EU-kommisjonen gir blaffen i det norske trepartssamarbeidet om sikkerhet på sokkelen
Vi er ikke forvent med at alt som fins av berørte myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere står med enig front mot en ny EU-lov. Men nettopp det har skjedd overfor et forslag fra EU-kommisjonen til regelverk for olje- og gassvirksomhet til havs.
Det er oljekatastrofen i Mexico-bukta som har gitt støtet til lovforslaget. Det dreier seg om en forordning som skal ordrett inn i nasjonale lovverk og som skal dekke alle havområdene til EU, det vil si både Middelhavet, Svartehavet, Østersjøen og Nordsjøen.
Siden EU forutsetter at forordningen skal inn i EØS-avtalen, vil den i så fall også gjelde på norsk sokkel helt opp til det som måtte komme av olje- og gassutvinning langt nord i Barentshavet
Med full støtte fra oljemyndighetene våre har LO sammen med alle fagforbund på sokkelen gått sammen med alle instanser innen oljebransjen om å protestere mot forordningen.
I et felles posisjonsdokument fra bransjen og fagforbunda datert 30. januar uttrykkes det ”bekymring for at forslaget i virkeligheten vil undergrave det velfungerende norske sikkerhetssystemet”.
Fra fagbevegelsen er underskriverne LO-forbunda Industri Energi og Fellesforbundet sammen med Safe, DSO (Sjøoffisersforbundet og Maskinistforbundet) og Lederne. Underskriver gjør også Norsk Industri, Oljeindustriens landsforening, Byggenæringens Landsforbund og Norges Rederiforbund.
Posisjonsdokumentet hevder at forslaget til forordning ikke tar hensyn til de mangesidige og teknisk kompliserte utfordringene som offshorebransjen står overfor.
Forslaget etablerer et detaljert regelverk som skal være det samme overalt til tross for at forholdene omkring offshorevirksomhet er svært forskjellig i havområder som spenner fra Svartehavet til Nordsjøen med hensyn til havdybder, geologiske forhold, temperatur og værforhold. Oljebrønnene langs norskekysten kan ikke møtes med nøyaktig samme sikkerhetsopplegg som oljebrønnene i Middelhavet og i Østersjøen.
Posisjonsdokumentet legger vekt på at hvis forordningen tas inn i norsk lov, vil det kreve en stor og unødvendig ombygging av et velfungerende reguleringsregime med god indre sammenheng.
Samarbeidet og samhandlingen mellom arbeidere, arbeidsgivere og reguleringsmyndigheter er søylene i det norske helse- og sikkerhetssystemet på sokkelen. Dette trepartssamarbeidet er avgjørende for å utvikle kontinuerlige forbedringer innen det regelverket som myndighetene har fastlagt.
Posisjonsdokumentet fra petroleumsbransjen og fagforbunda er særlig tydelig på to punkter:
- Offshorevirksomheten preges av stadige endringer i teknologi og organisering av arbeidet. Et rigid, sentralt regelverk er ikke tilpassa utfordringer som stadig endrer seg. Sikkerhetsoppleggene må stadig endres i takt med slike endringer, og det fanges godt opp av det smidige norske trepartssamarbeidet.
- Forslaget til forordning vil effektivt redusere innflytelsen til de ansatte, og det tar ikke hensyn til den aktive medvirkningen fra ansatte som norsk lov krever. Forordningen gir ikke verneombud noen rolle og sier ingen ting om den samarbeidskulturen som må utvikles for å oppmuntre ansatte til å si i fra når de oppdager mangler ved sikkerheten.
Posisjonsdokumentet kritiserer også forslaget til forordning for at det vil føre til uklare ansvarsforhold både for sikkerhetsberedskapen, for kriseplanleggingen og for oppryddingen etter en ulykke. Det uttrykkes særlig uro over at sikkerhetsansvaret flyttes fra bransjen til offentlige tilsyn.
Forslaget til forordning gir EU-kommisjonen myndighet til å endre de konkrete reglene i anneksene til forordningen. Det vil, ifølge posisjonsdokumentet, i praksis gi EU-kommisjonen ubegrensa makt over sikkerhetsregelverket.
Dette er et demokratisk problem siden det ikke forutsettes noen rådspørring med bransjen og fagforeningene. Enda verre er det fordi forslaget kan føre til sviktende kvalitet i sikkerhetsarbeidet fordi erfaringene og kompetansen innen offshorevirksomheten ikke utnyttes.
