Kamp om lønnsomme brev

Det skal være konkurranse om å frakte ”lønnsomme brev”. Hva skjer da med de ulønnsomme?

Der det er penger å tjene, skal det være konkurranse om tjenestene. Det er EUs utgangspunkt for stadig flere former for offentlige tjenester. Det gjelder også Posten Norge.

De nærmeste månedene blir det avgjort om det skal koste mer for de store brevsenderne å sende brev til og fra Finnmark enn innen en bydel i Oslo. Det er EUs 3. postdirektiv kampen står om.

Dette direktivet åpner for full konkurranse om all postombæring, mens dagens postlov gir Posten Norge AS enerett på postombæring av brev som veier under 50 gram. Dette utgjør 90 prosent av hele brevmarkedet i Norge.

EUs tredje postdirektiv ble avvist av et flertall på Stortinget i 2011, og daværende utenriksminister Støre dro til Brussel for å fortelle EU at Norge reserverer seg mot å ta dette direktivet inn i norsk lov.

Dagens regjering vil trekke tilbake denne reservasjonen og forbereder en ny postlov som vil slippe løs full konkurranse om alle posttjenester.

Det er eneretten til å frakte og fordele brev under 50 gram som til nå har finansiert den såkalte enhetsportoen, det at det koster like mye å sende brev innenlands enten de skal kort eller langt av gårde.

Inntektene fra de delene av landet der det er billigst å frakte og fordele brev, har betalt for posttjenestene der hvor enhetsportoen ikke har dekt de reelle utgiftene. Dette blir ikke lenger mulig hvis konkurrenter kan ta opp konkurransen med Posten Norge der hvor det er penger å tjene.

På postombæring er det bare penger å tjene i Oslo-området og nedover langs Oslofjorden – og kanskje i en håndfull andre større byer. Halvparten av befolkningen i Norge bor innafor en sirkel med radius 12 mil fra Oslo S. Halvparten av postmengden oppstår og omdeles også der.

Innafor denne sirkelen koster det Posten Norge i snitt 4-5 kroner å få fram et brev til en mottaker. Utafor sirkelen er den tilsvarende kostnaden rundt 15 kroner. Det er derfor et frimerke på ti kroner dekker de samlede utgiftene til Posten Norge.

Regjeringen forsikrer at brev mellom hver enkelt av oss fortsatt skal koste det samme overalt. Slippes konkurransen løs, er det næringslivet utafor Oslo-gryta og en håndfull storbyer som rammes. Det blir dyrere for de distriktsbedriftene som har store mengder brev å sende. Det kan føre til at en del av dem flytter til sentrale strøk eller blir lagt ned. På steder der er en slåss for å beholde skoler, lokale helsetilbud og butikker, kan en fraflytta bedrift bety at grunnlaget for mye annen virksomhet svikter.

EUs postdirektiv begrunnes med at konkurranse om posttjenestene vil føre til billigere posttjenester. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp.

LO-forbundet Postkom har bedt utrederne i Oslo Economics finne ut hvor mye staten må betale for å opprettholde dagens posttjenester hvis EUs tredje postdirektiv blir innført.

I dag bevilges det i overkant en halv milliard kroner over statsbudsjettet for at enhetsportoen kan holdes på ti kroner for A-post. Hvis konkurrenter tar over deler av brevmarkedet i sentrale strøk, må bevilgningen fra staten økes mer jo større markedsandeler Posten Norge mister.

Hvis konkurrenter har overtatt 12 prosent av brevmarkedet i sentrale strøk i 2021, vil det påføre Posten Norge et økt underskudd på en halv milliard kroner – viser beregningene til Oslo Economics. Skulle konkurrentene ha overtatt 30 prosent av brevmarkedet i 2021, vil underskuddet øke med én milliard.

Inntektene til Posten Norge vil også synke fordi vi sender stadig færre brev. Denne nedgangen  kan i 2021 øke underskuddet med enda et par milliarder kroner.

Regjeringen sier kjekt at disse underskuddene vil bli dekt over statsbudsjettet. Men da blir støtten til Posten Norge del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget i stadig kamp mot alle andre gode formål.

EUs tredje postdirektiv krever at konkurransen også skal gjelde alle former for ”særtjenester”.  Disse ”særtjenestene” omfatter alt som kan komme av framtidige tilbud i grenselandet mellom post, faks, e-post og digitale tjenester som i dag ikke er utvikla. Dermed er det satt effektiv bom for å utvikle slike tjenester i regi av offentlige postselskap – og ut fra samfunnsmessige mål om mest mulig likt tilbud for alle uansett bosted.

Konkurransen vil bidra til at slike nye tjenester utvikles der hvor det er lettest å tjene penger på dem. De vil dermed ikke defineres som del av de grunnleggende posttjenestene som det offentlige har hatt ansvaret for. De nye tjenestene kan bli ”trojanske hester” som effektivt undergraver det som ennå kan bli igjen av et offentlig Posten Norge.                                                                   

Postverket var i generasjoner en bærebjelke i det norske samfunnsbygget. Tidspunktet for å bryte den ned, er i ytterst provoserende. Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Postleveranser er naturligvis bare en liten bit av denne samfunnsmessige dragkampen. Men også på dette området har vi valget: vi kan la posttjenester organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags posttjenester det er lønnsomt for private selskap å utvikle.

Kampen mot EUs tredje postdirektiv kan fortsatt vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge opprettholder reserverasjonen mot direktivet. Da trengs det en brei allianse av fagforeninger, bedrifter og lokale industriforening, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt av alle som vil verge lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. januar 2015)