EU og USA i hard kamp

 Obama er visst mer skremt av fristilte finanskrefter enn EU-lederne er

EU og USA forhandler for tida om en handels- og investeringsavtale med det overveldende navnet Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership. Forkortelsen er TTIP, blant kjente uttalt «te-tip». Avtalen, hvis den blir noe av, vil overføre makt fra regjeringer til kapitalkrefter og undergrave det politiske demokratiet på viktige samfunnsområder.

Det kan skje også for det som kalles «finanstjenester», det å flytte penger, låne penger, låne ut penger, spekulere – dersom slike tjenester skal omfattes av TTIP. Det vil EU, ikke USA.

Finansnæringene er blitt en stadig større – og på mange måter en dominerende – del av kapitalismen. Bare 3-4 prosent av de pengene som krysser grenser i dag, er betaling for eksport og import og for konkrete investeringer. Resten er ulike former for spekulasjon, og en viktig bakgrunn for den finanskrisa som slo ut i 2008.

En viktig del av samfunnskampen står i dag om hvordan finanstjenestene skal reguleres og hvordan spekulasjon skal kontrolleres og begrenses. Her har EU og USA tørna mot hverandre i forhandlingene om TTIP.

Det ser ut som om Obama-administrasjonen er mer skremt av finanskrisa enn de herskende kreftene i EU. USA har etter 2008 innført strengere regler for finansnæringa enn EU og toneangivende EU-land har gjort. For EU kan TTIP bli et middel for å svekke kontrollen med finanstjenestene. 

I januar gikk EU ut med perspektivene sine for finansnæringa i TTIP. Der sto det ingen ting om å svekke finanskontrollen, bare en setning om at TTIP trengtes for å sikre «finansiell stabilitet».

Hva EU egentlig vil med TTIP på dette området, ble først klart da et detaljert EU-dokument som var oversendt USA, nådde media gjennom en lekkasje i mars. Der la EU fram en serie forslag som ville dempe deler av den finansreguleringa som kom på plass i USA etter kriseutbruddet i 2008.

Det framgår av lekkasjen at for EU er målet at EU og USA skal arbeide seg fram til et felles regelverk for alle finanstjenester, og gjerne et regelverk som kan bli brukt som standard også ellers i verden.

Men inntil felles regler er på plass, foreslår EU at EU-banker skal følge regelverket til EU også når de driver virksomhet i USA – mot at USA-banker følger regelverket til USA når de opererer i EU.

Dette er en løsning som USA blankt forkaster. Den ville innebære at EU-banker hadde fordeler framfor USA-bankene både når de opererer i USA og i EU. En slik situasjon kan utløse press nedover på den parten som har de strengeste reglene. USA vil derfor holde finansnæringa helt utafor TTIP.

I denne dragkampen med USA har EU full støtte ikke bare fra sin egen finansnæring, men også fra Wall Street.  Finansnæringa i USA ser seg også tjent med at finanskrava svekkes i USA.

Fra finansnæringa er lobbyvirksomheten godt organisert. Den kommer som et tillegg til de vidåpne kanalene som denne næringa alt på forhånd har til lovgiverne i Washington og Brussel. Richard Normington, sjefsdirektør i TheCityUK, ei sentral lobbygruppe for den britiske finansnæringa, sa om ett av EU sine forslag «at en kunne tro at det var tatt rett ut av vår TTIP-brosjyre».

USAs finansminister Jack Lew har flere ganger sagt at han er imot finansregler i TTIP fordi «det i handelsavtaler er normalt med press for å senke standarder enten det gjelder finansregler, miljøregler eller regler i arbeidslivet». Det er ikke noe en pleier å si fra amerikansk hold når USA inngår de handelsavtalene som gjør det «normalt å presse standarder.» Men det kan jo være sant likevel?

EU har ikke gitt seg, men presser på for å komme fram til et tett «regel-samarbeid». Et slikt regelsamarbeid vil bety et varig opplegg for å fjerne uenighet og forskjeller mellom EU og USA når det gjelder finansreguleringen.

Opplegget til EU innebærer at når nye finansregler forberedes, skal den andre parten rådspørres. Som det står i forslaget: «Partene unngår å innføre regler som angår markedsoperatørene og lovgivningen til den andre parten hvis det ikke er overbevisende grunner (overriding prudential reasons) for å innføre slike regler.»

Et slikt «tett regel-samarbeid» vil gjøre det langt mer tungvint å drive fram nye, strammere regler for finansnæringene. Det kan bli særlig skjebnesvangert hvis nye finanskriser truer. Da gjelder det å kunne handle fort.

Det tette «regel-samarbeidet» kan også gjøre det vanskeligere å utvikle lovgivning som øker skattlegginga av banker, forsikringsselskap og andre finansinstitusjoner. Vanskeligere kan det også bli å forby skadelig spekulasjon, f.eks. spekulasjon mot matpriser, eller å pålegge finansnæringa å fremme overgang til en klimavennlig samfunnsøkonomi. Da vil det være kraftige motkrefter både i USA og EU som kan bruke TTIP som ekstrahjelp.

Hvis det blir uenighet om hvordan TTIP-reglene skal forstås, vil EU ha prosedyrer for tvisteløsning. Tvisteløsningen kan ikke påtvinge en part en bestemt løsning, men den parten som mener seg «fornærma», trenger ikke anerkjenne motpartens regler. Det betyr f.eks. at banker i USA kunne følge EUs regler så lenge uenigheten varer – og omvendt. Men siden USA-reglene stort sett er strengest, er det EU som først og fremst kan dra nytte av dette.

EU argumenterer med at det fremmer finansiell stabilitet at en får samme regelverk for finansnæringa flest mulig steder. Det bidrar til en tettere kobling av finansmarkeder på ters av grenser.

Men kanskje er det ikke slik at tettere kobling av finansmarkeder er noe som sikrer finansiell stabilitet. Kanskje er det motsatt. Kanskje er verdensøkonomien tjent med at noen kan gå foran med strengere regler for finansielle tjenester. Og var det ikke både nasjonal avregulering og WTO sin liberalisering av grensekryssende finanstjenester og kapitalbevegelser som var grunnen til at finanskrakket i USA i 2007-08 spredte seg så raskt og så ødeleggende fra land til land?

(Viktigste kilde: Corporate Europe Observatory)

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. juli 2014)