EU-kommisjonen legger fram tall som skal vise at risikoen kan halveres hvis forordningen vedtas. Det Norske Veritas (DNV) har stikk motsatt konklusjon: anslaget til EU-kommisjonen er helt urealistisk.
Posisjonsdokumentet konkluderer med at forslaget til forordning trekkes tilbake – alternativt at det endres slik at Norge kan videreføre det reguleringsopplegget ”som vi vet har fungert bra i Nordsjøen”.
Og som et tilbud – eller kanskje et spark – sies det i siste setning: ”Vi er villige til å dele våre erfaringer gjennom mer enn 40 år i den videre prosessen”
Per Rune Henriksen, Arbeiderpartiets statssekretær i Olje- og energidepartementet, har i et foredrag i Stavanger Næringsforening sagt at Regjeringen ”ikke kommer til å bøye av” og at den ”vil bruke alle de midlene vi har for å stanse dette”. (E24 3.februar 2012)
Han sa videre at regulering av sikkerhet er et nasjonalt ansvar og at EU mangler kompetanse på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid offshore. Regjeringen kommer i første omgang til å argumentere med at forordningen ikke hører hjemme i EØS, det er ikke EØS-relevant.
Fra britisk hold er det gitt uttrykk for de samme holdningene, både fra petroleumsbransjen, fra fagbevegelsen og fra regjeringen.
På norsk side har Bellonas Frederic Hauge og Europabevegelsens Paal Frisvold offentlig gitt sin støtte til EU-kommisjonen i dette spørsmålet. Men de to har da også EUs lengste armer inn i det norske samfunnet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. februar 2012)
søndag 26. februar 2012
LOs 15 krav til EØS
En EØS-utvikling som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt da LO godkjente EØS-avtalen i 1992
LO stilte under EØS-forhandlingene femten krav for å godta EØS-avtalen. Jussprofessor Torstein Eckhoff konkluderte slik da at forhandlingsresultatet med EU forelå i mars 1992: ”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var".
På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO likevel mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Det representantskapet ikke visste, var at EØS skulle komme til å påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt den gang ville ha godtatt.
Her er fire typiske krav:
Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet. Lovgivningen må gjøres til et hensiktsmessig virkemiddel og bedres for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet med sikte på å overta teknologi uten videreføring av produksjonen"
Slik gikk det: Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.
Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – og nå uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.
Krav 9: ”Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."
Alt før representantskapsmøtet i 1992 hadde EU lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Stortingsflertallet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til SV, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse.
Krav 12: ”Ved fri bevegelse av kapital må grunnlaget for innsyn bedres og tiltak treffes for å unngå skatteunndragelser.”
Såkalte NUF-selskap (Norskregistrert utenlandsk foretak) er et ekstremt eksempel på hvordan innsyn hindres. Slike selskap kan etableres helt proforma et sted i utlandet for så å opprette en filial i Norge. I Storbritannia kan slike selskap etableres med en aksjekapital på ett pund.
Selskapsformen har ført til så mye svindel at Skatteunndragelsesutvalget foreslår å forby NUF-selskaper som er etablert utafor EØS-området dersom de ikke driver reell virksomhet i stiftelseslandet. NUF-selskap som er etablert i et EU- eller et EØS-land kan derimot ikke forbys. Det følger av en dom i EF-domstolen i mars 1999.
Krav 10: ”Norsk avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets regler må gjelde som minimum for arbeid i andre EØS-land.”
EØS har utvikla seg slik at dette stadig undergraves. Her er noen av grunnene.
- LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.
Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.
- EUs vikarbyrådirektiv har vært til intens debatt i mange forbund fordi det pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare. LO har derfor krevd at vetoretten brukes.
- Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen, den domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
- Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. februar 2012)
LO stilte under EØS-forhandlingene femten krav for å godta EØS-avtalen. Jussprofessor Torstein Eckhoff konkluderte slik da at forhandlingsresultatet med EU forelå i mars 1992: ”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var".
På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO likevel mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Det representantskapet ikke visste, var at EØS skulle komme til å påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt den gang ville ha godtatt.
Her er fire typiske krav:
Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet. Lovgivningen må gjøres til et hensiktsmessig virkemiddel og bedres for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet med sikte på å overta teknologi uten videreføring av produksjonen"
Slik gikk det: Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.
Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – og nå uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.
Krav 9: ”Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."
Alt før representantskapsmøtet i 1992 hadde EU lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Stortingsflertallet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til SV, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse.
Krav 12: ”Ved fri bevegelse av kapital må grunnlaget for innsyn bedres og tiltak treffes for å unngå skatteunndragelser.”
Såkalte NUF-selskap (Norskregistrert utenlandsk foretak) er et ekstremt eksempel på hvordan innsyn hindres. Slike selskap kan etableres helt proforma et sted i utlandet for så å opprette en filial i Norge. I Storbritannia kan slike selskap etableres med en aksjekapital på ett pund.
Selskapsformen har ført til så mye svindel at Skatteunndragelsesutvalget foreslår å forby NUF-selskaper som er etablert utafor EØS-området dersom de ikke driver reell virksomhet i stiftelseslandet. NUF-selskap som er etablert i et EU- eller et EØS-land kan derimot ikke forbys. Det følger av en dom i EF-domstolen i mars 1999.
Krav 10: ”Norsk avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets regler må gjelde som minimum for arbeid i andre EØS-land.”
EØS har utvikla seg slik at dette stadig undergraves. Her er noen av grunnene.
- LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.
Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.
- EUs vikarbyrådirektiv har vært til intens debatt i mange forbund fordi det pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare. LO har derfor krevd at vetoretten brukes.
- Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen, den domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
- Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. februar 2012)
Hvilket EU binder EØS oss til?
Det største demokratiproblemet: bindingen til en markedsliberalisme som er ment å vare evig
Gjennom EØS har Norge bundet seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser. Det er en markedsliberalisme som
- fremmer privatisering,
- svekker standarder i arbeidslivet,
- øker sosiale forskjeller,
- håndheves av en domstol med makt til å drive EU – og dermed EØS - i markedsliberal retning,
- er fastlagt i en traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
En markedsliberalisme som fremmer privatisering: Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.
Fra tidlig på 1980-tallet har EU sluppet løs konkurranse på stadig flere markeder. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for ”det indre markedet” i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa.
Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av heseblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.
På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes.
En markedsliberalisme som svekker standarder i arbeidslivet: En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner tar kraftig i:
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.” (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)
En markedsliberalisme som øker sosiale forskjeller: I de fleste europeiske land avtok de sosiale forskjellene til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs på det indre markedet, begynte de sosiale forskjellene å øke. (”Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries”, OECD mai 2011)
Men er det liberaliseringen som har økt de sosiale forskjellene?
Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Et tjuetall rapporter går gjennom erfaringene fra seks enkelte land og fire bransjer. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.)
Privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfeller. I de fleste bransjene fører liberaliseringen til at lønningene går ned blant dem som har dårligst lønn fra før.
En domstol som har makt til å drive EU i markedsliberal retning: Fire dommer fra EU-domstolen i 2007-8 forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap (Luxemburg).
Dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som er viktigst i forbindelse med grensekryssende oppdrag. Det betyr blant annet at utstasjonerte arbeidsinnvandrere bare sikres lønn som kan ligge langt under gjeldende tariff.
Rüffert-dommen fra 2008 er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår.
En markedsliberalisme som skal vare evig: Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, 28 med Kroatia, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.
Å avliberalisere det indre markedet er ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen er kraftigere, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold. EU- domstolen oppfatter det som sin traktatbestemte plikt å sørge for at EU utvikler seg mot stadig mer vedvarende liberalisering.
En sentral del av det vi her i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
(Artikkelen ble trykt i klassekampen lørdag 28. januar 2012)
Gjennom EØS har Norge bundet seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser. Det er en markedsliberalisme som
- fremmer privatisering,
- svekker standarder i arbeidslivet,
- øker sosiale forskjeller,
- håndheves av en domstol med makt til å drive EU – og dermed EØS - i markedsliberal retning,
- er fastlagt i en traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
En markedsliberalisme som fremmer privatisering: Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.
Fra tidlig på 1980-tallet har EU sluppet løs konkurranse på stadig flere markeder. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for ”det indre markedet” i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa.
Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av heseblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.
På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes.
En markedsliberalisme som svekker standarder i arbeidslivet: En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner tar kraftig i:
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.” (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)
En markedsliberalisme som øker sosiale forskjeller: I de fleste europeiske land avtok de sosiale forskjellene til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs på det indre markedet, begynte de sosiale forskjellene å øke. (”Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries”, OECD mai 2011)
Men er det liberaliseringen som har økt de sosiale forskjellene?
Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Et tjuetall rapporter går gjennom erfaringene fra seks enkelte land og fire bransjer. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.)
Privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfeller. I de fleste bransjene fører liberaliseringen til at lønningene går ned blant dem som har dårligst lønn fra før.
En domstol som har makt til å drive EU i markedsliberal retning: Fire dommer fra EU-domstolen i 2007-8 forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap (Luxemburg).
Dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som er viktigst i forbindelse med grensekryssende oppdrag. Det betyr blant annet at utstasjonerte arbeidsinnvandrere bare sikres lønn som kan ligge langt under gjeldende tariff.
Rüffert-dommen fra 2008 er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår.
En markedsliberalisme som skal vare evig: Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, 28 med Kroatia, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.
Å avliberalisere det indre markedet er ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen er kraftigere, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold. EU- domstolen oppfatter det som sin traktatbestemte plikt å sørge for at EU utvikler seg mot stadig mer vedvarende liberalisering.
En sentral del av det vi her i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
(Artikkelen ble trykt i klassekampen lørdag 28. januar 2012)
Nulltoll og tullprat
Det var under handelsavtalen - før EØS – at en økende del av vareeksporten vår (utenom gass og olje) gikk til EU
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. januar 2012)
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. januar 2012)
Nulltoll og tullprat
Det var under handelsavtalen - før EØS – at en økende del av vareeksporten vår (utenom gass og olje) gikk til EU
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. januar 2012)
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. januar 2012)
onsdag 11. januar 2012
Er 249 ansatte smått?
EU-kommisjonen vil ut av krisa ved å forenkle regelverket for det meste av arbeidslivet.
EU-kommisjonen la i november fram et dokument om å ”styrke vekstevnen i små og mellomstore bedrifter”. Det skal skje ved å ta vekk store deler av det regelverket som alle bedrifter har vært underlagt til nå. Dokumentet er stappfullt av ideologi omkring prinsippet om ”Tenk Smått Først” fra den såkalte Småbedriftsloven.
Det vises til at små og mellomstore bedrifter er avgjørende for utviklingen av næringslivet. Etter norske forhold er de ikke helt små. Det dreier seg om bedrifter med mindre enn 250 ansatte og med en omsetning på under 50 millioner euro (ca. 390 millioner kroner). Disse bedriftene utgjør 99 prosent av alle bedrifter i EU og står for mer enn 75 prosent av sysselsettingen i privat sektor.
Det er foreløpig ikke et forslag til lovgivning som er lagt fram, bare en samling idéer definert som en rapport fra EU-kommisjonen. Mange av idéene kan fylles med ulikt innhold – og det er nok lang vei fram til vedtak.
Noen forslag er bra, for eksempel forslag om å forenkle regelverket omkring anbud ved offentlige anskaffelser. Andre forslag kan ha noe for seg for de helt små bedriftene, for eksempel de med under 10-15 ansatte.
Fra faglig hold er det retta skarp kritikk mot opplegget fra EU-kommisjonen. Mistilliten mot systemet i Brussel er nå så grunnleggende at en ser angrep som det beste forsvar. Bedrifter med under 250 ansatte er en så stor del av arbeidslivet at fagbevegelsen roper varsko over at det regelverket som er kjempa fram i hard kamp mellom regjeringer og med arbeidsgivernes organisasjoner, ikke lenger skal ha full gyldighet.
Lederen for dansk LO, Hans Børsting, har i en høringsuttalelse reagert sterkt: ”De påtenkte initiativene fra Kommisjonen kan bli totalt ødeleggende for helt nødvendig beskyttelse av de ansatte i små og mellomstore danske bedrifter.”
Danske arbeidslivseksperter har fulgt opp med advarsler mot at opplegget til EU-kommisjonen vil føre til en todeling av forholdene på store og små arbeidsplasser, og at det vil fremme sosial dumping der hvor fagbevegelsen står svakest til å forsvare arbeidstakernes rettigheter.
Det er ofte i de små bedriftene at problemene med arbeidsmiljøet er størst. Der er færre organisert i fagforeninger som kan ta hånd om vernearbeidet. En stor andel av arbeidsulykkene skjer nettopp på de mindre arbeidsplassene, fastslår EUs organ for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, EU-OSHA
I Sverige har alle de tre store fagorganisasjonene, KO, TCO og Saco gått inn for at ”regjeringen med kraft tilbakeviser” forslaget til EU-kommisjonen. I en fellesuttalelse fastslår de at vernet om arbeidsmiljøet skal gjelde alle arbeidstakere enten de jobber i store eller små bedrifter.
EU-kommisjonen foreslår blant et femtitall idéer at små og mellomstore bedrifter kan fritas for deler av utstasjoneringsdirektivet, fra et direktiv om ergonomi, blant annet om tunge løft og fra regelverket om kreftfarlige stoffer. Det er vanskelig å lese ut av teksten hva dette skal bety i praksis, men uklarheten demper ikke debatten.
Fra faglig hold er en redd for at bedrifter med under 250 ansatte skal unntas fra de lønnsreglene som gjelder arbeidstakere utstasjonert i et annet land. De tre svenske fagorganisasjonene frykter at hvis de fleste svenske bedrifter unntas fra viktige deler av utstasjoneringsdirektivet, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for utstasjonerte arbeidstakere. Svært få av dem jobber i selskap med over 250 ansatte. Det samme gjelder dem som leies ut fra bemanningsselskap.
I byggebransjen er det særlig mange firma med under 250 ansatte. Det danske forbundet for bygge- og anleggsbransjen, BAT-kartellet, mener at opplegget til EU-kommisjonen vil kunne undergrave store deler av EU-reguleringen for alt arbeidsliv i bransjen. De firmaene som er for store til å slippe unna dagens regelverk for arbeidslivet, vil få et sterkt motiv til å dele opp virksomheten i flere selskap.
EU-traktaten gir ikke EU myndighet til å vedta annet enn minstekrav når det gjelder arbeidsmiljøet. I Sverige og Danmark er fagbevegelsen derfor særlig provosert av et opplegg EU-kommisjonen kaller ”gold plating”. Det innebærer at land som stiller sterkere krav enn EUs minstekrav, skal pekes ut som land som henger etter i forenklingen.
Nøkternt vurdert er det vanskelig å tro at EU-kommisjonens forslag til regelforenkling virkelig kan bli vedtatt – i hvert fall ikke for en så stor del av EU næringsliv som alle bedrifter med under 250 ansatte.
Det er nok både partier og regjeringer rundt om i EU som vil støtte alt som ”letter byrdene” for et næringsliv i krise. Men et vedtak krever kvalifisert flertall i Ministerrådet.
Dette betyr at vedtak kan hindres av land med 88 stemmer i Ministerrådet. De tre nordiske EU-statene har til sammen 24 stemmer. Går de sammen med land som Tyskland, Østerrike, Nederland og Belgia, har de akkurat de 88 stemmene som skal til for å hindre at en slik ”forenkling av regelverket” for arbeidslivet kan vedtas.
Ender ideene til EU-kommisjonen likevel i en EU-lov, er den antakelig EØS-relevant. EU forventer i så fall at loven skal inn det norske lovverket. Men det er vanskelig å tenke seg at EU-loven kan vedtas som noe annet enn et minimumsdirektiv. Det betyr at Norge må kunne opprettholde samme regler for store og små bedrifter hvis det er politisk flertall for det her i landet.
Faren er naturligvis at næringsorganisasjonene vil kreve at norske ”småbedrifter” må ha samme konkurransevilkår som ”småbedrifter” i EU-land – og at mange nok norske partier gir etter for et slikt press.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7/1-2012 )
EU-kommisjonen la i november fram et dokument om å ”styrke vekstevnen i små og mellomstore bedrifter”. Det skal skje ved å ta vekk store deler av det regelverket som alle bedrifter har vært underlagt til nå. Dokumentet er stappfullt av ideologi omkring prinsippet om ”Tenk Smått Først” fra den såkalte Småbedriftsloven.
Det vises til at små og mellomstore bedrifter er avgjørende for utviklingen av næringslivet. Etter norske forhold er de ikke helt små. Det dreier seg om bedrifter med mindre enn 250 ansatte og med en omsetning på under 50 millioner euro (ca. 390 millioner kroner). Disse bedriftene utgjør 99 prosent av alle bedrifter i EU og står for mer enn 75 prosent av sysselsettingen i privat sektor.
Det er foreløpig ikke et forslag til lovgivning som er lagt fram, bare en samling idéer definert som en rapport fra EU-kommisjonen. Mange av idéene kan fylles med ulikt innhold – og det er nok lang vei fram til vedtak.
Noen forslag er bra, for eksempel forslag om å forenkle regelverket omkring anbud ved offentlige anskaffelser. Andre forslag kan ha noe for seg for de helt små bedriftene, for eksempel de med under 10-15 ansatte.
Fra faglig hold er det retta skarp kritikk mot opplegget fra EU-kommisjonen. Mistilliten mot systemet i Brussel er nå så grunnleggende at en ser angrep som det beste forsvar. Bedrifter med under 250 ansatte er en så stor del av arbeidslivet at fagbevegelsen roper varsko over at det regelverket som er kjempa fram i hard kamp mellom regjeringer og med arbeidsgivernes organisasjoner, ikke lenger skal ha full gyldighet.
Lederen for dansk LO, Hans Børsting, har i en høringsuttalelse reagert sterkt: ”De påtenkte initiativene fra Kommisjonen kan bli totalt ødeleggende for helt nødvendig beskyttelse av de ansatte i små og mellomstore danske bedrifter.”
Danske arbeidslivseksperter har fulgt opp med advarsler mot at opplegget til EU-kommisjonen vil føre til en todeling av forholdene på store og små arbeidsplasser, og at det vil fremme sosial dumping der hvor fagbevegelsen står svakest til å forsvare arbeidstakernes rettigheter.
Det er ofte i de små bedriftene at problemene med arbeidsmiljøet er størst. Der er færre organisert i fagforeninger som kan ta hånd om vernearbeidet. En stor andel av arbeidsulykkene skjer nettopp på de mindre arbeidsplassene, fastslår EUs organ for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, EU-OSHA
I Sverige har alle de tre store fagorganisasjonene, KO, TCO og Saco gått inn for at ”regjeringen med kraft tilbakeviser” forslaget til EU-kommisjonen. I en fellesuttalelse fastslår de at vernet om arbeidsmiljøet skal gjelde alle arbeidstakere enten de jobber i store eller små bedrifter.
EU-kommisjonen foreslår blant et femtitall idéer at små og mellomstore bedrifter kan fritas for deler av utstasjoneringsdirektivet, fra et direktiv om ergonomi, blant annet om tunge løft og fra regelverket om kreftfarlige stoffer. Det er vanskelig å lese ut av teksten hva dette skal bety i praksis, men uklarheten demper ikke debatten.
Fra faglig hold er en redd for at bedrifter med under 250 ansatte skal unntas fra de lønnsreglene som gjelder arbeidstakere utstasjonert i et annet land. De tre svenske fagorganisasjonene frykter at hvis de fleste svenske bedrifter unntas fra viktige deler av utstasjoneringsdirektivet, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for utstasjonerte arbeidstakere. Svært få av dem jobber i selskap med over 250 ansatte. Det samme gjelder dem som leies ut fra bemanningsselskap.
I byggebransjen er det særlig mange firma med under 250 ansatte. Det danske forbundet for bygge- og anleggsbransjen, BAT-kartellet, mener at opplegget til EU-kommisjonen vil kunne undergrave store deler av EU-reguleringen for alt arbeidsliv i bransjen. De firmaene som er for store til å slippe unna dagens regelverk for arbeidslivet, vil få et sterkt motiv til å dele opp virksomheten i flere selskap.
EU-traktaten gir ikke EU myndighet til å vedta annet enn minstekrav når det gjelder arbeidsmiljøet. I Sverige og Danmark er fagbevegelsen derfor særlig provosert av et opplegg EU-kommisjonen kaller ”gold plating”. Det innebærer at land som stiller sterkere krav enn EUs minstekrav, skal pekes ut som land som henger etter i forenklingen.
Nøkternt vurdert er det vanskelig å tro at EU-kommisjonens forslag til regelforenkling virkelig kan bli vedtatt – i hvert fall ikke for en så stor del av EU næringsliv som alle bedrifter med under 250 ansatte.
Det er nok både partier og regjeringer rundt om i EU som vil støtte alt som ”letter byrdene” for et næringsliv i krise. Men et vedtak krever kvalifisert flertall i Ministerrådet.
Dette betyr at vedtak kan hindres av land med 88 stemmer i Ministerrådet. De tre nordiske EU-statene har til sammen 24 stemmer. Går de sammen med land som Tyskland, Østerrike, Nederland og Belgia, har de akkurat de 88 stemmene som skal til for å hindre at en slik ”forenkling av regelverket” for arbeidslivet kan vedtas.
Ender ideene til EU-kommisjonen likevel i en EU-lov, er den antakelig EØS-relevant. EU forventer i så fall at loven skal inn det norske lovverket. Men det er vanskelig å tenke seg at EU-loven kan vedtas som noe annet enn et minimumsdirektiv. Det betyr at Norge må kunne opprettholde samme regler for store og små bedrifter hvis det er politisk flertall for det her i landet.
Faren er naturligvis at næringsorganisasjonene vil kreve at norske ”småbedrifter” må ha samme konkurransevilkår som ”småbedrifter” i EU-land – og at mange nok norske partier gir etter for et slikt press.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7/1-2012 )
onsdag 4. januar 2012
EU midt i veivalget
Ender de nasjonale finansministrene som fylkesrådmenn – eller sprekker EUs valutaunion?
Det er mange urovekkende trekk ved verdensøkonomien. Fem forhold trekkes oftest fram: utviklingen i USA, ubalansen i verdensøkonomien, ubalansen innad i eurosonen, innstramningspolitikken i EU og faren for at en gigantisk eiendomsboble i Kina til slutt sprekker.
Bak ligger det som utløste krisa: de stadig mer uoversiktlige spekulasjonsbølgene innen en finansverden med overflod av penger som det ikke var lønnsomt nok å investere i produktiv virksomhet.
Og rundt det hele det som er mest kritisk for en vettug krisepolitikk: Vekst må til for å sikre millionene av arbeidsløse jobb og inntekt. Men jakten etter vekst feier til side alle klimahensyn. Det var vanskelig nok å få gehør for å dreie veksten i miljøforsvarlig retning før krisedramatikken oppsto. ”Grønn vekst” er den opplagte krisepolitikken. Så langt er det bare et slagord som dekker over hva som faktisk skjer.
*
I USA virker situasjonen helt fastlåst. Arbeidsløsheten har bitt seg fast rundt ti prosent, og hver fjerde låntaker klarer ikke å betjene gjelda si. Republikanerne bruker flertallet sitt i Kongressen til å blokkere alle forsøk fra Obama på å bruke statsbudsjettet til å få fart i den amerikanske økonomien. Pengemarkedsrenta er nær null, og lenger ned kommer den ikke.
Men det største problemet er det enorme underskuddet på betalingsbalansen med utlandet, et underskudd som bare øker og øker. USA importerer mye mer enn landet klarer å eksportere. Det kan bare finansieres ved å selge statsobligasjoner. De kjøpes av land med eksportoverskudd, først og fremst av Kina, men også av Tyskland og Japan.
Det går så lenge dollaren er verdensvalutaen, en valuta de fleste land kan ha nytte av å skaffe seg. Svikter tilliten til dollaren, er USA ute i farlig terreng. Det er derfor regjeringen i Washington raser over at kineserne tviholder på sin billige yen. Det fører til at kinesiske varer er billige både i USA og ellers i verden, mens amerikanske varer blir for dyre.
Denne ubalansen bidro til at krisa spredte seg så raskt etter at den hadde lamma den amerikanske finansverdenen høsten 2008. Nå gjør den det ekstra vanskelig å få verdensøkonomien på sporet igjen.
*
Samme type ubalanse fins innad i eurosonen, og der er den ekstra lammende fordi de 17 statene konkurrerer på basis av samme valuta og samme pengemarkedsrente.
Det tyske næringslivet er det mest effektive i Europa, og samtidig har fagbevegelsen vært med på å holde lønningene nede for å støtte tysk eksport. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land økte reallønna i det samme tidsrommet – med fra 10 til 25 prosent.
Dette har ført til at tyske varer og tjenester utkonkurrerer næringsliv i de fleste andre euroland, og at Tyskland får store overskudd på handelsbalansen med de fleste land i eurosonen. Den tyske politikken provoserer naturligvis alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket mot slike endringer i økonomisk effektivitet mellom land. I EUs valutaunion fins ikke den muligheten, heller ikke muligheten til å føre en nasjonal rentepolitikk. Der må endringer i effektivitet motvirkes på andre måter: ved lønnsnedslag, ved økende arbeidsløshet og ved utvandring.
Det er slike “løsninger” Merkel, Sarkozy og IMF nå tvinger inn på Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia – bare mye raskere og mer brutalt enn om utviklingen skulle gått sin “naturlige gang”. Tvangen settes inn fordi gjelda i sør truer med å overbelaste finanslivet også i Tyskland og Frankrike.
Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig stor.
Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i europeiske og amerikanske kvalitetsaviser som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.
Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.
Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til de nasjonale finansministrene er i krisetider den verst mulige løsningen:
- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten.
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.
Men klarer EU å ta et så grunnleggende veivalg på en ryddig måte?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24/12-2011)
Det er mange urovekkende trekk ved verdensøkonomien. Fem forhold trekkes oftest fram: utviklingen i USA, ubalansen i verdensøkonomien, ubalansen innad i eurosonen, innstramningspolitikken i EU og faren for at en gigantisk eiendomsboble i Kina til slutt sprekker.
Bak ligger det som utløste krisa: de stadig mer uoversiktlige spekulasjonsbølgene innen en finansverden med overflod av penger som det ikke var lønnsomt nok å investere i produktiv virksomhet.
Og rundt det hele det som er mest kritisk for en vettug krisepolitikk: Vekst må til for å sikre millionene av arbeidsløse jobb og inntekt. Men jakten etter vekst feier til side alle klimahensyn. Det var vanskelig nok å få gehør for å dreie veksten i miljøforsvarlig retning før krisedramatikken oppsto. ”Grønn vekst” er den opplagte krisepolitikken. Så langt er det bare et slagord som dekker over hva som faktisk skjer.
*
I USA virker situasjonen helt fastlåst. Arbeidsløsheten har bitt seg fast rundt ti prosent, og hver fjerde låntaker klarer ikke å betjene gjelda si. Republikanerne bruker flertallet sitt i Kongressen til å blokkere alle forsøk fra Obama på å bruke statsbudsjettet til å få fart i den amerikanske økonomien. Pengemarkedsrenta er nær null, og lenger ned kommer den ikke.
Men det største problemet er det enorme underskuddet på betalingsbalansen med utlandet, et underskudd som bare øker og øker. USA importerer mye mer enn landet klarer å eksportere. Det kan bare finansieres ved å selge statsobligasjoner. De kjøpes av land med eksportoverskudd, først og fremst av Kina, men også av Tyskland og Japan.
Det går så lenge dollaren er verdensvalutaen, en valuta de fleste land kan ha nytte av å skaffe seg. Svikter tilliten til dollaren, er USA ute i farlig terreng. Det er derfor regjeringen i Washington raser over at kineserne tviholder på sin billige yen. Det fører til at kinesiske varer er billige både i USA og ellers i verden, mens amerikanske varer blir for dyre.
Denne ubalansen bidro til at krisa spredte seg så raskt etter at den hadde lamma den amerikanske finansverdenen høsten 2008. Nå gjør den det ekstra vanskelig å få verdensøkonomien på sporet igjen.
*
Samme type ubalanse fins innad i eurosonen, og der er den ekstra lammende fordi de 17 statene konkurrerer på basis av samme valuta og samme pengemarkedsrente.
Det tyske næringslivet er det mest effektive i Europa, og samtidig har fagbevegelsen vært med på å holde lønningene nede for å støtte tysk eksport. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land økte reallønna i det samme tidsrommet – med fra 10 til 25 prosent.
Dette har ført til at tyske varer og tjenester utkonkurrerer næringsliv i de fleste andre euroland, og at Tyskland får store overskudd på handelsbalansen med de fleste land i eurosonen. Den tyske politikken provoserer naturligvis alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket mot slike endringer i økonomisk effektivitet mellom land. I EUs valutaunion fins ikke den muligheten, heller ikke muligheten til å føre en nasjonal rentepolitikk. Der må endringer i effektivitet motvirkes på andre måter: ved lønnsnedslag, ved økende arbeidsløshet og ved utvandring.
Det er slike “løsninger” Merkel, Sarkozy og IMF nå tvinger inn på Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia – bare mye raskere og mer brutalt enn om utviklingen skulle gått sin “naturlige gang”. Tvangen settes inn fordi gjelda i sør truer med å overbelaste finanslivet også i Tyskland og Frankrike.
Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig stor.
Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i europeiske og amerikanske kvalitetsaviser som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.
Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.
Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til de nasjonale finansministrene er i krisetider den verst mulige løsningen:
- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten.
- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.
Men klarer EU å ta et så grunnleggende veivalg på en ryddig måte?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24/12-2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)