Streikeretten har vært anerkjent
som en grunnleggende menneskerett i de aller fleste land som det er naturlig
for oss i Norge å sammenlikne oss med. Nå har arbeidsgiverne gått til kamp mot streikeretten
på den største arenaen for klassekamp, i Den internasjonale
arbeidsorganisasjonen (ILO).
ILO ble stifta i 1919 og har i
95 år vært den mest siviliserte arenaen for internasjonal klassekamp - og
samtidig arena for å regulere formene for denne klassekampen. ILO er i dag en
FN-organisasjon og er bygd opp som et trepartsorgan der arbeid, kapital og
stater deltar på like fot. Til de årlige, enorme ILO-konferansene møter derfor like
store delegasjoner fra fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjoner og
regjeringer. 185 land er i dag medlem av ILO.
ILO er en organisasjon, men også
en kamparena. ILO er stedet der internasjonale standarder for arbeidslivet kan
kjempes fram, men også stedet der slike standarder kan blokkeres, forsinkes og
forkludres. Når internasjonale standarder først er etablert, har ILO et
verdensomspennende system for å overvåke at standardene respekteres.
Så tidlig som i 1927 anerkjente
ILO uttrykkelig retten til å streike, og da som en rett direkte knytta til retten
til å organisere seg. Innen ILO ble dette ikke utfordra av arbeidsgiverne før 65
år seinere.
ILO-konvensjon 87 ble vedtatt i
1948 og trådte i kraft i 1950. Konvensjonen gir arbeidstakere og arbeidsgivere
rett til å organisere seg på fritt grunnlag og uten innblanding fra noe hold.
Slike konvensjoner er bindende for de land som har ratifisert dem. Konvensjon
87 er ratifisert av 153 land.
Det står ikke noe direkte om
streikeretten i konvensjon 87, men i praksis har mange ILO-organ fastslått at -
forstått som en grunnleggende menneskerett - har streikeretten et trygt
grunnlag i konvensjon 87, særlig sett i sammenheng med konvensjon 97 som sikrer
arbeidstakeres rett til å forhandle om lønns- og arbeidsvilkår.
Det var på ILO-konferansen i
juni 2012 at det skar seg. Arbeidsgiversida ville ikke lenger være med på at
ILO-konvensjon 87 sikra noen streikerett. Seinere har arbeidsgiverdelegatene
lamma alle sammenhenger der ILO prøver å finne en løsning på denne uenigheten.
Så nylig som i november var
konflikten oppe i styret til ILO – uten resultat. Arbeidstakersida gikk inn for
at Den internasjonale domstolen i Haag skulle avklare hva ILO-konvensjon 87 betyr
for streikeretten. Det ville ikke arbeidsgiversida gå med på. Regjeringene
delte seg. Mange nok regjeringer fra Asia og Afrika støtta arbeidsgiverne til
at de hadde flertall i styret. Det gjorde også USA, mens Kina lot være å
stemme.
Dette skjer i en situasjon der
streik er forbudt i mange land - når arbeidstakere i store deler av verden
slåss for retten til å organisere seg og til å forhandle om lønn og arbeidsvilkår. Lykkes
arbeidsgiversida å lamme denne delen av ILOs virksomhet, gir det grønt lys for fortsatt
brutal undertrykking av millioner av mennesker som må sikre seg levebrød i et
arbeidsliv de står maktesløse overfor.
Eksemplene er utallige:
- I Sør-Korea satt hele ledelsen i jernbaneforbundet nylig i fengsel fordi de organiserte en streik mot at jernbanen skulle privatiseres. Hundrevis av streikende ble sagt opp, og alt utstyret til fagforbundet ble beslaglagt.
- Etter en alvorlig jenbaneulykke nekta jernbanearbeidere i Thailand å kjøre med trafikkfarlig utstyr. Myndighetene kalte det en streik, og siden offentlig ansatte ikke har lov til å streike, mista tretten faglige ledere jobben og ble ilagt store bøter.
- 316 tyrkiske flyansatte mista jobben da de sjukmeldte seg i protest mot en lov som for dem gjorde enhver arbeidskonflikt ulovlig.
- Da gruvearbeidere i Sør-Afrika la ned arbeidet i protest, åpna politiet ild som om apartheid-terroren fortsatt rådde.
- I Spania trues streikeledere med inntil åtte års fengsel. Også i Belgia trappes truslene opp mot streikende arbeidere.
Utviklingen mot en stadig
hardere konkurranse på tvers av grenser har gjort internasjonale standarder
stadig viktigere - og konkurransen har samtidig satt slike standarder, både de
nasjonale og de internasjonale, under hardere press. Det som skjer i ILO, blir
derfor viktigere enn noen gang.
Når det hardner til i ILO,
avspeiler det hvordan arbeidslivet hardner til i store deler av verden, dels på
grunn av økonomiske kriser og dels på grunn av den nyliberale brutaliteten som
slippes løs. Den kampen står vi midt oppe i også i Norge.
NHO har valgt å stå på feil
side. Så det første vi kan gjøre, er å snakke med de arbeidsgiverne vi kjenner.
Viktigste kilde: «International
Union Rigths», Issue 4-2014
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. januar 2015)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar