Et høringsnotat uten en setning om virkeligheten i arbeidslivet
Kampen om tjenestedirektivet er inne i sin avgjørende fase. Nærings- og handelsdepartementet har på vegne av regjeringen sendt ut et høringsnotat med høringsfrist 20. oktober. Notatet går utenom alt som burde vært diskutert ved dette direktivet.
Daværende næringsminister Dag Terje Andersen prøvde seg først med en overrumplingsstrategi bare dager etter at tjenestedirektivet ble vedtatt av EU i desember 2006. Direktivet ble sendt på høring rett før jul i 2006 med høringsfrist så kort som to måneder.
Det fikk LOs representantskap til å steile. Tilstrekkelig mange forbundsledere ville ikke ta standpunkt til direktivet før det var mulig å diskutere konsekvensene på et seriøst grunnlag..
Representantskapet krevde derfor at Regjeringen la fram ”en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”
Deretter ville representantskapet ha en ny høringsrunde før regjeringen tok standpunkt til direktivet. Det er den høringsrunden vi er inne i nå.
Høringsnotatet fra desember 2006 var fullstendig ubrukelig som utgangspunkt for en debatt om hva tjenestedirektivet kunne føre til i norsk arbeidsliv og for det offentlige tjenestetilbudet. Det eneste spørsmålet som høringsinstansene ble bedt om å besvare, var hvilke endringer i lover og forskrifter en mente at direktivet ville kreve.
Den høringen det nå er lagt opp til, bygger på et høringsnotat som er like verdiløst, ja verre enn som så, det er uverdig.
Notatet, et dokument på langdryge 170 sider, forholder seg overhode ikke til den debatten om tjenestedirektivet som faktisk føres i fagbevegelsen. Høringsnotatet gir ingen ”grundig konsekvensanalyse” av noe som helst.
- Det viker unna diskusjonen om hva direktivet kan bety for faglige rettigheter.
- Det går ikke inn på om direktivet kan øke faren for sosial dumping.
- Det sier ikke et ord om hva direktivet kan bety for ”mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor”.
Forbundslederne i LO-sekretariatet har ikke fått noe av det de ba om i februar 2007.
Det første som skjedde, var at ingen ting skjedde. Ingen konsekvensanalyse ble satt i gang, ingen delutredninger ble bestilt. Bestillingene kom først i desember 2007, ti måneder etter møtet i LOs representantskap. Da ble det bestilt sju utredninger på svært avgrensede tema – og utrederne ble gitt 4-5-6 uker til å gjøre jobben. Mer useriøst kunne ikke et direktiv med gjennomgripende betydning for samfunnsutviklingen behandles..
De sju utredningene var gitt så begrensede mandat at de knapt har vært diskutert noe sted etter at de forelå i februar i år. Derimot foreligger det to fyldige utredninger fra de Facto som går grundig inn på om tjenestedirektivet øker faren for sosial dumping. De utredningene er verken nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at de til dags dato er de eneste utredningene som har tatt for seg det LOs representantskap ville vite noe om: Blir det verre å motvirke sosial dumping hvis vi tar tjenestedirektivet inn i norsk lov?
Fagforbundet har stått bak en utredning om hva direktivet kan bety for de offentlige tjenestene i Norge. Den utredningen er heller ikke nevnt, kommentert eller imøtegått i høringsnotatet – til tross for at konklusjonene er sterkt i strid med konklusjonene i de utredningene som regjeringen bestilte og som stort sett besto av juridisk nærlesning av teksten i direktivet uten sideblikk til den faktiske virkeligheten.
Det eneste FAFO ble bedt om å utrede, var om regjeringens tiltakspakke var i strid med tjenestedirektivet – ikke om tjenestedirektivet ville føre til økt lønnsdumping. Svaret var naturligvis nei. Ikke noe tiltak i tiltakspakka var i strid med tjenestedirektivet. Det var sjølsagt det første ei regjering som bygde på EØS-avtalen, hadde forsikra seg om.
Høringsnotatet feier bort frykten for lønnsdumping ved å vise til at utstasjonerte arbeidstakere har krav på ”norsk lønn” hvis tariffavtalen er allmenngjort.
Men mange arbeidsinnvandrere er ikke utstasjonert av et selskap i utlandet. De skaffer seg arbeid individuelt. Fram til 1. mai neste år har vi en overgangsordning som sikrer dem tarifflønn der hvor tarifflønn fins. Høringsnotatet sier ingen ting verken om at overgangsordningen forsvinner – eller om hva arbeidsinnvandrere kan bli tilbudt av lønn etter 1. mai 2009.
Allmenngjøring hjelper dessuten ikke alle dem som jobber der det ikke fins noen tariffavtale. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. De verdiges ikke en setning i høringsnotatet. Heller ikke at avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber.
Høringsnotatet nevner heller ikke at allmenngjøringsloven kan være i fare etter den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen. NHO har med henvisning til dommen klagd hele loven inn for overvåkingsorganet ESA.
Den som leter etter hvordan høringsnotatet tar for seg andre brennende tema i debatten om tjenestedirektivet, kan være helt trygg. Notatet er kjemisk fritt for slikt.
Årsaken er enkel. Da måtte Næringsdepartementet forholdt seg til den sosiale virkeligheten, for eksempel slik: ”Det avdekkes stadig tilfeller av brudd på bestemmelser i allmenngjøringsforskriftene overfor utenlandsk arbeidskraft, blant annet doble sett kontrakter med ulike lønnsbestemmelser hvorav den som faktisk benyttes mellom partene er ulovlig. Ofte mangler kontrakter eller det foreligger falske kontrakter. ( …) Det ser ikke ut til at situasjonen utvikler seg positivt, men heller går i uønsket retning.”
Dette kunne en lese i høringsnotatet da tiltakspakka mot sosial dumping ble sendt på høring i desember 2006. Men da var det ikke tjenestedirektivet det gjaldt.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 6.september 2008)
lørdag 6. september 2008
mandag 11. august 2008
Strid om helsedirektiv
Skal ”pengene følge pasienten” dersom pasienten drar utenlands?
Forslaget til helsedirektiv vil på kort sikt ikke føre til dramatiske endringer for helsetilbudet rundt om i Europa. Men det reiser viktige og følsomme prinsippdebatter i mange land.
Rettstilstanden i EU – og dermed i EØS - på helseområdet endres lite. Det skyldes at EF-domstolen for lengst har satt regjeringene sjakk matt gjennom en serie med dommer som skal sikre ”fri flyt både av pasienter og av helsetjenester”.
Enhver EU-borger kan alt i dag søke behandling ved sjukehus i andre medlemsland dersom det dreier seg om en behandling som en har rett til i eget land – og dersom en har fått forhåndstillatelse til det fra eget helsevesen. En slik tillatelse skal gis hvis behandling innenlands ikke kan oppnås innen en frist som er ”medisinsk forsvarlig”. Utgiftene skal i så fall dekkes av ens eget helsevesen.
Andre helsetjenester enn ved sjukehus har pasienter krav på i andre medlemsland uten å be om forhåndstillatelse hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land. Utgiftene skal dekkes av ens eget helsevesen.
Forslaget til helsedirektiv går lenger enn EF-domstolen har gjort. EU-kommisjonen ville helst ha vekk kravet om forhåndstillatelse for å få til en ordning med fullstendig fritt sjukehusvalg. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å sikre et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke det seg påvise, kreves det heller ikke forhåndstillatelse ved sjukehusbehandling. Slikt kan det bli evig strid om – med EF-domstolen som oppmann.
På et møte med ulike interessegrupper innen helsesektoren 15. juli sa Robert Madelin som er generaldirektør for helse- og forbrukerspørsmål under EU-kommisjonen: ”Dette er starten på en lang krangel. Den kan ta mange år.”
Miroslav Mikolášik, medlem av EU-Parlamentet fra Slovakia, beklaga seg over at direktivet kunne bli ”så restriktivt at det ikke ville bety noe”, mens Avril Doyle, en kollega fra Irland, mente at direktivet først og fremst var et tilbud til velstående.
Andre så for seg en veritabel papirmølle med resepter og personlige helsedata i ukontrollert flyt på tvers av språk og landegrenser - og av en serie med rettssaker både om hva en har rett til og ikke rett til i henhold til EU-regler og 30 nasjonale regelverk.
Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kunne også gi overflod av juristmat hvis det er riktig som EU-kommisjonen påstår i innledningen til direktivforslaget, at det oppstår skader ved hver tiende sjukehusbehandling.
Partigruppene i EU-parlamentet skiller lag i synet på direktivforslaget. Gruppene på høyresida, og de har et trygt flertall i parlamentet, hilser forslaget velkommen. Sosialdemokratene har vært forsiktige med å mene noe.
Jean Lambert sier på vegne av De grønne at ”forslaget må ses i sammenheng med privatiseringen av offentlige helsetilbud. Positiv ordbruk om ”mobilitet” og ”valgfrihet” må ikke brukes til å maskere en mulig liberalisering av helsetjenestene. Vi er i alvorlig fare for at markedet overtar og undergraver nasjonale systemer.”
Venstregruppa i EU-parlamentet (GUE/NGL) mener at alt som tas opp i forslaget til helsedirektiv, kunne vært løst innen de rammene som alt fins for samordning av nasjonale trygdeytelser: ”Det trengs ikke noe direktiv som anvender indre-marked-regler på helsesektoren. Vi går sterkt imot å gjeninnføre ”Bolkestein” gjennom bakdøra.”
Arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM) – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”
”HOSPEEM legger stor vekt på at medlemsstatene må beholde retten til å planlegge helsetjenestene og forvalte ressursene for å sikre den finansielle levedyktigheten til helsesystemene, og at EU-kommisjonen ikke må gå utover sin kompetanse på dette området.”
Organisasjonen mener dessuten at når pasienter drar utenlands for å få behandling, så er det de som finansierer behandlingen, som må avgjøre hvilken behandling som medisinsk sett passer best.
Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.
Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, kan direktivet bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes. Eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land der delvis stykkprisfinansiering er innført.
I Norge er sjukehus 60 prosent stykkprisfinansiert. Her har Fremskrittspartiet i mange år argumentert for at ”pengene skal følge pasienten”. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Spørsmålet blir hvor fritt pasienten skal kunne velge blant sjukehus og behandlingstilbud i andre land.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 9. august)
Forslaget til helsedirektiv vil på kort sikt ikke føre til dramatiske endringer for helsetilbudet rundt om i Europa. Men det reiser viktige og følsomme prinsippdebatter i mange land.
Rettstilstanden i EU – og dermed i EØS - på helseområdet endres lite. Det skyldes at EF-domstolen for lengst har satt regjeringene sjakk matt gjennom en serie med dommer som skal sikre ”fri flyt både av pasienter og av helsetjenester”.
Enhver EU-borger kan alt i dag søke behandling ved sjukehus i andre medlemsland dersom det dreier seg om en behandling som en har rett til i eget land – og dersom en har fått forhåndstillatelse til det fra eget helsevesen. En slik tillatelse skal gis hvis behandling innenlands ikke kan oppnås innen en frist som er ”medisinsk forsvarlig”. Utgiftene skal i så fall dekkes av ens eget helsevesen.
Andre helsetjenester enn ved sjukehus har pasienter krav på i andre medlemsland uten å be om forhåndstillatelse hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land. Utgiftene skal dekkes av ens eget helsevesen.
Forslaget til helsedirektiv går lenger enn EF-domstolen har gjort. EU-kommisjonen ville helst ha vekk kravet om forhåndstillatelse for å få til en ordning med fullstendig fritt sjukehusvalg. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å sikre et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke det seg påvise, kreves det heller ikke forhåndstillatelse ved sjukehusbehandling. Slikt kan det bli evig strid om – med EF-domstolen som oppmann.
På et møte med ulike interessegrupper innen helsesektoren 15. juli sa Robert Madelin som er generaldirektør for helse- og forbrukerspørsmål under EU-kommisjonen: ”Dette er starten på en lang krangel. Den kan ta mange år.”
Miroslav Mikolášik, medlem av EU-Parlamentet fra Slovakia, beklaga seg over at direktivet kunne bli ”så restriktivt at det ikke ville bety noe”, mens Avril Doyle, en kollega fra Irland, mente at direktivet først og fremst var et tilbud til velstående.
Andre så for seg en veritabel papirmølle med resepter og personlige helsedata i ukontrollert flyt på tvers av språk og landegrenser - og av en serie med rettssaker både om hva en har rett til og ikke rett til i henhold til EU-regler og 30 nasjonale regelverk.
Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kunne også gi overflod av juristmat hvis det er riktig som EU-kommisjonen påstår i innledningen til direktivforslaget, at det oppstår skader ved hver tiende sjukehusbehandling.
Partigruppene i EU-parlamentet skiller lag i synet på direktivforslaget. Gruppene på høyresida, og de har et trygt flertall i parlamentet, hilser forslaget velkommen. Sosialdemokratene har vært forsiktige med å mene noe.
Jean Lambert sier på vegne av De grønne at ”forslaget må ses i sammenheng med privatiseringen av offentlige helsetilbud. Positiv ordbruk om ”mobilitet” og ”valgfrihet” må ikke brukes til å maskere en mulig liberalisering av helsetjenestene. Vi er i alvorlig fare for at markedet overtar og undergraver nasjonale systemer.”
Venstregruppa i EU-parlamentet (GUE/NGL) mener at alt som tas opp i forslaget til helsedirektiv, kunne vært løst innen de rammene som alt fins for samordning av nasjonale trygdeytelser: ”Det trengs ikke noe direktiv som anvender indre-marked-regler på helsesektoren. Vi går sterkt imot å gjeninnføre ”Bolkestein” gjennom bakdøra.”
Arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM) – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”
”HOSPEEM legger stor vekt på at medlemsstatene må beholde retten til å planlegge helsetjenestene og forvalte ressursene for å sikre den finansielle levedyktigheten til helsesystemene, og at EU-kommisjonen ikke må gå utover sin kompetanse på dette området.”
Organisasjonen mener dessuten at når pasienter drar utenlands for å få behandling, så er det de som finansierer behandlingen, som må avgjøre hvilken behandling som medisinsk sett passer best.
Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt bra for pasienter. Men fordi styring og kontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.
Et opplegg for å refundere utgiftene ved helsebehandling i andre land vil for eksempel fungere enklest hvis de nasjonale systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, kan direktivet bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne finansieringsmåten ikke brukes. Eller til å øke omfanget av stykkprisfinansiering i land der delvis stykkprisfinansiering er innført.
I Norge er sjukehus 60 prosent stykkprisfinansiert. Her har Fremskrittspartiet i mange år argumentert for at ”pengene skal følge pasienten”. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Spørsmålet blir hvor fritt pasienten skal kunne velge blant sjukehus og behandlingstilbud i andre land.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 9. august)
Fri flyt av pasienter?
Helsetjenester skal flyte fritt - har EF-domstolen bestemt.
EU-kommisjonen la 2. juli fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet.
Forslaget har vært annonsert lenge, men er utsatt flere ganger. Det har vært stor strid blant regjeringene om hvor langt en skulle gå i retning av friere flyt av helsetjenester. Storbritannia og Danmark er blant dem som har holdt mest igjen. (Mer om denne striden neste lørdag.)
Hjemmelen for helsedirektivet er lagt til EF-traktatens artikkel 95, et indre-marked-direktiv og ikke til artikkel 152, som EU-kommisjonen også viser til i innledningen til direktivet og som handler om folkehelse. Ingen av de to artiklene sier noe om at det skal være fri flyt av helsetjenester.
Det er EF-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.
Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. (Betraktning 18 i innledningen til direktivet)
Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2) Direktivet gjelder ikke for omsorgstjenester ”over lengre tidsrom”.
Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta der den er utført. (Art. 6.2)
Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Det vil derfor være velstående mennesker som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet..
EU-kommisjonen erkjenner at ikke alle medlemsland har et opplegg for å fastslå kostnadene ved alle de helsetjenestene som kan bli aktuelle. De må derfor opprette en ordning for å beregne kostnadene for trygdesystemet ved slike grensekryssende helsetjenester. Ordningene ”skal være basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Spørsmålet om det skal kreves forhåndstillatelse for å få refundert utgifter til helsetjenester i utlandet, har vært blant de mest omstridte. Direktivforslaget går langt i å fjerne kravet om slik forhåndstillatelse.
Det kan for det første ikke kreves forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til helsetjenester som ikke krever sjukehusbehandling. (Art. 7)
Med sjukehusbehandling forstås da
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen – behandlinger som vil bli oppført på egen liste. (Art. 8.1)
Direktivet vil gi Norge anledning til å kreve at det er gitt forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til sjukehusbehandling i et EU- eller EØS-land, men bare under bestemte vilkår. Det må for det første dreie seg om en behandling som ville vært gratis hvis den var gitt i Norge. For det andre kan forhåndstillatelser bare kreves hvis ”utstrømningen av pasienter” er så stor at den ”griper alvorlig inn i, eller sannsynligvis vil gripe inn i,
- ”den økonomiske likevekt” i norske trygdeordninger,
- eller i ”den planlegging og rasjonalisering i sjukehussektoren som gjennomføres for å unngå overkapasitet på sjukehusene, ubalanse i tilbudet av sjukehusbehandling samt logistisk og økonomisk sløseri”,
- eller for å ”opprettholde et avbalansert system for lege- og sjukehusbehandling som er tilgjengelig for alle”,
- eller for å ”opprettholde behandlingskapasitet eller medisinsk kompetanse” i Norge. (Art. 8.3)
Det er medlemsstatene som må påvise at slike problem er oppstått eller vil oppstå.
I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.
Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet. Noen prognose for hvor mye grensekryssende helsetjenester vil øke, har EU-kommisjonen ikke lagt fram.
EU-kommisjonen forsikrer i innledningen til direktivet at det ”respekterer den kjensgjerning at helsesystemene primært er medlemsstatenes ansvar” slik det fastslås i EU-traktatens artikkel 152. Men likevel kan medlemsstatene ” ha plikt til å foreta visse tilpasninger av deres nasjonale helse- og trygdesystemer. Som domstolen har fastslått, betyr det ikke at det gjøres inngrep i deres enekompetanse på dette området.” Påstanden er ikke overbevisende.
Forslaget til helsedirektiv skal nå politisk behandling i EU-parlamentet og Ministerrådet. Dette kan tid fordi det både i parlamentet og blant regjeringene er ulike synspunkter på deler av direktivet. Første plenumsbehandling i parlamentet ventes tidligst våren 2009.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 2. august)
EU-kommisjonen la 2. juli fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet.
Forslaget har vært annonsert lenge, men er utsatt flere ganger. Det har vært stor strid blant regjeringene om hvor langt en skulle gå i retning av friere flyt av helsetjenester. Storbritannia og Danmark er blant dem som har holdt mest igjen. (Mer om denne striden neste lørdag.)
Hjemmelen for helsedirektivet er lagt til EF-traktatens artikkel 95, et indre-marked-direktiv og ikke til artikkel 152, som EU-kommisjonen også viser til i innledningen til direktivet og som handler om folkehelse. Ingen av de to artiklene sier noe om at det skal være fri flyt av helsetjenester.
Det er EF-domstolen som har bestemt at helsetjenester er tjenester som alle andre, og dermed underlagt prinsippet om fri flyt. Det har den fastslått gjennom en serie med dommer i enkeltsaker uten at den fra starten hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene.
Disse dommene innebærer ikke bare at EU-borgere har rett til å søke helsetjenester hvor som helst i EU, men også at de har krav på at ens egen stat betaler for helsetjenestene uansett hvor behandlingen skjer. (Betraktning 18 i innledningen til direktivet)
Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2) Direktivet gjelder ikke for omsorgstjenester ”over lengre tidsrom”.
Siden direktivet er definert som et indre-marked-direktiv, skal det etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta der den er utført. (Art. 6.2)
Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Det vil derfor være velstående mennesker som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet..
EU-kommisjonen erkjenner at ikke alle medlemsland har et opplegg for å fastslå kostnadene ved alle de helsetjenestene som kan bli aktuelle. De må derfor opprette en ordning for å beregne kostnadene for trygdesystemet ved slike grensekryssende helsetjenester. Ordningene ”skal være basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Spørsmålet om det skal kreves forhåndstillatelse for å få refundert utgifter til helsetjenester i utlandet, har vært blant de mest omstridte. Direktivforslaget går langt i å fjerne kravet om slik forhåndstillatelse.
Det kan for det første ikke kreves forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til helsetjenester som ikke krever sjukehusbehandling. (Art. 7)
Med sjukehusbehandling forstås da
- behandling som krever at pasienten er innlagt minst ei natt,
- poliklinisk behandling som krever bruk av høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr eller som utgjør en særlig risiko for pasienten eller befolkningen – behandlinger som vil bli oppført på egen liste. (Art. 8.1)
Direktivet vil gi Norge anledning til å kreve at det er gitt forhåndstillatelse for å få godtgjort utgifter til sjukehusbehandling i et EU- eller EØS-land, men bare under bestemte vilkår. Det må for det første dreie seg om en behandling som ville vært gratis hvis den var gitt i Norge. For det andre kan forhåndstillatelser bare kreves hvis ”utstrømningen av pasienter” er så stor at den ”griper alvorlig inn i, eller sannsynligvis vil gripe inn i,
- ”den økonomiske likevekt” i norske trygdeordninger,
- eller i ”den planlegging og rasjonalisering i sjukehussektoren som gjennomføres for å unngå overkapasitet på sjukehusene, ubalanse i tilbudet av sjukehusbehandling samt logistisk og økonomisk sløseri”,
- eller for å ”opprettholde et avbalansert system for lege- og sjukehusbehandling som er tilgjengelig for alle”,
- eller for å ”opprettholde behandlingskapasitet eller medisinsk kompetanse” i Norge. (Art. 8.3)
Det er medlemsstatene som må påvise at slike problem er oppstått eller vil oppstå.
I dag utgjør grensekryssende helsetjenester rundt 1 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.
Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er hensikten med direktivet. Noen prognose for hvor mye grensekryssende helsetjenester vil øke, har EU-kommisjonen ikke lagt fram.
EU-kommisjonen forsikrer i innledningen til direktivet at det ”respekterer den kjensgjerning at helsesystemene primært er medlemsstatenes ansvar” slik det fastslås i EU-traktatens artikkel 152. Men likevel kan medlemsstatene ” ha plikt til å foreta visse tilpasninger av deres nasjonale helse- og trygdesystemer. Som domstolen har fastslått, betyr det ikke at det gjøres inngrep i deres enekompetanse på dette området.” Påstanden er ikke overbevisende.
Forslaget til helsedirektiv skal nå politisk behandling i EU-parlamentet og Ministerrådet. Dette kan tid fordi det både i parlamentet og blant regjeringene er ulike synspunkter på deler av direktivet. Første plenumsbehandling i parlamentet ventes tidligst våren 2009.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 2. august)
torsdag 31. juli 2008
Til kamp mot EF-dommen!
EF-domstolen gjør lønnsdumping til en grunnfrihet på EUs indre marked
- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de tre samme lønn som de andre? Spørsmålet stilte en tysk bygningsarbeider på en konferanse i Berlin i begynnelsen av juli.
EF-domstolen har felt fire dommer som har rysta tysk fagbevegelse og stilt den overfor grunnleggende veivalg. Det kom klart fram på en stor konferanse arrangert av Verdi, det store fagforbundet innen tjenestesektoren, i samarbeid med WSI, forskningsinstituttet til tysk LO.
Temaet var det som på tysk kalles tarifftroskap (Tariftreue). Tarifftroskap betyr at ved offentlige anbud må gjeldende tariffavtaler følges av alle som legger inn tilbud. Slik skal en sikre at alle tilbyderne konkurrerer på like vilkår. Anbudskonkurransen skal dreie seg om andre forhold enn lønn.
I tillegg til Berlin har nesten alle delstatene i vest innført krav om tarifftroskap, lønn i henhold til gjeldende tariffavtale, ved alle offentlige anbud.
Bakgrunnen er at det tyske arbeidslivet for lengst er brutt sammen i et kaos av lavlønnskonkurranse. Bedrifter med tariffavtaler kommer i stigende grad under press fra konkurrenter som driver uten avtale. I flere bransjer ligger tariffbestemt minstelønn på 6-7 euro i timen, den laveste er helt nede på 4,71 euro – eller rundt 38 kroner timen.
I en slik situasjon er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Det store spørsmålet på konferansen var derfor: Kan lønn på nivå med tariffavtale fortsatt kreves ved offentlige anbud?
Juridisk er svaret nei. Det har EF-domstolen avgjort. Men hva kan gjøres politisk?
Til forskjell fra Norge var det ingen som forsøkte å bagatellisere betydningen av dommene til EF-domstolen, verken fra faglig hold eller fra forskersida. Sosialdemokratiske tillitsvalgte og fagbevegelsens egne forskere sa rett ut det som sosialdemokratiske statsråder i Norge og våre egne FAFO-forskere minst av alt kunne finne på å si: ”Dette finner vi oss ikke i. Et sånt EU vil vi ikke ha!”
På konferansen i Berlin sto de fram to dager til ende, ledende tillitsvalgte fra bransje etter bransje, arbeidsrettseksperter fra juridiske fakulteter og fra rettsvesenet, sammen med arbeidslivsforskere og en av toppsjefene i ILO. Alle var enige: EF-domstolen snur opp-ned på den arbeidsrettslige situasjonen i Europa. Det som er kjempa fram av generasjoner med fagorganiserte, avskaffes av et organ som ikke står ansvarlig for noen demokratisk valgt forsamling.
Situasjonen i et titalls bransjer ble presentert, fra byggebransjen, avfallsnæringen og skoleverket til arbeidsfeltet for humanitære hjelpeorganisasjoner. Generalsekretæren for EPSU, paraplyorganisasjonen for offentlige ansatte i Europa, og talspersonen fra Euro-LO falt inn i samme toneleie: Disse dommene gjør fagbevegelsens krav om et sosialt Europa umulig. Blir de stående, blir EU aldri noe mer enn det kapitalens Europa som markedsfrihetene definerer.
To avvikende og unnvikende røster skilte seg ut. Det var én talsmann for EU-kommisjonen og én for det tyske arbeids- og sosialdepartementet. Det var dødsstille i salen mens de holdt på – med svakere stemme enn noen av de andre. De hadde nok en dårlig sak.
Her er et noen glimt fra debatten:
- Forfatningsdomstolen har fastslått at kravet om tariffavtale ved offentlige anbud er i samsvar med den tyske forfatningen. (Caroline von Bechtolsheim, arbeidsrettsekspert)
- EF-domstolen anerkjenner organisasjonsrett og streikerett som grunnleggende rettigheter, men tømmer dem for innhold i forhold til markedsfrihetene. (Eva Kocher, doktorgrad i arbeidsrett)
- Utstasjoneringsdirektivet gir ikke lenger noe vern mot lønnsdumping. (Florian Rödl, arbeidslivsforsker)
- ILO-konvensjon 94 oppmuntrer til økt produktivitet ved å utelukke lønnskonkurranse ved offentlige oppdrag. (Hoffer, ILO)
- Euro-lLO vil ha faglige rettigheter sidestilt med markedsfrihetene i en egen protokoll knytta til EU-traktaten (Catelene Passchier, Euro-LO)
- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de samme lønn som de andre? (Wolfgang Jägers, tillitsvalgt fra IG Bau (bygning))
- Anbud uten tariffkrav tvinger humanitære hjelpeorganisasjoner til lønnsdumping. (Marion Leonardt, tillitsvalgt)
- Det fins pedagogiske vandrearbeidere som tar vikarjobber for 1200 euro i måneden. (Ulrich Kreuzberg, tillitsvalgt fra utdanningssektoren)
- Løsningen må være offentlig minstelønn for alle som jobber i Tyskland. (Frank Bsirke, forbundsleder, Verdi)
- De fire dommene har ført til en legitimasjonskrise. (Wolfgang Däubler, Tysklands ledende arbeidsrettsprofessor)
- Dommene gjør opprinnelseslandsprinsippet mer truende for det tjenestedirektivet som skal inn i lovverket innen 2010. (Carola Fischbach-Pyttel, generalsekretær for EPSU – og dermed for 8 millioner offentlig ansatte i Europa)
- Dommene fører til et ombygd Europa. Det er derfor ingen hjelp i å slåss for detaljendringer. (Frieder Otto Wolf, professor og miljøpolitisk grasrotaktivist i over 30 år)
Til forskjell fra i Norge vurderes dommene både usentimentalt og krystallklart i Tyskland. Slik oppsummeres Rüffert-dommen av utredningsavdelingen til Forbundsdagen:
”Tarifftroskap ville bety at byggefirma fra andre EU-land måtte tilpasse sine lønnsvilkår til lønnsnivået i de tariffavtalene som gjelder der hvor byggeoppdraget skal utføres. Da ville utenlandske firma miste den konkurransefordel de har på grunn av lavere lønnskostnader. Men EF-domstolen anser nettopp denne konkurransefordelen som en del av grunnfrihetene som skal virkeliggjøre det indre markedet”.
Det betyr brutalt nok at lønnsdumping skal være en grunnfrihet på EUs indre marked. Det skal ikke være lov for offentlige myndigheter å sette minstestandarder for hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde ved deres egne byggeoppdrag.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. juli 2008)
- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de tre samme lønn som de andre? Spørsmålet stilte en tysk bygningsarbeider på en konferanse i Berlin i begynnelsen av juli.
EF-domstolen har felt fire dommer som har rysta tysk fagbevegelse og stilt den overfor grunnleggende veivalg. Det kom klart fram på en stor konferanse arrangert av Verdi, det store fagforbundet innen tjenestesektoren, i samarbeid med WSI, forskningsinstituttet til tysk LO.
Temaet var det som på tysk kalles tarifftroskap (Tariftreue). Tarifftroskap betyr at ved offentlige anbud må gjeldende tariffavtaler følges av alle som legger inn tilbud. Slik skal en sikre at alle tilbyderne konkurrerer på like vilkår. Anbudskonkurransen skal dreie seg om andre forhold enn lønn.
I tillegg til Berlin har nesten alle delstatene i vest innført krav om tarifftroskap, lønn i henhold til gjeldende tariffavtale, ved alle offentlige anbud.
Bakgrunnen er at det tyske arbeidslivet for lengst er brutt sammen i et kaos av lavlønnskonkurranse. Bedrifter med tariffavtaler kommer i stigende grad under press fra konkurrenter som driver uten avtale. I flere bransjer ligger tariffbestemt minstelønn på 6-7 euro i timen, den laveste er helt nede på 4,71 euro – eller rundt 38 kroner timen.
I en slik situasjon er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Det store spørsmålet på konferansen var derfor: Kan lønn på nivå med tariffavtale fortsatt kreves ved offentlige anbud?
Juridisk er svaret nei. Det har EF-domstolen avgjort. Men hva kan gjøres politisk?
Til forskjell fra Norge var det ingen som forsøkte å bagatellisere betydningen av dommene til EF-domstolen, verken fra faglig hold eller fra forskersida. Sosialdemokratiske tillitsvalgte og fagbevegelsens egne forskere sa rett ut det som sosialdemokratiske statsråder i Norge og våre egne FAFO-forskere minst av alt kunne finne på å si: ”Dette finner vi oss ikke i. Et sånt EU vil vi ikke ha!”
På konferansen i Berlin sto de fram to dager til ende, ledende tillitsvalgte fra bransje etter bransje, arbeidsrettseksperter fra juridiske fakulteter og fra rettsvesenet, sammen med arbeidslivsforskere og en av toppsjefene i ILO. Alle var enige: EF-domstolen snur opp-ned på den arbeidsrettslige situasjonen i Europa. Det som er kjempa fram av generasjoner med fagorganiserte, avskaffes av et organ som ikke står ansvarlig for noen demokratisk valgt forsamling.
Situasjonen i et titalls bransjer ble presentert, fra byggebransjen, avfallsnæringen og skoleverket til arbeidsfeltet for humanitære hjelpeorganisasjoner. Generalsekretæren for EPSU, paraplyorganisasjonen for offentlige ansatte i Europa, og talspersonen fra Euro-LO falt inn i samme toneleie: Disse dommene gjør fagbevegelsens krav om et sosialt Europa umulig. Blir de stående, blir EU aldri noe mer enn det kapitalens Europa som markedsfrihetene definerer.
To avvikende og unnvikende røster skilte seg ut. Det var én talsmann for EU-kommisjonen og én for det tyske arbeids- og sosialdepartementet. Det var dødsstille i salen mens de holdt på – med svakere stemme enn noen av de andre. De hadde nok en dårlig sak.
Her er et noen glimt fra debatten:
- Forfatningsdomstolen har fastslått at kravet om tariffavtale ved offentlige anbud er i samsvar med den tyske forfatningen. (Caroline von Bechtolsheim, arbeidsrettsekspert)
- EF-domstolen anerkjenner organisasjonsrett og streikerett som grunnleggende rettigheter, men tømmer dem for innhold i forhold til markedsfrihetene. (Eva Kocher, doktorgrad i arbeidsrett)
- Utstasjoneringsdirektivet gir ikke lenger noe vern mot lønnsdumping. (Florian Rödl, arbeidslivsforsker)
- ILO-konvensjon 94 oppmuntrer til økt produktivitet ved å utelukke lønnskonkurranse ved offentlige oppdrag. (Hoffer, ILO)
- Euro-lLO vil ha faglige rettigheter sidestilt med markedsfrihetene i en egen protokoll knytta til EU-traktaten (Catelene Passchier, Euro-LO)
- Det var fem dommere i Rüffertsaken, tre fra Øst-Europa. Hvorfor har de samme lønn som de andre? (Wolfgang Jägers, tillitsvalgt fra IG Bau (bygning))
- Anbud uten tariffkrav tvinger humanitære hjelpeorganisasjoner til lønnsdumping. (Marion Leonardt, tillitsvalgt)
- Det fins pedagogiske vandrearbeidere som tar vikarjobber for 1200 euro i måneden. (Ulrich Kreuzberg, tillitsvalgt fra utdanningssektoren)
- Løsningen må være offentlig minstelønn for alle som jobber i Tyskland. (Frank Bsirke, forbundsleder, Verdi)
- De fire dommene har ført til en legitimasjonskrise. (Wolfgang Däubler, Tysklands ledende arbeidsrettsprofessor)
- Dommene gjør opprinnelseslandsprinsippet mer truende for det tjenestedirektivet som skal inn i lovverket innen 2010. (Carola Fischbach-Pyttel, generalsekretær for EPSU – og dermed for 8 millioner offentlig ansatte i Europa)
- Dommene fører til et ombygd Europa. Det er derfor ingen hjelp i å slåss for detaljendringer. (Frieder Otto Wolf, professor og miljøpolitisk grasrotaktivist i over 30 år)
Til forskjell fra i Norge vurderes dommene både usentimentalt og krystallklart i Tyskland. Slik oppsummeres Rüffert-dommen av utredningsavdelingen til Forbundsdagen:
”Tarifftroskap ville bety at byggefirma fra andre EU-land måtte tilpasse sine lønnsvilkår til lønnsnivået i de tariffavtalene som gjelder der hvor byggeoppdraget skal utføres. Da ville utenlandske firma miste den konkurransefordel de har på grunn av lavere lønnskostnader. Men EF-domstolen anser nettopp denne konkurransefordelen som en del av grunnfrihetene som skal virkeliggjøre det indre markedet”.
Det betyr brutalt nok at lønnsdumping skal være en grunnfrihet på EUs indre marked. Det skal ikke være lov for offentlige myndigheter å sette minstestandarder for hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde ved deres egne byggeoppdrag.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 26. juli 2008)
onsdag 23. juli 2008
60 timers arbeidsuke?
Euro-LO: - For første gang vedtar EU en lov som forverrer arbeidsvilkår
Arbeids- og sosialminstrene i EU går inn for at maksimal arbeidstid kan settes til 60 timer i uka - regna som et gjennomsnitt over tre måneder. Det skjedde på et møte i EUs Ministerråd i juni.
EU vedtok i 1993 et direktiv som satte den ukentlige arbeidstida til høyst 48 timer. Dette direktivet har vært til diskusjon i årevis uten at det har blitt stort nok flertall til at det kunne endres.
Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope, den som før het UNICE, har pressa på for å sprenge grensa på 48 timer og har fått støtte fra stadig flere regjeringer, både fra den britiske og fra land i Øst-Europa.
I juni ble det lagd en pakkeløsning ved at en svekka arbeidstidsdirektivet samtidig som en vedtok et direktiv som gir ansatte i bemanningsforetak samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte fra første dag – med mindre partene på nasjonalt nivå avtaler noe annet.
Direktivet for ansatte i bemanningsforetak har ligget på bordet helt siden 1982, men det har ikke vært grunnlag for å få det vedtatt, bl.a. på grunn av britisk motstand. Siden britene nå fikk vilja si når det gjaldt arbeidstida, godtok de nå denne koblingen av de to direktivene. Spania, Portugal, Belgia, Ungarn, Hellas, Kypros og Malta stemte mot denne løsningen, men hadde ikke nok stemmer til å blokkere vedtaket. Til det trengs det minst 29 prosent av stemmene i Ministerrådet.
Maksimal arbeidsuke skal fortsatt være 48 timer hvis ikke den enkelte arbeidstaker(!) godtar å arbeide lengre ved å godta en såkalt opt-out-avtale med arbeidsgiveren. I så fall er maksimal arbeidsuke satt til 60 timer. Men også denne grensa kan forhandles vekk hvis partene i arbeidslivet er enige om det!
Ingen av disse øvre grensene skal gjelde uke for uke. Taket på 48 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tolv måneder, mens taket på 60 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tre måneder. Det betyr at den faktiske arbeidstida kan gå langt over disse grensene hvis det kompenseres med lavere arbeidstid i andre perioder.
Taket på 60 timer gjelder dessuten bare for ansatte som arbeider mer enn ti uker for samme arbeidsgiver i løpet av et år. Korttidsansatte får minimal beskyttelse av dette direktivet – hvis de ikke vernes av tariffavtaler.
Direktivet er heldigvis et minimumsdirektiv. Det betyr at ethvert medlemsland – og dermed også EØS-landet Norge – kan ha strengere regler for hvor lang arbeidstida kan være.
I Norge betyr det at den lovfestede arbeidsuka fortsatt er høyst 40 timer, og at tariffavtalene fortsatt kan sette arbeidsuka til 37,5 timer. Inntil Fr.p får makt i Norge.
Euro-LO er likevel sterkt bekymra. I en situasjon der dumping av lønn og arbeidsvilkår blir stadig mer truende, kan direktivet fremme konkurranse basert på lange arbeidsdager både mellom land og mellom arbeidsplasser. Da kan det fort gli i retning av lengre arbeidstid for mange flere enn dem som i utgangspunktet godtar det.
Flere regjeringer i Øst-Europa står under press fra arbeidsgiverne til å sette lovlig arbeidstid høyere enn 48 timer, for eksempel i Litauen helt opp til 60 timer.
EU-direktivet fra 1993 satte arbeidstida så høyt som 48 timer dels for at ingen land skulle ”rammes” og dels for å få Thatcher-regjeringen til å godta et slikt tak på arbeidstida. Det gjorde den ikke. Det var derfor unntaksklausulen ble innført, den som gjorde det fritt fram for enhver regjering å se bort fra 48-timers-taket for ansatte som sjøl godtok det.
Blair-regjeringen har hele tida gitt full støtte til denne unntaksklausulen, og den har regjeringen til Gordon Brown nå fått fullt gjennomslag for, og vel så det, i Ministerrådet i juni.
Direktivet setter enkelte vilkår som er ment å hindre at en ansatt kan presses til å jobbe mer enn 48 timer i uka. 48-timers-taket kan ikke brytes den første måneden av en ansettelse, og det ”skal ikke ha noen konsekvenser” for den ansatte om han/hun ikke vil skrive under på en avtale om å jobbe mer enn 48 timer.
Men britene har hatt denne opt-out-muligheten siden 1993, og undersøkelser viser at to av tre arbeidstakere ikke kjenner til regelen om at arbeidstida skal være høyst 48 timer i uka. To tredeler av dem som jobber mer enn 48 timer, har aldri undertegna noen opt-out-avtale, og en tredel av dem som har undertegna, sier at de ikke hadde noe valg.
Den gjennomsnittlige arbeidstida for fulltidsansatte i Storbritannia er på 44 timer i uka, lengre enn noe annet land i Vest-Europa. Fire millioner briter jobber alt nå mer enn 48 timer i uka.
Euro-LO hevder at de lange arbeidsdagene svekker britisk konkurranseevne ved at de fører til lav produktivitet. Storbritannia ligger på tiendeplass av de femten vestlige EU-land i produktivitet per time. Det vises til undersøkelser som konkluderer med at mange bedriftsledere velger å øke arbeidstida i stedet for å effektivisere produksjonen. Lange arbeidsdager hindrer også opplæring og etterutdanning og bidrar til en underkvalifisert og lavproduktiv arbeidsstyrke.
Forslaget til direktiv skal nå til behandling i EU-parlamentet – med votering kanskje i desember. I 2005 stemte parlamentet med stort flertall for at opt-out-muligheten i direktivet fra 1993 skulle fjernes innen 2012. Det er derfor ikke opplagt at parlamentet godtar vedtaket i Ministerrådet.
For at et direktiv skal vedtas, må EU-parlamentet og Ministerrådet fatte likelydende vedtak. Det kan derfor bli mange runder mellom EU-kommisjon, EU-parlament og Ministerråd før et nytt arbeidstidsdirektiv er på plass.
Europeisk fagbevegelse kommer til å slåss iherdig for at direktivet fra 1993 ikke skal svekkes. Hvis det ikke blir enighet mellom EU-parlamentet og Ministerrådet om hvordan direktivet skal endres, blir 93-direktivet stående. Det betyr at innsatsen nå rettes mot EU-parlamentet.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 19. juli 2008)
Arbeids- og sosialminstrene i EU går inn for at maksimal arbeidstid kan settes til 60 timer i uka - regna som et gjennomsnitt over tre måneder. Det skjedde på et møte i EUs Ministerråd i juni.
EU vedtok i 1993 et direktiv som satte den ukentlige arbeidstida til høyst 48 timer. Dette direktivet har vært til diskusjon i årevis uten at det har blitt stort nok flertall til at det kunne endres.
Arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope, den som før het UNICE, har pressa på for å sprenge grensa på 48 timer og har fått støtte fra stadig flere regjeringer, både fra den britiske og fra land i Øst-Europa.
I juni ble det lagd en pakkeløsning ved at en svekka arbeidstidsdirektivet samtidig som en vedtok et direktiv som gir ansatte i bemanningsforetak samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte fra første dag – med mindre partene på nasjonalt nivå avtaler noe annet.
Direktivet for ansatte i bemanningsforetak har ligget på bordet helt siden 1982, men det har ikke vært grunnlag for å få det vedtatt, bl.a. på grunn av britisk motstand. Siden britene nå fikk vilja si når det gjaldt arbeidstida, godtok de nå denne koblingen av de to direktivene. Spania, Portugal, Belgia, Ungarn, Hellas, Kypros og Malta stemte mot denne løsningen, men hadde ikke nok stemmer til å blokkere vedtaket. Til det trengs det minst 29 prosent av stemmene i Ministerrådet.
Maksimal arbeidsuke skal fortsatt være 48 timer hvis ikke den enkelte arbeidstaker(!) godtar å arbeide lengre ved å godta en såkalt opt-out-avtale med arbeidsgiveren. I så fall er maksimal arbeidsuke satt til 60 timer. Men også denne grensa kan forhandles vekk hvis partene i arbeidslivet er enige om det!
Ingen av disse øvre grensene skal gjelde uke for uke. Taket på 48 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tolv måneder, mens taket på 60 timer skal regnes som et gjennomsnitt over tre måneder. Det betyr at den faktiske arbeidstida kan gå langt over disse grensene hvis det kompenseres med lavere arbeidstid i andre perioder.
Taket på 60 timer gjelder dessuten bare for ansatte som arbeider mer enn ti uker for samme arbeidsgiver i løpet av et år. Korttidsansatte får minimal beskyttelse av dette direktivet – hvis de ikke vernes av tariffavtaler.
Direktivet er heldigvis et minimumsdirektiv. Det betyr at ethvert medlemsland – og dermed også EØS-landet Norge – kan ha strengere regler for hvor lang arbeidstida kan være.
I Norge betyr det at den lovfestede arbeidsuka fortsatt er høyst 40 timer, og at tariffavtalene fortsatt kan sette arbeidsuka til 37,5 timer. Inntil Fr.p får makt i Norge.
Euro-LO er likevel sterkt bekymra. I en situasjon der dumping av lønn og arbeidsvilkår blir stadig mer truende, kan direktivet fremme konkurranse basert på lange arbeidsdager både mellom land og mellom arbeidsplasser. Da kan det fort gli i retning av lengre arbeidstid for mange flere enn dem som i utgangspunktet godtar det.
Flere regjeringer i Øst-Europa står under press fra arbeidsgiverne til å sette lovlig arbeidstid høyere enn 48 timer, for eksempel i Litauen helt opp til 60 timer.
EU-direktivet fra 1993 satte arbeidstida så høyt som 48 timer dels for at ingen land skulle ”rammes” og dels for å få Thatcher-regjeringen til å godta et slikt tak på arbeidstida. Det gjorde den ikke. Det var derfor unntaksklausulen ble innført, den som gjorde det fritt fram for enhver regjering å se bort fra 48-timers-taket for ansatte som sjøl godtok det.
Blair-regjeringen har hele tida gitt full støtte til denne unntaksklausulen, og den har regjeringen til Gordon Brown nå fått fullt gjennomslag for, og vel så det, i Ministerrådet i juni.
Direktivet setter enkelte vilkår som er ment å hindre at en ansatt kan presses til å jobbe mer enn 48 timer i uka. 48-timers-taket kan ikke brytes den første måneden av en ansettelse, og det ”skal ikke ha noen konsekvenser” for den ansatte om han/hun ikke vil skrive under på en avtale om å jobbe mer enn 48 timer.
Men britene har hatt denne opt-out-muligheten siden 1993, og undersøkelser viser at to av tre arbeidstakere ikke kjenner til regelen om at arbeidstida skal være høyst 48 timer i uka. To tredeler av dem som jobber mer enn 48 timer, har aldri undertegna noen opt-out-avtale, og en tredel av dem som har undertegna, sier at de ikke hadde noe valg.
Den gjennomsnittlige arbeidstida for fulltidsansatte i Storbritannia er på 44 timer i uka, lengre enn noe annet land i Vest-Europa. Fire millioner briter jobber alt nå mer enn 48 timer i uka.
Euro-LO hevder at de lange arbeidsdagene svekker britisk konkurranseevne ved at de fører til lav produktivitet. Storbritannia ligger på tiendeplass av de femten vestlige EU-land i produktivitet per time. Det vises til undersøkelser som konkluderer med at mange bedriftsledere velger å øke arbeidstida i stedet for å effektivisere produksjonen. Lange arbeidsdager hindrer også opplæring og etterutdanning og bidrar til en underkvalifisert og lavproduktiv arbeidsstyrke.
Forslaget til direktiv skal nå til behandling i EU-parlamentet – med votering kanskje i desember. I 2005 stemte parlamentet med stort flertall for at opt-out-muligheten i direktivet fra 1993 skulle fjernes innen 2012. Det er derfor ikke opplagt at parlamentet godtar vedtaket i Ministerrådet.
For at et direktiv skal vedtas, må EU-parlamentet og Ministerrådet fatte likelydende vedtak. Det kan derfor bli mange runder mellom EU-kommisjon, EU-parlament og Ministerråd før et nytt arbeidstidsdirektiv er på plass.
Europeisk fagbevegelse kommer til å slåss iherdig for at direktivet fra 1993 ikke skal svekkes. Hvis det ikke blir enighet mellom EU-parlamentet og Ministerrådet om hvordan direktivet skal endres, blir 93-direktivet stående. Det betyr at innsatsen nå rettes mot EU-parlamentet.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 19. juli 2008)
Bussanbud som plikt
EUs kollektivforordning avvikler politiske debatter i 30 land.
EU vil ha oss til å godta en kollektivforordning som tvinger fram anbudskonkurranse om all busstransport som mottar offentlig støtte. Kravet om konkurranseutsetting gjelder ikke jernbanetransport eller hvis fylkeskommunen eller kommunen driver kollektivtransport i egen regi.
Små kontrakter er unntatt: Det er ikke nødvendig med anbud hvis kontrakten er på under 1 million euro i året – eller hvis det skal kjøres mindre enn 300 000 kilometer i året.
Ekspressbussrutene våre omfattes ikke av forordningen fordi de ikke gis offentlig støtte. Det skal dessuten være opp til nasjonale myndigheter om passasjertransport til sjøs skal omfattes av forordningen.
Før 1994 ble det inngått kontrakter med busselskapene uten bruk av anbud, men ofte etter forhandlinger med de mest aktuelle selskapene for å avtale ruteopplegg og støtteopplegg. Etter 1994 har fylkeskommuner og kommuner kunnet bruke anbud om drift av buss- og ferjeruter. I 2006 ble det brukt anbud på ruter med til sammen 40 prosent av passasjertallet.
På kort sikt kan oppdragsgiverne spare penger på slike anbud. Ved de første anbudsrundene er konkurransen ofte tøff, og billigste tilbud kan gjøre busstjenestene billigere enn før. Men etter hvert forsvinner de små selskapene fordi det koster for mye å delta i anbudskonkurransen. På lengre sikt kan dette føre til at store selskap deler markedet seg i mellom og slik unngår en priskonkurranse som ville ramme dem alle,
For bussjåførene har innføringen av anbud vært klart negativ. Mange plages av den usikkerheten som enhver anbudsrunde fører med seg: Har jeg jobb etterpå? Må jeg skifte arbeidsgiver? Får jeg i så fall en dårligere pensjonsordning?
Men anbudskonkurransen fører også med seg at sjåførene pålegges dårligere arbeidsvilkår, som skiftordninger med lange pauser midt på dagen – og stadige endringer i arbeidstid på kort varsel. Norsk Transportarbeiderforbund og Yrkestrafikkforbundet har argumentert kraftig mot den økende bruken av anbud når bussruter skal fordeles.
Negative virkninger for sjåførene (økt jobbusikkerhet og mer intensiv bruk av arbeidstida)
dokumenteres også i en undersøkelse fra Transportøkonomisk institutt (TØI) i 2006 av Oddgeir Osland og Merethe Dotterud Leiren.
Forslaget til forordning er sendt på høring, og de fleste fagforbund som har uttalt seg, går inn for å avvise forordningen. Det gjelder alle forbund innen transportnæringen, Norsk Transportarbeiderforbund, Yrkestrafikkforbundet, Norsk Lokomotivmannsforbund og Norsk Jernbaneforbund. Fagforbundet og LO sentralt har også bedt om at forordningen avvises.
De fleste forbund begrunner standpunktet med at forordningen i alt for stor grad fører til at det blir pris – og ikke kvalitet – som skal avgjøre anbudskonkurransen. Siden lønninger ofte utgjør over 80 prosent av utgiftene for et busselskap, er det de samlede lønnskostnadene som må skvises for å vinne en anbudskonkurranse.
Det har vært til dels sterk politisk strid om bruken av anbud rundt om i Norge. Det er en normal del av det norske demokratiet at det argumenteres for og mot bruk av anbud. Men da må det være mulig å lære av erfaring.
Derfor er det ingen fylkeskommuner som har vedtatt å innføre anbud på bussruter som prinsipp en gang for alle. Stortinget vedtar heller ikke lover som framtidige Storting ikke kan endre.
Det dramatiske med kollektivforordningen er at den avbryter den politiske debatten omkring anbud på kollektivtrafikk, ikke bare i Norge, men i 30 EU- og EØS-land. Forordningen bekrefter det vanlige mønstre når det gjelder lover som kommer fra Brussel, det at den tar vekk en bit av det lokale demokratiet.
I festtalene om EU hylles ofte det såkalte subsidiaritetsprinsippet, at avgjørelser skal tas på så lavt politisk nivå som mulig, og aldri på høyere nivå enn nødvendig. Det er bare hvis konkurranse av prinsipp overordnes alle andre hensyn at det er nødvendig for EU å presse kollektivforordningen på oss i Norge.
Det er i alt vesentlig lokale norske interesser som berøres, sjåførers jobbsikkerhet og arbeidsforhold, busspriser, om fylkeskommuner kan spare penger osv. Det er vanskelig å godta at slike interesser må veies mot hverandre i Brussel og ikke rundt om i de distriktene der bussene faktisk skal gå, der sjåførene bor, og der de aller fleste passasjerene også bor.
Det burde derfor være en enkel sak å avvise hele forordningen – også for dem som mener at anbud kan være et nyttig redskap for få til å mer effektiv bruk av offentlige støttekroner. For det er jo ingen som foreslår å forby bruken av anbud i bussbransjen. Anbud vil fortsatt brukes der hvor lokalpolitikerne kommer til at det er det lureste en kan gjøre for å finne fram til hvilke selskap som skal få tilslaget på bussrutene.
Mange lokale busselskap er alt i dag del av utenlandske storkonsern. Avvises forordningen, er det derfor ikke for å beskytte norske busselskap mot utenlandsk konkurranse. Det er for å verne arbeidssituasjonen for sjåførene, også for de polakkene som kjører buss i Bergen, Rogaland og Grenland.
Det dreier seg dessuten om en EU-lov der eventuelle mottiltak fra EU knapt ville ramme noen norske interesser. Det kan tenkes at EU som mottrekk ikke ville tillate at norske busselskap får delta i anbudskonkurranser i noe EU-land. Den ulempen tar nok de fleste norske busselskap med fatning.
Stortinget bør derfor ikke ha noen problemer med å avvise kollektivforordningen
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 12. juli 2008)
EU vil ha oss til å godta en kollektivforordning som tvinger fram anbudskonkurranse om all busstransport som mottar offentlig støtte. Kravet om konkurranseutsetting gjelder ikke jernbanetransport eller hvis fylkeskommunen eller kommunen driver kollektivtransport i egen regi.
Små kontrakter er unntatt: Det er ikke nødvendig med anbud hvis kontrakten er på under 1 million euro i året – eller hvis det skal kjøres mindre enn 300 000 kilometer i året.
Ekspressbussrutene våre omfattes ikke av forordningen fordi de ikke gis offentlig støtte. Det skal dessuten være opp til nasjonale myndigheter om passasjertransport til sjøs skal omfattes av forordningen.
Før 1994 ble det inngått kontrakter med busselskapene uten bruk av anbud, men ofte etter forhandlinger med de mest aktuelle selskapene for å avtale ruteopplegg og støtteopplegg. Etter 1994 har fylkeskommuner og kommuner kunnet bruke anbud om drift av buss- og ferjeruter. I 2006 ble det brukt anbud på ruter med til sammen 40 prosent av passasjertallet.
På kort sikt kan oppdragsgiverne spare penger på slike anbud. Ved de første anbudsrundene er konkurransen ofte tøff, og billigste tilbud kan gjøre busstjenestene billigere enn før. Men etter hvert forsvinner de små selskapene fordi det koster for mye å delta i anbudskonkurransen. På lengre sikt kan dette føre til at store selskap deler markedet seg i mellom og slik unngår en priskonkurranse som ville ramme dem alle,
For bussjåførene har innføringen av anbud vært klart negativ. Mange plages av den usikkerheten som enhver anbudsrunde fører med seg: Har jeg jobb etterpå? Må jeg skifte arbeidsgiver? Får jeg i så fall en dårligere pensjonsordning?
Men anbudskonkurransen fører også med seg at sjåførene pålegges dårligere arbeidsvilkår, som skiftordninger med lange pauser midt på dagen – og stadige endringer i arbeidstid på kort varsel. Norsk Transportarbeiderforbund og Yrkestrafikkforbundet har argumentert kraftig mot den økende bruken av anbud når bussruter skal fordeles.
Negative virkninger for sjåførene (økt jobbusikkerhet og mer intensiv bruk av arbeidstida)
dokumenteres også i en undersøkelse fra Transportøkonomisk institutt (TØI) i 2006 av Oddgeir Osland og Merethe Dotterud Leiren.
Forslaget til forordning er sendt på høring, og de fleste fagforbund som har uttalt seg, går inn for å avvise forordningen. Det gjelder alle forbund innen transportnæringen, Norsk Transportarbeiderforbund, Yrkestrafikkforbundet, Norsk Lokomotivmannsforbund og Norsk Jernbaneforbund. Fagforbundet og LO sentralt har også bedt om at forordningen avvises.
De fleste forbund begrunner standpunktet med at forordningen i alt for stor grad fører til at det blir pris – og ikke kvalitet – som skal avgjøre anbudskonkurransen. Siden lønninger ofte utgjør over 80 prosent av utgiftene for et busselskap, er det de samlede lønnskostnadene som må skvises for å vinne en anbudskonkurranse.
Det har vært til dels sterk politisk strid om bruken av anbud rundt om i Norge. Det er en normal del av det norske demokratiet at det argumenteres for og mot bruk av anbud. Men da må det være mulig å lære av erfaring.
Derfor er det ingen fylkeskommuner som har vedtatt å innføre anbud på bussruter som prinsipp en gang for alle. Stortinget vedtar heller ikke lover som framtidige Storting ikke kan endre.
Det dramatiske med kollektivforordningen er at den avbryter den politiske debatten omkring anbud på kollektivtrafikk, ikke bare i Norge, men i 30 EU- og EØS-land. Forordningen bekrefter det vanlige mønstre når det gjelder lover som kommer fra Brussel, det at den tar vekk en bit av det lokale demokratiet.
I festtalene om EU hylles ofte det såkalte subsidiaritetsprinsippet, at avgjørelser skal tas på så lavt politisk nivå som mulig, og aldri på høyere nivå enn nødvendig. Det er bare hvis konkurranse av prinsipp overordnes alle andre hensyn at det er nødvendig for EU å presse kollektivforordningen på oss i Norge.
Det er i alt vesentlig lokale norske interesser som berøres, sjåførers jobbsikkerhet og arbeidsforhold, busspriser, om fylkeskommuner kan spare penger osv. Det er vanskelig å godta at slike interesser må veies mot hverandre i Brussel og ikke rundt om i de distriktene der bussene faktisk skal gå, der sjåførene bor, og der de aller fleste passasjerene også bor.
Det burde derfor være en enkel sak å avvise hele forordningen – også for dem som mener at anbud kan være et nyttig redskap for få til å mer effektiv bruk av offentlige støttekroner. For det er jo ingen som foreslår å forby bruken av anbud i bussbransjen. Anbud vil fortsatt brukes der hvor lokalpolitikerne kommer til at det er det lureste en kan gjøre for å finne fram til hvilke selskap som skal få tilslaget på bussrutene.
Mange lokale busselskap er alt i dag del av utenlandske storkonsern. Avvises forordningen, er det derfor ikke for å beskytte norske busselskap mot utenlandsk konkurranse. Det er for å verne arbeidssituasjonen for sjåførene, også for de polakkene som kjører buss i Bergen, Rogaland og Grenland.
Det dreier seg dessuten om en EU-lov der eventuelle mottiltak fra EU knapt ville ramme noen norske interesser. Det kan tenkes at EU som mottrekk ikke ville tillate at norske busselskap får delta i anbudskonkurranser i noe EU-land. Den ulempen tar nok de fleste norske busselskap med fatning.
Stortinget bør derfor ikke ha noen problemer med å avvise kollektivforordningen
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 12. juli 2008)
Når EU overkjører ILO
Viktig for hele ILO-systemet at Norge holder fast på arbeiderklausulen i ILO 94
EF-domstolen har med et par av de siste dommene, klarest med Rüffert-dommen, feid til side de såkalte ”arbeiderklausulene” i ILO-konvensjon 94. Disse klausulene sier at ved offentlige byggeoppdrag skal det kreves lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet skal utføres.
Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1996, og fra 1. mars i år skal slike arbeiderklausuler gjelde ved alle større oppdrag for kommuner og fylkeskommuner. Klausulene omfatter også arbeid som utføres av underleverandører.
Norge, Danmark og Finland er blant de land som har ratifisert ILO 94. I Rüffert-saken sendte både den norske, danske og finske regjeringen uttalelser til EF-domstolen med støtte for den tyske delstaten Niedersachsen nettopp med henvisning til ILO 94. Verken ILO 94 eller disse uttalelsene blir nevnt i domspremissene til EF-domstolen.
En optimistisk tolkning kan være at EF-domstolen lot være å si noe om ILO 94 siden Tyskland ikke har ratifisert den konvensjonen. Dermed er det en ørliten mulighet for at EF-domstolen vil vurdere samme saksforhold annerledes i et land som har ratifisert ILO 94.
En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?
EF-domstolen har fastslått at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke. EU-regler står ikke bare over ILO-konvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom den vil endre lovverket sitt på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.
Det er likedan på saksfelt der EU og medlemsstatene deler lovgivningsretten. Hvis det er EU som ”i stor grad” vedtar lovene, kan medlemsstatene heller ikke her ratifisere ILO-konvensjoner. Unntatt er saksfelt der EU vedtar minimumsregler. Der kan medlemsstatene vedta strengere regler, og de kan da også ratifisere ILO-konvensjoner som er strengere enn EU-reglene.
Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.
Bare 11 EU-land har ratifisert ILO 94. Men de fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at direktivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
Det verste med Rüffert-dommen er at hvis betydningen av ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så er faren stor for at ILO svekkes over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO -over og som står for godt over tredjeparten av ILOs budsjett. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen. Da kan mye bryte sammen også i Europa, enda mer enn EF-domstolen kan ha oppnådd med Rüffert-dommen.
Som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn norsk lov hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
Forholdet mellom EUs regelverk og ILO-konvensjonene ble tatt opp på den årlige ILO-konferansen fra 28. mai til 13. juni da 2800 delegater fra regjeringer, fagbevegelser og arbeidsgivere møttes i FN-bygningen i New York. Alle EU-regjeringene var på forhånd bedt om å komme med synspunkter på en større ILO-rapport om ”Arbeiderklausuler i offentlige kontrakter”
Rapporten konkluderte med at det ikke er noen motsetning mellom ILO 94 og EUs regelverk om hvilke vilkår som kan stilles ved offentlige oppdrag. To regjeringer, den britiske og den svenske, var usikre på om den konklusjonen var riktig. Og det var ”minst én regjering” (den finske) som hadde latt være å ta inn konvensjonens krav om arbeiderklausuler da de tok EU-direktivene om offentlige anbud inn lovverket sitt.
Men i ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. Rapporten foreslår derfor at ILO 94 skjerpes slik at det ikke skal være tvil om at arbeiderklausuler både kan og bør stilles.
På ILO-konferansen ga statssekretær Jan-Erik Støstad – på vegne av den norske regjeringen - klar støtte til arbeiderklausulen i ILO 94. Det gjorde derimot ikke NHO. Ifølge LOs internasjonale sekretær Karin Beate Theodorsen ”stilte NHO seg helt på linje med ytterliggående arbeidsgivere, som karakteriserte konvensjonen som foreldet, proteksjonistisk og ikke verdt å prioritere fremover”.
Faktaboks:
Arbeiderklausulen i ILO-konvensjon 94, artikkel 2:
1. Kontrakter som kommer inn under denne konvensjon skal inneholde klausuler som sikrer vedkommende arbeidere lønninger (herunder også andre godtgjøringer), arbeidstid og andre arbeidsvilkår som ikke er mindre fordelaktige enn de som, for arbeid av samme slag innen vedkommende fag eller næringsgrein i det distrikt der arbeidet blir utført, er fastsatt;
a) ved kollektiv avtale eller annen godkjent ordning for forhandling mellom organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidere som representerer vesentlige deler av henholdsvis arbeidsgiverne og arbeiderne i vedkommende fag eller næringsgrein, eller
b) voldgiftskjennelse, eller
c) ved landets lover eller forskrifter.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 5. juli 2008)
EF-domstolen har med et par av de siste dommene, klarest med Rüffert-dommen, feid til side de såkalte ”arbeiderklausulene” i ILO-konvensjon 94. Disse klausulene sier at ved offentlige byggeoppdrag skal det kreves lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet skal utføres.
Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1996, og fra 1. mars i år skal slike arbeiderklausuler gjelde ved alle større oppdrag for kommuner og fylkeskommuner. Klausulene omfatter også arbeid som utføres av underleverandører.
Norge, Danmark og Finland er blant de land som har ratifisert ILO 94. I Rüffert-saken sendte både den norske, danske og finske regjeringen uttalelser til EF-domstolen med støtte for den tyske delstaten Niedersachsen nettopp med henvisning til ILO 94. Verken ILO 94 eller disse uttalelsene blir nevnt i domspremissene til EF-domstolen.
En optimistisk tolkning kan være at EF-domstolen lot være å si noe om ILO 94 siden Tyskland ikke har ratifisert den konvensjonen. Dermed er det en ørliten mulighet for at EF-domstolen vil vurdere samme saksforhold annerledes i et land som har ratifisert ILO 94.
En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?
EF-domstolen har fastslått at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke. EU-regler står ikke bare over ILO-konvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom den vil endre lovverket sitt på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.
Det er likedan på saksfelt der EU og medlemsstatene deler lovgivningsretten. Hvis det er EU som ”i stor grad” vedtar lovene, kan medlemsstatene heller ikke her ratifisere ILO-konvensjoner. Unntatt er saksfelt der EU vedtar minimumsregler. Der kan medlemsstatene vedta strengere regler, og de kan da også ratifisere ILO-konvensjoner som er strengere enn EU-reglene.
Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.
Bare 11 EU-land har ratifisert ILO 94. Men de fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at direktivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
Det verste med Rüffert-dommen er at hvis betydningen av ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så er faren stor for at ILO svekkes over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO -over og som står for godt over tredjeparten av ILOs budsjett. Blir ILO mindre viktig for europeiske land, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen. Da kan mye bryte sammen også i Europa, enda mer enn EF-domstolen kan ha oppnådd med Rüffert-dommen.
Som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn norsk lov hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
Forholdet mellom EUs regelverk og ILO-konvensjonene ble tatt opp på den årlige ILO-konferansen fra 28. mai til 13. juni da 2800 delegater fra regjeringer, fagbevegelser og arbeidsgivere møttes i FN-bygningen i New York. Alle EU-regjeringene var på forhånd bedt om å komme med synspunkter på en større ILO-rapport om ”Arbeiderklausuler i offentlige kontrakter”
Rapporten konkluderte med at det ikke er noen motsetning mellom ILO 94 og EUs regelverk om hvilke vilkår som kan stilles ved offentlige oppdrag. To regjeringer, den britiske og den svenske, var usikre på om den konklusjonen var riktig. Og det var ”minst én regjering” (den finske) som hadde latt være å ta inn konvensjonens krav om arbeiderklausuler da de tok EU-direktivene om offentlige anbud inn lovverket sitt.
Men i ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. Rapporten foreslår derfor at ILO 94 skjerpes slik at det ikke skal være tvil om at arbeiderklausuler både kan og bør stilles.
På ILO-konferansen ga statssekretær Jan-Erik Støstad – på vegne av den norske regjeringen - klar støtte til arbeiderklausulen i ILO 94. Det gjorde derimot ikke NHO. Ifølge LOs internasjonale sekretær Karin Beate Theodorsen ”stilte NHO seg helt på linje med ytterliggående arbeidsgivere, som karakteriserte konvensjonen som foreldet, proteksjonistisk og ikke verdt å prioritere fremover”.
Faktaboks:
Arbeiderklausulen i ILO-konvensjon 94, artikkel 2:
1. Kontrakter som kommer inn under denne konvensjon skal inneholde klausuler som sikrer vedkommende arbeidere lønninger (herunder også andre godtgjøringer), arbeidstid og andre arbeidsvilkår som ikke er mindre fordelaktige enn de som, for arbeid av samme slag innen vedkommende fag eller næringsgrein i det distrikt der arbeidet blir utført, er fastsatt;
a) ved kollektiv avtale eller annen godkjent ordning for forhandling mellom organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidere som representerer vesentlige deler av henholdsvis arbeidsgiverne og arbeiderne i vedkommende fag eller næringsgrein, eller
b) voldgiftskjennelse, eller
c) ved landets lover eller forskrifter.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 5. juli 2008)
Abonner på:
Innlegg (Atom)