys jobber som varer mindre enn 12 uker. Hva et borgerlig flertall kan finne på i Norge, er mer enn uvisst.
- Det fins også eksempler på at bedrifter som satser på innleid arbeidskraft, oppretter ei lavere startlønn når de tar inn nye ansatte. Dermed er det den lønna de innleide kan kreve.
- Den mest opplagte utveien for å vri seg unna likebehandlingskravet, er å definere folk som sjølstendig næringsdrivende sjøl om de får oppdrag gjennom et utleiefirma.
- Størst frihet har arbeidsgiveren når innleiebedriftene ikke har noen ansatte – og dermed heller ikke noe lønnsnivå å sammenlikne med. Da er det minstelønna som gjelder.
En tilsvarende oppfinnsomhet vil nok også mange norske arbeidsgivere få til – med ryggdekning i den styringsretten norsk lov gir dem.
Den farlige delen av utleiedirektivet er kravet om at vi må fjerne alle restriksjoner på utleie, både de som fins i lovverket og de som er fastlagt i tariffavtaler.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven måtte endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.
§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk.
Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Fellesforbundet, EL & IT-forbundet, Transportarbeiderforbundet og NNN er blant de forbund som har slike begrensninger i en del av sine tariffavtaler.
SV og Senterpartiet tok dissens i regjeringen mot å innføre utleiedirektivet i norsk lov. Det betyr at Arbeiderpartiet må ha støtte fra partier fra høyresida for å få flertall for direktivet på Stortinget.
Debatten om utleiedirektivet lider under at den handler om framtidige virkninger vi ikke har sett. Slik er det med alle direktivdebatter. Det er først når direktivet er blitt norsk lov, at virkningene blir synlige.
Derfor er det så verdifullt at Mari Eifring går så grundig gjennom de britiske erfaringene etter at direktivet trådte i kraft der 1. oktober i fjor. Hun viser også til at tidligere begrensninger mot bruken av innleie er tatt vekk i land som Frankrike, Spania og Romania.
Steinar Gullvåg (AP) har forsøkt å berolige direktivmotstanderne med at vi kan kvitte oss med direktivet hvis det viser seg at virkningene blir for ille. Det har aldri vært sagt før i den norske EØS-debatten. Den offentlige ”Europautredningen” som ble lagt fram i januar, sier heller ikke noe sted på sine 911 sider at EØS-avtalen åpner for noe slikt.
Men Europautredningen hadde ikke til oppgave å legge fram alternativ til dagens EØS-avtale. Debatten om hvilke alternativ som fins, var derimot utgangspunktet for den såkalte ”Alternativrapporten” som de fleste store LO-forbund sto bak sammen med Nei til EU, Natur og Ungdom og et titall andre organisasjoner.
Denne Alternativrapporten har beskrevet seks alternativ til dagens EØS-avtale som hver på sin måte handler om hvordan vi kan få et forhold til EU som ivaretar norske hensyn bedre enn i dag.
Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er derfor i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. EØS-avtalen må utvetydig gi oss den retten som Gullvåg forespeiler oss, retten til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er.
(Trykt i Klassekampen lørdag 2. juni 2012)
Språk er makt. Vikarbyrådirektivet handler ikke om vikarer, men om innleie av arbeidskraft. Det står helt klart i artikkel 1 at direktivet gjelder for arbeidere som leies ut av et utleiefirma og for selskap som leier ut ansatte. Direktivet burde derfor hett utleiedirektivet.
I debatten om dette utleiedirektivet påstås det stadig at direktivet vil føre til at bruken av innleie vil gå ned siden direktivet skal gi innleide arbeidstakere samme lønns- og arbeidsvilkår som de ansatte i innleiebedriften.
Hvordan det faktisk vil gå, veit vi ikke før direktivet begynner å virke. Derfor er det svært nyttig at Mari Eifring i Manifest Analyse nylig har lagt fram en god og oversiktlig rapport om virkningene av direktivet i Storbritannia – der direktivet ble til britisk lov 1. oktober 2011.
I Storbritannia er det ikke blitt mindre innleie etter at direktivet begynte å gjelde. I januar 2012 var det 13 prosent mer utleie enn ett år tidligere. På spørsmål svarer bare 11 prosent av arbeidsgiverne at de vil redusere bruken av innleie.
Britiske arbeidsgivere har vist stor oppfinnsomhet for å vri seg unna kravet om likebehandling av innleide og de ansatte i innleiebedriften.
- Etter samråd med partene i arbeidslivet kan myndighetene fravike likebehandlingskravet dersom de innleide er fast ansatt i utleieselskapet og har lønn mellom oppdrag. (Artikkel 5.2) Hvilken lønn som må betales mellom oppdrag sies det ingen ting om. Den må være minst så høy som den offisielle minstelønna på 6.08 pund og settes ofte til halvparten av hva den utleide tjente på siste oppdrag. Flere store utleieselskap har alt gjort dette unntaket gjeldende for tusenvis av ansatte. (Staffline, Adecco)
- Det viktigste er likevel at britene har innført en regel om at likebehandling først kan kreves etter at den innleide har jobba 12 uker i innleiebedriften. Det blir derfor stadig mer vanlig at de innleide tilbys jobber som varer mindre enn 12 uker. Hva et borgerlig flertall kan finne på i Norge, er mer enn uvisst.
- Det fins også eksempler på at bedrifter som satser på innleid arbeidskraft, oppretter ei lavere startlønn når de tar inn nye ansatte. Dermed er det den lønna de innleide kan kreve.
- Den mest opplagte utveien for å vri seg unna likebehandlingskravet, er å definere folk som sjølstendig næringsdrivende sjøl om de får oppdrag gjennom et utleiefirma.
- Størst frihet har arbeidsgiveren når innleiebedriftene ikke har noen ansatte – og dermed heller ikke noe lønnsnivå å sammenlikne med. Da er det minstelønna som gjelder.
En tilsvarende oppfinnsomhet vil nok også mange norske arbeidsgivere få til – med ryggdekning i den styringsretten norsk lov gir dem.
Den farlige delen av utleiedirektivet er kravet om at vi må fjerne alle restriksjoner på utleie, både de som fins i lovverket og de som er fastlagt i tariffavtaler.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. NHO vil ha vekk slike begrensninger på innleie og reiste alt i 2008 krav om at Arbeidsmiljøloven måtte endres for å imøtekomme vikarbyrådirektivet.
§ 14-12 i Arbeidsmiljøloven sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse. Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Dette setter klare begrensninger på bruken av innleie, og det er EFTA-domstolen som til slutt vil avgjøre om begrensningene må vekk.
Like utsatt er de begrensningene på innleie som følger av tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Fellesforbundet, EL & IT-forbundet, Transportarbeiderforbundet og NNN er blant de forbund som har slike begrensninger i en del av sine tariffavtaler.
SV og Senterpartiet tok dissens i regjeringen mot å innføre utleiedirektivet i norsk lov. Det betyr at Arbeiderpartiet må ha støtte fra partier fra høyresida for å få flertall for direktivet på Stortinget.
Debatten om utleiedirektivet lider under at den handler om framtidige virkninger vi ikke har sett. Slik er det med alle direktivdebatter. Det er først når direktivet er blitt norsk lov, at virkningene blir synlige.
Derfor er det så verdifullt at Mari Eifring går så grundig gjennom de britiske erfaringene etter at direktivet trådte i kraft der 1. oktober i fjor. Hun viser også til at tidligere begrensninger mot bruken av innleie er tatt vekk i land som Frankrike, Spania og Romania.
Steinar Gullvåg (AP) har forsøkt å berolige direktivmotstanderne med at vi kan kvitte oss med direktivet hvis det viser seg at virkningene blir for ille. Det har aldri vært sagt før i den norske EØS-debatten. Den offentlige ”Europautredningen” som ble lagt fram i januar, sier heller ikke noe sted på sine 911 sider at EØS-avtalen åpner for noe slikt.
Men Europautredningen hadde ikke til oppgave å legge fram alternativ til dagens EØS-avtale. Debatten om hvilke alternativ som fins, var derimot utgangspunktet for den såkalte ”Alternativrapporten” som de fleste store LO-forbund sto bak sammen med Nei til EU, Natur og Ungdom og et titall andre organisasjoner.
Denne Alternativrapporten har beskrevet seks alternativ til dagens EØS-avtale som hver på sin måte handler om hvordan vi kan få et forhold til EU som ivaretar norske hensyn bedre enn i dag.
Debatten om alternativ til dagens EØS-avtale er derfor i full gang. En stadig mer nødvendig endring av denne avtalen er å få til en angrefrist når nye rettsakter tas inn i EØS. EØS-avtalen må utvetydig gi oss den retten som Gullvåg forespeiler oss, retten til å reservere oss mot en rettsakt også når vi ser hva konsekvensene faktisk er.
(Trykt i Klassekampen lørdag 2. juni 2012)
Som skapt for Keynes?
Når velgere snur seg til venstre for å finne alternativer til kuttpolitikken.
Brått ser alt annerledes ut. Om det får noen betydning, får tida vise. Men det enstemmige talekoret av politikere og journalister tviholder ikke lenger på at offentlige kutt og mindre kjøpekraft for alle som har det trangt, er eneste vei ut av krisa. Plutselig åpnes det for vekst i tillegg til kutt. Hva har hendt?
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar for alle med øyne og ører. Fortvilelsen har bare ikke nådd fram til talekoret – heller ikke her i Norge.
I årevis har økonomer og seriøse økonomi-journalister i Europa vendt tommelen ned for den ensidige kuttpolitikken. Men talekoret har holdt seg strengt til Angela Merkel som dirigent. Alt annet har vært lettvint populisme. Det har ikke betydd noe at også FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP har krevd at politikken til EU og IMF må dreies fra kutt- til vekstpolitikk.
I årevis har fortvilelsen og opprørsutbruddene lagt alt til rette for høyreekstreme krefter. Det har bare ført til skuldertrekninger i talekoret til Merkel: Det beviser bare at vi har rett.
Men det er verken stigende sosial fortvilelse, økonomiske argumenter eller høyreekstrem mobilisering som har fått talekoret til å slippe til flere stemmer. Det som har skjedd, er at velgerne i en del land har vendt seg til venstre i håp om at det der fins alternativer til kuttpolitikken.
Det har skjedd klarest i Hellas, Irland og Nederland, på mer uklart grunnlag i Frankrike, Danmark, Slovakia og Romania.
I Hellas kom et høyreekstremt parti inn i parlamentet for første gang med 7 prosent av stemmene. Det har fått den oppmerksomhet det fortjener. Men de tre partiene til venstre for sosialdemokratene fikk til sammen 31 prosent. For Venstres Trine Skei Grande er begge tendensene like farlige.
Men det er verdt å merke seg at på denne venstresida sto det aktivistiske, men steindogmatiske kommunistpartiet KKE på stedet hvil med sine 8,8 prosent, mens det like aktivistiske venstresosialistiske Syriza, gikk fram fra 4-5 prosent til nesten 17 prosent.
Etter valget har det ikke vært mulig å nå fram til et regjeringsdyktig flertall. Det blir derfor nyvalg i juni. Valgordningen gir det største partiet et ”styringstillegg” på 50 mandater i parlamentet på 300 medlemmer. Ved valget 8. mai gikk disse 50 mandatene til høyrepartiet Ny Demokrati som fikk et par prosent mer enn Syriza. Meningsmålingene etter valget viser at velgerne nå samler seg om disse to partiene.
I Nederland ble det regjeringskrise fordi regjeringen ikke fikk flertall for de kuttene som EUs nylig vedtatte finanspakt påla landet. Det blir derfor nyvalg 12 september.
Det er det høyreekstreme partiet til de Wilders som får oppslagene også i norske media – til tross for at oppslutningen om dette partiet har vært dalende de siste månedene. Det går hus forbi at det venstresosialistiske Sosialistpartiet nå har større oppslutning enn sosialdemokratene og for første gang kjemper med de liberale om å være største parti på meningsmålingene med en oppslutning i overkant av 20 prosent.
I Irland samler protestvelgerne seg om Sinn Fein som hamrer løs på et samfunn styrt av ”banksters and gangsters”. Partiet bruker sin militante partikultur til å sette ord på kriseopplevelsene til dem som rammes hardest. Meningsmålinger fra i vår gir Sinn Fein en oppslutning på 25 prosent – mot 10 prosent ved gjennombruddsvalget i fjor. Gerry Adams har flytta virksomheten sin fra Belfast i Nord-Irland til Dublin i sør og blir pekt ut som Irlands mest populære partileder av 46 prosent av de spurte.
I Danmark samler de to partiene til venstre for sosialdemokratene 15-16 prosent av velgerne, og da er det Enhetslisten til venstre for SF som leder an. Det er ikke nok til å oppveie tilbakegangen til sosialdemokratene som ved siste måling er nede på historisk lave 20 prosent. Men det viser at for mange velgere ligger håpet til venstre.
I Slovakia og Romania har sosialdemokratiske partier fått regjeringsmakt på sin motstand mot kuttkrava fra EU og IMF. Hva makta kan brukes til, er nok i det blå.
Men det er valgresultatet i Frankrike, så tvetydig det enn måtte være, som har endra ordbruken – og kanskje klimaet – omkring den ensidige kuttpolitikken.
Francois Hollande gikk under valgkampen til angrep på denne kuttpolitikken, blant annet ved å kreve omgjort den såkalte finanspakten som binder land i eurosonen til å kutte offentlige utgifter når det er krise.
Angela Merkel har gjort det tindrende klart at finanspakten ikke står til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – er det syrlige budskapet fra Berlin.
Hollande har etter valget latt sine nærmeste talspersoner melde at pakten består, men at noe av innholdet kanskje kan dreies. Så her blir det forhandlinger mellom tre parter, Merkel, Hollande og de franske velgerne. Håpet til venstrevelgere kan skuffes alt før parlamentsvalget 10. og 17. juni slik at Hollande ikke får noe styringsdyktig flertall i det franske parlamentet.
Men håpet om det fins alternativ til den nyliberale kuttpolitikken, kan holdes levende av andre på den europeiske venstresida om Hollande skulle svikte. Men da må venstresida på tvers av grenser stå sammen om de grunnleggende krava til en alternativ krisepolitikk.
Paradokset er at på det sammenvevde indre markedet til EU kan ikke noe enkelt land, heller ikke så store som Tyskland eller Frankrike, komme godt ut av det ved å føre en mer ekspansiv finanspolitikk på tvers av hva andre EU-land gjør. Men om EU skulle være godt for noe, så er det som skapt for Keynes sine ideer - hvis alle løfter i flokk. Da vil ekspansiv finanspolitikk overalt i EU (og i EØS) være et viktig bidrag til en alternativ krisepolitikk.
(Trykt i Klassekampen lørdag 26. mai 2012)
Brått ser alt annerledes ut. Om det får noen betydning, får tida vise. Men det enstemmige talekoret av politikere og journalister tviholder ikke lenger på at offentlige kutt og mindre kjøpekraft for alle som har det trangt, er eneste vei ut av krisa. Plutselig åpnes det for vekst i tillegg til kutt. Hva har hendt?
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar for alle med øyne og ører. Fortvilelsen har bare ikke nådd fram til talekoret – heller ikke her i Norge.
I årevis har økonomer og seriøse økonomi-journalister i Europa vendt tommelen ned for den ensidige kuttpolitikken. Men talekoret har holdt seg strengt til Angela Merkel som dirigent. Alt annet har vært lettvint populisme. Det har ikke betydd noe at også FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP har krevd at politikken til EU og IMF må dreies fra kutt- til vekstpolitikk.
I årevis har fortvilelsen og opprørsutbruddene lagt alt til rette for høyreekstreme krefter. Det har bare ført til skuldertrekninger i talekoret til Merkel: Det beviser bare at vi har rett.
Men det er verken stigende sosial fortvilelse, økonomiske argumenter eller høyreekstrem mobilisering som har fått talekoret til å slippe til flere stemmer. Det som har skjedd, er at velgerne i en del land har vendt seg til venstre i håp om at det der fins alternativer til kuttpolitikken.
Det har skjedd klarest i Hellas, Irland og Nederland, på mer uklart grunnlag i Frankrike, Danmark, Slovakia og Romania.
I Hellas kom et høyreekstremt parti inn i parlamentet for første gang med 7 prosent av stemmene. Det har fått den oppmerksomhet det fortjener. Men de tre partiene til venstre for sosialdemokratene fikk til sammen 31 prosent. For Venstres Trine Skei Grande er begge tendensene like farlige.
Men det er verdt å merke seg at på denne venstresida sto det aktivistiske, men steindogmatiske kommunistpartiet KKE på stedet hvil med sine 8,8 prosent, mens det like aktivistiske venstresosialistiske Syriza, gikk fram fra 4-5 prosent til nesten 17 prosent.
Etter valget har det ikke vært mulig å nå fram til et regjeringsdyktig flertall. Det blir derfor nyvalg i juni. Valgordningen gir det største partiet et ”styringstillegg” på 50 mandater i parlamentet på 300 medlemmer. Ved valget 8. mai gikk disse 50 mandatene til høyrepartiet Ny Demokrati som fikk et par prosent mer enn Syriza. Meningsmålingene etter valget viser at velgerne nå samler seg om disse to partiene.
I Nederland ble det regjeringskrise fordi regjeringen ikke fikk flertall for de kuttene som EUs nylig vedtatte finanspakt påla landet. Det blir derfor nyvalg 12 september.
Det er det høyreekstreme partiet til de Wilders som får oppslagene også i norske media – til tross for at oppslutningen om dette partiet har vært dalende de siste månedene. Det går hus forbi at det venstresosialistiske Sosialistpartiet nå har større oppslutning enn sosialdemokratene og for første gang kjemper med de liberale om å være største parti på meningsmålingene med en oppslutning i overkant av 20 prosent.
I Irland samler protestvelgerne seg om Sinn Fein som hamrer løs på et samfunn styrt av ”banksters and gangsters”. Partiet bruker sin militante partikultur til å sette ord på kriseopplevelsene til dem som rammes hardest. Meningsmålinger fra i vår gir Sinn Fein en oppslutning på 25 prosent – mot 10 prosent ved gjennombruddsvalget i fjor. Gerry Adams har flytta virksomheten sin fra Belfast i Nord-Irland til Dublin i sør og blir pekt ut som Irlands mest populære partileder av 46 prosent av de spurte.
I Danmark samler de to partiene til venstre for sosialdemokratene 15-16 prosent av velgerne, og da er det Enhetslisten til venstre for SF som leder an. Det er ikke nok til å oppveie tilbakegangen til sosialdemokratene som ved siste måling er nede på historisk lave 20 prosent. Men det viser at for mange velgere ligger håpet til venstre.
I Slovakia og Romania har sosialdemokratiske partier fått regjeringsmakt på sin motstand mot kuttkrava fra EU og IMF. Hva makta kan brukes til, er nok i det blå.
Men det er valgresultatet i Frankrike, så tvetydig det enn måtte være, som har endra ordbruken – og kanskje klimaet – omkring den ensidige kuttpolitikken.
Francois Hollande gikk under valgkampen til angrep på denne kuttpolitikken, blant annet ved å kreve omgjort den såkalte finanspakten som binder land i eurosonen til å kutte offentlige utgifter når det er krise.
Angela Merkel har gjort det tindrende klart at finanspakten ikke står til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – er det syrlige budskapet fra Berlin.
Hollande har etter valget latt sine nærmeste talspersoner melde at pakten består, men at noe av innholdet kanskje kan dreies. Så her blir det forhandlinger mellom tre parter, Merkel, Hollande og de franske velgerne. Håpet til venstrevelgere kan skuffes alt før parlamentsvalget 10. og 17. juni slik at Hollande ikke får noe styringsdyktig flertall i det franske parlamentet.
Men håpet om det fins alternativ til den nyliberale kuttpolitikken, kan holdes levende av andre på den europeiske venstresida om Hollande skulle svikte. Men da må venstresida på tvers av grenser stå sammen om de grunnleggende krava til en alternativ krisepolitikk.
Paradokset er at på det sammenvevde indre markedet til EU kan ikke noe enkelt land, heller ikke så store som Tyskland eller Frankrike, komme godt ut av det ved å føre en mer ekspansiv finanspolitikk på tvers av hva andre EU-land gjør. Men om EU skulle være godt for noe, så er det som skapt for Keynes sine ideer - hvis alle løfter i flokk. Da vil ekspansiv finanspolitikk overalt i EU (og i EØS) være et viktig bidrag til en alternativ krisepolitikk.
(Trykt i Klassekampen lørdag 26. mai 2012)
Ingen lysning i sikte
Gjennom EØS knyttes Norge til et EU som er i ei stadig djupere krise
Det er gått tre og et halvt år sia finanskrisa slo inn i Europa. Det er ingen lysning i sikte. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.
Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig. I Spania og Italia jobbes det panisk for å unngå samme slags “hjelp”.
Nesten overalt i Europa slo finanskrisa ut i bankkriser som regjeringene “løste” ved å pøse penger de ikke hadde inn i bankene. Dette førte til at statsgjelda økte til rekordhøye nivåer.
For å bygge ned gjelda, skjærer de fleste regjeringene ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer.
Det er sosialhjelp og offentlige tjenester som kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Krisepolitikken legger systematisk byrdene på dem som tåler det minst. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant.
Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i næringslivsaviser som Financial Times som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.
Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Angela Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen skal underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.
Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til nasjonale finansministre er i krisetider den verst mulige løsningen.
- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten,
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.
Alle disse krisene – finanskrisa, bankkrisene, de offentlige gjeldskrisene og de sosiale krisene – har på dramatisk vis festna markedskreftenes grep omkring alle tilløp til det en kunne kalle en sosialt regulert kapitalisme.
Det har for eksempel ikke skjedd noen ting med de bankene ”som var for store til å gå under” høsten 2008. De er ”for store” til å slås konkurs også i 2012. De kommer derfor til sette regjeringer, parlamenter og borgere under enda større press for at de må berges - uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester, sysselsettinga og privatøkonomien for folk flest..
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt i retning av markedsliberale løsninger. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.
Den politiske krisa kan derfor komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
Slik må demokratiske ordninger vike for diktater fra finansmarkedene, I stadig flere land oppfatter store velgergrupper regjeringene som agenter for ytre instanser - for regjeringene i andre land, for EU og for IMF. Regjeringene lar seg tvinge til å stå for en politikk der de i stigende grad lukker ørene for innenlandske hensyn og krav.
Det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – og samtidig den personlige maktesløsheten overfor ei krise som rammer så hardt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker.
Dette er et skremmebilde som norske medier langt på vei elsker. Da Stein Ørnhøi for en del år sia advarte mot at økende motsetninger i EU kunne fremme en slik utvikling, ble det en overskrift i VG om at ”Ørnhøi trekker det brune kortet”. Slik fordummes nå engang EU-debatten i Norge.
(Trykt i Klassekampen lørdag 19. mai 2012)
Det er gått tre og et halvt år sia finanskrisa slo inn i Europa. Det er ingen lysning i sikte. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner.
Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig. I Spania og Italia jobbes det panisk for å unngå samme slags “hjelp”.
Nesten overalt i Europa slo finanskrisa ut i bankkriser som regjeringene “løste” ved å pøse penger de ikke hadde inn i bankene. Dette førte til at statsgjelda økte til rekordhøye nivåer.
For å bygge ned gjelda, skjærer de fleste regjeringene ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer.
Det er sosialhjelp og offentlige tjenester som kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Krisepolitikken legger systematisk byrdene på dem som tåler det minst. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant.
Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i næringslivsaviser som Financial Times som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.
Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Angela Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen skal underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.
Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til nasjonale finansministre er i krisetider den verst mulige løsningen.
- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten,
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.
Alle disse krisene – finanskrisa, bankkrisene, de offentlige gjeldskrisene og de sosiale krisene – har på dramatisk vis festna markedskreftenes grep omkring alle tilløp til det en kunne kalle en sosialt regulert kapitalisme.
Det har for eksempel ikke skjedd noen ting med de bankene ”som var for store til å gå under” høsten 2008. De er ”for store” til å slås konkurs også i 2012. De kommer derfor til sette regjeringer, parlamenter og borgere under enda større press for at de må berges - uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester, sysselsettinga og privatøkonomien for folk flest..
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt i retning av markedsliberale løsninger. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.
Den politiske krisa kan derfor komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
Slik må demokratiske ordninger vike for diktater fra finansmarkedene, I stadig flere land oppfatter store velgergrupper regjeringene som agenter for ytre instanser - for regjeringene i andre land, for EU og for IMF. Regjeringene lar seg tvinge til å stå for en politikk der de i stigende grad lukker ørene for innenlandske hensyn og krav.
Det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – og samtidig den personlige maktesløsheten overfor ei krise som rammer så hardt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker.
Dette er et skremmebilde som norske medier langt på vei elsker. Da Stein Ørnhøi for en del år sia advarte mot at økende motsetninger i EU kunne fremme en slik utvikling, ble det en overskrift i VG om at ”Ørnhøi trekker det brune kortet”. Slik fordummes nå engang EU-debatten i Norge.
(Trykt i Klassekampen lørdag 19. mai 2012)
Abonner på:
Innlegg (Atom)