Det er dommen over
dagens EU fra den greske økonomen og samfunnsforskeren Loukas Tsoukalis i et 80
siders stridsskrift «The Unhappy State of the Union».
I flere tiår har Tsoukalis
fronta og forklart det som med så flotte ord kalles «den europeiske
integrasjonen». Den har han alltid vært engasjert tilhenger av. Med stigende
uro har han de siste åra skildra et EU som har «møtt veggen» på så mange måter
at utsiktene er dystre.
Derfor gikk han i
mars ut med et kraftig varsko: Hvis EU skal reddes, må EU endres og gis en helt
ny start.
I følge Tsoukalis
er EU i ei «eksistensiell krise»: «Euroen var et fryktelig mistak, og nå
betaler vi prisen». Det som nå holder EU sammen, er først og fremst frykten for
alternativet. EU har havna i en indre terrorbalanse som verken er stabil eller
sikra mot uhell.
Sitasjonen ble
kraftig forverra på grunn av finanskrisa. Arbeidsløsheten nådde nivåer som «det
ikke gikk an å forestille seg», og Tsoukalis ser en «tapt generasjon» av ungdom
uten arbeidserfaring som et varig sluttresultat etter disse kriseåra.
Hvor mye
suverenitet og demokrati kan et bankerott EU-land tillates? Ikke særlig mye, er
svaret til Tsoukalis. EU er allerede langt på vei inne i ei djup demokrati
-krise.
EU må derfor gi
seg sjøl en ny start. Mottoet må – ifølge Tsoukalis – være: Mer integrasjon der
det er nødvendig, og mer nasjonalt og lokalt ansvar overalt hvor det er mulig.
Den stadig mer
omfattende integrasjonen i EU har hatt ryggdekning i det Tsoukalis kaller «a
permissive consensus», en nokså omtrentlig oversettelse kunne være en «sløvt tillatende
enighet». Nasjonale politikere våger sjelden å informere og engasjere velgere
når viktige beslutninger for EU skal tas. Det tryggeste er at velgerne ikke
mobiliseres. Og da er det enkleste at de ikke informeres.
Det må derfor inngås
en helt ny kontrakt, ikke bare mellom regjeringene, men også mellom EU-systemet
og borgerne. De politiske elitene må forklare hva EU-politikken dreier seg om
og trekke velgerne med når viktige avgjørelser skal tas.
EU er i ei krise som på sjette året
rammer mennesker, arbeidsplasser, lønnsforhold, trygder, fagforeninger og
lokalsamfunn over størstedelen av EU. Økonomisk, politisk og sosialt er EU i
dag ei slagmark der mennesker slås i bakken, men der politikerne ikke slåss om
veien ut av krisene.
Tsoukalis sto
fram med utfordringen sin i mars for at den skulle gjøre inntrykk på de
EU-partiene som sto mot hverandre ved valget til EU-parlamentet i mai. Han
håpte at EU-valget skulle rydde vei for et nytt politisk lederskap i EUs
institusjoner. Den gamle ovafra-og-ned-tilnærminga nytta ikke lenger.
Beslutningene måtte ut av de lukkede rom.
Fallhøyden blei stor. Det blei ingen
valgkamp som virkelig handla om hvordan EU skal overvinne krisene, og heller
ingen valgkamp om hvordan EU må endres for å få det til.
Alle visste at de to store partiene, Det
europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, ville få flertall i
EU-parlamentet. Sammen med de liberale og et par mindre høyregrupper dominerer
de fullstendig EU-parlamentet like sikkert som før valget.
Men sentrum/høyrepartiet EPP og
sosialdemokratene har stått sammen i de aller fleste spørsmål som betyr noe for
utviklingen av EU. De har vært enige i
den krisepolitikken som rammer dem som tåler det minst. Og de er like enige om
å ta lange skritt mot et mer sentralstyrt EU uten at velgerne verken
mobiliseres for et slikt prosjekt eller spørres om det er dit de vil.
Kutt i velferden
og avregulerte arbeidsmarkeder har vært det eneste budskapet som Brussel har
gitt, og det har blitt tvunget i gjennom med hard hand. Men det er – ifølge
Tsoukalis - ingen løsning på ei krise som oppsto fordi «bankene gikk amok».
Eurosamarbeidet er
- ifølge Tsoukalis - verken effektivt eller legitimt. Han vil ha en mer
effektiv sentral styring av euro-samarbeidet, sterkere felles institusjoner, og
en utøvende makt som har rett til å handle etter eget skjønn, men som deretter står
demokratisk til ansvar for handlingene sine.
Det nye
styringsopplegget for euroen må være en ny eurotraktat som står åpen for alle
EU-land som vil være med. Men ingen EU-land skal kunne hindre andre medlemsland
i å arbeide fram en slik traktat. Det må derfor ikke være noen vetorett mot
hvordan den nye traktaten skal utformes.
Like viktig er
det for Tsoukalis at valget er krystallklart når den nye traktaten skal
ratifiseres – enten valget skjer i parlamenter eller ved folkeavstemninger. Det
stemmes ikke for eller mot traktaten, men over om landet skal være med i euroen
eller ikke.
For EU som helhet
ser Tsoukalis redningen i «mer fleksibilitet og differensiering». Land utafor
euroen må ha større frihet til å avvike fra utvalgte deler av fellesreglene og
til å utvikle seg mer på eget grunnlag enn i dag.
Tsoukalis vil
redde EU ved å endre EU på viktige måter. Men han glir utenom å drøfte den mest
brutale slagsida ved EU-systemet – det at opplegget av EUs indre marked i
tretti år har kasta mennesker ut i stadig hardere konkurranse om hvem som kan sikre
seg jobb ved å gi arbeidsgivere stor nok profitt.
I en situasjon
med tretti års massearbeidsløshet har dette ført til en innbyrdes kamp mellom
arbeidssøkere, lokalsamfunn, hele nasjoner om hvem som kan tilby arbeidsgivere
de mest profitable lønns- og arbeidsforhold, pensjonsordninger og rettigheter i
arbeidslivet.
Tsoukalis når
fram et stykke på veien sin mot et fortsatt liv for EU. Men uten et oppgjør med
den stadig mer omfattende markedsliberalismen som EU har traktatfesta, vil EU-systemet
bare bli et fromt ønske om et mer menneskeverdig Europa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar