På to punkter villeder Stoltenberg ukritiske media – og dermed opinionen – i begrunnelsen for å godta tjenestedirektivet:
1. Det fins ingen utredninger som viser at regjeringens tiltak mot sosial dumping kan hindre at tjenestedirektivet øker omfanget av sosial dumping i Norge.
2. Regjeringen kan ikke gi noen av de garantiene som LO-ledelsen har bedt om som vilkår for å gi opp motstanden mot tjenestedirektivet.
Ingen av de sju utredningene som regjeringen bestilte i desember 2007 skulle ta for seg spørsmålet om tjenestedirektivet ville føre til økt sosial dumping.
FAFO ble gitt oppgaven om å ”vurdere hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan ha for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping”. Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var altså om regjeringens tiltakspakke mot sosial dumping var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping.
Svaret fra FAFO var at ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. På et par punkter kan det være en diskuterbar konklusjon. Men det springende punktet er jo om tiltakspakka til regjeringen er tilstrekkelig til å hindre at tjenestedirektivet fører til økt sosial dumping. Det ble FAFO ikke bedt om å undersøke.
Dermed måtte utredningen til FAFO bli en total avsporing i forhold til den uroen som uttrykkes i Soria Moria-erklæringen når regjeringen der forplikter seg til å ”arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”.
FAFO ble bedt om å utrede noe som ikke kunne bety noe for den egentlige debatten: om tjenestedirektivet vil øke faren for sosial dumping i det norske arbeidslivet.
Det er å føre folk bak lyset når først Dag Terje Andersen, så Sylvia Brustad og nå Jens Stoltenberg hevder at utredninger viser at tjenestedirektivet ikke vil øke faren for sosial dumping i Norge.
Det blir desto mer pinlig når det foreligger to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i det høringsnotatet som ble sendt ut i sommer fra Sylvia Brustads departement. Det er både uredelig og feigt når de utredningene til de Facto er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?
Oversett blir det også at FAFO-utredningen på ett punkt påviser at et viktig tiltak mot sosial dumping faktisk er i strid med tjenestedirektivet. Det gjelder den såkalte anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben og kan underby andre entreprenører fordi jobben da gjøres av folk som verken har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger eller oppsigelsesvern.
LO-ledelsen har bedt om en serie garantier for at norsk arbeidsrett kan bestå. Slike garantier har Stoltenberg ikke noe grunnlag for å gi.
I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.
Fra regjeringen og fra LO-ledelsen ble det høsten 1994 kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.
De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Domstolen banker inn at nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.
Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994 fra regjeringen til Ingvar Carlsson og fra den svenske LO-ledelsen.
Det eneste disse garantiene hvilte på, var et brev som arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund fikk fra Padraig Flynn, den i EU-kommisjonen som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål. I dette brevet sto det at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)
Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.
Men garantert ble det – fra den svenske regjeringen.
Det hjelper heller ikke om Stoltenberg klarer å få EU-kommisjonen til å bekrefte de garantiene som han forsøker å berolige LO med. I forbindelse med Vaxholm-saken ga EU-kommisjonen langt på vei støtte til Sverige i en vurdering som ble sendt til EF-domstolen. Domstolen tok ikke hensyn til denne vurderingen. Seinere har EU-kommisjonen i alle tilsvarende saker lagt domstolens premisser til grunn.
Det viser at heller ikke EU-kommisjonen kan gi noen garantier om rettstilstanden i EU. Rettstilstanden i EU fastlegges av EF-domstolen – og bare der. Derfor bløffer Stoltenberg også på dette punktet. Han lover LO noe som EF-domstolen når som helst kan feie til side
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag15. november 2008)
mandag 24. november 2008
Pensjoner på anbud
Kan forvaltningen av kommunale tjenestepensjoner forbeholdes norske selskap?
EU-kommisjonen har reist sak mot Tyskland i EF-domstolen fordi tyske kommuner har inngått avtaler om forvaltning av tjenestepensjoner uten at slike oppdrag er lagt ut på anbud i hele EU. Det er ingen grunn til at tyske tjenestepensjoner skal være forbeholdt tyske pensjonskasser, mener EU-kommisjonen.
De tyske reglene for tjenestepensjon innebærer at den enkelte ansatte sjøl velger hvor stor del av lønna som skal avsettes som innskudd til en tjenestepensjon. Øvre grense er 4 prosent av lønna. Deretter forhandler arbeidsgiver og fagforening om hvilken pensjonskasse som skal forvalte disse pensjonsinnskuddene.
Denne ordningen gjelder både privat og offentlig sektor, men EU-kommisjonen har gått til sak mot kommunale arbeidsgivere fordi private selskap ikke er pålagt noe slikt anbudskrav. Det er 110 tyske byer som overstiger terskelverdien, og som derfor skulle ha lagt forvaltningen av de tariffavtalte tjenestepensjonene ut på anbud.
Tyske kommuner bruker etter avtale med de ansattes organisasjoner enten kommunale forsikringsselskap eller Tysklands største offentlige bank- og forsikringsselskap, ”Sparkassen-Finanzgruppe”, til å forvalte pensjonsinnbetalingene.
Slike avtaler med de lokale fagforeningene vil EU-kommisjonen ha slutt på. Forvaltningen av tjenestepensjonene skal ut på anbud i hele EU. Kravet vil så være at billigste anbud skal velges.
Midt i det globale finanskaoset som vi nå virvles inn i, virker dette mer enn meningsløst. Bør kommuner og ansatte virkelig se seg om etter det selskapet som lover å være billigst, eller er det større grunn til å velge det mest solide og tillitvekkende selskapet?
Sparkassen-Finanzgruppe består av 630 ulike lokalbanker og lokale forsikringsselskap og er en gigant med 370.000 ansatte. Men det er overveiende offentlig eid – og provoserer åpenbart EU-kommisjonen ekstra mye av den grunn.
Det at lønningene er fastlagt gjennom tariffavtaler, har ifølge EU-kommisjonen ingen betydning og viser til EF-domstolens praksis som ”entydig” innebærer at det ikke er noe ”generelt forbehold for avtalefrihet” i EU-retten.
EU-kommisjonen fastslår i tillegg at den avtalefriheten som fastslås i den tyske grunnloven ikke opphever plikten til å legge forvaltningen av tariffavtalte tjenestepensjoner ut på anbud.
Den tyske regjeringen håper på støtte i hvert fall fra Danmark, Sverige og Østerrike som alle har pensjonsordninger som likner på den tyske. I Sverige har alle de store organisasjonene både for lønnstakerne og for de offentlige arbeidsgiverne reagert på utspillet til EU-kommisjonen. De frykter at hvis EU-kommisjonen får medhold i EF-domstolen, kan det ramme også andre deler av forhandlingsretten i arbeidslivet.
Både på privat og offentlig side har organisasjonene i det svenske arbeidslivet forlangt at regjeringen går ut med støtte til den tyske regjeringen i forbindelse med behandlingen i EF-domstolen. De mener at spørsmålet om anbud må avgjøres av partene i arbeidslivet og ikke av EF-domstolen.
Også i Danmark har alle hovedorganisasjonene i offentlig sektor, både for de ansatte og for kommunene, gått inn for at den danske regjeringen må gi sin støtte til Tyskland i denne saken.
- Det er et angrep på den medbestemmelsen danske lønnstakere har over sine egne pensjoner, hevder en talsperson i FTF, det største fagforbundet for offentlig ansatte: ”Våre pensjonskasser er eid av medlemmene, men hvor blir det av medbestemmelsen hvis et spansk aksjeselskap overtar sjukepleiernes pensjoner?”
I Norge er KLP (Kommunal Landspensjonskasse) den viktigste forvalteren av tjenestepensjonene i kommunesektoren og for helseforetakene. Drøyt 330 kommuner og fylkeskommuner, nesten 30 helseforetak og 2300 kommunale bedrifter har lagt pensjonsordningen sin til KLP. Noen få kommuner har egne pensjonskasser. De øvrige kommunene lar private livsforsikringsselskap forvalte pensjonsordningene sine. Hvis en kommune vil flytte forvaltningen av pensjonene til et annet selskap, gjelder reglene om offentlige anskaffelser.
Hvis EU-kommisjonen vinner fram i rettssaken mot Tyskland, er det helt uvisst om norske kommuner og helseforetak også tvinges til å legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene ut på anbud i hele EU- og EØS-systemet.
Det kan føre til at en viktig norsk finansinstitusjon svekkes, og at deler av pensjonsmarkedet overtas av selskap som det i praksis ikke går an å stille andre krav til enn at de skal drive billigst mulig. Om de drives ut fra samme mål til langsiktig trygghet som KLP har gjort, har en ikke lenger noen garanti for.
I juni kunne KLP melde at selskapet har trukket investeringene sine ut av et femtitall selskap, fire på grunn av korrupsjon, fem for brudd på faglige rettigheter, seks for brudd på andre menneskerettigheter og åtte for grove miljøsynder. I tillegg har KLP trukket seg ut av elleve tobakksprodusenter og 19 våpenprodusenter.
Vil krav om å følge opp etiske retningslinjer kunne stilles hvis norske kommuner må legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene sine ut på åpent anbud i 30 EU- og EØS-land? Det er ikke EF-domstolen bedt om å vurdere, og det er ingen ting i EUs anbudsregler som skulle tilsi at det skulle være mulig.
For dem som har pensjonene sine i KLP, kan det i dagens finanskaos – der forsikringsselskap over hele verden står på randen av konkurs - også telle at styret i KLP kan pålegge eierne (kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og kommunale bedrifter) å skyte inn ekstra egenkapital dersom det er nødvendig for at selskapet skal klare pensjonsforpliktelsene sine.
Slike garantier kan verken EU-kommisjonen eller EF-domstolen gi på vegne av selskap som vinner anbudskonkurransen med et særlig billig tilbud.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 1. november 2008)
EU-kommisjonen har reist sak mot Tyskland i EF-domstolen fordi tyske kommuner har inngått avtaler om forvaltning av tjenestepensjoner uten at slike oppdrag er lagt ut på anbud i hele EU. Det er ingen grunn til at tyske tjenestepensjoner skal være forbeholdt tyske pensjonskasser, mener EU-kommisjonen.
De tyske reglene for tjenestepensjon innebærer at den enkelte ansatte sjøl velger hvor stor del av lønna som skal avsettes som innskudd til en tjenestepensjon. Øvre grense er 4 prosent av lønna. Deretter forhandler arbeidsgiver og fagforening om hvilken pensjonskasse som skal forvalte disse pensjonsinnskuddene.
Denne ordningen gjelder både privat og offentlig sektor, men EU-kommisjonen har gått til sak mot kommunale arbeidsgivere fordi private selskap ikke er pålagt noe slikt anbudskrav. Det er 110 tyske byer som overstiger terskelverdien, og som derfor skulle ha lagt forvaltningen av de tariffavtalte tjenestepensjonene ut på anbud.
Tyske kommuner bruker etter avtale med de ansattes organisasjoner enten kommunale forsikringsselskap eller Tysklands største offentlige bank- og forsikringsselskap, ”Sparkassen-Finanzgruppe”, til å forvalte pensjonsinnbetalingene.
Slike avtaler med de lokale fagforeningene vil EU-kommisjonen ha slutt på. Forvaltningen av tjenestepensjonene skal ut på anbud i hele EU. Kravet vil så være at billigste anbud skal velges.
Midt i det globale finanskaoset som vi nå virvles inn i, virker dette mer enn meningsløst. Bør kommuner og ansatte virkelig se seg om etter det selskapet som lover å være billigst, eller er det større grunn til å velge det mest solide og tillitvekkende selskapet?
Sparkassen-Finanzgruppe består av 630 ulike lokalbanker og lokale forsikringsselskap og er en gigant med 370.000 ansatte. Men det er overveiende offentlig eid – og provoserer åpenbart EU-kommisjonen ekstra mye av den grunn.
Det at lønningene er fastlagt gjennom tariffavtaler, har ifølge EU-kommisjonen ingen betydning og viser til EF-domstolens praksis som ”entydig” innebærer at det ikke er noe ”generelt forbehold for avtalefrihet” i EU-retten.
EU-kommisjonen fastslår i tillegg at den avtalefriheten som fastslås i den tyske grunnloven ikke opphever plikten til å legge forvaltningen av tariffavtalte tjenestepensjoner ut på anbud.
Den tyske regjeringen håper på støtte i hvert fall fra Danmark, Sverige og Østerrike som alle har pensjonsordninger som likner på den tyske. I Sverige har alle de store organisasjonene både for lønnstakerne og for de offentlige arbeidsgiverne reagert på utspillet til EU-kommisjonen. De frykter at hvis EU-kommisjonen får medhold i EF-domstolen, kan det ramme også andre deler av forhandlingsretten i arbeidslivet.
Både på privat og offentlig side har organisasjonene i det svenske arbeidslivet forlangt at regjeringen går ut med støtte til den tyske regjeringen i forbindelse med behandlingen i EF-domstolen. De mener at spørsmålet om anbud må avgjøres av partene i arbeidslivet og ikke av EF-domstolen.
Også i Danmark har alle hovedorganisasjonene i offentlig sektor, både for de ansatte og for kommunene, gått inn for at den danske regjeringen må gi sin støtte til Tyskland i denne saken.
- Det er et angrep på den medbestemmelsen danske lønnstakere har over sine egne pensjoner, hevder en talsperson i FTF, det største fagforbundet for offentlig ansatte: ”Våre pensjonskasser er eid av medlemmene, men hvor blir det av medbestemmelsen hvis et spansk aksjeselskap overtar sjukepleiernes pensjoner?”
I Norge er KLP (Kommunal Landspensjonskasse) den viktigste forvalteren av tjenestepensjonene i kommunesektoren og for helseforetakene. Drøyt 330 kommuner og fylkeskommuner, nesten 30 helseforetak og 2300 kommunale bedrifter har lagt pensjonsordningen sin til KLP. Noen få kommuner har egne pensjonskasser. De øvrige kommunene lar private livsforsikringsselskap forvalte pensjonsordningene sine. Hvis en kommune vil flytte forvaltningen av pensjonene til et annet selskap, gjelder reglene om offentlige anskaffelser.
Hvis EU-kommisjonen vinner fram i rettssaken mot Tyskland, er det helt uvisst om norske kommuner og helseforetak også tvinges til å legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene ut på anbud i hele EU- og EØS-systemet.
Det kan føre til at en viktig norsk finansinstitusjon svekkes, og at deler av pensjonsmarkedet overtas av selskap som det i praksis ikke går an å stille andre krav til enn at de skal drive billigst mulig. Om de drives ut fra samme mål til langsiktig trygghet som KLP har gjort, har en ikke lenger noen garanti for.
I juni kunne KLP melde at selskapet har trukket investeringene sine ut av et femtitall selskap, fire på grunn av korrupsjon, fem for brudd på faglige rettigheter, seks for brudd på andre menneskerettigheter og åtte for grove miljøsynder. I tillegg har KLP trukket seg ut av elleve tobakksprodusenter og 19 våpenprodusenter.
Vil krav om å følge opp etiske retningslinjer kunne stilles hvis norske kommuner må legge forvaltningen av pensjonsinnskuddene sine ut på åpent anbud i 30 EU- og EØS-land? Det er ikke EF-domstolen bedt om å vurdere, og det er ingen ting i EUs anbudsregler som skulle tilsi at det skulle være mulig.
For dem som har pensjonene sine i KLP, kan det i dagens finanskaos – der forsikringsselskap over hele verden står på randen av konkurs - også telle at styret i KLP kan pålegge eierne (kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og kommunale bedrifter) å skyte inn ekstra egenkapital dersom det er nødvendig for at selskapet skal klare pensjonsforpliktelsene sine.
Slike garantier kan verken EU-kommisjonen eller EF-domstolen gi på vegne av selskap som vinner anbudskonkurransen med et særlig billig tilbud.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 1. november 2008)
Hvem kan garantere?
”Lita på mig!” sa Ingvar Carlsson rett i kamera, og det ble ja-flertall i Sverige
Hvem kan garantere at faglige rettigheter og norsk arbeidsrett kan videreføres slik det er i dag? Det er et grunnspørsmål i debatten om tjenestedirektivet.
Mange enkeltspørsmål skulle vi da gjerne hatt svar på:
- Nye tiltak mot sosial dumping, er de lovlige innen EØS, eller ulovlige?
- Hvor effektivt kan for eksempel en ordning med solidaransvar utformes uten at EFTA-domstolen dømmer den ulovlig?
Vi veit at anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften etter alt å dømme er i strid med EØS-retten. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben uten at de har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger og oppsigelsesvern.
Norsk Teknologi, en av NHO-foreningene, klagde i januar 2008 allmenngjøringsloven inn for overvåkingsorganet ESA med påstand om at loven er i strid med EØS-retten. Det har lovavdelingen i Justisdepartementet avvist. Avvisningen ble i media framstilt som en stor seier for LO – og et tilsvarende tap for NHO.
Men kan et norsk departement garantere noe som helst som har med EØS å gjøre? Hvis ESA gir Norsk Teknologi medhold, og saken går videre til EFTA-domstolen, teller vurderingene i et norsk departement svært lite.
Det tøffeste lærestykket om hvem som kan garantere noe i forhold til EU, var det som ble starta høsten 1994 i Sverige.
I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.
Ja-sida i fagbevegelsen og i sosialdemokratiet brukte store ord om hvilke garantier Sverige hadde fått på dette området. Etter at Ingvar Carlsson i september 1994 hadde overtatt som statsminister etter høyrelederen Carl Bildt, var ”Lita på oss!” hovedbudskapet hans: Det er trygt å melde seg inn i EU.
Over hele Sverige skulle helsides annonser i avisene og plakater med Ingvar Carlsson og Mona Sahlin rydde vekk all den tvilen som Carl Bildt hadde etterlatt seg da han med brutal ærlighet gjorde det mer enn klart hva som var meningen med EF-medlemskapet:
- å få vekk den særsvenske stemmen i internasjonal politikk, arven etter Olof Palme,
- og bli kvitt plagsomme velferdsordninger og faglige rettigheter fra det svenske ”Folkhemmet”– det han kalte arven etter Per Albin Hansson og Tage Erlander, Sveriges statsministre fra 1932 til 1969
Da Carl Bildt ble statsminister i 1991, var det fire EF-tilhengere for hver EF-motstander i Sverige. Det var da EU-motstanden eksploderte. Allerede fra mai 1992 var det ut oktober 1994 stabilt nei-flertall på alle meningsmålinger i Sverige.
Hadde Carl Bildt fortsatt som statsminister helt fram til folkeavstemningen i november 1994, hadde det ikke blitt noe ja-flertall i Sverige. På meningsmålingene ble det ja-flertall først da det var igjen to uker til folkeavstemningen.
Fra den nye regjeringen og fra LO-ledelsen ble det kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.
De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.
Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994.
Etter at forhandlingene om medlemskap var sluttført, fastslo LO-ledelsen: ”EU har garantert at man ikke vil ødelegge eller gripe inn i den svenske arbeidsrettstradisjonen, noe som kommer til å framgå av forhandlingsprotokollen.”
Forbundsledelsen i Metallforbundet slo fast det samme: ”Andre viktige krav som at svenske kollektivavtaler skal gjelde når utenlandske selskap arbeider midlertidig i Sverige og muligheten for å vedta kamptiltak i den forbindelse, er slått fast i forhandlingene.” (Metallinfo nr. 6/94)
Fra andre forbund kom samme melding. Hvorfor skulle velgerne tvile når Ingvar Carlsson fra helsider i avisene og plakater over hele Sverige banka inn budskapet: ”Lita på mig!”
Hvilket grunnlag var det for å gi slike garantier?
Også Carl Bildts regjering forsto etter hvert at uroen i fagbevegelsen måtte dempes. Den tok derfor i 1993 kontakt med Padraig Flynn som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål i EU-kommisjonen. Bildt-regjeringen ba om en bekreftelse på at det ikke var noen grunn til uro over hva som kunne skje med forhandlings- og streikeretten og med andre deler av den svenske arbeidsretten.
I november 1993 fikk arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund et brev fra Padraig Flynn som lovte at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)
Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.
Men garantert ble det – fra svensk side!
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. oktober 2008)
Hvem kan garantere at faglige rettigheter og norsk arbeidsrett kan videreføres slik det er i dag? Det er et grunnspørsmål i debatten om tjenestedirektivet.
Mange enkeltspørsmål skulle vi da gjerne hatt svar på:
- Nye tiltak mot sosial dumping, er de lovlige innen EØS, eller ulovlige?
- Hvor effektivt kan for eksempel en ordning med solidaransvar utformes uten at EFTA-domstolen dømmer den ulovlig?
Vi veit at anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften etter alt å dømme er i strid med EØS-retten. Det er den klausulen som gjør det mulig for offentlige oppdragsgivere å hindre at entreprenøren lar ”sjølstendige næringsdrivende” gjøre jobben uten at de har rett til inntekt på linje med tarifflønn, sjukepenger, pensjonsordninger og oppsigelsesvern.
Norsk Teknologi, en av NHO-foreningene, klagde i januar 2008 allmenngjøringsloven inn for overvåkingsorganet ESA med påstand om at loven er i strid med EØS-retten. Det har lovavdelingen i Justisdepartementet avvist. Avvisningen ble i media framstilt som en stor seier for LO – og et tilsvarende tap for NHO.
Men kan et norsk departement garantere noe som helst som har med EØS å gjøre? Hvis ESA gir Norsk Teknologi medhold, og saken går videre til EFTA-domstolen, teller vurderingene i et norsk departement svært lite.
Det tøffeste lærestykket om hvem som kan garantere noe i forhold til EU, var det som ble starta høsten 1994 i Sverige.
I forbindelse med forhandlingene om svensk medlemskap i EU krevde hele fagbevegelsen at svenske tariffavtaler må kunne gjelde når utenlandske selskap utfører arbeid i Sverige - og at fagbevegelsen må kunne sette inn kamptiltak for å få til en tariffavtale med et slikt selskap.
Ja-sida i fagbevegelsen og i sosialdemokratiet brukte store ord om hvilke garantier Sverige hadde fått på dette området. Etter at Ingvar Carlsson i september 1994 hadde overtatt som statsminister etter høyrelederen Carl Bildt, var ”Lita på oss!” hovedbudskapet hans: Det er trygt å melde seg inn i EU.
Over hele Sverige skulle helsides annonser i avisene og plakater med Ingvar Carlsson og Mona Sahlin rydde vekk all den tvilen som Carl Bildt hadde etterlatt seg da han med brutal ærlighet gjorde det mer enn klart hva som var meningen med EF-medlemskapet:
- å få vekk den særsvenske stemmen i internasjonal politikk, arven etter Olof Palme,
- og bli kvitt plagsomme velferdsordninger og faglige rettigheter fra det svenske ”Folkhemmet”– det han kalte arven etter Per Albin Hansson og Tage Erlander, Sveriges statsministre fra 1932 til 1969
Da Carl Bildt ble statsminister i 1991, var det fire EF-tilhengere for hver EF-motstander i Sverige. Det var da EU-motstanden eksploderte. Allerede fra mai 1992 var det ut oktober 1994 stabilt nei-flertall på alle meningsmålinger i Sverige.
Hadde Carl Bildt fortsatt som statsminister helt fram til folkeavstemningen i november 1994, hadde det ikke blitt noe ja-flertall i Sverige. På meningsmålingene ble det ja-flertall først da det var igjen to uker til folkeavstemningen.
Fra den nye regjeringen og fra LO-ledelsen ble det kjørt en knallhard kampanje om at alle faglige rettigheter ville være trygge hvis Sverige ble medlem av EU.
De ferske dommene til EF-domstolen viser hvor misvisende det var:
- Nasjonal arbeidsrett er underlagt EU-retten. Det fikk ikke svenske velgere vite i 1994.
- Hvis et firma fra et EU-land vinner et oppdrag i Sverige, kan ikke svensk fagbevegelse kreve at dette firmaet inngår tariffavtale med et svensk fagforbund. Det visste ingen tillitsvalgte i svensk fagbevegelse i 1994
- Svenske fagforeninger kan ikke gå til blokade og sympatistreik mot et slikt firma for å tvinge fram en tariffavtale, tiltak som etter svensk lov (Lex Britannia) har vært lovlige siden 1991. Det ante ikke medlemmene i Byggnads noe om i 1994.
Men garantiene om at alt dette var i orden, ble spredt med store bokstaver og høyt lydnivå hele høsten 1994.
Etter at forhandlingene om medlemskap var sluttført, fastslo LO-ledelsen: ”EU har garantert at man ikke vil ødelegge eller gripe inn i den svenske arbeidsrettstradisjonen, noe som kommer til å framgå av forhandlingsprotokollen.”
Forbundsledelsen i Metallforbundet slo fast det samme: ”Andre viktige krav som at svenske kollektivavtaler skal gjelde når utenlandske selskap arbeider midlertidig i Sverige og muligheten for å vedta kamptiltak i den forbindelse, er slått fast i forhandlingene.” (Metallinfo nr. 6/94)
Fra andre forbund kom samme melding. Hvorfor skulle velgerne tvile når Ingvar Carlsson fra helsider i avisene og plakater over hele Sverige banka inn budskapet: ”Lita på mig!”
Hvilket grunnlag var det for å gi slike garantier?
Også Carl Bildts regjering forsto etter hvert at uroen i fagbevegelsen måtte dempes. Den tok derfor i 1993 kontakt med Padraig Flynn som hadde ansvaret for arbeidsliv og sosiale spørsmål i EU-kommisjonen. Bildt-regjeringen ba om en bekreftelse på at det ikke var noen grunn til uro over hva som kunne skje med forhandlings- og streikeretten og med andre deler av den svenske arbeidsretten.
I november 1993 fikk arbeidsmarkedsminister Börje Hörnlund et brev fra Padraig Flynn som lovte at ”Maastricht-avtalen ikke på noen måte krever at svensk praksis på arbeidsmarkedet endres”. (Det var på grunnlag av Maastricht-traktaten at Sverige – og Norge - hadde søkt medlemskap i EU.)
Dette brevet hadde sjølsagt ikke noen juridisk status. De svenske forhandlerne forsøkte derfor å få en tilsvarende garanti inn i forhandlingsprotokollen mellom EU og Sverige. Det endte med en ensidig protokoll fra svensk side, en protokoll som EU-kommisjonen ikke skrev under på.
Men garantert ble det – fra svensk side!
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. oktober 2008)
Veto – og hva så?
EF-domstolen gir et norsk nei til tjenestedirektivet europeisk rekkevidde
Det er uttykkelig fastlagt i EØS-avtalen at hvis Norge tar i bruk retten til å reservere seg, skal Norge og EU forhandle om hvordan forholdet skal være på det området der reservasjonsretten er brukt. Hvis Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, forutsetter EØS-avtalen forhandlinger om hvordan handelen med tjenester da skal foregå mellom EU og Norge.
Tjenestedirektivet har som formål og virkning at det blir økt konkurranse om å yte tjenester. Det øker faren for sosial dumping fordi konkurransen vil øke mest i de delene av arbeidslivet som ikke dekkes av tariffavtaler og der det er flest useriøse arbeidsgivere. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. Avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.
Ifølge FAFO har kortvarig tjenestemobilitet ” blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.” (”Grenseløst arbeidsliv”, november 2006)
EUs tjenestedirektiv fremmer nettopp denne typen ”flyktig tjenestemobilitet” og øker dermed faren for sosial dumping. Det er derfor viktig å forhandle vekk de delene av tjenestedirektivet som øker konkurransen i de delene av arbeidslivet der det er flest useriøse arbeidsgivere og der arbeidstakerne er mest sårbare.
De siste dommene til EF-domstolen dramatiserer disse farene ved tjenestedirektivet. De som har forsvart dette direktivet, har vist til at EUs utstasjoneringsdirektiv skal sikre ”norske” lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere utstasjonert fra andre land. Men to av dommene (Rüffert- og Luxemburg-dommene) river store hull i det sikkerhetsnettet som utstasjoneringsdirektivet var ment å være.
Disse dommene gjør det nødvendig å sikre at EFTA-domstolen ikke kan felle tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Det kan bare skje ved at den norske regjeringen oppnår en avtale med EU om at når Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, må dette bety at EØS-retten på varig grunnlag skal være annerledes enn EU-retten når det gjelder handelen med tjenester mellom Norge og EU.
Fire forhold er da av avgjørende betydning:
1. ILO-konvensjon nr. 94 om at offentlige oppdragsgivere kan stille krav om lønn i samsvar med norsk tariffavtale, må gjelde i Norge også om denne konvensjonen skulle settes til side i EU. Det må bekreftes enten ved en endring i EØS-avtalen eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.
2. Anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften må sikres gjennom EØS-avtalen – for eksempel gjennom en egen protokoll. Det er nødvendig fordi denne klausulen er i strid med tjenestedirektivet - ifølge den FAFO-utredningen om sosial dumping som regjeringen bestilte i desember.
3. Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelsen av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ”sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har”, må skrives inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.
4. Implementeringen av ustasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må om nødvendig endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene. Deretter må de endrede formuleringene tas inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller i en protokoll til EØS-avtalen.
Disse fire punktene er i samsvar med krav som nå fremmes fra Euro-LO og fra fagbevegelsen i mange EU-land om å forebygge framtidige dommer som kan ramme faglige rettigheter og undergrave nasjonale standarder for lønns- og arbeidsvilkår slik som Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene har gjort.
- Det arbeides for at Lisboa-traktaten får et tillegg i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
- Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
- Det er stilt krav om at de medlemsland som ønsker det, får garantier for å kunne beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen gjennom å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten.
Hvis punktene 1-4 blir ufravikelige norske forhandlingskrav i forbindelse med en norsk reservasjon mot tjenestedirektivet, vil de derfor kunne inngå i en bred europeisk kampanje for å motvirke virkningene av de fire dommene til EF-domstolen.
Nettopp fordi Norge har mulighet for å reservere seg mot tjenestedirektivet, har Norge en forhandlingsposisjon overfor EU som andre land og fagbevegelsen der ikke har. Vi har derfor et historisk ansvar for å utnytte denne muligheten, ikke bare til fordel for utenlandske og norske arbeidstakere i norsk arbeidsliv, men også for å få til en rettstilstand for arbeidslivet som det blir lettere å slåss for også innad i EU.
Men hva hvis EU-kommisjonen avviser de fire krava våre?
Da har Flåthen og Stoltenberg bare én ting å gjøre: De må ut i Europa for å mobilisere breiest mulig støtte fra fagorganisasjoner og regjeringer for de norske krava. Hvis støtten kan føre til at Norge vinner fram med sine krav, skjerpes kampen mot dommene til EF-domstolen i mange EU-land.
Og hvis forhandlingene med EU drar ut så lenge at de ikke er avslutta før valget i 2009?
Da gir punktene 1-4 et godt grunnlag for en offensiv valgkamp fra fagbevegelsen og de rødgrønne partiene når det gjelder forsvaret for anstendige lønns- og arbeidsvilkår.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. oktober 2008)
Det er uttykkelig fastlagt i EØS-avtalen at hvis Norge tar i bruk retten til å reservere seg, skal Norge og EU forhandle om hvordan forholdet skal være på det området der reservasjonsretten er brukt. Hvis Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, forutsetter EØS-avtalen forhandlinger om hvordan handelen med tjenester da skal foregå mellom EU og Norge.
Tjenestedirektivet har som formål og virkning at det blir økt konkurranse om å yte tjenester. Det øker faren for sosial dumping fordi konkurransen vil øke mest i de delene av arbeidslivet som ikke dekkes av tariffavtaler og der det er flest useriøse arbeidsgivere. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. Avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.
Ifølge FAFO har kortvarig tjenestemobilitet ” blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ”Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.” (”Grenseløst arbeidsliv”, november 2006)
EUs tjenestedirektiv fremmer nettopp denne typen ”flyktig tjenestemobilitet” og øker dermed faren for sosial dumping. Det er derfor viktig å forhandle vekk de delene av tjenestedirektivet som øker konkurransen i de delene av arbeidslivet der det er flest useriøse arbeidsgivere og der arbeidstakerne er mest sårbare.
