søndag 19. oktober 2014

- Den ulykkelige unionen


                                                                        
Tsoukalis: Krisa er djup, tilliten lav, økonomiene hardt ramma og politikken skadelig.

 
-          Økonomier som knuses innafra, anti-system-partier på vei opp, økende frakobling av politikk og samfunn - samtidig som oppslutningen om europeisk integrasjon er på et historisk lavmål.

Det er dommen over dagens EU fra den greske økonomen og samfunnsforskeren Loukas Tsoukalis i et 80 siders stridsskrift «The Unhappy State of the Union».

I flere tiår har Tsoukalis fronta og forklart det som med så flotte ord kalles «den europeiske integrasjonen». Den har han alltid vært engasjert tilhenger av. Med stigende uro har han de siste åra skildra et EU som har «møtt veggen» på så mange måter at utsiktene er dystre.

Derfor gikk han i mars ut med et kraftig varsko: Hvis EU skal reddes, må EU endres og gis en helt ny start.

I følge Tsoukalis er EU i ei «eksistensiell krise»: «Euroen var et fryktelig mistak, og nå betaler vi prisen». Det som nå holder EU sammen, er først og fremst frykten for alternativet. EU har havna i en indre terrorbalanse som verken er stabil eller sikra mot uhell.

Sitasjonen ble kraftig forverra på grunn av finanskrisa. Arbeidsløsheten nådde nivåer som «det ikke gikk an å forestille seg», og Tsoukalis ser en «tapt generasjon» av ungdom uten arbeidserfaring som et varig sluttresultat etter disse kriseåra.

Hvor mye suverenitet og demokrati kan et bankerott EU-land tillates? Ikke særlig mye, er svaret til Tsoukalis. EU er allerede langt på vei inne i ei djup demokrati -krise.

EU må derfor gi seg sjøl en ny start. Mottoet må – ifølge Tsoukalis – være: Mer integrasjon der det er nødvendig, og mer nasjonalt og lokalt ansvar overalt hvor det er mulig.

Den stadig mer omfattende integrasjonen i EU har hatt ryggdekning i det Tsoukalis kaller «a permissive consensus», en nokså omtrentlig oversettelse kunne være en «sløvt tillatende enighet». Nasjonale politikere våger sjelden å informere og engasjere velgere når viktige beslutninger for EU skal tas. Det tryggeste er at velgerne ikke mobiliseres. Og da er det enkleste at de ikke informeres.

Det må derfor inngås en helt ny kontrakt, ikke bare mellom regjeringene, men også mellom EU-systemet og borgerne. De politiske elitene må forklare hva EU-politikken dreier seg om og trekke velgerne med når viktige avgjørelser skal tas.

 

EU er i ei krise som på sjette året rammer mennesker, arbeidsplasser, lønnsforhold, trygder, fagforeninger og lokalsamfunn over størstedelen av EU. Økonomisk, politisk og sosialt er EU i dag ei slagmark der mennesker slås i bakken, men der politikerne ikke slåss om veien ut av krisene.

Tsoukalis sto fram med utfordringen sin i mars for at den skulle gjøre inntrykk på de EU-partiene som sto mot hverandre ved valget til EU-parlamentet i mai. Han håpte at EU-valget skulle rydde vei for et nytt politisk lederskap i EUs institusjoner. Den gamle ovafra-og-ned-tilnærminga nytta ikke lenger. Beslutningene måtte ut av de lukkede rom.

Fallhøyden blei stor. Det blei ingen valgkamp som virkelig handla om hvordan EU skal overvinne krisene, og heller ingen valgkamp om hvordan EU må endres for å få det til.

Alle visste at de to store partiene, Det europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, ville få flertall i EU-parlamentet. Sammen med de liberale og et par mindre høyregrupper dominerer de fullstendig EU-parlamentet like sikkert som før valget.

Men sentrum/høyrepartiet EPP og sosialdemokratene har stått sammen i de aller fleste spørsmål som betyr noe for utviklingen av EU.  De har vært enige i den krisepolitikken som rammer dem som tåler det minst. Og de er like enige om å ta lange skritt mot et mer sentralstyrt EU uten at velgerne verken mobiliseres for et slikt prosjekt eller spørres om det er dit de vil.

Kutt i velferden og avregulerte arbeidsmarkeder har vært det eneste budskapet som Brussel har gitt, og det har blitt tvunget i gjennom med hard hand. Men det er – ifølge Tsoukalis - ingen løsning på ei krise som oppsto fordi «bankene gikk amok».

Eurosamarbeidet er - ifølge Tsoukalis - verken effektivt eller legitimt. Han vil ha en mer effektiv sentral styring av euro-samarbeidet, sterkere felles institusjoner, og en utøvende makt som har rett til å handle etter eget skjønn, men som deretter står demokratisk til ansvar for handlingene sine.

Det nye styringsopplegget for euroen må være en ny eurotraktat som står åpen for alle EU-land som vil være med. Men ingen EU-land skal kunne hindre andre medlemsland i å arbeide fram en slik traktat. Det må derfor ikke være noen vetorett mot hvordan den nye traktaten skal utformes.

Like viktig er det for Tsoukalis at valget er krystallklart når den nye traktaten skal ratifiseres – enten valget skjer i parlamenter eller ved folkeavstemninger. Det stemmes ikke for eller mot traktaten, men over om landet skal være med i euroen eller ikke.

For EU som helhet ser Tsoukalis redningen i «mer fleksibilitet og differensiering». Land utafor euroen må ha større frihet til å avvike fra utvalgte deler av fellesreglene og til å utvikle seg mer på eget grunnlag enn i dag.

Tsoukalis vil redde EU ved å endre EU på viktige måter. Men han glir utenom å drøfte den mest brutale slagsida ved EU-systemet – det at opplegget av EUs indre marked i tretti år har kasta mennesker ut i stadig hardere konkurranse om hvem som kan sikre seg jobb ved å gi arbeidsgivere stor nok profitt.

I en situasjon med tretti års massearbeidsløshet har dette ført til en innbyrdes kamp mellom arbeidssøkere, lokalsamfunn, hele nasjoner om hvem som kan tilby arbeidsgivere de mest profitable lønns- og arbeidsforhold, pensjonsordninger og rettigheter i arbeidslivet.

Tsoukalis når fram et stykke på veien sin mot et fortsatt liv for EU. Men uten et oppgjør med den stadig mer omfattende markedsliberalismen som EU har traktatfesta, vil EU-systemet bare bli et fromt ønske om et mer menneskeverdig Europa.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 30. august 2014)  

 

Ingen kommentarer: