Vilje til kapitalmakt

 Regjeringen vil ha en norsk modell for å verne norske investeringer i andre land

Imperialisme er blitt et fremmedord i «sivilisert» debatt. Men nå vil regjeringen gi norsk imperialisme fritt løp ved hjelp av tosidige investeringsavtaler med fattige land.

Det provoserende ved de tusenvis av tosidige investeringsavtaler som er inngått det siste tiåret, er de såkalte «investor-stat-reglene». De gir investorer rett til å kreve erstatning hvis «framtidig fortjeneste» rammes av nye lover eller andre offentlige vedtak.

Slike krav skal ikke avgjøres ved nasjonale domstoler og i henhold til nasjonale lovverk. De skal avgjøres av tre handelsjurister i tvisteløsningsorgan der stater dømmes til å betale erstatninger som provoserer stadig flere regjeringer.

Det er de mange eksemplene på hårreisende erstatningskrav som provoserer. Og enda mer skremmer det at selskaper ofte vinner fram med krava sine. (Se www.foeeurope.org/hidden-cost-eu-trade-deals)

Her er to eksempler blant mange, mange:

- Etter den katastrofale krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som «tapte framtidig fortjeneste» på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt som del av en dugnadsbasert kriseløsning som hele samfunnet måtte bidra til.

- Equador ble i 2012 dømt til å betale 2,4 milliarder dollar til Occidental Petroleum fra USA for et «kontraktbrudd». Det var like mye som den samla årsinntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen i Ecuador.

Norge har i dag 14 investeringsavtaler med 14 land, men har ikke inngått noen nye avtaler siden midt på 1990-tallet. Dagens regjering vil ha flere slike investeringsavtaler «slik at det blir tryggere for norske bedrifter å etablere seg i og investere i andre land».

Et utkast til såkalt «modellavtale» er sendt på høring med høringsfrist 13. august. Modellavtalen er ment som Norges utgangspunkt for forhandlinger om investeringsavtaler med andre land.

Modellavtalen gir investorer «rett til erstatning ved ekspropriasjon» og «adgang til å få løst tvister med vertslandet i internasjonal voldgift». Ordlyden er den samme som i hundrevis andre investeringsavtaler. Da betyr «ekspropriasjon» noe langt mer enn å ta over en privat eiendom. Det omfatter ethvert offentlig vedtak som kan «begrense framtidig fortjeneste».

Det er først og fremst EU og USA som har pressa fram slike tosidige investeringsavtaler – etter at u-land har klart å hindre at slike investeringsregler ble del av WTO-systemet

Regjeringen understreker at det er Nærings- og fiskeridepartementet som har ansvaret for å forhandle med andre land om slike investeringsavtaler. I høringsnotatet om modellavtalen står det ingen ting om at Stortinget skal ha noe å si. Til trøst for demokrater: Et eventuelt forhandlingsresultat vil bli lagt fram for Stortinget til ratifikasjon, altså til å si ja eller nei uten å kunne flytte på et komma.

Det betyr at den egentlige avgjørelsen om framtidige investeringsavtaler blir tatt i høst – når modellavtalen kommer til behandling i Stortinget.

Høringsnotatet til regjeringen mangler ikke beroligende meldinger. Investeringsvernet skal f.eks. ikke kunne gripe inn mot «helse, miljø og sikkerhet». Slik er det ikke ellers i verden. De fleste tvistesakene dreier seg nettopp om statlige forsøk på å verne helse, miljø og sikkerhet.

Det sies også i høringsnotatet at «en internasjonal investor ikke skal oppnå et bedre ekspropriasjonsvern i Norge enn landets egne innbyggere». Men hver måned reises nye tvistesaker der en investor vil ha en erstatning som det ikke er grunnlag for i nasjonale lover og domstoler 

Forslaget til modellavtale legger da også opp til at tvister skal avgjøres av et såkalt ICSID-tribunal. Dette tribunalet skal bare «tolke og anvende den foreliggende avtalen».  ICSID er knytta til Verdensbanken og er den voldgiftsdomstolen som er mest brukt.

Som i andre investeringsavtaler er det bare en investor som kan reise en tvistesak. Tvisten må da bygges på en påstand om «at vertslandet har brutt en forpliktelse underlagt investeringsavtalen» – og at investor derfor har «tapt framtidig fortjeneste».  

Det skal ikke tas hensyn til det nasjonale rettssystemet – eller som det presiseres i høringsnotatet: «Voldgiftsretten kan ikke dømme på grunnlag av brudd på nasjonal rett, og skal således ikke ha nasjonal rett som sitt kompetanseområde».

Slik må det nødvendigvis være når mange saker oppstår nettopp fordi investor ser seg «urimelig behandla» nettopp av lovendringer eller nye lover. Men vertslandet har aldri rett til å gå til sak mot investoren. Det kan heller ingen instans i sivilsamfunnet, verken fagforeninger, miljøorganisasjoner eller lokalsamfunn..

ICSID kan gi regjeringer rett, men det betyr bare at de unngår å tape – av og til millioner av dollar, av og til milliarder. Det er ingen ankemulighet i dette systemet.

Dermed blir verden slik som regjeringen vår vil ha den. Pengene flyttes bare én vei, fra regjeringer til utenlandske investorer, aldri den andre veien.  Da er det sjølsagt forbløffende at det per 13. mai - ifølge Unctad – var inngått 2926 tosidige investeringsavtaler og 347 investeringsavtaler mellom mer enn to land rundt om i verden. Hvorfor er alle de avtalene inngått?

