Når store markeder skaper store konsern og stor politisk avmakt
Ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. Bransjen har penger nok til å sikre sine egne politiske rammevilkår – og det blir det bare enda mer penger av.
For å få en viss kontroll over medisinmarkedet i Norge ble Norsk Medisinaldepot (NMD) oppretta i 1957 og gitt enerett på import og videresalg av legemidler til apotekene. Hensikten var å sikre trygg tilgang på legemidler over hele landet til like og lavest mulig priser. Den statseide legemiddelgrossisten skulle også bidra til sikker og riktig legemiddelbruk, og driften skulle balansere økonomisk.
Det var heftig politisk strid om opprettelsen av Medisinaldepotet, og særlig Høyre gikk sterkt imot. Men alle regjeringer opprettholdt eneretten på import og videresalg av legemidler – helt til EØS ble satt på den politiske dagsordenen fra 1990.
EØS førte til at vi ikke lenger kunne stille behovskrav ved godkjenning av nye legemidler, ikke bare krav til kvalitet, effekt og sikkerhet. Dette var ingen uskyldig endring. Behovskravet var innført for å hindre en uoversiktlig og fordyrende overflod av nesten identiske legemidler. Et nytt legemiddel skulle bare godkjennes hvis det var bedre eller på andre måter gunstigere enn de eksisterende legemidlene.
De var bare de partiene som var mot EØS-avtalen, SV og Senterpartiet, som stemte for å videreføre eneretten. De så NMD som viktig for å ivareta helsepolitiske hensyn overfor en internasjonalt organisert og rent markedsstyrt farmasibransje med full kontroll over utviklingen og markedsføringen av nye medisiner. Med eneretten til NMD kunne myndighetene sikre trygg beredskapslagring av legemidler. Slik er det ikke lenger.
Medisinaldepotet ble delprivatisert i 1997 mot stemmene til Senterpartiet, SV og RV og ble solgt til Celisio-konsernet i 2001. Det var på denne tida, rundt århundreskiftet, at farmasibransjen samla seg i gigantkonsern. The Guardian beskrev situasjonen slik i juni 2001: ”For ikke lenge sia var medisinselskap bare på størrelse med nasjoner. Etter to år med megafusjoner overgår de hele kontinenter. Den samlede verdien av verdens fem største medisinselskap er det dobbelte av det samlede nasjonalproduktet til alle afrikanske land sør for Sahara.. Innflytelsen deres er mange ganger større fordi de kan sette ressursene direkte inn mot styrespakene for vestlig makt.”
Store farmasikonsern som Johnson & Johnson, Pfizer, GlaxoSmithKline, Sanofi-Aventis, Novartis og AstraZeeca kontrollerer all forskning og produktutvikling. Disse ”sju store” hadde i 2009 en samlet omsetning på 316 milliarder dollar og en netto fortjeneste på 58 milliarder dollar. Til sammenlikning: Det norske brutto nasjonalproduktet var det samme året 381 milliarder dollar.
EØS-avtalen førte ikke bare til at importmonopolet forsvant, men også til at internasjonale storkonsern tok kontrollen både over grossistleddet og apotekene våre. 95 prosent av apotekene inngår i dag i tre utenlandskeide kjeder som tar ut mesteparten av fortjenesten på apotekleddet. Det er derfor ikke forbrukerne som har tjent på overgangen til en rent markedsretta medisinbransje i Norge.
Celisio-konsernet, som overtok Medisinaldepotet, er det største i Europa innen engros- og detaljsalg av legemidler. Konsernet har 47.000 ansatte, har 2.300 egne apotek, forsyner 65.000 apotek med medisiner og har virksomhet i 27 land. Apotekene til konsernet ga både i 2009 og 2010 et overskudd nå nesten 34 prosent av omsetningen.
NMD har i dag en markedsandel i Norge på rundt 50 prosent. Kundene er i hovedsak apotek, sykehus, bedrifter med tilvirkertillatelse og andre grossister. NMD eier i tillegg Vituskjedens 178 apotek.
I dag må Norge i alle detaljer følge EUs lovgivning på farmasiområdet. Denne lovgivningen drives i stor grad fram av farmasibransjen og ikke av helseinteresser. Det skyldes godt organisert lobbyvirksomhet fra bransjen, men også at farmasikonsern er bygd systematisk inn i EUs beslutningsorgan for viktige deler av helsepolitikken.
Store konsern er for eksempel svært godt representert i EUs ekspertgrupper. Storkonsern har 25 av de 36 medlemmene i ekspertgruppa for mat, dyre- og plantehelse. I ekspertgruppa for landbruksforedlingens konkurransekraft er - utenom regjeringene - 16 av 19 fra storkonsern. I alkohol- og helseforumet er 15 av 25 fra storkonsern.
Farmasibransjen fremmer sine interesser på mange måter. Mange medisin- og legetidsskrift er i sin helhet finansiert av farmasikonsern.
EU har delegert mye av helsepolitikken til helsebyrået sitt i London, European Medicines Agency (EMA). I det sentrale styret er det to som representerer store europeiske pasientorganisasjoner, European Patients Forum (EPF) og the European Federation of Neurological Associations (EFNA). EFNA fikk i 2008 tilskudd fra farmasikonsern som dekket 91 prosent av budsjettet. EPF får også store bidrag fra farmasibransjen. Også andre pasientorganisasjoner får mye av inntektene sine fra farmasikonsern.
Farmasibransjen ser seg godt tjent med å skyve pasientorganisasjoner foran seg for å fremme sine interesser. Et godt dokumentert eksempel var kampanjen for å få vedtatt EUs direktiv om ”patent på liv”. På avstemningsdagen i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.
Farmasigiganten Smithkline Beecham var en av de mest aggressive i kampanjen for patentdirektivet. Etter egne opplysninger brukte konsernet 30 millioner ecu, den gang en kvart milliard norske kroner, på kampanjen.
”Legemiddelbransjen har lenge vært dominert av store multinasjonale firmaer og har den største inntjeningen av alle bransjer i verden” (NOU 1997: 6 - Rammevilkår for omsetning av legemidler)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29/10-2011)
lørdag 29. oktober 2011
En søndag i Paris
Den største utfordringen: Den gjensidige mistenksomheten mellom bankene
Søndag skal alt ordne seg. Det skal de 27 regjeringssjefene i EU få til når de møtes til toppmøte i Paris. Eller kanskje blir det nytt møte onsdag til uka? Siden det er så mye som må ordnes.
Det mest akutte er Hellas som er på kanten av stupet. Det angivelig så storslagne lånet fra mai 2010 på 110 milliarder euro fra EU-land og IMF var ikke en gang en kortsiktig løsning.
Den haltende greske økonomien hadde ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som alt på forhånd hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal og stadig hardere seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka var gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.
Alle ”informerte”, økonomi-journalister så vel som regjeringssjefer, har i halvannet år visst at før eller seinere måtte store deler av den greske statsgjelda slettes. Men hvor mye måtte slettes for at det skulle bli mulig å betjene restgjelda? Og hvem av kreditorene skulle ta tapene, hvilke banker og hvilke regjeringer?
Det vil bli diskutert i Paris på søndag. Rundt forhandlingsbordet vil det ligge en tung eim av bitterhet, for alle veit at om de hadde tatt tyren ved horna for halvannet år sia, ville ”alt” vært så mye bedre:
- På finansmarkedene trengte ikke uroen slått over i frykt som nærmer seg panikk: Hva om Hellas er Europas Lehman Brothers - og om en gresk konkurs eller kraftig gjeldsnedskriving utløser ei finanskrise verre enn den som slo til høsten 2008?
- I halvannet år har den greske befolkningen, måned for måned, fått det verre: Færre jobber, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter (for dem som ikke kan sno seg unna). Og det verste: uten noen lysning i horisonten.
Desperat og blind protest bærer ingen løsning i seg – på gresk jord. Den greske statsledelsen er maktesløs - og er i praksis avsatt av IMF, et par mektige EU-regjeringer og den ansiktsløse makta på finansmarkedene.
Men det er intensiteten og omfanget av protestene som mer enn noe annet tvinger regjeringssjefene til å møtes og møtes – denne gang i Paris. De indignerte har okkupert offentlige rom og avisforsider også i Spania, Italia, Portugal – og USA. De har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må vise troverdig handlekraft for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Hva kan så regjeringssjefene by på denne søndagen i Paris?
Hellas er et lite land i folketall. Den greske statsgjelda er stor etter greske mål – 350 milliarder euro – likevel bare et snaut norsk oljefond. Det ville ikke vært noe problem for de andre EU-statene å fjerne hele gjelda på et øyeblikk. Det ville det heller ikke vært for EUs sentralbank som kunne ha trykt opp 350 milliarder ekstra eurosedler. Men hvilket signal ville slikt sende til andre regjeringer som kunne fristes til å gjøre som de greske regjeringene før Papandreou?
I mai 2010 var gjeldsnedskriving tabu. Lånet på 110 milliarder euro fikk være nok. For gjeldsnedskriving kunne utløse det bankraset som det var penger nok i statskassene til å hindre høsten 2008.
Tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske. Det er en av grunnene til at Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har hatt mer enn nok å snakke om det siste året. Og en av de mange grunnene at det ikke er lett for dem å finne løsninger som begge ser seg (like) tjent med.
Det siste halvåret har gjeldsnedskriving ikke lenger vært tabu. I juli ble det enighet om at de som hadde lånt den greske staten penger, kunne gjøre om deler av lånet til statsobligasjoner med høyeste sikkerhetsgaranti, ratingselskapenes tre store Aer. Men de måtte godta å vente i 30 år på at obligasjonene skulle bli innløst. Bankene regna seg fram til at de dermed tapte 21 prosent av det de hadde lånt Hellas.
Nå, i oktober, er Merkel og Sarkozy gått enda et par trinn ned den samme trappa. Angela Merkel vil nå halvere den greske statsgjelda, mens Sarkozy av forståelige grunner vil nøye seg med en nedskriving på 30 prosent.
Men alt slikt skulle bare vært gjort for halvannet år sia. Da var den greske gjelda mindre, men viktigst: Da kunne det ha hindra at den gryende panikken på finansmarkedene så ubønnhørlig hadde skjøvet Irland og Portugal stadig nærmere samme stup som Hellas vipper på kanten av. Fra i sommer skyves Spania og Italia i samme retning.
Tre utfordringer venter i Paris. Den minste er å berge den greske økonomien.
Langt verre blir det å øke rammene for EUs hjelpefond for land i krise. I mai 2010 ble ramma satt til 440 milliarder euro. Halvparten er alt gått ut med de låna som er stilt til rådighet for Hellas, Irland og Portugal. Må Spania og Italia ”hjelpes” på samme måte, må ramma opp i det 5-6-dobbelte.
Hvilke statskasser vil la seg lette for så mye, når ingen i dagens kriseuvisshet kan vite om det som lånes ut noen gang kommer tilbake igjen?
Et fransk forslag er at krisefondet skal ha en ”egenkapital” på 25 prosent, og at resten lånes på åpne markeder. Men hvis mulige långivere har samme risikovurdering som regjeringene, til hvilken rente vil slike lån da bli gitt?
Den verste utfordringen er å få vekk den økende mistenksomheten og den gjensidige mistilliten mellom aktørene på finansmarkedene. ”Alle”, økonomi-journalister og regjeringer, ser bare én vei ut av uføret: De europeiske storbankene må øke kapitalgrunnlaget sitt slik at de på ny har tillit på finansmarkedene, det vil i praksis si til hverandre.
Regjeringene vil at bankene skal skaffe seg ny kapital fra eierne (aksjonærene) og fra det åpne markedet. Bankene vil ha offentlige penger. Den dragkampen blir ikke løst i Paris. Men retorikken omkring en mulig løsning kan likevel bli feira med fanfarer.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22/10-2011)
Søndag skal alt ordne seg. Det skal de 27 regjeringssjefene i EU få til når de møtes til toppmøte i Paris. Eller kanskje blir det nytt møte onsdag til uka? Siden det er så mye som må ordnes.
Det mest akutte er Hellas som er på kanten av stupet. Det angivelig så storslagne lånet fra mai 2010 på 110 milliarder euro fra EU-land og IMF var ikke en gang en kortsiktig løsning.
Den haltende greske økonomien hadde ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som alt på forhånd hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal og stadig hardere seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka var gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.
Alle ”informerte”, økonomi-journalister så vel som regjeringssjefer, har i halvannet år visst at før eller seinere måtte store deler av den greske statsgjelda slettes. Men hvor mye måtte slettes for at det skulle bli mulig å betjene restgjelda? Og hvem av kreditorene skulle ta tapene, hvilke banker og hvilke regjeringer?
Det vil bli diskutert i Paris på søndag. Rundt forhandlingsbordet vil det ligge en tung eim av bitterhet, for alle veit at om de hadde tatt tyren ved horna for halvannet år sia, ville ”alt” vært så mye bedre:
- På finansmarkedene trengte ikke uroen slått over i frykt som nærmer seg panikk: Hva om Hellas er Europas Lehman Brothers - og om en gresk konkurs eller kraftig gjeldsnedskriving utløser ei finanskrise verre enn den som slo til høsten 2008?
- I halvannet år har den greske befolkningen, måned for måned, fått det verre: Færre jobber, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter (for dem som ikke kan sno seg unna). Og det verste: uten noen lysning i horisonten.
Desperat og blind protest bærer ingen løsning i seg – på gresk jord. Den greske statsledelsen er maktesløs - og er i praksis avsatt av IMF, et par mektige EU-regjeringer og den ansiktsløse makta på finansmarkedene.
Men det er intensiteten og omfanget av protestene som mer enn noe annet tvinger regjeringssjefene til å møtes og møtes – denne gang i Paris. De indignerte har okkupert offentlige rom og avisforsider også i Spania, Italia, Portugal – og USA. De har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må vise troverdig handlekraft for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Hva kan så regjeringssjefene by på denne søndagen i Paris?
Hellas er et lite land i folketall. Den greske statsgjelda er stor etter greske mål – 350 milliarder euro – likevel bare et snaut norsk oljefond. Det ville ikke vært noe problem for de andre EU-statene å fjerne hele gjelda på et øyeblikk. Det ville det heller ikke vært for EUs sentralbank som kunne ha trykt opp 350 milliarder ekstra eurosedler. Men hvilket signal ville slikt sende til andre regjeringer som kunne fristes til å gjøre som de greske regjeringene før Papandreou?
I mai 2010 var gjeldsnedskriving tabu. Lånet på 110 milliarder euro fikk være nok. For gjeldsnedskriving kunne utløse det bankraset som det var penger nok i statskassene til å hindre høsten 2008.
Tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske. Det er en av grunnene til at Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har hatt mer enn nok å snakke om det siste året. Og en av de mange grunnene at det ikke er lett for dem å finne løsninger som begge ser seg (like) tjent med.
Det siste halvåret har gjeldsnedskriving ikke lenger vært tabu. I juli ble det enighet om at de som hadde lånt den greske staten penger, kunne gjøre om deler av lånet til statsobligasjoner med høyeste sikkerhetsgaranti, ratingselskapenes tre store Aer. Men de måtte godta å vente i 30 år på at obligasjonene skulle bli innløst. Bankene regna seg fram til at de dermed tapte 21 prosent av det de hadde lånt Hellas.
Nå, i oktober, er Merkel og Sarkozy gått enda et par trinn ned den samme trappa. Angela Merkel vil nå halvere den greske statsgjelda, mens Sarkozy av forståelige grunner vil nøye seg med en nedskriving på 30 prosent.
Men alt slikt skulle bare vært gjort for halvannet år sia. Da var den greske gjelda mindre, men viktigst: Da kunne det ha hindra at den gryende panikken på finansmarkedene så ubønnhørlig hadde skjøvet Irland og Portugal stadig nærmere samme stup som Hellas vipper på kanten av. Fra i sommer skyves Spania og Italia i samme retning.
Tre utfordringer venter i Paris. Den minste er å berge den greske økonomien.
Langt verre blir det å øke rammene for EUs hjelpefond for land i krise. I mai 2010 ble ramma satt til 440 milliarder euro. Halvparten er alt gått ut med de låna som er stilt til rådighet for Hellas, Irland og Portugal. Må Spania og Italia ”hjelpes” på samme måte, må ramma opp i det 5-6-dobbelte.
Hvilke statskasser vil la seg lette for så mye, når ingen i dagens kriseuvisshet kan vite om det som lånes ut noen gang kommer tilbake igjen?
Et fransk forslag er at krisefondet skal ha en ”egenkapital” på 25 prosent, og at resten lånes på åpne markeder. Men hvis mulige långivere har samme risikovurdering som regjeringene, til hvilken rente vil slike lån da bli gitt?
Den verste utfordringen er å få vekk den økende mistenksomheten og den gjensidige mistilliten mellom aktørene på finansmarkedene. ”Alle”, økonomi-journalister og regjeringer, ser bare én vei ut av uføret: De europeiske storbankene må øke kapitalgrunnlaget sitt slik at de på ny har tillit på finansmarkedene, det vil i praksis si til hverandre.
Regjeringene vil at bankene skal skaffe seg ny kapital fra eierne (aksjonærene) og fra det åpne markedet. Bankene vil ha offentlige penger. Den dragkampen blir ikke løst i Paris. Men retorikken omkring en mulig løsning kan likevel bli feira med fanfarer.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22/10-2011)
En euro til besvær
Hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?
Framtida for EUs valutaunion er mer enn uviss. Tåler den at Hellas går konkurs eller blir tvunget ut av valutafellesskapet? Kan Berlusconis Italia berges, og hvem vil det? Ender det med at Tyskland går tilbake til D-marken sammen med Nederland og Finland?
Da etableringen av EUs valutaunion ble diskutert på 1990-tallet, ble debatten fra mange hold oppsummert slik: Mens politikerne definerte valutaunionen som et godt fundert økonomisk prosjekt, så økonomene den som et tvilsomt økonomisk prosjekt, men som et nødvendig politisk prosjekt hvis en skulle samle "Europa" til en "stadig tettere union" - det som ifølge alle EU-traktater er målet med EU-prosjektet.
Fra alle avskygninger av økonomer var advarslene mange:
- I 1997, to år før valutaunionen ble til, gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen ville fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.
- Samme året skrev Milton Friedman, den ledende nyliberale ideologen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.
- Ut på høsten 1997 brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.
- I februar 1998 krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.
- Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet var at dagens økonomiske problemer bare var “barnemat” mot dem som ville utvikle seg hvis euroen ble felles valuta.
Det var nok å se seg om. I 1998 hadde Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. Men våren 1998 bestemte statslederne seg for å etablere valutaunionen fra januar 1999. Britene var føre var og holdt seg utafor.
Fem EU-valutaer hadde etter at valutaunionen ble traktatfesta i Maastricht i desember 1991, på sju år tapt mer enn 20 prosent i verdi i forhold de mest stabile EU-valutaene, tyske D-mark og hollandske gylden. Det var all mulig grunn til å spørre: Hva ville ha skjedd med bedrifter i Spania og Italia dersom de etter 1991 hadde måttet konkurrere med Tyskland og Nederland på basis av en valuta like sterk som D-mark og gylden?
Det er akkurat den situasjonen bedrifter i Spania og Italia sliter med i dag. Svaret er opplagt: Valutaunioner kan fungere uten altfor mange gnisninger når det er ”gode tider” i alle medlemsland – når alle land opplever vekst, når det er balanse i handelen medlemsstatene i mellom og når ingen store land utkonkurrerer andre medlemsland. Når noe av dette skjærer seg, oppstår det spenninger som valutafellesskapet bare forsterker. For tida skjærer det seg på kryss og tvers i EU.
I slike situasjoner er ingen ting verre for EU enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU - eller de andre i EU - for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen i dagens Europa fort bli eksplosiv. Det er for lengst EUs grunnproblem.
Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke, for land som blir hengende etter, har - innen valutaunionen - få andre veier å gå enn å legge byrdene på folk flest: enten ved at skatter og avgifter økes, eller ved at offentlige utgifter kuttes, for eksempel med kutt i offentlige ytelser (skole og helse), masseoppsigelser, lavere lønn og lavere pensjoner.
Jacques Delors, presidenten for EU-kommisjonen fra 1985-94, og den viktigste pådriveren både for det indre markedet og valutaunionen, ble etter hvert en skarp kritiker av den valutaunionen han jobba så iherdig for å få til.
Men Delors hadde også lansert visjonen om EUs "sosiale dimensjon", det nettverket av sosiale ordninger som skulle gi folk grunnleggende trygghet for jobb og velferd midt oppe i konkurransen på det indre markedet. Det prosjektet mislyktes. Kapitalen fikk sine friheter til å flyttes hvor som helst profitten var størst, arbeidsfolk fikk friheten til å flytte etter. Delors la etter hvert ikke fingrene i mellom: Den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kunne sprenge hele prosjektet.
EUs pengeunion ØMU er derfor på ingen måte “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa.
Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var der hvor pengeunionen var utgangspunktet for å bygge en ny stat av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) eller av bystater og fyrstedømmer (Tyskland og Italia).
De andre pengeunionene, den tysk-østerrikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi disse pengeunionene ikke ble gjort til grunnmur for en felles statsdannelse.
Harvard-økonomen Dani Rodrik sa det slik i 1998: “Historisk sett har vi aldri hatt en myntunion uten en forbundsregjering. Med mindre EU raskt får skapt en politisk union som kan føre en felles økonomisk politikk, blir ØMUen en katastrofe for Europa og verden.”
Ingen vil ha katastrofen, men hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?
- Ekstremt tett og ugjenkallelig
En valutaunion vil gi "et tap i nasjonal suverenitet over den økonomiske og monetære politikk så alvorlig at det sannsynligvis bare kan tåles innen rammene av en ekstremt tett og ugjenkallelig politisk integrasjon" (Karl Otto Pöhl, mangeårig sjef for Bundesbank og en hovedarkitekt bak EUs valutaunion.)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15/10-2011)
Framtida for EUs valutaunion er mer enn uviss. Tåler den at Hellas går konkurs eller blir tvunget ut av valutafellesskapet? Kan Berlusconis Italia berges, og hvem vil det? Ender det med at Tyskland går tilbake til D-marken sammen med Nederland og Finland?
Da etableringen av EUs valutaunion ble diskutert på 1990-tallet, ble debatten fra mange hold oppsummert slik: Mens politikerne definerte valutaunionen som et godt fundert økonomisk prosjekt, så økonomene den som et tvilsomt økonomisk prosjekt, men som et nødvendig politisk prosjekt hvis en skulle samle "Europa" til en "stadig tettere union" - det som ifølge alle EU-traktater er målet med EU-prosjektet.
Fra alle avskygninger av økonomer var advarslene mange:
- I 1997, to år før valutaunionen ble til, gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen ville fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.
- Samme året skrev Milton Friedman, den ledende nyliberale ideologen, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.
- Ut på høsten 1997 brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.
- I februar 1998 krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.
- Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet var at dagens økonomiske problemer bare var “barnemat” mot dem som ville utvikle seg hvis euroen ble felles valuta.
Det var nok å se seg om. I 1998 hadde Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. Men våren 1998 bestemte statslederne seg for å etablere valutaunionen fra januar 1999. Britene var føre var og holdt seg utafor.
Fem EU-valutaer hadde etter at valutaunionen ble traktatfesta i Maastricht i desember 1991, på sju år tapt mer enn 20 prosent i verdi i forhold de mest stabile EU-valutaene, tyske D-mark og hollandske gylden. Det var all mulig grunn til å spørre: Hva ville ha skjedd med bedrifter i Spania og Italia dersom de etter 1991 hadde måttet konkurrere med Tyskland og Nederland på basis av en valuta like sterk som D-mark og gylden?
Det er akkurat den situasjonen bedrifter i Spania og Italia sliter med i dag. Svaret er opplagt: Valutaunioner kan fungere uten altfor mange gnisninger når det er ”gode tider” i alle medlemsland – når alle land opplever vekst, når det er balanse i handelen medlemsstatene i mellom og når ingen store land utkonkurrerer andre medlemsland. Når noe av dette skjærer seg, oppstår det spenninger som valutafellesskapet bare forsterker. For tida skjærer det seg på kryss og tvers i EU.
I slike situasjoner er ingen ting verre for EU enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU - eller de andre i EU - for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen i dagens Europa fort bli eksplosiv. Det er for lengst EUs grunnproblem.
Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke, for land som blir hengende etter, har - innen valutaunionen - få andre veier å gå enn å legge byrdene på folk flest: enten ved at skatter og avgifter økes, eller ved at offentlige utgifter kuttes, for eksempel med kutt i offentlige ytelser (skole og helse), masseoppsigelser, lavere lønn og lavere pensjoner.
Jacques Delors, presidenten for EU-kommisjonen fra 1985-94, og den viktigste pådriveren både for det indre markedet og valutaunionen, ble etter hvert en skarp kritiker av den valutaunionen han jobba så iherdig for å få til.
Men Delors hadde også lansert visjonen om EUs "sosiale dimensjon", det nettverket av sosiale ordninger som skulle gi folk grunnleggende trygghet for jobb og velferd midt oppe i konkurransen på det indre markedet. Det prosjektet mislyktes. Kapitalen fikk sine friheter til å flyttes hvor som helst profitten var størst, arbeidsfolk fikk friheten til å flytte etter. Delors la etter hvert ikke fingrene i mellom: Den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kunne sprenge hele prosjektet.
EUs pengeunion ØMU er derfor på ingen måte “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa.
Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var der hvor pengeunionen var utgangspunktet for å bygge en ny stat av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) eller av bystater og fyrstedømmer (Tyskland og Italia).
De andre pengeunionene, den tysk-østerrikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi disse pengeunionene ikke ble gjort til grunnmur for en felles statsdannelse.
Harvard-økonomen Dani Rodrik sa det slik i 1998: “Historisk sett har vi aldri hatt en myntunion uten en forbundsregjering. Med mindre EU raskt får skapt en politisk union som kan føre en felles økonomisk politikk, blir ØMUen en katastrofe for Europa og verden.”
Ingen vil ha katastrofen, men hvor i Europa er det et folkekrav å bli del av en sentralstyrt europeisk storstat?
- Ekstremt tett og ugjenkallelig
En valutaunion vil gi "et tap i nasjonal suverenitet over den økonomiske og monetære politikk så alvorlig at det sannsynligvis bare kan tåles innen rammene av en ekstremt tett og ugjenkallelig politisk integrasjon" (Karl Otto Pöhl, mangeårig sjef for Bundesbank og en hovedarkitekt bak EUs valutaunion.)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15/10-2011)
Vikarbyrådirektivet
NHO ser seg tjent med friest mulig utleie av arbeidstakere. Hva mener Fellesforbundet?
EUs vikarbyrådirektiv er sentral sak på landsmøtet til Fellesforbundet som starta i går. Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?
Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.
Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet.
Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Arbeidsmiljølovens § 14-12 sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse.
Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Faren er stor også for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
· Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
· EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
· Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie”
· NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.
Setter vikarbyrådirektivet slike avtaler til side, er det første gang EU-regler griper inn mot innholdet i norske tariffavtaler og mot den retten som partene i arbeidslivet har til å inngå slike avtaler.
Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.
LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.
Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. Det er EFTA-domstolen som vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.
”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.
Da hjelper det ikke om Arbeidsdepartementet forsikrer at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare. NHO sier på sin side rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det. EFTA-domstolen avgjør hvem som har rett.
Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.
Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, innføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke ville ha.
Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.
(Artikkelen blt trykt i Klassekampen 8. oktober 2011)
EUs vikarbyrådirektiv er sentral sak på landsmøtet til Fellesforbundet som starta i går. Direktivet har både gode og dårlige sider. Det som er bra, er at direktivet i prinsippet skal gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte – hvis ikke den staten der arbeidet foregår, utnytter unntaksbestemmelser til å vedta noe annet. Direktivet er uklart på et viktig punkt: hva vil “samme lønns- og arbeidsforhold” bety i praksis, bl.a. på innleiebedrifter uten tariffavtale?
Det å gi innleide arbeidere samme lønns- og arbeidsforhold som de fast ansatte, kan vi her i Norge få til uten å ta direktivet inn i EØS-avtalen. Det kan skje ved en kombinasjon av vedtak i Stortinget og ved avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi trenger ikke direktivet for å gjennomføre slike endringer.
Det som er klart betenkelig, er at direktivet vil føre til at inn- og utleie av arbeidstakere blir langt mer vanlig enn i dag. Det er det viktigste formålet med direktivet.
Hvis vi godtar å ta direktivet inn i EØS-avtalen, pålegger direktivet oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. For å fjerne slike hindringer kan det bli nødvendig å endre lovregler og tariffbestemmelser.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. Arbeidsmiljølovens § 14-12 sier at innleie av arbeidskraft bare kan skje hvis det dreier seg om arbeid der loven åpner for midlertidig ansettelse.
Midlertidig ansettelse kan etter lovens § 14-9 bare brukes i helt bestemte situasjoner. De to viktigste er når ”arbeidets karakter tilsier det, og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres” og når det dreier seg om et vikariat for en avgrensa periode.
Faren er stor også for avtaler som partene i arbeidslivet har inngått og som har til formål å begrense eller styre bruken av innleie. Her er noen av dem:
· Fellesforbundet har en avtale med Byggenæringens landsforbund om at det skal forhandles om innleie. Arbeidsgiveren kan ikke avgjøre slikt på egen hånd. EL&IT-forbundet har en tilsvarende avtale med Energibedriftenes landsforening.
· EL&IT-forbundet har en avtale med Norsk Teknologi (NHO) som for elektrofagene ikke åpner for innleie fra vikarbyråer i det hele tatt, bare fra bedrifter som er godkjente opplæringsbedrifter og har minimum 50 % egenproduksjon. I tillegg forutsettes det forhandlinger hvis omfanget av innleie er mer enn 10 % av ansatte i fagområdet.
· Heisoverenskomsten til EL&IT-forbundet fastslår at ”innleie skal foregå fra bedrifter som ikke har som formål å drive utleie”
· NNN har flere tariffavtaler, bl.a. med NHO Mat og Bio og med Landbrukets Arbeidsgiverforening om at direkte ansettelser skal forsøkes før det åpnes for bruk av vikarbyråer, og at det skal forhandles før det avgjøres om vikarbyråer skal brukes.
Setter vikarbyrådirektivet slike avtaler til side, er det første gang EU-regler griper inn mot innholdet i norske tariffavtaler og mot den retten som partene i arbeidslivet har til å inngå slike avtaler.
Dette har fått NTL, Norsk Transportarbeiderforbund og EL & IT-forbundet til å kreve at Norge reserverer seg mot vikarbyrådirektivet. Motforestillingene er sterke også innen Fagforbundet og Skolenes Landsforbund. Handel og Kontor ber om at regjeringen avklarer ”at norsk lov- og avtaleverk ikke forringes” og mener at den ”må vurdere om man skal nedlegge veto” mot direktivet hvis det ikke avklares.
LO-sekretariatet har enstemmig godtatt vikarbyrådirektivet. Enstemmigheten var overraskende siden flere LO-forbund, LO-foreningene i de fem største byene og mange foreninger og klubber har krevd at Norge reserverer seg mot dette direktivet.
Når LO-sekretariatet legger til grunn at paragrafene 14-12 og 14-9 i Arbeidsmiljøloven kan videreføres, er det en forutsetning som ingen norske myndigheter kan garantere. Det er EFTA-domstolen som vil avgjøre om disse begrensningene kan begrunnes i ”tvingende allmenne hensyn”. Kan de ikke det, må de vekk.
”Tvingende allmenne hensyn” er noe som EU-domstolen har fullt herredømme over. De hensyn som EU-domstolen godtar, er hensynet til ”offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelse og miljøvern”.
Ifølge EU-kommisjonen må det foreligge ”en reell og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser” for at slike forhold skal tas i betraktning. Det er de land som påberoper seg slike hensyn, som har bevisbyrden.
Da hjelper det ikke om Arbeidsdepartementet forsikrer at verken begrensningene satt av Arbeidsmiljøloven eller tariffavtalte begrensninger på innleie er i fare. NHO sier på sin side rett ut at direktivet vil kreve endringer både i norsk lov og i en hel del tariffavtaler - og ser fram til det. EFTA-domstolen avgjør hvem som har rett.
Inntil 2000 var bruk av vikarbyråer forbudt i Norge – unntatt i enkelte bransjer (kontor-, regnskap-, sekretær-, butikk-, kantinearbeid og lagerarbeid i tilknytning til varehandelen). Det året ble det generelle forbudet fjerna – men med de begrensningene for innleie fra vikarbyråer og for bruk av midlertidige ansettelser som ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven.
Bondevik II-regjeringen foreslo våren 2005 å fjerne disse begrensningene. Etter valget i september 2005 ble alle slike forslag trukket tilbake av den rødgrønne regjeringen. Godtas vikarbyrådirektivet, innføres de liberaliseringene som den rødgrønne regjeringen den gang ikke ville ha.
Siden 1990-tallet har bruken av vikarbyråer eksplodert i Norge. Mens det i 1993 fantes 140 utleieselskap med en samla omsetning på 1,3 milliarder kroner, var det i 2007 1207 utleieselskap med 21,3 milliarder i samla omsetning.
(Artikkelen blt trykt i Klassekampen 8. oktober 2011)
søndag 2. oktober 2011
Ennå ikke midt i krisa?
Valutaunionen det var tvilsomt å opprette, men enda mer risikabelt å gå ut av
Det strømmer på med krisevarsler i tunge dokumenter – fra IMF, fra EU-kommisjonen, fra ILO. IMF er redd for ny bankkrise. EU-kommisjonen forteller at alt er under kontroll, men at det vil vare lenge. ILO skildrer hvordan hele verden rammes av situasjonen i USA og EU.
Risikoen for et sammenbrudd i det globale finanssystemet har ikke vært større siden høsten 2008, melder IMF i sin ferske rapport. Som i 2008 er bankene mindre villige til å låne ut penger. De stoler ikke på kundene sine, særlig ikke på andre banker, for hvem vet om de vil låne fordi de alt har problem med å greie seg. IMF har regna seg fram til at europeiske banker er påført tap på 300 milliarder euro – eller åtte norske oljefond – siden høsten 2008.
Det er gått tre år sia finanskrisa slo inn i Europa. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang . Ingen løsning avtegner seg.
EU-kommisjonen trøster seg med at produksjonen i EU-området vil nå opp til nivået fra sommeren 2008 mot slutten av året. Men den er så ulikt fordelt. Det er Tyskland som drar tallene opp, og som drar fra land både i sør, øst. og vest. Irland ligger ti prosent under nivået fra 2007, Estland 15 prosent under og Latvia 20 prosent under.
I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Arbeidsløsheten øker fordi offentlig ansatte blir sagt opp i store skarer, og fordi så mange har mindre penger å kjøpe varer og tjenester for.
EU-kommisjonen har fått regjeringene med på å la seg binde av den såkalte “europakten”. For å slanke offentlige budsjetter, skal pensjonsalderen økes, skattenivåene samordnes, ”uforsvarlige” offentlige ytelser fjernes og tariffavtalene styres strengere politisk.
Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten. Det skal bli ulovlig å drive mer omfattende motkonjunkturpolitikk enn EU tillater.
EU-kommisjonen legger tall på tall for å peke ut veien mot mer normale tider. Den samlede statsgjelda til EU-statene var på 59 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) i 2007 – hårfint under den øvre grensa på 60 prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten sin. Denne gjelda vil i 2012 ha økt til 83 prosent – etter de beregningene som EU-kommisjonen har gjort.
Statsgjelda er økt fordi det fra høsten 2008 ble pøst inn enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne. Dermed økte også renteutgiftene. Stater med minst tillit på finansmarkedene, Hellas, Irland, Portugal, Spania – og etter hvert Italia, Belgia og Frankrike måtte betale stadig høyere rente for å få solgt statsobligasjoner sine.
De store krisepakkene som EU og IMF gikk sammen om, først til Hellas, så til Irland og Portuhgal, løste ikke annet enn kortsiktige problemer. Milliardene med euro ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda enda mer og rente de måtte betale på finansmarkedene likeså.
Italia kan bli neste land ut i uføret. Statsgjelda er i forhold til nasjonalproduktet nesten like stor som den greske. Regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut for salg, og Berlusconii gjør alt han kan for å svekke tilliten til landet både på finansmarkedene og blant de andre regjeringssjefene i Europa.
I 2007 hadde EU-statene et samla underskudd på statsbudsjettet på 0,9 prosent av bnp. I 2009 var det årlige underskuddet kommet opp i 6,8 prosent – mer enn det dobbelte av den grensa på tre prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten.
22 av 27 EU-land hadde underskudd på over 3 prosent. I tillegg til de tre nordiske EU-statene var det bare ministatene Estland og Luxemburg som lå under terskelverdien på tre prosent. Irland sprengte alle rammer. Der var underskuddet på statsbudsjettet i 2010 over 32 prosent av bnp.
Kommisjonen regner med at 20 EU-land vil ha underskudd på statsbudsjettene på mer enn tre prosent av bnp også i 2011, men håper at det samlede underskuddet i EU kommer ned til 4,7 prosent i 2011, til 3,8 prosent i 2012 og til 1,4 prosent i 2014.
Men alt dette er tall som forutsetter at verken Hellas eller noe annet land går konkurs med påfølgende gjeldsnedskriving. Det vil ramme særlig tyske og franske banker i tillegg til stater som har støttekjøpt greske statsobligasjoner for å holde den greske økonomien flytende.
Et slikt gjeldsoppgjør kan utløse et bankras som kan bli verre å stoppe enn det som trua med å slå inn over Europa høsten 2008. Den store forskjellen fra den gang er at statskassene allerede er overbelasta av de redningsaksjonene som bankene nøt godt av da.
Skulle det ende med at Hellas må ut av eurounionen, kan virkningene bli enda mer uforutsigbare. Den første virkningen vil være at den greske valutaen vil gå til bonns på valutamarkedene. Det vil føre til at alt som fins av utenlandsgjeld vil bli tilsvarende mye tyngre å bære for grekerne. Det positive ville bli at gresk næringsliv bedrer sin konkurranseevne både hjemme og ute – så lenge valutaen holder seg svak.
De fleste økonomer mente at EUs valutaunion var et halsbrekkende prosjekt da den kom i gang i 1999. Den kunne bare forsvares hvis det egentlige poenget var å få til en langt tettere politisk union enn EU den gang var.
Paradoksalt nok er de fleste økonomer nå enige om at det for de fleste euroland vil være enda verre om valutaunionen skulle bryte sammen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. september 2011)
Det strømmer på med krisevarsler i tunge dokumenter – fra IMF, fra EU-kommisjonen, fra ILO. IMF er redd for ny bankkrise. EU-kommisjonen forteller at alt er under kontroll, men at det vil vare lenge. ILO skildrer hvordan hele verden rammes av situasjonen i USA og EU.
Risikoen for et sammenbrudd i det globale finanssystemet har ikke vært større siden høsten 2008, melder IMF i sin ferske rapport. Som i 2008 er bankene mindre villige til å låne ut penger. De stoler ikke på kundene sine, særlig ikke på andre banker, for hvem vet om de vil låne fordi de alt har problem med å greie seg. IMF har regna seg fram til at europeiske banker er påført tap på 300 milliarder euro – eller åtte norske oljefond – siden høsten 2008.
Det er gått tre år sia finanskrisa slo inn i Europa. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang . Ingen løsning avtegner seg.
EU-kommisjonen trøster seg med at produksjonen i EU-området vil nå opp til nivået fra sommeren 2008 mot slutten av året. Men den er så ulikt fordelt. Det er Tyskland som drar tallene opp, og som drar fra land både i sør, øst. og vest. Irland ligger ti prosent under nivået fra 2007, Estland 15 prosent under og Latvia 20 prosent under.
I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Arbeidsløsheten øker fordi offentlig ansatte blir sagt opp i store skarer, og fordi så mange har mindre penger å kjøpe varer og tjenester for.
EU-kommisjonen har fått regjeringene med på å la seg binde av den såkalte “europakten”. For å slanke offentlige budsjetter, skal pensjonsalderen økes, skattenivåene samordnes, ”uforsvarlige” offentlige ytelser fjernes og tariffavtalene styres strengere politisk.
Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten. Det skal bli ulovlig å drive mer omfattende motkonjunkturpolitikk enn EU tillater.
EU-kommisjonen legger tall på tall for å peke ut veien mot mer normale tider. Den samlede statsgjelda til EU-statene var på 59 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) i 2007 – hårfint under den øvre grensa på 60 prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten sin. Denne gjelda vil i 2012 ha økt til 83 prosent – etter de beregningene som EU-kommisjonen har gjort.
Statsgjelda er økt fordi det fra høsten 2008 ble pøst inn enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne. Dermed økte også renteutgiftene. Stater med minst tillit på finansmarkedene, Hellas, Irland, Portugal, Spania – og etter hvert Italia, Belgia og Frankrike måtte betale stadig høyere rente for å få solgt statsobligasjoner sine.
De store krisepakkene som EU og IMF gikk sammen om, først til Hellas, så til Irland og Portuhgal, løste ikke annet enn kortsiktige problemer. Milliardene med euro ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda enda mer og rente de måtte betale på finansmarkedene likeså.
Italia kan bli neste land ut i uføret. Statsgjelda er i forhold til nasjonalproduktet nesten like stor som den greske. Regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut for salg, og Berlusconii gjør alt han kan for å svekke tilliten til landet både på finansmarkedene og blant de andre regjeringssjefene i Europa.
I 2007 hadde EU-statene et samla underskudd på statsbudsjettet på 0,9 prosent av bnp. I 2009 var det årlige underskuddet kommet opp i 6,8 prosent – mer enn det dobbelte av den grensa på tre prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten.
22 av 27 EU-land hadde underskudd på over 3 prosent. I tillegg til de tre nordiske EU-statene var det bare ministatene Estland og Luxemburg som lå under terskelverdien på tre prosent. Irland sprengte alle rammer. Der var underskuddet på statsbudsjettet i 2010 over 32 prosent av bnp.
Kommisjonen regner med at 20 EU-land vil ha underskudd på statsbudsjettene på mer enn tre prosent av bnp også i 2011, men håper at det samlede underskuddet i EU kommer ned til 4,7 prosent i 2011, til 3,8 prosent i 2012 og til 1,4 prosent i 2014.
Men alt dette er tall som forutsetter at verken Hellas eller noe annet land går konkurs med påfølgende gjeldsnedskriving. Det vil ramme særlig tyske og franske banker i tillegg til stater som har støttekjøpt greske statsobligasjoner for å holde den greske økonomien flytende.
Et slikt gjeldsoppgjør kan utløse et bankras som kan bli verre å stoppe enn det som trua med å slå inn over Europa høsten 2008. Den store forskjellen fra den gang er at statskassene allerede er overbelasta av de redningsaksjonene som bankene nøt godt av da.
Skulle det ende med at Hellas må ut av eurounionen, kan virkningene bli enda mer uforutsigbare. Den første virkningen vil være at den greske valutaen vil gå til bonns på valutamarkedene. Det vil føre til at alt som fins av utenlandsgjeld vil bli tilsvarende mye tyngre å bære for grekerne. Det positive ville bli at gresk næringsliv bedrer sin konkurranseevne både hjemme og ute – så lenge valutaen holder seg svak.
De fleste økonomer mente at EUs valutaunion var et halsbrekkende prosjekt da den kom i gang i 1999. Den kunne bare forsvares hvis det egentlige poenget var å få til en langt tettere politisk union enn EU den gang var.
Paradoksalt nok er de fleste økonomer nå enige om at det for de fleste euroland vil være enda verre om valutaunionen skulle bryte sammen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. september 2011)
torsdag 22. september 2011
Konkurranse og rasisme
Bidrar den ”ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land” til fremmedfrykt og rasisme?
Liberalisering og hardere konkurranse i arbeidslivet, bidrar det til høyre-ekstremismen rundt om i Europa? Det har et bredt opplagt forskningsprosjekt prøvd å besvare.
I mange europeiske land har høyrepopulistiske og høyre-ekstremistiske partier fått økende tilslutning fra 1980-tallet av. Et forskningsprosjekt finansiert av EU-kommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og utviklingen av det europeiske ekstrem-høyre. (“Socio-Economic Change, Individual Reactions and the Appeal of the Extreme Right”, SIREN, 2002-2004)
Den bredt sammensatte forskergruppa tok for seg Vlaams Blok i Belgia, Dansk Folkeparti, Front National i Frankrike, Alleanza Nazionale og Lega Nord i Italia, det Sveitsiske folkepartiet (SVP) og de høyre-ekstreme partiene i Tyskland, Østerrike og Ungarn.
Disse partiene likner hverandre når det gjelder å samle velgere på ved å puste til fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. De har til dels svært ulik profil ellers. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer av det økonomiske livet på prinsipielt grunnlag, mens andre satser på sosialpolitisk overbudspolitikk.
SIREN-prosjektet hadde som utgangspunkt at svingningen mot friere markeder og hardere konkurranse er et “samfunnseksperiment” av så store dimensjoner at virkningene burde undersøkes.
Prosjektet tok utgangspunkt i at tøffe arbeidsvilkår og problem med helse og sikkerhet på arbeidsplassen ikke er noe som hører fortida til. Tvert imot: I de fleste land har arbeidspresset økt samtidig som stadig flere frykter å miste jobben på grunn av de voldsomme omstillingene i arbeidslivet.
Forskerne fant ut at når arbeidsforhold forverres, opplever ansatte det ekstra ille fordi det ikke stemmer med det vanlige bildet av arbeidslivet i moderne ”velferdssamfunn”. Når jobbene blir mer utrygge, og tilknytningen til arbeidslivet mer tilfeldig, blir det samtidig verre enn før å oppleve at arbeidsvilkåra også forverres og rammer en sjøl. Det oppleves ekstra tøft at den sosiale beskyttelsen gjennom offentlige velferdsordninger samtidig svekkes i mange land.
SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av de siste to tiåra. Det provoserer at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten, ikke bekjempes mer aktivt fra politisk hold. Mange opplever det slik at ”arbeidernes verden var forsvunnet fra den politiske scenen og fra media”. Skuffelsen er særlig stor i forhold til de sosialdemokratiske partiene – men også til fagbevegelsen.
Blant de utsatte gruppene i arbeidslivet er det to hovedmåter å reagere på – enten ved å legge skylda på seg sjøl eller ved å legge ansvaret på andre – på politikere eller på innvandrere. Mange velger en slags ”dobbel avgrensning” – mot ”de der oppe” (ledelse og politikere) og mot ”de der nede” (innvandrere, asylsøkere og folk de oppfatter som trygdemisbrukere). De oppfatter ”de der oppe” som folk som ”ikke vet noe om hvordan det er, og som ikke bryr seg om hvordan det er”.
SIREN-undersøkelsen kom fram til at det i forhold til utviklingen i arbeidslivet er to ”psykologiske veier” til høyre-ekstreme holdninger, én vei for vinnere og én vei for tapere.
Det fins ei gruppe mennesker som utvikler høyre-ekstreme holdninger sjøl om de opplever at arbeidslivet har endra seg til det bedre. Det typiske for folk på ”vinnerveien” er at de identifiserer seg sterkt med arbeidsplassen og opplever at de sjøl har egenskaper som sikrer at de hevder seg bra i konkurransen. De utvikler en slags sosial darwinisme (det er den sterkeste som har rett til å overleve), de preges av sjåvinisme (nedvurdering av andre nasjoner og kulturer), av fordommer mot innvandrere – og de kan ende i høyre-ekstremisme på det grunnlaget.
Den største gruppa fins på ”taperveien”. Den er typisk for folk som ser seg som ofre for en utvikling de ikke mestrer. De opplever samfunnet som urettferdig og er overbevist om at jobben de gjør, ikke blir verdsatt etter fortjeneste. De opplever seg sjøl som ikke dyktige nok eller sterke nok til å bedre situasjonen med egne krefter – og retter aggresjonen utad, ofte mot innvandrere. Dermed er veien til høyre-ekstremisme kort.
Utryggheten og ytelseskrava gjør at mange av dem opptrer ubarmhjertig overfor mennesker en ikke identifiserer seg med. Aggresjonen rettes mot sosiale grupper som blir oppfatta som å leve på samfunnet uten å yte noe tilbake. Det viser seg for eksempel at det ofte trekkes et klart skille mellom innvandrere som jobber og de som ikke jobber. Men også dette skillet kan bli tvetydig:
Hvis innvandrerne ikke jobber, anklages de for å være en byrde for samfunnet. Hvis de kommer i jobb, anklages de for å ta jobbene fra andre. Men da er det karakteristisk at aggresjonen i hovedsak rettes mot billigarbeidende innvandrere og ikke mot de arbeidsgiverne som ansetter innvandrere til lav lønn.
Fremmedfrykt og rasisme er ofte ikke er utgangspunktet, men noe som oppstår fordi situasjonen disse ”taperne” er i, ikke blir forstått og anerkjent. Det er en av konklusjonene i forskningsprosjektet. Kjernen i problemet er opplevelsen av urett og avmakt
En annen konklusjon er at konkurranse og kampen om konkurranseevne ikke må dominere den økonomiske politikken: Det er nødvendig ”å temme den ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land.”
Fremskrittspartiet fikk et (midlertidig?) tilbakeslag ved dette valget. Likevel kan det være grunn til å spørre. Er sammenhengen mellom arbeidsliv og fremmedfrykt likedan også i Norge? Det kunne noen EØS-forskere finne ut av.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. september 2011)
Liberalisering og hardere konkurranse i arbeidslivet, bidrar det til høyre-ekstremismen rundt om i Europa? Det har et bredt opplagt forskningsprosjekt prøvd å besvare.
I mange europeiske land har høyrepopulistiske og høyre-ekstremistiske partier fått økende tilslutning fra 1980-tallet av. Et forskningsprosjekt finansiert av EU-kommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og utviklingen av det europeiske ekstrem-høyre. (“Socio-Economic Change, Individual Reactions and the Appeal of the Extreme Right”, SIREN, 2002-2004)
Den bredt sammensatte forskergruppa tok for seg Vlaams Blok i Belgia, Dansk Folkeparti, Front National i Frankrike, Alleanza Nazionale og Lega Nord i Italia, det Sveitsiske folkepartiet (SVP) og de høyre-ekstreme partiene i Tyskland, Østerrike og Ungarn.
Disse partiene likner hverandre når det gjelder å samle velgere på ved å puste til fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. De har til dels svært ulik profil ellers. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer av det økonomiske livet på prinsipielt grunnlag, mens andre satser på sosialpolitisk overbudspolitikk.
SIREN-prosjektet hadde som utgangspunkt at svingningen mot friere markeder og hardere konkurranse er et “samfunnseksperiment” av så store dimensjoner at virkningene burde undersøkes.
Prosjektet tok utgangspunkt i at tøffe arbeidsvilkår og problem med helse og sikkerhet på arbeidsplassen ikke er noe som hører fortida til. Tvert imot: I de fleste land har arbeidspresset økt samtidig som stadig flere frykter å miste jobben på grunn av de voldsomme omstillingene i arbeidslivet.
Forskerne fant ut at når arbeidsforhold forverres, opplever ansatte det ekstra ille fordi det ikke stemmer med det vanlige bildet av arbeidslivet i moderne ”velferdssamfunn”. Når jobbene blir mer utrygge, og tilknytningen til arbeidslivet mer tilfeldig, blir det samtidig verre enn før å oppleve at arbeidsvilkåra også forverres og rammer en sjøl. Det oppleves ekstra tøft at den sosiale beskyttelsen gjennom offentlige velferdsordninger samtidig svekkes i mange land.
SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av de siste to tiåra. Det provoserer at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten, ikke bekjempes mer aktivt fra politisk hold. Mange opplever det slik at ”arbeidernes verden var forsvunnet fra den politiske scenen og fra media”. Skuffelsen er særlig stor i forhold til de sosialdemokratiske partiene – men også til fagbevegelsen.
Blant de utsatte gruppene i arbeidslivet er det to hovedmåter å reagere på – enten ved å legge skylda på seg sjøl eller ved å legge ansvaret på andre – på politikere eller på innvandrere. Mange velger en slags ”dobbel avgrensning” – mot ”de der oppe” (ledelse og politikere) og mot ”de der nede” (innvandrere, asylsøkere og folk de oppfatter som trygdemisbrukere). De oppfatter ”de der oppe” som folk som ”ikke vet noe om hvordan det er, og som ikke bryr seg om hvordan det er”.
SIREN-undersøkelsen kom fram til at det i forhold til utviklingen i arbeidslivet er to ”psykologiske veier” til høyre-ekstreme holdninger, én vei for vinnere og én vei for tapere.
Det fins ei gruppe mennesker som utvikler høyre-ekstreme holdninger sjøl om de opplever at arbeidslivet har endra seg til det bedre. Det typiske for folk på ”vinnerveien” er at de identifiserer seg sterkt med arbeidsplassen og opplever at de sjøl har egenskaper som sikrer at de hevder seg bra i konkurransen. De utvikler en slags sosial darwinisme (det er den sterkeste som har rett til å overleve), de preges av sjåvinisme (nedvurdering av andre nasjoner og kulturer), av fordommer mot innvandrere – og de kan ende i høyre-ekstremisme på det grunnlaget.
Den største gruppa fins på ”taperveien”. Den er typisk for folk som ser seg som ofre for en utvikling de ikke mestrer. De opplever samfunnet som urettferdig og er overbevist om at jobben de gjør, ikke blir verdsatt etter fortjeneste. De opplever seg sjøl som ikke dyktige nok eller sterke nok til å bedre situasjonen med egne krefter – og retter aggresjonen utad, ofte mot innvandrere. Dermed er veien til høyre-ekstremisme kort.
Utryggheten og ytelseskrava gjør at mange av dem opptrer ubarmhjertig overfor mennesker en ikke identifiserer seg med. Aggresjonen rettes mot sosiale grupper som blir oppfatta som å leve på samfunnet uten å yte noe tilbake. Det viser seg for eksempel at det ofte trekkes et klart skille mellom innvandrere som jobber og de som ikke jobber. Men også dette skillet kan bli tvetydig:
Hvis innvandrerne ikke jobber, anklages de for å være en byrde for samfunnet. Hvis de kommer i jobb, anklages de for å ta jobbene fra andre. Men da er det karakteristisk at aggresjonen i hovedsak rettes mot billigarbeidende innvandrere og ikke mot de arbeidsgiverne som ansetter innvandrere til lav lønn.
Fremmedfrykt og rasisme er ofte ikke er utgangspunktet, men noe som oppstår fordi situasjonen disse ”taperne” er i, ikke blir forstått og anerkjent. Det er en av konklusjonene i forskningsprosjektet. Kjernen i problemet er opplevelsen av urett og avmakt
En annen konklusjon er at konkurranse og kampen om konkurranseevne ikke må dominere den økonomiske politikken: Det er nødvendig ”å temme den ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land.”
Fremskrittspartiet fikk et (midlertidig?) tilbakeslag ved dette valget. Likevel kan det være grunn til å spørre. Er sammenhengen mellom arbeidsliv og fremmedfrykt likedan også i Norge? Det kunne noen EØS-forskere finne ut av.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. september 2011)
Det ingen visste i 1992
Gjennom EØS får Høyre, Fr.p og Venstre det arbeidslivet de vil ha. Hva med Arbeiderpartiet?
”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var". Det var konklusjonen til jussprofessor Torstein Eckhoff etter at EØS-forhandlingene var over i mars 1992. Her er to typiske krav:
Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet."
Krav 9:"Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."
På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Da hadde EU nettopp lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til de fem andre partiene.
Det LOs representantskap ikke visste i 1992, var at EØS ville påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt den gang.
1. Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.
Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.
2. LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.
Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.
3. EUs vikarbyrådirektiv er til intens debatt i mange forbund og blir en hovedsak på landsmøtet til Fellesforbundet i oktober.
Direktivet pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare.
4. EU har vedtatt et direktiv om hvordan sesongarbeidere kan hentes inn fra land utafor EU til bransjer med store sesongvariasjoner. Direktivet skal bidra til at innvandringen av sesongarbeidere fra tredjeland til EU kan øke i omfang. Det betyr at både seriøse og useriøse arbeidsgivere kan forsyne seg av et enda større hav av arbeidsvillige fra land med ekstremt lave lønninger og stor arbeidsløshet. Det tjener de useriøse mest på.
”Direktivet garanterer bare et minimum av ansettelsesvilkår og åpner døra for sosial dumping i stor organisert skala og for svindel”, står det i en uttalelse fra Euro-LO fra oktober 2010.
5. EU-domstolen har det siste tiåret skritt for skritt påtvunget motvillige regjeringer at helsetjenester er skal flyte fritt på tvers av nasjonale grenser. Over hele Europa har helseministrene lenge hatt problem nok med å holde styr på helseutgiftene innen nasjonale rammer. Med fri flyt over hele EØS-området blir styringsproblemene enda større for enhver helseminister. Det har regjeringene skjønt, men det spiller ingen rolle for EU-domstolen. Så da blir det slik.
6. Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
7. Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.
Alle disse virkningene av EØS på arbeidslivet tar Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre imot med glede. Det var Gro som lanserte EØS-sporet inn i EU, og etterpå har Arbeiderparti-ledelsen velsigna alt som kommer til oss fra Brussel. Ære være dem som hindra postdirektivet og som jobber for å endre Arbeiderpartiet innafra. Men stemme på partiet – og dermed for alt som EU vil påføre norsk arbeidsliv gjennom EØS?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var". Det var konklusjonen til jussprofessor Torstein Eckhoff etter at EØS-forhandlingene var over i mars 1992. Her er to typiske krav:
Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet."
Krav 9:"Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."
På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Da hadde EU nettopp lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til de fem andre partiene.
Det LOs representantskap ikke visste i 1992, var at EØS ville påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt den gang.
1. Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.
Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.
2. LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.
Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.
3. EUs vikarbyrådirektiv er til intens debatt i mange forbund og blir en hovedsak på landsmøtet til Fellesforbundet i oktober.
Direktivet pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare.
4. EU har vedtatt et direktiv om hvordan sesongarbeidere kan hentes inn fra land utafor EU til bransjer med store sesongvariasjoner. Direktivet skal bidra til at innvandringen av sesongarbeidere fra tredjeland til EU kan øke i omfang. Det betyr at både seriøse og useriøse arbeidsgivere kan forsyne seg av et enda større hav av arbeidsvillige fra land med ekstremt lave lønninger og stor arbeidsløshet. Det tjener de useriøse mest på.
”Direktivet garanterer bare et minimum av ansettelsesvilkår og åpner døra for sosial dumping i stor organisert skala og for svindel”, står det i en uttalelse fra Euro-LO fra oktober 2010.
5. EU-domstolen har det siste tiåret skritt for skritt påtvunget motvillige regjeringer at helsetjenester er skal flyte fritt på tvers av nasjonale grenser. Over hele Europa har helseministrene lenge hatt problem nok med å holde styr på helseutgiftene innen nasjonale rammer. Med fri flyt over hele EØS-området blir styringsproblemene enda større for enhver helseminister. Det har regjeringene skjønt, men det spiller ingen rolle for EU-domstolen. Så da blir det slik.
6. Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
7. Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.
Alle disse virkningene av EØS på arbeidslivet tar Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre imot med glede. Det var Gro som lanserte EØS-sporet inn i EU, og etterpå har Arbeiderparti-ledelsen velsigna alt som kommer til oss fra Brussel. Ære være dem som hindra postdirektivet og som jobber for å endre Arbeiderpartiet innafra. Men stemme på partiet – og dermed for alt som EU vil påføre norsk arbeidsliv gjennom EØS?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)