De siste dommene til EF-domstolen dramatiserer disse farene ved tjenestedirektivet. De som har forsvart dette direktivet, har vist til at EUs utstasjoneringsdirektiv skal sikre ”norske” lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere utstasjonert fra andre land. Men to av dommene (Rüffert- og Luxemburg-dommene) river store hull i det sikkerhetsnettet som utstasjoneringsdirektivet var ment å være.
Disse dommene gjør det nødvendig å sikre at EFTA-domstolen ikke kan felle tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Det kan bare skje ved at den norske regjeringen oppnår en avtale med EU om at når Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet, må dette bety at EØS-retten på varig grunnlag skal være annerledes enn EU-retten når det gjelder handelen med tjenester mellom Norge og EU.
Fire forhold er da av avgjørende betydning:
1. ILO-konvensjon nr. 94 om at offentlige oppdragsgivere kan stille krav om lønn i samsvar med norsk tariffavtale, må gjelde i Norge også om denne konvensjonen skulle settes til side i EU. Det må bekreftes enten ved en endring i EØS-avtalen eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.
2. Anti-kontraktørklausulen i anskaffelsesforskriften må sikres gjennom EØS-avtalen – for eksempel gjennom en egen protokoll. Det er nødvendig fordi denne klausulen er i strid med tjenestedirektivet - ifølge den FAFO-utredningen om sosial dumping som regjeringen bestilte i desember.
3. Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelsen av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ”sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har”, må skrives inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller gjennom en protokoll til EØS-avtalen.
4. Implementeringen av ustasjoneringsdirektivet, dvs måten dette direktivet er tatt inn i norsk lov på, må om nødvendig endres slik at den norske lovteksten ikke kan gi grunnlag for dommer i EFTA-domstolen av samme slag som Rüffert- og Luxemburg-dommene. Deretter må de endrede formuleringene tas inn i EØS-avtalen, enten i avtaleteksten eller i en protokoll til EØS-avtalen.
Disse fire punktene er i samsvar med krav som nå fremmes fra Euro-LO og fra fagbevegelsen i mange EU-land om å forebygge framtidige dommer som kan ramme faglige rettigheter og undergrave nasjonale standarder for lønns- og arbeidsvilkår slik som Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene har gjort.
- Det arbeides for at Lisboa-traktaten får et tillegg i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
- Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
- Det er stilt krav om at de medlemsland som ønsker det, får garantier for å kunne beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen gjennom å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten.
Hvis punktene 1-4 blir ufravikelige norske forhandlingskrav i forbindelse med en norsk reservasjon mot tjenestedirektivet, vil de derfor kunne inngå i en bred europeisk kampanje for å motvirke virkningene av de fire dommene til EF-domstolen.
Nettopp fordi Norge har mulighet for å reservere seg mot tjenestedirektivet, har Norge en forhandlingsposisjon overfor EU som andre land og fagbevegelsen der ikke har. Vi har derfor et historisk ansvar for å utnytte denne muligheten, ikke bare til fordel for utenlandske og norske arbeidstakere i norsk arbeidsliv, men også for å få til en rettstilstand for arbeidslivet som det blir lettere å slåss for også innad i EU.
Men hva hvis EU-kommisjonen avviser de fire krava våre?
Da har Flåthen og Stoltenberg bare én ting å gjøre: De må ut i Europa for å mobilisere breiest mulig støtte fra fagorganisasjoner og regjeringer for de norske krava. Hvis støtten kan føre til at Norge vinner fram med sine krav, skjerpes kampen mot dommene til EF-domstolen i mange EU-land.
Og hvis forhandlingene med EU drar ut så lenge at de ikke er avslutta før valget i 2009?
Da gir punktene 1-4 et godt grunnlag for en offensiv valgkamp fra fagbevegelsen og de rødgrønne partiene når det gjelder forsvaret for anstendige lønns- og arbeidsvilkår.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. oktober 2008)
torsdag 2. oktober 2008
Veto mot datalagring?
Reservasjonsretten i EØS-avtalen – hva skjer hvis den brukes?
På oppdrag for IKT-Norge leverte jus-professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett i juni utredningen ”Datalagringsdirektivet og EØS”. Utredningen redegjør for hvordan reservasjonsretten i EØS-avtalen fungerer, og den har derfor interesse også utover den konkrete diskusjonen av datalagringsdirektivet.
EUs direktiv om datalagring har utløst debatt over hele Europa. Direktivet pålegger teleselskap og internettleverandører å lagre alle data som viser hvem du har ringt til, sendt sms eller e-post til, når og hvorfra det skjedde og når du surfer på nettet. Innholdet av samtalene og meldingene skal derimot ikke lagres. Det er politiet som skal ha tilgang til de dataene som lagres – hvis det trengs for å bekjempe ”alvorlig kriminalitet”.
Direktivet ble vedtatt som et indre-marked-direktiv i EU i mars 2006, og fristen for å gjennomføre det var 15.september 2007. For data fra internett og e-post kan medlemsstatene vente til 15. mars 2009 med å gjennomføre det.
Irland har gått til søksmål i EF-domstolen med påstand om at direktivet ikke har noe med det indre markedet å gjøre. Direktivet har som uttalt formål å bekjempe kriminalitet, og Irland argumenterer med at datalagring har svært lite med markeds- og konkurranseforhold å gjøre. Direktivet ble irsk oppfatning vedtatt som et indre-marked-direktiv fordi det ellers ville krevd enstemmighet å få det vedtatt.
Enstemmighet var det ikke. Irland og Slovakia stemte imot ved den endelige avstemningen. Men inntil spørsmålet er avklart i EF-domstolen, gjelder direktivet i alle EU-land. Fordi EU har vedtatt direktivet som et indre-marked-direktiv, legger EU legger til grunn at det skal inn i EØS-avtalen.
I EØS-avtalen har Norge en rett til å reservere seg mot EU-rettsakter som en ikke vil ta inn i avtalen.
Uten denne reservasjonsretten ville EØS-avtalen vært i strid med Grunnloven. Norge kan bare avgi suverenitet til organisasjoner vi er medlem av. Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Men det er EU som vedtar det regelverket som skal gjelde i EØS. Når EU vedtar nye lover (direktiver eller forordninger), gjelder de likevel ikke automatisk i Norge. Norsk lov kan bare endres av Stortinget. Derfor har regjering og Storting denne retten til å reservere seg mot rettsakter som EU vedtar.
Som det sies i utredningen til Arnesen og Sejersted: ” Utgangspunktet er at EØS-avtalen ikke innebærer formell overføring av lovgivningsmyndighet. Det betyr at enhver medlemsstat formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer.”
Det er i EØS-komiteen, beslutningsorganet for EØS-avtalen, at en reservasjon kan fremmes. I EØS-komiteen møtes representanter for Norge, Island og Liechtenstein med EU, og det er denne komiteen som vedtar om nye EU-rettsakter skal tas inn i EØS-avtalen.
De konkrete rettsaktene under EØS-avtalen er plassert i 22 vedlegg – alt etter hvilket saksfelt de regulerer. Dersom Norge velger å reservere seg mot en bestemt rettsakt, foreskriver avtalen en saksgang i to faser.
Først skal EØS-komiteen undersøke ”alle andre muligheter for at denne avtale (EØS-avtalen) fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende”, blant annet ved å ”konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig”. (Art. 102.4) Det betyr at det skal forhandles om Norge, eventuelt etter en tilpasning av sin lovgivning, har en lovgivning som gjør at EØS-avtalen ”fortsatt kan virke tilfredsstillende”.
Hvis det ikke blir enighet om det, ”skal den berørte del av vedlegget …. betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (Art. 102.5)
Dette reiser to spørsmål:
- Hva er den ”berørte del av vedlegget”?
- Siden EØS-komiteen kan ”bestemme det motsatte”, blir neste spørsmål om EU vil ønske at ”den berørte delen av vedlegget” settes ut av kraft?
Utredningen til Arnesen og Sejersted fastslår at datalagringsdirektivet hører inn under vedlegg XI om telekommunikasjonstjenester. I dette vedlegget er rettsaktene fordelt på fire kapitler:
- telekommunikasjonstjenester (27 rettsakter)
- posttjenester (2 rettsakter)
- databeskyttelse (13 rettsakter)
- informasjonssamfunnstjenester (10 rettsakter)
Arnesen og Sejersted mener at den ”berørte delen av vedlegget” må finnes i kapitlet om databeskyttelse, og i det kapitlet er det bare to rettsakter som reelt er berørt av datalagringsdirektivet. I disse rettsaktene er det bare én bestemmelse i ett av dem som er i strid med datalagringsdirektivet.
Konklusjonen er derfor at det er ”kun meget beskjedne deler av EØS-avtalens vedlegg XI som kan sies å kunne bli direkte berørt dersom Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet”.
Det betyr da også at hvis EU skulle velge å suspendere ”de berørte delene av vedlegget”, vil det knapt ha betydning verken for norsk handlefrihet når det gjelder datalagring, for norsk adgang til
EU-markedet eller for stillingen for norske brukere.
Arnesen og Sejersted anbefaler at Norge venter med å ta standpunkt til datalagringsdirektivet til EF-domstolen har avklart om Irland har rett i at det ikke skulle vært vedtatt som et indre-marked-direktiv. Hvis domstolen gir Irland rett idet, er direktivet ugyldig.
De to utrederne mener det uansett kan argumenteres for at direktivet faller utenom virkeområdet til EØS-avtalen, og at det er den mest ”naturlige og legitime begrunnelsen” for en eventuell norsk reservasjon mot direktivet.
Uansett: Det vil ha helt bagatellmessige konsekvenser – både for EU og for Norge – om Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet. En norsk reservasjon mot tjenestedirektivet kan få langt større konsekvenser.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 27.9.2008)
På oppdrag for IKT-Norge leverte jus-professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett i juni utredningen ”Datalagringsdirektivet og EØS”. Utredningen redegjør for hvordan reservasjonsretten i EØS-avtalen fungerer, og den har derfor interesse også utover den konkrete diskusjonen av datalagringsdirektivet.
EUs direktiv om datalagring har utløst debatt over hele Europa. Direktivet pålegger teleselskap og internettleverandører å lagre alle data som viser hvem du har ringt til, sendt sms eller e-post til, når og hvorfra det skjedde og når du surfer på nettet. Innholdet av samtalene og meldingene skal derimot ikke lagres. Det er politiet som skal ha tilgang til de dataene som lagres – hvis det trengs for å bekjempe ”alvorlig kriminalitet”.
Direktivet ble vedtatt som et indre-marked-direktiv i EU i mars 2006, og fristen for å gjennomføre det var 15.september 2007. For data fra internett og e-post kan medlemsstatene vente til 15. mars 2009 med å gjennomføre det.
Irland har gått til søksmål i EF-domstolen med påstand om at direktivet ikke har noe med det indre markedet å gjøre. Direktivet har som uttalt formål å bekjempe kriminalitet, og Irland argumenterer med at datalagring har svært lite med markeds- og konkurranseforhold å gjøre. Direktivet ble irsk oppfatning vedtatt som et indre-marked-direktiv fordi det ellers ville krevd enstemmighet å få det vedtatt.
Enstemmighet var det ikke. Irland og Slovakia stemte imot ved den endelige avstemningen. Men inntil spørsmålet er avklart i EF-domstolen, gjelder direktivet i alle EU-land. Fordi EU har vedtatt direktivet som et indre-marked-direktiv, legger EU legger til grunn at det skal inn i EØS-avtalen.
I EØS-avtalen har Norge en rett til å reservere seg mot EU-rettsakter som en ikke vil ta inn i avtalen.
Uten denne reservasjonsretten ville EØS-avtalen vært i strid med Grunnloven. Norge kan bare avgi suverenitet til organisasjoner vi er medlem av. Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Men det er EU som vedtar det regelverket som skal gjelde i EØS. Når EU vedtar nye lover (direktiver eller forordninger), gjelder de likevel ikke automatisk i Norge. Norsk lov kan bare endres av Stortinget. Derfor har regjering og Storting denne retten til å reservere seg mot rettsakter som EU vedtar.
Som det sies i utredningen til Arnesen og Sejersted: ” Utgangspunktet er at EØS-avtalen ikke innebærer formell overføring av lovgivningsmyndighet. Det betyr at enhver medlemsstat formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer.”
Det er i EØS-komiteen, beslutningsorganet for EØS-avtalen, at en reservasjon kan fremmes. I EØS-komiteen møtes representanter for Norge, Island og Liechtenstein med EU, og det er denne komiteen som vedtar om nye EU-rettsakter skal tas inn i EØS-avtalen.
De konkrete rettsaktene under EØS-avtalen er plassert i 22 vedlegg – alt etter hvilket saksfelt de regulerer. Dersom Norge velger å reservere seg mot en bestemt rettsakt, foreskriver avtalen en saksgang i to faser.
Først skal EØS-komiteen undersøke ”alle andre muligheter for at denne avtale (EØS-avtalen) fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende”, blant annet ved å ”konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig”. (Art. 102.4) Det betyr at det skal forhandles om Norge, eventuelt etter en tilpasning av sin lovgivning, har en lovgivning som gjør at EØS-avtalen ”fortsatt kan virke tilfredsstillende”.
Hvis det ikke blir enighet om det, ”skal den berørte del av vedlegget …. betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (Art. 102.5)
Dette reiser to spørsmål:
- Hva er den ”berørte del av vedlegget”?
- Siden EØS-komiteen kan ”bestemme det motsatte”, blir neste spørsmål om EU vil ønske at ”den berørte delen av vedlegget” settes ut av kraft?
Utredningen til Arnesen og Sejersted fastslår at datalagringsdirektivet hører inn under vedlegg XI om telekommunikasjonstjenester. I dette vedlegget er rettsaktene fordelt på fire kapitler:
- telekommunikasjonstjenester (27 rettsakter)
- posttjenester (2 rettsakter)
- databeskyttelse (13 rettsakter)
- informasjonssamfunnstjenester (10 rettsakter)
Arnesen og Sejersted mener at den ”berørte delen av vedlegget” må finnes i kapitlet om databeskyttelse, og i det kapitlet er det bare to rettsakter som reelt er berørt av datalagringsdirektivet. I disse rettsaktene er det bare én bestemmelse i ett av dem som er i strid med datalagringsdirektivet.
Konklusjonen er derfor at det er ”kun meget beskjedne deler av EØS-avtalens vedlegg XI som kan sies å kunne bli direkte berørt dersom Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet”.
Det betyr da også at hvis EU skulle velge å suspendere ”de berørte delene av vedlegget”, vil det knapt ha betydning verken for norsk handlefrihet når det gjelder datalagring, for norsk adgang til
EU-markedet eller for stillingen for norske brukere.
Arnesen og Sejersted anbefaler at Norge venter med å ta standpunkt til datalagringsdirektivet til EF-domstolen har avklart om Irland har rett i at det ikke skulle vært vedtatt som et indre-marked-direktiv. Hvis domstolen gir Irland rett idet, er direktivet ugyldig.
De to utrederne mener det uansett kan argumenteres for at direktivet faller utenom virkeområdet til EØS-avtalen, og at det er den mest ”naturlige og legitime begrunnelsen” for en eventuell norsk reservasjon mot direktivet.
Uansett: Det vil ha helt bagatellmessige konsekvenser – både for EU og for Norge – om Norge reserverer seg mot datalagringsdirektivet. En norsk reservasjon mot tjenestedirektivet kan få langt større konsekvenser.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 27.9.2008)
mandag 22. september 2008
Kamp eller tilpasning?
Opprøret mot EF-domstolen styres vekk fra en konfrontasjon med EU.
Europeisk fagbevegelse har reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes. Det fins nok av tøffe uttalelser, som for eksempel når John Monks, generalsekretær for Euro-LO, sier at ”tunnellsynet” til EF-domstolen må vekk. Men det er ikke tatt noen som helst effektive grep for å få til en felles strategi for den europeiske fagbevegelsen, langt mindre for å sette hardt mot hardt gjennom en samordna politisk kamp.
Foreløpig er det fire spor som følges:
1. Det er foreslått tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
2. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
3. Det foreslås å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten, unntak som innebærer at enkelte medlemsstater kan beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen
4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar.
En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene,.er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.
Muligheten for å få til en protokoll som endrer EU-traktaten på et så grunnleggende, men omstridt, område, er nok minimal. Uansett hvordan den utformes, ville det kreve at alle EU-regjeringene var enige om det. Sjansen for det er liten, tatt i betraktning at flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.
Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men det er knapt særlig realistisk i dagens politiske konjunkturer.
Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 har ganske sikkert endra balansen i domstolen til fordel for markedsfrihetene og til at den juridiske statusen til faglige rettigheter er svekka.
Men også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokratene i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 4 av 27 regjeringer, og de markedsliberalt orienterte partiene har et klart flertall i EU-parlamentet.
Når kravet om en sosialprotokoll likevel løftes så høyt av ledelsen i Euro-LO, til tross for at mulighetene for å få noe ut av det er så minimale, kan hensikten bare være indremedisinsk: forslaget om en sosialprotokoll skal styre protestene og kampviljen innen europeisk fagbevegelse i en ”ufarlig” retning – vekk fra mer grunnleggende EU-kritikk og fra en konfrontasjon med EU.
En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er også stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund.
Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.
Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.
Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor ikke særlig lovende.
Fra flere hold innen svensk og dansk fagbevegelse er det stilt krav om å få unntak fra Lisboa-traktaten slik at den svenske og danske arbeidslivsmodellen kan beholdes. Det ser ikke ut til at det er noe flertall for noe slikt verken i den svenske Riksdagen eller i det danske Folketinget.
Derimot prøver regjeringene både i Danmark og i Sverige å endre nasjonale lover for å tilpasse seg til den rettstilstanden som EF-domstolen har etablert gjennom dommene sine.
Danmark har allerede funnet fram til hvordan utstasjoneringsloven skal endres, den som omgjør utstasjoneringsdirektivet til dansk lov. Dette forslaget har støtte fra partene i arbeidslivet og fra et stort flertall i Folketinget. I Sverige er det satt i gang et utredningsarbeid med samme formål.
Den danske løsningen er å endre utstasjoneringsloven ved å skrive inn i loven
- at tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, omregnes til lønn slik at det som defineres som minstelønn, tar hensyn til slike fordeler,
- at akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet, tillegg for ubekvem arbeidstid innregnes i minstelønna hvis reglene er så ”presise og utvetydige” at det blir klart for et utenlandsk selskap hvilke lønnsutgifter de pådrar seg ved oppdrag i Danmark,
- og at loven på dette grunnlaget gir adgang til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.
Det ubesvarte spørsmålet er sjølsagt om dette finner nåde for EF-domstolen. Men løsningen er også kraftig kritisert fra faglig hold, for eksempel fra de bransjene der store deler av lønnsfastsettelsen skjer ved lokale eller regionale forhandlinger. Slike lønnsavtaler har utstasjonerte arbeidsinnvandrere ingen glede av. Det er bare minstelønna i landsomfattende avtaler de har krav på.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 20. september 2008)
Europeisk fagbevegelse har reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes. Det fins nok av tøffe uttalelser, som for eksempel når John Monks, generalsekretær for Euro-LO, sier at ”tunnellsynet” til EF-domstolen må vekk. Men det er ikke tatt noen som helst effektive grep for å få til en felles strategi for den europeiske fagbevegelsen, langt mindre for å sette hardt mot hardt gjennom en samordna politisk kamp.
Foreløpig er det fire spor som følges:
1. Det er foreslått tillegg til Lisboa-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
2. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
3. Det foreslås å forhandle fram unntak fra Lisboa-traktaten, unntak som innebærer at enkelte medlemsstater kan beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen
4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar.
En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene,.er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.
Muligheten for å få til en protokoll som endrer EU-traktaten på et så grunnleggende, men omstridt, område, er nok minimal. Uansett hvordan den utformes, ville det kreve at alle EU-regjeringene var enige om det. Sjansen for det er liten, tatt i betraktning at flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.
Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men det er knapt særlig realistisk i dagens politiske konjunkturer.
Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 har ganske sikkert endra balansen i domstolen til fordel for markedsfrihetene og til at den juridiske statusen til faglige rettigheter er svekka.
Men også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokratene i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 4 av 27 regjeringer, og de markedsliberalt orienterte partiene har et klart flertall i EU-parlamentet.
Når kravet om en sosialprotokoll likevel løftes så høyt av ledelsen i Euro-LO, til tross for at mulighetene for å få noe ut av det er så minimale, kan hensikten bare være indremedisinsk: forslaget om en sosialprotokoll skal styre protestene og kampviljen innen europeisk fagbevegelse i en ”ufarlig” retning – vekk fra mer grunnleggende EU-kritikk og fra en konfrontasjon med EU.
En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er også stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund.
Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.
Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 29 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.
Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor ikke særlig lovende.
Fra flere hold innen svensk og dansk fagbevegelse er det stilt krav om å få unntak fra Lisboa-traktaten slik at den svenske og danske arbeidslivsmodellen kan beholdes. Det ser ikke ut til at det er noe flertall for noe slikt verken i den svenske Riksdagen eller i det danske Folketinget.
Derimot prøver regjeringene både i Danmark og i Sverige å endre nasjonale lover for å tilpasse seg til den rettstilstanden som EF-domstolen har etablert gjennom dommene sine.
Danmark har allerede funnet fram til hvordan utstasjoneringsloven skal endres, den som omgjør utstasjoneringsdirektivet til dansk lov. Dette forslaget har støtte fra partene i arbeidslivet og fra et stort flertall i Folketinget. I Sverige er det satt i gang et utredningsarbeid med samme formål.
Den danske løsningen er å endre utstasjoneringsloven ved å skrive inn i loven
- at tariffbestemte fordeler som rett til ferie og fødselspenger utover det som er fastsatt ved lov, omregnes til lønn slik at det som defineres som minstelønn, tar hensyn til slike fordeler,
- at akkordregler, regler om personlige tillegg, lønn etter ansiennitet, tillegg for ubekvem arbeidstid innregnes i minstelønna hvis reglene er så ”presise og utvetydige” at det blir klart for et utenlandsk selskap hvilke lønnsutgifter de pådrar seg ved oppdrag i Danmark,
- og at loven på dette grunnlaget gir adgang til å sette i verk ”kollektive kampskritt” overfor utenlandske selskap på samme måte som overfor danske for å sikre at selskapene overholder den minstelønna som defineres på denne måten.
Det ubesvarte spørsmålet er sjølsagt om dette finner nåde for EF-domstolen. Men løsningen er også kraftig kritisert fra faglig hold, for eksempel fra de bransjene der store deler av lønnsfastsettelsen skjer ved lokale eller regionale forhandlinger. Slike lønnsavtaler har utstasjonerte arbeidsinnvandrere ingen glede av. Det er bare minstelønna i landsomfattende avtaler de har krav på.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 20. september 2008)
Korthuset som kan rase
Tjenestedirektivet forverres hvis EF-domstolen får bestemme også i Norge.
Fire ferske dommer i EF-domstolen har satt støkk i faglige miljøer rundt om i Europa, men de tas med stor ro i det høringsnotatet om tjenestedirektivet som Næringsdepartementet har sendt ut. Er det grunn til det?
Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
I alle nordiske land har EU-tilhengere spredt illusjonen om at EU ikke kan gripe inn overfor den nasjonale arbeidsretten. Men som vern av nasjonal arbeidsrett bygger EUs regelverk ikke opp noe mer enn et korthus som når som helst kan rase hvis EF-domstolen fortsetter i det sporet den har fulgt de siste månedene.
I debatten om tjenestedirektivet er det nødvendig å se hvordan disse dommene griper inn i forholdet mellom tjenestedirektivet, utstasjoneringsdirektivet og EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om de fire markedsfrihetene, etableringsretten og konkurransereglene.
De fire dommene dels fastslår, dels tar for gitt, at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten. Dette er forsøkt framstilt som om det ikke er noe nytt, siden EF-domstolen alt for tredve år sia fastslo at alle nasjonale lover må vike for EU-reglene hvis det er motstrid. Dermed også alle deler av det arbeidsrettslige regelverket.
Men faglige rettigheter som organisasjons- og streikerett er også i EU-retten anerkjent som del av de grunnleggende menneskerettighetene. Dermed oppstår spørsmålet: hvordan skal slike grunnleggende rettigheter veies mot de markedsfrihetene som hele tida har vært kjernen i EU-traktaten?
Så seint som i 2003 la EF-domstolen til grunn at de menneskerettighetene var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.
Med de fire dommene om arbeidslivsforhold som EF-domstolen har felt fra desember 2007, er alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EF-domstolen har nå innført et regelhierarki der markedsfrihetene settes over alle menneskerettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.
Grunnleggende rettigheter som organisasjons- og streikeretten skal ikke ha ”større spillerom i forhold til EF-retten enn medlemsstatenes politiske handlefrihet”, som professor Hans Petter Graver uttrykte det i Klassekampen 2. juli.
Når det først er blitt slik, er det grunn til å frykte enhver ny dom i EF-domstolen i saker som angår forhold i arbeidslivet. De fire aktuelle dommene piller hver sine biter vekk av handlefriheten både til fagbevegelsen og til offentlige myndigheter når det gjelder å hindre urimelige forhold i arbeidslivet.
I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.
Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk rimelige lønns- og arbeidsvilkår.
Disse dommene griper ikke direkte inn i norske forhold. Men de hindrer for det første vår egen framtidige handlefrihet i kampen mot ulike former for sosial dumping. Det som EF-domstolen har forbudt i Finland, Sverige, Tyskland og Luxemburg, vil nok møte liten forståelse også i ESA og EFTA-domstolen.
Men de fire dommene endrer i tillegg hele debatten om grensekryssende tjenester og dermed om tjenestedirektivet. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag, og dermed utstasjoneringsdirektivet og kanskje ILO-konvensjon 94 – og hvis NHO hadde fått bestemme, også allmenngjøringsloven (Rüffert) og en serie offentlige tiltak mot sosial dumping (Luxemburg).
Det er all grunn til å tro at nye rettssaker vil føre til at også andre vern mot sosial dumping kan komme i fare. Vi ser hvordan arbeidsgiverorganisasjonene både i Norge og Sverige hilser dommene velkommen og haster vekk fra den samarbeidslinja som har vært grunnlaget for den såkalte ”nordiske modellen”, den som stadig hylles – også fra sentralt EU-hold - som løsningen på de mange problemknutene i det moderne arbeidslivet.
Et så dramatisk skifte av strategi vil sjølsagt føre til at det fins nok av arbeidsgivere som fristes til å reise saker som kan gi dem nye juridiske seire i en EF-domstol som legger til grunn at de grunnleggende faglige rettighetene nå er underordna markedsfrihetene.
Utstasjoneringsdirektivet har vært kronargumentet for at det kunne gå an å leve med tjenestedirektivet. Det ble innført for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet hull i dette sikkerhetsnettet.
For oss i Norge er det av avgjørende betydning at ikke EFTA-domstolen feller tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Et viktig skritt i den retningen kan tas denne høsten ved å sikre at EØS-retten på varig grunnlag blir annerledes enn EU-retten når det gjelder den frie flyten av tjenester mellom Norge og EU. Det er den store utfordringen for den rødgrønne regjeringen i spørsmålet om tjenestedirektivet – og dermed også for hele den faglige alliansen bak denne regjeringen.
(Artikkelen er trykt i Nationen lørdag 13. septemer 2008)
Fire ferske dommer i EF-domstolen har satt støkk i faglige miljøer rundt om i Europa, men de tas med stor ro i det høringsnotatet om tjenestedirektivet som Næringsdepartementet har sendt ut. Er det grunn til det?
Det dreier seg foreløpig om fire dommer (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) som hver på sin måte forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
I alle nordiske land har EU-tilhengere spredt illusjonen om at EU ikke kan gripe inn overfor den nasjonale arbeidsretten. Men som vern av nasjonal arbeidsrett bygger EUs regelverk ikke opp noe mer enn et korthus som når som helst kan rase hvis EF-domstolen fortsetter i det sporet den har fulgt de siste månedene.
I debatten om tjenestedirektivet er det nødvendig å se hvordan disse dommene griper inn i forholdet mellom tjenestedirektivet, utstasjoneringsdirektivet og EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om de fire markedsfrihetene, etableringsretten og konkurransereglene.
De fire dommene dels fastslår, dels tar for gitt, at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten. Dette er forsøkt framstilt som om det ikke er noe nytt, siden EF-domstolen alt for tredve år sia fastslo at alle nasjonale lover må vike for EU-reglene hvis det er motstrid. Dermed også alle deler av det arbeidsrettslige regelverket.
Men faglige rettigheter som organisasjons- og streikerett er også i EU-retten anerkjent som del av de grunnleggende menneskerettighetene. Dermed oppstår spørsmålet: hvordan skal slike grunnleggende rettigheter veies mot de markedsfrihetene som hele tida har vært kjernen i EU-traktaten?
Så seint som i 2003 la EF-domstolen til grunn at de menneskerettighetene var juridisk likestilt med markedsfrihetene og at en i konkrete saker derfor måtte finne fram til ”en korrekt balanse” mellom dem.
Med de fire dommene om arbeidslivsforhold som EF-domstolen har felt fra desember 2007, er alle forestillinger om ”balanse” forlatt. EF-domstolen har nå innført et regelhierarki der markedsfrihetene settes over alle menneskerettigheter. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.
Grunnleggende rettigheter som organisasjons- og streikeretten skal ikke ha ”større spillerom i forhold til EF-retten enn medlemsstatenes politiske handlefrihet”, som professor Hans Petter Graver uttrykte det i Klassekampen 2. juli.
Når det først er blitt slik, er det grunn til å frykte enhver ny dom i EF-domstolen i saker som angår forhold i arbeidslivet. De fire aktuelle dommene piller hver sine biter vekk av handlefriheten både til fagbevegelsen og til offentlige myndigheter når det gjelder å hindre urimelige forhold i arbeidslivet.
I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige.
Rüffert-dommen fra april nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni falt dommen over Luxemburg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk rimelige lønns- og arbeidsvilkår.
Disse dommene griper ikke direkte inn i norske forhold. Men de hindrer for det første vår egen framtidige handlefrihet i kampen mot ulike former for sosial dumping. Det som EF-domstolen har forbudt i Finland, Sverige, Tyskland og Luxemburg, vil nok møte liten forståelse også i ESA og EFTA-domstolen.
Men de fire dommene endrer i tillegg hele debatten om grensekryssende tjenester og dermed om tjenestedirektivet. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag, og dermed utstasjoneringsdirektivet og kanskje ILO-konvensjon 94 – og hvis NHO hadde fått bestemme, også allmenngjøringsloven (Rüffert) og en serie offentlige tiltak mot sosial dumping (Luxemburg).
Det er all grunn til å tro at nye rettssaker vil føre til at også andre vern mot sosial dumping kan komme i fare. Vi ser hvordan arbeidsgiverorganisasjonene både i Norge og Sverige hilser dommene velkommen og haster vekk fra den samarbeidslinja som har vært grunnlaget for den såkalte ”nordiske modellen”, den som stadig hylles – også fra sentralt EU-hold - som løsningen på de mange problemknutene i det moderne arbeidslivet.
Et så dramatisk skifte av strategi vil sjølsagt føre til at det fins nok av arbeidsgivere som fristes til å reise saker som kan gi dem nye juridiske seire i en EF-domstol som legger til grunn at de grunnleggende faglige rettighetene nå er underordna markedsfrihetene.
Utstasjoneringsdirektivet har vært kronargumentet for at det kunne gå an å leve med tjenestedirektivet. Det ble innført for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet hull i dette sikkerhetsnettet.
For oss i Norge er det av avgjørende betydning at ikke EFTA-domstolen feller tilsvarende dommer over forhold i norsk arbeidsliv. Et viktig skritt i den retningen kan tas denne høsten ved å sikre at EØS-retten på varig grunnlag blir annerledes enn EU-retten når det gjelder den frie flyten av tjenester mellom Norge og EU. Det er den store utfordringen for den rødgrønne regjeringen i spørsmålet om tjenestedirektivet – og dermed også for hele den faglige alliansen bak denne regjeringen.
(Artikkelen er trykt i Nationen lørdag 13. septemer 2008)
Abonner på:
Innlegg (Atom)