Bakgrunnen er naturligvis at mange land – og særlig mange u-land – har bruk for å trekke til seg investeringer fra utlandet. Da hevdes det at de som vil investere må ha noen garantier for at det er trygt å satse penger i et annet land. I hvert fall kan det for en regjering føles utrygt å avstå fra investeringsavtaler hvis nabolanda har inngått slike avtaler.

Men rike land står sterkt i forhandlingene om slike investeringsavtaler fordi fattige land så sårt trenger investeringer og teknologi tilført fra utlandet. Sterkt vil også vår egen regjering gjerne stå.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. juni 2015) 

TTIP som trojansk hest

Når harmonisering av standardkrav kan øke ondskapen i verden. (Fritt etter Bertolt Brecht)

Bak lukkede dører forhandler EU og USA om noe som skal bli verdens største handels- og investeringsavtale. Det offisielle navnet er «Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership», forkortelsen er TTIP.

TTIP har som mål å fjerne alt som fins av handelshindringer mellom EU og USA. Da må lovverk og standardkrav «harmoniseres». Det skal skje ved et vedvarende «reguleringssamarbeid» som både kan endre de lover og standarder som fins i dag, og som i tillegg sørger for at nye lover og standarder blir de samme i EU og USA.

Mange konflikter må overvinnes og mange interesser må nedkjempes for å nå fram til full harmonisering. Det skal f.eks. bli spennende å se hva som skjer med kosmetikk-lovgivningen der EU har forbudt 1328 kjemiske stoffer, og USA bare 11.

Men kanskje er det ikke særlig spennende? Ved hjelp av en lov fra 1976 har myndighetene i USA klart å begrense bruken av fem kjemiske stoffer av de 60 000 som den gang ble vurdert som trygge. Asbest er ett av de 59 995 som fortsatt er «trygge».

Reguleringssamarbeidet skal samordnes av et «reguleringsråd» som skal passe på at det ikke oppstår nye handelshindringer når det vedtas nye lover og standardkrav i EU og USA. Dette reguleringsrådet må undersøke alle forslag til nye lover og standardkrav før de fremmes offentlig. Det som skal undersøkes, er begrensa til ett eneste spørsmål: skapes det nye handelshindringer?

Sjansen for at reguleringsrådet vil bli dominert av miljø- og helseeksperter, er derfor liten. Det er de som har falkeblikk retta mot alt som kan innebære handelshindringer som skal inn i et slikt råd. Det vil i praksis si talspersoner for bransjer og næringsorganisasjoner.

På begge sider av Atlanterhavet jobber tunge næringsinteresser for den enkleste – og den mest skadelige – formen for harmonisering: det som kalles «gjensidig godkjenning av standarder». Det kunne like gjerne kalles «samling i bonn». Det er de svakeste standardkrava som da kommer til å gjelde.

Dette har allerede skjedd. Harmoniseringa via TTIP har slått til lenge før avtalen er ferdigforhandla. Her er ett av eksemplene:

Etter tiår med harde dragkamper var EU i ferd med å utvikle et strengt regelverk for hormonforstyrrende kjemikalier. Det var blant annet lagt opp til at 31 plantevernmidler skulle forbys. Det førte til at det fra USA ble satt i gang en godt skjult, men aggressiv, lobbykampanje.

AmCham, det amerikanske handelskammeret, trua i all fortrolighet med «vidtrekkende konsekvenser» hvis forbudet ble vedtatt. Europeiske kjemikonsern som Dupont, Bayer og BASF advarte mot at det planlagte forbudet kunne «skade forhandlingene med USA» om TTIP. BASF påsto – også i all fortrolighet - at forbudet mot de 31 plantevernmidlene ville «begrense den frie handelen med landbruksvarer på globalt nivå».

Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht fortvilte i et par av sine skuespill over at sjøl gode mennesker måtte bli onde for å kunne mestre kapitalistiske livsvilkår.

Det kan se slik ut siden EU utsatte forbudet mot de hormonforstyrrende plantevernmidlene til tross for at det kunne føre til helsekostnader på 150 milliarder euro i året – og tilsvarende enorme unødvendige lidelser for millioner av mennesker - som følge av sjukdommer som disse kjemikaliene kan forårsake. (The Guardian 22. mai)

 

Reguleringsrådet til TTIP må nødvendigvis holde øye både med det som skjer i EU og det som skjer i USA. Og det må kunne gripe inn tidlig nok.

Det betyr at hvis den svenske regjeringen vil fremme en lovendring i EU, må forslaget vurderes i reguleringsrådet før den politiske behandlingen i EU-kommisjonen og lenge før den politiske dragkampen mellom EU-regjeringene og innad i EU-parlamentet tar til.

Det betyr at de tyngste næringsinteressene skal kunne fjerne forslag til lovendringer før de kan diskuteres offentlig, og det betyr at USA kan få et avgjørende ord med i laget om hvordan lovverket i EU skal utvikles. Og vice versa for EU i USA.

Reguleringsrådet vil også gripe inn overfor reint nasjonale lovforslag i EU-land – og overfor hva delstater i USA måtte finne på som kan hindre handel med EU.

Reguleringsrådet til TTIP skal ikke ivareta allsidige samfunnsinteresser. Det ville forutsatt en dublering av den kompetansen som fins i departementer og andre offentlige instanser.

Reguleringsrådet skal ha den enkle oppgaven å være lyttepost for dem som kan sette inn størst innsats for å få vekk handelshindringer – uansett hvilke samfunnsmessige hensyn som er bakgrunnen for det lovverk og de standardkrav for miljø, arbeidsmiljø, folkehelse og forbrukervern som rådet vil gripe inn mot.

EU-kommisjonen er blitt så begeistra for en så ensidig overvåking av lovverk og standardkrav at noe sånt vil den ha også internt i EU. 19. mai sendte den ut et dokument med den uskyldige overskriften «Bedre regulering for bedre resultater».

Dokumentet viser at EU-kommisjonen vil ha et «lovgranskingsstyre» (regulatory scrutiny board) for å «lette byrdene» for næringslivet blant annet ved å avvikle store deler av regelverket for helse, miljø og sikkerhet – særlig for «små og mellomstore» virksomheter. Men «smått og mellomstort» er i EU alle virksomheter med mindre enn 250 ansatte, Det er ingen liten del av arbeidslivet i EU.  De står for mer enn 75 prosent av jobbene i privat sektor.

EU-kommisjonens «bedre regulering» betyr derfor forsterka avregulering og økt frislipp av markeder på stadig flere områder og i stadig flere sammenhenger.

Alt før EU-kommisjonen fikk lagt fram forslaget om «bedre regulering» 19. mai, hadde 50 europeiske organisasjoner lansert ei «vaktbikkje» («Better Regulation Watchdog») for å sikre at EUs opplegg for «bedre regulering» ikke svekker reguleringer som verner arbeidstakere, forbrukere og miljøet. Dermed reises en kamp som i høyeste grad er viktig også i EØS-landet Norge.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. mai 2015)                                                             

Fabrikker i fabrikker

Arbeidskontraktbedrifter skulle gjøre ansatte avmektige – inntil de tar opp kampen

Det lange ordet «arbeidskontraktbedrift» - det som betyr «outsourcing innafor bedriftsporten» blir stadig vanligere i det tyske arbeidslivet. Det betyr at en bedrift (bedrift A) innbyr en annen bedrift (bedrift B) til å ta over arbeidsoppgaver «innafor sin egen bedriftsport».

Hensikten er å få jobben gjort billigere enn med egne ansatte. Ofte klarer de da å unngå organiserte arbeidere, tariffavtaler og bedriftsdemokrati. De klarer også vri seg unna det som måtte ligge av bindinger i EU-direktiv for utstasjonering og utleie av arbeidskraft.

Slike arbeidskontraktbedrifter fins ikke bare i industrien, men også i privat og offentlig tjenesteyting som i varehandel og på sjukehus.

Hva er knepet de bruker? Hvordan skiller arbeidskontraktbedrifter seg fra utskilling (outsourcing), innleie og underentrepriser?

Arbeidskontraktbedriftene skiller seg ut på fire måter:

-          De tar seg av varige arbeidsoppgaver.

-          De tar på seg arbeidsoppdrag innafor kjernevirksomheten til bedrift A.

-          Arbeidsoppdraget blir utført på tomta/i lokalene til bedrift A og med de maskiner og annet utstyr som fins der.

-          Det fins ikke noe regelverk som knytter de ansatte i bedrift B til regler og avtaler som bedrift A er forplikta av.

De ansatte i bedrift B har ikke krav på «lik lønn for likt arbeid» i forhold til ansatte i bedrift A. De omfattes ikke av tariffavtaler eller bedriftsdemokratiordninger som gjelder for bedrift A. De har heller ikke noen av de rettigheter som innleid arbeidskraft har, f.eks. i henhold til vikarbyrådirektivet. Bedrift A har rett og slett ingen forpliktelser overfor de ansatte i bedrift B. Hvis bedrift B avslutter eller mister arbeidsoppdraget sitt, har de ansatte ikke noe oppsigelsesvern.

De ansatte i en arbeidskontraktbedrift har bare denne bedriften som arbeidsgiver. Det vanlige er at de ikke har noen tariffavtale eller noen andre kollektive avtaler med bedriften. Men som alle arbeidsfolk kan de ta opp kampen der de er, organisere seg, bruke de kampmidlene som generasjonene før dem har brukt. Lett er det ikke, men det har det aldri vært når en starter fra «scratch».

Mange slike arbeidskontrakter mellom bedrifter virker i praksis som «tilslørt innleie» av arbeidskraft, men uten de rettighetene som innleide kan ha.

Bruken av arbeidskontraktbedrifter varierer mye fra bransje til bransje. I tyske bryggerier jobber 10 prosent av arbeiderne for en arbeidskontraktbedrift, mens andelen er 75 prosent i slakteribransjen. Der er 5 prosent innleid og 20 prosent fast ansatt i slakteribedriften. I sukkerindustrien er 20 prosent ansatt i en arbeidskontraktbedrift. Samme andel er det på skipsverft, mens andelen er 35 prosent i kjøttindustrien.

Det gjør ikke arbeidslivet enklere at utskilling, innleie og arbeidskontraktbedrifter vikles inn i hverandre på uoversiktlige måter. Her er et eksempel som skildres i den tyske fagbevegelsens forskningstidsskrift WSI-Mitteilungen nr. 2/2013

I Leipzig lager Porsche og BMW biler nesten uten egne fast ansatte. Industritjenesteselskapet ThyssenKrupp Automotive har gått inn som arbeidskontraktbedrift med 24 egne ansatte og ti innleide arbeidstakere. Men det blir det ikke mange biler av.

Derfor har ThyssenKrupp Automotive engasjert det store tjenestekonsernet WISAG som arbeidskontraktbedrift for å gjøre jobben. WISA stiller med over 350 egne ansatte + 120 arbeidstakere som er innleid fra seks bemanningsbyråer.

For dem som bygger bilene, er dette et uoversiktlig kaos. Det som i Tyskland kaltes normalarbeidsforhold fortrenges av helt nye ansettelsesformer som fort kan sette fagforeninger og det som fins av tillitsvalgte ut av spill.

Det er slik WSI-Mitteilungen skildrer situasjonen – til skrekk og advarsel. Men da jeg begynte å søke på nettet for å se hva jeg kunne finne ut om bilproduksjonen i Leipzig, sto det fram tillitsvalgte og faglige aktivister som ikke var satt ut av spill!

Det kan se ut til at effektiv, solidarisk organisering er mulig også når arbeidsstokken er splitta så grunnleggende som av Porsche og BMW i Leipzig. Splitta på alle nivåer i fast ansatte, korttidsansatte og innleide – og på hvert nivå konfrontert av arbeidsgivere som bare har ansvar på sitt nivå.

Likevel har de faglige aktivistene i bilfabrikken i Leipzig klart å heve lønningene og bedre arbeidsvilkåra på bonn i denne pyramiden av arbeidsfolk ganske kraftig de siste åra. Langsiktig og målretta organisering har økt medlemstallet i de mange lokale fagforeningene. Stadig flere klarer å få valgt bedriftsråd for sin lokale arbeidsplass i dette virvaret, det som må til for å dra nytte av den tyske bedriftsdemokratiordningen.

Når det virkelig skjærer seg, er kampvåpenet det som kalles «varselstreik» (Warnstreik). Da stopper alt arbeid fra bonn til topp – en halv time. Det er i dag et sylskarpt våpen fordi så mye skal leveres på timen – for å føle opp farten i produksjonskjeden både på bedriften og fram til sluttkunden.

Men denne faglige forsvarskampen stopper ikke de stadige endringene som konsern- og bedriftslederne oppsøker for å gjøre produksjonen billigst mulig. De har i tur og orden satsa på utskilling og kjeder av underentrepriser, så innleie og nå ved å la andre fabrikker og tjenesteselskap flytte inn i fabrikkhallene og kontorbygga for å gjøre jobber mest mulig frigjort fra offentlig regelverk og offentlig tilsyn.

Som før er det da bare én mulig motkraft – organiseringen av dem som rammes. På bransjenivå står den tyske fagbevegelsen svakere enn før. Inntil videre står slaget først og fremst på den enkelte arbeidsplass.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. mai 2015) 

 

-          

 

Europas siste sjanse!

Den doble utfordringen: ta imot 10.000 flyktninger - og hjelpe flyktninger «der de er».

Debatten om det nye store Dødehavet mellom Afrika og Europa har to like nødvendige konklusjoner.:

-          10.000 flyktninger skal tas imot i Norge.-         

-          Vi skal samtidig hjelpe flyktninger «der de er».

Den første konklusjonen er nødvendig for å overbevise fattige land som tar imot hundretusener av flyktninger om at Norge ikke vrir seg unna sin del av ansvaret– og at vi er beredt til å ta imot de flyktningene som trenger aller mest hjelp. Den andre konklusjonen er like nødvendig fordi de aller fleste flyktningene må hjelpes «der de er»,

Vi har for lengst skjønt at for å gi 10 000 nye flyktninger forsvarlige livsvilkår trengs det en forpliktende nasjonal dugnad fra partier, kommuner og hjelpeorganisasjoner.

Men det kreves en like forpliktende nasjonal dugnad hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er».  For da er det to spørsmål som alle stortingspartier fra Frp til SV må besvare.

1.      Hvor er de flyktningene som vi skal hjelpe «der de er»?

2.      Hva slags hjelp skal vi gi dem «der de er»?

De syrerne som trenger hjelp, er mange steder.  Noen millioner er på flukt i eget land, andre er i livsfare der de alltid har bodd.  Andre millioner har flykta til Tyrkia, Libanon og Jordan. Der bor noen i store leire, mens de fleste bor privat hos mennesker som har åpna hjemmene sine for dem. Men mange er enda lenger hjemmefra - på flukt videre i retning Europa, noen er i båt på Middelhavet

Men det er ikke bare syrere som nå dør i Middelhavet. Det kommer flyktninger fra Irak, Eritrea, Somalia og Jemen, fra store deler av Vest-Afrika, sikkert også fra Egypt, Libya og Marokko. Hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er» slik at færre begir seg ut på Middelhavet, må vi hjelpe dem mange steder. 

Det er derfor lett å si at flyktninger skal hjelpes «der de er». Det som kan bli mangelvare, er viljen og evnen til å hjelpe dem «der de faktisk er»

For neste spørsmål er: hva slags hjelp skal vi gi?

a)      Hjelpen må ha stort nok omfang:

Vi kan sende penger slik at FN kan ta imot flere i flyktningleirene og gi dem mer menneskeverdige forhold der. Det er humanitær nødhjelp. Det er det første vi MÅ gjøre. Da trengs et hjelpeforlik i Stortinget, bredest mulig. Foreløpig sier alle partier ja til slik hjelp. Men da nytter det ikke å flytte noen millioner på statsbudsjettet. Da må det tas milliarder av oljeformuen.

Hjelpen «der de er» må også tallfestes. Når H og Frp hevder at vi kan hjelpe 20-30 ganger så mange lokalt som i Norge, må vi svare: Norge har råd til å gjøre begge deler.

Vi har råd til det fordi alternativet til å bruke penger i Midt-Østen og Nord-Afrika er å putte pengene i oljefondet. Det dreier seg om penger som ville overopphete norsk økonomi hvis de ble brukt innenlands og som derfor må brukes utafor Norge i alle fall. Det er viktigere å hjelpe mennesker i nød enn å kjøpe aksjer i utenlandske konsern. Dessuten: Det trygger vår egen framtid.

b)      Hjelpen må ha god nok kvalitet til at flyktninger holder ut livet i en flyktningleir:

Det neste målet må være å hjelpe slik at de vi vil hjelpe, velger å være der de er – i hvert fall inntil videre. Da er det ikke nok med vann, medisiner, mat og telt. Både de som er i leirene og de som har slått seg ned hos private vil trenge et behandlende og forebyggende helsevesen, skolegang til alle barna og sikkert også andre tjenester.  Da trengs også et hjelpeforlik i Stortinget – for dette krever penger og innsats av kvalifiserte mennesker langt utover det som det til nå har vært snakk om.

Norge har under en prosent av Europas befolkning, men halve Europa er så kriseskadd at det har mer enn nok med å hjelpe sine egne. Likevel trengs det et bredest mulig hjelpeforlik også på europeisk nivå. Norge kan gå foran, fordi vi har mer penger på bok enn noen andre. Burde vi ikke gi et løfte om å gi ti prosent av den samlede hjelpen fra Europa – uansett hvor raus den måtte bli?

c)      Hjelpen må på sikt bidra til at færre flykter.

Det er å lure seg sjøl å tro at de flyktningebølgene som nå treffer Europa er tilfeldige – eller vil gå over av seg sjøl. Brutale kriger og systematisk terror herjer Syria og Irak, men truer også andre områder. Ekstrem fattigdom og miljøproblem skyver mennesker på flukt i et omfang som kan øke voldsomt.

Samtidig er forskjellen i levekår og trygghet mellom Europa og nærområdene sørover og østover så ufattelig store at presset mot grensene våre bare vil øke.

Den eneste langsiktige løsningen er enkel å uttrykke: Menneskene i  Midt-Østen og Nord-Afrika må sikres både fred og inntektsgivende arbeid der de er.  Vi skal ikke late som om det er enkelt. Men det er det eneste som kan hindre at vi må leve med dette flyktningepresset i tiår framover.

Utfordringen er stor nok til å kreve en tidobbelt eller en hundredobbelt Marshallplan, kall det gjerne noe annet hvis bare opplegget er stort nok. I Europa i 1945 var utfordringen å bygge opp et produksjonsapparat som var i ruiner. Nå må det skapes inntektsgivende arbeid for millioner av mennesker langt på vei fra «scratch».

Slikt inntektsgivende arbeid kan ikke trylles fram hvis hjelpen strøs jamt og tynt utover. Hjelpen må antakelig fra starten konsentreres om få steder, i lokalsamfunn der vi har både lokale og sentrale myndigheter med oss, og der vi kan få i gang utvikling basert på flyktningenes egen kompetanse og innsatsvilje.

De som flykter, har mange former for kompetanse, også yrkeskompetanse som trengs i lokale økonomiske kretsløp. Det er de kretsløpa som må stimuleres, slik at lokale varer og tjenester kan gro fram til gjensidig nytte for dem som deltar.

Da blir de viktige spørsmåla: Hvilke varer og tjenester kan produseres lokalt – og hvilken yrkeskompetanse fins lokalt til å produsere dem? Hvordan kan opplæring bygges opp for at mer skal kunne produseres lokalt?

Her fins ingen fasitsvar. Men mange opplegg kan prøves hvis mange nok land og mange nok instanser satser målretta på noe slikt. Har vi noe valg?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 9. mai 2015)

Verre for varslerne!

Forretningshemmeligheter må det bli mer av – og de må vernes bedre, syns EU-kommisjonen

Et forslag til EU-direktiv om forretningshemmeligheter skaper debatt. Direktivet skal beskytte slike hemmeligheter bedre enn i dag.

70 organisasjoner står bak et felles opprop med krav om at forslaget endres. Organisasjonene frykter at direktivet vil gjøre det vanskeligere for forbrukere, arbeidstakere, forskere, journalister og varslere å få «pålitelig tilgang til viktig informasjon som er i allmenn interesse».

Oppropet er underskrevet av forbrukerorganisasjoner, helse- og miljøorganisasjoner i tillegg til den europeiske journalistføderasjonen (EFJ) og ETUC (Euro-LO). Mange av underskriverne er paraply-organisasjoner på sitt felt, noen med et hundretall medlemsorganisasjoner rundt om i Europa.

I oppropet kritiseres direktivet for å anlegge en altfor vid definisjon av hva som er en forretningshemmelighet: «Nesten alt innen et selskap» kan bli kalt en forretningshemmelighet, sies det.

De 70 organisasjonene begrenser for sin del forretningshemmeligheter kraftig: Det skal bare dreie seg om opplysninger «som er kommersielt fordelaktige for den tredjepart som skaffer seg, sprer eller bruker» disse opplysningene.

Et annet krav er at direktivet styrkes med sikringstiltak og unntak som sørger for at opplysninger som er i offentlig interesse, nettopp ikke kan vernes som forretningshemmeligheter

Direktivet åpner også for at et stort register av juridiske verktøy og framgangsmåter stilles til rådighet for selskap som vil gå rettens vei for å verne forhold de vil holde hemmelig. Det betyr vel samtidig et varig vern av advokatjobber.

Direktivet garanterer derimot ikke noe vern for varslere eller journalister. Blir det en rettssak, må varslere og journalister vise at «anklagen for å ha røpet en forretningshemmelighet var nødvendig og i offentlig interesse». Ikke alltid lett å vise dersom en hærskare av langt bedre betalte advokater insisterer på det motsatte.

ETUC (Euro-LO) legger vekt på at direktivet kan gjøre det vanskeligere å skifte jobb. En ansatt kan kvie seg for å søke jobb på samme saksfelt av frykt for å bli mistenkt for å kunne røpe forretningshemmeligheter. Dette gjelder særlig dem med stor dyktighet og høy faglig kompetanse – og kan «begrense både karrieremuligheter og mobiliteten på arbeidsmarkedet».

Oppropet peker også på at selskap innen helse, miljø og mattrygghet kan komme til å avvise åpenhet og innsyn med henvisning til direktivet. Den farmasøytiske industrien argumenterer f.eks. for at all utvikling av medisiner og medisinsk utstyr må ses på som forretningshemmeligheter.

Motsatt trenger både helsemyndigheter, forskere, helsepersonell og pasienter åpenhet både om tilsiktede og utilsiktede virkninger av de ulike medisinene og behandlingsmåtene.

På miljøsida bør situasjonen være klarere. Aarhus-konvensjonen til FN forbyr offentlige instanser å beskytte hemmelighold av miljøskadelige utslipp og krever aktiv spredning av informasjon som borgerne trenger for å foreta informerte miljøvalg.

Derfor krever de 70 underskriverne at utslipp til jord, vann og luft ikke kan være forretningshemmeligheter. Det bør heller ikke holdes hemmelig hvilke kjemikalier som fins i plast, klær og renseprodukter. Det samme gjelder aktiviteter som kan skade miljøet eller folks helse.

Store konsern, og særlig de transnasjonale med virksomhet i mange land, har i flere år pressa på for å få til internasjonale regelverk for forretningshemmeligheter. I USA har de organisert seg i pressgruppa TSC (Trade Secrets Coalition) og i Europa i TSIC (Trade Secrets & Innovation Coalition). I TSIC finner en storkonsern som Alstom, DuPont, General Electric, Intel, Michelin, Nestlé og Safran.

USA har gjennomgående hatt et strengere regelverk for forretningshemmeligheter enn land i Europa, og det er først nå at EU legger opp til å utvikle et felles regelverk. I USA jobbes det, både fra handelspolitikerne og fra konsernsida, for å få inn regler om forretningshemmeligheter i TTIP, den store handelsavtalen som EU og USA forhandler om. Derfor haster det for EU å avklare hva en skal forhandle ut fra.

Men utfordringene er større enn før. Nyvinninger sprer seg på mange måter i dag, både nårdet dreier seg om nye produkter og om nye produksjonsprosesser. Det er mer arbeidsinnvandring på kryss og tvers, ikke minst blant toppfolk med særlig fagkunnskap. Mange avanserte varer produseres på lisens helt andre steder enn der patentet først ble tatt ut. Samtidig blir produksjonskjedene lengre, slik at mange flere enn før kan ha kjennskap til forhold som konkurrenter kan være interessert i.

 Det offisielle formålet med direktivet om forretningshemmeligheter er å oppmuntre til «innovasjon og kunnskapsdeling» på EUs indre marked.

I dette ordparet om innovasjon og kunnskapsdeling ligger det samme spenning som omkring patentlovgivningen. Retten til patent skal gi patenthaveren trygghet for at ikke en konkurrent stikker avgårde med inntektene fra oppfinnelsen. Samtidig kan det ta lengre tid før det patenterte produktet blir satt i produksjon i stor skala hvis ikke patentinnehaveren kan skaffe seg kapital nok til noe slikt.

For patenter balanseres denne spenningen nettopp ved at patentet vanligvis gjelder i tjue år. Noen slik formell tidsbegrensning fins ikke for forretningshemmeligheter.

EU-kommisjonen la fram forslaget til direktiv i november 2013, og EUs Ministerråd behandla det i mai 2014. Direktivet har i vår vært til diskusjon i justiskomiteen til EU-parlamentet, der det etter planen skal voteres over i mai. Det er lagt opp til plenumsbehandling i EU-parlamentet til høsten. Hvis vedtaket i parlamentet avviker fra vedtaket til Ministerrådet, blir det nye runder fram og tilbake i 2017.

 

Siden direktivet er såkalt «EØS-relevant», melder regjeringen i et EØS-notat at det er «stor grad av samsvar» mellom EUs direktivforslag og den norske rettspraksisen på området.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. mai 2015)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Høyre om uten angrefrist

TISA-avtalen kan aldri bli vedtatt hvis vi får en åpen demokratisk debatt om avtalen.

Den norske regjeringen har lenge forhandla med EU og 22 andre rike land om hvordan høyrepolitikk skal låses fast i en internasjonal avtale som ingen venstreregjering etterpå kan gjøre noe med.

Denne TISA-avtalen (Trade in Services Agreement) skal slippe løs internasjonal konkurranse i handelen med tjenester, først mellom 51 OECD-land, men etter hvert også med alle u-land som kan knegås til å slutte seg til avtalen

Den politiske kjernen i TISA-opplegget er at en regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal konkurranse, skal kunne føle seg trygg på at en annen regjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det er meningen med TISA at demokratiet skal avsluttes for godt når det gjelder hvordan tjenester skal selges på tvers av grenser

For femten år sia var dette nettopp meningen med den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men i WTO ble dette stoppa av en samla blokk av u-land.

Det er den «stillstanden» store tjenestekonsern i USA og EU nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på. Det skal opplagt ikke stoppe med en avtale mellom 51 OECD-land. Opplegget er at når TISA-avtalen foreligger, skal u-land bearbeides - ett for ett - for å få dem inn i avtalen, ved å tilby dem noen fordeler på andre områder.

Forhandlingene foregår i ytterste hemmelighet – men lekkasjer tyder på at TISA bygges over samme lest som GATS-forhandlingene la opp til for femten år sia.

I GATS var hovedregelen den at land som forplikta seg til å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, aldri kunne omgjøre den beslutningen. Det samme gjaldt når landet forplikta seg til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap på et tjenesteområde. Alle slike forpliktelser ble del av landets ”bindingsliste”.

Ved opprettelsen av GATS (og WTO) i 1994 la Brundtland-regjeringen inn slike forpliktelser for de fleste former for privat tjenesteyting. Det ga oss den gang bortimot verdensrekord av ei bindingsliste.

Det var på den tida EU-debatten var på det høyeste i Norge. Sjølve vedtaket om å gå inn i WTO (og dermed også GATS) ble tatt av Stortinget 1. desember 1994, bare tre dager etter den opprivende folkeavstemningen om EU-medlemskap. Det var ingen reell debatt, verken om WTO eller GATS, den høsten.

I 2003 tok Bondevik-regjeringen – fortsatt i stor hemmelighet - et langt skritt videre ved å forplikte Norge i de GATS-forhandlingene som da foregikk. Etter press fra SV og Senterpartiet la regjeringen til slutt fram en oversikt over hva Norge tilbød andre land i forhandlingene om handel med tjenester. Det som prega tilbudet, var at ferske lovendringer i markedsliberal retning ble lagt ut som uopprettelige forpliktelser fra norsk side.

Men det er en enorm forskjell på å endre norsk lov i markedsliberal retning og å legge inn en generell forpliktelse til markedsadgang og nasjonal behandling for utenlandske selskap for all framtid. En norsk lov kan når som helst endres av et Storting som ønsker å endre den. En TISA-forpliktelse binder alle framtidige Storting, uansett hva norske velgere måtte tenke og ønske

 

Når det kommer til stykket dreier TISA-forhandlingene seg om å ta vekk den handlefriheten offentlige myndigheter har hatt til å la praktiske vurderinger avgjøre om bestemte offentlige tjenester bør konkurranseutsettes og eventuelt privatiseres. Det dreier seg i tillegg om å ta vekk den handlefriheten som ligger i at en kan omgjøre vedtak om konkurranseutsetting og privatisering hvis erfaringene tilsier det.

Poenget med TISA er å låse samtlige regjeringer til et prinsipp om at offentlige tjenester gradvis SKAL åpnes for internasjonal konkurranse. For all framtid!

De som skrudde sammen GATS-reglene for 15 år sia, hadde en fasit for hvordan verden burde bli. De må ha vært overbevist om at de ikke kunne ta feil når de ville ha en verden som aldri kunne få utvikle seg i annen retning.

Det er tydeligvis den fasiten som nå er lagt til grunn også for TISA-forhandlingene. Er forhandlerne og regjeringene også denne gang helt sikre på at stadig mer konkurranse er veien fram til et bedre arbeidsliv og en bedre verden?

Eller er det nettopp det de ikke er sikre på? Slik at de må sikre seg - for all framtid - at sånn må verden bli!

 

Argumentene for en friest mulig handel av tjenester er at økt handel øker konkurransen som så senker prisene, bedrer kvaliteten og øker den samlede velferden for alle land som deltar i frihandelen. Mange ledd i denne argumentkjeden er tvilsomme.

Det tyngste argumentet mot en friest mulig handel med tjenester er at den – kombinert med all konkurranse som fins på varemarkedene – i lengden ikke er sosialt bærekraftig.

Mange mennesker er - i det minste i deler av livet – tjent med at deler av arbeidslivet er skjerma mot altfor hard konkurranse. Gjennom EØS, WTO og TISA er vi for lengst i en situasjon der slik skjerming nesten bare kan skje i offentlig sektor.  

 Problemet er at det dreier seg om en offentlig sektor som i de fleste land er under hardt press. Krav om konkurranseutsetting og privatisering stiller også sosialdemokratiske partier seg bak. Ytelseskrav presses oppover fordi partier vinner valg på at de skal «ha mer igjen for pengene».

Kostnadene ved denne situasjonen må dels tas av den enkelte (ved svekka livskvalitet i og utafor jobben og ved utstøting fra arbeidslivet) - og dels av samfunnet gjennom økt press på sosiale ytelser. Det blir f.eks. flere skader på fysisk og psykisk helse, økt press på familie og andre nære personlige relasjoner og økt behov for rehabilitering og trygd.

Denne gjennomgripende konkurransen tøyer samfunnets sosiale bærekraft mye lengre enn før. Debatten om TISA må derfor bli del av en grunnleggende debatt om vi virkelig er tjent med dette konkurransesamfunnet. Er vi ikke det, må TISA avvises.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. april 2015)                                                                      

Regjeringer i blåknute

                                                                        
Når frykten for EU-skepsis rammer helsa til frisører og kollektivforhandlinger på EU-nivå

I nordiske land er vi vant til at arbeidslivet kan reguleres på to måter – med lovvedtak på Stortinget og med avtaler mellom partene i arbeidslivet. Fra tidlig på 1990-tallet har EU også prøvd å utvikle et slikt avtalespor.

Det skjedde med Maastricht-traktaten fra 1992. Den ga grønt lys for partene i arbeidslivet til å forhandle fram avtaler som alternativ til EU-lover. Traktaten åpna også for at partene i arbeidslivet kunne forhandle fram avtaler som EU så kunne gjøre om til EU-lov (forordning eller direktiv). Slik kunne en hindre at nye lover og regler i for stor grad var tenkt ut ved skrivebord fjernt fra den praktiske virkeligheten ute i arbeidslivet.

Nå er det ikke ofte at partene i arbeidslivet er godt nok organisert i mange nok land til at de klarer å forhandle fram en detaljert avtale f.eks. for en hel bransje.   Enda mer problematisk kunne det bli å håndheve en slik avtale i land der organisasjonene var lite utbygd -  og der offentlige tilsyn var til liten hjelp.  Slike land er det blitt stadig flere av i EU etter hvert som land i Øst-Europa ble medlemmer.

Derfor var det på mange hold stor begeistring da partene i frisørbransjen i april 2012 kunne legge fram en rammeavtale om helse- og sikkerhetsspørsmål for EUs mer enn én million frisører. Arbeidsgiverne i Coiffure EU og arbeidstakerne i UNI Europa Hair and Beauty hadde da i mange år forhandla om hvordan arbeidsmiljøet for frisører kunne forbedres og helsefarene bekjempes.

Et langt liv i frisørfaget drar med seg både hudplager og belastningsskader. Helsefarlige kjemikalier er det mye av i frisørsalongene, og I enkelte land er 70 prosent av frisørene plaga av hudsjukdommer. EU har riktig nok svartelista mange slike kjemikalier med kosmetikkdirektivet sitt, men det er ikke det samme som at de automatisk forsvinner fra EUs 400.000 frisørsalonger.

Avtalen fra 2012 sammenfatter i et oversiktlig dokument det som det er viktigst at eiere og ansatte i frisørsalonger skal kjenne til når det gjelder helse og sikkerhet på arbeidsplassen.

Men partene bak avtalen ville gjerne ha avtalen lovfesta slik at en om nødvendig kunne gå rettens vei for å håndheve de nye reglene. Det var da sjokket kom. For første gang ville ikke EU-kommisjonen gå med på å lovfeste en framforhandla avtale.

Det viste seg at i november 2012 hadde ti regjeringer sendt et felles brev til EU-kommisjonen der det ble krevd at hele lovprosessen måtte stoppes. Regjeringene i Storbritannia og Nederland var de steileste motstanderne og hadde blant annet fått med seg Reinfeldt-regjeringen fra Sverige.

Britiske medier kjørte en veritabel kampanje mot frisøravtalen – og framstilte den som et «byråkratisk overgrep fra Brussel». At det var de som bokstavelig talt «kjente problemene på kroppen», som ville sikre helsa si, ble det ikke lagt vekt på.

Men kan ikke partene i frisørbransjen nøye seg med avtalen seg imellom sjøl om den ikke lovfestes? Da er svaret enkelt.

Frisørbransjen består av et utall små arbeidsplasser, de fleste med 1-3 ansatte. Eieren jobber ofte sjøl som frisør. I mange land er 90 prosent av frisørene kvinner. Mange er sjølsysselsatte. Det gjelder oppimot 30 prosent av frisørene i Tyskland, Frankrike og Danmark og 60-80 prosent av frisørene i enkelte østeuropeiske land. Tariffdekningen varierer voldsomt fra land til land. Den er nær 100 prosent i Tyskland, Frankrike og Nederland, mens ingen frisører dekkes av noen tariffavtale i Storbritannia og Ungarn.

I en slik bransje er en avtale vanskelig å håndheve. Det ville bare skje der det fins aktive fagforeninger og aktive tillitsvalgte. I de 400 000 frisørsalongene er det nok lite av slikt. Var avtalen mellom partene lovfesta, ville offentlige tilsyn også få et ansvar.

Reaksjonen til EU-kommisjonen kan få konsekvenser også for andre bransjer. Partene i arbeidslivet er i de fleste bransjer godt organisert bare i noen få EU-land. Det å finne fram til et felles forhandlingsgrunnlag for fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene i 28 EU-land, er vanskelig nok.  Å føre forhandlingene fram til en avtale som kan godtas av det store flertallet på begge sider, sitter ganske sikkert langt inne.

De få avtalene som er inngått, er da også svært generelle.  Forhandlinger på nasjonalt nivå og på EU-nivå skjer innen helt forskjellige rammevilkår. På nasjonalt nivå rår partene i arbeidslivet over maktmidler som streik og lockout. Det betyr at begge parter kan se seg tjent med at slike maktmidler ikke tas i bruk, nettopp ved å forhandle seg fram til reelle kompromisser som begge parter «kan leve med».

Innen EU-retten fins det ingen grensekryssende streikerett. EU-traktaten fastslår uttrykkelig at EU ikke har/skal ha kompetanse omkring retten til å streike. (Art. 153.5) Det bidrar til at på EU-nivå blir forhandlinger mellom  partene i arbeidslivet forhandlinger «i løs luft». De fører vanligvis bare fram til avtaler om forhold som partene alt på forhånd er enige om.

Avtalen mellom partene i frisørbransjen tok i utgangspunktet sikte på at den skulle gjelde også sjølsysselsatte frisører. Men EU-traktaten gir ikke EU noen kompetanse til å fastsette slike regler for sjølsysselsatte. Kompromisset ble at avtalen bare gjelder sjølsysselsatte som jobber i samme salong som ansatte frisører.

Dette kan fort bli det svakeste punktet i hele avtalen. I mange bransjer ser arbeidsgivere seg tjent med å definere arbeidstakere som sjølsysselsatte, sjøl om de i virkeligheten jobber på lik linje med ansatte.

Det er mange krefter som drar denne saka i feil retning. Både forrige og dagens EU-kommisjon har fått det for seg at EU-skepsisen rundt om i EU kan dempes dersom regelverket forenkles. Da blir det enkleste å stoppe et regelverk sjøl om det kunne sikre helsa til frisører – og sjøl om arbeidsgivere og arbeidstakere er helt enige om hvor lønnsomt det i lengden ville ha vært både for frisørsalongene og for samfunnsøkonomien.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1.april 2015)